NUFO 70 –HUBAY 150 - Norsk-Ungarsk Forening

13.årgang Nr. 3 Desember 2008
Kjære lesere…………..............................
Bror Böjte……………………………......
Jubileumsmarkeringen…………………
23.oktober 1956 minnet………………..
Juleglede i diaspora…………………….
NUFO 70 – HUBAY 150
INNHOLD
s. 2
s. 3 – 4
s. 5 – 8
s. 9 – 11
s. 12
Takk!................................................…..
En sang om fred……………………...
In memoriam……………..…………..
Cder og bøker…………...……………
s. 13
s. 14 – 15
s. 16 – 17
s. 18 – 19

KJÆRE LESERE
KONTONR:
81011088880
Kontoeier:
ANSA Ungarn
BROR CSABA BÖJTE PÅ OSLOBESØK 7. TIL 10. NOVEMBER
”Studenter hjelper studenter” www.studenthjelp.com
I år startet Norsk Ungarsk Forening en noe tidlig og uvanlig juleforberedelse. For
vi må vel kunne kalle den aktiviteten som flittige hender og villig giverglede har
vært med på i annen novemberuke for juleforberedelse. Det skjedde i forbindelse
med Bror Csaba’s weekend-besøk i Oslo etter invitasjon fra norske studenter i
Ungarn. Det er første gang han var her i landet.
Hvem er bror Csaba, hvor lever han, hva gjør han, hva er grunnen til hans økende publisitet
og tiltrekningskraft? I den anledning trykker vi i dette nummer opp igjen en artikkel som sto
å lese i NUFOinfo 10.årgang Nr 3.
Mange av våre lesere kjenner til det faktum at det siden slutten av 1990-tallet gjennomsnittlig
studerer 700-800 norske ungdommer årlig på ungarske universiteter. I 2006 ble en gruppe av
dem kjent med Bror Csaba og hans ”St Francis Foundation”, og de forble ikke uberørt av det
de fikk høre og se. Som direkte reaksjon på dette dannet de en ”charity group” innen sin
interesseorganisasjon ANSA Ungarn. De har også besøkt flere av barnehjemmene og
studenthjemmet i Cluj (Kolozsvar) som allerede er blitt for lite for det økende antall
studenter.
Skal barnehjemsbarna ha mulighet til høyere utdannelse etter endt videregående skole,
trenger de et sted å bo i nærheten av universitetene. Uten et apparat som kan skaffe til veie
og administrere støttetiltak kunne målet om å hjelpe bror Csaba aldri blitt en realitet. Våre
norske studenter tok utfordringen, og laget prosjektet ”Studenter hjelper studenter” som i
praksis betyr et studenthjem med plass til 30-40 studerende. Gjennomføringen av prosjektet er
allerede kommet godt i gang, men veien kommer til å bli lang og det kommer til å bli behov
for fortsatt støtte, aller fremst i form av penger til istandsetting og utvidelse av huset som er
blitt stilt til disposisjon for dette formål.
Besøkshelgens program ble gjort kjent på NUFOs hjemmeside, gjennom epost-runder og i
vårt medlemsblad. Besøket ble meget vellykket; det sørget både bror Csaba selv og de 4
ildsjeler Miriam, Siri, Ingrid og Kristine i prosjektets lederguppe for, godt assistert av deres
respektive familier, venner og mange interesserte i vår forening og flere andre som har kjent
bror Csaba fra andre informasjonskilder og fora.
Noemi, en flott og veldannet ung jente, ett av barnehjemsbarna som snart er ferdig med sin
universitetsutdannelse, var med oss hele helgen. Hun leste opp sitt dikt, dedikert til mor –
gripende vakkert var det.
En stor takk til alle som deltok i kronerullingen og i tillegg sørget for en hyggelig og
interessant lørdagskveld. Vi ser frem til videre informasjon om prosjektets utvikling
Det vi opplevde i helgen må vi kunne kalle ekte juleglede! Bidra til å støtte foreldreløse barn
til å bli velfungerende, kreative og glade medmennesker. ”Den største glede man kan ha, det
er å gjøre andre glad”.
■ Redaktøren
ANSA Ungarn har siden høsten 2006 samlet inn penger til å bygge et studenthjem for tidligere barnehjems-barn i
Romania. På denne måten vil vi hjelpe barn som lever under ekstrem fattigdom til et bedre liv og en god fremtid.
Hjelp oss å gi disse barna en fremtid så de igjen kan hjelpe sine familier og sitt samfunn.

Bror Böjte…
I Karpatdalens sørøstlige del ligger Transilvania eller
Erdély som siden 1920, etter Trianon-traktaten, ble
tildelt Romania. Området er rundt 102.000 kvadratkilometer
stort med en ungarsk minoritet på rundt to
millioner. Til sammenligning er Ungarns nåværende
grunnflate bare 93.000 kvadratkilometer. 160 km fra
Ungarns aktuelle grense i østlig retning, ikke langt fra
elven Kőrös, finner vi borgruinen Déva. Stedets legendariske
historie er velkjent fra litteraturen.
Fjelltoppen med borgruinen
Like ved i fjellsiden ligger tettstedet Déva som siden
1992 er blitt utgangspunkt og senter for en karitativ
livredningsaksjon for foreldreløse og handikappede
barn.
To av panelhusene i Déva i dag
Det er velkjent at i Caeuscescu’s diktatur skulle hver
kvinne føde minst fire barn for å bidra til å grunnlegge
det nye Dacia - dakernes rike. Etter jernteppets og
diktatorens fall (1990) ble de mangfoldige tusener for-
eldreløse, handikappede og sultne gatebarnas tragedie
åpenbar. Følgene av det korrupte og umoralske
systemets økonomiske konkurs er fortsatt en stor
bremsekloss på dette samfunnet. Ikke minst på de
fattige, arbeidsløse og minoritetene.
Men for 16 år siden skjedde det noe i Déva: Mange
sultne, skitne og syke barn drev gatelangs, bodde i
utbrente ruiner av panelhus uten vinduer og dører, og
prøvde å livnære seg ved å tigge.
Fransiskanerpater Csaba Böjte svarte på barnas rop
med brød og omsorgsfull kjærlighet. Sammen med
dem brøt han ned jernstengene og slo fra låsene i den
forfalne klosterdøren. Klosteret ble stengt under kommunistregimet
og sto lenge tomt.
Csaba Böjte med venner..
Med utholdenhet og støttet av mange hjelpsomme og
gavmilde medarbeidere skapte bror Csaba et hjem for
barna. Og etter hvert som antallet barn økte, ble det
hjem og barnhage også av falleferdige panelhus mens
klosteret ble til skole.

Glade elever i ballong-modus
I dag forsørger STIFTELSEN ST FRANS I DÉVA flere
enn 1.500 barn ved hjelp av gaver og privat støtte.
I tillegg er det opprettet flere enn et snes filialer i
Transilvania.
Det trengs mange former for hjelp. Noen bidrar med
materiell støtte, andre med sine henders arbeid eller
med andre kunnskaper. Medmenneskelig kjærlighet er
oppfinsom... Bror Csaba’s motto lyder:
Bare den medmenneskelige kjærlighet kan overvinne
hatet og ondskapen.
Han vet hva han snakker om, hans far ble pint til døde
for sin fedrelandskjærlighet i forbindelse med 1956oppstanden.
■ oversatt av Lucia Nagy

STOR FESTAFTEN I OSLO MILITÆRE SAMFUND
I anledning Norsk-Ungarsk Forenings 70 års virksomhet og 150-jubileet for komponisten og
fiolinvirtuosen Jenő Hubays fødsel ble det avholdt en storslagen markering i Oslo Militære Samfund
lørdag 4.oktober i år. Den tallrike og festkledde forsamling fikk nyte et utsøkt og variert kunstnerisk
program, fulgt av en førsteklasses kulinarisk opplevelse i form av en fremragende komponert treretters
middag.
For 70 år siden startet en gruppe fremsynte og
idealistiske mennesker den Norsk-Ungarske
forening. 43 fremtredende personer, anført av
foreningens første formann, oberst Ebbe Astrup,
begynte dermed et arbeid som på en eller mange
måter skulle få betydning for oss alle som er her i
dag.
Ebbe Astrup hadde sterke bånd til Ungarn; hans datter
Edle giftet seg med kunstmaleren Andor Hubay – sønn
av Jenő Hubay – i 1933, og bosatte seg i Ungarn.
Viseformann Th. C. Holm var svigersønn til Petter M.
Røwde, Ungarns generalkonsul i Norge. Ellers var
blant andre tre redaktører og flere høyt ansette
vitenskapsfolk blant stifterne.
Foreningens hovedmålsetting, slik den ble formulert
ved grunnleggelsen 15.desember 1937, lød: ”Å styrke og
bibeholde forbindelsen mellom Norge og Ungarn og i de
respektive land, og sprede kjennskap til de andre lands
kultur, litteratur og musikk”.
Norsk-Ungarsk Forening har vært en særdeles aktiv
liten interesseorganisasjon, og har påtatt seg en
forbløffende mengde store og tunge løft for å være seg
sitt ansvar som norsk-ungarsk kulturforum verdig.
Opp igjennom årene har det vært avholdt tallrike
møter, konserter, temakvelder og hyggekvelder, og en
rekke særfora har vært i virksomhet. Foreningen har
også forestått en anselig mengde trykksaker og bøker,
og har vært en viktig brobygger mellom norske og
ungarske kulturinstitusjoner.
I årene etter 1989 har NUFOs hovedoppgave vært
informasjon og utgivelse av den etter hvert svært
elegante medlemsavisa NUFOinfo. Dette bladet er nå
inne i sin 13. årgang, og har informert om alt fra
regionale til verdenspolitiske begivenheter.
Den ungarske komponisten, fiolinisten og pedagogen
Jenő Hubay var grunnleggeren av den moderne
ungarske fiolinutdanningen, og var i et halvt århundre
en av de ledende personligheter i ungarsk musikkliv.

Hubay begynte sine studier hos sin far, som var
kapellmester ved den ungarske nasjonaloperaen og
professor ved Budapests musikkonservatorium, og ble
senere elev av de berømte fiolinistene Joseph Joachim og
Henri Vieuxtemps i Berlin og Paris.
I 1882 ble Hubay professor ved konservatoriet i Brussel,
og fire år senere returnerte han til Budapest, hvor han
overtok stillingen på konservatoriet etter sin far. Senere,
i 1919, ble han utnevnt til rektor der. Hubays
komposisjoner, skrevet i en sterkt romantisk stil, er
tallrike, store og ambisiøse. Han skrev blant annet åtte
operaer, fire symfonier, fire fiolinkonserter, mange verk
for fiolin og klaver, sanger, samtidig som han redigerte
andre komponisters verk.
Verdig markering
Det dobbelte jubileet ble innledet med en særdeles
velsmakende og hyggelig aperitiff, der praten gled lett
mellom gjester og gjestgivere. Det kunstneriske
programmet ble innledet med en staselig Palotás, en
nærmest seremoniell, vakker pardans gjennomført av ti
fremragende unge ungarske dansere som sammen med
sin leder var kommet ens ærend fra Ungarn for å være
med på arrangementet i Oslo Militære Samfund.
Som en usedvanlig velvalgt og samtidig humoristisk
overraskelse dukket så vår egen norske 200-årsjubilant,
dikterkjempen Henrik Wergeland opp – han hadde jo
sitt kontor i det gamle Riksarkivet, vegg-i-vegg med
Oslo Militære Samfunds lokaler – herfra hadde han ”falt
gjennom et hull i tiden” da han skulle sette på plass et
gammelt arkivskap, og plutselig befant han seg blant oss
i en annen tid. Det tok øyensynlig noe tid før den
ærverdige dikter, i skuespilleren Bernt Børresens
skikkelse, forstod hva som hadde skjedd, men da
sannheten omsider gikk opp for ham var han ikke sen
om å ta styringen, så vel med velvalgte ord til de to
hovedjubilanter Hubay og NUFO, samt en inspirert
opplesning av egen lyrikk.
Storartet!
Etter å ha forsøkt å få brakt herr Wergeland til (forbigående)
taushet, var tiden kommet for NUFOs
formann Lucia Maria Nagys festtale for dagen. Nagy
utbrakt først en skål for jubilantene, og fortsatte deretter
med å si:
”Deres Eksellenser, ærede gjester, kjære venner.
På vegne av Norsk-Ungarsk Forening har jeg gleden
av å hilse alle hjertelig velkommen til denne festaftenen.
Det gleder oss meget å kunne hilse Hubay
Jenő’s egen familie i 3. og 4. generasjon; Rozann
Schmidburg med sin mann Giselbert, datteren Alexia
samt Laszlo H.C. med fru Manuela blant oss. Hjertelig
velkommen ambassadør Lajos Bozi med Fru Susanne
Binczki og førstesekretær Judit Körömi på vegne av
Ungarn.
Festen er kommet i stand for å hedre en stor
personlighet, Jenő Hubay i anledning hans 150 års
fødsel, samt Norsk-Ungarsk Forening ved foreningens
70 år og dens tilknytningspunkter til Hubay-familien.
Jenő Hubay ble født i en epoke som var kjennetegnet
av forsiktige vårtegn i Ungarn etter en knust
frihetskamp i 1849. Allerede i meget ung alder viste
han usedvanlige ferdigheter i musikk og vant
internasjonal anerkjennelse som fremragende
fiolinvirtuos og komponist. Hans komposisjoner fikk
sin næring ikke minst av Ungarns folkemusikk,
likesom Grieg øste av sitt lands folkemusikk. Forståelig
nok fant disse to kunstnere felles strenger og gjensidig
respekt hos hverandre. Deres kontakter vitner brevene
i Bergens Offentlige bibliotek om.
Hubay oppga sin lysende karriere som leder ved
konservatoriet Brussel og kom hjem fra berømmelsens
tinder for å befeste og lede fiolinundervisningen ved
akademiet i Budapest. I 50 år underviste han, og hans
kunnskaper og pedagogiske evner ga verden en hel
rekke av de internasjonale stjerner i fiolinkunst.
Familiens Palé i Fő utca i Budapest var et musikkens
arnested med regelmessige konserter.

Og nettopp her fikk norske Edle Astrup sitt nye hjem i
1933, etter at et eventyrlig møte med Andor Hubay
førte til giftemål. Edle ble svigerdatter til Jenő Hubay
og fru Róza Cebrian.
Verdenskriger og diktaturer rammet Europa og ikke
minst Ungarn i det 20. århundre. Hubay-Astrupfamilien
mistet alt de eide. Sovjetdiktaturet tvang dem
i 1947 til å forlate Ungarn. Så kom oppstanden og
frihetskampen i 1956, og 1500 ungarere fikk et nytt
hjem i Norge i 1956. Henning Astrup, Edles bror ble
styremedlem i Norsk-Ungarsk Forening og kontakten
ble først brutt ved hans bortgang tidligere i år.
Da Norsk-Ungarsk forening ble stiftet i 1937, ble
foreningens målsetting definert slik i statuttenes § 2b:
”På et fritt og uavhengig grunnlag å samarbeide med norske
og ungarske myndigheter og med andre frie organisasjoner i
Norge og i Ungarn for å oppnå økt gjensidig kunnskap om
norsk og ungarsk kunst, kultur historie og geografi...”.
Med andre ord: Foreningen ønsker å være en politisk
uavhengig, kulturell brobygger mellom Ungarn og
Norge.
I denne sammenheng er det ikke vanskelig å forstå vår
interesse for Jenő Hubays arv i musikkhistorien, og vår
forbauselse når vi knapt kan finne ham nevnt i leksika
og i mange andre sammenhenger!
Riktignok er han ikke alene. Fremragende kunstnere i
norsk musikkhistorie som Sigurd Lie, Sigurd Islandsmoen,
Paul Okkenhaug og Geirr Tveitt, de to siste
100års jubilanter i år, deler samme skjebne.
Edle perler og kunstskatter forringes ikke i verdi, tvert
om. I tidsperspektiv ser vi bedre deres sanne rikdom.
Men vi må arbeide for å vise verden deres udødelighet
og skjønnhet. Akkurat det ønsker vi at kveldens
kulturprogram kan bidra med en aldri så liten smule.
Lykkes det har vi fått rikelig lønn for innsatsen. Og her
vil jeg rette en hjertelig takk til musikolog og
musikkpedagog Laszlo Gombos som er med oss her i
aften.
Gratulerer med 150-åringen og den 70 år unge
foreningen!”
Hubay ”live”!
Etter disse ord fikk komponisten Jenő Hubays musikk
tone utover forsamlingen, først gjennom noen gripende
vakre romanser for sopran og klaver, fremført
av den eminente unge ungarskfødte sopranen Maria
Bordas og pianisten Wolfgang Plagge, deretter gjennom
Annar Follesø’s virtuose fiolinisthender i den urungarske
”Scènes de la Czárda”, op.18 nr.3.

Det kulturelle programmet ble, til dikteren Henrik
Wergelands grenseløse begeistring, avsluttet med
fellessang ”Vi ere een Nation vi med”, nettopp den
samme Wergelands store epos til den nasjonale
bevissthets ære.
Fantastisk middag
Den tallrike forsamling fikk så ta del i et utsøkt måltid,
bestående av hjemmegravet laks som forrett, helstekt
ytrefilet av okse som hovedrett og vaniljecharlotte til
dessert – alt med glimrende viner til. Middagen ble
også ledsaget av varme og berikende taler ved László
Hubay Cebrián og Bjørn Frode Østern, og Miklós Konkoly-Thege,
før gulvet ble ryddet for en fascinerende
danesoppvisning der vi ble tatt med gjennom den
ungarske nasjons historie. Til slutt var gulvet fritt for
alle som hadde lyst å svinge seg, før kvelden gikk mot
sitt ubønnhørlige punktum.

23.OKTOBER 1956 MINNET I OSLO
”Frihet og liv er ett”.
Lørdag 25. oktober arrangerte NUFO i Uranienborg Menighetshus’ Store Sal sitt årvisse høytidelige
minneprogram for oppstanden og frihetskampen i Ungarn i 1956. Hva minnes vi, og hvorfor?
Det 20. århundres Europa-historie kjennetegnes av to katastrofale verdenskriger, og den bolsjevistiske
revolusjon i 1917. Europa ble delt i to. Politikerne i Vesten sa bare oppgitt: ”Hva kan vi gjøre når
russerne ikke vil høre?” (A. Øverland). Og landene bak jernteppet fikk 45 år lenger blodig lidelseshistorie
enn sine vestlige naboer. Besatt av Sovjets hær og maktapparat ble Ungarn et av de land hvor
diktaturet ble totalt. Folk ble kuet, mange forsvant sporløst, og en vond dødsstillhet la seg over hele
landet. På denne bakgrunn kan vi godt forstå at en ikke tvangspålagt demonstrasjon, den første på 10 år,
den 23.oktober 1956, åpnet trykkventilen. Og på timer ropte et enhetlig folkehav i Budapest sitt krav: Vi
vil ha frihet! Ropet ble besvart med geværild og panservogner slik vi kjenner det fra historien.
Disse hendingene er velkjente for oss som har levet en
stund. Og vi kan aldri forbigå dagen i likegyldighet. Vi
må minnes, men vi må gjøre den kjent også for
kommende generasjoner, slik det ble gjort i Uranienborg
Menighetshus den 25. oktober om ettermiddagen.
Høytideligheten ble åpnet med Norges Nasjonalsang.
NUFO-formannen, Lucia Maria Nagy, innledet sammenkomsten
og ga ordet til Ungarns ambassadør,
Lajos Bozi, som hilste de fremmøtte med sitat fra Ungarns
President, Laszlo Solyom’s festtale for dagen.
Formannen fortsatte beretningen om den selvopplevde
oktoberdagen, og om den lykken en enhetlig nasjon
følte når frihetens håp ble tent. Gjennom dikt og prosa
av Tibor Tollas, som satt 9 år i diktaturets fangenskap,
gjenskapte hun redselstidens atmosfære.
Så kom et opptog av 8 flinke unge aktører gjennom
salen, og med sang og spill viste de oss om hvordan
frihetsgleden kunne oppleves.
Toget stoppet opp ved talerstolen og deklamerte Sandor
Petöfi’s ”Fedrelandssang” på norsk og ungarsk.
Deretter lød den ungarske Nasjonalsangen fra salen,
slik det gjentatte ganger ble sunget for 52 år siden.
Ett minutts stillhet fulgte med firing av flaggene.
Frihetens og håpets flamme som lyste i 9 dager, ble
slokket av sovjetiske tanks den 4. november 1956.
Illustrert av toget med bruk av sorte slør og fortalt
gjennom Jan V. Johannessens dikt ”4. november 1956”.
Til avslutning ble Tibor Tollas’ dikt ”Fiskerne i Westerland”
opplest av Szabolcs Harcsik, et budskap til alle
som måtte flykte fra Ungarn etter at friheten var tapt.
Så vandret toget sakte ut av salen til fløytetonene av
folkesangen” Farvel, farvel” (mitt hjemland), spilt av
Zita Friedl.
Det musikalske innslaget under programmet sørget
Jens Peter Jongepier for med den vakkert spilte H-moll
Sonate av F. J. Haydn. Han fortjener en stor takk også
for akkompagnementet til sangene.
Salen var pent pyntet i nasjonalfarger for anledningen
og oppslutningen var upåklagelig med 80-90
deltagere. Mottagelsen, som foreningen sto for, bød på
rikelig med smørbrød og kaker.
De flinke skuespillere og alle minneprogrammets
aktører bør ha en stor takk for et vakkert og gripende
program. Huskes skal også de medhjelpere som fremskaffet
den rikelige og fine bevertning.
□ Liv Gjøtterud

Uranienborg Menighetshus lørdag 25.oktober 2008:
Scener fra den høytidelige markeringen av minnedagen for 23.oktober-oppstanden 1956. Øverst til høyre Ungarns
ambassadør Lajos Bozi, nederst til venstre fløytisten Zita Friedl.

JULEGLEDE I DIASPORA
For de mange som fikk sine kulturelle og sjelelige røtter kuttet av kommunistregimet.
Det var nyttårskvelds elds formiddag i Déva, vinteren 2001. Jeg ble oppmerksom på at noen banket forsiktig
på den gamle klosterporten. En vever, smilende kvinne sto, nærmest litt beskjemmet
beskjemmet, i døren. Jeg kjente
henne igjen. Hun bor på et nedla nedlagt gruveområde, 30 kilometers avstand fra Déva. Hennes navn er
ungarsk, hennes aner var ungarere, men selv forsto hun ikke ett eneste ungarsk ord, denne firebarns-
moren i diaspora.
Fire uker tidligere hadde jeg besøkt dem på det forlatte
boligfeltet ute i skogen. Snøen lå kritthvit hvit og dekket
den opprevne jordens mange sår. Blant store trær og
klukkende fjelbekker lå opprustede gruvevogner,
motorer, kabler, kjettinger, som døde på slagmarken.
Og her, i et lite hus, en
kilometer fra nærmeste
bebyggelse, lever denne
fattige moren med sine
fire barn. Det eldste er 11
år.
Jeg ba henne komme inn
og spurte hva jeg kunne
hjelpe med. Jeg eier ingenting,
sa hun, og skammer
meg over at jeg ikke
klarte å gi barna noe til jul
heller. Hjelp meg, vær så
snill, ba hun stille.
Mor begynte å finne frem
ett og annet for å fylle den
fremlagte sekken, og vi
småpratet. Forferdet fikk
jeg høre at hun måtte gå
på sine ben hele den tretti
kilometer lange veien.
Egentlig hadde hun ikke
noe valg. I tillegg blir heller
ikke veien over fjellet
brøytet lenger, siden gruven
er nedlagt. Skogen er
vakker, naturen sover underr det hvite teppet med
urørt snø i 1-1,5 meters dybde.
Hun måtte av gårde tidlig, klokka fire i dag morges, og
overlot sine sovende barn i Guds varetekt og til
hundenes vakthold. Jeg ba henne sitte ned, men hun
ville heller stå, nærmest på spranget for å spare også
de sekundene. Med sekken på plass ba hun stillferdig
og smilende om unnskyldning for at hun ha hadde sånt
hastverk, men, som hun sa, - dere skjønner sikkert at
det tar ar litt tid til å forberede festen, når jeg nå har noe å
glede mine barn med.
Og hun gikk. Hennes skikkelse strålte i den tidlige
ettermiddagssolen, inntil hun gradvis ble ett med den
snødekte fjellsiden.
Jeg kunne fortsette å fortelle
om hvordan kommunistregimet
til den rumenske
diktatoren Ceausescu
narret titusener
med falske forhåpninger,
tvangsflyttet dem til distrikter
med kunstige livsvilkår,
for så å la dem bli
igjen på gudsforlatte steder.
Slik som denne familien.
De solgte alle sine eiendeler
på 70- eller 80-tallet
og flyttet til gruvedistriktet
som den gang lokket
med gode lønnsvilkår.
De bygget sitt rede på
kvikksand. Etter at systemet
kollapset og gruvene
stengte, kan de ikke
lenger selge sitt hjem for
å få et grunnlag til å starte
livet på nytt et annet sted.
En av systemets store synder er de mislykkede
satsinger og feil som ingen vil ta ansvar for. Jeg kunne
også fortelle om den nærmest totale mangel på sosialt
nettverk, om manglende barnev barnevern, om å la barn vokse
opp i periferien under umenneskelig
umenneskelige forhold, uten
noen sjanse til senere å kunne være aktive deltagere i
vårt kompliserte samfunn.
For meg ble denne moren for alltid smertelig vakker.
Et lysende eksempel på håpet som klarer å gå seksti

kilometer for å bringe glede til det lille, fattige og bortgjemte
hus, for å fylle det med barnas gledesrop, for å
skape jul på nyttårsdagen. Jeg bøyer hodet dypt for
morskjærligheten. Hun vet vel neppe at hennes stillferdige
gjerning og ekte medmenneskelighet kan bli
redning og forsoning i Guds øyne for vår syndige jord.
Den fattige kvinnens eksempel er en gave som hjelper
oss til å forstå menneskets kall; å skape høytid og glede
gjennom strevsomt arbeid for sine kjære. Denne rene
kjærlighet er pantet på det nye liv! Det gir oss krefter
til å ta fatt på veien for å bestige våre fjelltopper, for å
bringe mer høytid og fest tilbake til våre kjære på
jorden.
□ Csaba Böjte OFM
(oversatt av Lucia Nagy)
Besøk også nettstedet: www.devaigyerekek.hu
________________________________________________________________________________________
EN HJERTELIG TAKK!
Redaksjonen føler det er på sin plass med en dypfølt og hjertelig takk til alle som har bidratt til at
markeringen av vår forenings jubileum fikk en så vellykket og verdig form. Det er ikke selvsagt at
så mange mennesker er villige til å dra i samme retning, og vi priser oss lykkelige over mange og
gode venner!
Arbeidet med planleggingen av arrangementet i Oslo Militære Samfund begynte
for over ett år siden, og det har vært nødvendig med en mengde møter,
diskusjoner og kronerullinger for å komme i havn. Lokalitetene er meget
ettertraktet og måtte reserveres i god tid, de mange deltakende kunstnere måtte
kontaktes og engasjeres – bare logistikken omkring de ungarske dansere alene
(reservasjon av flybilletter, innkvartering, omvisningsprogram) tok det flere
måneder å kvalitetssikre. Videre var det maktpåliggende å få kontakt med alle de
personer som på en eller annen måte har hatt betydning for foreningens liv og
virke gjennom historien, og vi er meget glade for den kontakt vi har fått med
Hubay-stiftelsen gjennom dens leder Laszló Gombos.
Videre har økonomi som så ofte før vært et springende punkt – vi er derfor også
svært takknemlig for den støtte vår finansielle velgjørere har bidratt med – uten
dere hadde det ikke blitt noen fest. I en situasjon der vi måtte klare oss uten de
offentlige støttemidler som kan komme i betraktning ved andre typer kulturelle
arrangementer, som konserter, teaterforestillinger og foredrag, var vi helt avhengig av økonomisk drahjelp fra
idealistiske og kulturbevisste sponsorer. En spesiell takk til Det Norske Veritas og Topaas & Haug Entreprenørforretning.
Dessuten er det god grunn til å takke staben ved Oslo Militære Samfund for
all hjelp, positive innstilling, profesjonelle arrangementsavvikling og fremfor
alt fremragende kokkekunst! Vi har følt oss velkommen og vel ivaretatt
hos dere.
Til slutt en varm takk til alle fremmøtte – dere gjorde festen til en minneverdig
og strålende aften, og dere har forhåpentligvis også fått en klar
opplevelse av å ha vært med på noe betydningsfullt både i vår forenings liv
og virke og i arbeidet med å synliggjøre ungarsk kultur i en internasjonal
setting.
Takk for denne gang, og velkommen ved senere anledninger!
□ Redaksjonen

WHITE CHRISTMAS
– en sang om fred
Da den amerikanske komponisten Irving Berlin tidlig i 1941 fikk i oppdrag å skrive musikk til filmen
”Holiday Inn”, raste en ny krig for fullt i Europa. Oppdraget besto i å lage sanger til alle de store
høytidene i året, og filmen skulle være en lys og vennlig atspredelse fra alle de forferdelige daglige
krigsnyhetene. USA var ikke kommet med i krigshandlingene ennå, og man hadde fortsatt et håp om å
kunne holde seg utenfor også i framtiden. Isolasjonismen sto fortsatt sterkt, men Hitlers herjinger og
den stadig mer aggressive tonen i de japansk-amerikanske forhandlingene hadde begynt å snu
stemningen.
Berlin sa senere at han syntes det var et morsomt, men
utfordrende arbeid å skrive underholdende filmmusikk
om høytider, og at den største utfordringen
hadde vært å skrive en julesang som både kunne
fungere som filmslager og allsang.
Irving Berlin
Filmens to hovedroller skulle besettes av superstjernene
Bing Crosby og Fred Astaire, og da Crosby
under en audition høsten 1941 fikk høre sangen
”White Christmas” for første gang, forsikret han Berlin
om at her hadde han skrevet en vinner.
Sangens videre historiske skjebne skulle vise at dette
var en gedigen underdrivelse.
Det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember
1941 forandret med ett slag hele den verdenspolitiske
situasjon: President Roosevelt svarte umiddelbart med
å erklære Japan krig, og amerikanerne kastet seg nå
med full kraft inn i krigen både i Europa og Asia.
Enorme mengder amerikanske soldater, krigsmateriell
og ressurser ble overført til krigsskueplassene rundt
om i verden, og krigen var nå i sannhet blitt verdensomspennende.
Snaut tre uker senere introduserte Bing Crosby sangen
”White Christmas” i sitt populære NBC radioshow.
Denne første offentlige framføringen av sangen ble
umiddelbart en hit, men opptaket overlevde åpenbart
ikke krigen. Derimot spilte Crosby inn sangen med
John Scott Trotters orkester på plateselskapet Decca 29.
mai 1942, og denne innspillingen hadde ved krigsslutt
oppnådd å bli tidenes mest-selgende platesingel. Selve
filmen ble lansert i august samme år.
”White Christmas”-historien er uløselig knyttet til
historien om den 2.verdenskrig; en uke etter innspillingen
hos Decca, fant Midway-slaget sted, et
uhyre blodig sjøslag som snudde hele Stillehavskrigens
gang. I Europa, og ganske særlig på østfronten,
fløt blodet i strie strømmer og farget både jord og
himmel rød. De talløse soldater og sivile som opplevde
dette menneskeskapte helvetet - mange tusenvis av
kilometer hjemmefra - hadde nok bare én felles tanke i
hodet: Måtte barbariet opphøre, og måtte freden
endelig senke seg over verden igjen.
Og midt oppi dette scenariet kommer så ”White
Christmas” med sitt klare og utilslørte fredsbudskap:
”May all your Christmasses be white”!
Dette ønsket – måtte all drepingen opphøre å farge
jorden og snøen blodrød, og måtte snøen endelig få
kunne legge seg uforstyrret og hvit – er vel det klarest
formulerte fredsønsket i sangform som noen gang er
skrevet. Budskapet om den ubesudlede julefreden traff
millioner av mennesker i hjertet under krigens mørkeste
år, og har fortsatt å tale til oss i all tid siden.

Som så mange artister på 1940-tallet, reiste også Bing
Crosby på tallrike turneer rundt om til de stridende
avdelingene på krigsskueplasser i Europa og i
Stillehavet, og over alt ble han bedt om å synge ”White
Christmas”. I motsetning til mye annet musikk- og
varieté-stoff som først og fremt skulle få opp humøret
og kampmoralen hos troppene, forårsaket ”White
Christmas” tårer og stillhet. Dette var nok en utilsiktet
effekt; verken Berlin eller Crosby hadde kunnet ane
hvilken virkning sangen skulle komme til å få. Crosby
har fortalt om gripende scener under sin Europa-turne
høsten 1944, der soldater ikke kunne få nok av visjonen
om en hvit og fredfylt tilværelse. Med sangen på
leppene måtte de så innta sine stillinger igjen, bare for
å oppleve mer blodsutgytelse.
Bing Crosby med en såret amerikansk soldat i 1944
Likevel gjorde nettopp denne sangen mer for moralen
enn noen annen sang, og bidro kanskje til og med til å
gjøre de verste og mørkeste øyeblikkene i soldatenes
liv en liten smule lettere. Det er dessuten dokumentert
at sangen førte til øyeblikk av medmenneskelighet
midt i krigens barbari.
Senere fikk ”White Christmas” også en annen dyster
oppgave: Å innlede avslutningen på det amerikanske
nærvær i Vietnam. Da nordvietnamesiske styrker
begynte den siste og avgjørende offensiven mot Sør-
Vietnams hovedstad Saigon i 1975, ble en evakueringsplan
satt i verk for å bringe de siste gjenværende
amerikanere og noen sør-vietnamesere i sikkerhet.
Stikkordet for evakueringen skulle være en radiomelding
i Saigon radio. Meldingen skulle begynne
med at temperaturen i Saigon var ”105 degrees and
rising”, og deretter skulle ”White Christmas” spilles.
Da øyeblikket kom og meldingen ble gitt, førte den til
en panikkartet masseflukt til den amerikanske
ambassaden, der helikoptre ventet på flyktningene.
Bing Crosby, som hadde vært en motstander av amerikansk
intervensjon i Vietnam-krigen fra begynnelsen
av, kom dermed til å spille en rolle i dens avslutning.
”White Christmas” har beholdt sin posisjon som den
mest-selgende julesang gjennom alle tider, og er nå en
uløselig del av vår julefeiring. I våre dager er det lett å
fly overfladisk over teksten og assosiere den med juleferie,
ski og snøkledte slalåmbakker – da er det viktig å
ha det historiske perspektivet for øye: Intet er viktigere
i livet enn fred – i trengselstider blir det klarere enn
ellers – og vi må aldri miste julehøytidens fredsbudskap
av syne. Dette skylder vi de millioner av mennesker
som lengtet etter, men aldri fikk oppleve den
freden vi tar for gitt, og vi skylder oss selv å finne fred
med oss selv.
God Jul!
Irving Berlin
□ Wolfgang Plagge
egentlig Izrail Bejlin (Israel Baline) (født 11. mai 1888 i
Tjumen i Sibir i Russland, død 22. september 1989 i
New York City) var en amerikansk komponist og
tekstforfatter.
Han kom til USA som barn da den fattige jødiske
familien hans emigrerte i 1893. Han måtte tidlig
arbeide for å overleve, blant annet ved å selge aviser.
En periode jobbet han som syngende kelner i en kafé.
Innehaveren ba ham lage en sang for å promotere
etablissementet. Dette ble starten på en
komponistkarriere som kom til å resultere i over 1000
sanger. I begynnelsen skrev han sanger som ble
trykket og solgt i løssalg, dels brukt i Vaudeville. Det
endelige gjennombruddet kom med Alexander’s
Ragtime Band i 1911. Siden fulgte en rekke
suksessrike Broadway-musikaler og Hollywood-filmer.
Han var aktiv frem til begynnelsen av 1960-tallet, da
han trakk seg tilbake etter en fiasko med en musikal.
Irving Berlin var autodidakt på klaver og lærte seg
aldri noter. Han skilte seg ut fra de fleste andre
amerikanske slagerkomponistene ved at han laget
både tekst og melodi. Hans mest kjente verk er White
Christmas. Hvis man regner med alle innspillingene
som ulike artister har gjort av denne, er dette stadig
verdenshistoriens mestselgende sang.
Irving Berlin døde i New York City i en alder av 101 år.
Han er begravet på Woodlawn Cemetery i Bronx, NY.
(Fra Wikipedia, den frie encyklopedi)

In memoriam
FERENC KEMÉNY
Spesielt for hans store språklige talent var en egen
varhet het for de subtile valørene i poesien, og hans mange
og beåndede gjendiktninger av poetisk litteratur til en
rekke språk hører til hans største bragder. Da han
hadde oversatt en av Mihály Babits sonetter til spansk, utbrøt en leser, ”Jasså, så du snakker spansk
også?”, men før han selv rakk å svare, repliserte vennen og dikteren Gábor Devecseri Devecseri: “Ferenc Kemény
snakker poesi, , og det er det som teller mest!”
Ikke bare skjønnlitteraturen fikk nyte godt av hans språklige evner – også ulike faglitterære verker med
et vidt spekter av fagfelter hører med i hans store livsverk. Det var i det hele tatt ubegripelig hvor
spesialistorientert han var i alle de forskjellige fagfelt han gjennom sitt yrke kom i berøring med. En
usvikelig sans for kvalitet kjennetegnet alt han foretok seg i livet, både pro profesjonelt fesjonelt og som menn menneske.
For Norsk-Ungarsk Ungarsk Forening har han også vært en umåtelig kulturell ressurs, ettersom han alltid og
med den største selvsagthet stilte sine dikt og gjendiktninger til foreningens disposisjon. Han satt også
i foreningens styre en periode eriode i tiden etter 1956.
Vi takker deg for alt du var og lyser fredens poesi over ditt rike minne.
Ferenc Kemény, en av vårt lille norsk-ungarske miljøs
virke-lige lige nestorer, forlot oss i september i år. Han
oppnådde den modne alder av 91 år og opplevde mer
enn de fleste. Som nasjonalt bevisst og frihets-
elskende ungarer måtte også han ty til den bitre
flyktningeveien i kjølvannet av 1956 1956-oppstanden og
havnet til slutt i Norge. Siden 1980 1980-årene var han
bosatt i Oslo.
Han ble født i Budapest i 1917. Han hadde en enorm
begavelse for språk, og etter at han måtte forl forlate
Ungarn kom han til Norge der han etter hvert skulle
gjøre seg bemerket som en translatør med helt uvanlige
polyglotte evner. Han snakket 13 språk flytende, kunne
skrive i 24 språk og forstod 40!
En samling oversettelser og gjendiktninger, ” Tengertől tengerig: Kemény Ferenc 2500 év európai költészeté költészeté-
ből válogatott, 30 nyelvből készített, 150 formahű műfordítása”, utkom i 2005.
I boken Das Sprechenlernen der Völker ("Speech Learning of Nations", ISBN 3700301219 3700301219), 1975, Wien,
målbærer han sitt uortodokse og avanserte syn på historisk lingvistikk og det ungarske språks opphav.
□ Lucia Nagy

Kemény var også en glimrende gjendikter av norsk litteratur. Ikke minst Arnulf Øverlands sylkvasse og presise
lyrikk fikk en verdig partner i Keménys intuitive språk – her et eksempel:
VI OVERLEVER ALT (1940)
Vi eide ikke sverd!
Vi trodde mer på freden,
fornuften, arbeidsgleden,
på selve livets verd!
Vi trodde ikke drap og brand
i lengden gavnet noget land.
Vi trodde på en seier
for rettsinn og forstand.
Vi hadde ikke skjold.
Vi kjente ingen fare,
vi hadde venner bare.
Da blev vi tatt med vold.
Det hendte plutselig en natt,
vi våknet og vårt land var tatt.
Vi hadde bare venner,
nu stod vi helt forlatt.
Små spredte flokker stred
mot panserdivisjoner
mot luftens legioner
til de ble valset ned.
Hver bonde, hver arbeidergutt,
han vet at blir hans vilje brutt,
har livet ingen mening.
Da er det hele slutt.
Til frihet er vi vant.
En mann kan bære lenker,
- det han i taushet tenker,
blir ikke mindre sant.
Det har vi heller aldri sett
at urett plutselig blir rett,
og politi forbyr oss
å bruke folkevett.
Vårt folk gir aldri tapt.
I nød blir hjertet prøvet,
og navnløs dåd blir øvet.
På ny blir samhold skapt.
I bygd og by, på øy og grend,
er hver mann nabo, frende, venn,
de gir hverandre hånden:
vi sees snart igjen.
Om mange av oss falt,
og flere følger efter,
så har vi indre krefter.
Vi overlever alt.
Vi har en hellig seierstro.
Den gir oss tålsomhet og ro.
Vi vet at ånd er evig,
og liv vil alltid gro.
MINDENT TÚLÉL A NÉP
Kardunk nem volt nekünk,
inkább hittük a békét,
munkát, ész bölcsességét,
s hogy szép az életünk.
Nem hittük, hogy tűzvész s gyilok
valaha újra hatni fog.
Azt hittük, végül is győz
az értelem s a jog.
Pajzst sem vettünk elő,
veszélyt sehol se láttunk
(hisz mindenki barátunk — ),
s ránktört a nyers erő.
Egy éj borzalma ránkfagyott,
úgy ébredtünk fel mint rabok.
Barátunk volt mindenki,
s mindenki elhagyott.
Vívott a kis csapat
a tankdivíziókkal,
a légi légiókkal,
míg alul nem maradt.
Ki ver vasat vagy túr rögöt,
tudja: ha lelke megtörött,
nem ér az élet semmit,
végeknek vége jött.
Nem lét, mely nem szabad.
Rajtunk rabság bilincse,
de bensőnk titkos kincse
mindig igaz marad.
Olyasmit sem láttunk sosem,
hogy jogtalanság jog legyen,
s hogy rendőrileg tiltva
a józan értelem.
Nem adjuk meg magunk.
Van tér ma hősiségnek,
egy új testvériségnek
most alapot rakunk.
Merre járjuk e rab hazát,
ma mindenki rokon, barát,
egymás kezét szorítjuk,
szemünk jövőnkbe lát.
A hős halála szép,
s ha hősök ezre pusztul,
erőnk csak újra buzdul,
mindent túlél a nép.
Mi várunk, egyikünk se fél,
tûrünk, int nékünk már a cél.
Tudjuk: örök a szellem,
s az élet újra él.

For alle musikkelskere:
NY FANTASTISK CD MED MUSIKK AV BARTÓK PÅ PLATEMERKET 2L!
Trondheim-solistene, ett av Norges ledende kammerorkestre, har nylig gitt ut ”DIVERTIMENTI”, en ny
CD med musikk av blant annet Béla Bartók. Denne CDen har på kort tid rukket å slå knock-out på alt
som finnes av tidligere innspillinger av disse verkene, og har vist seg å bli en stor seier så vel for
artister, komponister og platemerket 2L. CDen er den første i verden til å ta i bruk Blu-Ray-formatet i
audio-sammenheng, og representerer derfor også en teknisk sensasjon: Blu-Ray er et ekstremt høyoppløselig
format som opprinnelig ble utviklet for grafikken til Playstation 3 © -spillemaskinene, men som
nettopp i kraft av sin store lagringsplass også lar seg utnytte til sensasjonelt naturtro lydgjengivelse.
2L50SABD:
DIVERTIMENTI
Trondheimsolistene
Til salgs i platebutikker og på
nettet: www.2L.no
Platemerket 2L rakk å kapre den prestisjefylte førsteplassen fra alle de store
platemerkene i kampen om å utgi verdens første innspilling på dette nye
formatet, og det er bemerkelsesverdig at både teknikk og musikk nå høster
ovasjonsartet bifall fra en samlet verdenspresse. Det er i det hele tatt meget
uvanlig med så mye internasjonal oppmerksomhet om en CD-innspilling fra
Norge, og det er derfor desto hyggeligere at den ungarske komponisten Béla
Bartók er en av de presenterte komponistene på innspillingen.
Béla Bartók (fodt 1881 i Nagyszentimiklos, død 1945 i New York) var mye syk i
barneårene. Dette kan ha bidratt til hans tidlige musikalske oppvåkning og
kreative modenhet. Han var 38 år da Versailles-traktaten ved 1. verdenskrigs slutt
kuttet opp hans hjemland Ungarn og fordelte 3/5-deler av landet på andre land,
noe som vekket hans brennende engasjement for ungarsk folklore og kultur for
alvor. Sammen med sin gode venn og kollega Zoltán Kodály la han ut på lange
forskningsreiser i alle de ungarskspråklige områdene (bl.a. i Romania) for a samle
sammen folkemusikalsk materiale. Vi møter en meget moden Bartók i
Divertimento for strykere fra 1939 – han arbeidet samtidig på sin sjette strykekvartett,
og hadde nettopp fullført sin fiolinkonsert og Contrasts for fiolin, klarinett
og klaver for Benny Goodman (innspilt med Annar Follesø på 2L28).
På denne tiden var de politiske omstendighetene i Europa i ferd med å gjøre det
umulig for den sterkt nazi-kritiske Bartok å fortsette sin virksomhet i Ungarn.
Sammen med sin kone reiste han til USA året etter, og slo seg ned i New York, der
han døde i 1945. Bartóks sterkt personlige stil trer stadig tydeligere frem for oss i
verkene fra denne siste perioden i hans liv; den livslange interessen for ungarsk
og rumensk folkemusikk frembringer stadig mer velartikulerte musikalske
genistreker. Mannen som av en amerikansk konsertanmelder ble omtalt som
”grasiøs og pertentlig i sine bevegelser – snarere som en botanikkprofessor enn en
komponist”, skaper musikk av en bortimot hensynsløs energisk kvalitet.
I Divertimento makter han på en overbevisende måte a forene folkloristiske
elementer med radikale modernistiske virkemidler som cluster-teknikker og
multitonale sekvenser. Likevel tar aldri det håndverksmessige overhånd – det
ligger en bærende musikalsk idé bak hvert eneste innfall. Noe av det mest
fascinerende ved dette verket er sammenhengen mellom satsenes innbyrdes
uttrykk: Bartók elsket å stille ekstremer opp mot hverandre, og i dette tilfellet
moter vi ekstremene i sa vel tempovalg som motivlengde: Yttersatsenes huggende
rytmikk kontrasteres av en langsom sats med et nesten uendelig linjespill der vi
møter hele den lidenskapelige Bartóks rike følelsesliv.
□ Wolfgang Plagge

Pris: kr.230,-
Ordboken i nytt opplag!
Utgitt i 1996 av Norsk-Ungarsk Forening i anledning 40-årsminnet for oppstanden.
Stadig like aktuell som kildeskrift for forståelsen av norsk-ungarernes skjebne.
Pris: kr.150,-
© NUFO 1996
ISBN 82-9941 14-0-8
Norsk-ungarsk / Ungarsk-norsk
lommeordbok
Ny, utvidet og oppgradert ordbok
med lommeparlør-del.
Den populære lommeordboken er nå tilgjengelig
i nytt opplag. Boken foreligger i kompakt
og slitesterkt hardcover, 13,5 x 10 cm.
Utgitt av NUFO - Norsk-Ungarsk Forening.
Kan anskaffes i Norge gjennom henvendelse til
NUFO – Norsk-Ungarsk forening,
Postboks 232,
1319 Bekkestua
telf. 67 13 59 57
epost: nufo.oslo@gmail.com
Keresztes/Lund 2002
2.opplag 2005
ISBN 82 994 114 3 2
I anledning femtiårsminnet for oppstanden i 1956 gjengir Norsk-
Ungarsk Forening (NUFO) her en samling relevante lyrikk- og prosatekster
av norske og ungarske diktere.
Pris: kr.50,-
ISBN-13: 978-82-994114-4-8
ISBN-10: 82-994114-4-0

Foto – alle bilder fra jubileumsfesten og minnemarkeringen for 23.oktober: Károly Buday
Oslo Militære Samfund 4.oktober 2008
Fra den storslagne festmiddagen i anledning 70-årsjubileet for Norsk-Ungarsk Forenings
stiftelse og 150-årsminnet for komponisten Jenő Hubays fødsel.
I tillegg til et utsøkt artistprogram bestående av så vel
folkedans, teater, sang og musikk av Hubay,
ble det også servert et fantastisk måltid,
vel verd de to ærverdige jubilanter.
De som er interessert i flere bilder fra jubileumsfesten og minnemarkeringen,
kan laste dem ned fram til midten av januar 2009
fra http://folk.uio.no/buday/Hubay_aften/
Norsk-Ungarsk Forening – Postboks 232 – 1319 Bekkestua
I REDAKSJONEN:
Lucia Maria Nagy, red.
Frode Havig Omang,
Liv Gjøtterud,
Wolfgang Plagge
Medlemskontingent 2008-09:
Enkeltmedlem: Kr 275,-
Honnør: Kr 175,-
Familie: Kr 375,-
Firma-abbonement: Kr 600,-
Epost: nufo.oslo@gmail.com
ISSN 0809-5876
NUFO
Kirkeveien 75, 0364 Oslo
Postgirokonto: 0532 34 95272
Bankgirokonto: 8200 45 64835