Oslo, 23.oktober 2006 - Norsk-Ungarsk Forening
Oslo, 23.oktober 2006 - Norsk-Ungarsk Forening
Oslo, 23.oktober 2006 - Norsk-Ungarsk Forening
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
11.årgang Nr. 3 Desember <strong>2006</strong><br />
<strong>Oslo</strong>, <strong>23.oktober</strong> <strong>2006</strong><br />
HM Dronning Sonja ankommer Universitets Aula i anledning festmøtet.<br />
Kjære lesere………………………..........<br />
Livet på landet for 50 år siden….……..<br />
Da kommunistene tok makten…….….<br />
Sett og hørt i Budapest……………....…<br />
Festmøtet i Universitetets Aula…….....<br />
Medaljeoverrekkelse…..………..…...<br />
INNHOLD<br />
s. 2<br />
s. 3<br />
s. 4 – 6<br />
s. 7<br />
s. 8 – 9<br />
s. 10<br />
Festmøtet i bilder……………...……..<br />
Lucia Nagy: Aulatale…….……….....<br />
Jahn Otto Johansen: Refleksjoner…..<br />
Canto Armonico………………….…..<br />
Takk til NUFOs medlemmer……….<br />
Bokmarked……………………………<br />
s. 11 – 14<br />
s. 15 – 16<br />
s. 17 – 18<br />
s. 19 – 20<br />
s. 21<br />
s. 22 – 23
KJÆRE LESERE<br />
Vi nærmer oss nok en milepæl, om kort tid skriver vi 2007 i følge den<br />
gregorianske kalender. Vi gjør opp både regnskap og mangt annet,<br />
før vi blar om i agendaen. I løpet av året har vi opplevd og deltatt i<br />
en rekke betydelige hendelser. 50-årsjubileet for oppstanden og frihetskampen<br />
i Ungarn ble utvilsomt den største og fineste av årets<br />
markeringer foreningen sto for i <strong>Oslo</strong>. Mange medlemmer med<br />
slekt, venner og kjente møtte opp i Universitetets Aula <strong>23.oktober</strong> og<br />
fylte salen. Også Dronning Sonja kom og beæret oss med sitt nærvær.<br />
For, med Arnulf Øverlands ord, skrevet etter det sovjetiske overfallet<br />
i 1956, ”Enda kan ingen tie...”<br />
Den store historiske tyngde så vel som fremtidshåp og glede ble vakkert formidlet gjennom<br />
kunstens språk. Alle tilstedeværende i Aulaen, både de på podiet og det store publikum som møtte<br />
frem for å ære dagen, var forent i en høyverdig minnestund. Det føltes slik og alle gledet seg;<br />
Dronningen, folket og politikerne med stortingspresidenten i spissen. Forent, som den gang for 50<br />
år siden, foran Parlamentet i Budapest, da vi sammen med hundretusener ropte ut vår bønn og vårt<br />
krav – frihet for Ungarn! I frihetslengselens gledesrus glemte man den lammende angsten og<br />
redselen. Men det skulle ta drøye 35 år før lenker falt, piggtrådsperringer kunne kuttes og Sovjetdiktaturet<br />
kollapset.<br />
I Ungarn var det naturligvis også lagt opp til en storstilt markering av jubileet i år. Der hvor friheten<br />
kostet så dyrt for 50 år siden skulle det feires fra <strong>23.oktober</strong> og to uker fremover.<br />
Vel hjemme etter vår Aulafest koblet vi oss til nettet og slo på TV. Vi ville følge med i feiringen i<br />
Budapest – men plassen foran parlamentet var skremmende tom. Gitter og mengder av politi stengte<br />
folket ute fra minnestedet. Så kom det videobilder (ikke fra de offentlige media) av sårede som<br />
blødde fra hodet, ansikt og nakke etter gummikuleskudd, ”viperaslag”, tåregass-granater, spark.<br />
Noen var blitt liggende igjen på gatene. Andre var innhyllet i tåregass. Igjen andre kjørt bort i lenker.<br />
Slik ble <strong>23.oktober</strong>-feiringen <strong>2006</strong>. Et resultat av politiets ”tapre opptreden”,<br />
som Budapests politimester kommenterte det i et intervju dagen<br />
etter. Vi mener tvert i mot dette bør kalles ved sitt egentlige navn: Politivold,<br />
godkjent av maktutøverne, og et livstruende støt mot demokratiet.<br />
Ofrene var ikke fotballpøbler eller nynazister. Ingen bar våpen. De var<br />
vanlige borgere av landet som ønsket å feire dagen sammen med andre, på<br />
offentlig annonserte møter. Dette bevitnes av troverdige øyevitner. Skriftlig<br />
dokumentasjon, blant annet fra ISHR (International Society for Human<br />
Rights) og andre internasjonale rettsinstanser med ønske om å drøfte saken<br />
og dens konsekvenser, foreligger allerede.<br />
Midt oppe i alt dette forbereder vi oss til julefeiringen, og vi skulle gjerne ha dvelt ved denne festen<br />
og dens egentlige innhold, nemlig kjærlighetsbudskapet. Men omstendighetene har vært så turbulente<br />
at vi ikke kommer utenom en kort beskrivelse av hendelsene. Vi lever jo i tiden og har plikt til<br />
å fremstå som tidsvitner. Ikke desto mindre vil jeg og hele NUFOs redaksjon ønske våre lesere en<br />
velsignet julehøytid og et nytt år i håpets tegn.<br />
■ Redaktøren
Livet på landet i Vest-Ungarn på 50-tallet:<br />
En historie om deportasjon og forsvinning.<br />
Vi skriver <strong>2006</strong>.<br />
Som for så mange andre ble dette året også for meg en vandring bakover i historien på<br />
leting etter selvopplevde hendelser eller andre vitners dokumentasjoner i etterkrigstidens<br />
Ungarn før 1956. Inntil jernteppet falt i 1989 var alle dokumenter som kunne satt<br />
kommunistregimet i et ufordelaktig lys blitt godt gjemt bort, beskyttet mot alt innsyn og<br />
lagt, bokstavelig talt, under lås og slå. Dog, under den ukelange frihet i oktober 1956 fikk<br />
noen tusen tidsvitner anledning til å redde sine liv ved å flykte til den vestlige verden.<br />
Noen få, de som nettopp hadde gjennomgått det verste ragnarok, som hadde sittet i dødscelle<br />
i måneder eller mistet sin hele familie, begynte straks arbeidet med å samle sammen<br />
bruddstykkene, dokumentene om sine lidelsesfellers skjebne. De ville avdekke for verden<br />
den urett og grusomhet som foregikk bak murene. De måtte ikke glemme sine kamerater.<br />
Mappene med intervjuer gjort med overlevende,<br />
slektninger eller venner til avdøde fangekamerater<br />
vokste. I 1990-91 ble arkivene åpnet og<br />
sammenlignende studier ga mulighet for en enda<br />
bedre identifikasjon av historiens sannhetsgehalt.<br />
I disse bøkene ble jeg innhentet av min ungdomstid.<br />
Og, enda det var smertefullt å bli konfrontert<br />
med fengslenes grusomheter, kunne jeg<br />
ikke legge fra meg bøkene. De ga meg svar og<br />
forklaring på hvorfor vi ofte følte oss uvel, hvorfor<br />
til og med luften kunne føles kvelende – midt i<br />
Budapest.<br />
En dag bladde jeg i de politiske fangenes<br />
navneliste, de hvis liv hadde endt i fengselet. En<br />
hel kirkegård! Uten bauta, blomster eller kors.<br />
Plutselig, stanset jeg opp – navnet jeg leste virket<br />
kjent. Videre lesning bekreftet at det dreide seg<br />
om mølleren som Allehelgensdag i 1952 forsvant<br />
fra min landsby Rábagyarmat, like ved den østerrikske<br />
grensen. Han eide en vannmølle ved elven,<br />
Raba, hadde et familiehus like ved og et lite jordstykke.<br />
Eiendommen lå idyllisk til, omtrent en<br />
halv times gange fra tettbygd strøk. Bare susingen<br />
fra vannet som drev det store møllehjulet brøt<br />
stillheten. På den tid hadde ekteparet en adoptivsønn<br />
i førskolealder.<br />
Det var helligdagsstillhet i landsbyen, enda stillere<br />
enn vi etter hvert var blitt vant til å ha det de siste<br />
årene. Plutselig ble den brutt av lastebildur, flere<br />
biler kom etter hverandre. De åpne lasteplanene<br />
var fylt av soldater med geværer. Razzia igjen, fôr<br />
det gjennom oss. Det var ikke første gang vi<br />
opplevde denne uhyggen. Man måtte holde seg<br />
innendørs, og måtte man ut, var man pålagt å ha<br />
med legitimasjonspapirer. Leter de etter noen<br />
igjen nå da, spurte vi oss selv, en stakkar som vil<br />
redde livet sitt med å flykte over grensen. Denne<br />
razziaen varte usedvanlig lenge. Alle hus, alle låver<br />
og uthus kunne risikere å bli gjennomsøkt. Da<br />
soldatene og bilene forsvant og vi kunne bevege<br />
oss trygt utendørs igjen, fikk vi gjennom jungeltelegrafen<br />
vite at møller-ekteparet var forsvunnet.<br />
Adoptivsønnen var visstnok blitt satt på toget og<br />
sendt tilbake til sin kjødelige bestemor et sted på<br />
landet. Hele møller-konens familie og hennes<br />
slektninger, bygdefolk i landsbyen vår, de også, var<br />
borte. Etter dager og uker med forhør ble de<br />
sluppet hjem, en etter en, men deres munner var<br />
lukket med syv segl. Fire av møller-konens fem<br />
søsken til ble noe senere, en natt, deportert sammen<br />
med sine respektive familier. Deportasjoner<br />
skjedde alltid i nattens mulm og mørke. Uventet,<br />
uanmeldt, med lastebil, unnagjort på 10-15 minutter.<br />
Menneskerøveri.<br />
Det tok flere år før det begynte å sive ut rykter om<br />
at de visstnok levde i tvangsarbeidsleire i Øst-<br />
Ungarn. I alle fall kom ingen av dem hjem før jeg<br />
forlot mitt land.<br />
Møllerens hus ble stående ubebodd, møllen<br />
stanset. Møller-konen kom tilbake etter flere års<br />
fengsel. Hun ungikk oss, arme menneske. Om<br />
mølleren ble det bare hvisket at han var borte –<br />
tatt av dage? Hvor, når, ingen visste noe, ingen<br />
våget å snakke om det.<br />
I fengselsarkivene i Budapest ble følgende data<br />
funnet under hans navn og identifikasjon:<br />
+ 09.03.54. Parsell 301 (?) (Fangenes parsell på<br />
kirkegården i Budapest).<br />
Skyldig i utroskap.<br />
■ Lucia Maria Nagy
Da kommunistene tok makten<br />
Tragiske år for Ungarn 1944-1948<br />
”Fra krig til fred”: Enten man vil skrive om Norge eller om Ungarn i perioden omkring 1945,<br />
kan denne samme overskriften brukes. Men likevel - for en himmelropende forskjell!<br />
Norge: En stort sett fredelig og ordnet avslutning på tysk okkupasjon. Konge og Regjering<br />
hjem fra England, jubelrus, nasjonal enighet om gjenopprettelse av demokratisk styre og<br />
gjenreising av landet. Allierte tropper inn – engelske, amerikanske og russiske –, og ut igjen<br />
noen måneder senere, som avtalt. Internasjonalt tar Norge sin plass blant de seirende<br />
makter.<br />
Ungarn: Blodig slagmark under krigens sluttfase. Landet under sovjet-russisk okkupasjon.<br />
Politisk fullstendig splittelse mellom tilhengere av det gamle regime fra før krigen, nazister,<br />
reformvillige demokrater, og endelig kommunister, som riktignok ikke var mange til å<br />
begynne med. Men de har ett mål i sikte: Å overta all makt i landet. Det lyktes på tre år.<br />
Ungarn var på den tapende side i krigen, og får en tung bør av krigserstatninger å bære. Og<br />
russiske soldater blir stående, på ubestemt tid.<br />
I år er det kommet en ny bok om disse dystre<br />
årene for Ungarn. Forfatteren Peter Kenez er professor<br />
ved University of California, men har åpenbart<br />
ungarsk bakgrunn. Han utnytter et stort kildemateriale.<br />
Fra nyåpnede arkiver kan vi for eksempel følge<br />
korrespondansen mellom ungarske kommunistledere<br />
og deres herrer i Moskva. Men meget av<br />
stoffet er selvsagt kjent fra tidligere. Her får vi en<br />
vel dokumentert gjennomgang av Ungarns historie<br />
i de skjebnesvangre etterkrigsårene. Boken er me-<br />
get velskrevet. Et ganske rikt billedstoff gir oss<br />
glimt av aktører og situasjoner. Anbefales!<br />
Kenez vil forsvare tre påstander i boken, sier han.<br />
1. Det som hendte i Ungarn ble besluttet andre<br />
steder, og først og fremst i Moskva. Men sovjetisk<br />
politikk var ikke fastlagt fra begynnelsen<br />
– den ble gradvis utviklet mellom krigens slutt<br />
og kommunistenes fulle overtakelse av kontrollen.<br />
Det er riktig å kalle den en serie improvisasjoner.<br />
2. Blant de ikke-kommunistiske politikerne sto<br />
det strid om hvordan man best skulle hindre<br />
en fullstendig ”sovjetisering” av landet. Noen<br />
var ubøyelige, ofte rent utfordrende, i sin<br />
motstand. Kenez forsvarer dem som holdt på<br />
en kompromisslinje og som forsøkte å ”get<br />
along” med okkupantene. De var ikke feiginger<br />
og dumrianer, men holdt en kurs som de<br />
håpet kunne føre til at iallfall noe av ungarsk<br />
demokrati kunne reddes.<br />
3. En sosial og politisk revolusjon ble drevet i<br />
gjennom i Ungarn som følge av den sovjetiske<br />
okkupasjon. Den kunne utvilsomt vært gjennomført<br />
med lavere omkostninger når det<br />
gjaldt menneskelige lidelser. Ikke desto mindre<br />
var det en høyst påkrevd revolusjon.<br />
Alle disse påstandene vil sikkert fremdeles vekke<br />
debatt. Hva Stalin egentlig hadde tenkt, er det
ingen gitt å si, bemerker Kenez. Noen detaljert<br />
”masterplan” for hva man skulle gjøre i Ungarn,<br />
fantes sikkert ikke – russerne hadde sannelig nok<br />
av annet å tenke på under krigen! Men alt som<br />
skjedde fra det øyeblikk den Røde Arme krysset<br />
grensen til Ungarn, viste at Moskva ikke hadde<br />
noen tanke på å la et fritt, folkevalgt styre ta makten<br />
i landet. De sovjetiske lederne hadde liten sans<br />
for vestlig demokrati, det var nå én ting. Men de<br />
var også nesten patologisk opptatte av Sovjetunionens<br />
sikkerhet – kanskje ikke så rart etter det<br />
de hadde opplevd. De hadde ingen tillit til velgerne,<br />
verken i Ungarn eller i de øst-europeiske<br />
landene. Ble demokratiet sluppet løs, kunne mer<br />
eller mindre rabiat anti-sovjetiske regimer komme<br />
til makten. Og den sjansen ville de ikke ta! Sovjets<br />
overordnede mål var dermed klart – politikken fra<br />
dag til dag ble bestemt ut fra det som var mulig og<br />
hensiktsmessig.<br />
Et eksempel på smidig taktikk fra russisk side er<br />
parlamentsvalget i november 1945. Etter press fra<br />
USA ble det et fritt og ordentlig valg – en enestående<br />
hendelse i det sovjet-okkuperte Europa.<br />
Småbrukerpartiet under Zoltán Tildy og Ferenc<br />
Nagy seiret stort. Det fikk 57%, sosialistene<br />
17,4%, og kommunistene 16,9%. Valgdeltakelsen<br />
var 92%! Særlig kvinnene, som utgjorde 60% av<br />
velgerne, hadde stemt for småbrukerne, det ledende<br />
parti på ”borgerlig” side.<br />
Tildy og Vorosjilov på restaurant Gundel<br />
Under normale forhold ville Tildy kunnet danne<br />
en flertallsregjering. Men forholdene var ikke normale.<br />
Partiene var før valget blitt enige om at en<br />
regjering av alle partiene skulle fortsette, uansett<br />
valgresultat. Fordelingen av statsrådspostene ble<br />
altså avgjørende. Småbrukerne nøyde seg med<br />
halvparten, deriblant finans-, forsynings- og gjenoppbyggingsdepartementene.<br />
Viktige nok – men<br />
utakknemlige, gitt at Ungarns økonomiske situa-<br />
sjon var helt prekær, inflasjonen hadde nådd dramatiske<br />
høyder, og okkupasjonsmakten satt med<br />
den reelle kontroll.<br />
Hvem skulle bli innenriksminister? Det var en post<br />
alle partiene ville ha. Men her grep marskalk Vorosjilov,<br />
leder av det allierte kontrollråd, inn, etter<br />
direkte ordre fra Stalin selv: Den stillingen (som<br />
innebar kontroll med det politiske politi) skulle<br />
kommunistene ha! Og slik ble det. Imre Nagy, en<br />
kommunist som var respektert for sin innsats med<br />
den store landreformen, ble innenriksminister.<br />
Han ble snart avløst av den mer hardhendte László<br />
Rajk.<br />
László Rajk<br />
Kommunistene hadde ventet seg mye av valget, og<br />
ble svært skuffet over tilslutningen de fikk. Partiet<br />
hadde hatt en dramatisk vekst i medlemstallet: Ved<br />
årsskiftet 1944/45 var det bare 3.000 medlemmer,<br />
i februar 1945 30.000, i mai 150.000, og i oktober<br />
500.000! Årsakene var flere. Selvfølgelig var det<br />
mange som virkelig ønsket et radikalt brudd med<br />
det gamle samfunnet, og som satte sin lit til at<br />
kommunistene hadde løsningen. Men i de første<br />
månedene etter den sovjetiske innmarsj hersket<br />
lovløse og kaotiske tilstander i landet. Folk ble<br />
antastet eller arrestert på åpen gate. Da var det<br />
godt å kunne vise frem et medlemskort i Ungarns<br />
kommunistparti!<br />
Partiet rekrutterte også meget aktivt blant gamle<br />
nazister som ikke hadde for mye på rullebladet.<br />
”Slutt deg til Partiet, og dine feiltrinn skal være<br />
tilgitt!” Et fristende slagord for ”små-nazistene”! I<br />
følge Kenez var det to svært forskjellige grupper<br />
som bidro spesielt til å øke medlemstallet sterkt.
Nazistene var den ene, den andre var de jødene<br />
som hadde berget seg. De så på den Røde Armé<br />
som sine befriere. Faktisk var det ikke noe land i<br />
det sovjet-dominerte Europa hvor jødene spilte en<br />
så uforholdsmessig stor rolle både i Partiet og i det<br />
politiske politi som i Ungarn.<br />
Kommunistpartiet besto altså av både idealister og<br />
opportunister. Tilslutning fra mer enn 20% av<br />
folket fikk det aldri, mener Kenez. Partiets nære<br />
forhold til okkupasjonsmakten var selvfølgelig et<br />
alvorlig handikap. Russiske soldaters oppførsel<br />
vakte skrekk og forbitrelse hos de fleste. Ungarerne<br />
så ned på russerne, og alle forsøk på å gjøre<br />
Sovjetunionen populært endte med fiasko.<br />
Men forbindelsen til Moskva var likevel først og<br />
fremst en styrke for kommunistene, deres eneste<br />
sjanse til å beholde sin makt, og øke den. Etter<br />
valgnederlaget i 1945 satt Partiet med en rekke<br />
gode kort, som det ikke nølte med å spille ut:<br />
Nøkkelposisjoner i regjeringen, makten i fagforeningene,<br />
full kontroll over politiet, - og ikke minst:<br />
Utstrakt støtte fra russerne. Det var mer enn nok<br />
til å svekke og demoralisere alle motkrefter.<br />
Offentlig administrasjon ble rensket for alle<br />
”fascistiske” elementer. Politiet anvendte ”salamitaktikken”<br />
– en etter en ble politiske motstandere<br />
eliminert. Historien er for så vidt velkjent. Kenez<br />
forteller den nøkternt og troverdig, med mange<br />
interessante detaljer.<br />
Og hva så med hans påstand nr 2:<br />
At Småbrukerpartiets kompromisslinje var forsvarlig<br />
politikk? Kenez peker på at dette partiet i<br />
realiteten var en allianse av svært ulike fraksjoner.<br />
Det var en høyrefløy, en radikal fløy som fryktet<br />
en tilbakekomst av godseierveldet like mye som de<br />
var imot kommunistene, og en del i midten. Noen<br />
basis for en fast motstandspolitikk fantes ikke i<br />
partiet. I dag, lenge etterpå, kan vi se at stadige<br />
kompromisser med kommunistene ikke kunne<br />
redde demokratiet i Ungarn. Men i 1945-46 kunne<br />
det se annerledes ut. Tildy og hans krets satte sin<br />
lit til fredsforhandlingene. Så snart fred ble sluttet,<br />
ville sovjetarméen trekke seg ut, Ungarns kommunister<br />
ville miste sin makt, og demokratiet ville<br />
være sikret!<br />
Fredsavtalen med Ungarn og andre stater ble<br />
undertegnet i Paris 10. februar 1947. Men: Sovjet<br />
fikk beholde militære styrker i Ungarn for å sikre<br />
forbindelsen til sin sektor i Østerrike – og en<br />
avtale om dette landet kom først i 1955. Hvem<br />
kunne forutse noe slikt?<br />
Stalin i 1947<br />
Våren 1947 var det i realiteten slutt på flerpartisystemet<br />
i Ungarn. Demokratiske former fortsatte<br />
en tid, men den demokratiske substans var borte. I<br />
1948 var den kommunistiske maktovertakelse fullført.<br />
Nå fulgte noen av de verste år i moderne ungarsk<br />
historie. ”En tid med fattigdom, savn og terror”,<br />
for å bruke Kenez’ ord. Terroren rammet<br />
forholdsvis flere i Ungarn enn i noen av de andre<br />
satellittstatene. Den varte til Stalins død i 1953. I<br />
disse årene ble grunnlaget lagt for revolusjonen i<br />
1956.<br />
Hva så med Kenez’ tredje påstand?<br />
Alle vil erkjenne at i 1945 var dyptgripende reformer<br />
helt nødvendige i Ungarn. Hva ville skjedd<br />
om russerne hadde trukket seg ut av Ungarn likeså<br />
hurtig som de forlot Finnmark? Ingen vet svaret.<br />
Men det er helt usannsynlig at det autoritære,<br />
halvføydale Ungarn ville gjenoppstått. Den gamle<br />
elite var fullstendig diskreditert. Det er vel liten<br />
grunn til å tvile på at ungarerne ville klart en<br />
grundig modernisering og demokratisering – uten<br />
”hjelp” fra en fremmed okkupasjonsmakt.<br />
■ Frode Omang
Sett og hørt i Budapest, oktober - november 1956<br />
Selv de mest dramatiske og tragiske tider inneholder øyeblikk og momenter av en viss<br />
humoristisk karakter, hendelser som får oss til å trekke på smilebåndet. Også oktober- og<br />
novemberdagene i 1956 hadde sine smil; ungdommer med en trassig seiersvilje og et glimt<br />
i øyet kunne gjøre livet vanskelig for Ivan soldat fra tid til annen…<br />
Denne lille episoden skjedde en dag mellom<br />
27.oktober og 2. november. Kampene var stilnet<br />
av. Folk sto i lange køer for brød. En av våre kjente<br />
sto i kø foran en ung, lyslugget tenåring. Plutselig<br />
henvendte han seg til vår bekjent og spurte høflig:”<br />
Onkel, vær vennlig å passe på min plass i køen. Jeg<br />
er tilbake om 2 minutter”. ”Gjerne”, svarte fortelleren.<br />
Gutten forsvant rundt hjørnet, og var snar<br />
i vendingen.<br />
Kort tid etter gjentok han spørsmålet, smilende og<br />
høflig. ”Selvsagt” var svaret igjen, og gutten forsvant<br />
med raske skritt. Når han for tredje gang<br />
spurte ”onkelen” om det samme, ble vår bekjent<br />
temmelig nysgjerrig og spurte om hva årsaken var<br />
til disse forsvinningsnumrene. ”Jeg ergrer russerne”,<br />
svarte den unge mannen med et bredt smil<br />
Ergre, hva mener han, tenkte vår mann. Og sammen<br />
skyndte de seg av gårde.<br />
Hjørnet var ikke langt unna. Da de svingte rundt,<br />
møtte de et skremmende syn. Plassen var dekket av<br />
parkerte tanks som sto i rekke og rad. Gutten forsvant<br />
inn i det nærmeste portrommet med vår forteller<br />
i hælene. Øyeblikket etter skar en kraftig,<br />
skringende, høy plystring gjennom luften. Mannlukene<br />
på flere russiske panservogner spratt opp og<br />
soldathoder kom til syne. Soldatene speidet forsiktig<br />
oppover og rundt – hvor kom den eiendommelige<br />
lyden fra? Fiendtlige fly i luften?<br />
Mens ”onkel” og den unge mannen ruslet troskyldige<br />
tilbake til matkøen.<br />
Oppfinnsomhet kjenner ingen grenser, heller ikke<br />
i Budapest, selv mens kampene raste i gatene.<br />
Dette er historien om to unge gutter som lånte<br />
mors stekepanne fra kjøkkenbenken. De slo av<br />
håndtaket og laget 2 huller ved pannens kant, tvers<br />
over hverandre. Så knyttet de to flere meter lange<br />
hyssinger i de to hullene og lot stekepannen ligge<br />
på den smale, dårlig opplyste gaten. Og med hyssingens<br />
andre ender i et fast grep, trakk de seg<br />
tilbake, hver til sitt portrom tvers over gaten. De<br />
spente hyssingene mens stekepannen lå på brostenene,<br />
og ventet.<br />
Kort tid etter dukket en russisk stridsvognkolonne<br />
opp. Vel fremme ved guttenes ”angrepsstilling”<br />
bremset vognene og kolonnen stanset. Russene<br />
hadde oppdaget noe. Var det ikke en ”farlig,<br />
fiendtlig gjenstand (?)” som lå der på brolegningen?<br />
Den første vognen svingte, først til høyre<br />
så til venstre, men se, det lå jo mistenkelige gjenstander<br />
både her og der!?:<br />
Livredd for miner fant der sovjetiske kolonnen det<br />
sikrest å snu og forsvant ut av syne. Og to glade<br />
karer som hadde klart å skremme tanks med en<br />
flyttbar stekepanne, gikk hjem etter nok en vellykket<br />
forsvarsmanøver…<br />
■ Lucia Maria Nagy
<strong>Ungarsk</strong> litteratur og musikk i fokus under festmøtet<br />
Ungarn er en kulturnasjon. Dette er et faktum som klarest kommer opp i dagen i trengselstider:<br />
Når prøvelsene er som størst, oppstår gjerne sentral og stor kunst – en vesentlig<br />
del av kunstnernes oppgave har til alle tider vært å målbære folkets lidelser slik at andre<br />
kan forstå. Ungarn har hatt sin rikelige del av prøvelser.<br />
Litteratur, billedkunst og musikk taler sitt tydelige språk om dette.<br />
I arbeidet med å forme det kunstneriske<br />
uttrykket som skulle ledsage festmøtet i Aulaen<br />
den 23. oktober var det avgjørende for komiteen<br />
å komme frem til en balansert og dynamisk<br />
fremstilling av den ungarske kunstnersjel. Både<br />
tekster og musikk skulle skape et troverdig bilde,<br />
både av etnisk særpreg, historie, frihetstrang og<br />
nasjonalt tankegods slik at det fremstår som<br />
spesifikt ungarsk. Landets dramatiske og omskiftelige<br />
historie skulle settes i fokus med<br />
eksempler fra både 18-hundretallets revolusjonsepoke,<br />
fra 19-hundretallet med sine for Ungarn<br />
ødeleggende stormaktskonflikter, og fra vår moderne<br />
tid – en tid fylt av både håp og frykt for<br />
fremtiden.<br />
Annar Follesø, fiolin<br />
Musikalsk falt til slutt valgene på de romantiske<br />
komponistene Joseph Joachim og Ferenc Erkel,<br />
samt de to nasjonal-moderne fyrtårn Béla Bartók<br />
og Zoltán Kodály og samtidskomponisten Lajos<br />
Bárdos. Den norske forfatteren Claes Gill’s<br />
skjellsettende dikt ”Gloria Victis”, skrevet til<br />
frihetsheltene av 1956, ble også fremført,<br />
tonesatt av meg i forbindelse med 40-årsminnet<br />
for frihetskampen. Det sistnevnte verket dannet<br />
også bro over til resten av det verbale materialet<br />
som ble fremført, dikt og prosa av Sándor Márai<br />
og Ádam Horváth. Videre skulle den uforlignelige<br />
ungarske folkloretradisjonen presenteres,<br />
helst gjennom sang og dans.<br />
Trond Halstein Moe, bassbaryton<br />
Å skape rom for alt dette, samt taler og<br />
nasjonalsanger, innenfor den strenge rammen på<br />
75 minutter, var litt av en oppgave…<br />
Men med fremragende hjelp fra positive og<br />
kreative kunstnere kom vi godt i havn – en stor<br />
takk til våre eminente scenekunstnere, skuespilleren<br />
Morten Røhrt; Morten Carlsen, bratsj;
Annar Follesø, fiolin; Maria Berczelly, harpe,<br />
Trond Halstein Moe, bassbaryton; det makeløse<br />
ungarske kammerkoret Canto Armonico; og<br />
skuespillerstudentene Emilie Holmen og Fredrik<br />
Paasche fra Nissens Videregående skole for<br />
fantastisk innsats på scenen!<br />
Morten Carlsen, bratsj<br />
Det rikholdige repertoaret inneholdt både kjent<br />
og mindre kjent stoff; Joseph Joachim var nok et<br />
nytt navn for en god del mennesker i salen –<br />
hans gode venn og kollega Johannes Brahms nøt<br />
nok større berømmelse i sin samtid som<br />
komponist enn Joachim. Ikke desto mindre<br />
skrev Joachim en rekke betydelige og meditative<br />
kammermusikkverker i den store romantiske<br />
tradisjonen som så avgjort fortjener sin plass på<br />
konsertprogrammene.<br />
Zoltán Kodálys ”<strong>Ungarsk</strong>e Folkedanser” tilhører<br />
komponistens kjente stykker, intenst til stede og<br />
med en umiskjennelig ungarsk glød.<br />
Arien ”Hazám, hazám” fra Ferenc Erkels opera<br />
”Bank Ban” er nesten for en ungarsk nasjonalsang<br />
nr. 3 å regne, men er nok mindre kjent<br />
utenfor Ungarns grenser – meget med urette!<br />
Erkel er også mannen bak Ungarns egentlige<br />
nasjonalsang, som for øvrig innledet kveldens<br />
arrangement. Lajos Bárdos’ ”Drøm i det Fjerne”<br />
fra 1957 var dessuten et fascinerende og vakkert<br />
bekjentskap – musikken formidlet en sår og tung<br />
lengsel etter en tapt frihet, gripende formidlet av<br />
Canto Armonico på ypperlig vis.<br />
Sammen med sin venn og kollega Kodály har<br />
Béla Bartók bearbeidet store mengder ungarsk<br />
folkemusikk for både kor, kammermusikalske<br />
besetninger og orkester – her fikk vi høre koret<br />
fremføre sangen ”Brev hjem”, også den en<br />
tankevekkende og fargerik klangkomposisjon.<br />
Folkedanserne familien Pintyi tok salen med<br />
storm – deres livsglade og virtuose dans satte<br />
fokus på gleden og fremtidstroen. Familien fikk<br />
også den store ære å overrekke en stor kurv med<br />
ungarske spesialiteter til Hennes Majestet Dronningen,<br />
en presang hun satte synlig pris på.<br />
Ett av de sterkeste inntrykkene jeg personlig<br />
sitter igjen med fra kvelden, er Morten Røhrts<br />
opplesning av Sándor Márai’s rystende dikt<br />
”Engel fra Himmelen”, der forfatteren med<br />
skremmende styrke benytter sitater fra en av<br />
Ungarns mest kjente julesanger for å beskrive<br />
desperasjonen og håpløsheten i Budapest vinteren<br />
1956-57. Den samme teknikken benytter for<br />
øvrig vår egen Arnulf Øverland i sin versjon av<br />
julesangen ”Stille natt”, skrevet under krigen i<br />
det okkuperte Norge. Øverland tilhørte kjernen<br />
av norske kunstnere som åpent talt russernes<br />
overgrep mot Ungarn midt i mot – et Øverlandsitat<br />
var derfor motto for kveldens forestilling:<br />
” - enda kan ingen tie”.<br />
Morten Røhrt, opplesning<br />
Vår eminente konferansier var i år som for ti år<br />
siden forfatteren og journalisten Jahn Otto<br />
Johansen som ledet arrangementet med suveren<br />
oversikt. Han har en stor del av æren for at vi<br />
klarte å holde timeplanen nesten til punkt og<br />
prikke – skjemaet sprakk med bare tre minutter!<br />
Stor takk også til Therese og Madeleine<br />
Bergheim som sto verdig æresvakt med de ungarske<br />
og norske flaggene under deler av forestillingen,<br />
til Katalin Szabó for vakre blomsterdekorasjoner<br />
og til Hans Ottar Reykdal for strålende<br />
regi bak scenen.<br />
■ Wolfgang Plagge
UNGARSKE UTMERKELSER I ANLEDNING 50-ÅRSJUBILEET<br />
I anledning 50-årsjubileet for oppstanden og frihetskampen i 1956 ble flere fortjente<br />
nordmenn hedret med medaljer, noen for sin deltagelse i kampene, andre for sin innsats i<br />
flyktningearbeid. Med unntak av Thorvald Stoltenberg, som fikk sin medalje i Ungarn,<br />
mottok de andre sine utmerkelser på Den ungarske ambassade i <strong>Oslo</strong>.<br />
Seremonien var intim og stemningsfull, og Canto Armonico bidro med vakker sang.<br />
Klokken 11.00 mottok ambassadør György Krausz og frue medaljemottagerne med følge i<br />
ambassaden. Etter at de to lands nasjonalsanger var avsunget leste ambassadøren og<br />
hans stab opp begrunnelser for utdeling og medaljetitler for de respektive mottagere.<br />
Rudolf Høyborg og frue (foto: Buday)<br />
Rudolf Høyborg (født Szücs László) mottok av<br />
Ungarns president og statsminister medaljen<br />
”Helt av Frihetskampen” for sin aktive og uredde<br />
deltagelse på frihetskjempernes side under<br />
fiendtlighetene i Budapest 1956. Han ble tvunget<br />
til å forlate Ungarn i januar 1957 – han flyktet<br />
med tungt hjerte fra kone og spedbarn, og i tiden<br />
som fulgte opplevde han meget tunge stunder.<br />
Etter en lang karriere som helsearbeider gikk han<br />
av med pensjon som sykepleier for noen år<br />
siden.<br />
Cathrine Mustad (kjent som tante Cath for<br />
tallrike ungarere i Norge) ble av Ungarns<br />
president og statsminister tildelt ”Minnemedaljen<br />
for 50-årsdagen for Oppstanden i Ungarn” for<br />
sin helhjertede og storslagne innsats for ungarske<br />
flyktninger i Norge.<br />
Familien Mustad åpnet sitt hjem på Blommenholm<br />
for mer enn ett dusin studenter og hjalp<br />
også til mange andre steder, både gjennom<br />
personlig deltagelse og økonomisk støtte.<br />
László Terray er pensjonert prest og gjorde en<br />
stor innsats for flyktninger både i Østerrike og<br />
Norge. Hans arbeid i flyktningeleire i Østerrike<br />
var både av sjelesørgerisk og praktisk, medmenneskelig<br />
art, og ved siden av sitt virke som<br />
prest har han videreført dette viktige arbeidet<br />
også i Norge. For dette arbeidet ble han av<br />
Ungarns president og statsminister tildelt<br />
”Minnemedaljen for 50-årsdagen for Oppstanden<br />
i Ungarn”.<br />
Etter seremonien var det tid for gratulasjoner og<br />
sjampanje og høytideligheten ble en fin opptakt<br />
til det store arrangementet i Aulaen senere på<br />
kvelden.<br />
Blomsterdekorasjon i Aulaen
Velkommen<br />
Dronning<br />
Sonja!<br />
Velkommen<br />
” – enda kan ingen tie”<br />
←Emilie Holmen<br />
↓Canto Armonico Debrecen<br />
↓Fredrik Paasche
Festmøtet i Universitetets Aula<br />
Gloria Victis! Thorbjørn Jagland<br />
”Emlékezzetek az..” Morten Røhrt ↑<br />
↑Konferansier i arbeid<br />
Jahn Otto Johansen Therese Bergheim →<br />
Madeleine →<br />
Bergheim<br />
↑ Ambassadør György Krausz
Fremtidshåp: Frihet, liv og glede<br />
Familien Pintyi<br />
dele vårt brød…
Deres Majestet,<br />
Stortingspresident, Deres eksellenser,<br />
ærede gjester og kjære venner!<br />
Vi er kommet sammen for å minnes og for å vise vår takknemlighet – for, med<br />
Arnulf Øverlands ord ’Enda kan ingen tie’, om det som skjedde i Ungarn 23.<br />
oktober 1956. For 50 år siden, nettopp i disse timer, runget det plutselig et så<br />
høyt rop fra et lite land Europa, (fra hundre tusener i Budapest og snart fra hele<br />
landet) at det kunne høres over den hele verden. Vi vil ha frihet! – Ungarn må<br />
bli fritt, - var folkehavets enstemmige ønske.<br />
Bakgrunnen for ropet var 10 års diktatur som gjordet livet uutholdelig for mange,<br />
angsten og den tause redselen var kvelende! Økende fattigdom og materiell nød i<br />
tillegg, pinte de fleste. Lengselen etter de sanne livsverdier, etter den livgivende<br />
frihet og rettferdighet vokste og foredlet alle som var av god vilje. Det var denne<br />
ånden som bandt landet sammen til en enhet. Det ga frihetskampen dens intensitet<br />
og styrke mot det gigantiske overmakten.<br />
I første omgang tapte vi frihetskampen. Mange tusener ble fengslet, og hundrevis<br />
henrettet, 200tusen måtte flykte. Femten hundre av disse fikk en ny og omsorgsfull<br />
start, et nytt hjem i Norge. Vi kom i gang og ble integrert i det norske samfunn på<br />
rekordtid. Og mot all spådom falt jernteppet og vi fikk anledning til å si en<br />
helhjertet takk til det norske folk, på 40-årsdagen til frihetskampen i 1996.
Dette er noe vi ønsker å gjenta nå – ti år senere – med enda større styrke, men<br />
etter 50 år tynnes det i vitnenes og deltagernes rekker. Vår arv og kultur overlater<br />
vi til vår annen og tredjegenerasjon, hvis fedreland er blitt Norge. På nytt ber vi<br />
dere, ta imot deres dobbelte kulturarv. Den er en spesiell rikdom dere må forvalte<br />
med bevissthet.<br />
Ta vare på friheten, for den er ingen selvfølge. La ikke velstandens likegyldighet<br />
kvele dens livsbetingelse. Den er som luften. Har man det rikelig enser man den<br />
ikke. Men blir den fratatt deg, må du kjempe for ditt liv!<br />
Ved denne spesielle anledning vil jeg gjerne overrekke Hennes Majestet, Dronning<br />
Sonja, på vegne av oss alle, en symbolsk liten gave – den viser en av vårt folks<br />
skikker, som stedvis enda er levende på landsbygda. Folk delte gjerne sine goder<br />
med naboer, slekt og venner, som nytt brød ved kornhøst, slakt til vinterstid m.m.,<br />
og det ble fraktet i flettekurver.<br />
Deres Majestet, ta i mot denne kurven som inneholder Ungarns mest<br />
karakteristiske rikdommer, fra kornåkrene, Tokajfjellet og slettelandet.<br />
Da vi kom hit for 50 år siden, delte det norske folk med oss av sitt brød, sitt liv og<br />
land. Det er derfor rett og rimelig at vi nå, som tegn på vår herkomst og vår<br />
integrasjon i det norske samfunnet, gir av vårt liv og vårt brød.<br />
Mange takk for oss alle. <strong>Oslo</strong>, dem 23. oktober <strong>2006</strong><br />
På vegne av 56-ungarerne og deres familie,<br />
Lucia Maria Nagy, NUFOs formann
FESTMØTETS KONFERANSIER, JAHN OTTO JOHANSEN, HAR ORDET:<br />
Deres Majestet, Stortingspresident, Eksellenser, Mine damer og herrer.<br />
For ti år siden var vi samlet her i Universitetets Aula for å markere at det var 40 år siden folkeoppstanden i<br />
Ungarn. Den gang beæret Hans Majestet, Kong Harald, oss med sitt nærvær.<br />
I dag, ti år senere, er vår konge i Budapest sammen med europeiske statsoverhoder for å markere en av de<br />
viktigste begivenheter i Europas historie.<br />
Vi er beæret og takknemlige for at Hennes Majestet, Dronning Sonja, deltar i denne minnehøytidelighet.<br />
<strong>Norsk</strong>-ungarere og vi nordmenn som føler sterk tilknytning til Ungarn, setter stor pris på den solidaritet<br />
og støtt som Kongehuset alltid har vis oss. Jeg tillater meg å se dette også som en anerkjennelse av at<br />
ungarere etter 1956-57 ble så integrert; de skaffet seg god utdannelse på en fremragende måte, samtidig<br />
som de aldri glemte sitt ungarske opphav.<br />
……..<br />
Det var det internasjonalt kjente koret, Canto Armonico fra Debrecen, som åpnet denne festaften med<br />
Ungarns nasjonalsang, og deretter spilte Morten Carlsen og Wolfgang Plagge Joseph Joachims ”Ade”.<br />
Morten Carlsen har vært solist med en rekke kjente orkestere, blant annet <strong>Oslo</strong>-filharmonien, og han har i<br />
flere år undervist ved Norges Musikkhøgskole og universitetet i Tromsø. Han er en av de vi skal takke for<br />
at Norge har en så enestående fin rekruttering av unge musikere. Wolfgang Plagge debuterte bare tolv år<br />
gammel som pianist og gjør seg i dag stadig med gjeldende internasjonalt som komponist. Wolfgang er jo<br />
atskillig yngre enn meg, men er også blitt grå i håret, så dere skjønner han er en særdeles kreativ og<br />
produktiv kunstner. Vi vil få høre ham flere ganger på denne festaften.<br />
……….<br />
Så vil skuespilleren Morte Røhrt, som har hatt en rekke viktige roller ved våre fremste teatre og er sterkt<br />
opptatt av poesi, lese Sandor Marai’s ”Engel fra Himmelen”. Sandor Marai regnes i dag som en av de<br />
absolutt store i europeisk litteratur. ”Engel fra Himmelen” skrev han i eksil julen 1956 inspirert av en av<br />
de mest kjente ungarske julesanger.<br />
………<br />
Så synger Canto Armonico ”Drøm i det Fjerne”(1957) av Adam Horváth og Lajos Bárdos, et verk som<br />
nettopp uttrykker lengselen etter frihet.<br />
………<br />
Og til slutt i denne sekvens vil Emilie Holmen og Fredrik Paasche fra teaterlinjen ved Nissen<br />
Videregående skole fremføre ”For Fedrelandet i Liv og Død”, en collage om diktaturets vesen og<br />
hendelsene i Ungarn, og den foreldreløse unggutten Pista som sitter i dødscellen.
Da han hentes for å bringes til retterstedet, sier han: ”Servusztok, vi møtes i Himmelen”.<br />
Jeg er spesielt glad for at de unge er med oss om denne minnestund, for Europas historie forsømmes jo i<br />
norske skoler i dag.<br />
Etter dette sterke inntrykk vil jeg be forsamlingen reise seg og minnes ofrene med ett minutts stillhet.<br />
………..<br />
Takk!<br />
……….<br />
Da jeg i 1956-57 redigerte diktsamlingen ”Til Ungarn” for Det <strong>Norsk</strong>e Studentersamfund, fikk jeg Norges<br />
og Danmarks fremste lyrikere til å bidra.<br />
Fra Claes Gill kom ”Gloria Victis”, som er det eneste dikt ville publisere, etter at de to samlingene ”Ord i<br />
jern” og ”Fragment fra et magisk liv” kom ut. Claes Gill minnes ofrene i frihestkampen, men like meget er<br />
han opptatt av de overlevende, de som skal leve videre, ”håpende intet, uten sitt hjertes siste slag.”’<br />
Ungarerne oversatte ”Gloria Victis” til mange språk og har fortalt meg hvor viktig Ordet var for dem i<br />
denne vanskelige tiden.<br />
Wolfgang Plagge har satt musikk til ”Gloria Victis”, som fremføres av skuespiller Morten Røhrt og Canto<br />
Armonico med Maris Berczelly på harpe. Maria Berczelly har i mange år vært solo-harpist ved Den<br />
<strong>Norsk</strong>e Opera og har spilt med noen av verdens fremste dirigenter, musikere og koregrafer.<br />
………<br />
Så vil Stortingspresident Thorbjørn Jagland bringe en hilsen fra Stortinget. Jeg er glad for å ha nettopp<br />
Thorbjørn Jagland med oss i dag, for han er en av de norske politikere som har vært mest opptatt av<br />
demokrati og ytringsfrihet.<br />
En festaften uten klassisk ungarsk musikk ville være utenkelig.<br />
Nu vil vi få høre Zoltán Kodály’s ”<strong>Ungarsk</strong>e Folkedanser”, med Wolfgang Plagge på klaver og fiolinisten<br />
Annar Follesø.<br />
Annar Follesø er en av Norges fremste fiolinister, og er meget etterspurt, både som solist og<br />
kammermusiker. Follesø var den første norske fiolinsolist som fikk spille ved Festspillene i Salzburg.<br />
Så har jeg gleden av å gi ordet til Ungarns ambassadør, György Krausz. Ambassadør Krausz representerer<br />
hele den ungarske nasjon, selv om den i dag er sterkt splittet på grunn av de store politiske og økonomiske<br />
problemer.<br />
Men Ungarn er ikke det eneste av de Sentraleuropeiske land, som har vendt ”hjem til Europa”, som har<br />
store problemer.<br />
Og vi i Vest er heller ikke perfekte; vi har også våre utfordringer i populismens tidsalder.<br />
Derfor synes jeg vi skal vise våre venner og allierte i Sentral- og Øst-europa og i Baltikum litt mer<br />
tålmodighet og storsinn enn vi gjør.<br />
Etterpå vil Trond Halstein Moe synge arien ”Mitt land, mitt land” fra operaen ”Bank Ban”, selve symbolet<br />
på Ungarns frihetslengsel, av Ferenc Erkel. Trond Halstein Moe er en av de mest benyttede solister i det<br />
norske operamiljø og er fast tilknyttet Den <strong>Norsk</strong>e Opera. Han spiller på et uvanlig bredt<br />
repertoarregister.<br />
……….<br />
En ungarske festaften uten csardas ville også være utenkelig. Annen- og tredjegenerasjons norsk-ungarere<br />
– familien Pintyi – Dezső, Hajnal, Kriszta og Tamás – vil glede oss med sin folkedans.<br />
………<br />
Og så på ny, Canto Armonico, denne gang med folketonebearbeidelse av den store klassiske ungarske<br />
komponist Béla Bartók – ”Brev hjem”.<br />
……….<br />
Når har vi så mange sang- og musikkinnslag her i aften, tror jeg det gleder vår kjære Dronning. For hun<br />
gjør en helt enestående innsats for norsk kunst og kultur, samtidig som hun viser den største interesse for<br />
kulturene i de land Hennes Majestet og Kongen besøker. Derfor er Dronning Sonja slett ikke fremmed<br />
for ungarsk musikkliv.<br />
………<br />
Formannen i <strong>Norsk</strong>-<strong>Ungarsk</strong> <strong>Forening</strong>, Dr. Lucia Maria Nagy, vil avslutte vår festaften.<br />
Lucia og Wolfgang har denne gang, som for ti år siden, gjort en enestående innsats. Konferansier har<br />
begge ganger kunnet gå til dekket bord.<br />
Universitetets Aula, mandag den 23. oktober <strong>2006</strong>
Om jubileumsuken og koret<br />
Brikkene begynte å falle på plass da sommeren var på hell. Det gjaldt programmet for en hel<br />
jubileumsuke og alle teknisk-praktiske spørsmål som måtte diskuteres og løses - bak kulissene.<br />
Den største biten i puslespillet for oss var omsorgen for det kjente vokalensemblet<br />
Canto Armonico og dets 15 medlemmer fra Debrecen i Ungarn. Fra tidligere besøk var vi<br />
allerede blitt kjent med en håndfull av sangerne, og vi gledet svært oss til besøket. Og<br />
gjensynsgleden var stor ved ankomsten til Gardermoen den 21. oktober. <strong>Forening</strong>ens medlemmer<br />
hadde åpnet hjemmene sine og tok imot gjestene med åpne armer under Norgesoppholdet.<br />
Feiringen av jubileumsuken begynte med forbønnsgudstjeneste<br />
og konsert i Uranienborg kirke, søndag<br />
22. oktober kl 18.00. Det var en verdig aften.<br />
Korets nydelige repertoar var dedikert frihetskampens<br />
deltagere og martyrer fra 1956.<br />
Mandag 23. oktober, som var selve minnedagen,<br />
startet koret dagen kl 11.00 med å gi en vakker<br />
ramme til medaljeutdelingen i Den ungarske ambassaden.<br />
Derfra gikk veien direkte til forberedelsene<br />
i Universitetes Aula i Karl Johansgate.<br />
Ettermiddagens hektiske aktivitet der falt endelig til<br />
ro da høytidsstunden ble åpnet med Dronning Sonjas<br />
ankomst kl 17.55. Festmøtet ble en storslagen,<br />
uforglemmelig stund, profesjonelt gjennomført.<br />
Derom var meningene enstemmige. Programmet<br />
gjengis i sin helhet i egen artikkel i bladet.<br />
Canto Armonico under festforestillingen i Aulaen <strong>23.oktober</strong><br />
Slitne, men takknemlige etter alle opplevelsene, kjørte<br />
vi hjemover - inntil vi oppdaget den stjerne-klare<br />
kveldshimmelen over våre hoder. Dermed ble det en<br />
ekstra snartur til Holmenkollen for å vise fram <strong>Oslo</strong><br />
by night til en del av koret!<br />
Onsdag 25. oktober skulle koret i ilden igjen, denne<br />
gang i Metodistkirken i Drammen. Med blå himmel<br />
og i strålende solskinn ble vi fristet til å vise våre<br />
gjester et lite stykke ”Sørland” utenfor Drammen og<br />
vi tok en spontan kjøretur til Svelvik midt på dagen.<br />
Og mens koret samlet seg etter en kort spasertur i<br />
landsbyens sentrum ble det klarert - mobilen er jo<br />
oppfunnet! - at noen av våre NUFO-venner i Svelvik<br />
var hjemme. Vi ”måtte da for all del ikke avvise invitasjonen”,<br />
sa familien vi ringte til. Så svingte bussen<br />
inn i Strandgaten ved Drammensfjorden, for nok tid
til en smaksprøve på velsmakende frilandsdruer fra<br />
husveggen og en skål med ungarsk rødvin.<br />
Konsertprogrammet for kveldens konsert fikk en<br />
noe annen profil enn konsertene i Uranienborg<br />
kirke og i Aulaen. Koret øste av sitt enorme<br />
repertoar, et repertoar som favner fra middelaldermusikk<br />
til samtidsverker og folkemusikk.<br />
Uranienborg kirke<br />
I Uranienborg kirke var programmet bygget opp<br />
rundt sentrale kirkemusikalske verker av ungarske<br />
komponister, mens publikum i Drammen fikk nyte<br />
godt av en ganske annen musikkprofil, der blant<br />
annet Wolfgang Amadeus Mozarts musikk stod i<br />
sentrum.<br />
Konserten ble en uforglemmelig opplevelse. Metodistkirkens<br />
vertskap tok vel i mot oss og la alt til<br />
rette for at kvelden skulle bli vellykket. Det vakre<br />
pro-grammet ble fremført med presisjon og<br />
skjønnhet. Mozart-stykkene ble akkompagnert av<br />
Wolfgang Plagge og han spilte også Fantasi i d-moll<br />
for klaver.<br />
I en fullsatt kirke, med fin akustikk, kunne vi til fulle<br />
nyte sangen og musikken. Det var tydelig at artistene<br />
og publikum var på bølgelengde. Nok en gang takk til<br />
vertskapet og til alle som var til stede.<br />
På slutten av oppholdet, torsdag og fredag, fikk koret<br />
litt tid til sightseeing i <strong>Oslo</strong> før flyet deres lettet<br />
grytidlig lørdag, den 29.oktober.<br />
Metodistkirken i Drammen<br />
Vi takker for et kjempegodt samarbeid, og hjertegod<br />
omsorg for koret til alle gode venner og kjente samt<br />
naboer.<br />
Canto Armonicos herrer i fri utfoldese<br />
Med glede tenker vi tilbake på denne oktoberuken<br />
som vi så lenge forberedte oss til og ventet på.<br />
■ Liv Gjøtterud
<strong>Forening</strong>ens Styre har ordet:<br />
Kjære Medlemmer og kjære venner,<br />
Denne gang ble avisen lang og temavalget bestemt av årets begivenheter. Vi ber dere å lese<br />
dette julenummer med dette for øyet.<br />
Vanligvis begynner et førjulsbrev med gode juleønsker, – som vi alt har ønsket dere et annet<br />
sted i bladet –mens etter nyttår står det gjerne i første linje: Tusen takk for gaven vi fikk...<br />
Siden foreningen allerede har fått gaven fra dere<br />
i form av bidrag til 56-feiringen, til prosjektet<br />
som ble kalt;- ”Enda kan ingen tie...”, ønsker vi<br />
med dette å fremføre en stor og hjertelig<br />
takk til alle givere!<br />
Allerede før den <strong>23.oktober</strong> kom det inn en<br />
pen sum på prosjektets konto. Dette ga oss,<br />
først og fremst, håp om at vi kunne stå for<br />
våre viktigste økonomiske forpliktelser i<br />
forbindelse med festen. I tillegg fikk vi en<br />
viktig moralsk støtte gjennom den interessen<br />
giroene vitnet om. Inntil 12. oktober, da<br />
giverne ble registrert for å levere deres<br />
navneliste til trykking i festheftet, hadde vi<br />
alt 49 navn på den.<br />
Og kontoen fortsatte å øke. Helt til begynnelsen<br />
av desember kom det inn bidrag!<br />
I skrivende stund er ikke hele oppgjøret til<br />
regnskapet klart enda. Men ut fra det vi kan<br />
se, tør vi påstå at dette regnskapet vil kunne<br />
stå.<br />
Vi kommer tilbake og beretter om sluttresultatet<br />
i neste nummer av bladet før årsmøtet<br />
i mars 2007.<br />
Styret vil også rette en hjertelig takk til alle<br />
støttespillere, som uten vederlag har brukt<br />
mange timer av sin tid og sine krefter, åpnet<br />
sine hjem og sørget for koret, de 3 ”sjefskokkene”<br />
som stelte middagsmaten, de som<br />
brukte sin bil til transport, de som sto bak<br />
kulissene under arrangementene, de som<br />
bidro med kaker og boller... listen over forskjellige<br />
former for hjelp er lang.<br />
Til sist, men ikke minst, hjertelig takk til våre<br />
ungdommer og barn og deres familier, som i<br />
vakre bunader gjorde festmøtet til en staselig<br />
høytid, der de tok imot Dronningen og gjestene.<br />
Takk til alle dere som var med oss i oktoberdagene!<br />
På gjensyn i 2007, kanskje kan vi møtes på<br />
familiefesten 20.januar.<br />
■ Styret Julen <strong>2006</strong><br />
Og så en bønn fra styret:<br />
Vi holder på å bygge opp en database<br />
med medlemsadresser. Vi trenger sårt<br />
deres e-postadresser og eventuelle postadresser.<br />
Vær snill å sende oss en kjapp e-post på<br />
følgende adresse, så er vi sikret at dere<br />
fortsatt vil få motta informasjoner om<br />
foreningens liv og virke.<br />
Mange takk for bryderiet!!<br />
<strong>Norsk</strong>-<strong>Ungarsk</strong> <strong>Forening</strong> —<br />
Postboks 232 — 1319 Bekkestua<br />
Epost: nufo.oslo@gmail.com<br />
Besøk også vår hjemmeside:<br />
www.nufo.no
Pris: kr.230,-<br />
Ordboken i nytt opplag!<br />
Utgitt i 1996 av <strong>Norsk</strong>-<strong>Ungarsk</strong> <strong>Forening</strong> i anledning 40-årsminnet for oppstanden.<br />
Stadig like aktuell som kildeskrift for forståelsen av norsk-ungarernes skjebne.<br />
Pris: kr.150,-<br />
© NUFO 1996<br />
ISBN 82-9941 14-0-8<br />
<strong>Norsk</strong>-ungarsk / <strong>Ungarsk</strong>-norsk<br />
lommeordbok<br />
Ny, utvidet og oppgradert ordbok<br />
med lommeparlør-del.<br />
Den populære lommeordboken er nå tilgjengelig<br />
i nytt opplag. Boken foreligger i kompakt<br />
og slitesterkt hardcover, 13,5 x 10 cm.<br />
Utgitt av NUFO - <strong>Norsk</strong>-<strong>Ungarsk</strong> <strong>Forening</strong>.<br />
Kan anskaffes i Norge gjennom henvendelse til<br />
NUFO – <strong>Norsk</strong>-<strong>Ungarsk</strong> forening,<br />
Postboks 232,<br />
1319 Bekkestua<br />
telf. 67 13 59 57<br />
epost: nufo.oslo@gmail.com<br />
Keresztes/Lund 2002<br />
2.opplag 2005<br />
ISBN 82 994 114 3 2<br />
I anledning femtiårsminnet for oppstanden i 1956 gjengir <strong>Norsk</strong>-<br />
<strong>Ungarsk</strong> <strong>Forening</strong> (NUFO) her en samling relevante lyrikk- og prosatekster<br />
av norske og ungarske diktere.<br />
Pris: kr.50,-<br />
ISBN-13: 978-82-994114-4-8<br />
ISBN-10: 82-994114-4-0
András Simon – en ungarsk<br />
grafiker med mange talenter<br />
Mange av leserne har sikkert lagt merke til de<br />
vakre illustrasjonene på side 2 i det foreliggende<br />
nummer av NUFO-info. Kunstneren er den begavede<br />
og produktive grafiker og tegner András<br />
Simon. Han er også mannen som skaffet til veie<br />
illustrasjonen på tittelbladet i NUFOs nye publikasjon<br />
”FRIHET OG FEDRELANDSKJÆR-<br />
LIGHET” (se annonse forrige side).<br />
Simon ble født i Budapest 4.februar 1958 og er<br />
således et ektefødt barn av revolusjonstiden.<br />
Etter studier ved grafikklinjen på kunst-gymnaset<br />
mellom 1972 og 1976 arbeidet han en tid som<br />
illustratør på et lærebokforlag. Siden 1986 har<br />
han livnært seg som ettertraktet frilans-kunstner.<br />
Han er medlem av Ungarns <strong>Forening</strong> for Skapende<br />
Kunstarter og har mottatt priser og utmerkelser<br />
for sin kunst.<br />
Han ser på seg selv i hovedsak som grafiker, men<br />
arbeider også mye i akvarell og pastell. Siden<br />
1995 har han også vært aktiv som forfatter, og<br />
hans første bok ”Nær kjærligheten” er en vakker<br />
og inderlig skildring av de indre verdier og har<br />
vakt stor begeistring.<br />
Simons nettsted www.simon.galeria.hu er et<br />
veritabelt virtuelt kunstgalleri. Bilder kan bestilles<br />
både derfra og direkte fra:<br />
Studio Galleri<br />
H - 1012 BUDAPEST<br />
Várfok u. 12. II/ 8.<br />
Tel./Fax: (36-1) 214-4619<br />
Epost: graphic.simon@mail.matav.hu<br />
Redaksjonen ønsker alle sine<br />
lesere en velsignet Julehøytid<br />
og et godt og fredfullt Nyttår!
Avslutningen på det offisielle festmøtet i Universitetets Aula 23. oktober i år:<br />
Familien Pintyi overreker Hennes Majestet Dronning Sonja en stor kurv med ungarske spesialiteter.<br />
Dette var en gest som Dronningen åpenbart satte meget stor pris på, og som samtidig markerte finalen på en<br />
særdeles vellykket kveld i Aulaen.<br />
Flere hundre mennesker hadde møtt fram og bidro sterkt til den høytidelige og festlige rammen rundt<br />
arrangementet.<br />
(Foto, her og alle andre bilder fra 23. oktober-festmøtet i dette bladet: Károly Buday)<br />
<strong>Norsk</strong>-<strong>Ungarsk</strong> <strong>Forening</strong> — Postboks 232 — 1319 Bekkestua<br />
I REDAKSJONEN:<br />
Lucia Maria Nagy, red.<br />
Liv Gjøtterud<br />
Wolfgang Plagge<br />
Medlemskontingent <strong>2006</strong>:<br />
Enkeltmedlem: Kr 250,-<br />
Honnør: Kr 150,- Familie: Kr 350,-<br />
Firma-abbonement: Kr 600,-<br />
Epost: nufo.oslo@gmail.com<br />
ISSN 0809-5876<br />
NUFO<br />
Kirkeveien 75, 0364 <strong>Oslo</strong><br />
Postgirokonto: 0532 34 95272<br />
Bankgirokonto: 8200 45 64853