Oslo, 23.oktober 2006 - Norsk-Ungarsk Forening

Nazistene var den ene, den andre var de jødene
som hadde berget seg. De så på den Røde Armé
som sine befriere. Faktisk var det ikke noe land i
det sovjet-dominerte Europa hvor jødene spilte en
så uforholdsmessig stor rolle både i Partiet og i det
politiske politi som i Ungarn.
Kommunistpartiet besto altså av både idealister og
opportunister. Tilslutning fra mer enn 20% av
folket fikk det aldri, mener Kenez. Partiets nære
forhold til okkupasjonsmakten var selvfølgelig et
alvorlig handikap. Russiske soldaters oppførsel
vakte skrekk og forbitrelse hos de fleste. Ungarerne
så ned på russerne, og alle forsøk på å gjøre
Sovjetunionen populært endte med fiasko.
Men forbindelsen til Moskva var likevel først og
fremst en styrke for kommunistene, deres eneste
sjanse til å beholde sin makt, og øke den. Etter
valgnederlaget i 1945 satt Partiet med en rekke
gode kort, som det ikke nølte med å spille ut:
Nøkkelposisjoner i regjeringen, makten i fagforeningene,
full kontroll over politiet, - og ikke minst:
Utstrakt støtte fra russerne. Det var mer enn nok
til å svekke og demoralisere alle motkrefter.
Offentlig administrasjon ble rensket for alle
”fascistiske” elementer. Politiet anvendte ”salamitaktikken”
– en etter en ble politiske motstandere
eliminert. Historien er for så vidt velkjent. Kenez
forteller den nøkternt og troverdig, med mange
interessante detaljer.
Og hva så med hans påstand nr 2:
At Småbrukerpartiets kompromisslinje var forsvarlig
politikk? Kenez peker på at dette partiet i
realiteten var en allianse av svært ulike fraksjoner.
Det var en høyrefløy, en radikal fløy som fryktet
en tilbakekomst av godseierveldet like mye som de
var imot kommunistene, og en del i midten. Noen
basis for en fast motstandspolitikk fantes ikke i
partiet. I dag, lenge etterpå, kan vi se at stadige
kompromisser med kommunistene ikke kunne
redde demokratiet i Ungarn. Men i 1945-46 kunne
det se annerledes ut. Tildy og hans krets satte sin
lit til fredsforhandlingene. Så snart fred ble sluttet,
ville sovjetarméen trekke seg ut, Ungarns kommunister
ville miste sin makt, og demokratiet ville
være sikret!
Fredsavtalen med Ungarn og andre stater ble
undertegnet i Paris 10. februar 1947. Men: Sovjet
fikk beholde militære styrker i Ungarn for å sikre
forbindelsen til sin sektor i Østerrike – og en
avtale om dette landet kom først i 1955. Hvem
kunne forutse noe slikt?
Stalin i 1947
Våren 1947 var det i realiteten slutt på flerpartisystemet
i Ungarn. Demokratiske former fortsatte
en tid, men den demokratiske substans var borte. I
1948 var den kommunistiske maktovertakelse fullført.
Nå fulgte noen av de verste år i moderne ungarsk
historie. ”En tid med fattigdom, savn og terror”,
for å bruke Kenez’ ord. Terroren rammet
forholdsvis flere i Ungarn enn i noen av de andre
satellittstatene. Den varte til Stalins død i 1953. I
disse årene ble grunnlaget lagt for revolusjonen i
1956.
Hva så med Kenez’ tredje påstand?
Alle vil erkjenne at i 1945 var dyptgripende reformer
helt nødvendige i Ungarn. Hva ville skjedd
om russerne hadde trukket seg ut av Ungarn likeså
hurtig som de forlot Finnmark? Ingen vet svaret.
Men det er helt usannsynlig at det autoritære,
halvføydale Ungarn ville gjenoppstått. Den gamle
elite var fullstendig diskreditert. Det er vel liten
grunn til å tvile på at ungarerne ville klart en
grundig modernisering og demokratisering – uten
”hjelp” fra en fremmed okkupasjonsmakt.
■ Frode Omang