Oslo, 23.oktober 2006 - Norsk-Ungarsk Forening

KJÆRE LESERE
Vi nærmer oss nok en milepæl, om kort tid skriver vi 2007 i følge den
gregorianske kalender. Vi gjør opp både regnskap og mangt annet,
før vi blar om i agendaen. I løpet av året har vi opplevd og deltatt i
en rekke betydelige hendelser. 50-årsjubileet for oppstanden og frihetskampen
i Ungarn ble utvilsomt den største og fineste av årets
markeringer foreningen sto for i Oslo. Mange medlemmer med
slekt, venner og kjente møtte opp i Universitetets Aula 23.oktober og
fylte salen. Også Dronning Sonja kom og beæret oss med sitt nærvær.
For, med Arnulf Øverlands ord, skrevet etter det sovjetiske overfallet
i 1956, ”Enda kan ingen tie...”
Den store historiske tyngde så vel som fremtidshåp og glede ble vakkert formidlet gjennom
kunstens språk. Alle tilstedeværende i Aulaen, både de på podiet og det store publikum som møtte
frem for å ære dagen, var forent i en høyverdig minnestund. Det føltes slik og alle gledet seg;
Dronningen, folket og politikerne med stortingspresidenten i spissen. Forent, som den gang for 50
år siden, foran Parlamentet i Budapest, da vi sammen med hundretusener ropte ut vår bønn og vårt
krav – frihet for Ungarn! I frihetslengselens gledesrus glemte man den lammende angsten og
redselen. Men det skulle ta drøye 35 år før lenker falt, piggtrådsperringer kunne kuttes og Sovjetdiktaturet
kollapset.
I Ungarn var det naturligvis også lagt opp til en storstilt markering av jubileet i år. Der hvor friheten
kostet så dyrt for 50 år siden skulle det feires fra 23.oktober og to uker fremover.
Vel hjemme etter vår Aulafest koblet vi oss til nettet og slo på TV. Vi ville følge med i feiringen i
Budapest – men plassen foran parlamentet var skremmende tom. Gitter og mengder av politi stengte
folket ute fra minnestedet. Så kom det videobilder (ikke fra de offentlige media) av sårede som
blødde fra hodet, ansikt og nakke etter gummikuleskudd, ”viperaslag”, tåregass-granater, spark.
Noen var blitt liggende igjen på gatene. Andre var innhyllet i tåregass. Igjen andre kjørt bort i lenker.
Slik ble 23.oktober-feiringen 2006. Et resultat av politiets ”tapre opptreden”,
som Budapests politimester kommenterte det i et intervju dagen
etter. Vi mener tvert i mot dette bør kalles ved sitt egentlige navn: Politivold,
godkjent av maktutøverne, og et livstruende støt mot demokratiet.
Ofrene var ikke fotballpøbler eller nynazister. Ingen bar våpen. De var
vanlige borgere av landet som ønsket å feire dagen sammen med andre, på
offentlig annonserte møter. Dette bevitnes av troverdige øyevitner. Skriftlig
dokumentasjon, blant annet fra ISHR (International Society for Human
Rights) og andre internasjonale rettsinstanser med ønske om å drøfte saken
og dens konsekvenser, foreligger allerede.
Midt oppe i alt dette forbereder vi oss til julefeiringen, og vi skulle gjerne ha dvelt ved denne festen
og dens egentlige innhold, nemlig kjærlighetsbudskapet. Men omstendighetene har vært så turbulente
at vi ikke kommer utenom en kort beskrivelse av hendelsene. Vi lever jo i tiden og har plikt til
å fremstå som tidsvitner. Ikke desto mindre vil jeg og hele NUFOs redaksjon ønske våre lesere en
velsignet julehøytid og et nytt år i håpets tegn.
■ Redaktøren