Oslo, 23.oktober 2006 - Norsk-Ungarsk Forening

11.årgang Nr. 3 Desember 2006
Oslo, 23.oktober 2006
HM Dronning Sonja ankommer Universitets Aula i anledning festmøtet.
Kjære lesere………………………..........
Livet på landet for 50 år siden….……..
Da kommunistene tok makten…….….
Sett og hørt i Budapest……………....…
Festmøtet i Universitetets Aula…….....
Medaljeoverrekkelse…..………..…...
INNHOLD
s. 2
s. 3
s. 4 – 6
s. 7
s. 8 – 9
s. 10
Festmøtet i bilder……………...……..
Lucia Nagy: Aulatale…….……….....
Jahn Otto Johansen: Refleksjoner…..
Canto Armonico………………….…..
Takk til NUFOs medlemmer……….
Bokmarked……………………………
s. 11 – 14
s. 15 – 16
s. 17 – 18
s. 19 – 20
s. 21
s. 22 – 23

KJÆRE LESERE
Vi nærmer oss nok en milepæl, om kort tid skriver vi 2007 i følge den
gregorianske kalender. Vi gjør opp både regnskap og mangt annet,
før vi blar om i agendaen. I løpet av året har vi opplevd og deltatt i
en rekke betydelige hendelser. 50-årsjubileet for oppstanden og frihetskampen
i Ungarn ble utvilsomt den største og fineste av årets
markeringer foreningen sto for i Oslo. Mange medlemmer med
slekt, venner og kjente møtte opp i Universitetets Aula 23.oktober og
fylte salen. Også Dronning Sonja kom og beæret oss med sitt nærvær.
For, med Arnulf Øverlands ord, skrevet etter det sovjetiske overfallet
i 1956, ”Enda kan ingen tie...”
Den store historiske tyngde så vel som fremtidshåp og glede ble vakkert formidlet gjennom
kunstens språk. Alle tilstedeværende i Aulaen, både de på podiet og det store publikum som møtte
frem for å ære dagen, var forent i en høyverdig minnestund. Det føltes slik og alle gledet seg;
Dronningen, folket og politikerne med stortingspresidenten i spissen. Forent, som den gang for 50
år siden, foran Parlamentet i Budapest, da vi sammen med hundretusener ropte ut vår bønn og vårt
krav – frihet for Ungarn! I frihetslengselens gledesrus glemte man den lammende angsten og
redselen. Men det skulle ta drøye 35 år før lenker falt, piggtrådsperringer kunne kuttes og Sovjetdiktaturet
kollapset.
I Ungarn var det naturligvis også lagt opp til en storstilt markering av jubileet i år. Der hvor friheten
kostet så dyrt for 50 år siden skulle det feires fra 23.oktober og to uker fremover.
Vel hjemme etter vår Aulafest koblet vi oss til nettet og slo på TV. Vi ville følge med i feiringen i
Budapest – men plassen foran parlamentet var skremmende tom. Gitter og mengder av politi stengte
folket ute fra minnestedet. Så kom det videobilder (ikke fra de offentlige media) av sårede som
blødde fra hodet, ansikt og nakke etter gummikuleskudd, ”viperaslag”, tåregass-granater, spark.
Noen var blitt liggende igjen på gatene. Andre var innhyllet i tåregass. Igjen andre kjørt bort i lenker.
Slik ble 23.oktober-feiringen 2006. Et resultat av politiets ”tapre opptreden”,
som Budapests politimester kommenterte det i et intervju dagen
etter. Vi mener tvert i mot dette bør kalles ved sitt egentlige navn: Politivold,
godkjent av maktutøverne, og et livstruende støt mot demokratiet.
Ofrene var ikke fotballpøbler eller nynazister. Ingen bar våpen. De var
vanlige borgere av landet som ønsket å feire dagen sammen med andre, på
offentlig annonserte møter. Dette bevitnes av troverdige øyevitner. Skriftlig
dokumentasjon, blant annet fra ISHR (International Society for Human
Rights) og andre internasjonale rettsinstanser med ønske om å drøfte saken
og dens konsekvenser, foreligger allerede.
Midt oppe i alt dette forbereder vi oss til julefeiringen, og vi skulle gjerne ha dvelt ved denne festen
og dens egentlige innhold, nemlig kjærlighetsbudskapet. Men omstendighetene har vært så turbulente
at vi ikke kommer utenom en kort beskrivelse av hendelsene. Vi lever jo i tiden og har plikt til
å fremstå som tidsvitner. Ikke desto mindre vil jeg og hele NUFOs redaksjon ønske våre lesere en
velsignet julehøytid og et nytt år i håpets tegn.
■ Redaktøren

Livet på landet i Vest-Ungarn på 50-tallet:
En historie om deportasjon og forsvinning.
Vi skriver 2006.
Som for så mange andre ble dette året også for meg en vandring bakover i historien på
leting etter selvopplevde hendelser eller andre vitners dokumentasjoner i etterkrigstidens
Ungarn før 1956. Inntil jernteppet falt i 1989 var alle dokumenter som kunne satt
kommunistregimet i et ufordelaktig lys blitt godt gjemt bort, beskyttet mot alt innsyn og
lagt, bokstavelig talt, under lås og slå. Dog, under den ukelange frihet i oktober 1956 fikk
noen tusen tidsvitner anledning til å redde sine liv ved å flykte til den vestlige verden.
Noen få, de som nettopp hadde gjennomgått det verste ragnarok, som hadde sittet i dødscelle
i måneder eller mistet sin hele familie, begynte straks arbeidet med å samle sammen
bruddstykkene, dokumentene om sine lidelsesfellers skjebne. De ville avdekke for verden
den urett og grusomhet som foregikk bak murene. De måtte ikke glemme sine kamerater.
Mappene med intervjuer gjort med overlevende,
slektninger eller venner til avdøde fangekamerater
vokste. I 1990-91 ble arkivene åpnet og
sammenlignende studier ga mulighet for en enda
bedre identifikasjon av historiens sannhetsgehalt.
I disse bøkene ble jeg innhentet av min ungdomstid.
Og, enda det var smertefullt å bli konfrontert
med fengslenes grusomheter, kunne jeg
ikke legge fra meg bøkene. De ga meg svar og
forklaring på hvorfor vi ofte følte oss uvel, hvorfor
til og med luften kunne føles kvelende – midt i
Budapest.
En dag bladde jeg i de politiske fangenes
navneliste, de hvis liv hadde endt i fengselet. En
hel kirkegård! Uten bauta, blomster eller kors.
Plutselig, stanset jeg opp – navnet jeg leste virket
kjent. Videre lesning bekreftet at det dreide seg
om mølleren som Allehelgensdag i 1952 forsvant
fra min landsby Rábagyarmat, like ved den østerrikske
grensen. Han eide en vannmølle ved elven,
Raba, hadde et familiehus like ved og et lite jordstykke.
Eiendommen lå idyllisk til, omtrent en
halv times gange fra tettbygd strøk. Bare susingen
fra vannet som drev det store møllehjulet brøt
stillheten. På den tid hadde ekteparet en adoptivsønn
i førskolealder.
Det var helligdagsstillhet i landsbyen, enda stillere
enn vi etter hvert var blitt vant til å ha det de siste
årene. Plutselig ble den brutt av lastebildur, flere
biler kom etter hverandre. De åpne lasteplanene
var fylt av soldater med geværer. Razzia igjen, fôr
det gjennom oss. Det var ikke første gang vi
opplevde denne uhyggen. Man måtte holde seg
innendørs, og måtte man ut, var man pålagt å ha
med legitimasjonspapirer. Leter de etter noen
igjen nå da, spurte vi oss selv, en stakkar som vil
redde livet sitt med å flykte over grensen. Denne
razziaen varte usedvanlig lenge. Alle hus, alle låver
og uthus kunne risikere å bli gjennomsøkt. Da
soldatene og bilene forsvant og vi kunne bevege
oss trygt utendørs igjen, fikk vi gjennom jungeltelegrafen
vite at møller-ekteparet var forsvunnet.
Adoptivsønnen var visstnok blitt satt på toget og
sendt tilbake til sin kjødelige bestemor et sted på
landet. Hele møller-konens familie og hennes
slektninger, bygdefolk i landsbyen vår, de også, var
borte. Etter dager og uker med forhør ble de
sluppet hjem, en etter en, men deres munner var
lukket med syv segl. Fire av møller-konens fem
søsken til ble noe senere, en natt, deportert sammen
med sine respektive familier. Deportasjoner
skjedde alltid i nattens mulm og mørke. Uventet,
uanmeldt, med lastebil, unnagjort på 10-15 minutter.
Menneskerøveri.
Det tok flere år før det begynte å sive ut rykter om
at de visstnok levde i tvangsarbeidsleire i Øst-
Ungarn. I alle fall kom ingen av dem hjem før jeg
forlot mitt land.
Møllerens hus ble stående ubebodd, møllen
stanset. Møller-konen kom tilbake etter flere års
fengsel. Hun ungikk oss, arme menneske. Om
mølleren ble det bare hvisket at han var borte –
tatt av dage? Hvor, når, ingen visste noe, ingen
våget å snakke om det.
I fengselsarkivene i Budapest ble følgende data
funnet under hans navn og identifikasjon:
+ 09.03.54. Parsell 301 (?) (Fangenes parsell på
kirkegården i Budapest).
Skyldig i utroskap.
■ Lucia Maria Nagy

Da kommunistene tok makten
Tragiske år for Ungarn 1944-1948
”Fra krig til fred”: Enten man vil skrive om Norge eller om Ungarn i perioden omkring 1945,
kan denne samme overskriften brukes. Men likevel - for en himmelropende forskjell!
Norge: En stort sett fredelig og ordnet avslutning på tysk okkupasjon. Konge og Regjering
hjem fra England, jubelrus, nasjonal enighet om gjenopprettelse av demokratisk styre og
gjenreising av landet. Allierte tropper inn – engelske, amerikanske og russiske –, og ut igjen
noen måneder senere, som avtalt. Internasjonalt tar Norge sin plass blant de seirende
makter.
Ungarn: Blodig slagmark under krigens sluttfase. Landet under sovjet-russisk okkupasjon.
Politisk fullstendig splittelse mellom tilhengere av det gamle regime fra før krigen, nazister,
reformvillige demokrater, og endelig kommunister, som riktignok ikke var mange til å
begynne med. Men de har ett mål i sikte: Å overta all makt i landet. Det lyktes på tre år.
Ungarn var på den tapende side i krigen, og får en tung bør av krigserstatninger å bære. Og
russiske soldater blir stående, på ubestemt tid.
I år er det kommet en ny bok om disse dystre
årene for Ungarn. Forfatteren Peter Kenez er professor
ved University of California, men har åpenbart
ungarsk bakgrunn. Han utnytter et stort kildemateriale.
Fra nyåpnede arkiver kan vi for eksempel følge
korrespondansen mellom ungarske kommunistledere
og deres herrer i Moskva. Men meget av
stoffet er selvsagt kjent fra tidligere. Her får vi en
vel dokumentert gjennomgang av Ungarns historie
i de skjebnesvangre etterkrigsårene. Boken er me-
get velskrevet. Et ganske rikt billedstoff gir oss
glimt av aktører og situasjoner. Anbefales!
Kenez vil forsvare tre påstander i boken, sier han.
1. Det som hendte i Ungarn ble besluttet andre
steder, og først og fremst i Moskva. Men sovjetisk
politikk var ikke fastlagt fra begynnelsen
– den ble gradvis utviklet mellom krigens slutt
og kommunistenes fulle overtakelse av kontrollen.
Det er riktig å kalle den en serie improvisasjoner.
2. Blant de ikke-kommunistiske politikerne sto
det strid om hvordan man best skulle hindre
en fullstendig ”sovjetisering” av landet. Noen
var ubøyelige, ofte rent utfordrende, i sin
motstand. Kenez forsvarer dem som holdt på
en kompromisslinje og som forsøkte å ”get
along” med okkupantene. De var ikke feiginger
og dumrianer, men holdt en kurs som de
håpet kunne føre til at iallfall noe av ungarsk
demokrati kunne reddes.
3. En sosial og politisk revolusjon ble drevet i
gjennom i Ungarn som følge av den sovjetiske
okkupasjon. Den kunne utvilsomt vært gjennomført
med lavere omkostninger når det
gjaldt menneskelige lidelser. Ikke desto mindre
var det en høyst påkrevd revolusjon.
Alle disse påstandene vil sikkert fremdeles vekke
debatt. Hva Stalin egentlig hadde tenkt, er det

ingen gitt å si, bemerker Kenez. Noen detaljert
”masterplan” for hva man skulle gjøre i Ungarn,
fantes sikkert ikke – russerne hadde sannelig nok
av annet å tenke på under krigen! Men alt som
skjedde fra det øyeblikk den Røde Arme krysset
grensen til Ungarn, viste at Moskva ikke hadde
noen tanke på å la et fritt, folkevalgt styre ta makten
i landet. De sovjetiske lederne hadde liten sans
for vestlig demokrati, det var nå én ting. Men de
var også nesten patologisk opptatte av Sovjetunionens
sikkerhet – kanskje ikke så rart etter det
de hadde opplevd. De hadde ingen tillit til velgerne,
verken i Ungarn eller i de øst-europeiske
landene. Ble demokratiet sluppet løs, kunne mer
eller mindre rabiat anti-sovjetiske regimer komme
til makten. Og den sjansen ville de ikke ta! Sovjets
overordnede mål var dermed klart – politikken fra
dag til dag ble bestemt ut fra det som var mulig og
hensiktsmessig.
Et eksempel på smidig taktikk fra russisk side er
parlamentsvalget i november 1945. Etter press fra
USA ble det et fritt og ordentlig valg – en enestående
hendelse i det sovjet-okkuperte Europa.
Småbrukerpartiet under Zoltán Tildy og Ferenc
Nagy seiret stort. Det fikk 57%, sosialistene
17,4%, og kommunistene 16,9%. Valgdeltakelsen
var 92%! Særlig kvinnene, som utgjorde 60% av
velgerne, hadde stemt for småbrukerne, det ledende
parti på ”borgerlig” side.
Tildy og Vorosjilov på restaurant Gundel
Under normale forhold ville Tildy kunnet danne
en flertallsregjering. Men forholdene var ikke normale.
Partiene var før valget blitt enige om at en
regjering av alle partiene skulle fortsette, uansett
valgresultat. Fordelingen av statsrådspostene ble
altså avgjørende. Småbrukerne nøyde seg med
halvparten, deriblant finans-, forsynings- og gjenoppbyggingsdepartementene.
Viktige nok – men
utakknemlige, gitt at Ungarns økonomiske situa-
sjon var helt prekær, inflasjonen hadde nådd dramatiske
høyder, og okkupasjonsmakten satt med
den reelle kontroll.
Hvem skulle bli innenriksminister? Det var en post
alle partiene ville ha. Men her grep marskalk Vorosjilov,
leder av det allierte kontrollråd, inn, etter
direkte ordre fra Stalin selv: Den stillingen (som
innebar kontroll med det politiske politi) skulle
kommunistene ha! Og slik ble det. Imre Nagy, en
kommunist som var respektert for sin innsats med
den store landreformen, ble innenriksminister.
Han ble snart avløst av den mer hardhendte László
Rajk.
László Rajk
Kommunistene hadde ventet seg mye av valget, og
ble svært skuffet over tilslutningen de fikk. Partiet
hadde hatt en dramatisk vekst i medlemstallet: Ved
årsskiftet 1944/45 var det bare 3.000 medlemmer,
i februar 1945 30.000, i mai 150.000, og i oktober
500.000! Årsakene var flere. Selvfølgelig var det
mange som virkelig ønsket et radikalt brudd med
det gamle samfunnet, og som satte sin lit til at
kommunistene hadde løsningen. Men i de første
månedene etter den sovjetiske innmarsj hersket
lovløse og kaotiske tilstander i landet. Folk ble
antastet eller arrestert på åpen gate. Da var det
godt å kunne vise frem et medlemskort i Ungarns
kommunistparti!
Partiet rekrutterte også meget aktivt blant gamle
nazister som ikke hadde for mye på rullebladet.
”Slutt deg til Partiet, og dine feiltrinn skal være
tilgitt!” Et fristende slagord for ”små-nazistene”! I
følge Kenez var det to svært forskjellige grupper
som bidro spesielt til å øke medlemstallet sterkt.

Nazistene var den ene, den andre var de jødene
som hadde berget seg. De så på den Røde Armé
som sine befriere. Faktisk var det ikke noe land i
det sovjet-dominerte Europa hvor jødene spilte en
så uforholdsmessig stor rolle både i Partiet og i det
politiske politi som i Ungarn.
Kommunistpartiet besto altså av både idealister og
opportunister. Tilslutning fra mer enn 20% av
folket fikk det aldri, mener Kenez. Partiets nære
forhold til okkupasjonsmakten var selvfølgelig et
alvorlig handikap. Russiske soldaters oppførsel
vakte skrekk og forbitrelse hos de fleste. Ungarerne
så ned på russerne, og alle forsøk på å gjøre
Sovjetunionen populært endte med fiasko.
Men forbindelsen til Moskva var likevel først og
fremst en styrke for kommunistene, deres eneste
sjanse til å beholde sin makt, og øke den. Etter
valgnederlaget i 1945 satt Partiet med en rekke
gode kort, som det ikke nølte med å spille ut:
Nøkkelposisjoner i regjeringen, makten i fagforeningene,
full kontroll over politiet, - og ikke minst:
Utstrakt støtte fra russerne. Det var mer enn nok
til å svekke og demoralisere alle motkrefter.
Offentlig administrasjon ble rensket for alle
”fascistiske” elementer. Politiet anvendte ”salamitaktikken”
– en etter en ble politiske motstandere
eliminert. Historien er for så vidt velkjent. Kenez
forteller den nøkternt og troverdig, med mange
interessante detaljer.
Og hva så med hans påstand nr 2:
At Småbrukerpartiets kompromisslinje var forsvarlig
politikk? Kenez peker på at dette partiet i
realiteten var en allianse av svært ulike fraksjoner.
Det var en høyrefløy, en radikal fløy som fryktet
en tilbakekomst av godseierveldet like mye som de
var imot kommunistene, og en del i midten. Noen
basis for en fast motstandspolitikk fantes ikke i
partiet. I dag, lenge etterpå, kan vi se at stadige
kompromisser med kommunistene ikke kunne
redde demokratiet i Ungarn. Men i 1945-46 kunne
det se annerledes ut. Tildy og hans krets satte sin
lit til fredsforhandlingene. Så snart fred ble sluttet,
ville sovjetarméen trekke seg ut, Ungarns kommunister
ville miste sin makt, og demokratiet ville
være sikret!
Fredsavtalen med Ungarn og andre stater ble
undertegnet i Paris 10. februar 1947. Men: Sovjet
fikk beholde militære styrker i Ungarn for å sikre
forbindelsen til sin sektor i Østerrike – og en
avtale om dette landet kom først i 1955. Hvem
kunne forutse noe slikt?
Stalin i 1947
Våren 1947 var det i realiteten slutt på flerpartisystemet
i Ungarn. Demokratiske former fortsatte
en tid, men den demokratiske substans var borte. I
1948 var den kommunistiske maktovertakelse fullført.
Nå fulgte noen av de verste år i moderne ungarsk
historie. ”En tid med fattigdom, savn og terror”,
for å bruke Kenez’ ord. Terroren rammet
forholdsvis flere i Ungarn enn i noen av de andre
satellittstatene. Den varte til Stalins død i 1953. I
disse årene ble grunnlaget lagt for revolusjonen i
1956.
Hva så med Kenez’ tredje påstand?
Alle vil erkjenne at i 1945 var dyptgripende reformer
helt nødvendige i Ungarn. Hva ville skjedd
om russerne hadde trukket seg ut av Ungarn likeså
hurtig som de forlot Finnmark? Ingen vet svaret.
Men det er helt usannsynlig at det autoritære,
halvføydale Ungarn ville gjenoppstått. Den gamle
elite var fullstendig diskreditert. Det er vel liten
grunn til å tvile på at ungarerne ville klart en
grundig modernisering og demokratisering – uten
”hjelp” fra en fremmed okkupasjonsmakt.
■ Frode Omang

Sett og hørt i Budapest, oktober - november 1956
Selv de mest dramatiske og tragiske tider inneholder øyeblikk og momenter av en viss
humoristisk karakter, hendelser som får oss til å trekke på smilebåndet. Også oktober- og
novemberdagene i 1956 hadde sine smil; ungdommer med en trassig seiersvilje og et glimt
i øyet kunne gjøre livet vanskelig for Ivan soldat fra tid til annen…
Denne lille episoden skjedde en dag mellom
27.oktober og 2. november. Kampene var stilnet
av. Folk sto i lange køer for brød. En av våre kjente
sto i kø foran en ung, lyslugget tenåring. Plutselig
henvendte han seg til vår bekjent og spurte høflig:”
Onkel, vær vennlig å passe på min plass i køen. Jeg
er tilbake om 2 minutter”. ”Gjerne”, svarte fortelleren.
Gutten forsvant rundt hjørnet, og var snar
i vendingen.
Kort tid etter gjentok han spørsmålet, smilende og
høflig. ”Selvsagt” var svaret igjen, og gutten forsvant
med raske skritt. Når han for tredje gang
spurte ”onkelen” om det samme, ble vår bekjent
temmelig nysgjerrig og spurte om hva årsaken var
til disse forsvinningsnumrene. ”Jeg ergrer russerne”,
svarte den unge mannen med et bredt smil
Ergre, hva mener han, tenkte vår mann. Og sammen
skyndte de seg av gårde.
Hjørnet var ikke langt unna. Da de svingte rundt,
møtte de et skremmende syn. Plassen var dekket av
parkerte tanks som sto i rekke og rad. Gutten forsvant
inn i det nærmeste portrommet med vår forteller
i hælene. Øyeblikket etter skar en kraftig,
skringende, høy plystring gjennom luften. Mannlukene
på flere russiske panservogner spratt opp og
soldathoder kom til syne. Soldatene speidet forsiktig
oppover og rundt – hvor kom den eiendommelige
lyden fra? Fiendtlige fly i luften?
Mens ”onkel” og den unge mannen ruslet troskyldige
tilbake til matkøen.
Oppfinnsomhet kjenner ingen grenser, heller ikke
i Budapest, selv mens kampene raste i gatene.
Dette er historien om to unge gutter som lånte
mors stekepanne fra kjøkkenbenken. De slo av
håndtaket og laget 2 huller ved pannens kant, tvers
over hverandre. Så knyttet de to flere meter lange
hyssinger i de to hullene og lot stekepannen ligge
på den smale, dårlig opplyste gaten. Og med hyssingens
andre ender i et fast grep, trakk de seg
tilbake, hver til sitt portrom tvers over gaten. De
spente hyssingene mens stekepannen lå på brostenene,
og ventet.
Kort tid etter dukket en russisk stridsvognkolonne
opp. Vel fremme ved guttenes ”angrepsstilling”
bremset vognene og kolonnen stanset. Russene
hadde oppdaget noe. Var det ikke en ”farlig,
fiendtlig gjenstand (?)” som lå der på brolegningen?
Den første vognen svingte, først til høyre
så til venstre, men se, det lå jo mistenkelige gjenstander
både her og der!?:
Livredd for miner fant der sovjetiske kolonnen det
sikrest å snu og forsvant ut av syne. Og to glade
karer som hadde klart å skremme tanks med en
flyttbar stekepanne, gikk hjem etter nok en vellykket
forsvarsmanøver…
■ Lucia Maria Nagy

Ungarsk litteratur og musikk i fokus under festmøtet
Ungarn er en kulturnasjon. Dette er et faktum som klarest kommer opp i dagen i trengselstider:
Når prøvelsene er som størst, oppstår gjerne sentral og stor kunst – en vesentlig
del av kunstnernes oppgave har til alle tider vært å målbære folkets lidelser slik at andre
kan forstå. Ungarn har hatt sin rikelige del av prøvelser.
Litteratur, billedkunst og musikk taler sitt tydelige språk om dette.
I arbeidet med å forme det kunstneriske
uttrykket som skulle ledsage festmøtet i Aulaen
den 23. oktober var det avgjørende for komiteen
å komme frem til en balansert og dynamisk
fremstilling av den ungarske kunstnersjel. Både
tekster og musikk skulle skape et troverdig bilde,
både av etnisk særpreg, historie, frihetstrang og
nasjonalt tankegods slik at det fremstår som
spesifikt ungarsk. Landets dramatiske og omskiftelige
historie skulle settes i fokus med
eksempler fra både 18-hundretallets revolusjonsepoke,
fra 19-hundretallet med sine for Ungarn
ødeleggende stormaktskonflikter, og fra vår moderne
tid – en tid fylt av både håp og frykt for
fremtiden.
Annar Follesø, fiolin
Musikalsk falt til slutt valgene på de romantiske
komponistene Joseph Joachim og Ferenc Erkel,
samt de to nasjonal-moderne fyrtårn Béla Bartók
og Zoltán Kodály og samtidskomponisten Lajos
Bárdos. Den norske forfatteren Claes Gill’s
skjellsettende dikt ”Gloria Victis”, skrevet til
frihetsheltene av 1956, ble også fremført,
tonesatt av meg i forbindelse med 40-årsminnet
for frihetskampen. Det sistnevnte verket dannet
også bro over til resten av det verbale materialet
som ble fremført, dikt og prosa av Sándor Márai
og Ádam Horváth. Videre skulle den uforlignelige
ungarske folkloretradisjonen presenteres,
helst gjennom sang og dans.
Trond Halstein Moe, bassbaryton
Å skape rom for alt dette, samt taler og
nasjonalsanger, innenfor den strenge rammen på
75 minutter, var litt av en oppgave…
Men med fremragende hjelp fra positive og
kreative kunstnere kom vi godt i havn – en stor
takk til våre eminente scenekunstnere, skuespilleren
Morten Røhrt; Morten Carlsen, bratsj;

Annar Follesø, fiolin; Maria Berczelly, harpe,
Trond Halstein Moe, bassbaryton; det makeløse
ungarske kammerkoret Canto Armonico; og
skuespillerstudentene Emilie Holmen og Fredrik
Paasche fra Nissens Videregående skole for
fantastisk innsats på scenen!
Morten Carlsen, bratsj
Det rikholdige repertoaret inneholdt både kjent
og mindre kjent stoff; Joseph Joachim var nok et
nytt navn for en god del mennesker i salen –
hans gode venn og kollega Johannes Brahms nøt
nok større berømmelse i sin samtid som
komponist enn Joachim. Ikke desto mindre
skrev Joachim en rekke betydelige og meditative
kammermusikkverker i den store romantiske
tradisjonen som så avgjort fortjener sin plass på
konsertprogrammene.
Zoltán Kodálys ”Ungarske Folkedanser” tilhører
komponistens kjente stykker, intenst til stede og
med en umiskjennelig ungarsk glød.
Arien ”Hazám, hazám” fra Ferenc Erkels opera
”Bank Ban” er nesten for en ungarsk nasjonalsang
nr. 3 å regne, men er nok mindre kjent
utenfor Ungarns grenser – meget med urette!
Erkel er også mannen bak Ungarns egentlige
nasjonalsang, som for øvrig innledet kveldens
arrangement. Lajos Bárdos’ ”Drøm i det Fjerne”
fra 1957 var dessuten et fascinerende og vakkert
bekjentskap – musikken formidlet en sår og tung
lengsel etter en tapt frihet, gripende formidlet av
Canto Armonico på ypperlig vis.
Sammen med sin venn og kollega Kodály har
Béla Bartók bearbeidet store mengder ungarsk
folkemusikk for både kor, kammermusikalske
besetninger og orkester – her fikk vi høre koret
fremføre sangen ”Brev hjem”, også den en
tankevekkende og fargerik klangkomposisjon.
Folkedanserne familien Pintyi tok salen med
storm – deres livsglade og virtuose dans satte
fokus på gleden og fremtidstroen. Familien fikk
også den store ære å overrekke en stor kurv med
ungarske spesialiteter til Hennes Majestet Dronningen,
en presang hun satte synlig pris på.
Ett av de sterkeste inntrykkene jeg personlig
sitter igjen med fra kvelden, er Morten Røhrts
opplesning av Sándor Márai’s rystende dikt
”Engel fra Himmelen”, der forfatteren med
skremmende styrke benytter sitater fra en av
Ungarns mest kjente julesanger for å beskrive
desperasjonen og håpløsheten i Budapest vinteren
1956-57. Den samme teknikken benytter for
øvrig vår egen Arnulf Øverland i sin versjon av
julesangen ”Stille natt”, skrevet under krigen i
det okkuperte Norge. Øverland tilhørte kjernen
av norske kunstnere som åpent talt russernes
overgrep mot Ungarn midt i mot – et Øverlandsitat
var derfor motto for kveldens forestilling:
” - enda kan ingen tie”.
Morten Røhrt, opplesning
Vår eminente konferansier var i år som for ti år
siden forfatteren og journalisten Jahn Otto
Johansen som ledet arrangementet med suveren
oversikt. Han har en stor del av æren for at vi
klarte å holde timeplanen nesten til punkt og
prikke – skjemaet sprakk med bare tre minutter!
Stor takk også til Therese og Madeleine
Bergheim som sto verdig æresvakt med de ungarske
og norske flaggene under deler av forestillingen,
til Katalin Szabó for vakre blomsterdekorasjoner
og til Hans Ottar Reykdal for strålende
regi bak scenen.
■ Wolfgang Plagge

UNGARSKE UTMERKELSER I ANLEDNING 50-ÅRSJUBILEET
I anledning 50-årsjubileet for oppstanden og frihetskampen i 1956 ble flere fortjente
nordmenn hedret med medaljer, noen for sin deltagelse i kampene, andre for sin innsats i
flyktningearbeid. Med unntak av Thorvald Stoltenberg, som fikk sin medalje i Ungarn,
mottok de andre sine utmerkelser på Den ungarske ambassade i Oslo.
Seremonien var intim og stemningsfull, og Canto Armonico bidro med vakker sang.
Klokken 11.00 mottok ambassadør György Krausz og frue medaljemottagerne med følge i
ambassaden. Etter at de to lands nasjonalsanger var avsunget leste ambassadøren og
hans stab opp begrunnelser for utdeling og medaljetitler for de respektive mottagere.
Rudolf Høyborg og frue (foto: Buday)
Rudolf Høyborg (født Szücs László) mottok av
Ungarns president og statsminister medaljen
”Helt av Frihetskampen” for sin aktive og uredde
deltagelse på frihetskjempernes side under
fiendtlighetene i Budapest 1956. Han ble tvunget
til å forlate Ungarn i januar 1957 – han flyktet
med tungt hjerte fra kone og spedbarn, og i tiden
som fulgte opplevde han meget tunge stunder.
Etter en lang karriere som helsearbeider gikk han
av med pensjon som sykepleier for noen år
siden.
Cathrine Mustad (kjent som tante Cath for
tallrike ungarere i Norge) ble av Ungarns
president og statsminister tildelt ”Minnemedaljen
for 50-årsdagen for Oppstanden i Ungarn” for
sin helhjertede og storslagne innsats for ungarske
flyktninger i Norge.
Familien Mustad åpnet sitt hjem på Blommenholm
for mer enn ett dusin studenter og hjalp
også til mange andre steder, både gjennom
personlig deltagelse og økonomisk støtte.
László Terray er pensjonert prest og gjorde en
stor innsats for flyktninger både i Østerrike og
Norge. Hans arbeid i flyktningeleire i Østerrike
var både av sjelesørgerisk og praktisk, medmenneskelig
art, og ved siden av sitt virke som
prest har han videreført dette viktige arbeidet
også i Norge. For dette arbeidet ble han av
Ungarns president og statsminister tildelt
”Minnemedaljen for 50-årsdagen for Oppstanden
i Ungarn”.
Etter seremonien var det tid for gratulasjoner og
sjampanje og høytideligheten ble en fin opptakt
til det store arrangementet i Aulaen senere på
kvelden.
Blomsterdekorasjon i Aulaen

Velkommen
Dronning
Sonja!
Velkommen
” – enda kan ingen tie”
←Emilie Holmen
↓Canto Armonico Debrecen
↓Fredrik Paasche

Festmøtet i Universitetets Aula
Gloria Victis! Thorbjørn Jagland
”Emlékezzetek az..” Morten Røhrt ↑
↑Konferansier i arbeid
Jahn Otto Johansen Therese Bergheim →
Madeleine →
Bergheim
↑ Ambassadør György Krausz

Fremtidshåp: Frihet, liv og glede
Familien Pintyi
dele vårt brød…

Deres Majestet,
Stortingspresident, Deres eksellenser,
ærede gjester og kjære venner!
Vi er kommet sammen for å minnes og for å vise vår takknemlighet – for, med
Arnulf Øverlands ord ’Enda kan ingen tie’, om det som skjedde i Ungarn 23.
oktober 1956. For 50 år siden, nettopp i disse timer, runget det plutselig et så
høyt rop fra et lite land Europa, (fra hundre tusener i Budapest og snart fra hele
landet) at det kunne høres over den hele verden. Vi vil ha frihet! – Ungarn må
bli fritt, - var folkehavets enstemmige ønske.
Bakgrunnen for ropet var 10 års diktatur som gjordet livet uutholdelig for mange,
angsten og den tause redselen var kvelende! Økende fattigdom og materiell nød i
tillegg, pinte de fleste. Lengselen etter de sanne livsverdier, etter den livgivende
frihet og rettferdighet vokste og foredlet alle som var av god vilje. Det var denne
ånden som bandt landet sammen til en enhet. Det ga frihetskampen dens intensitet
og styrke mot det gigantiske overmakten.
I første omgang tapte vi frihetskampen. Mange tusener ble fengslet, og hundrevis
henrettet, 200tusen måtte flykte. Femten hundre av disse fikk en ny og omsorgsfull
start, et nytt hjem i Norge. Vi kom i gang og ble integrert i det norske samfunn på
rekordtid. Og mot all spådom falt jernteppet og vi fikk anledning til å si en
helhjertet takk til det norske folk, på 40-årsdagen til frihetskampen i 1996.

Dette er noe vi ønsker å gjenta nå – ti år senere – med enda større styrke, men
etter 50 år tynnes det i vitnenes og deltagernes rekker. Vår arv og kultur overlater
vi til vår annen og tredjegenerasjon, hvis fedreland er blitt Norge. På nytt ber vi
dere, ta imot deres dobbelte kulturarv. Den er en spesiell rikdom dere må forvalte
med bevissthet.
Ta vare på friheten, for den er ingen selvfølge. La ikke velstandens likegyldighet
kvele dens livsbetingelse. Den er som luften. Har man det rikelig enser man den
ikke. Men blir den fratatt deg, må du kjempe for ditt liv!
Ved denne spesielle anledning vil jeg gjerne overrekke Hennes Majestet, Dronning
Sonja, på vegne av oss alle, en symbolsk liten gave – den viser en av vårt folks
skikker, som stedvis enda er levende på landsbygda. Folk delte gjerne sine goder
med naboer, slekt og venner, som nytt brød ved kornhøst, slakt til vinterstid m.m.,
og det ble fraktet i flettekurver.
Deres Majestet, ta i mot denne kurven som inneholder Ungarns mest
karakteristiske rikdommer, fra kornåkrene, Tokajfjellet og slettelandet.
Da vi kom hit for 50 år siden, delte det norske folk med oss av sitt brød, sitt liv og
land. Det er derfor rett og rimelig at vi nå, som tegn på vår herkomst og vår
integrasjon i det norske samfunnet, gir av vårt liv og vårt brød.
Mange takk for oss alle. Oslo, dem 23. oktober 2006
På vegne av 56-ungarerne og deres familie,
Lucia Maria Nagy, NUFOs formann

FESTMØTETS KONFERANSIER, JAHN OTTO JOHANSEN, HAR ORDET:
Deres Majestet, Stortingspresident, Eksellenser, Mine damer og herrer.
For ti år siden var vi samlet her i Universitetets Aula for å markere at det var 40 år siden folkeoppstanden i
Ungarn. Den gang beæret Hans Majestet, Kong Harald, oss med sitt nærvær.
I dag, ti år senere, er vår konge i Budapest sammen med europeiske statsoverhoder for å markere en av de
viktigste begivenheter i Europas historie.
Vi er beæret og takknemlige for at Hennes Majestet, Dronning Sonja, deltar i denne minnehøytidelighet.
Norsk-ungarere og vi nordmenn som føler sterk tilknytning til Ungarn, setter stor pris på den solidaritet
og støtt som Kongehuset alltid har vis oss. Jeg tillater meg å se dette også som en anerkjennelse av at
ungarere etter 1956-57 ble så integrert; de skaffet seg god utdannelse på en fremragende måte, samtidig
som de aldri glemte sitt ungarske opphav.
……..
Det var det internasjonalt kjente koret, Canto Armonico fra Debrecen, som åpnet denne festaften med
Ungarns nasjonalsang, og deretter spilte Morten Carlsen og Wolfgang Plagge Joseph Joachims ”Ade”.
Morten Carlsen har vært solist med en rekke kjente orkestere, blant annet Oslo-filharmonien, og han har i
flere år undervist ved Norges Musikkhøgskole og universitetet i Tromsø. Han er en av de vi skal takke for
at Norge har en så enestående fin rekruttering av unge musikere. Wolfgang Plagge debuterte bare tolv år
gammel som pianist og gjør seg i dag stadig med gjeldende internasjonalt som komponist. Wolfgang er jo
atskillig yngre enn meg, men er også blitt grå i håret, så dere skjønner han er en særdeles kreativ og
produktiv kunstner. Vi vil få høre ham flere ganger på denne festaften.
……….
Så vil skuespilleren Morte Røhrt, som har hatt en rekke viktige roller ved våre fremste teatre og er sterkt
opptatt av poesi, lese Sandor Marai’s ”Engel fra Himmelen”. Sandor Marai regnes i dag som en av de
absolutt store i europeisk litteratur. ”Engel fra Himmelen” skrev han i eksil julen 1956 inspirert av en av
de mest kjente ungarske julesanger.
………
Så synger Canto Armonico ”Drøm i det Fjerne”(1957) av Adam Horváth og Lajos Bárdos, et verk som
nettopp uttrykker lengselen etter frihet.
………
Og til slutt i denne sekvens vil Emilie Holmen og Fredrik Paasche fra teaterlinjen ved Nissen
Videregående skole fremføre ”For Fedrelandet i Liv og Død”, en collage om diktaturets vesen og
hendelsene i Ungarn, og den foreldreløse unggutten Pista som sitter i dødscellen.

Da han hentes for å bringes til retterstedet, sier han: ”Servusztok, vi møtes i Himmelen”.
Jeg er spesielt glad for at de unge er med oss om denne minnestund, for Europas historie forsømmes jo i
norske skoler i dag.
Etter dette sterke inntrykk vil jeg be forsamlingen reise seg og minnes ofrene med ett minutts stillhet.
………..
Takk!
……….
Da jeg i 1956-57 redigerte diktsamlingen ”Til Ungarn” for Det Norske Studentersamfund, fikk jeg Norges
og Danmarks fremste lyrikere til å bidra.
Fra Claes Gill kom ”Gloria Victis”, som er det eneste dikt ville publisere, etter at de to samlingene ”Ord i
jern” og ”Fragment fra et magisk liv” kom ut. Claes Gill minnes ofrene i frihestkampen, men like meget er
han opptatt av de overlevende, de som skal leve videre, ”håpende intet, uten sitt hjertes siste slag.”’
Ungarerne oversatte ”Gloria Victis” til mange språk og har fortalt meg hvor viktig Ordet var for dem i
denne vanskelige tiden.
Wolfgang Plagge har satt musikk til ”Gloria Victis”, som fremføres av skuespiller Morten Røhrt og Canto
Armonico med Maris Berczelly på harpe. Maria Berczelly har i mange år vært solo-harpist ved Den
Norske Opera og har spilt med noen av verdens fremste dirigenter, musikere og koregrafer.
………
Så vil Stortingspresident Thorbjørn Jagland bringe en hilsen fra Stortinget. Jeg er glad for å ha nettopp
Thorbjørn Jagland med oss i dag, for han er en av de norske politikere som har vært mest opptatt av
demokrati og ytringsfrihet.
En festaften uten klassisk ungarsk musikk ville være utenkelig.
Nu vil vi få høre Zoltán Kodály’s ”Ungarske Folkedanser”, med Wolfgang Plagge på klaver og fiolinisten
Annar Follesø.
Annar Follesø er en av Norges fremste fiolinister, og er meget etterspurt, både som solist og
kammermusiker. Follesø var den første norske fiolinsolist som fikk spille ved Festspillene i Salzburg.
Så har jeg gleden av å gi ordet til Ungarns ambassadør, György Krausz. Ambassadør Krausz representerer
hele den ungarske nasjon, selv om den i dag er sterkt splittet på grunn av de store politiske og økonomiske
problemer.
Men Ungarn er ikke det eneste av de Sentraleuropeiske land, som har vendt ”hjem til Europa”, som har
store problemer.
Og vi i Vest er heller ikke perfekte; vi har også våre utfordringer i populismens tidsalder.
Derfor synes jeg vi skal vise våre venner og allierte i Sentral- og Øst-europa og i Baltikum litt mer
tålmodighet og storsinn enn vi gjør.
Etterpå vil Trond Halstein Moe synge arien ”Mitt land, mitt land” fra operaen ”Bank Ban”, selve symbolet
på Ungarns frihetslengsel, av Ferenc Erkel. Trond Halstein Moe er en av de mest benyttede solister i det
norske operamiljø og er fast tilknyttet Den Norske Opera. Han spiller på et uvanlig bredt
repertoarregister.
……….
En ungarske festaften uten csardas ville også være utenkelig. Annen- og tredjegenerasjons norsk-ungarere
– familien Pintyi – Dezső, Hajnal, Kriszta og Tamás – vil glede oss med sin folkedans.
………
Og så på ny, Canto Armonico, denne gang med folketonebearbeidelse av den store klassiske ungarske
komponist Béla Bartók – ”Brev hjem”.
……….
Når har vi så mange sang- og musikkinnslag her i aften, tror jeg det gleder vår kjære Dronning. For hun
gjør en helt enestående innsats for norsk kunst og kultur, samtidig som hun viser den største interesse for
kulturene i de land Hennes Majestet og Kongen besøker. Derfor er Dronning Sonja slett ikke fremmed
for ungarsk musikkliv.
………
Formannen i Norsk-Ungarsk Forening, Dr. Lucia Maria Nagy, vil avslutte vår festaften.
Lucia og Wolfgang har denne gang, som for ti år siden, gjort en enestående innsats. Konferansier har
begge ganger kunnet gå til dekket bord.
Universitetets Aula, mandag den 23. oktober 2006

Om jubileumsuken og koret
Brikkene begynte å falle på plass da sommeren var på hell. Det gjaldt programmet for en hel
jubileumsuke og alle teknisk-praktiske spørsmål som måtte diskuteres og løses - bak kulissene.
Den største biten i puslespillet for oss var omsorgen for det kjente vokalensemblet
Canto Armonico og dets 15 medlemmer fra Debrecen i Ungarn. Fra tidligere besøk var vi
allerede blitt kjent med en håndfull av sangerne, og vi gledet svært oss til besøket. Og
gjensynsgleden var stor ved ankomsten til Gardermoen den 21. oktober. Foreningens medlemmer
hadde åpnet hjemmene sine og tok imot gjestene med åpne armer under Norgesoppholdet.
Feiringen av jubileumsuken begynte med forbønnsgudstjeneste
og konsert i Uranienborg kirke, søndag
22. oktober kl 18.00. Det var en verdig aften.
Korets nydelige repertoar var dedikert frihetskampens
deltagere og martyrer fra 1956.
Mandag 23. oktober, som var selve minnedagen,
startet koret dagen kl 11.00 med å gi en vakker
ramme til medaljeutdelingen i Den ungarske ambassaden.
Derfra gikk veien direkte til forberedelsene
i Universitetes Aula i Karl Johansgate.
Ettermiddagens hektiske aktivitet der falt endelig til
ro da høytidsstunden ble åpnet med Dronning Sonjas
ankomst kl 17.55. Festmøtet ble en storslagen,
uforglemmelig stund, profesjonelt gjennomført.
Derom var meningene enstemmige. Programmet
gjengis i sin helhet i egen artikkel i bladet.
Canto Armonico under festforestillingen i Aulaen 23.oktober
Slitne, men takknemlige etter alle opplevelsene, kjørte
vi hjemover - inntil vi oppdaget den stjerne-klare
kveldshimmelen over våre hoder. Dermed ble det en
ekstra snartur til Holmenkollen for å vise fram Oslo
by night til en del av koret!
Onsdag 25. oktober skulle koret i ilden igjen, denne
gang i Metodistkirken i Drammen. Med blå himmel
og i strålende solskinn ble vi fristet til å vise våre
gjester et lite stykke ”Sørland” utenfor Drammen og
vi tok en spontan kjøretur til Svelvik midt på dagen.
Og mens koret samlet seg etter en kort spasertur i
landsbyens sentrum ble det klarert - mobilen er jo
oppfunnet! - at noen av våre NUFO-venner i Svelvik
var hjemme. Vi ”måtte da for all del ikke avvise invitasjonen”,
sa familien vi ringte til. Så svingte bussen
inn i Strandgaten ved Drammensfjorden, for nok tid

til en smaksprøve på velsmakende frilandsdruer fra
husveggen og en skål med ungarsk rødvin.
Konsertprogrammet for kveldens konsert fikk en
noe annen profil enn konsertene i Uranienborg
kirke og i Aulaen. Koret øste av sitt enorme
repertoar, et repertoar som favner fra middelaldermusikk
til samtidsverker og folkemusikk.
Uranienborg kirke
I Uranienborg kirke var programmet bygget opp
rundt sentrale kirkemusikalske verker av ungarske
komponister, mens publikum i Drammen fikk nyte
godt av en ganske annen musikkprofil, der blant
annet Wolfgang Amadeus Mozarts musikk stod i
sentrum.
Konserten ble en uforglemmelig opplevelse. Metodistkirkens
vertskap tok vel i mot oss og la alt til
rette for at kvelden skulle bli vellykket. Det vakre
pro-grammet ble fremført med presisjon og
skjønnhet. Mozart-stykkene ble akkompagnert av
Wolfgang Plagge og han spilte også Fantasi i d-moll
for klaver.
I en fullsatt kirke, med fin akustikk, kunne vi til fulle
nyte sangen og musikken. Det var tydelig at artistene
og publikum var på bølgelengde. Nok en gang takk til
vertskapet og til alle som var til stede.
På slutten av oppholdet, torsdag og fredag, fikk koret
litt tid til sightseeing i Oslo før flyet deres lettet
grytidlig lørdag, den 29.oktober.
Metodistkirken i Drammen
Vi takker for et kjempegodt samarbeid, og hjertegod
omsorg for koret til alle gode venner og kjente samt
naboer.
Canto Armonicos herrer i fri utfoldese
Med glede tenker vi tilbake på denne oktoberuken
som vi så lenge forberedte oss til og ventet på.
■ Liv Gjøtterud

Foreningens Styre har ordet:
Kjære Medlemmer og kjære venner,
Denne gang ble avisen lang og temavalget bestemt av årets begivenheter. Vi ber dere å lese
dette julenummer med dette for øyet.
Vanligvis begynner et førjulsbrev med gode juleønsker, – som vi alt har ønsket dere et annet
sted i bladet –mens etter nyttår står det gjerne i første linje: Tusen takk for gaven vi fikk...
Siden foreningen allerede har fått gaven fra dere
i form av bidrag til 56-feiringen, til prosjektet
som ble kalt;- ”Enda kan ingen tie...”, ønsker vi
med dette å fremføre en stor og hjertelig
takk til alle givere!
Allerede før den 23.oktober kom det inn en
pen sum på prosjektets konto. Dette ga oss,
først og fremst, håp om at vi kunne stå for
våre viktigste økonomiske forpliktelser i
forbindelse med festen. I tillegg fikk vi en
viktig moralsk støtte gjennom den interessen
giroene vitnet om. Inntil 12. oktober, da
giverne ble registrert for å levere deres
navneliste til trykking i festheftet, hadde vi
alt 49 navn på den.
Og kontoen fortsatte å øke. Helt til begynnelsen
av desember kom det inn bidrag!
I skrivende stund er ikke hele oppgjøret til
regnskapet klart enda. Men ut fra det vi kan
se, tør vi påstå at dette regnskapet vil kunne
stå.
Vi kommer tilbake og beretter om sluttresultatet
i neste nummer av bladet før årsmøtet
i mars 2007.
Styret vil også rette en hjertelig takk til alle
støttespillere, som uten vederlag har brukt
mange timer av sin tid og sine krefter, åpnet
sine hjem og sørget for koret, de 3 ”sjefskokkene”
som stelte middagsmaten, de som
brukte sin bil til transport, de som sto bak
kulissene under arrangementene, de som
bidro med kaker og boller... listen over forskjellige
former for hjelp er lang.
Til sist, men ikke minst, hjertelig takk til våre
ungdommer og barn og deres familier, som i
vakre bunader gjorde festmøtet til en staselig
høytid, der de tok imot Dronningen og gjestene.
Takk til alle dere som var med oss i oktoberdagene!
På gjensyn i 2007, kanskje kan vi møtes på
familiefesten 20.januar.
■ Styret Julen 2006
Og så en bønn fra styret:
Vi holder på å bygge opp en database
med medlemsadresser. Vi trenger sårt
deres e-postadresser og eventuelle postadresser.
Vær snill å sende oss en kjapp e-post på
følgende adresse, så er vi sikret at dere
fortsatt vil få motta informasjoner om
foreningens liv og virke.
Mange takk for bryderiet!!
Norsk-Ungarsk Forening —
Postboks 232 — 1319 Bekkestua
Epost: nufo.oslo@gmail.com
Besøk også vår hjemmeside:
www.nufo.no

Pris: kr.230,-
Ordboken i nytt opplag!
Utgitt i 1996 av Norsk-Ungarsk Forening i anledning 40-årsminnet for oppstanden.
Stadig like aktuell som kildeskrift for forståelsen av norsk-ungarernes skjebne.
Pris: kr.150,-
© NUFO 1996
ISBN 82-9941 14-0-8
Norsk-ungarsk / Ungarsk-norsk
lommeordbok
Ny, utvidet og oppgradert ordbok
med lommeparlør-del.
Den populære lommeordboken er nå tilgjengelig
i nytt opplag. Boken foreligger i kompakt
og slitesterkt hardcover, 13,5 x 10 cm.
Utgitt av NUFO - Norsk-Ungarsk Forening.
Kan anskaffes i Norge gjennom henvendelse til
NUFO – Norsk-Ungarsk forening,
Postboks 232,
1319 Bekkestua
telf. 67 13 59 57
epost: nufo.oslo@gmail.com
Keresztes/Lund 2002
2.opplag 2005
ISBN 82 994 114 3 2
I anledning femtiårsminnet for oppstanden i 1956 gjengir Norsk-
Ungarsk Forening (NUFO) her en samling relevante lyrikk- og prosatekster
av norske og ungarske diktere.
Pris: kr.50,-
ISBN-13: 978-82-994114-4-8
ISBN-10: 82-994114-4-0

András Simon – en ungarsk
grafiker med mange talenter
Mange av leserne har sikkert lagt merke til de
vakre illustrasjonene på side 2 i det foreliggende
nummer av NUFO-info. Kunstneren er den begavede
og produktive grafiker og tegner András
Simon. Han er også mannen som skaffet til veie
illustrasjonen på tittelbladet i NUFOs nye publikasjon
”FRIHET OG FEDRELANDSKJÆR-
LIGHET” (se annonse forrige side).
Simon ble født i Budapest 4.februar 1958 og er
således et ektefødt barn av revolusjonstiden.
Etter studier ved grafikklinjen på kunst-gymnaset
mellom 1972 og 1976 arbeidet han en tid som
illustratør på et lærebokforlag. Siden 1986 har
han livnært seg som ettertraktet frilans-kunstner.
Han er medlem av Ungarns Forening for Skapende
Kunstarter og har mottatt priser og utmerkelser
for sin kunst.
Han ser på seg selv i hovedsak som grafiker, men
arbeider også mye i akvarell og pastell. Siden
1995 har han også vært aktiv som forfatter, og
hans første bok ”Nær kjærligheten” er en vakker
og inderlig skildring av de indre verdier og har
vakt stor begeistring.
Simons nettsted www.simon.galeria.hu er et
veritabelt virtuelt kunstgalleri. Bilder kan bestilles
både derfra og direkte fra:
Studio Galleri
H - 1012 BUDAPEST
Várfok u. 12. II/ 8.
Tel./Fax: (36-1) 214-4619
Epost: graphic.simon@mail.matav.hu
Redaksjonen ønsker alle sine
lesere en velsignet Julehøytid
og et godt og fredfullt Nyttår!

Avslutningen på det offisielle festmøtet i Universitetets Aula 23. oktober i år:
Familien Pintyi overreker Hennes Majestet Dronning Sonja en stor kurv med ungarske spesialiteter.
Dette var en gest som Dronningen åpenbart satte meget stor pris på, og som samtidig markerte finalen på en
særdeles vellykket kveld i Aulaen.
Flere hundre mennesker hadde møtt fram og bidro sterkt til den høytidelige og festlige rammen rundt
arrangementet.
(Foto, her og alle andre bilder fra 23. oktober-festmøtet i dette bladet: Károly Buday)
Norsk-Ungarsk Forening — Postboks 232 — 1319 Bekkestua
I REDAKSJONEN:
Lucia Maria Nagy, red.
Liv Gjøtterud
Wolfgang Plagge
Medlemskontingent 2006:
Enkeltmedlem: Kr 250,-
Honnør: Kr 150,- Familie: Kr 350,-
Firma-abbonement: Kr 600,-
Epost: nufo.oslo@gmail.com
ISSN 0809-5876
NUFO
Kirkeveien 75, 0364 Oslo
Postgirokonto: 0532 34 95272
Bankgirokonto: 8200 45 64853