Samfunnsvitere og humanister - Samfunnsviterne

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2 • 2012 

SAMFUNNSVITEREN 

Tema: 

Samfunnsvitere og humanister 

- før og nå 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2 - 2012 • Side 1

REDAKTØR: GUNN KVALSVIK 

Gunn Kvalsvik 

hUMANISTER Og SAMFUNNSVITARAR 

- FØR Og NO 

På slutten av 1980-talet tok eg mine 

fyrste akademiske steg. Min nye 

identitet førte til at eg fekk eit tilhøyre 

til eit fag som den gong var ukjent. 

Sosialantropologar og samfunnsvitarar 

var det nemleg ikkje så mange av då. 

Eg hadde difor eit svare strev med å 

forklare kva eg heldt på med då eg til 

dømes deltok i familieselskap heime på 

øya mi, til stor forlysting frå onklar og 

tanter. 

– Ein treng vel ikkje utdanning for å 

forstå korleis menneske handlar og er, 

sa dei. 

Samfunnsviteren er organ for Samfunnsviterne 

Redaktør: Gunn Kvalsvik 

Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Solveig Vivill Vinsrygg, 

Nessim Ghouas, Adelheid Mortensen Huuse, Kristin Haugan, 

Knut Aarbakke og Torun Høgvold Enstad. 

grafisk Utforming: Gunn Kvalsvik 

Opplag: 9400 

Ansvarlig utgiver: Samfunnsviterne 

Trykk: 07-gruppen 

Den gongen var vi ei relativt lita gruppe, 

men berre nokre år seinare eksploderte 

talet på universitetsutdanna. 

Sysselsetjingspolitikken gjorde at ”billige” 

fag som samfunnsvitskaplege- og 

humanistiske fag vart opne, og dermed 

fekk vi store studentkull. 

Studentvolumet gjorde at det ikkje lenger 

var vanleg å drikke øl med forelesarane 

eller kjenne alle på kullet. Då mi niese på 

2000-talet valde å studere eit samfunnsfag, 

var også tona i mi familie heilt 

annleis. Ein ny æra var i kjømda. 

Dette temanummeret handlar om 

samfunnsvitarar og humanistar si historie 

ved universitetet og i samfunnet vårt. 

Målet er å seie noko om disiplinane sin 

framvekst, utvidinga av fagtilbod og nye 

universitet og fram til dagens kunnskapssamfunn, 

der høgare utdanning er eit 

naturleg val for stadig fleire. Store linjer, 

men viktige endringar i korleis vi tenkjer, 

lever og prioriterer. 

Mykje har skjedd sidan midten av 

1800-talet då Norges første sosiolog 

og samfunnsvitar, Eilert Sundt, vigde 

sitt liv til å studere det han skildra som 

det lågare folkeliv si historie. Eit eige 

samfunnsvitskapeleg fakultet vart likevel 

ikkje etablert før i 1962. Nesten hundre 

Side 2 • TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2 - 2012 

år etter det humanistisk fakultetet, som 

såg dagens lys i allereie i 1861. 

Det er fleire røyster som guidar oss 

gjennom temaet samfunnsvitarar og 

humanistar før og no. Vi har snakka 

med statsvitaren Tore Hansen ved 

Universitetet i Oslo. Han har vore 

medredaktør i universitetets 200-årsverk. 

Gjennom å lese historia til riksarkivar 

Ivar Fonnes kan ein få eit innblikk i 

utviklinga både i akademia og samfunnet. 

Petter Aaslestad, professor i nordisk 

litteraturvitskap ved NTNU i Trondheim, 

har 30 års fartstid i universitetsverda og 

er styreleder i Nasjonalt organ for kvalitet 

i utdanninga (NOKUT). Frå sitt ståsted 

har han fylgt verda tett på. 

NIFU-forskaren Agnete Vabø fortel at 

nytteaspektet ved utdanninga er blitt 

farga sterkare dei seinare åra. 

Har du ingen interesse av slike historier, 

kan kanskje artikkelen om korleis du 

kan selje deg som samfunnsvitar vere 

av interesse. Her får du i tillegg korte 

faktaboksar som rådgjev deg i ulike 

prosessar. 

God lesing! 

Utgave - materiellfrist - distribusjon 

01/12- 02. mars - uke 12 (mars) 

02/12 - 01. jun - uke 25 (juni) 

03/12 - 03.september - uke 38 (september) 

04/12 - 09. november - uke 48 (desember) 

Annonseformat og priser: 

Format - Pris (farger/sort-hvitt) 

1/1 side kr 10 500 (kr 5000) h 240 mm x br 180 mm 

1/2 side kr 6000 (kr 5000) h 180 mm x br 120 mm 

1/4 side kr 3500 (kr 2500) h 60 mm x br 180 mm 

1/1 bakside kr 15 000 NB! Kun farger h 180 mm x br 200 mm 

Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes til sekretariatet, tlf 22 03 19 06/ post@samfunnsviterne.no 

Samfunnsviterne, Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO Telefon: 22 03 19 00 Telefaks: 22 03 19 01 www. samfunnsviterne.no

INNHOLD 

06 

12 

16 

24 

TEMA: 

Samfunnsvitere og humanister 

- før og nå 

Hallo Samfunnsviter 04 

Knuts hjørne 05 

Studiene gav et spennende yrkesliv 06 

Høydepunkter i vår 

akademiske historie 09 

Ambisjoner, drømmer og mål 10 

Nyttige valg 12 

Boktips 15 

Globalisering 16 

Opptatt av yrkesrelevans 19 

Sammenheng mellom høyrere 

utdanning og foreldrenes utdanning 21 

Aktuelt 

Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt 22 

Hvordan selge deg 

som samfunnsviter 24 

Stadig økende andel med 

høyere utdanning 28 


hALLO SAMFUNNSVITER 

Fra sin jobb ved Universitetet i Tromsø har 

Marcus Buck betraktet utviklingen blant studenter 

en del år, vi har spurt han om han ser 

noen bevegelser og trender som er verdt å dele. 

hva er din faglige bakgrunn? 

Jeg er Cand. mag med 

Sammenlignende politikk, spansk og 

sosiologi fra UiB, og deretter hovedfag 

i sammenlignende politikk fra UiB og 

doktorgrad i statsvitenskap fra UiT. 

hvor jobber du nå? 

Jeg jobber vanligvis ved Institutt for 

sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging 

ved Universitetet i Tromsø. 

For tiden er jeg imidlertid på forskningstermin 

ved Instituto de Iberoamérica ved 

Universitetet i Salamanca. 

Var det et klart valg for deg å jobbe i 

en utdanningsinstitusjon? 

Nei, det var helt tilfeldig. Jeg hadde 

jobbet som vikar i Postverket under 

hele studietiden frem til et utvekslingsopphold 

ved Universitet Autónoma de 

Barcelona 1990-91. 

Da jeg kom tilbake, søkte jeg jobb som 

undervisningsassistent og vitenskapelig 

assistent ved Institutt for sammenlignende 

politikk. Tilbakemeldingene fra 

studentene og de ansatte var entydige: 

Jeg burde fortsette med undervisning. 

Spesielt i ”problemfag” som metode 

viste det seg at jeg hadde en for meg 

ukjent evne til formidling. 

At jeg havnet i Tromsø er konas 

fortjeneste. Hun fikk jobb der og fikk på 

forespørsel vite at de var i beit for en 

metodelærer. 

Siden tidlig på nittitallet har vi 

opplevd det som mange omtaler som 

en utdanningsrevolusjon. hvordan 

oppleves dette fra der du jobber? 

Utdanningrevolusjonen innebærer at 

mange studenter ser høyere utdanning 

som en rettighet og ikke som et kall. Det 

er på den ene siden bra for samfunnet, 

men skaper noen ganger problemer 

når vi for eksempel prøver å formidle til 

studentene at strykprosenten på vårt 

obligatoriske metodekurs over tid bør 

ligge på rundt 15-20% og at dette er til 

deres eget beste. Senker vi kravene, er 

det i siste instans studentene selv som 

taper på det. 

har utdannelse fått en annen mening 

enn det hadde tidligere, statusmessig? 

Helt klart. Mens utdanning før i tiden - 

frem til midten av 1970-tallet - var en 

måte folk kunne klatre sosialt på, har 

den i dag ingen spesiell status. 

I Norge merker vi ikke de store effektene 

av dette ennå, men i Spania, hvor 

jeg befinner meg nå, er det vanlig at folk 

med mastergrad/doktorgrad tjener 1000 

euro i måneden (de kalles ”mileuristas”) 


og ikke har den minste mulighet til å 

etablere seg med familie og bolig. En 

konsekvens av dette er at den store 

”sosialdemokratiske” alliansen mellom 

blåsnipp- og hvitsnippsarbeidere i 

Europa er i ferd med å forvitre. 

Arbeider dere ved universitetet aktivt 

mot å tilpasse utdanning mer til 

arbeidslivet? 

Ja. Dette kommer først og fremst til 

uttrykk gjennom vår store portefølje av 

etter- og videreutdanningstilbud, både 

på bachelor- og masternivå. 

Opplever du stor forskjell på studenter 

før – og nå? 

Kunnskapsmessig er studentene nå 

generelt mer oppdatert enn de var før. 

På den andre siden har vi nå langt flere 

studenter som ikke kan skrive. Noe 

er galt med norskfaget i læreplanen i 

grunnskolen og videregående skole. 

Dette oppleves som en alvorlig funksjonshemming, 

i samfunnsfag og humaniora 

er språket nemlig vårt absolutt 

viktigste arbeidsredskap. Studentene 

får ikke uttelling for sine kunnskaper på 

grunn av manglende evne til skriftlig 

fremstilling.

Knuts hjørne 

En spennende tid! 

Vår tid er spennende! Aldri før har samfunnsutviklingen 

skjedd så fort på så 

mange områder, og aldri før har vi hatt 

så mye kunnskap, så mange verktøy til 

å forstå, analysere, lære og videreutvikle 

oss selv og samfunnet. 

Framtida er så nær og uendelig, og de 

som analyserer trender og utviklingstrekk 

spår at framtida er virtuell og 

teknologisk, at verden blir grenseløs, 

beslutningene kunnskapsbaserte og 

arbeidstakerne superspesialiserte, 

tverrfaglige, fleksible, tilpasningsdyktige 

og innovative. Arbeidsmarkedet vil 

etterspørre samarbeidskompetanse og 

evne til å jobbe i virtuelle nettverk og 

virksomheter. Samtidig er det fortsatt 

sånn at vi må få minst 2,1 barn hver for 

å opprettholde den demografiske balansen, 

og arbeidskraftsbehovet innebærer 

at både småbarnsforeldre og arbeidstakere 

med nedsatt funksjonsevne får 

plass. Kanskje blir nettopp balanse 

og avveining mellom ulike behov og 

interesser et kjernespørsmål framover. 

Alle tidsepoker har sine kriser og 

dilemmaer og sine egne redningsmenn 

og løsninger. Hvem skal redde verden i 

framtida? Det ropes varsku om realfagsunderskuddet 

i mange land, men 

ingeniørene kan uansett ikke gi oss 

løsningene alene. Utfordringene innenfor 

klima og ressursforvaltning, finanskrise 

og nedgangstider, konflikter mellom kulturer 

og religioner og de demografiske 

endringene viser at vår tids utfordringer 

ikke kan løses med soloprestasjoner. 

Én dimensjon og ett fags metoder og 

verktøy vil verken være tilstrekkelig til å 

forstå kompleksiteten i problemene eller 

potensialet for løsning. 

Vår tilpasningsdyktighet vil avhenge av 

at vi finner nye samarbeidsformer på 

tvers av fag, sektorer, kulturer, religioner 

og språk. Nye muligheter og innovative 

løsninger vil oppstå om vi klarer å 

skape allianser og partnerskap mellom 

forskning og utdanning, næringsliv og 

offentlig sektor. Samarbeid må skje 

like naturlig på tvers av landegrensene 

som mellom nasjonale aktører. I det 

interdisiplinære samspillet på tvers 

av tradisjonelle skillelinjer kan vi finne 

nye løsninger og skape spennende 

synergier. 

Samfunnsvitere og humanister vil i 

økende grad spille en nøkkelrolle i den 

kunnskapsbaserte verdiskapningen, i 

tjenesteinnovasjon og fornuftig ressursforvaltning. 

Vi har verktøyene for å forstå 

årsaker og effekter, sammenhenger 

og kontekster, dynamikk og prosesser. 

Dette er en helt nødvendig dimensjon i 

det flerfaglige samarbeidet. 

VERDENSØKoNomIEN SNUR(RER) 

Illustrasjon: Hanne Stenli. 

Med økt utdanningsnivå øker samfunnets 

kapasitet for tilegnelse og 

anvendelse av kunnskap. Vi forventer 

stadig mer av forskningen, av beslutningstakerne 

og av forvaltningen. Vi 

beveger oss også stadig lenger inn i en 

virtuell arena både for kunnskapsdeling, 

informasjonsutveksling, samarbeid 

og handel. Vi vil derfor se en økende 

etterspørsel etter arbeidstakere som 

kan forstå og bruke forskning og som 

kan formidle essensiell kunnskap til 

beslutningstakere. På denne måten kan 

samfunnsvitere og humanister få en viktig 

bindeleddsfunksjon mellom aktørene 

og en helt avgjørende formidlerrolle. 

Samfunnsviternes medlemmer representerer 

et verdifullt mylder av fagkombinasjoner. 

Hovedstyret er opptatt av 

at også Samfunnsviterne som forening 

skal være i utvikling og være innovativ 

i sin strategi og oppgaveløsning. Styret 

har derfor nedsatt en strategigruppe 

som er i full gang med å utarbeide 

forslag til ny strategisk plan for foreningen 

slik at vi enda bedre enn i dag kan 

synliggjøre og posisjonere den samfunnsvitenskapelige 

og humanistiske 

kompetansen. Jeg er stolt av å være 

samfunnsviter og gleder meg til alle de 

mulighetene som ligger foran oss! 


SAmfUNNSVITERE oG hUmANISTER - fØR oG Nå 

Et akademisk liv gjennom 40 år: 

Studiene gav et spennende yrkesliv 

I 1970 tok Ivar Fonnes sitt hovedfag i historie. Han husker ikke mer enn rundt tjue personer 

ved Det historiske institutt som avla en hovedfagseksamen det året. I dag uteksamineres 

det hundrevis i semesteret, og Fonnes, han har inntatt riksarkivarstolen. 

Tekst: Gunn Kvalsvik 

I den første e-posten i intervjuprosessen 

understreker Fonnes at han tviler 

på om han er rett mann til å si noe om 

utviklingen av fagene våre de siste 

årene fordi han har hatt et karriereløp 

som ikke akkurat er A4. 

Et lite blikk på CV-en hans forteller det 

motsatte. Han har nemlig rett profil for 

å si noe om utviklingen av samfunnsvitere 

og humanister. Født i 1944, 

ferdig utdannet på -70 tallet, og med 

bakgrunn både fra universitet, privat og 

offentlig sektor. 

Veien blir til når man går 

Fonnes sier ja til å bli intervjuet, inviterer 

til sitt kontor, og et par uker senere 

blir jeg ført inn på et moderne kontor 

i et bygg ved kanten av Sognsvann i 

Oslo. Kontoret har kunst på veggene, 

røde designstoler og utsikt mot skogen. 

Bak ett ryddig skrivebord sitter Ivar 

Fonnes med et skarpt og intenst blikk. 

- Det var ikke noe mål at jeg skulle 

havne akkurat her, sier riksarkivar 

Fonnes med et kledelig beskjedent 

smil. - Det bare ble sånn. 

Universitetskarrieren til Fonnes 

startet med russisk, som han tok ved 

Forsvarets russiskkurs. Han oppdaget 

imidlertid at han var mer opptatt av 

historie, og tok dette som sitt andre fag 

ved Universitetet i Oslo, der han også 

etter hvert tok hovedfag. 

- Det var mest menn i forelesningssa- 

len, og ikke minst var det få kvinnelige 

ansatte, sier Fonnes. 

- Men forandringen var på gang, og i 

løpet av årene jeg tilbrakte ved universitetet 

kom det stadig flere kvinner både 

som forskere og studenter. 

Planen for hvorfor riksarkivaren valgte 

historie den gangen var uklar og ullen. 

Motivasjonen var imidlertid klar; han 

likte historie som fag og synes det var 

spennende å tenke 

systemer. 

- Læreryrket var, 

da som nå, en 

naturlig yrkesvei 

for historikere. Men 

mange av mine 

kullkamerater ble 

også rekruttert 

til Universitetet 

i Tromsø eller 

høgskoler, som 

den gang var under 

oppstart, sier 

Fonnes. 

Ivar Fonnes 

forlot imidlertid ikke 


Universitet i Oslo. Han ble i 12 år. Hans 

interesse for data og systematisering 

av større menger, gjorde at han var 

Mange som utdannet seg på 1960 og -70 tallet 

ble værende i utdanningssystemet. Og gjerne på 

et høyere nivå dersom en tok et hovedfag. 

Ivar Fonnes 

en stor ressurs og etter hvert også en 

pioner i oppbyggingen av universitetets 

datasatsing innen humaniora. 

1970 tallet – politisk venstreradikalisme 

Mannen som innehar en av de mest 

sentrale jobbene innen historiefaget, 

peker på stolen i hjørnet og spør om 

jeg vet hvem som engang satt i den. 

Ivar Fonnes (født 1944) er riksarkivar i Norge. Han er 

utdannet Cand. philol. ved Universitetet i Oslo med 

hovedfag i historie. 

Fonnes ble ansatt som 

leder for riksarkivets 

EDB-avdeling i 1983. 

Før dette jobbet han 

ved Universitetet i Oslo 

som EDB-konsulent, 

amanuensis og førsteamanuensis. 

I 1990 ble 

han utnevnt til avdelingsdirektør 

og leder for en 

av riksarkivets storavdelinger. 

Kilde: ssb.no

Studentene var politiske både i Norge og i utlandet på 

1960- og 1970-tallet. I Spania våget studentene seg ut på 

gatene for første gang på lenge for å protestere mot Francos 

fascist-regime. I Frankrike organiserte studenter og arbeidere 

generalstreik. I Tyskland protesterte studentene mot 

det manglende oppgjøret med nazifortiden. I USA skjøt 

borgerrettighetsbevegelsen for alvor fart. Dette bildet er fra 

en studentdemonstrasjon ved Columbia’s Hamilton Hall. 

Han humrer og forteller at den faktisk 

tilhørte Henrik Wergeland, den første 

norske arkivaren. Ja, vi snakker om 

DEN Wergeland. 

Etter mange år ved universitetet 

ble Fonnes tilbudt en stilling ved 

Riksarkivaren. 

Fonnes hadde da førsteamanuensistittel, 

fått etablert en egen datalinje ved 

HF-fakultetet, funnet sin sti basert på 

kombinasjonskompetanse og til og med 

fått sin egen vitenskapelige assistent. 

- Den gangen var det ikke så vanlig 

med doktorgrader, forteller han. 

- De ansatte fikk titler når stillinger ble 

ledige, og det politiske venstreradikale 

klimaet gjorde at status heller ble tonet 

ned enn fremhevet. 


Han skildrer en epoke med lave sko der 

det ble sett på som politisk ukorrekt å 

snakke om at en ønsket å gjøre karriere. 

Både humanister og samfunnsvitere 

flest smilte ofte av realistene, som 

var mindre politisk bevisste. 

Siden Fonnes ikke var forsker i vanlig 

forstand, ble han en outsider og følte 

etter hvert at det ble litt trått og kjedelig. 

- Jeg ble regelrett headhuntet hit og fikk 

en lederstilling. Det var kombinasjonen 

historiker og datakyndig som ble tatt 

frem som interessant, reflekterer han 

høyt. 

- Jeg trivdes godt hos Riksarkivaren fra 

dag én. Her har jeg fått jobbe med historie 

som jeg synes er spennende, og i 

tillegg har jeg fått utløp for min hang til 

å systematisere og å dele kunnskap. 

Utdannings-boom og arbeidsplasser 

Det er naturlig å snakke om flere runder 

utdannings-boomer i Norge. Den første 

etter andre verdenskrig, så en ny bølge 

på 1970-tallet, den Fonnes er en del av, 

og så den største på 1990-tallet. 

Som Fonnes’ historie forteller, ble 

mange som utdannet seg på 1960- og 

1970-tallet værende i utdanningssystemet, 

og da gjerne på et høyere nivå 

dersom en tok et hovedfag. 

Da neste utdanningsbølge kom på 

1990-tallet, var bildet litt annerledes, 

siden utdanningsinstitusjonene 

allerede var bemannet og stort sett 

ferdig etablerte. Denne gangen var det 

forvaltningen som fikk rekruttere. Dette 

skjedde også hos Riksarkivaren, som 

i løpet av de siste 20 årene har doblet 

antall ansatte. De fleste er historikere. 

- Jeg er stolt av norsk forvaltning og 



glad jeg er en del av den, understreker 

Fonnes, som også er tydelig på at han 

ikke mener forvaltningen har vokst for 

mye. 

- Forvaltningen i Norge er preget av å 

være ordentlig og ryddig, og med rom 

for kreativitet. I tillegg har vi en forvaltning 

som tilbyr Riksarkivaren spennende 

og viktige arbeidsplasser, som 

faglig sett er svært stimulerende. 

Hvordan det fungerer i det private, vet 

Riksarkivaren også litt om: 

- Jeg prøvde meg i det private næringslivet 

et par års tid, forteller han. 

– Lønnsmessig var det lukrativt, men 

faglig var det ikke noe for meg. Fokus 

på kortsiktige resultater og profitt 

passer ikke med mitt behov for å jobbe 

systematisk mot langsiktige mål. Jeg 

søkte meg derfor tilbake til min gamle 

jobb, og til sammen har jeg nå blitt her i 

snart 30 år, de siste seks som riksarkivar 

og leder for 300 ansatte. 

Status, politikk og tilpassing 

Fonnes mener ikke akademikerstatusen 

har forandret seg merkbart gjennom 

de 40 årene han har tilhørt faget. Den 

Studenter ved universitetene. 1853-1998. 

politiske linjen var imidlertid annerledes 

da enn nå. 

- Studentene var helt klart mer politiske 

tidligere. Særlig på 1970-tallet var det 

68-generasjonen som dominerte med 

radikale holdninger. Intellektuelle deltok 

da som nå i det offentlige ordskiftet, 

men det var selvsagt mange færre enn 

i dag siden volumet var mye lavere, 

understreker arkivaren. 

Så kom jappetida på 1980-talet, som 

gjorde at økonomifag og prestisjefag 

ble viktigere. Dette førte kanskje til noe 

mindre søknader på myke fag, men 

1990-tallets åpning kompenserte for 

dette. 

En annen tendens er at universitetene 

i større grad tenker. I denne tradisjonen 

finner en et nytt fagvalg ved universitetet, 

en 60 poengs enhet innen 

arkivarutdanning. En av inspiratorene 

og igangsetterne er nettopp Fonnes. 

- Jeg så at det manglet en link mellom 

faget historie og arkivarkompetanse og 

tok dette opp med universitetet. Etter litt 

frem og tilbake ble studiet en realitet, og 

etter det jeg vet, er det også et ganske 

populært fag, sier han stolt. 


Kilde: ssb.no 

Allrounder med tro på fremtiden 

Selv om Fonnes er historiker og stolt av 

det, er han en mann med mange hatter. 

Navnet han setter på seg selv er en 

”allrounder”. 

- Jeg er mer en breddemann enn 

en historiker som går detaljert ned i 

materien. Min metodiske interesse 

er nærmere statsvitenskapens og 

sosiologien, ler han. 

Fonnes har gjennom sitt virke i ulike 

stillinger hos Riksarkivaren fått være 

med på en historisk reise. I 1998 

startet for alvor digitaliseringen hos 

Riksarkivaren. Litt etter litt har materialet 

blitt gjort tilgjengelig på nettet for et 

større publikum. Mange valg har blitt tatt 

når det gjelder hva som skal fortelles og 

hvordan det skal fortelles. 

Fonnes legger ut om fremtidens 

prosjekter med stor entusiasme, han 

snakker om viktigheten av å arkivere og 

å dele. Om hvordan slektsgranskingshobbyen 

har ført til stor interesse for 

deler av arkivet og hvordan de skal 

møte fremtidens digitale tidsalder. Og 

så snakker han om ønsket om å skape 

dialog med folket for på den måten å 

utvide og supplere materialet. 

Om to år fyller Ivar Fonnes 70 år, 

og planen er at han skal gå av med 

pensjon. Hans råd som humanist med 

samfunnsvitenskapelige tilbøyeligheter 

til de som står foran et utdanningsvalg, 

er at de må være realistiske på hva 

utdanning kan brukes til. 

- Selv om jeg opplever at mange unge 

er mer rasjonelle og målrettede enn det 

jeg var, tror jeg endel flyter gjennom et 

utdanningsforløp uten å være klar over 

hva som kommer i andre enden. Dette 

er kanskje særlig viktig i dag når en har 

så mange valg, avslutter han.


Høydepunkter i vår akademiske historie 

1811: Universitetet blir grunnlagt av 

Kong fredrik VI. Det første i Norge får 

navnet Det Kongelige frederiks Universitet, 

på latin Universitas Regia fredericiana. 

1813: Undervisingen starter i leide lokaler. 

Det er fire fakulteter, sju professorer 

og atten studenter. 

1861: Det humanistiske fakultet var først en del av Det 

filosofiske fakultet, ett av Universitetet i oslos fire opprinnelige 

fakulteter. I 1861 ble Det filosofiske fakultet 

delt i Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og 

Det historisk-filosofiske fakultet. 

1873: Armauer hansen oppdager leprabasillen 

og setter Bergen på vitenskapens 

verdenskart. 

1882: Norges første kvinnelige student, 

Ida Cecilie Thoresen, blir immatrikulert . 

1910: NTh åpner 15. september. 

1918: Det første moderne 

værvarselet ble sendt ut fra 

Bergen. mannen bak denne 

suksesshistorien var Vilhelm 

Bjerknes. 

1943: okkupasjonsmakten aksjonerer 

mot universitetet. 650 mannlige 

studenter blir deporterte. 

1946: med stortingsvedtaket 9. april var 

Universitetet i Bergen formelt opprettet. 

Lov om Universitetet i Bergen trådte i 

kraft 30. august 1946. 

1947: Statens Lånekasse for studerende ungdom blir 

opprettet. høyere utdanning blir tilgjengelig for flere. 

1960: Kleppekomiteen utreder den videre utbyggingen 

av universiteter og høgskoler i Norge. 

1962: De første bygningene i et utvidet campus ved Uio 

blir tatt i bruk. De store barnekullene fra etterkrigstiden 

strømmer til et moderne og mangfoldig masseuniversitet. 

1963: Det samfunnsvitenskapelige fakuletet blir etablert 

ved Universitetet i oslo. 

1968: Universitetet i Trondheim (UNIT) blir opprettet, som 

en administrativ overbygning over NTh, Lærerhøgskolen, 

og museet og biblioteket ved Videnskabsselskabet. høgskolene 

og museet fortsatte å fungere som relativt autonome 

institusjoner fram til vedtaket om NTNU i 1995. 

1968: Stortinget vedtar å opprette et universitet i 

Tromsø. 

1969: Ragnar frisch får Nobelprisen i 

økonomi, og odd hassel får Nobelprisen 

i kjemi. 

1982: Kvinner er i flertall blant studentene. 

1993: Universitetet i oslo får sin første 

kvinnelige rektor, Lucy Smith. hun er 

også Norges første universitetetsrektor. 

1996: Norges teknisk-naturvitenskapelige 

universitet ble opprettet etter en 

sammenslåing av Norges Tekniske høgskole 

(NTh), Den Allmennvitenskapelige 

høgskolen (AVh), Vitenskapsmuseet (Vm), Det medisinske 

fakultet (Dmf), Kunstakademiet i Trondheim og musikkonservatoriet 

i Trondheim. 

2003: Universitetene innfører Kvalitetsreformen og 

gradsstrukturen. Undervisningsopplegget og eksamensformene 

blir endret. 

2010: Nesten 28 prosent har høyere utdanning i Norge. 

60 prosent av studentene er kvinner. 

2011: 250 456 studenter i Norge 

Kilde: Høydepunktene fra vår akademiske historie 

er hentet fra universitetenes hjemmesider, samt wikipedia. 



Student anno 2012: 

Ambisjoner, drømmer og mål 

Hvordan er det å være samfunnsviter- eller humaniststudent i dag? Og hvordan ser de som 

er under utdanning, på status og utsikter fremover? Annette Egeberg (22) står midt i løpet. 

Tekst og foto: Gunn Kvalsvik 

Annette Egeberg (22) myser mot den 

skarpe sola. Øynene hennes har ikke 

sett mye sol og dagslys de siste ukene, 

derfor blir forslag om et utekafeintervju 

godt mottatt. Om to dager har nemlig 

Egeberg innlevering av sin bacheloroppgave 

i sosiologi. 

- Jeg er dessverre perfeksjonist og tar 

det sikkert for alvorlig, sier hun, mens 

hun ser på folkene som surrer rundt 

henne i lette sommerkjoler og sandaler. 

Selv er hun ikledd jeans og langarmet 

skjorte, og håret er knyttet opp i en 

stram knute. Det var kaldere da hun gikk 

til lesesalen klokka 0800. 

Utdanningspress? 

Til tross for at sosiologistudenten kommer 

fra gård og har foreldre uten utdanning, 

var hun tidlig klar over at hun ville 

studere. Allerede på ungdomsskolen ble 

hun fascinert av samfunnsvitenskap, og 

da hun i løpet av videregående landet 

på sosiologi, spurte hun veilederen hva 

han trodde om dette studievalget. 

- Jeg kommer fra en familie der utdanning 

ikke er et vanlig livsvalg, og jeg 

måtte derfor finne ut av studielandsskapet 

selv. Derfor søkte jeg råd hos 

veilederen ved videregående skole. 

Han mente det måtte være et godt valg 

siden det ville gi meg kompetanse til å 

bli en god husøkonom, ler sosiologistudenten. 

- Husøkonom! Heldigvis hadde jeg 

googlet frem kunnskap på nettet og etter 

et startår i Paris, starta jeg ved institutt 

for sosiologi ved Universitetet i Oslo, 

forteller hun. 

I Oslo deler Egeberg leilighet med en 

venninne, bare ti minutter unna Blindern. 

Praktisk, siden også store deler av 

hennes sosiale liv er knyttet til ulike 

aktiviteter på universitetet. 

- Jeg er aktiv i samfunnsvitenskapelig 

fakultetsforening samt i arbeidslivsgruppa 

på sosiologistudiet. Gjennom 

disse vervene har jeg fått mange av 

mine gode venner! Jeg liker å være med 

å bidra til fagutviklingen, sier hun. 

- Hva gjør dere i arbeidslivsgruppen? 

- Mye. I det siste har vi blant annet 

besøkt potensielle arbeidsplasser, som 

politiet, UDI og Utdanningsetaten for å 

snakke om bruken av sosiologifaget. Vi 

har blitt skikkelig godt mottatt, sier hun 

entusiastisk. 

hvor stas er det med sosiologi og samfunnsvitenskap? 

På 1990-tallet strømmet det store 

studentkull inn på de ulike fagene på 

samfunnsvitenskapelig- og humanistisk 

fakultet. Grunnen var at arbeidsledigheten 

var høy og universitetene ble et 

sted å skjule ledigheten. Studieplasser 

som var billigst ble dermed åpne og 

hadde ikke karakterkrav. 

I dag er situasjonen litt annerledes. 

Også samfunnsvitenskapelige og 

humanistiske fag stiller relativt høye 

karakterkrav for å komme inn, likevel er 

ikke statusen skyhøy. Annette Egeberg 

mener det skyldes at det for mange er 

uklart hva en faktisk blir når en studerer 

et fag som sosiologi, og at de innledende 

eksamenene skremmer folk bort 

på grunn av sin utydelighet. 


- Det var mange flere i forelesningssalen 

da jeg startet på faget. Mange falt av etter 

innledende fag med begrunnelse i at 

det virket for abstrakt. At de ikke helt så 

hvordan de kunne oversette kunnskapen 

til et yrke, forklarer hun. 

- Hvordan mener du faget rangeres i 

forhold til andre universitetets- og høgskoletilbud? 

- Jeg tror det er vanlig å tenke at det 

ikke er direkte yrkesrelatert og at det er 

tryggere å søke seg inn på fag på BI, 

medisin, juss eller yrkesrelaterte fag ved 

høgskolen. Det er tydelig når jeg snakker 

med særlig gutter at de ikke helt ser 

nytten. I mitt kull er det faktisk bare fem 

eller seks gutter, sier hun. 

For å ”brande” faget bedre har Annette 

og de andre i arbeidslivgruppa invitert 

inn flinke foredragsholdere som har 

sosiologi som fagbakgrunn til å fortelle 

hvordan deres yrkesforløp har blitt. 

- Det var særlig inspirerende å høre 

Trond Blindheim fortelle hvordan han 

bruker sin utdannelse. Men vi har også 

hatt inn flere som jobber i offentlig sek- 

Flest menn fullfører innenfor realfag 

Om lag 30 prosent av alle menn som 

fullførte en universitets- og høgskoleutdanning 

i 2010/11, fullførte innenfor 

naturvitenskapelige fag, håndverksfag 

og tekniske fag – også kalt realfag. 

Kun 8 prosent av kvinnene fullførte 

innenfor samme fagfelt. 

Kilde: SSB

-Selv om jeg vet det kommer til å bli 

stramt i begynnelsen er jeg overbevist 

om at utdanning vil lønne seg på 

sikt. Og ikke minst håper jeg virkelig 

det vil føre til at jeg får en jobb som 

er spennende og givende, sier Annette 

Egeberg. 

tor som har fortalt om sine spennende 

arbeidssteder, sier Egeberg. 

Fremtidsdrømmer 

Mai er og blir eksamenstid. Tusenvis av 

norske studenter leser, skriver og jobber 

mot klokken. Det er nå det gjelder! 

Fremtiden blir bestemt av en B eller en D. 

- Jeg opplever at de fleste som studerer 

tar det virkelig på alvor. At de har en 

plan om hvor de vil senere og hva som 

skal til for å komme dit. Tidligere på året 

er det imidlertid mer normale dager, og 

mange jobber ved siden av studiene for 

å klare seg økonomisk, forklarer sosiologistudenten. 

Selv har hun allerede 

180 000 gjeldskroner og regner med å 

ende opp med omlag en halv million før 

hun er ferdig. 

For Annette Egeberg er en utdanning 

uansett verdt det – selv om det for 

mange handler om å starte arbeidslivet, 

etablering og eventuelt barn med et 

ganske stort lån. 

hvordan er jobbmulighetene? 

Valgene etter en bachelor er mange. 

Veldig mange. Egeberg føler hun står 

ved et veiskille. Vet ikke om hun skal 


gå videre på sosiologi eller BI. Om hun 

skal dyrke interessen for menneskerettigheter 

eller organisasjonspsykologi? 

Skal hun gå videre og ta en master må 

hun ha karakterene i orden. BI krever 

en B, mens sosiologi ved Universitetet i 

Oslo sist semester hadde C som inntakskrav. 

Hun tror hun har karakterer til å 

kunne velge. 

- Er du sikker på at du vil få 

en relevant jobb? 

- Jeg er ikke så redd for 

at jeg ikke skal få jobb – 

uansett hva jeg velger. I alle 

fall på sikt. Innerst inne tror 

jeg en kombinasjon med BI 

kan være smart, men jeg 

har alltid drømt om å jobbe 

med menneskerettigheter 

og gjerne innenfor FN. Da 

tror jeg kanskje en master 

innenfor det temaet er lurt, 

sier hun ettertenksomt. 

Annette Egeberg ser på 

klokken og starter å pakke 

ned focacciaen som bare er 

halvspist. Vår avtalte time 

er over. 

- Jeg tar med meg resten til lesesalen. 

sier hun med et smil. 

- Om to dager er det min tur å svinse 

i sommertøy, men nå må jeg tilbake til 

oppgaven. 

Antall kvinnelige og mannlige studenter i 

perioden 1974 til 2004. Tall i 1000. 



Utdanningsperspektivet før og nå: 

Nyttige valg 

- Nytteaspektet ved utdanningen er blitt betonet sterkere de senere årene, sier Agnete 

Vabø, sosiolog og stedfortredende forskningsleder ved NIFU, Nordisk institutt for studier av 

innovasjon, forskning og utdanning. 

Tekst: Anne Synnøve Simensen 

Bologna-prosessen har bidratt til å 

modifisere strukturen og endret mye 

av det faglige, forklarer sosiologien. 

Hun understreker at for HF- og 

SV- fagene har den fjernet mye av 

fagdisiplinenes kontroll av innhold i 

studiene. Organisering av tverrgående 

studieprogram og modulisering av 

studieemner åpner for større grad av 

tverrfaglighet. 

I følge Vabø er likevel ikke disse 

endringene en ubetinget suksess. 

- Bachelor- og Masterstudenter har 

fått en stram struktur. Studentene skal 

helst ha et semester i utlandet. Selv 

om Erasmusstipendet er lukrativt, er 

det mange som ikke benytter seg av 

det. Man kan også stille spørsmålet 

om det kan være forstyrrende med et 

utenlandsopphold i et bachelorløp som 

allerede er stramt strukturert? sier hun. 

Ulike dannelsesideal 

- Utdanningsfeltet er preget 

av spenninger mellom ulike 

dannelsesideal, mellom «nytte» 

og «danning». Hvis man ser på 

spenningsforholdet mellom «danning» 

og «nytte» i utdanningen, er det 

liten tvil om at nytteaspektet har blitt 

betonet sterkere de senere årene. 

Dannelsesutvalget mente at mye er 

gått tapt som følge av nedkorting av 

studietiden, sier Vabø. 

Til tross for at flere studenter oppholder 

seg utenlands i en periode av 

studieløpet, er det i midlertidig få som 

skaffer seg jobb i utlandet etter at de er 

ferdigstudert. 

- Av studentene som har fått eksamen 

fra lærersteder i Norge er det bare 

mellom to og tre prosent som flytter til 

utlandet etterpå. Av de som fullfører 

hele utdanningen i utlandet er det i 

midlertidig ca. en av fem som arbeider i 

utlandet, opplyser hun. 

Praksis – populært og problematisk 

Ønsket om å kombinere internasjonal 

erfaring med praksis i arbeidslivet er 

også en ny trend, i følge Vabø. 

- I Norden finnes flere eksempler 

på at humanistiske og 

samfunnsvitenskapelige fakultet 

har introdusert ulike former for 

samarbeid med arbeidslivet og 

inkludert muligheten for praksis som 

en del av sin institusjonspolitikk og 

strategi. Praksis på Masternivå er for 

eksempel etterspurt blant studentene. 

Ved Universitetet i København har 

alle studenter 

i humaniora 

i prinsippet 

muligheten ved 

at 30 frivillige 

studiepoeng 

kan brukes til 

praksis. I Norge 

skjer dette først 

og fremst ved 

NTNU og UiO, 

mens vi ser lite 

av det i Bergen, 

sier Vabø. 

Å organisere en 

praksisperiode er 

imidlertidig ikke 

uproblematisk. 


Om NIFU 

- Fra ulike hold som NHO og 

Norgesuniversitet har man snakket 

varmt om arbeidslivsrelevans og 

betydningen av praksis i akademisk 

utdanning. Det er midlertidig en 

komplisert sak å få i stand. Hvor skal 

det skje? Når? Hvem skal organisere 

det? Prosjektet HiP (Humanister i 

praksis) i Trondheim har fått i stand en 

ordning med tre ukers praksis, men det 

er ikke mye. Man kan spørre om det i 

blant kan overstyre de faglige krav fra 

universitetet, sier hun. 

Nettverksorientert arbeidsliv 

Blant de nyutklekkede akademikere er 

tradisjonelle karriereveier fremdeles 

gjeldende og viktige. Humanistiske 

og samfunnsvitenskapelige fag har 

alltid vært relevant for arbeidslivet – 

som stillinger i offentlig forvaltning 

– læreryrket og museums- og 

kulturforvaltning. I dag finnes 

imidlertidig flere muligheter for de 

NIFU er et uavhengig samfunnsvitenskapelig forskningsinstitutt, 

organisert som en frittstående, selveiende 

og allmennyttig stiftelse. Forskningsområdene 

omfatter hele det kunnskapspolitiske området - fra 

grunnopplæring, via høyere utdanning til forskning, innovasjon 

og kompetanseutvikling i arbeidslivet. 

De har nasjonalt ansvar for produksjon, analyse og 

formidling av statistikk og indikatorer for det samlede 

norske FoU- og innovasjonssystemet. NIFU utgir årlig 

FoU-statistikk for de nordiske land, og produserer statistikk 

om avlagte doktorgrader og doktorgradsstudenter i 

Norden og Baltikum. Se: http://www.nifu.no/Norway/Sitepages/Person.aspx?ID=818 

for mer informasjon

nyutdannede, i følge Vabø. 

- Et eksempel er konsulentselskapene 

som har vokst fram. Flere driver med 

utredning og analyse, som er en 

voksende del av arbeidsmarkedet. Før 

var den humanistiske utdanningen 

gjerne en tradisjonell lærerutdanning 

og/eller utdanning til museumssektoren, 

mens i dag jobber mange i informasjon, 

media- og konsulentselskap, reklame- 

og webdesign. Studenter fra de «nye» 

estetiske fag, som media, går til nye 

og kreative industrier, for eksempel 

webdesign, sier hun. 

Studentene går ut i et arbeidsliv som er 

mer nettverksorientert: 

- Uttrykket kognitiv kapitalisme (journ. 

anm: en økonomi som baserer seg på 

skapelsen og utvekslingen av viten, 

kultur, tegn, sosialitet og innovasjon) 

er viktig for å forstå de nye strukturene. 

Men offentlig sektor, skole etc., er 

likevel fortsatt viktig, påpeker Vabø. 

- Hvordan er arbeidsmarkedet for 

samfunnsvitere og humanister? 

- I Norge har samfunnsvitere 

tradisjonelt tatt relativt stor plass og 

absorberes gjerne av offentlige sektor 

så vel som konsulentbransjen og 

kommunikasjon. Arbeidsmarkedet for 

humanister er heller ikke veldig dårlig, 

men annerledes. Våre undersøkelser 

viser at kandidatene bruker lenger tid 

på å finne relevant og fast stilling, sier 

hun. 

- Ved HF-fakultetet er det fremdeles 

mange som velger de estetiske fagene 

som for eksempel litteraturhistorie og 

kunsthistorie. Den estetiske retningen 

som begynte på 90-tallet, står fortsatt 

sterkt. 

I år opplever de estetiske fagene 

imidlertidig en nedgang i søknadene, i 

følge Vabø. 

- Flere velger bort disse fagene. 

Samtidig ser vi at flere har søkt seg inn 

på teknologiske fag i år, sier hun. 


Flere tar mer høyere utdanning 

En annen trend fra de siste årene er at 

flere gjennomfører Masterstudier. NIFUs 

undersøkelser tyder på at ca. 80 prosent 

av de som tar Bachelor vil ta en Master. 

-Flere som tar høyere utdanning bidrar 

til en devaluering av utdanningens 

verdi. Mer utdanning må tas for å 

oppnå samme verdi. Tydeligst kommer 

dette til utrykk ved at flere tar Master. 

Vi ser også en tendens til at flere tar 

to Mastere nå enn før. Flere avlegger 

Dannelsesutvalget for høyere 

utdanning ble i mai 2007 nedsatt på 

det man kan kalle «privat» initiativ 

fra Universitetet i Oslo, Universitetet 

i Bergen og Høgskolen i Bodø. 

Utvalget setter fokus på akademisk 

dannelse, etisk og vitenskapelig 

standard, universiteter og høyskolers 

grunnverdier, samt deres ansvar for 

samfunnsbygging og demokratisk 

dannelse. 

Utvalget ble ledet av professor Inga 

Bostad, som også er prorektor ved 

Universitetet i Oslo. I tillegg har dannelsesutvalget 

bestått av viserektor 

Mye har skjedd på utdanningsfronten 

siden disse studentene 

hadde gymnastikk på slutten av 

1800-talet. Foto: UiO. 

også PhD-graden, og mange av 

dem går ut i vanlige stillinger, utenfor 

forskningssektoren, sier Vabø. 

Internasjonalt pågår det for tiden 

en debatt om relevansen av PhD 

utdanningen for andre sektorer 

i arbeidslivet og hvilke generelle 

kvalifikasjoner doktorgradskandidater 

bør få med seg i løpet av studietiden. 

-Noe annet som er nytt er at det er 

ikke lenger bare siviløkonomier som 

Berit Rokne (UiB), Terje André Arnøy 

fra Norsk Studentunion, stortingsrepresentant 

Odd Einar Dørum og professorene 

Bernt Hagtvet (UiO), Anders 

Lindseth (HBO), LarsLøvlie (UiO) og 

Roger Strand (UiB). 

Professor Inga Bostad. Foto: UiO. 


har hegemoniet på lederutdanning. Nå 

tilbys en rekke ulike lederutdanninger 

ved universiteter og høyskoler, 

BI , utdanningsindustrien, HiO, 

helseledelse, 

skoleledelse m.m. forteller hun. 

global orientering 

En viktig endring er at det er en mer 

global orientering blant studenter i dag. 

- Vi har de siste årene opplevd at 

den økte globaliseringen har preget 

fagene, med EU-studier, studier som 

«Gender Development», ulike former 

for bistandsarbeid, helse - miljø- og 

I 1772 stiftet Ove Gjerløw Meyer Norske 

Selskab i København. Klubben bestod av 100 

studenter. Det fortelles at de samlet seg hver 

dag, hadde livlige taler, sanger og diskusjoner, 

diktresitasjoner, improvisasjoner og relativt 

Eilif Peterssen: «En aften i Det norske Selskab», malt i 1892. 

Mannen med hevet glass forestiller Johan Herman Wessel; 

personen med rød jakke er Johan Nordahl Brun. Bak Wessel står 

vertinnen, madam Juehl. 

utviklingsstudier. HF- og SV-fakultetet 

utdanner ikke lenger bare til den 

nasjonale velferdsstatens sektorer 

og yrker. Nye program som Master of 

Peace and Conflict studies er dukket 

opp, i tillegg til programmer innen 

miljø- og ressursfag m.m. Mange av 

disse programmene tiltrekker seg 

utenlandske studenter, ikke minst 

afrikanske og asiatiske studenter på 

kvoteprogrammet. En annen og nyere 

trend er nye og tverrgående tema, som 

miljøorienterte fag, samfunnssikkerhet, 

sikkerhet og risikostyring, kjønnsstudier, 

innovasjons- og entreprenørfag, sier 

hun. 

jevne inntak av punsj. De så på seg selv som 

kulturkonservative, klassisister og Holbergdyrkere. 

Mennene sto sentralt i den voksende 

norsk-patriotiske bevegelsen mot slutten av 

1700-tallet. 


-Hva tror du vil prege utviklingen 

fremover? 

- I tråd med økende grad av 

samordninger internasjonalt mellom 

land og regioner, slik som i EU 

og på nordisk nivå, utvikles flere 

studieprogram i samarbeid mellom 

institusjoner i ulike land, avslutter Vabø. 

Prosessen bak vårt første universitet 

I 1813 ble denne klubben oppløst etter at 

kampen om etet norsk universitet ble vunnet. 

Kilde: Wikipedia.

Universitetet i Oslo - En historie i bilder 

Universitetet i Oslo - en historie i bilder, gir glimt av 200 års mangfoldig 

historie ved Norges eldste universitet. Gjennom utvalgte bilder fortelles det 

om en helhet, men først og fremst om et mangfold. 

Universitetet handler om mennesker, om dannelse og om kunnskap i 

samspill med samfunnet. Studenter, forskere og en lang rekke kategorier 

av ansatte yter alle sitt særlige bidrag til universitets fellesskap. Universitetet 

er summen av felles symboler, bygninger, fag, aktiviteter, hendelser og 

tradisjoner. Bildene er valgt for å gi et innblikk i dette mangfoldet. 

Forlag: Akademia 

Annerledestenkerne 

Boken tar for seg mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger og 

tenke radikalt annerledes - og som derfor kom til å stå bak mange av de viktigste 

vitenskapelige fremskrittene. 

Annerledestenkerne tilbyr en fascinerende reise i kreativitetens historie. Boken presenterer 

mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger - og som 

derfor kom til å stå bak mange av de viktigste vitenskaplige fremskrittene. Leseren 

blir kjent med mange av disse historiske personene; hvordan de tenkte (også før de 

kom frem til løsningen) og hvilke kamper de måtte kjempe mot den etablerte kunnskapen 

i sin samtid. Forfatteren viser også, på en nyskapende måte, hvor viktig 

filosofiens utvikling har vært for utviklingen av vår kunnskap om naturen. 

Forlag: Universitetsforlaget 

humaniora 

”Humaniora. En innføring” vil vise både bredden og mangfoldet i humanistisk 

forskning og det som binder fagfeltene sammen. Forfatterne beskriver den vitenskapelige 

praksisen, møtet med forskningsobjektene i humaniora, og folder ut de 

vitenskapelige problemstillingene. Fremstillingen er problematiserende og utfordrer 

leseren til selvstendig refleksjon. Arbeidsoppgaver følger hvert kapittel. 

Boken gir en innføring i å tenke vitenskapelig på det humanistiske forskningsfeltet. 

Den er ment til undervisning på det første studieåret ved universiteter og høgskoler, 

men den kan leses med utbytte av alle andre som er interessert i tenkningen om 

det menneskelige og i kunnskapen om kultur, språk og historie. 

Forlag: Universitetsforlaget 



Fra nasjonal valganalyse til: 

Globalisering 

Globalisering er et stadig viktigere tema innenfor samfunnsvitenskapelig forskning, i følge 

professor Tore Hansen ved Institutt for statsvitenskap, UiO. 

Tekst: Anne Synnøve Simensen 

Tore Hansen har fulgt statsvitenskapens 

utvikling i nærmere førti år. Han deler 

villig av sine kunnskaper om faget. 

- Da Institutt for statsvitenskap ble 

opprettet ved UiO i 1957 var ideen at 

folk i utenrikstjenesten og journalister 

skulle få et supplement til andre fag. 

Tidlig har faget bidratt til at mange hel - 

og halvstuderte journalister har fått jobb 

i presse, NRK etc., forteller han. 

Faget, som har røtter i offentlig rett og 

i historiefaget, gikk inn i en fase hvor 

større empiriske undersøkelser preget 

forskningsvirksomheten. 

- Forskning på politisk adferd og valg 

startet med Stortingsvalget i 1957. 

Prosjektene ble større, metodologien 

(metodelæren) ga store muligheter, 

man fikk datamaskiner med mer, 

forteller Hansen. 

Amerikansk kvantitativ forskning 

-En parallell utvikling var at det ble 

mer forskning innenfor internasjonal 

politikk og offentlig politikk. De store 

intervjundersøkelsene kom og kunne 

kartlegge store mengder data som det 

var mulig å analysere. Amerikansk, 

kvantitativt orientert politisk 

adferdsforskning fikk fotfeste i Norge. 

I Europa var faget på den tiden preget 

av juridisk, historisk og idehistorisk 

analyse. I Norge behøvde man ikke 

kjempe noen kamper mot slike 

tradisjoner, selv om slike tilnærminger 

også satte sitt preg på forskningen her i 

landet, sier Hansen. 

Noe annet som har vært av 

betydning for utviklingen av den 

moderne statsvitenskap i Norge, er 

valgforskningsprogrammet. 

- Valgforskningsprogrammet var en 

milepæl og har spilt en dominerende 

rolle for fagets utvikling. Det ble større 

fokus på mennesket i systemet, mot 

faktisk adferd. Tidligere var det mer 

juridiske, offentlig administrasjon, 

organisasjon og prosedyrer som var 

i fokus. Nå ble man opptatt av for 

eksempel hvordan folk forholder seg 

til demokrati og politisk lederskap, 

noe som løftet forskningen over på 

en ny arena; formell metodologisk 

kompetanse, forteller Hansen. 

Økt internasjonalisering 

- Utover 1960-tallet ble det også en 

sterkere vekst i forskningen rundt 

både internasjonal politikk og offentlig 

politikk og administrasjon, med vekt på 

systematiske og empiriske studier av 

feltet. På 70-tallet opplevde man en økt 

internasjonalisering av faget. Det ble 

en større utveksling med andre land 

innenfor forskning og undervisning. 

Man etablerte 

et samarbeid 

og kontaktflate 

med europeiske 

institusjoner via 

et europeisk 

statsviterconsortium, 

sier 

Hansen. 

The European 

Consortium 

for Political 

Research 

(ECPR, www. 

ecprnet.eu) ble 

startet i 1970 

og arrangerte 

blant annet årlige 

internasjonale 


Tore hansen 

sommerskoler, konferanser, workshops 

m.m.. Hansen trekker fram Stein 

Rokkan som et eksempel på en norsk 

statsviter som var en foregangsperson 

med hensyn til å bygge nettverk mot det 

internasjonale miljøet. 

- Kontakten med det internasjonale 

forskningsmiljøet ble styrket på 

denne tiden. Om man ser på 

publiseringsprofilen i dag og på 

60-tallet, er det to forskjellige verdener. 

Både kvantiteten og kvaliteten på 

internasjonal forskning av både 

teoretisk og empirisk relevans er økt, 

forteller Hansen. 

- Er utviklingen udelt positiv? 

-Fordelen i dag er den internasjonale 

orienteringen i fagmiljøet. Ulempen er 

tellekanthysteriet. På basis av et tema 

produserer man artikler fordi man må, 

selv om det er et mindre antall for oss 

i samfunnsvitenskapene enn i fag 

som medisin og naturvitenskap. Det å 

Hansen er cand.polit. i statsvitenskap fra UiO i 1972. 

Han ble amanuensis/førsteamanuensis fra 1977 og 

professor fra 1987. 

Han har vært bestyrer 

ved Institutt for statsvitenskap 

og dekanus ved 

SV-fakultetet. Hansen er 

styreleder for Forum for 

universitetshistorie, som 

blant annet er ansvarlig 

jubileumsverket Universitetet 

i Oslo 1811-2011.

publisere flest mulig artikler kan gå ut 

over kvaliteten til den enkelte artikkel, 

og det frister til oppdelinger av en og 

samme analyser i flere artikler for å 

sikre flest mulig publiseringspoeng, sier 

han. 

Maktutredningen – et faglig løft 

- Maktutredningen (1970) i Bergen var 

et stort faglig løft i forhold til studier 

av politisk makt og demokrati, og la 

grunnlag for en lang rekke videre 

studier av demokrati og maktrelasjoner 

i samfunnet. 

Den bidro til å styrke samfunnsvitenskapenes 

omdømme som seriøst 

forskningsområde og ble også sett 

på som relevant i forhold til styringen 

av samfunnet. Maktutredningen ga 

god innsikt i hvordan politiske system 

fungerer, noe som også var til nytte 

for vanlige borgere. Den var en stor 

satsing forhold til tema man tidligere 

hadde jobbet med mer fragmentarisk, 

SAmfUNNSVITERE oG hUmANISTER - fØR oG Nå) 

sier Hansen. 

- Maktutredningen fungerte som paraply 

for ulike prosjekter. Det ble en større 

allsidighet i samfunnsvitenskapene. 

På 80-tallet ble det en ny vekst i 

forskningsvirksomheten på faget, 

Norges forhold til EU ble viktig og 

EU-forskning dukket opp som et nytt 

område, sier Hansen. 

Andre nye forskningsområder var 

oljen. Den nye demokratiutviklingen i 

de østeuropeiske statene, særlig i de 

baltiske stater, ble også et viktig emne. 

- Utviklingen av faget er preget 

av at internasjonale relasjoner og 

internasjonal politikk endrer seg. I tillegg 

ble det mer av eksternt finansierte 

forskningsprogrammer. Eksempler er 

LOS-programmet, ARENA-programmet, 

og maktutredningen fra 90-tallet, forteller 

han. 

-Den nye maktutredningen ble også 

viktig. Den var koblet til Institutt for 

statsvitenskap i Oslo, og også denne 

gang var en større forskergruppe inne 

i bildet. Den preget norsk sosiologisk 

og samfunnsvitenskapelig forskning 

i mange år fremover. Det ble skrevet 

mye i denne perioden. Maktutredningen 

ga nye teoretiske perspektiver, ny 

empiri og nye innsikter i delene av det 

politiske system som det ble det forsket 

på – for eksempel europeisk politikk og 

lokalpolitikk, sier Hansen. 

1990-tallet ble en travel periode for de 

ansatte på SV-fakultetet i Oslo. 

- Vi opplevde nærmest en eksplosjon 

i antall studenter på statsvitenskap 

og på samfunnsvitenskapene 

generelt: tilsammen var det ca. 7000 

studenter på SV-fakultetet, sier 

Hansen og forklarer det med at barna 

til etterkrigsgenerasjonen begynte å 

studere. Og, ikke minst, kvinnene kom. 



- Godt over halvparten av studentene 

på samfunnsfag var jenter, spesielt på 

psykologi, antropologi og sosiologi – 

men også på statsvitenskap. Det var en 

vekst på ca. 50 prosent fra slutten av 80 

- tallet og frem til midten av 90 - tallet. 

Med ca. 35 000 studenter var UiO da 

Nordens største universitet. Dette ble en 

utfordring for undervisningen og spesielt 

på veiledningsfronten på hovedfaget. 

Etter hvert fikk man flere stillinger og 

ressurser men ikke i samme takt som 

studentveksten, forteller Hansen. 

globalisering 

- Samfunnsfagenes styrke er at vi bidrar 

med nye innsikter om samfunnet og tar 

samfunnet på pulsen. Vi stiller spørsmål 

som: Hvordan tilpasser mennesket 

seg samfunnet? Hvordan har de 

gamle det? Hvordan har de unge det? 

Statsvitenskap er et fag som er sterkt 

preget av samfunnsendringene. Vår 

rolle er ikke bare å beskrive verden men 

også forklare den. I dag ser vi fremtiden 

som kontinuitet: vi ser tematiske skifter 

av verden omkring oss. Statsvitenskap 

fanger opp det som skjer i verden, som 

for eksempel politisk ekstremisme, 

klimapolitikk, innvandringspolitikk etc., 

Stein Rokkan (1921-1979) 

Stein Rokkan var fra 1966 professor i politisk sosiologi 

ved Universitetet i Bergen. 

Han hadde en rekke verv innenfor internasjonale 

forbund for statsvitenskap blant annet var han formann 

i The European Consortium of Political Research 

1970–76 og formann i Det nordiske forbund for statsvitenskap 

1975–76). 

sier Hansen og tilføyer at globalisering i 

dag er et viktig tema. 

Et tema som man nå er spesielt 

opptatt av, er klima. Cicero (Senter 

for klimaforskning) ble grunnlagt av 

regjeringen i 1990 og opprettet av 

Universitetet i Oslo. 

- Hvordan ser du for deg utviklingen 

fremover? 

-For det første er det mulig at vi får 

en utvikling der statsvitenskapelig 

forskning i økende grad utvikler et 

formelt matematisert analyseapparat 

- i likhet med økonomifaget; grensene 

til økonomifaget blir - og er også i 

dag - mer flytende eller elastiske. Et 

annet trekk er at oppmerksomheten 

i noe mindre grad vil være rettet mot 

nasjonale temaer og i større grad mot 

komparative studier. Globaliseringen 

av de politiske utfordringer vil stå 

mer sentralt i faget. Et tredje trekk vil 

være knyttet mot utviklingen av bedre 

statistiske redskaper for analyser av 

politikk og samfunn. Dette gir faget også 

en solid empirisk forankring, men kan gå 

på bekostning av politikkens mer subtile 


sider. Vi kan komme til å sitte tilbake 

med masse empiriske kunnskaper, men 

samtidig med en svekket forståelse av 

politikkens vesen, tror Hansen. 

-Det har vært et spennende fag å jobbe 

med i 40 år. Det er en kontinuitet i faget, 

samtidig en endring: Stadig slår det meg 

hvor tett koblet til samfunnsutviklingen vi 

er, sier han. 

-Er det noe du savner? 

-Det eneste det kanskje er for lite av i 

statsvitenskap, er jazz! humrer Hansen. 

For som kjent spiller Tore Hansen 

kontrabass i et jazzband på fritiden. 

Thomas Chr. Wyller (1922-2012) 

En av grunnleggerne av statsvitenskap som akademisk 

fag i Norge var Thomas Chr. Wyller (1922-2012), som 

tok doktorgrad som første statsviter i 1957. 

Wyller kom som helt ung med i motstandsarbeidet under 

den annen verdenskrig. Etter examen artium 1941 

begynte han å studere, men ble arrestert og satt på 

Grini i tre år, noe som bidrog til å prege ham faglig og 

intellektuelt for resten av livet. Wyller ble dr.philos. med 

avhandlingen Nyordning 

og motstand, om norske 

organisasjoner under den 

tyske okkupasjonen. Dette 

var den første doktorgrad 

tildelt en statsviter i Norge. 

1968 ble han utnevnt 

til professor i statsvitenskap 

ved UiO, en stilling 

han hadde til han nådde 

aldersgrensen 1992.


Opptatt av yrkesrelevans 

- Studenter i dag etterspør yrkesrelevans i større grad enn tidligere. De vil bli klar over sin 

egen kompetanse. De «vil bli noe», sier Aaslestad om forskjellen på studenter i humaniora 

før i tiden og nå. 

Tekst: Anne Synnøve Simonsen 

Petter Aaslestad er professor i nordisk 

litteratuvitenskap ved NTNU i Trondheim. 

Med 30 års fartstid i universitetsverden, 

samt styreleder I NOKUT (Nasjonalt organ 

for kvalitet i utdanningen), følger han 

trender blant studentene tett. 

- Vi merker det på populariteten i prosjekter 

som «Humanister i praksis», som ble 

startet ved NTNU i år 2000. Studiet gir 

en praksisnær Master som er rettet mot 

arbeidsliv og næringsliv (se http://www. 

ntnu.no/hip). Det fokuserer på bruk av 

humanistisk kompetanse i arbeidslivet. 

Studentene lærer også å arbeide i 

tverrfaglige team og får noen ukers 

praksis i en bedrift, en organisasjon eller 

en offentlig etat i Trondheim, forteller 

Aaslestad, som tror at orienteringen mot 

yrkesrelevans også henger sammen med 

Bologna-prosessen. 

Bologna-prosessen er som kjent et 

samarbeid mellom 46 europeiske land 

hvor målet er å skape et felles europeisk 

område for høyere utdanning (European 

Higher Education Area - EHEA) blant 

annet gjennom å lage sammenlignbare 

akademiske størrelser og sikre kvaliteten 

og nivået for disse. Ministrene møttes 

første gang i Bologna i 1999 og definerte 

hovedsatsningsområdene det skulle jobbes 

med. 

- Det er i dag et større fokus på hva 

studenter skal kunne, på kunnskaper og 

ferdigheter. Alle emner skal nå beskrive 

hvilke kunnskaper og ferdigheter studenten 

sitter igjen med. Man kan si at det 

er en vending fra lærer i mot student, sier 

Aaslestad. 

Nye arbeidsmuligheter 

En annen utvikling er at ferdig utdannede 

humanister jobber i nye bransjer, som for 

eksempel kommunikasjonsrådgivning. 

Studentenes interesse for kommunikasjonsfag 

som vitenskap har økt. 

-Nye arbeidsmuligheter har også oppstått 

i forbindelse med digitaliseringen, sier 

Aaslestad. Hele verdensarven er gjort 

tilgjengelig på en annen måte. Humanistisk 

kunnskap kommer i dag i nye former. 

Nå legges for eksempel kunstsamlinger 

ut på nett. Tar man en nærmere kikk på 

alt som nå tilbys av app’er, så ser man at 

en stor del av disse produktene «selger» 

humanistisk kunnskap, som arkitektur, 

kunst, underholdning etc. 

Aaslestad er opptatt av at humaniora i 

dag er i bruk mange steder, både til 

app’er i dataverdenen, men også innenfor 

IKT og i historisk kildekritikk. 

-Teoretisk lingvistikk har hatt mye å si for 

utviklingen av ikt-systemer. Dette er en 

kunnskap vi sjelden «markedsfører». I en 

nederlandsk artikkel 

jeg leste, ble 

det hevdet at man 

ikke ville ha funnet 

ut av det nederlandske 

ansvaret 

for hendelsene 

i Srebrenica i 

1995, hadde det 

ikke vært for den 

profesjonelle 

bruken av historisk 

kildekritikk i 

gjennomgangen 

av de omfattende 

dokumentene. 

(Journ.anm: Den 

11. juli i 1995 ble 

mer enn 8000 

bosniske muslimske 

menn og 

gutter slaktet av 

Om Petter Aaslestad 

bosnisk-serbiske styrker i Srebrenica. De 

bosnisk-serbiske styrkene som stod bak 

massakren, ble ledet av general Ratko 

Mladic, som fikk tilnavnet «Slakteren fra 

Srebrenica». Massedrapet er Europas 

verste massakre siden andre verdenskrig.) 

Historisk metodikk er en humanistisk 

ferdighet som omgir oss uten at vi 

alltid er klar over det, sier Aaslestad. 

Økt europeisk samarbeid 

- En annen utvikling vi ser, er at det europeiske 

samarbeidet øker, for eksempel 

slik det kommer til uttrykk gjennom European 

Science Foundation (ESF), forteller 

Aaslestad. 

ESF er en europeisk samarbeidsorganisasjon 

som består av i alt 79 medlemsorganisasjoner 

fra 30 europeiske land, 

vesentlig forskningsråd og vitenskapsakademier. 

ESF har som mål å planlegge 

og gjennomføre felles europeiske 

forskningsinitiativ som holder høy kvalitet, 

og å fremme samarbeid og mobilitet. I 

Petter Aaslestad er professor i nordisk litteraturvitenskap 

ved NTNU i Trondheim. Han ble mag.art. i 

allmenn litteraturvitenskap i 1984 på en avhandling 

om Samuel Becketts romantrilogi og dr. philos. i 1990 

på avhandlingen Dømt til kunst. Jonas Lies romaner 

1884-1905. 

Dessuten har han vært 

universitetslektor i 

norsk språk og litteratur 

ved Universiteit van 

Amsterdam. Aaslestad 

er styremedlem for 

Holberg-prisen og siden 

2006 har han vært styreleder 

i NOKUT (Nasjonalt 

organ for kvalitet i 

utdanningen). 



tillegg til Forskningsrådet er også Det 

Norske Videnskaps-Akademi medlem. 

-Når det gjelder internasjonalt samarbeid, 

har humaniora tidligere ligget litt etter 

samfunnsvitenskapene, med unntak 

av språkfagene. Vi ser at humanistiske 

forskere nå i større grad finner frem til 

europeiske samarbeidspartnere, sier 

Aaslestad. 

Publiseringsindikator 

Nytt de siste årene er også innføringen 

av den omstridte «publiseringsindikatoren», 

mest kjent som «tellekantsystemet». 

Aaslestad er blant dem som ser flere 

fordeler enn ulemper ved ordningen. 

- Før fantes det man noe nedsettende 

kan kalle «instituttstensiler», dvs. egne 

skriftserier ved instituttene som bare ble 

kjent blant dem som jobber der, sagt 

spissformulert. Tiden var overmoden for å 

finne frem til et system som synliggjorde 

forskningen bedre, sier han. 

I 2001 gjennomførte universitetene en 

egen evaluering, hvor de beklaget at de 

ikke hadde overblikk over egen forskning. 

- En nasjonal gruppe ble nedsatt av Universitets- 

og høgskolerådet i 2002, med 

målsetningen å belyse spørsmålet: Hva 

er definisjonen på vitenskapelig publisering? 

I gruppen satt en samfunnsviter, en 

medisiner og en teknolog og humanist, 

forteller Aaslestad, som var leder for HF- 

dekanene og med i gruppen. 

Gruppens sekretær, NIFU-forsker Gunnar 

Sivertsen, var med på å utrede 

publiseringssystemet på oppdrag fra det 

daværende Utdannings- og forskningsdepartementet 

og deretter for Universitets- 

og høgskolerådet (UHR) i 2003 og 

2004. Systemets formål er å registrere 

vitenskapelig produksjon og samtidig 

oppmuntre forskere til økt publisering i 

prestisjetunge kanaler, som vitenskapelige 

tidsskrifter. 

En av innvendingene mot systemet 

er at det ikke premierer forskere som 

driver med formidling, som for eksempel 

å skrive lærebøker. Noen mener også 

at tellekantsystemet truer norsk som 

forskningsspråk fordi man får større 

uttelling ved å publisere i internasjonale 

tidsskrifter. Andre er bekymret for at 

tellekantøkonomien skal overstyre faglige 

hensyn. 

- At departementene bruker det til å gi 

mer eller mindre penger er ikke viktig i 

denne sammenheng. Det som betyr noe, 

er at vi som humanister fikk samme krav 

til vitenskapelighet som andre fag. Vi går 


- Et annet viktig prosjekt for humaniora er SAM KUL (2011-2020). Hvis en skal trekke 

de store linjene, kan en si at en viktig bakgrunn for dette var Kristin Clemets forskningsmelding 

“Vilje til forskning” i 2005 som mange mente neglisjerte humaniora. Jeg 

skrev en kronikk hvor jeg påpekte dette aspektet og understreket at det bør finnes en 

nasjonal strategi for humanistisk forskning. Clemet tok kontakt med meg umiddelbart 

etter kronikken kom på trykk, forteller Aaslestad. Foto: Civita. 

«Tellekantsystemet» eller 

«publiseringsindikatoren» 

• Innført ved universiteter og høgskoler 

i 2006. 

• Registrerer publiseringer i vitenskapelige 

tidsskrifter. 

• Publiseringspoeng utløser økonomiske 

midler til «opphavsinstitusjonen». 

inn med samme premisser som andre 

fag. Målet er at forskningen skal registreres. 

Det fører også til økt publisering 

i anerkjente internasjonale tidsskrifter. 

Fagmiljøet tar stilling selv til hvilke 

tidsskrifter som er de beste. Forskning er 

nå synliggjort i og med at alt rapporteres 

elektronisk nå og inngår i register, sier 

Aaslestad. 

-Forstår du at noen reagerer negativt på 

systemet? 

-Som institusjonsleder kjenner jeg dette 

systemet fra grunnen og ser det fra flere 

vinklinger og perspektiver. Et perspektiv 

er å se det som en nasjonal tanke som 

kan bidra til mer internasjonal forskningsaktivitet. 

Om man ser det fra perspektivet 

til en enkeltforsker, kan en imidlertid 

forstå frustrasjonen i blant over å møte 

krav til rapportering etc., sier han.

SAMKUL 

-Et annet viktig prosjekt for humaniora 

i dag er SAMKUL (2011-2020). Hvis 

en skal trekke de store linjene, kan en 

si at en viktig bakgrunn for dette var 

Kristin Clemets forskningsmelding “Vilje 

til forskning” i 2005, som mange mente 

neglisjerte humaniora. Jeg skrev en 

kronikk hvor jeg påpekte dette aspektet 

og understrektet at det bør finnes en nasjonal 

strategi for humanistisk forskning. 

Clemet tok kontakt med meg umiddelbart 

etter kronikken kom på trykk, forteller 

Aaslestad. 

SAMKUL (2011 – 2020) har som mål 

å bidra til ny kunnskap om de kulturelle 

dimensjonene ved aktuelle samfunnsutfordringer, 

gjennom fortolkning, 

forståelse og forklaring av de kulturelle 

forutsetningene for samfunnsutviklingen. 

Tematisk skal programmet 

studere de kulturelle forutsetningene 

for dagens samfunnsformasjon og 

samfunnsutviklingen generelt gjennom 

analyser av samspillet mellom menneske 

og omgivelser: 

• Naturomgivelser 

• Flerkulturelle omgivelser 

• Religiøse omgivelser 

• Språklige omgivelser 

• Mediale omgivelser 

• Økonomiske omgivelser 

• Teknologiske omgivelser 


I følge Aaslestad lyttet ministrene til kritikken 

om fraværet av humaniora og gikk 

i dialog med dekanene ved de humanistiske 

fakultetene. De ba Forskningsrådet 

om å utarbeide en strategi for humanistisk 

forskning i samarbeid med berørte 

fagmiljøer. I den gjeldende strategien 

argumenteres det for at samfunnsutviklingens 

kulturelle forutsetninger skal 

bli et nytt nasjonalt hovedinnsatsområde 

for norsk forskning. Som et ledd i å styrke 

forskningen på området ble det etablert 

et tiårig forskningsprogram med samme 

navn, forkortet SAMKUL. 

- Noen humanister var sinte på strategien 

på grunn av at de syntes språkbruken 

var for teknokratisk: skal humanister bli 

«nyttige» liksom? sier Aaslestad. 

-Forskningsrådet har tatt strategien på 

alvor. De involverer humanistiske fag og 

miljø mer enn før. De vil ha inn humanistiske 

fag på områder som nanoteknologi 

og klima – miljø for å skaffe ny kunnskap 

om de kulturelle dimensjonene ved 

det som skjer. Dette utfordrer de mer 

teknologiske forståelsesformene. Kunnskapsregimet 

som har vært dominerende 

bør utfordres med noen perspektiver 

for beslutningstagning. Et eksempel 

gjelder teknologien: Hvor mye CO2-gass 

renses bort med den og den maskinen, 

er et typisk spørsmål. Men hvorfor greier 

man ikke få folk til å tenke på at klimaspørsmål 

er viktige? I forhold til slike 

spørsmål kan forskningsprosjektene til 

SAMKUL gi bidrag, forteller han. 

Paradigmeskifte 

En internasjonal drivkraft som blir trukket 

frem av Aaslestad under intervjuet, er 

professor Milena Žic Fuchs (lederen for 

humaniora i European Science Foundation). 

-Hennes syn om at det er et paradigmeskifte 

på gang innenfor europeisk 

humaniora er et syn jeg deler. Žic Fuchs 

konstaterer at humanistiske perspektiver 

i sterkere grad kommer inn når 

de store samfunnsutfordringene skal 

diskuteres i dag. Dette er en invitasjon til 

humaniora som vi bør besvare positivt. 

Så må det selvsagt tilføyes at vi også 

skal fortsette å videreutvikle humanioras 

enkeldisipliner. Noen humanister 

mener at humaniora er i krise fordi det er 

nedskjæringer både her og der. Men kan 

man heller se at dette skaper en reorientering? 

Jeg ønsker ikke å provosere med 

dette synspunktet, men velger å tro på 

Milena Fuchs’ syn om at det er et paradigmeskifte 

på gang, avslutter Aaslestad 

optimistisk. 

Sammenheng mellom høyrere utdanning og foreldrenes utdanning 

En statistikk utarbeidet av 

Statistisk sentralbyrå forteller 

at det er en klar og vedvarende 

sammenheng mellom foreldres utdanningsnivå 

og utdanningsvalgene 

avkommet velger. 

Tall fra henholdsvis 1993, 2003 og 2011 

viser at ca. 60 prosent av alle studenter 

mellom 19 og 24 år har minst èn forelder 

med høyrere utdanning. 

Ser en på studentgruppen mellom 25-29 

år, er sammenhengen imidlertid langt lavere. 

Bare ca. 35 prosent har en forelder 

med høyrere utdanning. 

Statistikken kan leses i sin helhet på: 

www.ssb.no/utuvh/tab-2012-05-22-09. 

html 


JUSS 

Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt 

”Jeg sliter med kronisk senebetennelse i armen og har vært sykemeldt som følge av dette. 

Jeg er nylig blitt friskmeldt ved hjelp av målrettet behandling og tiltak som gjør arbeidssituasjonen 

bedre. Varigheten av tiltakene - som jo har en kostnadsside for min arbeidsgiver - er 

usikker, noe som gjør meg urolig for fremtiden. Hvor lenge kan jeg egentlig kreve at tiltakene 

opprettholdes?” – Medlem. 

Av Åse Marie Eliassen, advokat og 

forhandlingssjef i Samfunnsviterne 

Redusert arbeidsevne hos arbeidstaker 

på grunn av sykdom eller annen årsak 

utløser både rettigheter og plikter, så vel 

for arbeidstaker som for arbeidsgiver. 

Relevant regelverk er bl.a. arbeidsmiljøloven 

og folketrygdloven, samt eventuelle 

kollektive avtaler som gjelder i den 

berørte virksomheten. 

generelt om tilretteleggingsplikten 

Ifølge arbeidsmiljøloven (AML) kapittel 

4 har arbeidsgiver en generell plikt til å 

drive et systematisk arbeid med forebygging 

og tilrettelegging for å sikre et fullt 

forsvarlig arbeidsmiljø for alle arbeidstakere. 

Arbeidsgiver plikter dessuten 

å foreta individuell tilrettelegging av 

arbeid for arbeidstakere med redusert 

arbeidsevne grunnet ulykke, sykdom eller 

andre helsemessige forhold, jf. § 4-6. Det 

fins også en bestemmelse i diskriminerings- 

og tilgjengelighetsloven (§ 12) som 

pålegger arbeidsgiver en særskilt plikt 

til å legge til rette for arbeidstakere med 

nedsatt funksjonsevne. 

Ifølge Ot.prp. nr. 49 (2004–2005, s. 309) 

skal § AML 4-6 bidra til at sykmeldte 

arbeidstakere tilbakeføres i arbeid. 

Bestemmelsen er et sentralt ledd i 

realiseringen av lovens formål om et 

inkluderende arbeidsliv. Utstøting fra 

arbeidslivet skal forebygges og forhindres, 

og tilrettelegging for å kunne 

videreføre eksisterende arbeidsforhold er 

ett av flere satsingsområder for å oppnå 

dette. 

Hvor langt tilretteleggingsplikten går 

og hvilke tiltak som skal benyttes, vil 

avhenge av den konkrete situasjonen. 

Arbeidstaker skal fortrinnsvis få fortsette i 

sitt vanlige arbeid, eventuelt med tilrettelegging 

av arbeidet, arbeidstid, endringer 

i arbeidsutstyr osv. Tilrettelegging av 

både fysisk og psykososial art kan være 

aktuelt. Arbeidet skal også organiseres 

under hensyn til den enkelte arbeidstaker, 

se AML § 4-2 nr. 2 bokstav b). Sentrale 

aktører i tilretteleggingen vil være 

Hvor lenge tilretteleggingstiltakene skal vare, vil 

i første rekke avhenge av hvor lenge behovet for 

disse eksisterer. 

arbeidstakeren selv og nærmeste leder, 

sykemelder og - ved lengre tids arbeidsuførhet 

- også NAV. 

hvor langt går tilretteleggingsplikten? 

Medlemmet som sliter med senebetennelse, 

spør hvor langt tilretteleggings- 


plikten strekker seg i tid og henviser til 

at tiltakene innebærer en kostnad for 

arbeidsgiver. Ifølge lovforarbeidene til 

arbeidsmiljøloven, strekker plikten seg 

langt. Les gjerne Ot.prp. nr. 49 (2004– 

2005) kapittel 25 og kommentarene til § 

4-6 på s. 309. 

Tilretteleggingsplikten er på den annen 

side ikke absolutt eller ubegrenset. 

Arbeidsgiver må i hvert enkelt tilfelle 

vurdere hvilke tiltak det er mulig å 

iverksette. Vurderingen må basere seg 

på en avveining av relevante hensyn som 

blant annet arbeidets art, virksomhetens 

størrelse og økonomiske forutsetninger 

samt arbeidstakers forhold. I relasjon til 

arbeidstakers forhold nevner vi særskilt 

den effekt tiltakene har på den ansattes 

arbeidsevne. At en virksomhet er tilknyttet 

IA-avtale, synes ifølge rettspraksis å 

skjerpe tilretteleggingsplikten. 

Tiltakenes varighet 

Hvor lenge tilretteleggingstiltakene skal 

vare, vil i første rekke avhenge av hvor 

lenge behovet for disse eksisterer. Den 

ansattes fastlege vil vanligvis være 

nærmest til å belyse behovet, og en 

skriftlig erklæring som omtaler dette, vil 

være til nytte. 

Det er ikke slik at tilretteleggingsplikten 

kun er ment å være midlertidig. Hvis 

det viser seg at vårt medlem sliter med 

en kronisk senebetennelse, vil tiltak på 

varig basis være aktuelle, for eksempel 

ergometrisk tilpasning av kontorpult 

og PC-utstyr samt eventuelt talestyrt 

skriveprogram på PC eller avlastning i

form av skrivehjelp. 

Kostnadsaspektet 

Vårt medlem med senebetennelse er 

oppmerksom på tiltakenes kostnadsside. 

Nøyaktig hvor stor økonomisk og administrativ 

belastning arbeidsgiver må tåle, sier 

loven intet om. Avgjørelsen må tas etter 

en konkret og skjønnsmessig vurdering. 

Kostnaden ved tiltakene, virksomhetens 

forutsetninger for å bære disse og effekten 

på den ansattes arbeidsevne er blant 

de faktorer som må veies mot hverandre. 

Det er vanskelig å gi generelle hint om 

hvor den kostnadsmessige grensen går. 

Vurderingen foretas best i tilknytning til 

en aktuell situasjon. Noen knagger kan 

likevel nevnes. Dersom kostnadene ved 

iverksatte tiltak må anses som beskjedne 

og effektene av tiltakene er positive, skal 

det mye til for at tiltakene ikke omfattes 

av tilretteleggingsplikten. På den annen 

side vil arbeidsgivers plikt neppe omfatte 

kostbare tiltak hvis arbeidstakeren kun 

har et kortvarig behov for disse. 

JUSS 

I disse som i andre situasjoner skapes 

de beste løsninger i dialog mellom 

arbeidsgiver og arbeidstaker, ved behov 

assistert av en av foreningens dyktige 

lokale tillitsvalgte. Juristene i sekretariatet 

i Samfunnsviterne bidrar også med råd 

og veiledning til medlemmer om dette er 

ønskelig. 


ARBEIDSLIVET oG KARRIERERåD 

hvordan selge deg som samfunnsviter 

Er samfunnsvitere, med så mange mulige faglige bakgrunner, en mer eller mindre tilfeldig 

sammenslutning av personer? Eller kan det tenkes at vi har noen grunnleggende likhetstrekk 

- en kompetanseprofil vi kan eksponere på arbeidsmarkedet? Faggruppen i Oslo/Akershus 

inviterte til workshop for å styrke egen rolleidentitet. 

Av Jannicke Helen Monsen 

Torsdag 12. april var vi bortimot nitti 

personer som ble med organisasjonspsykolog 

Elisabeth Østrem (AFF) på en 

utforskende arbeidsøkt for å styrke vår 

tro på egen fortreffelighet. «Vi kan brukes 

til alt; litt som poteten» mente noen, men 

ble arrestert av Østrem: «Det å kalle 

seg en potet er kanskje ikke det lureste 

i disse lavkarbotider», spøkte hun. For 

å komme frem til en kompetanseprofil 

for samfunnsvitere, måtte vi gå mye 

grundigere til verks. 

I mangel på beskrivende norske uttrykk, 

ble begrepet «unique selling point» 

trukket frem. Denne terminologien er nok 

mer kjent for blårussen og er kanskje 

ikke noe verken samfunnsvitere eller 

psykologer aksepterer med lett hjerte, 

mener Østrem. Likevel, det er nettopp 

dette som er viktig å ha klart for seg når 

man kjemper om oppmerksomheten på 

jobbmarkedet så vel som innad i organisasjonen 

i forbindelse med posisjonering. 

Titler og utdanninger som sier noe direkte 

om hva man jobber med, har et fortrinn 

rent kommunikasjonsmessig. Det er intet 

stort mysterium hva hovedkompetansen 

til en snekker er, og profesjonstitlene har 

gjennom mange års merkevarebygging 

gjort det tydeligere for befolkningen hva 

man bruker en jurist eller en psykolog 

til. Etter hvert har visse profesjonstitler 

muligens blitt en slags «sikkerhetsventil» 

til stillinger hvor man kanskje ikke vet 

helt hvilken akademisk bakgrunn som 

er optimal. Det kjennes kanskje trygt for 

HR-avdelingen å spørre etter en kjent 

tittel i stillingsutlysningen, og vi skal ikke 

underkjenne behovet for trygghet. Det 

mange samfunnsvitere kan mistenke, 

er at det bak disse stillingsutlysningene 

egentlig ligger arbeidsoppgaver som 

passer perfekt til oss! 

Konferansesalen i Høyres hus var møblert 

med små gruppebord, og på hvert bord lå 

en «meny», noen store ark og fargerike 

tusjer. Arbeidsmetoden denne kvelden 

kalles «kafedialog», og menyen avslørte 

hvilken spørsmålsstilling hvert bord skulle 

diskutere. En person på bordet har rollen 

som kafevert, og alle bidrar til å skrive og 

tegne det som måtte falle en inn innenfor 

spørsmålsstillingen. Etter tjue minutter 

flytter alle seg videre til hvert sitt nye 

gruppebord med en ny problemstilling; 

kun kafeverten sitter igjen for å ønske nye 

gruppemedlemmer velkommen og i korte 

trekk fortelle hva forutgående diskusjon 

inneholdt. Den nye 

gruppen supplerer 

og videreutvikler på 

bakgrunn av erfaringene 

de enkelte har 

med seg fra forrige 

gruppebord. 

Salen summer og 

blekket skvetter når 

ivrige samfunnsvitere 

diskuterer. 

Etter tre runder med 

kafedialog deler 

salen erfaringer, og 

kafevertene trekker 

frem noen oppsummerende 

punkter [se 

tekstboks på neste 

side). 


Elisabeth Østrem 

Vi fant frem masse skryt om oss selv 

under menypunktet «hva gjør en samfunnsviter 

til en unik leder», men tok også 

en titt i speilet på egen usikkerhet ved å 

se på: «hva er jeg redd for som leder og 

hva hindrer meg fra å ta ledelse?» 

Noe av det som kom frem i løpet av kvelden 

når det gjelder forbedringspotensiale, 

var behovet for å styrke kunnskapen om 

merkelappen «samfunnsviter». 

Dette kan eksempelvis styrkes gjennom 

profilerte samfunnsvitere og ikke 

minst flere samfunnsvitere som ledere. 

Ledere er ofte de som er mest synlige. I 

stillingsannonser for ledere etterspørres 

det som oftest andre profesjonsgrupper, 

men vi må også spørre oss om vi vil være 

ledere og ta ansvar for å bli mer synlige 

selv. Vi kan jo begynne i organisasjonen 

vi jobber i og kanskje utfordre myten om 

Elisabeth Østrem er organisasjonspsykolog. Til daglig 

jobber hun i Administrativt Forskningsfond (AFF), med 

utvikling av individer, grupper og organisasjoner. Elisabeth 

sitter i organisasjonspsykologisk spesialistutvalg, i 

Norsk Psykologforening. 

Østrem har undervist i barneskole og ungdomsskole, 

og har en lidenskap for å 

gjøre komplekse temaer 

enkle og relevante. Etter 

å ha jobbet med NHOprosjektet 

Global 

Future, har Elisabeth 

drillet flere hundre høyt 

utdannede med flerkulturell 

bakgrunn i hvordan 

de skal selge sin kompetanse.

at det er spesialisten som må bli leder i 

en ingeniørbedrift. Kanskje må vi også 

frigjøre oss fra noen tvangstrøyer vi har 

med oss fra akademia hvor vi fokuserer 

på å bli bedre og søker de høye idealer. 

Det er ikke det at vi ikke skal yte faget 

vårt rettferdighet ved å forsøke holde et 

høyt faglig nivå, men kanskje er vi ikke 

gode nok på å feire våre seire og styrke 

våre ego; det er lov å både være flink, 

ambisiøs og stolt. 

Fagkvelden ble innledet med en oppfordring 

om å fokusere på «unique selling 

point», og forsamlingen innfridde ved å 

komme frem til noen punkter som kan 

betegne en samfunnsviters unike kompetanse. 

Samfunnsvitere er gode på kvalitativ 

og kvantitativ samfunnsvitenskapelig 

metode og angriper utfordringer fra flere 

vinkler som gir gode beslutningsgrunnlag. 

Samfunnsviterens bredde og tverrfaglighet 

er styrker i samarbeidsforum med 

ulike faggrupper for å løse komplekse 

utfordringer. Norsk arbeidsliv benytter seg 

mye av prosjekt som arbeidsform hvilken 

betyr gode muligheter for å benytte 

seg av samfunnsviternes tverrfaglige 

Hvordan ”selge inn” samfunnsviteren 

som fagperson? Hva er en samfunnsviters 

unike kompetanse? 

• Samfunnsviternes bredde og tverrfaglighet er styrker 

når fagfolk fra flere felt kommer sammen for å løse 

komplekse utfordringer. 

• Samfunnsvitere angriper utfordringer fra flere vinkler 

– og tar ingenting for gitt. Dette gir gode beslutningsgrunnlag. 

• Samfunnsvitere er gode på kvalitativ og kvantitativ 

samfunnsvitenskapelig metode. 

Samfunnsviteren som innovasjonsdriver. 

Hvorfor er samfunnsviterne 

framtidens yrkesgruppe? 

• Innovasjon blir ofte forbundet med teknologi, men 

teknologi skal plasseres i et samfunn; her er det samfunnsvitenskapelige 

perspektivet essensielt. 

• Ingenting er selvfølgelig i et heterogent samfunn – 

vi er gode på å se ting fra mange vinkler og fra flere 

perspektiver 

• Samfunnsvitere er gode til å stille spørsmål, og kan 

kartlegge flere løsningsalternativer. Kreativ kritisk 

tenkning driver innovasjon. 

• Samfunnsviteren kan si noe om hvorfor, og ikke 

bare hvordan. 

Hva gjør en samfunnsviter til en unik 

leder? 

• Har mennesket i fokus. 

• Dyktig til å analysere sosial kompleksitet og mangfold. 

• Har gode forutsetninger for å kunne forstå gruppedynamikk. 

• Evner å se helheten / det større bildet. 

• Flink til å kommunisere, både skriftlig og muntlig. 

• God til å kommunisere med folk flest. 

• Kan dra veksler på et stort metodemangfold. 

• Ikke ”fagblind”, men har stor evne til å se hva andre 

fagdisipliner kan bidra med og dessuten åpen for at 

andre fag har noe å bidra med. 

• Tar beslutninger på et bredt grunnlag. 

• Fleksibel og ikke redd for å gi seg i kast med nye 

oppgaver og problemer. 

• Er analytisk og har god oversikt. 

• Er flink til å drøfte flere sider av et problem. 

• Har endringskompetanse. 

• Har forutsetninger for å utvikle lederrollen. 

kunnskaper. 

I invitasjonen til fagkvelden uttrykte 

Østrem: «Målet med kvelden er at du 

skal gå hjem med en usvikelig tro på 

samfunnsviterens fortreffelighet, og 

glede deg til neste gang du skal i intervju 

eller lønnsamtale.» Håpet er at enhver 

samfunnsviter som tar en titt på de oppsummerende 

punktene her vil finne noe 

som gir nytteverdi for seg selv og som 

kan benyttes i bevisstgjøring rundt egen 

kompetanse og verdi i arbeidsmarkedet. 


v 

SAIH er studenter og akademikere i Norge sin egen 

solidaritets- og bistandsorganisasjon. 

SAIH jobber med utdanningsbistand, informasjon og 

politisk påvirkning. 

Samfunnsviterne samarbeider med SAIH i kampen for en 

verden der mennesker har tilgang til utdanning på egne 

premisser! 

Bistand til utdanning - SAIH støtter lokale organisasjoners prosjekter innen 

høyere utdanning, forskning og opplæring i Zambia, Zimbabwe, Sør-Afrika, Bolivia 

og Nicaragua. SAIH samarbeider f.eks med Miljøskolen Wawashang i Nicaragua 

som gir ungdom fra rurale områder formell utdanning innen bærekraftig 

ressursutnyttelse. Les mer om SAIHs bistandsarbeid på saih.no 

Informasjon og politisk påvirkning - SAIH setter søkelyset på ulike menneskers 

livssituasjon i Sør, og på de internasjonale strukturene og handlingene i Nord som 

skaper og opprettholder en urettferdig verden. SAIHs lokallag arrangerer debatter, 

seminarer og kampanjer. 

SAIH-akademiker Ansatte ved UiO, NTNU, UiT og UiB kan støtte SAIH med 

månedlige lønnstrekk. se saih.no/akademiker 

Følg SAIH på www.saih.no 

Facebook, twitter.com/saih 


101010 

Takk for tierne! 

Rundt 140 000 studenter betaler SAIH-tierne

Ansatte i Samfunnsviternes sekretariat 

Generalsekretær 

Gunn Elisabeth myhren 

gem@samfunnsviterne.no 

Arbeidslivsavd.: 

Avd.leder, advokat 

åse marie Eliassen 

aame@samfunnsviterne.no 

Spesialrådgiver, advokatfullmektig 

Johnny marken 

jm@samfunnsviterne.no 

Spesialrådgiver 

Jan olav Birkenhagen 

job@samfunnsviterne.no 

Juridisk rådgiver 

Øyvind Anmarkrud 

oa@samfunnsviterne.no 

Organisasjonsrådgiver 

hanne Stenli 

hs@samfunnsviterne.no 

Nettet er bra for barna 

Et av hovedargumentene i Staksruds 

avhandling er at barn er kompetente 

internettbrukere på godt og vondt, og at 

en stor del av risikoen knyttet til nettbruk 

kommer fra barna selv. Det er barn som 

trakasserer og mobber, barn som stjeler 

identiteten til andre barn på Facebook. 

Elisabeth Staksrud, stipendiat ved Institutt 

for medier og kommunikasjon ved 

UiO, er ansvarlig for den norske delen av 

det EU-finansierte forskningsprosjektet 

EU Kids Online. Forskningsprosjektet 

har undersøkt barns bruk av Internett og 

sosiale medier i 25 land i Europa. 

Ass. gen.sek., advokat 

hans Christian Apenes 

hca@samfunnsviterne.no 

Informasjons- og 

organisasjonsavd.: 

Avd.leder, kommunikasjonsrådgiver 

Torun høgvold Enstad 

the@samfunnsviterne.no 

Informasjons- og markedsrådgiver 

Cecilie hogstad (Permisjon) 

Informasjons- og markedsrådgiver 

Sindre hole hveding 

shh@samfunnsviterne.no 


Elisabeth Østreng 

eo@samfunnsviterne.no 


henrik Greve 

hg@samfunnsviterne.no 

Deltakelse på Internett generelt, og 

sosiale medier spesielt, har nærmest blitt 

en nødvendighet, påpeker Staksrud. 

- Barn vil være der alle andre er, naturlig 

nok. Samtidig er det særlig disse yngste 

som ikke bruker personverninnstillingene. 

Å si at barna ikke har lov til å 

være der, blir å fraskrive seg ansvaret. 

De er der, og da må de få de riktige verktøyene 

for trygg bruk, sier hun. I tillegg 

peker hun på foreldrenes ansvar både 

for å følge med, rettleie og avgrense. 


Bendik flomstad 

bf@samfunnsviterne.no 


Bjørn mathisen 

bm@samfunnsviterne.no 

Kontoravdelingen: 

Avd.leder, kontorsjef 

Inger Pedersen 

ip@samfunnsviterne.no 

SEKRETARIATET 

Adm.- og regnskapskonsulent 

Jasmina Pasic 

jp@samfunnsviterne.no 

Organisasjons- og 

adm.konsulent 

Lita mercier 

lm@samfunnsviterne.no 

Medlemssekretær 

Lill holstad Bjerke 

lhb@samfunnsviterne.no 

Medlemssekretær 

mandana Zeinali maragheh 

mzm@samfunnsviterne.no 

Min Ph.D. 

I sin blodferske doktorgradsavhandling viser medieforsker og Samfunnsviter-medlem Elisabeth 

Staksrud at det er mye mer skadelig for barna ikke å bruke Internett enn å bruke det. 

Elisabeth Staksrud forsvarte 17. april sin 

avhandling “Children and the Internet: Risk, 

Regulation, Rights” 


DMT Kommunikasjon er godkjent som Miljøfyrtårn. 

Papiret er produsert etter miljøkrav fra EMAS. 

Avsender: Samfunnsviterne Kr. Augusts gate 9 0164 OSLO 

Stadig økende andel med høyere 

utdanning 

Av befolkningen i alderen 16 år og eldre har nesten 28 prosent 

utdanning på universitets- og høgskolenivå. Nesten 7 prosent har 

lang høyere utdanning. 

I løpet av de siste ti årene har andelen personer med universitets- 

og høgskoleutdanning økt med 6 prosentpoeng. Andelen med lang 

høyere utdanning, tilsvarende studier på mer enn fire år, har økt 

med 2 prosentpoeng i samme periode. Høsten 2010 var andelen 

med grunnskole på drøye 29 prosent. Siden 2000 har denne andelen 

sunket med nesten 5 prosentpoeng. 

Flest med utdanning på høyere nivå innenfor realfag 

Av personer med lang universitets- og høgskoleutdanning har 33 

prosent utdanning innenfor fagfeltet naturvitenskaplige fag, håndverksfag 

og tekniske fag. Blant menn med lang høyere utdanning 

finner man den største andelen innenfor naturvitenskaplige fag, 

håndverksfag og tekniske fag (42 prosent). Andelen kvinner med 

lang høyere utdanning er størst innenfor samfunnsfag og juridiske 

fag (24 prosent). 

Lavest utdanningsnivå i Hedmark og Oppland 

Hedmark og Oppland har lavest andel innbyggere med en universitets- 

eller høgskoleutdanning, med 21 prosent. I andre enden av 

skalaen finner vi Oslo og Akershus, med henholdsvis 44 og knappe 

33 prosent innbyggere med en utdanning på dette nivået. 

Kilde: ssb.no 

www.samfunnsviterne.no 

post@samfunnsviterne.no 

Telefax: 22 03 19 01

Samfunnsvitere og humanister - Samfunnsviterne

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?