Blyttia_200501_skjer.. - Universitetet i Oslo

gjerne 1–3 m dyp – dog med høstvasshår som
den som går lengst inn på grunna.
Funn av brasmegras skiller seg noe ut fra andre
funn da en del av forekomstene er funn som driv
på Mjøsstranda. Alt i alt må frekvensfordelingen
og antall funn av de to brasmegrasartene betraktes
som svært usikre. Trolig er begge artene mer
eller mindre sammenhengende utbredt langs
Neslandet, uten at vi har fanget opp dette skikkelig.
Etter pålandsvind kan det ligge små banker av
brasmegrasskudd på stranda, i særdeleshet stivt
brasmegras Isoetes lacustris, noe som viser at
det må være anselige mengder av denne arten
ute på forholdsvis dypt vann (figur 6).
Stort sett er Mjøsstranda rundt Nes og Helgøya
ganske eksponert slik at det er lite akkumulert
finmateriale som er en nødvendighet for at det
skal finnes velutviklede pusleplantesamfunn. Likevel
skal det ikke så mye til av finmateriale før de
ettårige pusleplantene innfinner seg, og de seks
vanligste artene har alle rundt 30 funnsteder i
Mjøsa. Naturlige små bukter med mudderstrand
av litt størrelse finnes kun 6-7 steder. I tillegg er
det en del nybygde moloer for fritidsbåter. Disse
har skapt beskyttede laguner hvor mange av forekomstene
av blant annet nordlig evjeblom Elatine
orthosperma og høstvasshår er funnet. Dette er
forøvrig også stedet hvor vasspest Elodea canadensis
har slått seg til på Nes, dog kun med spredte
skudd ennå knapt verdig betegnelsen pestplante
(Often & Bruserud 2003).
Diskusjon
Vi har valgt å fokusere på vårplanter og pusleplanter,
da disse utgjør de to største elementene
med utpreget sesongtilknytning. Det er en god del
andre enkeltarter eller mindre artsgrupper som i
større eller mindre grad er lettest å finne tidlig eller
sent i sesongen. For eksempel er skavgras Equisetum
hyemale best synlig tidlig om våren før den
blir skjult i grønnsværet utover i sesongen. Likeså
er taggbregne Polystichum lonchitis lettest å finne
tidlig om våren, da isolerte utpostlokaliteter for
denne bregnen ofte kan bestå av ei enkelt tue (jfr.
Selling 1944, Often 1997) som kan vokse i frodig
høystaudevegetasjon, og hvor forekomsten kan
være svært vanskelig å finne når urtevegetasjonen
rundt er frodig. På Nes har vi da også tidlig om
våren funnet ei tue taggbregne ny for området nettopp
i slik frodig urtevegetasjon.
Den ettårige tunplanten svinemelde Atriplex
patula gjør noe av seg først etter ca 15. juli, og det
samme gjelder i stor grad bakkesøte Gentianella
Blyttia 63(1), 2005
Planter som er vanskelige å finne midt på sommeren
campestris, klourt Lycopus europaeus og sprøarve
Myosoton aquaticum.
De vintergrønne kråkefotplantene og noen av
artene i vintergrønnfamilien hører også med til
gruppen av arter som er fine å registrere tidlig om
våren. Disse artene vokser imidlertid i hovedsak i
forholdsvis tørr barskog, en vegetasjonstype som
er dominert av vintergrønne arter samt lyngarter
med beskjedent bladverk, slik at småvokste vintergrønne
arter i dette miljøet også er relativt lette å
se senere på sommeren. Så selv om det alt i alt
er ganske mange arter og artsgrupper som av
ulike årsaker er egnet for å finne sent eller tidlig i
sesongen, utgjør disse artene for det meste enkelttilfeller
som ikke på samme vis som de vårblomstrende
artene og kortskuddsplantene i Mjøsa
danner avgrensede økologiske element.
Når vi sammenligner floraen på Nes i 1958–
1961 med 2000–2003, er det store endringer som
kan forklares gjennom bruksendringer av landskapet.
Svært mange forekomster for sumpskogsarter
har gått tapt som følge av grøfting, og tidligere
tørrbakkearter er borte som følge av at beitet er
opphørt, mens mange nye arter er kommet til i
form av forvillede hageplanter eller nyere ugras
(jfr. Often et al. 2003). Når det gjelder den forskjellen
vi har påvist for vårplanter og pusleplanter, tror
vi de kvantitativt sett største forskjellene skyldes
ulik inventeringsmetodikk. For eksempel er strandskogen
langs Mjøsa, der gulveis har sine hovedforekomster,
relativt lite endret mellom 1960 og
2003, og pusleplantene er klart lettest å finne på
ettersommeren, for en stor del etter den perioden
hvor 1958–1961-inventeringen foregikk.
Når det gjelder pusleplantene er vi imidlertid
ganske sikker på at det er én type inngrep som i
noen grad kan forklare den økte frekvensen, nemlig
at det i de senere år er bygd en god del små
moloer langs Mjøsa. Moloene er utformet slik at
de danner små beskyttede områder hvor lystbåtene
kan fortøyes. I disse lagunene har vi funnet
mange pusleplanter, og både evjeblomarter og
høstvasshår har flere av dagens forekomster på
slike steder.
Vannkvaliteten i Mjøsa er også en faktor som
kan spille en viss rolle. Siden 1960 har Mjøsa både
vært gjennom en kraftig eutrofiering utover i 1960–
70-årene med en påfølgende «Mjøsaksjon» og
forbedring av vannkvaliteten fra og med rundt 1980
og frem til i dag. Dette har trolig hatt en viss effekt
på frekvensen for pusleplanter og da trolig mest
for arter som vokser på permanent 1–2 m dyp,
hvor forbedret vannkvalitet vil ha gitt bedret lystil-
21