Rasepresentasjon - Norsk Kennel Klub

Rasepresentasjon
Spaniels
TEKST | Vibeke Kjær
FOTO | Diverse spaniel eiere
SPANIELS | Spaniels er opprinnelig jakthunder,
avlet frem for å søke etter, støte opp og eventuelt
apportere vilt. Tradisjonelt brukes spaniels
særlig på jakt etter fugl, men benyttes også
på hårvilt. Spaniels er kortsøkende hunder,
som gjerne søker i kryss foran eieren sin, men
innenfor skuddhold. Denne egenskapen gjør
spaniels til en attraktiv familiehund da den oftest
holder seg nær eier selv om den går løs uten
bånd. Innen de grunnleggende egenskapene
hører også en iboende vilje til å tilfredsstille sin
eiers ønsker, og en evne til å inkludere flere individer
i sin ”flokk”, noe som også gjør spaniels
til anvendelige og vennlige familiehunder.
Selv om spaniels opprinnelig ble avlet frem
som jakthunder, brukes de i dag også til mange
andre formål, og deltar på andre aktiviteter som
for eksempel ettersøksjakt og viltsporprøver.
Spanielens eminente luktesans har også gitt
den plass i samfunnsnyttig arbeid som lavinehundarbeid,
narkotikasøk og som bombehund.
Spaniels observeres videre i agilityringer rundt
omkring i landet, og de deltar på brukshundprøver
(NBF) og sees av og til i lydighetsringen. Og
ikke minst er flere av spanielrasene hyppig vist
på utstillinger, og det er ikke sjeldent at de gjør
seg merkbare i både gruppefinaler og i Best in
Show-konkurranser.
Inn under spanielrasene hører amerikansk
cocker spaniel, cocker spaniel, clumber spaniel,
engelsk springer spaniel, irsk vannspaniel,
field spaniel, sussex spaniel og welsh springer
spaniel. Spanielrasene representeres i gruppe
8 og ivaretaes av Norsk Spaniel Klub.
Amerikansk cocker spaniel Cocker spaniel valper
AMERIKANSK COCKER SPANIEL | Den
amerikanske cocker spanielen har sitt hjemland
i USA, og er den eneste som ikke har sitt hjemland
på de britiske øyer. Rasen har sin opprinnelse
fra cocker spaniels. Cocker spaniels ble
eksportert fra Storbritannia til USA og Canada
på slutten av 1800-tallet. Utviklingen førte til
gradvis endring av cockerens opprinnelige utseende.
Grovt sett kan man si at rasen ble mer
ekstremt avlet ut fra sine eksteriøre kvaliteter,
hodet ble rundere med en markert stopp og
øynene ble større. Kroppens fasong endret seg
noe, det ble ønskelig med mer pels, lengre hals,
mer fallende overlinje og mer vinkler bak.
I 1946 ble rasen delt til cocker spaniel og engelsk
cocker spaniel av den Amerikanske kennelklubben.
Utenfor USA tituleres rasene som
amerikansk cocker spaniel og cocker spaniel.
Årsaken til opprettelsen av to distinkte raser var
at typeforskjeller hadde blitt betydelige.
Amerikaneren, som man populært kaller den,
er den minste og letteste av spanielrasene, og
av alle fuglehundrasene sett under ett. Den
har en idealhøyde for tisper på 36 cm og 39
cm for hannhunder. Rasen er i dag mest kjent
som en utpreget utstillingshund, og er med sin
prangende pels, utstråling og ekstravagante
eleganse et syn for øyet i utstillingsringen.
Rasen forekommer i ulike farger, og finnes
både i ensfargede varianter og flerfarget. Til
tross for det galante ytre er amerikaneren en
jakthund, og dens konstruksjon skal gjenspeile
muligheten for betydelig fart kombinert med
stor utholdenhet. Det skal være en fri, glad og
sunn hund som gjennom det hele skal være
velbalansert og med stor arbeidslyst når den er
i aktivitet.
Pelsstrukturen er meget viktig på rasen, og skal
være silkemyk, flat eller lett bølget, og med en
struktur som gjør den lettstelt. Det er avgjørende
for hunden at den holdes ren og flokefri
for å ha det bra. Mengden pels vil være mer
avgjørende for hvor mye stell og pleie hundens
eier blir nødt til å legge ned i arbeid med hunden.
Dog bør det nevnes at de fleste hunder
som holdes som familiehunder eller benyttes
i brukshundarbeid eller liknende holdes i en
nedklippet frisyre, og går man til anskaffelse av
rasen må man påregne en del arbeid med stell
av hunden.
En amerikaners temperament er meget appellerende,
og det er ikke sjeldent at et individ
kommer til deg tydelig preget av intens glede
og iver ved kontakt. Den skal typisk være glad
og tillitsfull, og viser interesse for å tilfredsstille
sin eiers ønsker. Amerikaneren beskrives videre
som energisk og livlig, og er ofte hengiven og
lettdressert, egenskaper som gjør den til en
populær familiehund.
Noen amerikanere trenes litt på jaktrelaterte
oppgaver i Skandinavia i dag, men det kan ikke
sies å være hovedaktiviteten for de fleste av
rasens individer. Amerikanerens temperament
og opprinnelige egenskaper gjør den også
egnet for å benytte til ulike aktiviteter. Det er for
eksempel flere hunder i Norge som har hevdet
seg i agility, for noen år tilbake var det sågar en
på det norske landslaget! Det finnes også amerikanere
i landet som er viltsporchampions.
Tallmessig er amerikaneren den nest største
rasen, med rundt 250-300 registreringer per år.
COCKER SPANIEL | Cocker spaniel er
kanskje den mest allment kjente av spanielra-
14 NUMMER 8 | 2007
HUNDESPORT

sene, og er den største når det gjelder antall
årlige registreringer. Den er en tiltalende hund
og er holdt som selskapshund verden over.
Rasestandarden sier at cockeren gir et glad og
robust helhetsintrykk, at den er sporty, velbalansert
og kompakt. Temperamentet skal videre
være livlig og hunden har en logrende livlig
hale. Den går fryktløst gjennom alle hindringer,
men er mild og hengiven, og full av overstrømmende
livsglede!
Utseendemessig er den en liten til mellomstor
hund med sine 38-41 centimeter, og en vekt på
12-14 kg. Hodet er velkjent for de fleste, med
en godt utfylt snute og lange behårede ører.
Øynene er runde, og mørke, og skal vise et
intelligent men mildt uttrykk. Mange vil hevde at
uttrykket er bedende og bedårende. Cockeren
er, til tross for at den ikke er så stor, en sterk
og robust hund. Den skal utstråle styrke og
kompakthet, og skal være bygget slik at den
fremstår som en funksjonell jakthund.
Cockeren er nokså rikt pelset, og skal ha godt
heng på forben, kropp og på bakbena over
hasene, den skal dog ikke være overpelset.
Pelsen er rett og silkeaktig, og skal aldri være
stri eller krøllet. Cockerens pels er imidlertid så
rikelig at man må påregne en del pelsstell for
å holde den flokefri og ren. I likhet med dens
fetter, amerikaneren, er den ofte nedklippet når
den ikke er i utstillingskondisjon.
Når det gjelder fargevarianter står det i standarden
at alle farger er tillatt.
Spaniels har sannsynligvis eksistert i Storbritannia
i alle fall i 500-600 år. På 1800-tallet var
det vanlig å dele inn landspaniels i to varianter;
springer spaniel og cocker spaniel (alternativt
HUNDESPORT
Cocker spaniel
cocking spaniel), basert på hundens størrelse.
Cocker spaniel fikk sitt navn etter den britiske
navnet på fuglearten rugde, ”woodcock”, fordi
dens størrelse ble ansett som hendig for jakt på
for eksempel denne fuglearten.
En viktig hund for cockerens utvikling var ”Obo”
født i 1879 og eiet av Mr. Farrow, en hannhund
som har hatt avlsmessig betydning både for
utviklingen av cocker spaniel og amerikansk
cocker spaniel. Cockeren har vært en populær
hund opp igjennom, og selv om det er en
jakthund, er det nok i utstillingsringen og som
populær selskapshund den har gjort seg mest
bemerket, særlig de siste femti år. I rasens
hjemland derimot, er den flittig anvendt som
støtende fuglehund. Cockeren ble primært brukt
til å søke og reise viltet, slik at jegeren kunne
komme til skudd mot fuglen. Den ble etter hvert
også flittig benyttet som apportør, ikke bare på
fuglejakt, men også på for eksempel harejakt
i England. I dag er det to varianter av cocker
spaniel; en som er videreutviklet som show- og
familiehund og en som er mer spesifikt avlet
mot jaktegenskaper.
Cocker spaniel er en hund som tiltaler mange,
og som forhåpentligvis får beholde sin popularitet.
Den er en nokså allsidig hund, i likhet
med de andre spanielrasene, og noen individer
brukes på viltspor og kan gjøre et godt arbeid
på ettersøksjakt. Den er også benyttet i lydighet
og på agilitybanen, foruten som en jaktkamerat
og apportør. Dens grunnleggende egenskaper
må sies å prege hunden, og må gjenspeiles i
hvordan man holder den. Dette innebærer at
dersom man skaffer seg et eksemplar av rasen
må man forvente at den trenger aktivisering
og trening på lik linje med andre fuglehunder.
Cockeren er med andre ord ikke en skjødehund
som trives best med et stille liv i sofakroken.
Cockeren har gjennom sitt livlige og vennlige
temperament blitt betegnet som en ypperlig
familiehund, noe den også er. Imidlertid har det
vært noe problemer på rasen knyttet til aggressivitet,
og selv om man er meget observant på
dette i avlssammenheng, er det et problem man
stadig må ha fokus omkring på denne grunnleggende
flotte og elskverdige rasen.
CLUMBER SPANIEL | Clumber spaniel er den
mest massive og tyngste av spanielrasene.
Den har en mankehøyde på 43-51 cm, og
veier ofte mellom 35 og 39 kg. Clumberen har
et massivt hode med særegent og tankefullt
uttrykk. Hunden skal fremstå med styrke og
robusthet. Fargen skal være hvit, og det er
foretrukket at den har sitronfargede markeringer,
helst begrenset til områder i hode og på
ørene. Clumberen har en fin og silkemyk pels,
og selv om den ikke har like mye pels som
enkelte av de andre spanielrasene kreves det
allikevel noe stell som børsting, men pelsstellet
vil være overkommelig for de aller fleste.
Det er flere teorier om rasens opprinnelse,
og enkelte hevder at rasen er utsprunget fra
hunder som Hertugen av Newcastle importerte
fra Frankrike. Navnet Clumber fikk den fra
Hertugens hjem ”Clumber Park” i Nottinghamshire
i England.
Andre hevder at denne teorien ikke holder
mål, og vil hevde at det fantes slike hunder i
Storbritannia lenge før den franske revolusjonen
og Hertugens import av hunder. Rasen
er sannsynligvis en krysning av den gamle
britiske spanieltypen og basset hound. Enkelte
NUMMER 8 | 2007
BLA
15

Amerikansk cocker spaniel
mener at også blodhund er innblandet i rasens
opprinnelse.
Clumber spaniel er ofte regnet som ”aristokraten”
blant spaniels. Dette er nok fordi det har
vært holdt clumber spaniel blant kongelige og
adelige i Storbritannia i flere generasjoner. Det
er beskrevet at både kong Edward VII og kong
George V, hadde clumber som både jakt- og
utstillingshunder. I 1840 beskrev også Dronning
Victoria sin mann Albert og hans syv clumbere
i sin dagbok på vei til jakt. Hun skrev om sine
hunder ”They are such dear, nice dogs”.
Clumberen er en jakthund på lik linje med de
andre spanielrasene, men er ikke så rask som
de lettere og mer høybeinte rasene. Når clumberen
jakter har den et mykere støt av fuglene
enn de andre spanielrasene har. Dette kalles
ofte ”English Flush”. Jaktkjennere deklamerer
at et slikt støt er bedre egnet for fuglejakt i tett
skog eller tungt terreng. Dette er fordi at fugler i
slikt terreng eller skog har liten sjanse til å springe/løpe,
og må la seg støte. Et mer aggressivt
støt, som sees hos for eksempel engelsk springer
spaniel eller cocker spaniel, er nødvendig i
mer åpent terreng der fugler kan ha en tendens
til å løpe i stedet for å la seg støte opp.
Clumberen kan trenes opp til å bli en stødig og
sikker apportør, og regnes også for å være en
fremragende sporhund på bakgrunn av en god
luktesans.
Clumberens temperament skal representere
en høflig, lojal og elskverdig hund, men den
beskrives også som skeptisk og noe tilbakeholden
ovenfor fremmede. Den er ikke aggressiv,
og er mer avventende ”laid back” i sine vante
omgivelser. Clumberen er en lystapportør, og
Clumber spaniel
får den ikke tak i egnede gjenstander, finner
den sine egne som sko, sokker, klær eller andre
ting som hører til eieren sin. Det sies, dog noe
humoristisk, at ulempen med å være i besittelse
av en clumber er konstant snorking, snøfting
og sikling, særlig i forbindelse med inntak av
vann….
Clumber spanielen er, til tross for sin størrelse
og tyngde, en hund som liker å være i aktivitet
og å bli trent. Den kan med hell trenes til jaktrelaterte
oppgaver, men vil aldri kunne konkurrere
med andre fuglehunder i åpent terreng på norsk
fuglejakt. Clumber spaniel er sjelden i Norge, og
der er for tiden kun en kennel som har et sporadisk
oppdrett av rasen. Flere av individene som
er i Norge er importert fra Sverige, der avlsmaterialet
er noe større. I Storbritannia, rasens
hjemland, er rasen også beskjedent utbredt, og
rasen har derfor et begrenset avlsmateriale.
ENGELSK SPRINGER SPANIEL | Engelsk
springer spaniel, eller springer som den kalles,
er den mest høyreiste, høyeste og edleste av
de britiske landspaniels. Den har en mankehøyde
på omkring 51 cm, vekten ligger på rundt
19-25 kg. Det er en symmetrisk, kompakt og
sterk hund som skal være bygget for arbeid og
jakt.
Springeren skal ha moderat med pels, med noe
beheng på ben og under buken, pelsen skal
dog være silkemyk, tett, rett og værbestandig.
Springeren sees oftest som lever og hvit i farge,
men forekommer også i sort og hvit. De fleste
individer i Storbritannia og Europa har ”fregner”
på kropp og ben, og det er vanlig med hvitt
snuteparti og eventuelt bliss.
Springeren har i likhet med de andre spani-
elene en brokete historie, når det gjelder å
finne dens opprinnelse. Det er likevel mye som
tyder på at rasen stammer fra spaniels som
befant seg i England og som ble avlet frem og
benyttet som fuglehunder. Det er for eksempel
beskrevet tofargede spaniels fra Norfolk-området,
kalt ”norfolk-spaniel”. Navnet springer fikk
rasen fra dens jaktegenskap, nemlig ”to spring
the game” – som betyr å jage opp viltet. På
1800-tallet ble spaniels inndelt på utstillinger
etter størrelse, og de største ble kalt springere.
At det foregikk krysninger mellom ulike raser
synes nokså klart. Imidlertid ble det etter hvert
mer vanlig å renavle hunderasene, og engelsk
springer spaniel ble offisielt anerkjent under
sitt nåværende rasenavn i 1902 av The Kennel
Club i Storbritannia.
Den første tiden etter rasens offisielle godkjenning
var det vanlig med såkalte ”dual-purpose”
hunder, dvs hunder brukt både på jakt og
utstilling. Etter hvert endret dette seg, og det ble
avlet på to ulike typer hunder (workingtype og
showtype).
Springeren er en jakthund avlet frem for å søke
etter viltet for så å reise det på vingene slik at
jegeren kan løsne skudd mot viltet. Rasen regnes
for å være en god apportør, og henter vilt
både på land og i vann. På jaktprøver for spaniels
er springer i dag den største rasen når det
gjelder antall deltakere. Springerens eminente
luktesans gjør den også til en svært anvendelig
hund på ettersøksjakt og annet sporende eller
søkende brukshundarbeid.
Springeren er en vennlig og elskverdig hund
som inkluderer de aller fleste i sin sfære. Med
dette må den regnes å være langt fra en egnet
vakthund. Rasen er karakteristisk medgjørlig,
16 NUMMER 8 | 2007
HUNDESPORT

Engelsk springer spaniel
glad, våken og livlig, og skyhet eller aggresjon
er sterkt uønsket på rasen. Den betegnes som
lett å like, er relativt lærenem og har en vilje
til å tilfredsstille sin eiers ønsker til enhver tid.
Rasen er oftest glad i vann, og mange individer
er lystapportører. Dens temperament, sammen
med en utpreget allsidighet og hendig størrelse,
gjør den til en populær hund både for vanlige
familier og for eiere med noe interesse for
brukshundarbeid eller liknende. Springeren er
en jakthund, og dens størrelse og fysikk stiller
dog noen krav til regelmessig mosjon og aktivitet
for at den skal trives.
FIELD SPANIEL | Field spaniel er en velbalansert,
edel og høyreist spaniel opprinnelig bygget
for utholdenhet og jakt. Det er en mellomstor
rase, med en skulderhøyde på rundt 46 cm.
Rasen forekommer med to heltegnede fargevarianter;
sort eller leverfarget. Roanfargede individer
er tillatt med eller uten tan-markeringer.
Historisk sett ble field spaniel holdt som en
jakthund, men når utstillingsvirksomheten
startet sin popularitet i Storbritannia rundt forrige
århundreskifte ønsket man en helfarget
spaniel, og det ble avlet hardt for å få til en jevn
slik rase av field spanielen. Rasen ble meget
populær i utstillingsringen, noe som førte til at
den originale field spanielens trekk ble borte, og
en del av bruksegenskapene forsvant. Samtidig
oppstod det noe genetiske problemer som følge
av den ensidig fokuserte avlen. Etter første
verdenskrig ble det arbeidet for å lage fielden
mer høyreist igjen, for eksempel har det vært
kontrollert innkrysset engelsk springer spaniel.
Dette bedret også det genetiske grunnlaget i rasen,
og gjorde at den ble en hund som var tung
nok til å jakte i tett krattskog, men uten å bli for
HUNDESPORT
Engelsk springer spaniel
langsom. Fielden har lenge blitt regnet som
”restaurert”, men har imidlertid på ingen måte
gjenopptatt sin popularitet fra storhetstiden for
hundre år siden, og er sparsommelig utbredt i
sitt hjemland.
Fielden regnes som sosial, og vil kunne tilpasse
seg mange former for livsstil. Den fremstår
som energisk og livlig, og er både vennlig og
lærenem. Rasestandarden beskriver også en
hund som er usedvanlig rolig og aktiv, følsom
og uavhengig. Den vil som oftest omgå og
inkludere alle familiemedlemmer, og egner seg
derfor godt som familiehund. Den kan dog være
noe skeptisk og reservert ovenfor fremmede.
Rasen beskrives av kjennere som en robust
hund som kan brukes til mye, og aktive eiere
med rasen benytter dem gjerne til fuglejakt,
kløving, viltspor og liknende aktiviteter. Det er
svært få field spaniels i Norge, og har ikke vært
oppdrett av rasen på årevis. De fleste av rasens
individer i landet i dag er importert fra Sverige
der det finnes noe oppdrett.
IRSK VANNSPANIEL | Den største av spanielrasene
er den irske vannspanielen. Den har
en mankehøyde på 51-56 cm hos tispene og
53-59 cm hos hannhundene, og vekten ligger
stort sett fra 25-30 kilo. Vannspanielen skiller
seg noe ut fra landspaniels med sitt karakteristiske
utseende. Dette synes kanskje først og
fremst på rasens pelsstruktur. Den har en tykk
fast og tett pels bestående av faste krøller og er
helt fri for underull. Pelsen skal være oljeaktig,
for å beskytte hunden i vann, dette er jo en
utpreget vannhund. De meget lange ørene
som skal være dekket av korketrekkerkrøller
tjener samme funksjon. Pelsen på hodet og i
brystet, samt 2/3 av halen, skal være kort og
glatt. Rasen skiller seg også ut ved at den er
mer kvadratisk bygget enn de andre spanielrasene.
Fargen på hunden er brun med en anelse
lilla/purpur, kalles ”puce” og sees ikke hos noen
andre hunderaser.
Vannspanielen er en høyreist og stilig hund.
Den er stolt, kvikk og kraftig, og gir et robust
helhetsinntrykk. Temperamentet skal være
preget av et stort pågangsmot, utholdenhet og
lojalitet. Rasen beskrives som klovnete, med
stor humoristisk sans, men likevel med et intelligent
vesen og fremtoning. Rasen kan være
mistroisk og avventende overfor fremmede og
dette krever derfor noe ekstra fokus på sosial
trening fra valpestadiet av. Dog skal den være
modig og utforskende.
Vannspanielen representerer en meget gammel
type hunder, og har sannsynligvis eksistert i Irland
helt siden det 12. århundre. På 1800-tallet
var det imidlertid mange typer av vannspaniels
i Irland. Disse vannspanielene gikk også under
mange ulike navn. Den irske vannspanielen slik
vi kjenner den i dag, stammer fra en hund som
ble eiet av Justin McCarthy, nemlig ”Boatswain”
født i 1834. Denne hunden ble svært
betydningsfull for opprettholdelse av rasen som
da holdt på å dø ut. Samtlige vannspaniels i
dag kan etter sigende spores tilbake til denne
”Boatswain”.
Rasen ble primært brukt som andehund, det vil
si som apportør og vannhund i Irland. I England
har den derimot også blitt brukt som en spaniel,
hvilket vil si som en søkende og støtende
fuglehund. På denne måten fremstår den irske
vannspanielen i dag som en allround fuglehund,
og dens store utholdenhet og styrke er en fordel
for rasen som jakthund.
NUMMER 8 | 2007
BLA
17

Field spaniel
Vannspanielen er en ganske stor og sterk hund,
og kan brukes til både kløving, snørekjøring på
ski, trekke pulk og liknende. Den trenger regelmessig
mosjon og aktivisering, og den lange
pelsen krever et regelmessig stell ved børsting.
Rasen er naturlig nok en eminent svømmer og
en svært vannglad hund. Den bør optimalt få
rikelig med muligheter til å få utfolde seg regelmessig
i det våte element!
Regnes for å være lettlært, lydig og intelligent.
Populært sier man at den irske vannspanielen
har puddelens klokskap, setterens gode nese
og jaktlysten til spaniels!
Til tross for at den er den største rasen innen
spaniels i størrelse, er den den minste når det
gjelder utbredelse. I dag finnes det kun en
håndfull individer i Norge, og det forekommer
ikke oppdrett av rasen innenfor landets grenser.
I rasens hjemland Irland er rasen også beskjedent
utbredt.
SUSSEX SPANIEL | Sussex spaniel er den
mest lavstilte av spanielrasene. Den har en
massiv og relativt langstrakt kropp, med nokså
korte og kraftige ben. Ideell høyde over manken
er 38 – 41 cm, og vekten ligger på rundt 22-24
kilo. Dette gjør hunden til en kraftig, muskulær
og tung hund som nok kan oppleves som
langsom, men nokså utholdende. Det må ikke
glemmes at dette er en sporty og aktiv hund til
tross for sin framtoning!
Fargen er karakteristisk og beskrives som en
rik, gylden leverfarge. Pelsen er tykk og rett, eller
svakt bølget, den skal aldri være krøllete.
Rasen ble benyttet som jakthund i Sussexområdet
i England, og den er kjent allerede fra 1800-
Irsk vannspaniel
tallet. På grunn av dens korte ben og tettbygde
kropp er den ideell for jakt i underskog og krattskog,
og smyger seg godt igjennom tett skog
og terreng. Sussex spanielen er den eneste av
spanielene som halser (bjeffer) under søk etter
fugl, og dette er både karakteristisk og tillatt for
hunden under jakt og på jaktprøver.
I England regnes Mr W. Fuller som en viktig
bidragsyter for rasen for ca 150 år siden. Han
skal ha utviklet rasen, og holdt en ren stamme
av avlsindivider i 50 år. Rasen holdt på å dø
ut i tiden rundt første verdenskrig, og kun
få individer overlevde. Hundene ”Maud” og
”Buckingham” lå bak individene som overlevde
verdenskrigen, og ligger dermed bak alle
dagens sussexer.
Sussexen beskrives som en hengiven og tillitsfull
hund med en avslappet holdning til livet.
Den skal være aktiv og energisk, og regnes
som en fin familiehund med sin vennlighet og
mangel på aggressivitet. Rasen har en meget
beskjeden utbredelse i Norge i dag, selv om
det har vært født et og annet kull opp gjennom
de siste årene. I rasens hjemland regnes rasen
også for liten i utbredelse.
WELSH SPRINGER SPANIEL | Lengst sør i
Storbritannia ligger landsdelen Wales, og her
har welsh springer spaniel sin opprinnelse.
Welsh, som den populært kalles, er en mellomstor
spanielrase med en høyde på 46 - 48 cm.
Vekten ligger på rundt 15-20 kilo.
Helhetsinntrykket er en symmetrisk, kompakt
hund som aldri skal være høybeint. Den skal
være tydelig bygget for utholdenhet og hardt
arbeid, og skal ha raske og effektive bevegelser
som fremviser mye energi og driv. Hodet
er karakteristisk, og skiller seg markant ut fra
de andre spanielrasene, da det er lettere og
edlere, særlig i snutepartiet. Welshens ører er
også spesielle, og skal til forskjell fra de fleste
andre rasene ikke ha beheng, men glatt og kort
pels og de skal være formet som vinranke-blad!
Welshen har også en karakteristisk farge som
består av en dyp rustrød farge på hvit bunn.
Pelsen er rett eller flat og silkemyk, og skal aldri
være stri eller bølget.
Mye tyder på at det har eksistert rød-hvite hunder
i Wales i mange hundre år. Enkelte hevder
at det er bevist at det har eksistert rød-hvite
spaniels i Wales siden 900-tallet, men det er
naturlig nok usikkerhet knyttet til dette. Welsh
springer spaniel kan ha blitt mikset med den
opprinnelige rød-hvite setteren lang tid tilbake.
Welshen ble også kalt for ”welsh cocker” i noe
tid tilbake, men i 1902 ble den anerkjent som
egen rase i The kennel Club, under navnet
”Welsh Springer Spaniel”.
En hund eiet av Mr. Williams kan være betegnende
for mange av spanielrasenes opphav
og historie, den ble nemlig registrert i 1901
som cocker, og vant mange priser på utstilling.
I 1902 ble den samme hunden omregistrert til
welsh springer spaniel- og fortsatte å vinne!
denne historien peker på viktige elementer av
rasehistorikken til flere av spanielrasene; nemlig
at det har vært mye sammenblandinger og
andre inndelinger av raser enn det vi opererer
med i dag, noe som gjør historien også vanskelig
å bevise.
Etter annen verdenskrig så man en økning i
rasens utbredelse i opprinnelseslandet, og dette
har fortsatt frem til i dag. I Norge har rasen vært
sparsommelig utbredt, men har hatt en økning
18 NUMMER 8 | 2007
HUNDESPORT

Sussex spaniel
de siste årene. I dag er det en håndfull oppdrettere
som driver et kontinuerlig og regelmessig
oppdrett av rasen.
Det er også blitt mer vanlig å se rasen på
utstillinger og i andre sammenhenger. For noen
år tilbake var det sågar en welsh som ble den
mestvinnende spaniel på agilitykonkurranser
det året!
Welshen er en hardfør og robust rase, og er
opprinnelig en jakthund brukt hovedsakelig på
fuglejakt. Rasen ble opprinnelig brukt til kun å
søke og støte viltet, og fikk derfor navnet ”tarfgi”
som betyr ”å støte vilt” på walisisk. Rasen er
aktiv, livlig og energisk, og enkelte oppdrettere
vil si at den kanskje er den mest krevende av
spanielrasene i så henseende. I motsetning til
cocker og springer har welshen ikke blitt avlet
frem med to typer, og det er den samme varianten
som brukes på utstilling som også benyttes
som jakthund.
Rasen skal være hengiven og vennlig, og skal
ikke vise tegn på aggressivitet eller engstelse.
Noen kan være mistroiske og reserverte overfor
fremmede, men den skal ikke være sky.
Welshen er elskverdig, og er kjent for å inkludere
alle familiemedlemmene i sin hengivenhet,
og det sies at den inkluderer både andre
kjæledyr og barn i familien med en leken og
vennlig holdning. Dette sammen med et sporty
og sjarmerende vesen gjør den godt egnet som
familiehund dersom den dresseres og får en
tilfredsstillende oppdragelse. At den er hendig i
størrelse, og ikke stiller uoverkommelige krav til
pelspleie må også regnes som en fordel for en
familiehund. Imidlertid skal man huske at rasen
er avlet for arbeid og jakt, og krever derfor
HUNDESPORT
fakta
mosjon og aktivisering. Uten dette kan den lett
kjede seg og finne seg egne former for aktivisering,
noe som kan medføre destruktiv atferd til
stor irritasjon for eieren.
WORKING TYPER | Noen av spanielrasene,
hovedsakelig engelsk springer spaniel og
cocker spaniel, har gjennom mange år utviklet
seg som to typer hunder i sitt hjemland Storbritannia.
I disse to rasene finnes i dag utpreget
forskjell på typer, en showvariant som ofte også
holdes som familiehund og en workingtype.
Workingtypen er gjennom år selektivt avlet
i forhold til jaktegenskaper og resultater på
jaktprøver, mens show-varianten er selektert i
forhold til særlig eksteriøre kvaliteter. Dette har
ført til at de to typene ser nokså forskjellige ut i
Norsk Spaniel Klub (NSK) er en av landets
eldste raseklubber, stiftet i 1935. I dag
forvalter NSK de åtte spanielrasene samt
Wachtelhund. Wachtelhund er en kontinental
rase, men har til forskjell fra spanielrasene et
annerledes søksarbeid under jakt.
NSK er en landsdekkende klub, og har i dag
11 aktive avdelinger. NSK forvalter rasenes
interesser, driver avls- og sunnhetsarbeid
samt arrangerer ulike arrangementer som
Welsh springer spaniel
dag. Workingtypene er som regel mer lavstilte
enn sine rasefrender, og har betydelig mindre
pels. Ørene er ofte kortere, og ikke sjeldent er
de ansatt høyere på hodet enn det man finner
hos utstillingshundene.
I Norge finnes hunder av workingtype både
på springer og cocker, men disse er tallmessig
betydelig mindre enn show-varianten. Det
motsatte er faktisk tilfelle i Storbritannia, i alle
fall når det gjelder engelsk springer spaniel. Etter
hvert har det kommet noen oppdrettere som
driver oppdrett av workingtype i Norge, på både
springer og cocker, og som driver aktiv jakt og
deltar på jaktprøver i både Norge og Sverige.
utstilling, spor- og jaktprøver samt andre
familievennelige arrangementer. NSK har ca
2100 medlemmer og er med det en raseklubb
av betydelig størrelse.
Norsk Spaniel Klub finner du på: www.
spaniels.org, der du også finner informasjon
om hvordan du kan kontakte klubben, samt
klubbens oppdretterliste og valpeformidling.
Norsk Spaniel Klub utgir tidsskriftet Våre
Spaniels fire ganger i året. I dette tidsskriftet
finner du relevant informasjon om klubbens
aktiviteter, avdelingene, rasespalter, resultater
fra prøver/ utstillinger samt artikler om alt fra
avlsarbeid til medlemmers beretninger om
sine hunder.
NUMMER 8 | 2007
19