Heine Totland klar for Mamma Mia! - Norsk Reiseinformasjon AS

Novelle
gikk ut i hagen. Der var allerede
politiet, som var i ferd med å gjennomsøke
alle hagene i nabolaget.
De holdt også på med å grave opp
Brendas hage.
De lot meg være i fred den dagen
og den neste, men så kom de for å
avhøre Laura. Jeg ville vite hva de
hadde spurt henne om, men hun
avfeide det ganske lett. Jeg antar at
hun ikke anså meg frisk nok til å bli
fortalt at de hadde utspurt henne om
mine bevegelser på mordkvelden og
hvordan mitt forhold var til Brenda.
”Bare en hel del rutinespørsmål,
kjære,” sa hun, men jeg var sikker på
at hun var bekymret for meg, og det
oppsto en barriere mellom oss av våre
respektive bekymringer. Det høres
utrolig ut, men den søndagen vekslet
vi knapt et ord med hverandre og hvis
vi gjorde det, ble aldri Brendas navn
nevnt. Om kvelden satt vi sammen
i taushet. Jeg holdt rundt Laura og
hodet hennes hvilte på skulderen
min, mens vi satt der og ventet, bare
ventet ...
Neste morgenen kom politiet med
en ransakelsesordre. De ba Laura å
gå inn i stuen, mens jeg skulle vente
i arbeidsværelset. Jeg visste da at det
bare var et tidsspørsmål. De kom til
å finne kniven, og selvfølgelig ville
de finne Brendas blod på den. Jeg
hadde følt meg så elendig og omtåket
da jeg vasket den av at jeg ikke nå
lenger kunne huske om jeg hadde
skrubbet av den eller bare skylt den
i vasken.
Etter en god stund kom kriminalbetjenten
inn alene.
”De fortalte oss at De var en nær
venn av miss Goring.”
”Jeg var mer som en god bekjent
av henne,” sa jeg mens jeg prøvde å
snakke med stødig stemmeleie. ”Hun
var min kones venninne.”
Han tok ingen notis av dette. ”De
unnlot å fortelle oss at dere sto på
fortrolig fot med hverandre, og at
De faktisk hadde innledet et seksuelt
forhold til henne.”
Ingenting han kunne ha sagt
kunne ha forbløffet meg mer.
42 Underveis
”Det er jo helt på jordet!”
”Er det det? Vi har det fra pålitelige
kilder.”
”Hvilke kilder?” spurte jeg. ”Eller
er det kanskje slike kilder dere ikke
kan oppgi?”
”Det kan ikke skade å fortelle Dem
det,” sa han glatt. ”Miss Goring har
selv fortalt to venninnene sine i London
om denne kjensgjerningen. Hun
har også snakket om forholdet deres
til en av naboene dine, som hun har
truffet i et selskap i din bolig. Videre
har De blitt observert i å tilbringe
flere kvelder alene i selskap med miss
Goring mens Deres kone lå syk, og
vi har også et vitne som så Dem gi
henne et mer enn
bare vennskapeliggodnattkyss.”
Nå
”Hvem
som helst
av dem
kan ha
myrdet
henne.”
gikk
det opp
for meg hva Isabel
Goldsmith hadde
fortalt Laura som foruroliget henne
så mye. Så ironisk det var, så ironisk.
Hvorfor hadde jeg ikke, når jeg kjente
til Brendas rykte
og hennes fantasiverden, ant hvilken
merkelapp som ville bli satt på mitt
antatte nære forhold til henne? Nå
hadde jeg plutselig et motiv – jeg
som nettopp hadde sett mangelen
på motiv som min utvei. Det hender
nemlig ofte at menn dreper elskerinne
sine – av sjalusi, av frustrasjon, eller
av frykt for å bli oppdaget.
Men jeg måtte vel kunne dra nytte
av Brendas fantasiverden og hennes
rykte som nymfoman?
”Hun har hatt dusenvis av mannevenner,
elskere, eller hva man velger
å kalle dem. Hvem som helst av dem
kan ha myrdet henne.”
”Tvert imot,” sa kriminalbetjenten.
”Bortsett fra eksmannen hennes,
som nå bor i Australia, har vi ikke
klart å spore opp en eneste mann i
hennes liv – utenom Dem.”
”Jeg drepte henne ikke! Jeg sverger
på at jeg ikke gjorde det!” ropte jeg
ut i fortvilelse.
Han så overrasket ut. ”Men det
vet vi jo allerede.” For første gang
omtalte han meg med sir. ”Det vet
vi, sir. Ingen anklager Dem for noe
som helst. Vi har dr. Lawsons ord
på at De var fysisk ute av stand til
å komme Dem opp av sengen
mordkvelden, og regnfrakken
og hanskene vi fant i forbrenningsovnen
er ikke Deres
eiendeler.”
Nå husket jeg hvordan jeg
svimmel og omtåket hadde
famlet meg fram i mørket, og
regnfrakken som satt så stramt
om skuldrene og hadde så korte
ermer ... ”Hvorfor har du på deg
de klærne?” hadde Brenda spurt
meg før jeg knivstakk henne til døde.
”Jeg vil at De skal forsøke å holde
Dem rolig, sir,” sa han meget vennlig.
Men siden det øyeblikket har jeg aldri
hatt en rolig stund. Jeg har tilstått
min forbrytelse om og om igjen
for politiet, jeg har avgitt skriftlige
forklaringer, jeg har overøst dem med
bebreidelser, jeg har hatt raserianfall,
jeg har gått gjennom hver eneste lille
detalj med dem om hva jeg gjorde
på mordkvelden, jeg har grått mine
modige tårer.
Men akkurat da sa jeg ingenting.
Jeg klarte bare å stirre på ham. ”Jeg
kom hit til Dem, sir,” sa han, ”ganske
enkelt for å få bekreftet noe vi allerede
er sikre på, og for å spørre om De
ville være så vennlig å ledsage Deres
kone til politistasjonen hvor hun vil
bli formelt siktet for mordet på miss
Brenda Goring.”