Nyreanatomi 3. semester (pdf)

NYREANATOMI 3. SEMESTER MED/ODONT/ERNÆR.
UKE 18 V06
Latin: ren = nyre (renes flt)
ren dexter = høyre nyre
ren sinister = venstre nyre
På gresk: nephros – benyttes i mange sammenhenger:
nephritis = nyrebetennelse
nephrolitiasis = nyresten
hydronephrosis = utviding av nyrebekken med svinn av nyrevev
CORPUSCULUM RENIS NYRENS
NEFRON={ + }={ FUNKSJONELLE
TUBULUSSYSTEM ENHET
NYREN ER ET BØNNEFORMET ORGAN
Ventrale flate vender frem/medialt
Dorsale flate vender bakover/lateralt
Lateral kant (MARGO LATERALIS) - konveks
Medial kant (MARGO MEDIALIS) – midtre del mer konkav
ved HILUM RENALE (NYREPORTEN)
ØVRE POL
NEDRE POL
Hilum renale – vender medialt og frem og er avflatet
forfra/bakover.
PELVIS RENALIS (DORS.)
NYRESTILKEN (FRA HILUM){ A. RENALIS
V. RENALIS (VENTR.)
Nyrene med nyrefett (fettkapsel = perirenalt fett) ligger
retroperitonealt på bakre bukvegg, normalt én på hver side av
midtlinjen.
Vekten av hver nyre er ca 150g, tykkelse, bredde, lengde ca 3, 6
og 12 cm.
1

Venstre nyre ligger litt høyere enn høyre nyre (leveren på høyre
side.
Venstre nyre er som regel litt større enn den høyre – noen
ganger vesentlig større.
Mangel på dannelse av den ene nyre forekommer, og de to nyrer
kan henge sammen. Noen ganger er nyren lappedelt – foetal
lappedeling bibeholdes.
Nyrene er rødbrune av farge og har fast elastisk konsistens,
blank glatt overflate (normalt).
Ved liggende stilling og rolig respirasjon ligger nyrene normalt
ut for vertebrae thoracicae 12, lumbales 1-2 og eventuelt 3.
Venstre nyre krysses av costae 11+12, høyre nyre av costa 12.
Ved traumer kan nyren klemmes over ribbe 12 og sprekke
(nyreruptur).
Nyrelidelser kan forplante seg gjennom diaphragma til pleura og
lungen, omvendt også fra lunge til nyre.
Forsiktighet utvises ved nyreoperasjoner pga nærhet til
pleurahule (recessus diaphragmaticus) og fare for
pneumothorax.
Stående stilling: nyrene ½ til 1 virvel lavere
Nyrene beveges opp og ned ved henholdsvis ekspirasjon og
inspirasjon, de følger diaphragmas bevegelser ved respirasjonen.
Øvre pol ligger opp mot diaphragma.
Bakflaten har relasjon til m psoas major, m quadratus lumborum
og lateralt til m transversus abdominis – dog er der individuelle
variasjoner. Nyrenes relasjoner til andre organer beskrives som
disse organers områder (areae) på nyrene.
2

Nyren og binyren (ved øvre nyrepol) ligger innenfor fascia
renalis – ett blad på forsiden av nyren, ett blad på baksiden,
omsluttende perirenalt fett. Fascien har åpning nedover og nyren
kan “vandre” kaudalt dersom fikseringen svikter (se nedenfor).
Utenfor fascia renalis er det også fettvev, pararenalt fettvev mot
muskulatur m m.
Foruten “fettkapsel”, capsula adiposa, har nyren en fibrøs
kapsel, capsula fibrosa. Den er tynn og seig og fortsetter inn i
sinus renalis (lommeformet fettfylt hulrom som inneholder
nyrebekken, pelvis + pelvis forgreninger, calices, samt kar til og
fra nyreparenkym – se senere.
Capsula fibrosa kan lett flås av en frisk nyre. Ved kroniske
nefritter med bindevevsdannelser vil kapselen være adherent
(sjekkes rutinemessig ved obduksjon).
FIKSERING
Nyren er løst fiksert til bakre bukvegg ved fettkapsel, karstilk og
omgivende organer. Særlig etter ekstrem avmagring kan nyren
”synke ned”, den svinger som en pendel ned og medialt,
opphengt ved karstilken – kan havne helt nede i bekkenet.
Prevalens av bekkennyre er økende ettersom transplanterte nyrer plasseres og
tilknyttes store kar i bekkenet.
Nyrene har både ontogenetisk og fylogenetisk en lang og spesiell utvikling*.
Opprinnelsen er mesodermal.
Pronephros tilbakedannes hos høyere virveldyr
Mesonephros fungerer embryonalt kort tid (fungerer hos fisk og amfibier)
Metanephros blir den permanente nyre – som først ligger i bekkenet, så ”vandrer”
oppover pga lengdevekst. 2-årings nyre ligger like over crista iliaca.
Føtale nyre er lappedelt – lappedelingen forsvinner normalt etter fødsel.
Nyreanomalier* hos 3-9 % av oss.
Beliggenhet – bekkennyre forekommer
Antall - agenesi
Størrelse – hypoplasi av nyre
Form – hesteskonyre, kakenyre, cystenyre (genese uklar)
3

Bare ekstretoriske deler, nefronene, utvikles fra metanefros. Samlerør, nyrebekken og
ureter utvikles fra ureterknoppen (utvekst fra mesonefrosgang). Ureterknoppen er først
blindgang ned i metanefrosanlegg, grener seg så i stort antall samlerør, som forenes
med nefronanlegg.*
*: UTVIKLING OG ANOMALIER ER IKKE PENSUM DETTE SEMESTER..
(SE SEMESTERBOKEN FOR LÆRINGSMÅL 3. SEMESTER)
NYRESTRUKTUR
Rutinesnitt legges fra margo lateralis – deler nyren i to
halvdeler. Da ser man at hilum renale fortsetter i sinus renalis,
og man ser marg og bark.
Nyreparenkym inndeles i bark (cortex renalis) og marg
(medulla renalis)
Bark: rødbrun, “grynete” – med nyrelegemer.
Marg: som regel lysere, gulig, glatt, stripete, med tynne og
tykke deler av Henles sløyfer, samlerør, vasa recta,
kapillærer, interstitium
Medulla renalis – finnes som pyramider, pyramides renales,
basis vender mot barken. Papillae renales = nyrepapillene
vender inn mot sinus og er omsluttet av calices minores (små
nyrekalker). I et lengdesnitt ses flere pyramider. Antall
pyramider i hver nyre varierer – de er ordnet i en ventral og en
dorsal rekke + en stor og uparret pyramide ved hver pol.
Nyrepapillene er 3-4 mm lange, gjennomhullet av ca 20 fine hull
(area cribrosa) der den ferdige urin pipler ut i calix minor..
Cortex renalis ligger utenfor pyramidene, men også mellom
pyramidene, i columnae renales. Barken har tallrike små
nyrelegemer. I barken finnes også margstråler – helt ut mot
kapselen – med de samme elementer (samlerør, Henles sløyfer,
kapillærer) og stripete struktur som pyramidene.
Nyrelobus: nyrepyramide + tilhørende bark
Nyrelobulus: margstråle + tilhørende bark
4

NYREBEKKEN (pelvis renalis) og URINLEDER (ureter)
utgjør øvre urinvei, som fører urin fra nyrene til BLÆREN
(vesica urinaria).
Pelvis renalis begynner i sinus renalis om nyrepapillene som
calices renales minores (små nyrekalker), som så samler seg i
calices renales majores (store nyrekalker), som i sin tur forenes i
større kanal/rom (pelvis), som igjen munner i ureter.
Pelvis renalis ligger delvis innenfor sinus renalis, delvis utenfor,
går uten skarp ytre grense over i ureter ut for nedre nyrepol og er
avflatet forfra bakover. Formen på pelvis renalis varierer mellom
to ytterligheter.
1. Sekkformet (ampullær type)
2. Rørformet (tubulær type)
Det er mange mellomformer mellom de to. Pelvis renalis danner
sammen med karstilken ”nyrestilken” (s. 1).
URETER): 3-4 mm tykt rør som ligger retroperitonealt, 25-30
cm langt, 3 innsnevringer hvor steiner lett kan sette seg fast:
1. Ved overgang fra pelvis renalis
2. Ut for linea terminalis (her krysser ureter over a og v iliaca
communis)
3. Ved passasje gjennom blærevegg
Den siste er trangest. Her kiler ureterstein seg oftest fast.
Peristaltiske bevegelser i ureter (omtales nærmere i
vannlatingsforelesning).
Høyre ureter går nedover mot blæren bak descendens duodeni.
Venstre ureter går bak corpus pancreaticus eller flexura
duodenojejunalis. Ureter kan være spaltet og dobbel.
KARFORSYNING
A renalis – stor arterie til hver nyre (ca 25 % av hjertets
minuttvolum går til nyrene) – forgrener seg i segmentarterier,
5

som gir et antall på ofte 5 nyresegmenter (øvre + nedre
polsegment to ventrale og ett dorsalt). Det er endearterier i nyre
– trombose i f eks en segmentarterie vil kunne medføre nekrose
og infarkt i hele nyresegmentet. Hvert segment forsynes oftest
fra kun én segmentarterie (mønsteret kan variere) – det er
ubetydelig med anastomoser. Segmentarteriene grener seg i aa
interlobares, som fortsetter i aa arcuatae. De siste avgir aa
interlobulares, og disse igjen avgir afferente arterioler til
glomeruli. Glomeruluskapillærene samler seg til efferent
arteriole, som så kapillariserer på nytt i barken. Fra
juxtamedullære nefroner og fra aa arcuatae avgår vasa recta,
lange arterioler/kapillærsløyfer som går ned i medulla.
Kapillærer samles i vener med navn tilsvarende arterienes, og
venene følger arteriene i sin retur av blod til v cava.
Det er en god del individuelle utforminger i sirkulasjonen til nyrene, som: egne
polarterier direkte fra aorta, to nyrearterier til én nyre, arteriegrener fra andre
nærliggende arterier, to arterier til ett segment etc, variasjoner med ganske store
frekvenser. Multiple arterier fra aorta eller andre nærliggende arteriegrener,
accessoriske eller aberrante nyrearterier, forsyner noen ganger ett segment – kan tre
inn i nyrepolene eller hilum – kan også være persisterende foetale arterier fra
opprinnelig pelvin lokalisasjon – en lav polarterie kan ved trykk på pelvis være årsak
til hydronefrose.
Venene fra nyreparenkymet ender oftest på hver side i en stor v
renalis som ligger foran a renalis og tømmer seg i v cava.
4-5 LYMFEÅRER fra nyren følger v renalis til lymfeknuter
ved aorta.
PLEXUS RENALIS står for nyrens sympatiske innervasjon –
avgir grener til plexus uretericus – modulerer peristalsis v
glatt muskulatur. Nervene til nyrene er sympatiske
vasomotoriske – svært lite tyder på parasympatisk innervasjon
av noen betydning til nyrene – sympatiske fibre følger årene helt
ut til glomeruli og vasa recta. Ureter mottar mer
parasympatiske (vagus-) fibre i tillegg til sympatiske fibre.
Sensoriske fibre, særlig i urinvei gir mye ”referred pain” i
6

nærliggende hudområder (ved f eks nyresten). Disse autonome
afferente nervefibrene følger autonome efferenter.
Innervasjon er beskrevet i f.eks s 258 i Budowick et
al.:ANATOMISK ATLAS, UNIVERSITETSFORLAGET - mer
detaljert i GRAY’S ANATOMY. Mer om urinveienes anatomi
og innervasjon i: VANNLATINGSFORELESNING
Litteratur forøvrig: Dahl & Rinvik: Innvollsorganenes
funksjonelle ANATOMI, Andreasen m flere: DE INDRE
ORGANERS ANATOMI, Stevens & Lowe: Human Histology -
har mye god nyreanatomi i tillegg til histologi. Atlas nyttig - f
eks Budowick et al: Anatomisk ATLAS, Universitetsforlaget
(med konsentrert tekst), SOBOTTA eller annet ATLAS. Av
nettsteder kan f eks anbefales - nepron 1 og - nephron 2 under
kidney i Tim Jacobs nettsider:
http://www.cf.ac.uk/biosi/staff/jacob/teachmnu.html
KOMMENTARER MOTTAS Marie Wika
mariew@odont.uio.no
7

NEFRON
1. NYRELEGEME (CORPUSCULUM RENALIS) (nefroner med juxtamedullære
nyrelegemer har lange Henles sløyfer helt ned til papillen, midtre corticale nefroner har Henles
sløyfer, som går ned i margstrålene , et stykke videre nedover i pyramiden og opp igjen i
margstrålene - nefroner med de ytterste corticale glomeruli mangler ofte tynne deler av Henles
sløyfe og ligger i sin helhet i bark og margstråler)
a. GLOMERULUS (ÅRENØSTE) + MESANGIUM
b. BOWMANS KAPSEL (PARIETALT BLAD + VISCERALT BLAD =
PODOCYTTER)
årepol: afferent + efferent arteriole, juxtaglomerulære apparat, macula densa,
reninproduserende celler
urinpol: der tubulus proximalis går av fra Bowmans kapsel
2. TUBULUS PROXIMALIS: børstesøm = rikelig med mikrovilli, acidofil,
apikale vakuoler, mitokondrier, basolaterale interdigitasjoner, basal striping
a) pars convoluta = tubulus contortus I (proximalis) = proksimale snoete kanal
b) pars recta = rette del (Geneser: 2b = 3a)
3. HENLES SLØYFE
a) nedadgående (descenderende) tykke ben (crus) av Henles sløyfe
b) “ “ tynne “ “ “
c) oppadgående (ascenderende) “ “ “ “
d) “ “ tykke “ “ “
4. TUBULUS DISTALIS - få og korte eller mangler mikrovilli, mer basofil enn
tubulus proksimalis, stavformede mitokondrier, særlig basalt og rikelig med
basolaterale interdigitasjoner, basal striping, kjerne ofte apikalt
a) pars recta (Geneser: 4a = 3d)
macula densa
b) pars convoluta = tubulus contortus II (distalis) = distale snoete kanal
SAMLERØR - fins i marg (margstråler og pyramider) - munner ut på papillen -
store lyse celler (hovedceller) + færre mørke celler (innskuddsceller) i veggen.
Histo - 3.sem 05 v. M. Wika
8