Ledige stillinger - Steinar Rettedal

28
Tekst og bilder: Anne Brit Fjelland
I vinter fikk jeg oppleve livet på
misjonsstasjonen i Harar der
Erik Fjelland Moi er stasjonert.
Reisen
Nå var det et halvt år siden Erik reiste
ut som misjonær, og jeg savnet ham, og
jeg hadde lyst å se hvordan livet er på
basen deres i Etiopia. Reisen min gikk
via Stockholm, med nattfly til Addis
Abeba, hovedstaden i Etiopia. Derfra
med et lite innenriksfly opp til Dire
Dawa, nabobyen til Harar, og derfra var
det en times reise med minibuss.
På et blunk ble jeg 8 år yngre. ”Reis til
Etiopia og bli 8 år yngre ” lover turistreklamen,
og de lover også 13 måneder
i året med sol. Etiopia bruker den etiopiske
kalenderen, og feiret derfor overgangen
til år 2000 syv år etter resten
av verden natt til 12. september 2007.
De er i år 2002 nå. 12 måneder har 30
dager og den trettende måned har 5-6
dager.
Begeistret
Jeg ble svært begeistret for Etiopia. Det
er et flott land, med nydelig natur, var
frodig og grønt på denne tiden. Vennlige,
hyggelige og gjestfrie folk, og
masse deilig mat. Og selvsagt god sol
og varme. Jeg var på basen i en uke,
og fikk oppleve en del av deres hverdagsliv.
Det var spennende å ta del i livet på basen.
Der bodde de 11 flotte mennesker;
svensker, nordmenn, en amerikansk
kvinne gift med Samuel, som er leder
på basen, og 3 etiopiere; herav ett ektepar
som hadde sønnen Naftali på 5. De
to innfødte mennene var ansatt som tolker
og med pastorer i den lokale kirken
Harar Church of Joy.
Støm, internett og TV, av og til
Livet på basen var bra, de hadde innlagt
vann og strøm. Å dusje i kaldt vann fant
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2010
Reisebrev fra Etiopia
jeg ut gjorde godt. Drikkevann måtte
bestilles, og ble levert ukentlig i store
flasker. Strømforsyningen fungerte
stort sett, men ikke alltid når du trang
det som mest. En lærte seg tålmodighet,
og var svært takknemlig når det
fungerte. De satt stor pris på det som
vi her hjemme tar som en selvfølge.
De var ikke rådløse. Når maten skulle
kokes, og strømmen uteble, da gikk de
over til gass å koke på. Gassen ble også
levert en gang i uka, på store beholdere.
Det var ikke alltid at de bestilte varer
kom i rett tid, men hadde de ikke gass,
da kokte de på en liten vedgrue utenfor
. Internett hadde de også, men ikke
like forutsigbart når det virket. Jeg var
der under de olympiske vinterlekene,
og når vi fikk melding fra Norge at vi
hadde vunnet gull, så skrudde vi på Tv
for å få et glimt av en stolt vinner. Men
afrikanske Tv stasjoner viste ingen interesse
for slikt.
Ulike aktiviteter
Gjennom uka fikk jeg være med på de
ulike aktivitetene som de drev, barne-
arbeid, evangeliseringsmøter, kvinnegrupper,
og husfellesskap. Jeg fikk
også være med på Bibelskolen deres
og på søndagens Gudstjeneste. Det er
stor åndelig lengsel blant innbyggerne.
De ønsker sannhet, frelse, frihet, og få
oppleve Guds helbredende kraft.
Mange blir frelst
Folk var svært mottakkelige for evangeliet
om Jesus. Det var stadig mennesker
som ble frelst, ble helbredet og lot seg
døpe. På tirsdag ettermiddag pleide det
å være dåp, ofte både to og tre som ble
døpt hver uke. På bildet til høyre kan
dere se dåpsbassenget; ”det enkle er
ofte det beste” sier Rema reklamen. En
solid presenning over to hagebenker,
og noen solide kanner pluss litt vann er
nok. Dåpsbassenget gjorde nytten.
Det var fantastisk å se hvordan Gud
møtte deres behov, og gav bønnesvar i
massevis..
Nytt liv i en gammel taxi
Det er mange venner i Norge som har
støttet Erik og arbeidet på basen økonomisk.
Han og de andre uttrykker stor
takk for gavene, og de ba meg hilse og
si at det kom godt med. . De ønsket
seg penger slik at de kunne kjøpe seg
en bil. De fant en gammel taxi, 20 år
gammel. Ny bil var dyrt (dyrere enn i
Norge), men denne fikk de for 35.000.
Bilen var god den, og etter hvert ble
den fin å se på. De skulle bruke bilen
når de skulle frakte utstyr til kirken
eller ut på evangeliseringsturene som
bibelskoleelevene hadde ansvaret for.
Det var 12 elever på Bibelskolen, og de
hadde undervisning 3 kvelder i uken.
”...min frelser har gitt meg
mening med livet”
De hadde ikke råd å være heltidselever.
Men for en iver de hadde etter å lære
om Gud. Fantastisk å få lov å oppleve
slikt. Kathrine, en norsk svensk jente,
var god til å flikke og fikse på bilen, og
alt annet av tekniske saker håndterte
hun fenomenalt. Det var nødvendig å
ha ei som var så nevenyttig, for her var
mange ting som ikke alltid fungerte etter
oppskriften.
Gudstjenesten
Jeg fikk være med på søndagens gudstjeneste.
Kirken var i et stort lager loka-
le, enkelt innredet, men gjorde nytten.
Her var lovsang og her var god forkynnelse.
Her var glede, og nytt liv. Menigheten
hadde 65-70 besøkende på hver
gudstjeneste, et tall som var økende.
Medlemmene var ivrige, og inviterte
sine venner med seg.
Mustafa fikk bønnesvar
Jeg traff en ung gutt Mustafa, fattig
og bodde under åpen himmel. Han var
nettopp kommet til tro, og var lykkelig.
Han brant etter å dele sin nyvunne tro
med sine venner, og andre han møtte.
Han sa til dem; ”kom og hør om Jesus,
min Frelser som har gitt meg nytt håp,
nytt liv og mening med livet.” Han var
umettelig, deltok hver ettermiddag på
det som var av husfellesskap, bibelundervisning
osv. Etter hvert kom alle
hans kamerater også til tro. Og så en
dag hørte vi stor jubel, de hadde fått ett
fantastisk bønnesvar; de hadde fått en
plass å bo!
Også besøk hos frisør måtte vi prøve,
dvs. jeg gikk ikke oppi barberstolen,
men å være tilskuer var ok.
Klippekirkene i Lalibela
Jeg ønsket å se mer av dette flotte landet,
og inviterte Erik til en liten rundreise
nordover. Vi reiste nordover for å
se de kjente Klippekirkene i Lalibela,
en samling av elleve kirkebygninger.
Området er oppkalt etter kong Lalibela
(1181-1221). Kongen oppholdt seg en
tid i Jerusalem, der han fikk en åpenbaring
om dette byggverk. Han ville spare
pilgrimmene fra Etiopia for den lange
reisen til Jerusalem. Kirkene er hugget
ut av fjellet på 1200-tallet. Anlegget
er et populært turistmål, og ble vedtatt
som verdensarvsted allerede i 1978.
Det var noen fantastiske bygninger, og
kirkene er i bruk den dag i dag.
Med slektsbånd til Lund
Vi avsluttet min ferie med noen dager i
hovedstaden Addis Abeba, der vi bodde
på den norske skolen på gjestehuset.
Vi hadde det godt der, og traff andre
nordmenn ute i forskjellige ærend, i
arbeid og som turister. Jeg traff også
en som hadde 2 søskenbarn i Hovsherad
og en annen som hadde tante og et
søskenbarn på Moi. Vi traff to tidligere
legemisjonærer der, den ene var utsendt
av Universitetet i Oslo for å undervise
medisinstudenter i fødsel og kvinnesykdommer,
og den andre utsendt av
Radiumhospitalet for å undervise leger
i onkologi (kreftbehandl).
Språket
Det var kjekt å reise sammen med Erik
fordi han hadde lært å snakke amharisk.
Folk tok kontakt og ville prate med
ham når de forstod at han snakket det
innfødte språket. De ville også høre hva
han gjorde i dette landet.
Gjestfrihet
Vi ble invitert hjem til folk, vi ble tilbudt
bilskyss, og vi fikk innfødt priser
på markedene. Vi ble også den siste
søndagen før jeg reiste hjem, invitert
med i en Gospelkirke til gudstjeneste
De pleide å være 4000 besøkende på
hver av de to gudstjenestene de hadde
hver søndag. Også det kirkebygget så
ut som en lagerbygning, både utvendig
og innvendig, men når gudstjenesten
begynte oppvarmingen kl.10,30 med
lovsang så ”eksploderte ”rommet. Fantastisk
å få lov å oppleve dette. Utenlandske
gjester måtte også tilkjennegi
seg (vi var blitt observert), og vi fikk
applaus og tilbudt headset slik at vi
kunne få gudstjenesten på engelsk.
Etter fjorten dager i Etiopia begynte
hjemreisen. Det var deilig å komme
hjem igjen: Borte bra, men hjemme
best. Men jeg ønsker meg tilbake . …
På kafe, mens vi venter på bussen hjem til Harar
Dåpsbassenget
På vei hjem fra møte i et husfellesskap.
Den ”nye”bilen, med basen deres i bakgrunnen.
Drramatisering av bibelfortellinger.
Under: Anne Brit på besøk hos en gjestfri familie.
Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2010 29