Vårkonsert Lund Kirke - Steinar Rettedal

Kjøreplan: 

Postadresse: Kirkekontoret, 4460 Moi 

E-post: gsrettedal@yahoo.no 

Bankkontonummer: 3213 63 20024 

Lund Prestegjeld 

Redaksjon Arne Lindland 

og Layout: Stein Rettedal 

Trykk: Hegland Trykk A/S 

Forsidebilde: Calvin Bridges i Lund Kirke, SR 

Baksidebilde: Tormod Jorud. Foto privat 

2 

Frist for stoff 

07. sept. 

09. nov. 

Ut ca. 

uke 40 

uke 50 

Lund og Heskestad 

Nr. 

3-2011 

4-2011 

Menighetsblad 

Nettversjon: www.menighetsblad.no 

Solvor Kvåle Konstali 

Organist 

Tlf. privat: 416 24 626 

organisten@lund.kommune.no 

Vidar Bogstad 

Kirkeverge og kateket 

Trefftid: tirs. kl.10.00-12.00 

og tors. kl.10.00-12.00 

Tlf. privat: 51 40 13 71 / 467 80 741 

kirkevergen@lund.kommune.no 

Knut Svenning 

Sokneprest 

Trefftid: tirs. kl.10.00-12.00 

og tors. kl.17.00-18.00 

Tlf. privat: 906 93 119 

soknepresten@lund.kommune.no 

Anja Birkeland Haraldstad 

Menighetspedagog 

Tlf. jobb: 51 40 49 06 

menighetspedagogen@lund.kommune.no 

Karen Egeland 

Sekretær 

Tlf. privat: 51 40 18 08 / 909 96 090 

menighetssekretaeren@lund.kommune.no 

Tone S. Skjærpe 

Kirketjener Heskestad 

Tlf. privat: 51 40 08 21 

Gretlies Rusdal 

Kirketjener Lund 

Tlf. privat: 51 40 23 66 

Hjemmeside: 

www.lund.kirken.no 

Edith Sandsmark 

Klokker, Heskestad 

Tlf. privat: 51 40 09 26 

Magnus Stenberg 

Kirkegårdsarbeider 

Tlf. privat: 51 40 22 47 

DEN NORSKE KIRKE 

Lund Prestegjeld 

www.lund.kirken.no 

Besøksadresse: Moiveien 7, 4460 Moi 

Postadresse: Moiveien 9, 4460 Moi 

E-post: menighetssekretaeren@lund.kommune.no 

KIRKEKONTORET 

Betjent man.- tors. kl. 08.30-12.30 og 

tors. kl. 17.00-18.00 

Tlf. 51 40 49 00. Faks. 51 40 49 01 

LUND SOKN 

Lund kirke: tlf. 51 40 30 41 

Menighetsrådsleder: 

Elise Eidem, 

tlf. 51 40 12 28 / 418 70 937 

HESKESTAD SOKN 

Heskestad kyrkje: tlf. 51 40 09 51 

Klokkar: Edith Sandsmark, 

tlf. 51 40 09 26 

Soknerådsleder: 

Bjørg Skjærpe tlf. 51 40 09 23 

LUND KIRKELIGE FELLESRÅD 

Leder: Kjell Erfjord 

tlf. 51 40 18 49, 913 55 077 

KIRKESKYSS TIL 

GUDSTJENESTENE: 

Heskestad kyrkje: 

Dei som ønskjer skyss til gudsteneste 

må melde frå til Lund kyrkjekontor, 

tlf. 51 40 49 00, innan torsdagen før 

gudstenesta. 

Lund kirke: 

tlf. 51 40 30 41 mellom 

kl. 10.00 - 10.15 samme dag. 

KIRKESKYSSEN ER GRATIS! 

AKTUELLE KONTONUMMER: 

Lund Menighetsenter: 

bankkonto: 3213 09 30017 

Lund Givertjeneste: 

bankkonto: 3213 63 19875 

Heskestad Givarteneste: 

bankkonto: 3213 20 13925 

Lund Menighetskasse: 

bankkonto: 3213 63 20040 

Misjonsprosjekt Lund: 

bankkonto: 8220 02 85030 

Misjonsprosjekt Heskestad: 

bankkonto: 3000 15 47107 

Heskestad: 

Marthe Svihus Bilstad 

Aleksander Spencer Andersen 

Christer Mikael Evje Bilstad 

Tom Bjørnar Eike 

Arnt Olav Friestad 

Tommy Strømstad Jansen 

Marit Surdal 

Oda Maria Hove Bogstad 

Konfirmert 2011 

Moi: Hovsherad: 

Solveig Brennsæter 

Vilde Eidem 

Ann Helen Jørgensen 

Mariell Rasmussen Klungland 

Julie Hamre Lyseng 

Alice Oftedal 

Morten Solli Henriksen 

Alfred Hadland Nordås 

Tone Mari Berrefjord 

Silje Røkbuvold 

Christine Østrem Sigbjørnsen 

John Asle Mydland Edvardsen 

Bård Robin Lindland Førland 

Katinka T. Haukland 

Kjetil Kjellesvik 

Tor Arne Tjåland 

Eva Erica Hellestø 

Sandra Marie Kjørmo Reiersen 

Stina Stenberg 

Linn Anita Surdal 

Lars Joar Bjørkeland 

Adrian Røiland 

Karsten Aron Handeland Gyland 

Foto: S.R. 

Foto: S.R. 

Foto: S.R.

- Dere er jo opprinnelig ikke fra 

distriktet. Fortell om bakgrunnen 

deres og hvordan dere havnet på 

Moi. 

Evelyn forteller: Vi vokste opp i 

Høland i Akershus hvor mamma og 

pappa drev et lite småbruk. Pappa 

var i tillegg møbelsnekker. Pappa 

døde da Tormod var 2 år og jeg var 4 

år. Mamma fortsatte gårdsdriften i 8 

år med noen få kuer, griser og høner. 

Hun giftet seg på nytt med en fra Jæren 

og i 1961 flyttet vi til en gård på 

Laugstøl i Gyland. 

Overgangen fra en stor skole i Høland 

til en liten skole i Gyland var stor. Da 

vi kom til Gyland hadde vi heller ikke 

engelsk og vi måtte begynne å lære 

oss nynorsk. Miljøet i Gyland var 

Evelyn Margrethe Sirevåg og 

Tormod Jorud er søsken og 

begge liker å skrive. Evelyn 

har debutert som bokoversetter, 

mens Tormod skriver 

sanger og musikk. 

spesielt for alle støttet opp om møter 

uansett hvor og hvem som arrangerte 

de. Avstandene var store og vi måtte 

sykle til vennene. Vi trivdes godt der. 

Jeg mistet nok litt av dialekten for jeg 

måtte tilpasse meg slik at de forstod 

meg i Gyland. 

Det var tilfeldig at vi begge havnet på 

Moi. Jeg gikk på sykepleien i Stavanger 

og min kommende mann, Petter, 

gikk på teknisk skole og slik traff vi 

hverandre og havnet på Moi i 1975. 

Jeg har for det meste vært hjemmeværende 

pga. omsorgsoppgaver med 

en funksjonshemmet sønn. Nå har vi 

to gutter og 2 barnebarn som alle bor 

på Moi. Jeg trivs veldig godt her. 

Tormod forteller om hvordan over- 

Foto: Arne Lindland 

SØSKENPAR 

med SKRIVEGLEDE 

gangen fra østlandet var for han og 

hvordan han havnet på Moi. 

Det var fantastisk å komme til Gyland 

med den flotte naturen. Jeg husker 

at vi kom til Laugstøl en kveld i 

oktober. Det var måneskinn og jeg så 

huset som lå på toppen av en høyde. 

Da slo det ned en tanke i meg: ”Her 

er hjemmet mitt”. Jeg måtte konvertere 

til nynorsk og det var en hard 

overgang. Etter en uke hadde vi stil 

og jeg spurte om jeg kunne skrive på 

bokmål, men det ble avslag. Stilen 

lyste mer rødt enn blått etterpå. Tormod 

opplevde også et godt samhold 

mellom kristne og folk i andre sammenhenger. 

Jeg begynte å arbeide i Kvinesdal, 

men søkte på arbeid på NorDan i 

1969. Men det var høst og dårlige tider 

og jeg fikk ikke arbeid. Osmund 

Moen fikk imidlertid kjennskap til at 

jeg hadde søkt arbeid gjennom Nils 

Rasmussen som spilte trekkspill i Menighetsmusikken. 

Osmund skulle ha 

en mann til å hogge tømmer i Oselia 

og jeg ble da spurt av Osmund som 

18 åring om å ta denne jobben. Han 

som kjørte traktor leide huset i Osen 

av Per Kjørberg, tvillingbror av min 

kommende kone, Marie. Jeg var derfor 

innom dette huset hver morgen og 

drakk kaffe før vi begynte å arbeide. 

Jeg ble kjent med Marie og vi giftet 

oss og vi fikk kjøpt huset. 

Jeg arbeidet etter hvert på gamle Forbruken 

og fikk arbeid på NorDan. Fra 

1978 arbeidet jeg i 4 år i Nordsjøen 

før jeg ble utsatt for en ulykke som ga 

meg et nytt liv. 

BA OM TEGN FØR ULYKKA 

- Dette må du fortelle om. 

Jeg arbeidet på en flyterigg og pga. en 

kraftig storm måtte vi av sikkerhetsmessige 

årsaker flytte riggen fra borehullet. 

Etterpå skulle vi flyttet riggen 

på plass igjen. Over borehullet 

er det en sikkerhetsventil, men en tetningsring 

på denne ventilen ville ikke 

på plass. Vi måtte derfor ned med en 

miniubåt som ble heist ned i en vaier. 

Jeg ble bedt om å holde i vaieren med 

en lang båtshake for at ikke vaieren 

skulle slå mot miniubåten. Det var 4 

meter bølger. Da bølgen var på toppen 

holdt jeg fast i båtshaken, men 

da bølgen gikk ned strammet vaieren 

seg mens jeg fortsatt holdt fast og jeg 

ble slengt som et prosjektil og falt 20 

meter ned i sjøen. Jeg var ikke svømmedyktig 

og hadde heldigvis altfor 

store støvler som falt av. Jeg så miniubåten 

i vannflata og så muligheten 

til å komme meg bort til den og stå 

på ubåten og holde i vaieren. Men da 

jeg var rett ved, ble miniubåten heist 

bort. Det jeg ikke visste var at rett 

bak meg låret de livbåten. Jeg besvimte 

eller var i ferd med å drukne 

for det ble svart. En tysker som var 

helt fersk fortalte at jeg ble nesten 

kastet inn i båten av en bølge og han 

fikk tak i meg og han satte i gang 

med å blåse liv i meg. På grunn av 

bølgene klarte de ikke å få festet livbåten. 

De måtte derfor bruke krana, 

men livbåtkapteinen var også kranfører 

og han var jo i båten. Kapteinen 

på riggen kunne imidlertid også kjøre 

krana og han ble purret ut og de fikk 

festet båten utrolig nok i de store bølgene. 

Da livbåten kom på dekk fikk 

jeg det første glimtet av liv før det ble 

svart igjen. Det neste jeg husker er 

at jeg var på badet og ble plassert i 

badekaret i varmt vann. Sjøen holdt 

7 grader og jeg var kraftig nedkjølt. I 

løpet av et kvarter kunne jeg gå selv 

før jeg ble hentet av helikopteret. 

På denne tida var jeg sterkt engasjert i 

ungdomsarbeidet på Sion og jeg følte 

at jeg skulle involvert meg enda mer 

i dette arbeidet. Jeg var derfor i tvil 

om jeg skulle fortsette i Nordsjøen og 

hadde bedt Gud om et tegn på hva jeg 

skulle gjøre før denne turen. 14 dager 

etter ulykka var jeg på en samling 

med andre kollegaer. Jeg fortalte da 

om at jeg hadde vurdert om jeg skulle 

slutte og nevnte dette for sjefen min, 

men jeg var usikker på om det lot seg 

gjøre. Sjefen sa da at han dagen før 

hadde snakket med en hjelpearbeider 

som vurderte å slutte hvis ikke han 

fikk avansert til boredekksmann som 

jeg var. Sjefen lurte på om han kunne 

gi han jobben min og det fikk han 

selvfølgelig. Jeg begynte deretter å 

arbeide på NorDan og har nå nærmere 

35 års fartstid her. 

HUSET VED LAKE 

HENDRICKS 

- Evelyn, hvordan fikk du interesse 

for å skrive? 

Mamma skrev litt sanger, dagbøker 

og historier fra sin tid og hun var 

en flittig brevskriver. Jeg skrev også 

6 Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011 

Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011 

Foto: SR 

>> 

7

mye brev etter hvert. Jeg har alltid 

hatt lett for å skrive og har likt dette 

og har mange ganger tenkt at det 

hadde vært moro å skrive en bok. Så 

la det seg til rette for at jeg kunne arbeide 

videre med et manuskript som 

allerede var skrevet. Det skjedde 

ved at vi fikk besøk av 3 søstre som 

var firmenninger til Petter fra USA i 

2004. De ville se Gursli, Kjellesvik 

og Ege hvor familien kom fra. Deres 

tippoldemor kom fra Gursli og deres 

tippoldefar kom fra Kjellesvik. Dette 

var felles tippoldeforeldre med Petter. 

De bosatte seg på Drangeid hvor de 

bodde i 30 år før de emigrerte i 1870 

årene sammen med 8 barn bortsett 

fra en datter som var gift på Ege. De 

var interesserte i bilder og brev som 

kunne være sendt fra USA. Det fant 

de og de fant bilder av huset som Jacob, 

sønn av tippoldeforeldrene deres 

hadde bygd i Sør Dakota i ca. 1899. 

Mor til de 3 søstrene, Alvera Johnson 

Westberg, hadde vokst opp i det 

omtalte huset og hun hadde skrevet 

et manuskript om huset og menneskene 

som bodde der. Dette var kopiert 

opp til familien. Søstrene fortalte 

meg om dette, men det gikk flere år 

før jeg fikk tak i manuskriptet. Det 

var veldig interessant og jeg tenkte 

at det kunne være interessant for andre 

også utover slekta å lese dette. 

Jeg begynte derfor å oversette boka 

og fikk redigeringshjelp av Torbjørn 

Kjørmo. Jeg kontaktet Lund Historie 

og Ættesogelag og de var veldig 

positive. Boka handler om å løsrive 

seg fra Norge og ta de utfordringene 

det var å bosette seg på ville prærien 

i Sør Dakota tett opp til Minnesota. 

Boka går over flere generasjoner og 

går fram til ca. 1950 – 60 årene. Boka 

beskriver landskapet og forholdene 

i Norge i 1870 årene og videre forholdene 

i USA. Familien bosatte seg 

rundt innsjøen Lake Hendricks. De 

hadde harde tider med sykdommer, 

dødsfall og naturkatastrofer, men de 

hadde en urokkelig tro på Gud. 

Det var veldig viktig å elske sin neste 

for de trengte hjelp fra hverandre i 

nybyggerlivet. De hadde også behov 

for å danne menighet og kirke. Rundt 

innsjøen var det også mange trøndere 

som slo seg ned. De slo seg sammen 

med disse og bygde Singsaas Lutheran 

Church i 1884 – en kopi av Singsås 

kirke i Norge. De dannet kvinneforening 

etter mønster fra Moi, men 

mennene var også med og bidro blant 

annet med salg av jordbruksprodukter 

og auksjoner. 

Boka har fått tittelen ”Huset ved Lake 

Hendricks” og ble utgitt i 2010 og er 

utgitt i 1000 eksemplarer og ligger 

for salg på biblioteket og bank. 

Forfatteren skriver om årsaken til at 

hun skrev boka: ” Denne boka er 

ikke bare skrevet for å overvinne et 

trist vemod over et forlatt hus, men 

for å gi en smak av Guds trofasthet 

og godhet som strømmer videre derfra 

og videre inn i våre liv.” Hun skriver 

også videre om vår levetid: ” Vår 

levetid er veldig viktig, vi har en stor 

arv, vi har en enda større Gud som elsker 

oss. Å vite det gjør vår levetid 

viktig - det lille rommet av individuell 

tid som befinner seg mellom oss 

og verdens gang. ” 

Jeg har fått tak i bilder både her i 

Norge og noen fra USA som vi har 

illustrert boka med. 

BOKUTGIVELSE I USA 

Familien samles hvert år på nasjonaldagen 

4. juli ved Lake Hendricks 

selv om huset ikke eksisterer lenger. 

Slektningene har satt i gang arbeid 

med å få utgitt boka i USA og de 

håper å få utgitt boka på engelsk til 

denne dagen. Til sommeren skal vi 

besøke USA for 4. gang og det blir da 

moro å se hvordan det går med boksalget. 

De vil ta med enda flere bilder 

i boka deres. 

Folk er flinke til å gå i kirka og i flere 

kirker samles de til 2 gudstjenester 

daglig. Vi opplevde at det var gudstjeneste 

kl. 9 om morgenen og det var 

fantastisk å se at ungdommen også 

stod opp og møtte i kirka. I Singsaas 

Church har de gitt ut 3 CD-er med 

ulike sanger. De er ganske konservative 

og er en aktiv menighet og satser 

på barn og unge. Det er også mange 

andre kirker i Lake Hendricks som er 

en by med under 1000 innbyggere. 

- Tormod har satset mer på musikken. 

Hvordan er det med din 

musikkinteresse? 

Jeg spiller litt gitar og synger med 

barnebarna. Da vi var unge sang vi 

litt sammen. Nå lytter jeg mer på musikk. 

I huset ved Lake Hendricks var 

det mye musikk. Jeg er nå engasjert 

på andre områder og blant annet i misjonsarbeidet 

på Sion og i denne forbindelse 

blir det en del skriving. I tillegg 

syr jeg en del motiver og tekster 

på håndklær og andre stoffer, blant 

annet syr jeg navn på dåpskluter som 

Lund menighet gir til dåpsbarna. 

- Tormod, kan du fortelle om din 

musikalske utvikling? 

Musikken er nok i utgangspunktet 

genetisk fra begge foreldrene mine. 

Slektningene mine skriver også mye 

hilsninger på dikt. Jeg hadde et søskenbarn 

som spilte trekkspill og han 

skulle kjøpe seg et større. Mamma 

fikk fatt i det gamle og jeg skulle få 

det til jul, men jeg visste det stod på 

loftet og klarte ikke å vente til jul så 

jeg begynte da jeg var 6 ½ år. Dette 

trekkspillet solgte jeg for 40 år siden 

og har nettopp kjøpt det tilbake igjen. 

Mamma, ei venninne og jeg spilte og 

sang litt i Gyland. Da jeg flyttet til 

Moi ble det mer farting med musikken. 

I tillegg til Ungdomsmusikken 

hadde vi en kvintett hvor Åse Ege, 

Lilly Omdal, Magne Omdal, Marie 

og meg var med i starten. Jeg ledet 

Ungdomsmusikken i 16 år. Det 

var en fantastisk tid og vi leide mye 

Hamrebussen. 

Da jeg holdt på med Ungdomsmusikken 

skrev jeg et par tre sanger, men 

jeg har egentlig alltid vært så aktiv at 

jeg ikke har tatt meg tid til å skrive 

så mye. Men for noen år siden var 

jeg med på et friluftsmøte på Moi der 

forstanderen vår, Bjarne Stensheim 

hadde et vitnesbyrd ut fra den fortapte 

sønn. Mens han talte slo det meg 

som en bombe at jeg skulle skrive en 

“Vi må ta et standpunkt om hvilken vei vi ønsker å gå” 

sang når jeg kom hjem. Resultatet 

ble sangen ”Han gikk der på vegen”. 

(Se baksiden av Menighetsbladet) 

Etter dette har jeg skrevet ca. 30 sanger 

med tekst og melodier stort sett ut 

fra de gamle gode historiene fra Bibelen. 

Jeg har bare melodien i hodet for 

jeg kan ikke noter. 

SAMARBEID OM CD MELLOM 

AMATØR OG PROFF 

- Men hvordan var veien fram mot 

CD – utgivelse? 

Våre barn Cecilie og Anstein fikk barn 

med 13 timers mellomrom. I forbindelse 

med barnevelsignelsen skrev 

jeg en sang som jeg syntes ble ganske 

god og Cecilie har likt den veldig 

godt. Hun har spilt og sunget på Musikk 

og kulturskolen hos Ståle Andreas 

Stendahl i lang tid. Hun fortalte 

dette til Ståle og sa at det hadde vært 

utrolig gøy å fått noen av sangene til 

pappa på CD. Det gikk en god stund 

så kom hun og sa til meg at nå kunne 

jeg ikke trekke meg fra CD – innspilling 

for nå var Ståle tent på oppgaven. 

Så begynte et fantastisk samarbeid. 

Jeg er en amatør mens Ståle er en profesjonell 

mann i musikkbransjen og 

det har gått veldig flott. Jeg har spilt 

for han og gitt han akkorder. Han har 

overført musikken og bearbeidet den 

gjennom svære programmer på sin 

PC. Han har lagt på instrumenter og 

deretter mitt trekkspill og min sang. 

På flere sanger har jeg spilt og sunget 

flere stemmer som har blitt lagt på. 

Ståle har vært ærlig og fått fram mitt 

trekkspill og min egenart og har klart 

å få fram tekstene på en imponerende 

måte. Det har blitt mange fantastiske 

timer sammen med Ståle. Han har 

vært utrolig dyktig og engasjert og 

har arbeidet til langt utover natta for 

meg. Firmaet hans som blir utgiver 

heter SAS Musikk. Plata kommer 

ut forhåpentligvis til sommeren og 

heter: ”Fra hjertet bak trekkspillet – 

sanger til trøst og ettertanke” 

Hvorfor er dere kristne og hva betyr 

det for dere i dagliglivet? 

Tormod forteller at han er oppvokst i 

et kristent miljø, men i ungdomstida 

måtte han ta et valg. Da jeg var 18 år 

samlet ungdommene i Gyland seg på 

Alfarheim i helgene der det var dans 

og selvfølgelig ble det også en del alkohol 

blant mange. Jeg var ofte der, 

men satt bare i biler utenfor. Så en 

kveld kom han som drev stedet ut til 

meg og sa han hadde hørt at jeg spilte 

trekkspill. Han lurte på om jeg ville 

sitte i vestibylen og spille trekkspill 

som bakgrunnsmusikk mot god betaling. 

Jeg skulle ikke spille til dans. 

På denne tida hadde jeg lite penger 

og motoren på bilen min hadde skåret 

seg. Jeg trengte derfor pengene sårt. 

Jeg ble svært fristet til dette og det 

foregikk en kraftig kamp inni meg. 

Jeg hadde fått trekkspillet av mamma 

og visst at hun ville blitt svært skuffet 

over meg. Jeg sa heldigvis nei, men 

det var ikke lett. Hvis jeg hadde sagt 

ja den ene gangen, ville det sannsynligvis 

blitt et annet liv for meg for jeg 

har alltid likt liv og røre. Jeg hadde 

nok litt behov for å frigjøre meg litt 

og jeg var litt lei. Det gikk derfor litt 

tid før Osmund og Nils kom på banen 

som reddende engler og fikk meg 

med på Sion. Jeg ble med i Ungdomsmusikken 

og som en kuriositet 

kan jeg nevne at Tore Rasmussen var 

den første som fikk slå slagverk på 

Sion. Han fikk slå med visper, humrer 

Tormod. 

HÅPET OM ET EVIG LIV 

Men tilbake til hvorfor jeg er kristen. 

Jeg har et håp om et evig liv og jeg 

vet hva jeg blir spart fra som kristen. 

I dag har vi det veldig godt og det 

er ikke sikkert jeg hadde det mindre 

godt her på jorda om jeg ikke var 

kristen, men da hadde jeg ikke hatt 

evigheten som er målet. Det er også 

viktig å få være med å gjøre en jobb 

for Jesus for å få andre med på veien 

til Himmelen. Vi må ta et standpunkt 

på hvilken vei vi ønsker å gå! 

I dagliglivet betyr troa enormt mye. 

Jeg besvimte på jobb for en stund 

siden og mange ble engstelige. For 

meg betyr ikke det noe, men det er 

klart det betyr mye for dem som eventuelt 

sitter igjen. Når vi sover vet vi 

ikke om vi våkner før vi våkner. For 

meg er det en trygghet å vite at jeg 

har et evig liv å se fram til og at jeg 

når den tid kommer, kommer hjem. 

Jeg ser også mye som jeg blir spart 

for i dagliglivet. 

Jeg pleier lese et kapittel i Bibelen 

hver dag og ber for familie, venner og 

arbeidskollegaer. Og jeg ber om å få 

være et redskap for Jesus i det daglige 

og det har jeg også et stort ønske om. 

Hva betyr troa for deg, Evelyn? 

Det har vært naturlig hele livet. Jeg 

er født og oppvokst med troa. Det er 

godt å ha Gud å klynge seg til i vanskeligheter 

i livet. Håpet om evig 

liv betyr mye for meg, selv om jeg 

mange ganger tviler på himmelen og 

mye annet. Det er viktig å gå til Guds 

hus og høre Guds ord for det styrker 

troen. Det å høre og se at andre tror 

hjelper meg. Det er helt naturlig for 

meg å be til Gud i det daglige og sukke 

litt når jeg føler for det. 

Det er flott at så mange tar med seg 

barna til Guds hus til søndagsskole og 

gudstjeneste. Det er viktig at de unge 

får ta del i arven vi har fått. Det er 

viktig at bibelhistorien gjøres levende 

på ulike måter. Sangene til Tormod 

tar vare på de gode bibelhistoriene, 

avslutter hun. 


Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011 9 

Foto: SR

Mange har registrert at 

det har vært en debatt 

om synet på ulike samlivsformer, 

og om personer 

som praktiserer 

ulike samlivsformer skal 

kunne praktisere i vigslede 

stillinger i Den norske 

kirke. Uenigheten 

har lokalt vært mellom 

biskop Erling Pettersen 

og prester tilsluttet ”Carissimi”, 

lokalt representert 

ved sokneprest Knut 

Svenning. Det er ikke 

like lett å forstå hva sakens 

kjerne dreier seg om, 

men vi ønsker å bidra til å 

belyse saken. Vi har derfor 

utfordret sokneprest 

Knut Svenning og biskop 

Erling Pettersen til å 

svare på noen spørsmål 

som forhåpentligvis kan 

bidra til å belyse begge 

siders syn bedre. Menighetsbladet 

ønsker at 

leserne selv kan vurdere 

svarene. 

Noen oppfatter debatten som splittende 

for kirka. Vi ønsker ikke å bidra til 

dette gjennom denne artikkelen, men 

siden uenigheten har involvert ansatte 

i Stavanger Bispedømme og Lund og 

Heskestad menighet vil det være vanskelig 

for Menighetsbladet å forbigå 

uenigheten. Vi ønsker ikke å fortsette 

debatten med innlegg framover, men 

oppfordrer alle til åpenhet og direkte 

samtale med involverte. 

Siden saken involverer biskop og 

sokneprest vil vi referere til noe av 

hva biskopenes og prestens oppdrag 

i tjenesten er. 


UENIGHET MELLOM 

Først biskopens oppdrag: 

1 ”… rekke Herrens menighet Ordets 

brød og gi vel akt på deg selv og hele 

den hjord som er deg betrodd.” 

2 ”… ta vare på den apostoliske lære 

etter vår kirkes bekjennelse, og rettlede 

og oppmuntre Herrens tjenere i 

menigheten.” 

3 ”… utføre din tjeneste med troskap, 

og sammen med dine medtjenere 

legge vinn på å fremme og bevare enheten 

i Guds kirke, til pris og ære for 

hans hellige navn.” 

Prestenes oppdrag: 

1 ” – at du forkynner Guds ord klart 

og rent, som det er gitt oss i Den hellige 

skrift, og som vår kirke vitner om 

det i sin bekjennelse, og forvalter de 

hellige sakramenter etter Kristi innstiftelse 

og vår kirkes orden,” 

2 ” – at du i sjelesorg og skriftemål 

drar omsorg for hvert enkelt menneske 

og bærer dem fram for Gud i bønn 

og påkallelse med takk,” 

3 ” – at du trofast veileder og formaner 

til sann omvendelse, levende tro 

på Kristus og et hellig liv i kjærlighet 

til Gud og nesten,” 

4 ” – at du også selv av hjertet legger 

vinn på å leve etter Guds ord, og i 

studium og bønn trenger dypere inn i 

de hellige skrifter og den kristne tros 

sannheter.” 

Så over til spørsmålene og svarene: 

BISKOP OG ENKELTE PRESTER 

- Hva består uenigheten 

mellom partene i slik du 

ser det? Hva er ditt syn? 

Sokneprest Svenning: 

Den saken som har skapt uenighet er 

hvor vidt det er rett eller i strid med 

Bibelens lære for kristne homofile 

å leve sammen i et seksuelt forhold 

mellom to av samme kjønn, og dertil 

også om kirken skal kunne ordinere 

homofilt samlevende til prestetjeneste 

i kirken og annen vigslet tjeneste. 

Lærenemnda ble splittet i to da dette 

spørsmålet var til behandling i 2006. 

Gruppen som avviser en åpning for 

homofilt samliv uttalte da: «Etter vår 

oppfatning foreligger det ikke noen 

overbevisende bibelsk begrunnelse 

for det alternative synet». (LN 2006, 

s. 125). Dette synspunktet slutter jeg 

meg til. 

Selv om begge parter i homofilidebatten 

sier de ser seg forpliktet på 

og ønsker å være lojal mot Skriften, 

kan det etter mitt skjønn settes store 

spørsmålstegn ved om ikke andre 

argumenter tillegges mer vekt enn 

Bibelen når man argumenterer for 

homofilt samliv. Dermed dreier saken 

seg også om hva som skal være øverste 

norm for tro, lære og liv i vår kirke. 

Etter en luthersk kirkeforståelse 

må det være Bibelen som er øverste 

Foto: Privat 

autoritet. 

I et av vår kirkes bekjennelsesskrifter 

heter det: «Til sann enhet i kirken er 

det nok å være enig om evangeliets 

lære og om forvaltningen av sakramentene.» 

(CA 7). I «Kirkens enhet 

og troens fundamenter» som var en 

innstilling til Bispemøtet i 1997, uttaler 

biskopene Bergan og Bondevik 

at innholdet i evangeliet også favner 

om skapelseslære, etiske lærepunkt 

og læren om synd. I konklusjonen 

blir det enstemmig hevdet at «å sidestille 

heterofilt ekteskap med homofilt 

samliv er i strid med grunnleggende 

etiske prinsipper i Bibelen og må anses 

som kirkesplittende vranglære.» 

Dette synspunktet slutter jeg meg 

også til, og mener at de biskopene 

som går inn for å ordinere homofilt 

samlevende til prestetjeneste i kirken 

rammes av dette. Nå er det ikke 

slik at et hvert menneske som står for 

et liberalt standpunkt er å regne for 

vranglærer i kirken. Jeg hevder med 

Carissimi at biskoper er med sitt læreansvar 

i en slik stilling og posisjon 

at dersom noen av disse fremmer en 

lære som strider mot Bibelen og vil 

gjøre denne til kirkelære, da er disse 

biskopene å regne for vranglærere i 

kirken. 

Biskop Pettersen: 

Jeg er egentlig mest opptatt av det jeg 

har felles med Carissimi-prestene: 

Troen på Jesus Kristus, takknemligheten 

for evangeliet og engasjementet 

for å forkynne det i ord og handling. 

Jeg tenker at det er spesielt viktig å 

understreke det vi har felles i møte 

med uenigheten om kjærlighet mellom 

mennesker av samme kjønn. 

Disse spørsmålene får noen ganger, 

skjult eller åpenlyst, betydning for 

om kristne viser hverandre tillit. I 

likhet med Kirkemøtet og de andre 

biskopene, tenker jeg at det ikke er 

grunnlag i Bibelen eller læretradisjonen 

vår for å gjøre dette spørsmålet 

så viktig. 

Carissimi bygger sitt syn på at Bibelen 

i enkelttekster klart forbyr samliv 

mellom mennesker av samme kjønn 

og på at det lenge har vært enighet i 

kirken om å avvise dette. Derfor mener 

de at uenigheten er splittende. 

Jeg tenker at verken trenger eller bør 

være slik. Kirken kan leve godt med 

denne uenigheten gjennom fortsatt 

diskusjon, men vi mister noe viktigere 

hvis vi ikke kan være sammen i 

samme kirke. Bibelen forankrer selv 

kristen enhet i noe dypere enn enighet 

i teologiske spørsmål. Vi hører 

sammen i Jesus Kristus. 

Jeg ser at Carissimi mener uenighet 

om homofil og lesbisk kjærlighet er 

så alvorlig at det splitter kirken. Kirken 

har, med solid bibelsk og teologisk 

begrunnelse, handlet ut fra at å 

splitte kirken er for alvorlig til å gjøre 

det på dette grunnlaget. 

- Vår kristne tro og Den 

norske kirke er bygget på 

Bibelens ord. Begrunn ditt 

syn og hvilke bibelord som 

du vektlegger i denne sammenhengen. 

Biskop Pettersen: 

Det finnes tekster i både Det gamle 

og Det nye testamente som forbyr 

samliv mellom mennesker av samme 

kjønn. De viktigste tekstene finnes i 

3. Mosebok, i Romerbrevet og i 1. 

Korinterbrev. I tillegg bruker mange 

skapelsestekstene i denne diskusjonen, 

både skapelsesberetningene i 1. 

Mosebok og Jesu svar på spørsmålet 

om skilsmisse i evangeliene. 

Både Jesus og Mosebøkene sier at 

mennesket er skapt til å være mann 

og kvinne. Å møte hverandre som 

mann og kvinne er en velsignelse. 

Forpliktende samliv og ekteskap er 

nødvendig for menneskeheten. Det er 

oftest en god ramme for barn å vokse 

opp i. Det er en uvurderlig del av livsinnholdet 

for de som får anledning 

til å dele livet med noen. 

Jeg tenker likevel at den bibelske betoningen 

av samlivet mellom mann 

og kvinne, verken i skapelsestekstene 

eller ellers, utelukker muligheten 

for andre livsvalg enn ekteskap, for 

eksempel å være enslig eller å leve 

sammen med et menneske av samme 

kjønn. 

Blant jødene både i Det gamle testamente 

og på Jesu tid var det å leve 

sammen med noen av samme kjønn et 

kulturelt utenkelig alternativ. I møte 

med både disse og andre tekster kan 

det være komplisert å skille mellom 

hva som er kultur og bakgrunn og hva 

som er åpenbaring. Ofte kan dette 

ikke skilles, men er vevd sammen på 

ulike måter. Det er teologiens store 

utfordring. 


>> 

11

Jeg skulle ønske flere som har sterke 

meninger om disse spørsmålene tok 

seg tid til å lese de samvittighetsfulle 

og historisk presise tolkningene av 

disse tekstene som Den norske kirkes 

lærenemnd oppsummerte i 2006. 

Jeg kjenner også mange som har blitt 

utfordret på sitt ståsted i møte med de 

menneskene som er sterkest berørt 

av dette, de som kjenner det som en 

vakker og ufravikelig del av sin egen 

identitet å kunne gi uttrykk for sin 

kjærlighet til et menneske av samme 

kjønn gjennom et samliv preget av 

gjensidighet og forpliktelse. 

Derfor tenker jeg også at de viktigste 

bibelske perspektivene når vi skal 

utforme en etikk er de store linjene i 

evangeliet, Jesu forkynnelse og hans 

møte med mennesker. Det sies ofte at 

Jesu kjærlighet går godt sammen med 

avvisningen av homofile og lesbiske 

parforhold. Det er et syn jeg forstår 

og respekterer, men selv synes jeg 

også at Jesu mot og forkynnelse, blant 

annet i møte med enkeltheter i Moseloven, 

gir trygghet for at det er mulig 

å møte homofil og lesbisk kjærlighet 

med større åpenhet. 

Sokneprest 

Svenning: 

Disse bibelordene 

fra Det nye 

testamentet er 

helt sentrale: 

Rom 1,26-27: «Derfor 

overgav Gud dem til vanærende 

lidenskaper. Kvinnene gav seg hen 

til unaturlig kjønnsliv istedenfor det 

naturlige. På samme måte sluttet 

mennene å ha naturlig samliv med 

kvinner og brente i begjær etter hverandre. 

Menn drev utukt med menn, 

og de måtte selv ta straffen for at de 

var kommet slik på avveier.» 

1Kor 6,9-11: «Vet dere ikke at de som 

gjør urett, ikke skal arve Guds rike? 

Ta ikke feil! Verken de som lever i 

hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere 

eller menn som ligger med menn eller 

lar seg bruke til dette, verken tyver, 

pengegriske, drukkenbolter, spottere 

eller ransmenn skal arve Guds rike. 

Slik var noen av dere en gang. Men 

nå er dere blitt vasket rene, dere er 

blitt helliget, ja, rettferdige for Gud 

i Herren Jesu Kristi navn og ved vår 

Guds Ånd.» 


1Tim 1,9-10: «Vi må huske at loven 

ikke er gitt for den rettferdige, men 

for lovbrytere og oppsetsige, for ugudelige 

og syndere, folk uten respekt 

for det hellige, verdslige, slike som 

slår sin far eller mor, mordere, menn 

som driver hor eller har utuktig omgang 

med menn, for slavehandlere, 

løgnere og dem som sverger falskt, 

og hva det ellers kan være som strider 

mot den sunne lære.» 

Disse tre tekstene omtaler blant annet 

homoseksuelle handlinger, og er i sin 

ordlyd en klar advarsel mot dette. Tekstene 

taler entydig om at homoseksuelle 

handlinger er å forstå som brudd 

med Guds skapervilje og symptom 

på frafall. Teksten fra 1Kor 6 viser 

tydelig til omvendelsens mulighet. I 

menigheten i Korint var det mennesker 

som hadde levd i strid med Guds 

ord før de ble kristne. Omvendelsen 

til den kristne troen innebar et nytt liv 

og et oppgjør med det gamle. 

Den kristne kirke har alltid hevdet at 

det skal være en sammenheng mellom 

liv og lære. Dette hører med til 

Den hellige Ånds gjerning i den som 

tror. Men det vil alltid være en fristelse 

til å bryte Guds vilje og til ikke 

å la sin tro få praktiske konsekvenser. 

I dåpen bekjenner vi forsakelsen og 

troen. Forsakelsen er å si nei til djevelen 

og alle hans gjerninger og alt 

hans vesen. Troen er å si ja til Gud og 

alt Gud lærer og står for. Her står det 

en strid mellom to veier i det enkelte 

mennesket. Troens vei er omvendelsens 

vei. For mange kan den også 

oppleves som smal. 

Det hører med til min overbevisning 

at apostlene slik de er gjengitt i Det 

nye testamentet forkynte det Jesus 

hadde pålagt dem å si. Jeg ser derfor 

ingen motsetning mellom Jesus og 

apostlene, det være seg Peter, Paulus 

eller Johannes. Det som Jesus og 

apostlene har begrunnet ut fra Guds 

vilje i skapelsen og livet vi skal leve 

som kristne, er ikke begrenset av tid 

og miljø, men gjelder for alle kristne 

til alle tider. 

Helt grunnleggende er Guds kjærlighet 

til alle mennesker og at alle er gitt 

det samme menneskeverdet i og med 

at vi er skapet i Guds bilde. Kristne 

har gjennom historien også sett Guds 

omsorg i de grensene Gud setter for 

våre liv. Slik er det en sammenheng 

mellom det dobbelte kjærlighetsbudet, 

de ti enkeltbud og de nytestamentlige 

formaninger. I vår tid ser 

vi hvordan det dobbelte kjærlighetsbudet 

brukes til å sette enkeltbud ut 

av kraft. Dette kan verken være i tråd 

med kjærligheten eller være etter vår 

Herres vilje. 

Som prest er jeg i min ordinasjon forpliktet 

til å si det samme som apostlene. 

Det er hva det betyr «å forkynne 

Guds ord klart og rent som det er gitt 

oss i Den hellige skrift.» Det er neppe 

vanskelig å forstå hva bibelordene 

sier, men vanskeligheten kan være for 

noen å godta det apostoliske budskapet 

i vår tid. Livet er ikke alltid lett 

og vi slites i ulike retninger noen og 

enhver, men heldigvis finnes det en 

vei tilbake for den som har havnet på 

kant med Guds ord. Det vil være min 

oppgave som prest å peke på omvendelsens 

positive mulighet og Guds 

omsorg og nåde for syndere som vender 

om. 

- Kirka har ikke lenger et 

enhetlig syn på ulike samlivsformer 

og hvilke samlivsformer 

ansatte i vigslede 

stillinger kan ha. Vil 

kirka kunne leve med denne 

uenigheten framover eller 

er dette spørsmålet så 

avgjørende for Den norske 

kirke at det kan føre til en 

splittelse? 

Sokneprest 

Svenning: 

Splittelsen er der 

allerede og hele 

tiden, selv om kirken 

som organisasjon 

er en samlet enhet. 

Om kirken blir splittet avhenger altså 

ikke av om hvordan den organiseres, 

slik jeg ser det. Vi kunne riktig nok 

tenke oss at en kirkesplittelse førte til 

at noen gikk ut og dannet noe nytt. 

Det er sagt om Den norske kirke at 

den lekker som en sil, så noe av dette 

skjer allerede. Carissimi har arbeidet 

målbevisst for å unngå flukt av prester 

som står for apostolisk lære. Vi 

søker heller rom til å bli værende i 

den samme kirke. Arbeidsrettslig for- 

holder vi oss til Erling Pettersen som 

biskop, men har ikke tillit til hans åndelige 

lederskap. 

Så lenge vi ikke kan enes og samles 

om evangeliets lære, forblir kirken 

splittet. (Jfr. CA 7). 

Biskop 

Pettersen: 

Jeg håper Carissimi-prestene 

blir 

i kirken. Kirken er 

tydelig på at det er 

rom for å være både 

prest og kirkemedlem uavhengig av 

hva en mener om homofil og lesbisk 

kjærlighet. 

Det som gjør situasjonen vanskelig 

er at Carissimi krever noe som det 

per i dag ikke finnes ordninger for. 

Av både juridiske, kirkelige og teologiske 

hensyn er det ikke mulig å opprette 

alternativt tilsyn i den formen 

Carissimi krever det. Slike ordninger 

har heller ikke jeg som biskop kirkelig 

myndighet til å innføre. 

Det er også utfordrende at å imøtekomme 

Carissimis krav vil være å 

skape ordninger som bekrefter og befester 

noe som splittelse som det har 

vært bred enighet om at kirken kan 

leve med. 

14. juni skal Bispemøtet møte Carissimi. 

Der fortsetter samtalene. Biskopene 

er forpliktet til å tenke på 

de store linjene og følge bibelsk og 

luthersk tradisjon for hva kirkens enhet 

består i. Det er også viktig i møte 

med Carissimis krav. 

- Uenigheten har blitt konkretisert 

gjennom uenighet 

om nattverdsfelleskapet. 

Forklar ditt syn på dette. 

Biskop 

Pettersen: 

For at noe skal 

regnes som 

vranglære og begrunne 

splittelse av 

den typen Carissimi 

legger opp til, tenker jeg det må bryte 

med kjernen i den kristne tro. Det er 

ikke tilfelle i denne saken. 

Kjernen er troen på Jesus Kristus, 

hans gaver til oss, nåde og evig liv. 

I det kristne fellesskapet får vi del i 

hans liv, død og oppstandelse gjennom 

dåp, tro og nattverd. 

Så lenge Jesus Kristus forener oss, så 

hører vi sammen i verdens viktigste 

og vakreste fellesskap. Klarest kommer 

det til synlig uttrykk når vi feirer 

nattverd, med Jesus og hverandre. 

Derfor tenker jeg Carissimi velger 

feil sted når de sier at den underliggende 

splittelsen må markeres med et 

tegn. De velger å bryte nattverdfellesskapet, 

noe et samlet bispemøte ikke 

ønsker. 

Derfor håper jeg både Carissimi og 

folk i Lund fortsatt kan samles om det 

viktigste, at ikke uenighet om samlivsspørsmål 

tar fra noen frimodigheten 

til å ta del i fellesskapet i kirken 

eller troen på Jesus Kristus. 

Sokneprest 

Svenning: 

Alvoret i en hver 

lærestrid understreket 

av ord 

som: «Den som 

ikke holder seg til 

Kristi lære, men går ut over den, har 

ikke samfunn med Gud. Den som 

holder seg til læren, han har samfunn 

med Faderen og Sønnen.» 2Joh 1,9. 

Selv om det her ikke refereres direkte 

til homofilispørsmålet, advares det 

i forlengelsen av dette verset mot å 

dekke over vranglæren ved å ta imot 

den som lærer vrangt i hjemmet som 

var stedet for gudstjenestene i datidens 

husfellesskap. Å ha husfellesskap, 

det vil si gudstjenestefellesskap 

med en vranglærer er da så alvorlig at 

man blir medskyldig om man ønsker 

vedkommende velkommen som en 

som har rett til å føre sin lære i menigheten. 

(Jfr. Tit 3,10; Rom 16,17). 

Nattverden er det sterkeste uttrykket 

for enhet vi har i kirken. Når prester 

står sammen i presteklær innenfor alterringen, 

formidler dette enhet i tro 

og lære. I lærespørsmålet om homofilt 

samliv er kirken dypt splittet. For 

meg vil det derfor være et falskt vitnesbyrd 

å formidle en enhet som ikke 

lenger er til stede. 

Som privatperson er det mulig for 

meg å gå til en nattverd som biskop 

Erling Pettersen forretter, fordi den 

er fullt gyldig i henhold til vår kirkes 

bekjennelse, men altså ikke i presteklær. 

Prestene som er tilsluttet Carissimi 

har det samme syn på nattverden 

som Den norske kirke har. Forsakelse 

av nattverden i dette spesielle tilfellet 

er ikke en aksjon, men en reaksjon 

som tvinger seg fram for å ivareta 

samvittigheten. Det er flere yrkesgrupper 

som har reservasjonsrett for 

å ivareta samvittigheten. Å tvinge arbeidstakere 

i slike ting er ingen god 

personalbehandling. I en luthersk forståelse 

av nattverden er det dessuten 

uhørt med bruk av tvang til nattverd. 

Ved å gjøre splittelsen synlig, kalles 

partene tilbake til samtaler og drøftelser 

med det mål å komme til enighet 

om den rette lære i lys av Guds ord. 

Først når vi kan enes om evangeliets 

rette lære, kan vi forenes i en felles 

nattverdfeiring i vår kirke. 


13

Hvordan kan disse 6 

formene settes sammen 

slik at de danner tre like 

kvadrater? 

Finner du 8 feil på nederste bilde? 

BæLuBa 

Løsningene finner 

du på side 24 

Liker du kryssord? 

Kryssordet er laget 

av Terje Gilberg 

Tekst: 

Tone Lindland 

Har 

du hørt om Sakkeus? 

Han var en svært rik mann, 

en overtoller fra Jeriko. Han hadde så 

lyst å se Jesus da Jesus var på reise gjennom 

Jeriko. Det var en stor folkemengde i Jeriko 

den dagen Jesus kom, Sakkeus var liten av vekst 

og klarte ikke å se Jesus over hodene til alle de andre 

menneskene i byen. Han klatret derfor opp i et morbærtre 

for å få bedre utsikt. Da Jesus kom forbi, så han opp på 

Sakkeus og ba ham komme ned, han ønsket nemlig å spise 

måltid hos Sakkeus. Folkemengden ble sint fordi Jesus ville 

besøke en syndig mann som Sakkeus, han som hadde stjålet 

fra andre. Sakkeus klatret ned fra treet og sa: ”Herre, halvdelen 

av alt jeg eier, vil jeg gi til de fattige, og har jeg presset 

penger av noen, skal han få firedobbelt igjen.” Da sa Jesus: 

”I dag er frelse kommet til dette hus. For også han er en 

Abrahams sønn, og Menneskesønnen er kommet for 

å oppsøke det som var fortapt, og frelse det.” Med 

dette viste Jesus at han elsker alle mennesker, 

uansett hvem vi er og hva vi har gjort. Om 

du føler at ingen ser deg, så er det en 

som ser deg, og det 

er Jesus! 

Tekst: Vivi Østrem 

Kypros 

Vivi og Arne Olav Østrem har 

snart vært et år på Kypros hvor 

de jobber for IBRA. IBRA Media 

drives av pinsemenighetene i 

Norden og er blant de store radio- 

og TV stasjonene i verden 

rettet mot den arabiske verden. 

Vivi bringer her en sterk historie 

til oss 

En ung gutt på 16 år 

fra et arabisktalende land er sterk i sin 

muslimske tro, og han er svært provosert 

av de kristne. Han bruker 7 år på å 

studere Bibelen og Koranen for å finne 

feil i Bibelen og argumentere mot den 

kristne tro. Etter 7 år oppdaget han at 

det stod noe i Åpenbaringsboken i Bibelen, 

og det samme var sitert i Koranen. 

Det ble et vendepunkt i livet, og 

han ble en kristen. Han fikk tidlig etter 

omvendelsen en sterk lengsel etter å 

dele Bibelens budskap med andre. 

Radioprogram 

Fra år 2000 var han i gang. Med en liten 

båndopptager reiste han rundt og 

samlet vitnesbyrd på tape. Det ble til 

50 program , og innholdet var mange 

sterke vitnesbyrd om hva Jesus hadde 

gjort i menneskers liv. Mange av disse 

programmene sendes fortsatt. 

Etter dette produserte han mer enn 50 

programmer hvor temaet var: “Fra 

hjem til hjem”. Opptakene ble gjort i 

husmenigheten som han og hans kone 

ledet, og hensikten var å trene og lære 

disipler etter Jesu befaling. 

Uten å ha kunnskap om internett, ønsket 

han å bruke dette redskapet for å 

nå lengre ut. Han fikk hjelp til å komme 

i gang, og i løpet av årene fram til 2007 

hadde han inntil 4000 som besøkte 

websiden daglig. Da “blomstret” forfølgelsen: 

Hackere prøvde å ødelegge 

websiden. De store avisene i landet 

skrev imot websiden og den kristne 

troen. Sikkerhetspolitiet kalte han stadig 

inn til avhør. “Alle” visste at han 

stod bak nettsiden, men de klarte ikke å 

framskaffe nok bevis til å “felle” han. 

Familien står bak en TV-produksjon 

som nylig ble fullført. 26 barneprogram 

har de spilt inn i hjemmet sitt. Disse 

sendes nå via Sat7 Kids i hele araberverden. 

Pappa har selv skrevet alle sangene 

og laget all musikken som brukes 

i programmene. 

Trusler 

4 ganger har han og familien måttet flytte 

rundt i hjemlandet pga. trusler. Det 

siste året opplevde de et umenneskelig 

press. I noen timer hver eneste kveld i 

flere måneder var de og deres medarbeidere 

utsatt for voldsomme verbale 

angrep i et nettforum. Heller ikke barna 

En prøvet tro... 

ble spart, og som de sier:” Dette ødela 

nervene våre.” Det ble lagt ut karikaturtegninger 

av dem på nettet, med djevelske 

uttrykk. Og informasjonen var 

av en slik art at de forstod at blant deres 

egne måtte det være en “Judas”. Men 

i denne delen av verden møtes vi med 

at en alltid må være forberedt på at det 

er en “Judas” i flokken. Det var det jo i 

Jesu flokk også. 

Etter dette presset over tid, skjedde det 

to dramatiske ting samtidig: En av dem 

ble alvorlig syk, og de fikk 48 timers 

varsel om å forlate landet. Ektefellen 

er nå på en liste over personer som er 

en trussel for landet, og kan ikke vende 

tilbake. Hun kommer opprinnelig fra et 

annet land i Midt-Østen. 

En mann har vært nødt til å forlate sin 

mor som er enke, og sine ugifte søstre. 

For disse var han “tryggheten”, slik 

kulturen er i Midt Østen. 

Arne Olav og jeg sitter stille og lytter til 

deres historie. Når helsesøsteren i meg 

prøver å sortere, blir neste spørsmål: 

Hvordan sover dere om natten? 

Spørsmålet får ikke noe svar, men et 

ektepar ser på hverandre……… 



Foto: privat

Tekst: Laila Kaasa 

Alle foto: NMS 

Moden hirseåker 

Hirse klar i morteren 

Gresshoppesverm i Douentza 

Douentza 


Utenfor hovedveien 

Laila Kaasa er tidligere mangeårig lærer på Lundheim. Hun er 

nå lærer i Douentza i Mali, hvor Lund Menighet har sitt misjons- 

prosjekt. Hun kommer her med et lite vindu mot Mali. 

Eleven min er syk i dag, så jeg benytter 

anledningen til å være med Stina 

Neergård, en av misjonærene, ut på 

besøk til en fulanerlandsby. 

Landskapet er åpent. Vi kjører langs 

fjellene hele tiden. Spredte trær står 

rundt omkring. Hirseåkrene står fine; 

om ikke lenge kan de høstes. Det 

gjelder å finne det riktige tidspunktet. 

Skjæres den for tidlig, er stengelen 

for veik. For sent, betyr at selve akset 

blir overmodent og det er heller ikke 

bra. For et par år siden ventet de på 

det siste regnet, mens en stor hær av 

gresshopper var på vei sørover gjennom 

Sahara. 8 kilometer langt var det 

felttoget, og da de nådde Douentza, 

skulle sulten stilles. Hirseåkrene ble 

barbert på ganske kort tid, og folket 

stod i fare for å sulte. Nå er det inngått 

en avtale om at slike svermer 

må stoppes så snart som mulig, selv 

om de ikke er i angrepsposisjon når 

sprøyting foretas. Landene skal dele 

på utgiftene og på den måten hjelpe 

hverandre. 

Vi er framme. Toyata Pickupen stasjoneres 

i skyggen av et tre. Kuer, okser 

og kalver står under det treet der 

vi skal sitte. Bastmatter legges ut av 

vertinnen, en høy , senete fulanerkvinne. 

Værsågod og sitt. Dette er 

kona til landsbysjefen. Hun slår hendene 

sammen i undring over meg. En 

Tubabo (les hviting) som er så gammel 

er kommet. Kan Tubaboer bli så 

gamle?Fulanerkvinnen har født 11 

barn, er bestemor, men fødte selv for 

få år siden to jenter. Jentene, 4 og 5 år 

gamle, legger seg ned på bastunderlaget, 

litt febervarme. Det er Malariatid 

nå. Ei ku tisser akkurat så langt fra 

matta vi sitter på at det ikke spruter. 

Hun har gledet seg til dette besøket, 

mor. Hun har egentlig en kinkig, hjertefeil 

og må ikke arbeide for hardt. 

Hun sitter mye under treet, og synes 

historiene fra Bibelen om Abraham 

og Sahra er interessante . Abraham 

var nomade, flyttet med hele sin familie 

til et land langt borte. Konflikten 

mellom Hagar og Sahra er velkjent. 

Den ene er fruktbar, den andre ikke. 

Flerkoneri er utbredt her. 

Ingen av barna i denne landsbyen 

går på skole. Hva nytte har en av å 

lese og skrive? Gjetere skal guttene 

bli. De kan tidlig mange navn på kua 

i ulike stadier. Det er viktig i deres 

miljø. En tenårings jente lager hirsegrøt. 

Undervisningen varer ca en 

time der under treet. Nei, skal du ikke 

undervise mer, sier kvinnen til Stina, 

som tenker at en times undervisning 

i 34 grader kanskje rent pedagogisk, 

er i meste laget. Dere har jo akkurat 

kommet.... , fortsetter kvinnen, men 

en tubaboelev som skulle vært på den 

norske skolen idag, venter malariasyk 

på sin mamma hjemme. 

Dette var et besøk jeg gjorde ut i 

bushen mens de nå så brune og tørre 

åkrene stod gulgrønne av hirse. Høsten 

er stor, men arbeiderne få, sier 

Guds ord. Mange misjoner og hjelpeorganisasjoner 

har arbeid med å 

evangelisere og hjelpe langs hovedveiene. 

NMS misjonærene i Douentza 

og Sevare i Måpti regionen, drar 

utenfor hovedveien, veiløs var den 

biten vi reiste, kun dyretråkket ledet 

til landsbyen. Fulanerne slår leir der 

det er beite til dyra. 

Innhøstingen er viktig. I tre år har 

Stina undervist kvinnen, og første 

Påskedag ble denne kvinnen døpt! En 

stor dag! Mannen hennes var til stede 

på gudstjenesten. Som landsbysjef er 

det et under i seg selv at han samtykket 

i at kona hans skulle døpes. Vi 

gleder oss over at Guds rike vokser, 

stille og rikt også blant Fulanerne. 

Foto: SR 

Ordinasjonsgudstjeneste 

for 

Solvår Kvåle Konstali 

Den 6. mars ble vår organist Solvår Kvåle Konstali ordinert 

til kantor i Lund Kirke. Ordinasjonen var en viktig del 

av festgudstjenesten denne dagen. Solvår tok som kjent 

over etter John Nikolaisen som har vært organist i Lund 

og Heskestad menigheter i mange år. Det var storfint besøk 

av både biskopen i Stavanger, Erling Pettersen, og 

prost Kåre Mjølhus i Dalane prosti. Det var for øvrig første 

gang biskopen besøkte kirken på en gudstjeneste. 

Etter preken som ble holdt av biskopen, var det høytidelig 

ordinasjon foran alteret med håndspålegging og bønn for 

Solvor og hennes tjenste. Det var flotte musikalske innslag 

med blant annet Menighetskoret og Heskestadkoret 

samt duett med Solveig Brennsæter og Guro Salvesen akkompagnert 

av Olav Brennsæter. 

Det var mange som hadde funnet veien til kirken denne 

dagen både i fra Lund og Heskestad menigheter. Også familie, 

kolleger og venner av Solvor var til stede. Det var 

en strålende vinterdag som skapte en fin ramme om det 

hele. 

Etter gudstjenesten hvor også tre barn ble døpt var det kirkekaffe 

på Lund Menighetsenter. Der vanket det både gratulasjoner 

og hilsener fra Menighetsrådene og Fellesrådet 

samt sokneprest Knut Svenning mf. 

Foto: SR 


17

18 

Lund Menighetsenter Moi Bedehus 

Møtene begynner kl 19.30. 

Bønn kl 19.00 

Mai 

18.05 Fra hjerte til hjerte ved Sverre Lindland 

25.05 Livet med Gud – vekst og utvikling. Inntrykk fra 

pilgrimstur i Spania v/Bernt Ove Bjørgsvik 

Juni 

01.06 Fra hjerte til hjerte v/Marie Melkeraaen 

08.06 Sommerkonsert i Lund kirke: Oddveig Klyve, 

Lars Inge Tjøstheim og Menighetskoret 

Se egen annonse lenger bak. 

15.06 Fra hjerte til hjerte v/Berit og Kjell Erfjord 

22.06 Siste møte før ferien. Cellegruppene ansvarlig 

August 

17.08 Vi deler sommerens opplevelser. Jostein Skåland 

24.08 Bibeltime: ”Til mann og kvinne skapte Han 

dem” - men hva så? v/Knut Svenning 

31.08 Møte ved Normisjonen 

September 

07.09 Basar ved Israelsmisjonen 

14.09 Hjerte til hjerte v/ Astri Marie Skåland 

21.09 Møte ved Det norske Misjonsselskap 

28.09 Blomsterprakt i ord og bilder v /Inge Høines 

Sommeravslutning BæLuBa 

Søndag 29.mai kl. 11.00 

på Menighetssenteret 

-andakt 

-aktivitet 

- noe godt å bite i 

Håper å se både nye og gamle barn 

i alle aldre. 

Hilsen Ulla og ledere 


Mai 

Søndag 22, kl. 19.00: Søndagsmøte. 

Torsdag 26, kl. 19.30: Bønnemøte. 


Juni 

Torsdag 2, kl. 19.30: Nattverdmøte. 






August 






September 


Søndag 4, kl. 19.00: Høstfest. Taler: K. Trodahl 







Tirsdag 27 – Søndag 2.10: Møter NLM 

v/Terje Thorsen. 

Oktober 




Vårkonsert 

Lund Kirke 

Mandag 30. mai kl. 19.30 

Lund Menighetskor mf. 

Velkommen! 

Døpte Jordfestet “Herre, lær oss å telle 

Jesus sier: “La de små barn 

komme til meg, og hindre 

dem ikke!. For Guds rike 

hører slike til!” 

Mark. 10.14 

Lund: 

06.03.2011 Martine Stenberg 

06.03.2011 Elena Skår Gursli 

06.03.2011 Pernille Stenberg Myklebust 

20.03.2011 Savannah Haraldseid Hamre 

10.04.2011 Marie Misund Klungland, Hafrsfjord 

24.04.2011 Matheo Sandsmark Surdal 

Heskestad: 

13.03.2011 Jonas Omdal 

Vigde “Så blir de stående disse tre: 

Tro, håp og kjærlighet. Men 

størst blant dem er kjærligheten.” 

1. Kor. 13.13 


16.04 2011 Ingrid Kjellesvik og Øyvind Hov 

Det skjer i 

Heskestad: 

Sommerkonsert 

Heskestad Kyrkje 

Heskestadkoret 

Lund Musikk- og Kulturskole 

Tirsdag 31. mai kl. 19.00 

(ikke 9. juni som før annonsert) 

Kom og hør! 

våre dager, så vi kan få 

visdom i hjertet!” 

Salme 90.12 


11.02.2011 Hans Jakob Mydland 

23.02.2011 Torbjørg Synøve Herikstad 

07.04.2011 Sverre Espeland 

08.04.2011 Solveig Skåland 

19.04.2011 Jostein Gyland 

Heskestad: 

25.03.2011 Sigurd Ingvald Øystad 

06.04.2011 Marit Bilstad, fra Soma Kapell 

Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011 2009 19

Sø n d a g e r k i r k e d a g 

4.S.E.PÅSKE 22. MAI LUND KIRKE KL 11.00. 

Joh 16,5-15 Offer til Åpne Dører 

5.S.E.PÅSKE 29. MAI HESKESTAD KYRKJE KL11.00 

EF 3,14-21. Nattverd. BæLuBa-avslutning på 

Lund menighetssenter 

KRISTI HIMMELFARTSDAG 02. JUNI FRILUFTSGUDSTJENESTE HEIAVANN kl 12.00 

Luk 24,46-53. Familiegudstjeneste 

6.S.E.PÅSKE 05. JUNI LUND KIRKE KL 11.00 

Joh 15,26-16,4a. Sjømannskirken deltar . 

Offer til Sjømannskirken. Nattverd 

PINSEDAG 12. JUNI LUND KIRKE KL.11.00 

Apg 2,1-11. Offer til Bibelsselskapet 

PINSEDAG 12. JUNI HESKESTAD KYRKJE KL 19.00 

Apg 2,1-11. Nattverd 

2.PINSEDAG 13.JUNI LUND MENIGHETSSENTER 

Joh 3,16-21. Prostigudstjeneste v Noahs ark. Offer til KRIK 

TREENIGHETSSØNDAG 19. JUNI LUND KIRKE KL. 11.00 

Joh 3,1-15. Offer til Mali 

2.S.E. PINSE 26. JUNI LUND KIRKE KL.11.00 

Luk 16,19-31. Offer til Menighetsarbeidet. Nattverd 

3.S.E.PINSE 03. JULI HESKESTAD KYRKJE KL.11.00 

Luk 14,16-24 

4.S.E.PINSE 10. JULI LUND KIRKE KL11.00 

Luk 15,1-10. Offer til Daudi. Nattverd 

5.S.E. PINSE 17. JULI LUND KIRKE KL 11.00 

Matt 7,1-5. Offer til Menighetsarbeidet 

6.S.E. PINSE 24. JULI HESKESTAD KYRKJE KL 11.00 

Luk 5,1-11. Nattverd 

Sø n d a g e r k i r k e d a g 

7.S.E. PINSE 31. JULI LUND KIRKE KL 11.00 

5. Mos 30,11-16. Offer til Norsk Gideon, Nattverd 

8.S.E.PINSE 07. AUG. SKULEHUSET PÅ STEINE KL 11.00 

Mark 8,1-9. Offer til skulehuset på Steine 

9.S.E.PINSE 14. AUG. FRILUFTSGUDSTJENESTE I HAIEN 

Matt 7,15-20. Familiegudstjeneste. Offer til NKSS 

10.S.E. PINSE 21. AUG. LUND KIRKE KL. 11.00 

1. Kor 3,10-17. Gullkonfirmanter. Nattverd. Offer til 

Menighetsarbeidet. Gullkonfirmanter invitert til middag og samvær 

på menighetssenteret. BæLuBa. 

11. S. E. PINSE 28. AUG. HESKESTAD KYRKJE KL. 11.00 BYGDEDAG 

Luk 19,41-48. Offer til kyrkjelydsarbeidet 

Presentasjon av konfirmantene 

12. S. E. PINSE 04. SEPT. LUND KIRKE KL.19.00 

Luk 18, 9-14. G2 Kveldsgudstjeneste. Offer til Ungdomsarbeidet 

13. S. E. PINSE 11.SEPT. LUND KIRKE. KL 11.00 

Mark 7,31-37. Presentasjon av konfirmanter. 

Offer til Menighetsarbeidet. BæLuBa. 

14. S. E. PINSE 18. SEPT. HESKESTAD KYRKJE KL. 19.00 

Luk 10,25-37. Høsttakkefest. Offer til Sambolabo. Utdeling av 

4-års bok? Bygdekvinnelaget deltar. 

15. S. E. PINSE 25. SEPT. LUND KIRKE KL 11.00 

Luk 17,11-19. Offer til Normisjon. 

16. S. E. PINSE 02. OKT. LUND KIRKE KL11.00 

Matt 6,24-34/ Luk 12,13-21. Høsttakkefest. Offer til Sambolabo. 

Bygdekvinnelaget deltar. 

17. S. E. PINSE 09. OKT. HESKESTAD KYRKJE KL 19.00 

Joh 11,17-27,37-44. Lovsang. Forbønn. Nattverd. Vitnesbyrd. 

Velkommen 

til kirken! 


Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011 21


Lund og Heskestad Menighetsblad nr 2 2011 23

Teskt Arne Lindland 

Det lille i 

det store 

Vi har ofte så lett for å tenke stort. Nøden 

er så stor i verden og jeg kan gjøre 

så lite med det. Men er det egentlig 

slik? Hva er det som egentlig betyr 

noe for deg i hverdagen? Er det ikke 

de små tingene? Små barneøyne som 

viser deg tillit! En venn som smiler 

til deg! Gleden over vårens første 

hvitveis! Følelsen av å bety noe for 

andre bare ved å være nær! 

En maratonløper ble spurt om ikke 

et maratonløp var forferdelig langt. 

Han svarte: ”Nei, det er bare å ta et 

skritt om gangen og til slutt er jeg i 

mål”. Her ligger det mye ubrukt 

visdom. Det er lett å se alt som må 

gjøres og så blir alt uoverkommelig. 

Men klarer vi å gjøre en ting om gangen 

så blir alt gjort til slutt. Men skal 

vi gjøre alt samtidig så ender vi opp 

med at vi ikke får gjort noen ting. 

Verden er full av småting som til 

sammen danner verden. En bilmotor 

består av veldig mange deler. Noen er 

store og noen er små. Hvis vi fjerner 

en liten del av motoren vil den ikke 

fungere som den skal. Vi mennesker er 

Løsninger fra side 14 


som 

en bilmotor. 

Vi har alle vår plass 

i samfunnet og i menigheten. Hvis en 

av oss ikke fungerer vil hele menigheten 

lide. Du er viktig selv om du 

bare er en liten del av helheten! 

Du kan ikke erstattes og er derfor 

viktig. Alle tar ikke like stor plass og 

alle skal ikke gjøre det samme eller 

like mye. I menigheten er noen prester, 

noen koker kaffe, noen vasker 

golv og noen bare er der. Men alle 

er viktige og trengs for at menigheten 

skal fungere! Er du der og sørger for 

at det ikke er et tomrom der du skulle 

vært? 

Årets påske er over og vi har hørt at 

Jesus er verdens Frelser. Mens han 

var på jorda handlet han i det små. 

Han så menneskene rundt seg, han 

så til Sakkeus, han så de som sørget 

og trengte han. Det var ikke slik at 

han bare måtte konsentrere seg om de 

store massene og bare tale for tusenvis 

av mennesker. Det var nok først 

og fremst det han gjorde for enkelt- 

menneskene 

som 

g j o r d e 

størst inntrykk 

blant 

folk både da og nå. Det var nok også 

det at han så enkeltmenneskene som 

førte til at det i dag er millioner av 

kristne i verden. Ser du enkeltmenneskene 

rundt deg og er et medmenneske 

for dem? 

Et puslespill består av brikker med 

ulike former og størrelser. Hvis en 

brikke mangler er det ikke bare å ta 

en tilfeldig brikke fra et annet puslespill 

og tilpasse denne. Det går ikke. 

Du er en slik brikke i Guds verden 

og du er like viktig som alle de andre 

brikkene. Mangler du så blir ikke 

puslespillet fullkomment. 

Du er kanskje en liten brikke, men 

uansett hvor liten du er eller føler deg 

så er du en brikke som trengs for at 

menigheten skal fungere optimalt! 

Vi trenger alle små gjerninger av enkeltmennesker. 

Klarer du å se litt av 

det lille i det store? 

Nye tider for 

Ungdomsklubben 

Oppslutningen om Moi Kristne Ungdomsklubb 

har variert til ulike tider. 

Nå møtes langt færre enn for kort tid 

siden. Dette har både positive og negative 

sider. 

For et par sesonger siden kunne det 

være innom godt over 100 ungdommer 

på en kveld. For de som er blant 

de eldste på ungdomsklubben i dag er 

det nok en stor overgang fra tidligere 

tider. Det var en unik mulighet til å 

fortelle og vise de som kom innom 

hva Jesus betydde for de som hadde 

tatt et standpunkt for Jesus. Samtidig 

ble det en del farting inn og ut og 

rundt omkring i lokalet og en del støy. 

Til tider ble det også skader på inventar. 

Noen av ungdommene syntes 

nok det ble for mye støy og uro. 

Fredag 29.april var det ca 20 ungdommer 

som var samlet på Menighetssenteret. 

Arrangementet begynte 

ikke før kl. 21 fordi det tidligere på 

kvelden hadde vært konfirmantfest. 

Arve Fitjar, som er en av lederne 

forteller at Ungdomsklubben har arrangementer 

på fredager. En gang i 

måneden har de KRIK, dvs. Kristen 

Idrettskontakt. Da har de idrettsaktiviteter 

og samles til en liten andakt. 

UK 

Da andre fredagene har de Ungdomsklubb. 

På noen av samlingene har 

de program mens på andre samlinger 

satser de på ulike aktiviteter det meste 

av kvelden som ulike spillaktiviteter, 

film og mat. 

Foreldre blir også aktivisert på kveldene 

for å være med på å dempe eventuelle 

uroligheter og så er det veldig 

viktig at foreldrene vet hva som skjer 

der ungdommene samles og får et 

innblikk i hva Ungdomsklubben er. 

Denne fredagen var det ikke noe fast 

program, men Tina Omdal som også 

er en av lederne, samlet ungdommene 

og tok fram gitaren og spilte og sang 

egenproduserte sanger fra ”gamle 

dager” da hun gikk på ungdomsklubben. 

De fleste ungdommene er jenter og 

guttene som var der var svært velkomne. 

Ei av jentene ønsket at flere 

gutter måtte komme. Vi kan jo bare 

sende denne oppfordringen videre til 

gutter som er i denne alderen. 

For de som ønsker et godt miljø med 

kristent innhold så kan Menighetssenteret 

på fredagskveldene være et 

godt alternativ. 

Foto: Arne Lindland

Tekst og foto: 

Sokneprest 

Knut Svenning 

Jeg hadde aldri 

vært i Israel. Det 

satt langt inne å si det. 

Mange her på Moi snakker 

om når de sist var i Israel, underforstått; 

de har vært der mange ganger. 

Så hadde altså den nye presten aldri 

vært i Israel før. Like før påske ble 

det en endring på dette. Min kone 

kjøpte flybilletter til oss begge, restplass 

med Apollo, Sola til Aqaba tur/ 

retur for to personer til den nette sum 

av to tusen kroner. Målet med turen 

var å oppleve landskapet og stedene 

der Jesus og apostlene var. 

Veier merket med grått på kartet 

Vi leide bil i Eilat. Derfra gikk turen 

nordover på gode veier gjennom ørkenen 

til dødehavet, stedet for den 

obligatoriske flyteøvelsen. Vi hadde 

med oss et kart der det var merket 

av de veiene det var trygt å kjøre, og 

merket med grått veier og områder vi 

måtte holde oss borte fra. Med dette 

som rettesnor opplevde vi det trygt og 

sikkert å feriere per bil i Israel. 

Vi kom fra Vestbredden og måtte 


Førstereis til Israel 

gjennom en sikkerhetspost for å 

komme inn i Jerusalem. Før vi kom 

inn i sentrum så vi et skilt med veien 

til Oljeberget. Dette fulgte vi og fikk 

et mektig utsyn over den gamle byen 

med bymuren rundt og med den iøynefallende 

skinnende kuppelen til 

moskeen på tempelhøyden. Byen gav 

et mektig inntrykk der den lå høyt i 

terrenget. Fra da av var vi på en måte 

inne i bibelhistorien. Neste dag ble 

en langsom vandring fra Getsemane, 

gjennom Jerusalems Via Dolorosa, 

den smertens vei Jesus gikk mot 

korsfestelsen en langfredag for lenge 

siden. 

Menneskemylder 

Det var et mylder av mennesker langs 

vår rute. Ivrige arabiske selgere, muslimer, 

kristne, ortodokse jøder og 

verdslige, alle hadde sine områder 

i byen. Vi turistene var nok en like 

uensartet gruppe som de fastboende. 

Noen oppsøkte hellige steder, andre 

søkte religiøse opplevelser. «Jeg kan 

kjøre dere til Betlehem», sa minst tre 

ulike taxisjåfører. «Det gir dere gode 

følelser.» Da vi avslo tilbudet måtte 

jeg bekrefte hans mistanke. «Nei, vi 

var ikke katolikker, men ville gjerne 

oppleve Jesu fødselskirke en annen 

gang.» Betlehem hørte med til de grå 

områdene på kartet. Vi kunne ikke 

kjøre dit selv. 

Fant vi det vi søkte? 

Vi fant de hellige stedene. Vi gikk 

den veien Jesus gikk. Noen rundt 

oss fant sterke religiøse opplevelser. 

Vi var ikke blant dem, men det 

var interessant å observere. Der var 

kvinner som bøyde seg ned og kysset 

den steinhellen Jesu døde legeme 

etter sigende skulle ha bli lagt på da 

han ble tatt ned av korset. Jeg for min 

del tenkte mest på hygienen ved slike 

handlinger og syntes ikke de hellige 

gjenstandene og bygningene gav meg 

så mye. 

Vi er en del av et større felleskap 

I gatene møtte vi korsbærere og salmesang 

på mange språk. Det var først 

da, i møte med sangen og lyden av 

kirkeklokker i det fjerne, jeg klarte 

å abstrahere fra mylderet rundt meg 

til hendelsen som utspant seg da Jesus 

bar sitt kors langs denne samme 

ruten. I et øyeblikks henførelse til 

påskens sentrale budskap gav lyden 

av sang på ulike språk, blandet med 

kirkeklokkers klang en takknemlig 

tanke i mitt indre; Jo, det Jesus gjorde 

blir tatt imot like opp til vår tid. Vi er 

del i et større fellesskap enn menighetene 

her hjemme, og det startet her i 

Jerusalem i Israel. 

Vi hadde en uke til disposisjon. Vi 

fikk med oss et utvalg av bibelske steder. 

Vi kjørte opp på Karmel der profeten 

Elia kjempet med Bals profeter. 

Vi var oppe på fjellet Tabor og ved 

foten av det snøkledde Hermon mot 

Libanon i nord. Vi opplevde et frodig 

og blomstrende Israel. Vi reiste rundt 

i Galilea og Tiberias i to dager. Det 

regnet og regnet, men før vi forlot det 

stedet Jesus hadde gjort flere av sine 

under, fikk vi oppleve en revne i skydekket 

og se verdens vakreste solnedgang 

over Genesaretsjøen. 

Nå har vi vært i Israel, og det frister 

til gjentakelse. 

Den hellige gravs kirke 

Forventning og alvor å 

lese i ansiktene til dem 

som stod i kø inne i 

Den hellige gravs kirke 

i Jerusalem 

Jerusalem med den lett synlige Al-Aqsa moskeen til 

venstre og Den hellige gravs kirke midt i bildet. 

Jerusalem med den lett synlige Al-Aqsa moskeen til venstre og Den hellige gravs kirke midt i bildet 

Den tomme grav 

Hit kom mange protestantiske 

kristne for 

å oppleve hagen med 

den tomme grav 


27

Konsert i Lund Kirke 

Lyrikk og orgelmusikk 

i Lund kirke 

Onsdag 8. juni kl 19.30 

14. august (Aurefestivalen) 

Se plakater seinere 

Odveig Klyve og Lars Inge Tjøstheim 

Lyikeren Odveig Klyve leser egne dikt og organisten Lars Inge Tjøstheim 

spiller orgelmusikk av den Estiske komponisten Arvo Pärt. 

Lund Menighetskor deltar også. 

Diktene handler mye om tid, rom og evighet, og står således godt til 

Pärts meditative, minimalistiske stil. 


Ole Paus 

Velkommen! 

Tekst: Steinar Handeland 

Fra romjulen og til midten av 

januar besøkte Harald Kjevik, 

lederen for Misjonstjeneste, 

(lektor fra lærerskolen i 

Kristiansand og innvarderopplæringen) 

og undertegnede, 

(lærer og forkynner i bladet 

”Evangelisten”), det omfangsrike 

Indiaarbeidet på østsiden 

av India, i Bengalbukten i delstaten 

Andhera Pradesh. 

På begge sider av den store Gudavarielva, 

en av hinduenes 10 hellige elver 

i India, ligger vårt misjonsarbeide ut 

fra 550 menigheter med over en halv 

million kristne. India har 87 % hinduer, 

8 % muslimer og bare 2,5 % 

kristne. 

STERKE INNTRYKK 

I dette mangfoldige og fargerike landet 

med ulike kulturer, tradisjoner og 

språk, fikk jeg oppleve veldig mye på 

få dager. Det ble mange sterke inntrykk 

som jeg aldri vil glemme. Og 

det var sjokkerende å se at arbeidet, 

som ble drevet for norske gaver, var 

så stort! Det hadde jeg ikke oppfattet 

før. 

1, 4 MILLIARDER I INDIA 

Men sjokkerende var det også å møte 

fattigdommen blandet 500 millioner 

som levde på under en dollar pr dag, 

“Evangelistens” India-Misjon 

Spennende 

arbeide i 

se de kasteløse gamle, prostituerte, 

tiggerne og familiene, som hadde vel 

bare en neve ris å leve på hver dag. 

Selv sa inderne at de var om lag 1,4 

milliarder mennesker, mens offisielle 

eldre kilder skriver 1,2. Det finnes 

36.000 templer for alle slags guder 

over hele landet fordelt på 11 kaster. 

På toppen sitter de styrtrike Bramakaste- 

folkene og utgjør 100 millioner 

bare de. Men de kan ikke hjelpe 

noen under seg i kastene eller de kasteløse, 

for da faller de selv ut av sin 

kaste og må begynne på et lavere nivå 

i de 70.000 livene de må leve for å 

nå Nirvana. Så piner de seg selv med 

spikermatter, nåler gjennom kinnene, 

kroker i ryggen for å dra på tunge 

ting, ofringer, utallige bønner til avgudene, 

osv. 

ENORM VEKST PÅ 45 ÅR 

For bare 45 år siden kom pastor 

Strømme i Strømmestiftelsen til redaktør 

Edvard Kjelle i det gamle 

kristne bladet ”Evangelisten” og bad 

Kjelle dra til India for å overta et misjonsarbeide 

en finsk misjonær Halonen 

hadde startet etter 2. verdenskrig. 

Kjelle dro og kom hjem med planer 

om spedalsk-arbeide, skoler med barnehjem, 

alderhjem for folk uten pensjon, 

yrkesskoler og radioarbeide, 

hospitaler og klinikker, kirker og bedehus. 

I dag er det bygget en enorm 

masse hus til alt dette i et område så 

stort som Norge sør for Trondheim. 

Og med nesten 400 forkynnere, bibelkvinner, 

evangelister og pastorer, har 

dette resultert i over 500.000 kristne i 

jungel-, steppe- og fjellområdene opp 

mot Hyderabad. Delstaten hadde 80 

millioner på teluguspråket. Nylig var 

det stor møtekampanje med 40.000 

på møtene. 

INDIA 

GLIMT FRA TUREN 

Kjevik hadde vært ute og sette til arbeidet 

han ledet mange ganger før. 

Men for meg var det første gangen. 

Vi fikk en hard reiserute av lederne 

der ute: 

Hver dag skulle vi ha 3 møter daglig, 

ja vi var oppe i 6 besøk på en dag. 

Alle steder skulle vi tale Guds ord til 

forsamlingene som satt klare på gulvet 

og sang. Av de 550 menighetene 

rakk vi bare å tale i noe over 40 menigheter. 

Men vi fikk være med på å innvie 12 

nye bedehus og kirker, en bibelskole 

og et gamlehjem. Overalt var det 

smekkfulle hus og bibelkonferansene 

i sør og nord samlet fra 3000 – 5000 

besøkende på møtene, ofte ute i de 

store telt-kirkene. Overalt strømmet 

folk til møtene og mange tok imot 

Jesus. Vi talte på engelske og ble 

oversatt til telugu-språket. Et av 20 

hovedspråk i India. 

DIAKONI-ARBEIDET: 

a) Hvorfor barnehjem og skoler! 

Mange var barn av døde Hiv/Aids- 

folk, eller fattige og prostituerte som 

bare gikk fra barna sine fordi de ikke 

orket mer. 

Menighetene fant barna og sendte de 

på barnehjem og ”grunnskolene fra 

Norge”, bygget med misjonspenger 

fra givere i kirke og bedehus i 

Norge! 

b) I India hadde bare statsansatte 

pensjon. Den indiske stat eide all jord 

og de fattige bøndene var bare arbeidskraft 

med ris og mais for staten. 

Når så familiene fikk 15 – 20 barn, 

var det ikke mat igjen til de gamle, 

som måtte ut på tigging og kom aldri 

hjem igjen. Menighetene fant dem og 

sendte dem til ”gamlehjemmene fra 

De gamle i Krishnunipalem er forventningsfulle når der 

er besøk fra Norge. Bare på dette stedet i Øst-Godavari 

har Misjonstjenesten ansvar for over 80 gamle, og i 

Vest.Godavari - om lag like mange. Foto: privat 

Norge”! Her fikk de alt de behøvde, 

mat, klær og seng. Som barna hadde 

disse også bare en seng i en sovesal, 

alene i verden! 

c) Edvard Kjelle satset særlig på 

hjelp til spedalske, som lå på 30.000 

– 50.000 syke i delstatene. Spedalskkoloniene 

med hundrevis av syke 

familier, enslige og barn, måtte ha 

legehjelp. ”Norske” hospital og sykepleiere 

stelte sårene deres daglig 

og folk hjalp de uten hender og føtter 

med spisingen. 

d) Videreutdannelse med yrkesskoler 

for tømrer, elektriker, rørlegger og 

sying av klær, er noe av det vi driver. 

Likeså radioarbeide med evangelisk 

forkynnelse i byer over en million. 

”Kan ikke folk lese, så kan de høre 

evangeliet!” 

e) 53 % analfabeter generelt i India 

og opptil 65 % noen steder, viser at en 

liten radio kan hjelpe folk som ikke 

kan lese. Her gis ikke bare evangeliet, 

men også opplæring i spedbarnhygiene 

mot barnedødelighet, helseinformasjon 

mot bakterier og sykdom, 

matprogram om sunn kost, osv. 

NYTTER DET? 

Ja, vi så en enorm framgang for evangeliet, 

men også for det diakonale. 

Alle steder var det dyktige, nasjonale 

medarbeidere! De fikk sin lønn 

fra Norge og de gaver misjonsfolket 

sendte via ”Evangelistens” Misjonstjeneste. 

Selv om det var forfølgelse 

fra hinduene mot de kristne, var de 

kristne ved godt mot og var ivrige i 

arbeidet. 

Takk for forbønn og misjonsgaver 

til India-misjonen på konto 

3000.13.11391! 


29

“Sprell levende” familiegudstjeneste med 6 års bok 20. mars 


>> 

Alle foto: SR 

Konsert med Barnegospel på Menighetssenteret 1. mai 

Påskevandring 

i Lund kirke 

Torsdag 17. mars var det 20 spente 

6-åringer som møtte opp i kirka til 

påskevandring og 6-årssamling. Alle 

foreldrene ble kledd ut med kjortler, 

og så fikk vi høre hele påskebudskapet 

på 3 kvarter! På palmesøndag fikk 

vi høre om da Jesus red inn i Jerusalem, 

og vi fikk gå igjennom en tunnel 

med palmegrener. Skjærtorsdag 

var dagen da Jesus samlet disiplene 

sine til det siste måltidet, og da Jesus 

vasket disiplenes føtter. Det var veldig 

kjekt å spise i kirka og på liksom 

få vasket beina. Langfredag var den 

triste dagen, og da vi fikk høre om 

denne ble det plutselig mørkt i kirka, 

lyset gikk! Alle sammen fikk til slutt 

gå inn i alterringen for å pynte alteret 

med påskeliljer, og lyset kom tilbake. 

Jesus stod opp igjen! 

Etterpå gikk vi bort til Menighetssenteret 

for å ha litt aktiviteter og 

spise kveldsmat sammen. Det ble en 

kjempefin samling, og det var gøy å 

bli bedre kjent med alle 6-åringene. 

Vi gleder oss til å treffe dere igjen, 

kanskje vi sees på Hemmelig klubb 

neste år? 

Dåpsfest 

Vi har feiret dåpsfest, med hele 7 

flotte dåpsbarn i alderen 9 mnd – ca 

1 år, 4 jenter og 3 gutter.. Vi hadde 

en liten samling hvor vi sang og spilte 

på musikkinstrumenter, og så laget vi 

et minne som alle kunne ta med seg 

hjem. Siden det er dåpsfest, ble det 

feiret med boller, is og selvfølgelig 

kake! Under maten fikk foreldrene 

tips om hvordan man kan markere 

dåpsdagen hjemme. Hva med å lage 

dåpskake hjemme også? 

Det var ikke så lett å sitte stille lenge 

nok til at vi kan ta et bilde der alle 

sitter! Men vi fikk en flott kveld 

sammen, med 7 nydelige dåpsbarn! 

Anja Birkeland Haraldstad 

Foto: SR 

Foto: SR 

Foto: Anja Birkeland Haraldstad 

Foto: SR 


31

Dette har skjedd: Joar 

går i 4. klasse. En ny 

gutt , Alex har flyttet til 

stedet sammen med 

familien sin. Alex slår 

Joar og de andre i klassen 

og Joar forstår ikke 

dette. Han tar båten til 

bestefar og spionerer 

utenfor hos familien til 

Alex. Han finner ut at 

faren slår de andre i 

familien og at de sikkert 

ikke har penger til 

å holde huset varmt. 

Joar bestemmer seg 

for å hjelpe uten at de 

vet det og frakter ved til 

familien. Nå ligger Joar 

bak en stein fordi han 

ble overrasket av Alex 

som kom løpende ut av 

huset. Alex står ved et 

tre og gråter. 


MØRKETS ENGLER 

KAPPLØPET 

Joar hadde aldri vært så redd før. Han 

var livredd for å bli oppdaget og følte 

at Alex kunne høre hjerteslagene 

hans. Men Alex hadde nok med sin 

egen gråt. Det gikk flere minutter og 

Alex hulket. Joar var redd for at hvis 

Alex gikk inn i huset igjen kunne han 

bli oppdaget. Bak steinen var det en 

liten heldning på bakken og hvis han 

bare fikk litt tid kunne han kanskje 

komme seg bort fra lyset fra huset. 

Han holdt øynene på Alex og ålte seg 

sakte bakover inn i mørket. Til slutt 

var han oppslukt av mørket og krøp 

bak busker og trær til han følte seg 

sikker på at han ikke ble oppdaget. 

På båtturen hjem tenkte Joar mye på 

det som hadde skjedd. ”Hvis Alex 

hadde det vondt hjemme, hvorfor forsøkte 

han heller ikke å bli venn med 

de andre i klassen”? Han tenkte på 

hvordan han selv ville hatt det hvis 

hans far slo han. Han så opp mot 

himmelen og sa halvhøyt: ”Takk 

Gud for at mamma og pappa er snille 

mot meg”. 

Da han kom hjem spurte mor hvordan 

det var med Marius. Joar løy og 

sa at han hadde det fint. Så begynte 

hun å spørre hva de hadde gjort. ”Å 

nei, tenkte Joar, ikke få meg til å lyve 

mer”. Han mumlet noe uforståelig 

og sa at han ville gå på rommet for å 

gjøre noen lekser. 

Det gikk flere dager før Joar igjen 

tenkte på at Alex og familien sikkert 

hadde brukt opp veden. Det var ingen 

forandring på skolen og Alex 

fortsatte med å slå de andre. Joar forsøkte 

så godt han kunne å være vennlig 

mot han, men det var ikke lett når 

han svarte med å slå han og snakke 

stygt til han. 

Fredagen kom og da måtte han av 

sted. Det var nesten blitt vår, men det 

var litt sludd i lufta. Det var bare en 

liten trekk i luft så han var ikke redd 

Føljetong 

v/ AL 

for å ta båten. Som vanlig sa han 

hjemme at han skulle til Marius, men 

hoppet fort ut i veikanten på vei mot 

Marius. Han hentet trillebåra og la 

oppi 3 sekker med ved fra vedskjulet 

til bestefar og lastet det opp i båten til 

bestefar. Kjeledressen og redningsvesten 

lå klar i båthuset og han satte 

kursen mot Langøya. 

På en høyde et stykke unna ble en 

kraftig nattkikkert rettet mot Joar. 

Joar hadde ingen mulighet til å vite at 

han ble spionert på. Gjennom kikkerten 

hadde to øyne god kontroll på det 

som foregikk på sjøen og store deler 

av Langøya. Nattkikkerten forsterket 

det lille lyset som ble reflektert fra 

skyene og øynene kunne derfor ha 

god kontroll på bevegelsene til Joar. 

På båtturen begynte det å snø og Joar 

var redd snøen ville legge seg på bakken 

og kanskje avsløre hvor han kjørte 

trillebåra og gikk. Han tenkte på 

det som skjedde på sist tur. Han var 

ekstra forsiktig og han hadde mest 

lyst til å avbryte turen. Men han ville 

jo ikke at Alex skulle fryse. Han forsøkte 

å ta seg god tid, men samtidig 

måtte han ikke bruke alt for lang tid 

for snøen begynte å legge seg. 

Han parkerte trillebåra et stykke fra 

uthuset og bar en vedsekk og la den 

ved døra. Det var stille hjemme hos 

Alex. Han hadde vært veldig nervøs, 

men siden alt var så rolig begynte han 

å slappe mer av. Han la den siste sekken 

fra seg og begynte å gå i retning 

av trillebåra. Han trakk et lett sukk 

over at det hadde gått så bra. Plutselig 

hørte han en lyd fra ei dør i uthuset. 

Hele kroppen hans stivnet og 

han bråsnudde seg mot lyden. Han 

så en skikkelse som kom løpende mot 

han og Joar reagerte med det samme. 

Han glemte alt av forsiktighet og løp 

mot trillebåra det han kunne. Han 

følte at han ikke fikk nok luft og han 

var livredd. Han hørte skritt bak seg. 

Plutselig slo en tanke inn i han. Han 

kunne jo ikke røpe hvor trillebåra 

var og han forandret brått retning. 

Han løp over et jorde og over en 

kolle. Han håpet å gjemme seg bort 

i et skogholt og merket at forfølgeren 

sakket etter. Plutselig oppdaget 

han at forfølgeren hadde lommelykt 

og da måtte han bare løpe og kunne 

ikke gjemme seg. Han måtte komme 

seg i båten og komme seg bort. Det 

var nok lettere å løpe etter han med 

lommelykt og han håpet at han skulle 

nå båten tidsnok. Han hadde bundet 

båten slik at det skulle være gjort på 

et øyeblikk å løse den, men ville det 

bli nok tid? 

Han skimtet taket på båthuset hvor 

båten lå fortøyd og øynet et lite håp. 

Plutselig snublet han og falt forover. 

Han kjente smerten i hodet da han 

traff ei trerot og han besvimte halvveis. 

Han følte tida stod stille, men 

var så omtåket at han ikke forstod 

faren. Han forsøkte å reise seg opp, 

men han klarte ikke å holde balansen. 

Han så lyset komme nærmere og i 

lysskinnet så han en stokk som ble hevet. 

Joar klarte å holde armene foran 

hodet sitt og skrek. ” Ikke slå meg” 

Han så stokken kom i bevegelse mot 

han, men kjente ikke noe smerte. 

Langt borte hørte han en stemme som 

sa: ”Joar, er det deg? 

Joar var omtåket, redd og utslitt. Han 

satt på bakken og begynte å gråte. 

Alex satte lyset fra lommelykta mot 

han og ble rådvill. ”Hvorfor er du 

her?, var det eneste han fikk fram. 

Joar forsøkte å si noe mens han hikstet. 

”Jeg ville bare være venn med 

deg, men du bare slo meg. Da tenkte 

jeg at jeg ville finne ut hvorfor du 

ikke ville være venn med meg og da 

jeg forstod at dere frøs ville jeg hjelpe 

til med ved.” 

Nå ble Alex stille. ”Hvorfor var du så 

snill når jeg var slem?” Jeg vet ikke, 

jeg tenkte bare at du sikkert trengte 

en venn, stotret Joar. Det ble lenge 

stille. Begge guttene stirret i bakken. 

Ingen av guttene hadde anelse om at 

de ble observert gjennom linsene på 

en nattkikkert. Mannen bak kikkerten 

hadde roet seg etter at kappløpet 

hadde tatt slutt. Nå så han rolig på at 

guttene holdt seg i ro. 

Det var Alex som brøt stillheten først. 

” Du, Joar, vil du fortsatt være venn 

med meg”. ”Ja”, nølte Joar. ”Er du 

helt sikker på det?” ”Ja”, svarte Joar 

nesten litt irritert. ” Når jeg sier ja så 

sier jeg ja.” Alex fortsatte: ” Jeg har 

nesten aldri hatt noen venner og jeg 

vet nesten ikke hvordan det er å ha 

en venn. ” Selv om Joar ikke så Alex 

i mørket og ikke var gamle gutten 

hørte han på stemmen at Alex nesten 

gråt. Det ble igjen stille før Joar tok 

ordet. ” Du Alex, vil du ikke ha venner? 

Det er jo vanskelig å få venner 

når du er stygg med oss og slår oss”. 

Joar angret litt på at det glapp ut av 

han. ”Jeg vil ha venner, men jeg vet 

ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil ikke 

være stygg, men jeg klarer ikke å la 

være.” ”Hm”, kom det fra Joar. 

”Nå må jeg gå hjem før de blir redde 

for meg”, sa Joar. ”Men først må 

jeg hente trillebåra” ”Har du trillebår 

med deg?” Guttene begynte å gå 

tilbake for å hente trillebåra i lyset 

fra lommelykta til Alex. De hadde 

mye snakke om og begge hadde mye 

å spørre om. Joar fikk vite at Alex 

hadde vært i uthuset flere kvelder for 

å prøve å finne ut hvem som kom 

med veden. 

Da de skulle skilles ble de enige om å 

være venner. ”men du må love meg 

en ting, Joar”. ”Hva da?” ”Du må 

love å ikke fortelle noen om det som 

skjedde i kveld”. ”Avtale”, svarte 

Joar, ”men da må du love å heller 

ikke fortelle det som har skjedd til 

noen for det er en hemmelighet” . 

Da Joar satt i båten hjemover kjente 

han at han hadde veldig vondt i hodet. 

Han kjente at han hadde en kul overfor 

panna. Men på tross av det vonde 

hodet var han veldig glad. Han så 

opp mot himmelen og sukket. ”Takk 

Gud for at jeg har fått Alex til venn.” 

Da Joar kom hjem spurte mor hvordan 

han hadde hatt det hos Marius. 

Men før han fikk svart så mor kulen 

i hodet hans. ”Hva har skjedd med 

deg”, utbrøt hun og tok hånda på kulen. 

Joar trakk seg bort for det var 

vondt. ”Vi lekte og jeg falt og slo 

holdet i en rot”, mumlet Joar. Det var 

jo nesten sant, tenkte han. ”Men jeg 

har litt vondt i hodet så jeg vil legge 

meg” Det var mer fordi han var redd 

for at mor og far skulle spørre enda 

mer at han vill legge seg. 

Mandagen etter var både Alex og Joar 

på skolen. De kastet noen blikk på 

hverandre og smilte litt til hverandre 

av og til. I friminuttene spilte de 

fotball så det ble ikke tid til å snakke 

sammen. I siste friminutt satte Morten, 

en av de andre guttene i klassen, 

krokfot på Alex slik at han falt. Han 

ble rød i holdet og skrek og fløy rett 

på Morten. Han var illsint og begynte 

å slå vilt på Morten. Han ble så overrasket 

at han ikke fikk gjort annet enn 

å verge seg og trakk seg litt tilbake. 

De andre flokket seg om dem og så 

muligheten til et skikkelig slagsmål. 

Plutselig kom Joar som var mye mindre 

enn både Alex og Morten i full 

fart rett mot dem. Han løp inn foran 

Morten og skrek det han kunne med 

ansiktet mot Alex. ”Stopp”. Samtidig 

fikk han et slag i hodet fra Alex 

som egentlig var beregnet å treffe 

Morten. Likevel dyttet Joar Alex i 

brystet og fikk han litt bort fra Morten. 

Joar hveste mot Alex så bare han 

hørte det. ”Skal vi være venner må 

du ikke slå andre” Alex visste ikke 

helt hva han skulle gjøre, men sendte 

Joar og Morten et sint blikk før han 

gikk fra dem. 

Joar ruslet også bort fra de andre. 

Han hørte at en av de andre lurte på 

om Joar var gal som turde skille dem. 

Joar lot som om han ikke hørte det. 

Etter skoletid gikk Joar bort til Alex 

og spurte om han ville være med 

Joar hjem. ”Jeg kan ikke for da blir 

mamma og pappa sinte”. ”Men kan 

du ikke spørre om du kan være med 

meg hjem noen timer i morgen”, foreslo 

Joar. ”Jeg kan jo spørre, men jeg 

får sikkert ikke lov”, svarte han trist. 

Han ble litt ivrig: ”Du Joar, da du 

fortalte om hvor spennende det var å 

kjøre ved til oss tenkte jeg at jeg også 

ville vært med på noe slikt. Kan ikke 

vi sammen finne på noe?” ”Jo”, svarte 

Joar nølende og angret på at han 

hadde sagt det. Hva skulle de finne 

på? 

Da Joar kom hjem spurte han mor 

om han kunne ta med Alex hjem etter 

skolen dagen etter. Joar fortalte at 

Alex ikke var sikker på om han fikk 

lov. ”Det gjør han sikkert”, svarte 

mor. Joar syntes det var noe merkelig 

da hun sa det, men tenkte ikke mer 

over det. 


33

Like etter at 

Anne, vår yngste 

datter, fikk tjeneste 

som ”ettåring” 

på Madagaskar for 

Det Norske Misjonsselskap, 

NMS, ble bestemmelsen tatt. 

Dette var anledningen vår til å besøke 

”Solskinnsøya”. Tidlig på høsten, 

ikke lenge etter at hun var reist, ble 

turen bestilt. Sammen med oss foreldre 

reiste også vår datter Solveig og 

hennes mann Håkon. Vi reiste lørdag 

9. april og landet igjen på Sola sent på 

kveld 25. april, - 2. påskedag, etter litt 

over et døgn på heimveg. 

Det var veldig kjekt å få møte igjen 

Anne og se hvordan hun hadde det. 

Helt spesielt var det også å få være 

med henne og møte det enkle gassiske 

landsbyhuset, der hennes gassiske 

venninne bodde. Også hennes 

gassiske familie, som på eget initiativ 

hadde tatt imot henne som sin datter 

og søster, fikk vi besøke. Som turister 

var det også mye spennende å se og 

oppleve, både av land og folk. Vi fikk 

også innblikk i noe av arbeidet som 

Den gassisk lutherske kirka, FLM, 

driver. En del av dette blir også støttet 

av NMS. Gudstjenestene var ikke 

minst en opplevelse. Selv om de varte 

i timevis, og vi ikke skjønte det som 

ble sagt, var det gripende å være til 

stede. Det som videre fortelles, vil 

dreie seg mest om påskefeiringen, 

både i kirka og utenfor. 

GUDSTJENESTE 

I Mahajanga, der Anne bor og arbeider 

på Shalom-senteret, fikk vi være 

med på gudstjeneste palmesøndag. 

Kirka var en stor byggeplass. Midt 

inne i det som skulle bli en ny kirke, 

var veggene revet bort av gamlekirka, 

både på sidene og bak. Bare støtter 

sto igjen og holdt taket, og nye midlertidige 

bølgeblikktak var bygget videre 

og holdt oppe av stokker. Benker 

var satt ut på bakken under tak. Riktig 

luftig var det, og godt i skyggen. Det 

passet bra, for der i området var det 


Påskefeiring på Madagaskar 

Tekst: Gunlaug Steinberg 

både varmt og fuktig, med temperaturer 

rundt 35 grader. Vi tok buss til 

kirka, en minibuss, slik det var mange 

av på Madagaskar. Større busser så 

vi ikke. Vi hadde vår egen minibuss 

med engelsktalende gassisk sjåfør 

hele turen, men Anne hadde bedt 

oss om å ikke ta den til kirka. Hun 

ville nødig at hennes gassiske venner 

skulle se hvilke ”rikfolk” hun hadde 

besøk av. Det passet bra, så fikk også 

vår sjåfør ta den lokale bussen til sin 

kirke, den store katolske kirka midt 

i byen. Minibussen vår stod trygt 

parkert inne på Shalom-senteret bak 

murer og port. Sjåføren vår forlot ellers 

aldri bussen, men passet på den 

samme hvor vi var om dagen, og han 

sov i den om natta. 

Gudstjenesten var ganske fremmedartet 

for norske ungdommer, men vi 

som er noe eldre, kjente igjen de ulike 

delene av den gamle norske liturgien, 

med fremmed språk, men med melodier 

som dukket opp i minnet. Etter 

vel en time var preika over, og det 

var tid for kunngjøringer. Disse varte 

i 45 minutter, med bønn innimellom 

for de ulike ting det ble opplyst om. 

Etterpå var det auksjon. Der var agurker, 

appelsiner, papaya, bananer, ost, 

og til og med ei flaske melk. (”Den er 

ennå ikke sur,” sa auksjonarius.) Så 

var det små kremkaker, tallerkener 

med pastaretter m/saus, og smurte 

baguetter. Ei søt kake som såg ut som 

svamp, var det mange stykke av. Den 

var det mange som ville ha. Vi fikk en 

smaksprøve fra Annes venner, og den 

var veldig god. Til slutt ble et stort 

tøystykke auksjonert ut, og hele auksjonen 

varte i 45 minutter. 

Så var det tid for dagens offer. Anne 

hadde forberedt oss på at alle går opp 

og ofrer, rekke for rekke, og når de er 

ferdige, begynner man på en ny offerrunde. 

Tre ulike kor sang flere sanger 

hver under ofringen. Anne var med i 

det ene koret, og da vi andre norske 

skulle gå fram, viste en dame oss at 

vi skulle ha penger i begge hendene 

våre. Det var smart, tenkte vi, så gjør 

de unna ofringene i en omgang. Det 

stod to store offerkorger der, den ene 

var formet som en kirke, med åpning 

til å putte penger i. Det er sikkert offer 

til den nye kirka, tenkte vi, og stappet 

penger fra en hånd i hver korg. 

Da alle var ferdige, kom neste offerrunde. 

To nye korger ble satt fram, 

og det ble gitt til to andre formål. Likevel 

var ofringen ferdig på litt over 

en halvtime. Etter korsangene var det 

fellessanger under ofringen, og vi 

kjente flere av melodiene fra våre norske 

salmer. Både liturgi og salmesang 

var flerstemt og kraftig – en fantastisk 

opplevelse! Etterpå var det to barn til 

dåp, og siden nattverd. Ikke å undres 

over at en del av barnefamiliene var 

gått heim før gudstjenesten sluttet. 

Noen gikk etter ofringen, andre etter 

dåpen. Gudstjenesten begynte 08.30. 

Etter omtrent 4 timer var det slutt, og 

de aller fleste satt der hele tida. 

Skjærtorsdag kom vi til Antsirabe, 

der NMS har hatt sitt hovedsete. Vi 

bodde på gjestehus der. Byen var full 

av folk og det var markedsboder og 

tivoli med et øredøvende leven, med 

kraftige høyttalere som spilte musikk 

dag og natt, så bassklangen durte i 

huset. Vi bodde like ved et gatekryss, 

med tivoli rett over gata, og markedet 

på en stor plass diagonalt over krysset. 

Nå begynte vi å skjønne hvorfor 

mange drar til Antsirabe i påsken, 

og like gjerne hvorfor mange som 

bor der, drar vekk fra byen i påsken. 

Kanskje ble overgangen ekstra stor 

for oss, for vi hadde tilbrakt de siste 

dagene i regnskogen, langt fra trafikk 

og annen støy. 

Vi gikk på kveldsgudstjeneste i den 

store kirka til FLM, der det var omtrent 

3000 mennesker samlet. Her 

var orgelmusikken og den flerstemte 

sangen som et mektig brus. Talen var 

kort, under halvtimen, kunngjøringer 

bare 20 minutter, og ofringa rask og 

effektiv, med flere ulike gaver gitt i 

forskjellige korger. Køene ble ordnet 

raskt og effektivt med mange medhjelpere 

i sving, så det gikk unna på 

en halvtime. Ved nattverden var det 

fire prester i alterringen, og en ny ring 

mennesker stod klar like bak, og tok 

plass straks en ring reiste seg fra nattverden. 

Nede i kirka var det et nøye 

system i køen, der man stadig rykket 

et hakk nærmere for hver ring som 

var ferdig. Hele nattverden tok bare 

45 minutter, selv med flere tusen nattverdgjester, 

og gudstjenesten varte 

nesten 3 timer. 

Vi kom oss til sengs og regnet med at 

musikken skulle stanse over midnatt, 

men der tok vi feil. Det mest positive 

som kan sies er vel at vi sov mange 

ganger den natta. Klok av skade fikk 

vi oss ørepropper til de neste nettene, 

og bråket vente vi oss til om dagen, 

så det var bare hver gang strømmen 

gikk på grunn av overbelastning, og 

alt ble mørkt og stille en stund, at vi 

enset det. Vi kjørte turer om dagene, 

og hadde mye spennende å ta oss til, 

så oppholdet ble likevel veldig fint. 

PÅSKEDAGSGUDSTJENESTE 

Påskedag gikk vi på gudstjenesten 

kl.6 om morgenen. Det var også 

gudstjenester kl.10 og kl.15 i samme 

kirka. Dessuten var det mange andre 

kristne kirker i byen, så det var 

enormt mange mennesker til gudstjeneste 

bare i denne byen. Vi skulle 

reise heim om kvelden, og det var flere 

timers kjøring til hovedstaden, så 

vi ønsket å starte tidlig. Inne i kirka 

var det fullt over alt, mer enn 4000 

mennesker. I tillegg var det flere hundre 

som stod utenfor og fulgte gudstjenesten 

gjennom åpne vinduer og 

dører. Dørene var likevel ikke alltid 

åpne. Under tekstlesinger og tale ble 

Barnehjemmet der Anne Steinberg jobber. Foto: privat 

i alle fall sidedørene lukka og bolta. 

Da var det ikke nådige blikk fra dørvakten 

til den som måtte ut. Ofringen 

ble en utrolig sterk opplevelse. Unge 

og gamle, barn og voksne, mange 

med festkjoler, andre i enkle klær, to 

uendelig lange rekker som gikk opp 

og ofret til tre ulike formål. Etterpå 

gikk rekkene ut sidedørene for så å gå 

ute langs hele den store kirka, og inn 

igjen bak eller til galleriene. Nesten en 

time varte strømmen av mennesker. 

Først var det korsang under ofringen. 

Siden vekslet det med flerstemt fellessang 

og instrumentalnummer. På 

flere av de kjente påskesangene sang 

vi med på norsk. Det var ”Ljos over 

grav,” ”Krist stod opp av døde” og til 

slutt ”Deg være ære.” 

Hovedofferet denne dagen gikk til kirkens 

barnehjem, og barna var til stede 

og sang på gudstjenesten. Vi avtalte 

med Maren, ettåringen som jobber i 

Antsirabe, at hun skulle være med oss 

til barnehjemmet før vi dro. Hun har 

en del av arbeidet sitt på dette hjemmet. 

Etter et raskt måltid kjørte vi de 

6 km til barnehjemmet. De minste 

barna kastet seg i armene på Maren, 

straks de så oss, og alle barna kom og 

hilste pent. Vi ble bedt inn i stua, der 

alle samlet seg, og fikk orientering 

av styreren. Hun var utdannet lærer, 

men nå var hun opptatt mer enn 

full tid med barna. Det var 22 barn, 

3 av dem i førskolealder, resten gikk 

på skoler i nærheten. Styreren hjalp 

dem med lekser etter skoletid. Ellers 

var det ansatte både inne og ute, på 

kjøkken, med dyrestell, vedlikehold 

og hage. De hadde mange sorter dyr, 

og barna hadde sine forskjellige plikter 

som gikk på omgang. Også etter 

barnehjemstida, og etter at de var fer- 

dige med skolegang, ble de fulgt opp 

videre, alt etter behov. De fikk en ball 

av oss, og alle fikk hver sin penn. Styreren 

takket spesielt for at vi hadde 

gave til hver enkelt, og så sang de for 

oss på norsk: ”Syng lovsang hele jorden.” 

Det hadde hele tida vært norske 

i arbeid på barnehjemmet, og det fikk 

støtte fra Norge. 

BUSS PÅ GASSISK VIS 

Styreren spurte om de kunne få sitte 

på med oss tilbake til byen. Alle barna 

og noen voksne skulle ha middag 

der og ta imot offergaven fra kirka. 

Vi skulle tilbake til byen med Maren 

før vi reiste, så det var jo greitt. Vi 

spurte sjåføren om han ville ta to eller 

tre turer. Sjåføren var jo leid av oss, 

og diesel var det også vi som betalte. 

Han ville ta alle i en tur. Styreren og 

jeg satt framme ved siden av sjåføren, 

og hadde hvert vårt sete. Baksetene 

var alt opptatt av koffertene våre, som 

vi hadde satt inn der klar til avreise. 

På de 8 setene som var igjen, pluss 

litt golvplass ved sidedøra, ble det 

29 barn og voksne. Nå fikk vi endelig 

kjøre på ekte gassisk vis, slik vi så 

ofte hadde sett langs veiene. Alle som 

kunne presses inn, fikk sitte på i bussene, 

og var det fullt, kunne man alltids 

henge bakpå. Politiet stoppet ikke 

noen for å ha for mange passasjerer, 

selv om det stadig var kontrollposter 

langs veien. Der ble papirene kontrollert, 

særlig at alt teknisk var i orden. 

På en av våre lange dagsetapper ble 

vi kontrollert 13 ganger, og det var 

minst like mange kontrollposter der 

vi ikke ble stoppet. 

Alle fra barnehjemmet og Maren kom 

vel fram til byen. Vi tok avskjed og 

startet heimturen mettet av inntrykk. 


35

Retur: Lund og Heskestad Menighetsblad, 4460 Moi 

Han gikk der på veien 

Han gikk der på vegen med smil om sin munn, 

hans far gav han arven for gard og for grunn. 

Et sted langt der borte var fristelsen stor, - 

Tenk komme seg bort i fra far og fra mor. 

Hans far gikk og lengtet, tenkte og ba, 

spurte med undring – Hvorfor måtte han dra? 

Fra trygghet i hjemmet, fra mat og fra klær, - 

og hva skal han møte hos fremmede der. 

Men sønnen han følte seg lykkelig og fri, 

med penger i lomma – stor fest det skal bli. 

Her kjenner meg ingen, jeg gjør som jeg vil, - 

Som tenkte så han gjorde, og venner kom til. 

Så plutselig hendte det, -pungen var tom, 

vennene flyktet fra stedet de kom. 

Hans glede ble plutsslig forandret til gråt,- 

da griser han gjette,- og grisemat åt. 

Hans far stod og ventet,- hver dag gikk i bønn,- 

og lengtet så etter sin kjæreste sønn. 

Men der over hauen sin sønn han fikk se,- 

tross filler og urenhet glede det ble. 

Men ute på jordet hans eldste sønn var,han 

raste i sinne på bror og på far. 

”Du gullringen gav han,- og flotteste klær,- 

men hva har du gitt meg som arbeidet her.” 

Han elsket dem begge, den kjærlige far,- 

den eldste og yngste,- som uheldig var. 

Som bilde på Jesus er faren for sønn,- 

han leter og lytter og hører din bønn. 

Han står der så speidende,- ser etter deg,der 

du prøver lykken på den vildsomme veg, 

Men selv må du velge den veg du skal gå,- 

og valget er ditt om du Himlen vil nå! 

Av Tormod Jorud 

med utgangspunkt i Lukas kap. 15

Vårkonsert Lund Kirke - Steinar Rettedal

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?