Lund og Heskestad Menighetsblad nr. 4 / 2006 - Steinar Rettedal

Tekst: Linda Jorud
I tjeneste for
Bur Burmeser
Bur meser mesere meser
Mange vet at Linda Jorud reiste fra Moi til Myanmar (tidligere Burma) i høst. Vi har
bedt henne fortelle litt, og her er svaret fra Yangon
Det første møtet
24 august reiste ei ung jente ut i det
store ukjente utland. Jeg skulle reise
til Myanmar, til et folk som lever
under dårlige forhold og er utelukket
av resten av verden. Det skulle bli
en lang reise og en reise alene. Det
var skummelt, men jeg hadde en ro
inni meg, for jeg visste at det var
her Far hadde en plan for meg. 1
September satte jeg mine bein på
burmesisk jord, og jeg var så glad
for at nå var jeg endelig her. Du gikk
ut av flyplassen og
der møter du vennlige
fjes, menn som går i
skjørt, og røde
munner som tyder på
mange års tygging av
beatel-nøtter. Jeg gikk
ut på markedet og der er det
aromatiske dufter, fargerike
grønnsaker og vakre ting og kjøpe.
Du møter på munker i orange
dakter, som samler inn offergaver
til Buddah, og de går i lange rekker
for å gjøre dette. I bakgrunnen hører
du en stemme som leser opp vers
fra buddah-bibelen, og du ser folk
som sitter og tilber en budda-statue.
Dette folket er sterkt buddistisk, og
de prøver og leve et godt liv uten å
gjøre feil.
Mitt hjerte blir trist når jeg ser dette,
for jeg vet at de egentlig søker etter
noe annet, etter den levende Gud.
Prosjektet MCP
Etter et par dager, begynnte jeg med
arbeidet mitt her nede. Jeg jobber
med et omsorgs-prosjekt som heter
Myanmar Compassion Project.
Eller MCP som det heter her. De
har doktorer, tannleger og apotek.
De har et medisin-team som reiser
rundt på barnehjem for å sjekke
barna og sjekke forholdene der.
MCP hjelper 6000 barnehjemsbarn
rundt i Myanmar, eller 175
barnehjem. De fleste er i Yangon,
men også noen andre steder i
Myanmar. Jeg reiser rundt med
medisin-teamet på frivillig basis, og
hjelper dem med behandling, og jeg
“Du kjenner tårene presse
på, og alt du vil er å gråte.”
er også en oppmuntring til barna.
Leker med dem og bruker tid med
dem. Du møter på mange
hjerteknusere, og du møter også
situasjoner du ville vært foruten.
Mange barn er syke, og mange er
det ikke håp for. Å gå fra et barn
som ser på deg med uskyldige øyne,
med en bønn om hjelp og vite at
snart kommer han/hun til og dø, er
helt grusomt. Du kjenner tårene
presse på, og alt du vil er å gråte.
Men det positive er at du kan hjelpe
mange barn som trenger det, og de
fleste blir friske. Og det er ikke noe
annet enn det som gleder mer.
Jeg jobber også på et bibliotek
som heter Christian Media Center,
eller CMC. Her er jeg engelsklærer
2 dager i uken, og har 18 studenter.
Foto: privat
De er fra 16-30 år, så det er et vidt
spektum. De er gløgge, og jeg har
fått god kontakt med dem. Og det
er et mål vi har. Ikke bare
undervise, men også skape
vennskap, for å få en mulighet til
og fortelle om Far til dem.
Språket
Ellers så er jeg opptatt med å lære
Burmesisk, og det tar tid, men det
går bedre og bedre for hver dag.
Språk er utrolig viktig,
og burmeserene syntes det er så gøy
at en utlending kan snakke deres
språk. Det skaper kontakt med folk,
og du viser at du er interessert i
deres liv og kultur.
Gleden
Jeg blir så velsignet av å være her
nede, og jeg elsker dette folkeslaget.
Jeg møter på så mange folk som
virkelig velsigner meg, og jeg blir
også minnet på hvor fantastisk Far
har skapt hvert enkelt individ. Alle
har sin egen personlighet,
forskjellige kulturer, forskjellige
språk, ser forskjellige ut, har
forskjellige gaver, og Far ser hver
enkelt. Det gjør at jeg blir så
takknemlig, at Han har tid til meg, at
han vet alt om meg og at jeg kan
komme til Han med alt. Og Han har
alt under kontroll, hvor enn vi er i
verden.
Dersom du ønsker å støtte arbeidet
til Linda Jorud kan du gi en gave til
kontonummer : 3213 20 20891
Red.
Lund og Heskestad Menighetsblad nr. 4 / 2006
Lund og Heskestad Menighetsblad nr. 4 / 2006
Linda Jorud i tjeneste for Burmesere
9