+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

Denne digitale versjonen av TfS er publisert på Institutt for 

samfunnsforsknings nettsider, og kan kun leses på skjerm. Artiklene 

kan kjøpes for nedlasting og print på www.idunn.no. Abonnement på 

tidsskriftet kan bestilles på www.universitetsforlaget.no 

Tidsskriftet er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten 

særskilt avtale med ISF eller forlaget, er enhver eksemplarfremstilling 

og tilgjengeliggjøring utover dette bare tillatt i den utstrekning det er 

hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre 

erstatningsansvar, og kan straffes med bøter eller fengsel.

f T S 

HILDE 

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

NR 

1, 2009 

DANIELSEN 

OG 

Innhold 

Artikler 

WENCKE 

MÜHLEISEN 

Statens parkurs Godt samliv. 

Ideal og normer for samliv og kommunikasjon 3 

JARLE 

WEIGÅRD 

Legitimitetsgrunnlaget for samiske rettigheter 27 

AUDUN 

BEYER 

OG 

Forskningskommentar 

RAGNAR 

WALDAHL 

Partibarometre i mediene. Samsvarer presentasjonen med nasjonale og 

internasjonale anbefalinger? Resultater fra valgåret 2005 55 

CATHRINE 

SVEIN 

ÅGE 

HOLST 

Foredrag/Aktuell debatt 

Program for kulturforskning. Noen ettertanker 71 

HAMMER 

Resultatstyring: Rasjonell teknikk eller diskursiv mekanisme? 85 

JOHNSEN 

Resultatstyring i offentlig sektor som rasjonell teknikk og 

diskursiv mekanisme: Kommentar til Svein Hammer 99 

SVEIN 

HAMMER 

Sluttreplikk til Åge Johnsen 105 

NICKLAS 

HÅKANSSON 

Bokanmeldelser 

Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.): 

Den medialiserte politikken 109 

BERNT 

AARDAL 

Stein Ringen: 

What Democracy Is For. On Freedom and Moral Government 112 

CECILIE 

ENDRESEN 

Ada I. Engebrigtsen: 

Exploring Gypsiness: Power, exchange and interdependence 

in a Transylvanian village 115 

HILDE 

SANDVIK 

Jorunn Solheim: 

Kjønn og modernitet 118 

Sammendrag 

Contents 

Forfattere 

Konsulenter 2008 

122 

124 

125 

126

TIDSSKRIFT FOR 

SAMFUNNSFORSKNING 

Utgitt av Institutt for samfunnsforskning 

med støtte fra Norges forskningsråd 

Redaksjonens adresse: 

Postboks 3233 Elisenberg, 0208 Oslo. E-post: tfs@samfunnsforskning.no 

Redaktør: 

Karl Henrik Sivesind (ansv.), Elin Haugsgjerd Allern, 

Anniken Hagelund og Jo Saglie 

Redaksjonssekretær: 

Katrine Denstad 

Redaksjonsråd: 

Gunn E. Birkelund, Universitetet i Oslo 

Haldor Byrkjeflot, Rokkansenteret 

Anne Lise Fimreite, Universitetet i Bergen 

Anders Johansen, Universitetet i Bergen 

Knud Knudsen, Universitetet i Stavanger 

Anh Nga Longva, Universitetet i Bergen 

Bente Rasmussen, NTNU 

Erling Sandmo, Universitetet i Oslo 

Anders Todal Jenssen, NTNU 

Halvard Vike, Universitetet i Oslo 

Nils Aarsæther, Universitetet i Tromsø 

Tidsskrift for samfunnsforskning utkommer fire ganger årlig: vinter, vår, sommer og høst. 

Priser for abonnement 2009 Institusjon: NOK 960,- Student: NOK 260,- 

Privat: NOK 500,- E-abonnement: NOK 1000,- 

Løssalg: NOK 98,- 

Abonnerer du på tidsskriftets papirutgave koster e-abonnement kr 200,-. Les mer om e-abonnement 

på www.idunn.no. 

Artikler gjengitt i tidsskriftet reguleres av bestemmelser gjengitt i avtale om normalkontrakt for utgivelse 

av litterære verk i tidsskrift av 13. mars 2006 mellom Den norske Forleggerforenig, Norsk 

faglitterær forfatter- og oversetterforening og Forvaltningsorganisasjonen LINO. 

Avtalen kan leses på hjemmesiden til Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening: 

http://www.nffo.no/avtaler6.htm 

Indeksert blant annet i: Sociolocical Abstracts/Social Sciences Citation Index/ 

Current Contents – Social and Behavioral Sciences/Studies on Woman and Gender Abstracts/ 

Sociology of Education Abstracts/Historical Abstracts 

Henvendelser om abonnement, forsendelse og annonser rettes til: Universitetsforlaget AS, 

Postboks 508 Sentrum, N-0105 Oslo, Norge. Telefon 24 14 75 00. Telefax 24 14 75 01. 

e-post: abonnement@universitetsforlaget.no 

Opplysninger om tidsskrifter og bokutgivelser fra Universitetsforlaget er tilgjengelig via tidsskriftets 

egen hjemmeside:www.universitetsforlaget.no/tfs 

© 2009 Universitetsforlaget etter avtale med Institutt for samfunnsforskning 

Grafisk form: Terje Langeggen, Krasis design. Sats: Laboremus Prepress AS. 

Printed in Norway by AIT Trykk Otta AS 

ISSN 0040-716X

Statens parkurs 

3 

© UNIVERSITETSFORLAGET 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING 

VOL 50, NR 1, 3–26 

Godt samliv 

Ideal og normer for samliv og kommunikasjon 

THE GOVERNMENT-DRIVEN 

COUPLE-COURSE «LIVING 

WELL TOGETHER» 

Ideals and norms for relationships 

and communication 

In this article, we analyse the norms 

and ideals for couples put forward in 

a course entitled «Living Well 

Together» produced and organized by 

the Norwegian government. The 

course is well suited for analysis of 

ideals and norms for couples because 

the Norwegian welfare state has to 

lean on norms that are legitimate both 

politically speaking and in the population. 

One important theme is what we 

call a performative model for communication 

based on the belief that intimate 

relations are created and formed 

through active subjects. The leading 

message in the couple-course, that 

love needs direction, is followed up by 

advice and techniques designed to 

strengthen couples in equal parenting, 

work-sharing, intimacy and sexuality 

HILDE DANIELSEN 

hilde.danielsen@rokkan.uib.no 

WENCKE MÜHLEISEN 

wencke.muhleisen@uis.no 

Keywords: 

with the help of a model for communication. 

The article draws on theoretical 

perspectives of governmentality 

and performativity, and highlights 

how couples are trained to govern 

themselves. We focus particularly on 

how couples are formed in the tension 

between techniques related to authenticity, 

on the one hand, and techniques 

of communication, on the other. The 

goal of the communication model is to 

create consensus and harmony – 

equality, gender-neutrality and teamfeeling. 

These ideals, together with the 

lack of reflexivity regarding cultural 

and social structures and norms surrounding 

the couples, might preserve 

power differences related to gender, 

sexuality and economy. However, the 

performative communication model 

presents intimate relationships open 

to direction and change, and the subject 

is understood as a relational, performative 

category in a constant process 

of becoming. 

• communication 

• couple-courses 

• norms of intimacy

[ 

DANIELSEN OG MÜHLEISEN 

I 

Norge hersker det bred tverrpolitisk enighet om at par som får 

barn sammen for første gang bør få tilbud om statlig organisert 

gratis samlivskurs. Det statlige kurset Godt samliv (2005) har 

som hovedmål å styrke langvarige parforhold og hindre samlivsbrudd. 

Slik trer det offentlige inn som en utvidet familie og er med på 

å forme ideal for parforhold i Norge i dag. Gjennom sitt fokus på det 

vanlige, det typiske og godt fungerende i samliv, er kursene godt egnet 

til å undersøke hva som blir betraktet som ideal og utfordringer for 

par i dag. Tema for denne artikkelen er hvilke teknikker kurset tilbyr 

for å styre og styrke samlivet samt hvilke konsekvenser disse styringsog 

selvstyringsteknologiene kan få for parene. 

Budskapet i samlivskurset om at kjærligheten trenger regi og at 

samliv kan formes, blir fulgt opp av råd om hvordan man kan 

jobbe for å utvikle samlivet. Et sentralt virkemiddel i kursheftet er 

det vi kaller en performativ modell for kommunikasjon. 

Med 

utgangspunkt i governmentality-perspektiv og teorier om performativitet 

utviklet innen nyere kjønnsteori, vil vi undersøke denne 

teknikken som blir tatt i bruk for å forme paret. Hvordan blir paret 

styrt og formet i spennet mellom teknikker knyttet til autentisitet 

og følelsenes «ekthet» på den ene siden, og performativitet og det 

regelstyrte på den andre? Vi drøfter i tillegg hvordan vekten på den 

parinterne kommunikasjonen og fraværet av kulturell og samfunnsmessig 

refleksjon over normer for parforhold begrenser kursets 

potensial. 

Analysene baserer seg på innholdet i kursheftet Godt samliv som 

blir delt ut til parene og det tilhørende kurslederheftet som til 

sammen danner grunnlaget for det statlige kurset. Kursheftet består 

av korte tekster om ulike tema, beskriver øvelser parene kan gjøre 

1 

sammen og har omfattende illustrasjoner. Selv om heftet er rettet 

inn mot nybakte foreldre, er det parforholdet og ikke foreldreskapet 

som er i fokus. Artikkelen er del av et prosjekt om samlivskurs som 

baserer seg på feltarbeid fra ulike typer av samlivskurs, kvalitative 

intervju gjort med heteroseksuelle par som har vært på kurs og ana- 

2 

lyser av politiske dokument og debatter om kursene. Som en forberedelse 

av analysen av innholdet i kursheftet, setter vi først 

samlivskurs som fenomen inn i en politisk og samfunnsmessig sammenheng. 

4 

]

[ 

STATENS PARKURS 

5 

GODT SAMLIV 

SAMLIVSKURS SOM FAMILIEPOLITISK VIRKEMIDDEL 

Samlivskurs ble etablert som et offentlig ansvar gjennom familiepolitikken, 

først gjennom et tilskudd på statsbudsjettet for samlivstiltak 

3 

fra 1994, og ved å innføre egne statlige samlivskurs fra 2004. Samlivskursene 

har etablert seg i Norge gjennom et samspill mellom private 

og offentlige aktører som samlivssenteret ved Modum Bad, 

Nasjonalforeningen for folkehelsen og politiske initiativ, særlig fra 

Kristelig Folkeparti, men etter hvert med bred partipolitisk oppslutning. 

Som et resultat av Familiemeldingen 2002–2003 Forpliktende 

samliv og foreldreskap ble det innført gratis åtte timers samlivskurs til 

par som har blitt foreldre sammen for første gang. Planen har vært at 

dette tilbudet skal være tilgjengelig for hele målgruppen, men per i 

dag er det kun gjennomført i halvparten av landets kommuner. Samlivskursene 

blir drevet gjennom helsestasjonene, ifølge Familiemeldingen 

på grunn av deres legitimitet i befolkningen og fordi de har 

direkte kontakt med målgruppen (Ludvigsen & Danielsen 2009, upublisert). 

Innholdet i kursheftet Godt samliv er hovedsakelig en forkortet 

utgave av konseptet PREP-kurs 

drevet av Modum Bad, med innslag 

fra samlivskurset Du og jeg og vi to, 

utviklet av Nasjonalforeningen 

for folkehelsen. PREP står for Prevention and Enhancement Program 

og er et lisensiert produkt importert fra USA, utviklet ved University 

of Denver. Det er basert på amerikansk psykologisk forskning om 

familieterapi og hva som får par til å holde sammen eller skille seg. 

Kurset har blitt fornorsket av Modum Bad både i 1998 og 2005 

(Thuen & Lærum 2005:180). Fornorskingen gjaldt særlig representasjonen 

av kjønn og retorikken rundt rammene for samlivene, som i 

USA er mer snevert ekteskapsorientert enn i Norge. Forskjellene mellom 

det amerikanske privatiserte terapiorienterte samfunnet og den 

norske sosialdemokratiske velferdsstaten kan sannsynligvis forklare 

at det som blir drevet av private organisasjoner i USA blir gjort til et 

statlig anliggende i Norge. 

Det statlige kurset er tilpasset politisk gangbare målsettinger og 

inkluderer i større grad enn PREP en mangfoldsdiskurs knyttet til 

samliv ved at likekjønnspar, par med særkullsbarn og adopsjonsforeldre 

eksplisitt er inkludert i målgruppen. Det som i størst grad skiller 

Godt samliv fra PREP og Du og jeg og vi to innholdsmessig, er at 

]

[ DANIELSEN OG MÜHLEISEN ] 

kurset har et eget tema om utfordringer og forandringer knyttet til det 

å bli foreldre for første gang. 

Hvilke interesser har så staten i denne investeringen? Samlivskurs er 

til forskjell fra parterapi ment som et forebyggende tiltak, som en pedagogisk 

opplæring mer enn et terapeutisk virkemiddel. Familiemeldingen 

slår fast at «Samliv er folkehelse» (2002–2003:14), og viser til at 

færre samlivsbrudd vil gi positive ringvirkninger i samfunnet både i 

menneskelig og økonomisk forstand samt at samlivsbrudd kan føre 

med seg vansker i arbeidslivet (2002–2003:12). Den viktigste årsaken 

til å satse på samlivskurs er imidlertid at varige og stabile parforhold 

«grunnleggende sett angår barns oppvekstvilkår» (Familiemeldingen 

2002–2003:14). Argumentet om barnets beste ble også det tydeligste 

argumentet i stortingsdebatten om ordningen (Myrvik 2005). Kurset 

begrunnes også slik i kursheftet: «Barn trenger foreldre med gode og 

stabile parforhold» (kursheftet:3). 4 Ut ifra denne påstanden er det ett 

aspekt som fremgår som en sentral politisk målsetting: understøttelsen 

av det stabile paret som ramme rundt reproduksjon og foreldreskap: 

«Hensikten med tiltaket er å befeste og styrke parforholdene blant 

nybakte foreldre, samt forebygge flest mulig samlivsbrudd hvor barn er 

involvert» (kurslederheftet:3). Omsorgen for barnet trer fram som statens 

begrunnelse og legitimitet for å engasjere seg i parforholdet. Den 

viktigste modellen for familie i moderne europeisk kultur er nettopp at 

foreldreansvaret blir knyttet til parforholdet basert på en gjensidig seksuell 

tiltrekning og en følelsesmessig relasjon (Stacey 1998). Intimitet 

og seksualitet holder det moderne parforholdet på plass og skaper 

modellen for parnormalitet (Andersen 2003:57). 

Kursheftet målbærer et ønske om å favne om flere enn det tradisjonelle 

heterofile paret, ved blant annet å inkludere forskjeller som likekjønnethet, 

etnisitet, adoptivforeldre og foreldre med barn som har 

nedsatt funksjonsevne. Denne synliggjøringen av mangfold og av 

ulike familieformer, foreldreskap og seksualitet handler også om et 

implisitt ideal om at forskjeller blant annet knyttet til seksualitet og 

samliv kan assimileres inn i modellen for det likestilte (hetero)normale 

foreldreparet (Danielsen & Mühleisen 2009). 

Framveksten av samlivskurs kan forstås med utgangspunkt i de 

individualiseringsprosesser som mange forskere mener er karakteristiske 

for vår tid (Beck 1992; Beck & Beck-Gernsheim 1995, 2002; 

6

[ STATENS PARKURS GODT SAMLIV ] 

Giddens 1991, 1992; Honneth 2004). Dette innebærer blant annet at 

den enkelte aktør er ansvarlig for eget liv i en verden preget av mangfold 

og «valgfrihet». I tråd med denne utviklingen har kravene til 

kjærlighet, intimitet, seksualitet og fellesskap i parforhold også endret 

seg. Parrelasjoner må kontinuerlig fylles med mening og reflekteres 

over. Det innebærer at individene selv har ansvaret for at parforholdet 

er bra nok, at kjærligheten holder. Tallet på skilsmisser indikerer at 

risikoen for brudd er kontinuerlig til stede og gir motivasjon til å 

jobbe med forholdet. Ved å introdusere par for praktiske og konkrete 

teknikker for kommunikasjon og problemløsning, kan kursene 

annonseres som en kvalitetssikring av samlivet. 

Samlivskursene føyer seg inn i den psykologiske selvhjelps- og 

selvutviklingstradisjon som har utviklet seg fra 1960-tallet av. I denne 

bevegelsen står troen på personlig vekst i sentrum (Cameron 

2006:139). Mennesker uten kliniske diagnoser begynte å vende seg til 

ulike former for terapi for sin personlige utviklings skyld. Dette startet 

som en motkulturell bevegelse, men ble snart en del av mainstreamkulturen 

og etter hvert institusjonalisert gjennom marked, stat 

og ekspertise. Disse instansene trenger inn i den private sfæren med 

en pedagogisk vitenskapeliggjøring av intimitet og tilbyr teknikker, 

emosjonell hjelp og støtte til paret. Individenes mål er ikke nødvendigvis 

å oppfylle sosiale normer, de motiveres også av håpet om personlig 

lykke og hevet livskvalitet (Rose 1989:156). Selvhjelpskursenes 

terapeutiske etos har gjort seg stadig mer gjeldende og gjør individene 

ansvarlige for sin egen emosjonelle skjebne (Illouz 1997:201). Som vi 

skal se tilbyr kurset Godt samliv konkrete virkemidler og kunnskap 

om hvordan par kan lære å forme og styre sine relasjoner. 

TO INSPIRASJONER: 

GOVERNMENTALITY OG PERFORMATIVITET 

Vi er inspirert av Michel Foucaults teorier om governmentality, Nikolas 

Roses videreutvikling av begrepet og Judith Butlers teorier om performativitet 

i vår tolkning av hvordan samlivskursene fungerer. Med 

dominansbegrepet governmentality 5 og begrepet biopolitikk henviser 

Michel Foucault til former for styring og selvstyring som finner sted 

ved at mennesker produserer viten og sannhet om seg selv, blant annet 

ved hjelp av vitenskapelige diskurser i det moderne samfunnet (Fou- 

7


cault 2007:108; Foucault 2002:68). Statens biopolitikk omhandler 

styringsformer i forhold til biologiske prosesser: «forplantningen, 

fødslene og dødeligheten, helsetilstanden, levetid med alle de omstendigheter 

som kan få disse faktorene til å variere» (Foucault 1999:152). 

Biopolitikk- og biomaktbegrepet viser med andre ord på den ene siden 

til statens styring av befolkningen, og på den andre siden til individers 

og sosiale gruppers ønske om å styre seg selv. Biopolitikk kan forstås 

som en omsorgspolitikk som har til hensikt å opprettholde og bedre 

den enkeltes liv (Loga 2005:53). Individet blir på denne måten en sentral 

aktør for oppfylling og utøving av normer og idealer. Med dette 

governmentality- og biopolitikkperspektivet kan samlivskurs forstås 

som en opplæring til å styre selvet. Nikolas Rose beskriver alliansen 

mellom styresmakter og individer på denne måten: 

Psychological expertise weaves loose associations between the programs 

and objectives of authorities, the values of professionals and the personal 

desires of individuals (Rose 1989:123). 

Med avsett i denne forståelsen blir individet lært opp til å forvalte 

parforholdet til beste for seg selv, barnet og nasjonen. Vi skal nå se 

nærmere på teknologiene som brukes for å motivere og gjennomføre 

denne styring til selvstyring. 

Performativitet er et begrep som er hentet fra John L. Austins 

språkteori (1975). Såkalte «performative språkhandlinger» viser at 

språket ikke bare er beskrivende, men at språk har sosiale effekter – 

derfor begrepet «språkhandling». Kommunikasjonsmodellen i Godt 

samliv fremmer språklige handlinger med det formål å intervenere, å 

endre, å ha en effekt. Den amerikanske filosofen Judith Butlers teori 

om identitet og kjønn som performativ viser hvordan våre 

(kjønns)identiteter blir formet gjennom kulturelle normer og diskurser. 

Kjønnsidentiteten er ifølge Butler konstituert via iscenesettelsen 

av en rekke diskurser, handlinger og normer som former oss som 

kjønnede subjekt (Butler 1990:278–79). Hvordan vi forstår begreper 

som kjønn og identitet, er alltid en effekt av diskursive praksiser. 

Kjønnsidentitet som en performativ kategori er noe som hele tiden 

blir til, noe som blir gjort – ikke noe man ganske enkelt er. Denne 

måten å tenke om kjønnsidentitet som performativ kan overføres til å 

gjelde paridentitet. 

8


Våre handlinger, kropper, måten vi kommuniserer, rommene vi 

inntar og hvordan vi inntar dem, bidrar alle til å frambringe det mangefasetterte 

selvet som disse handlingene vanligvis bare oppfattes å 

være et resultat av eller uttrykk for. Disse gjentatte handlingene er 

basert på konvensjoner og vaner og tenderer derfor til stabilitet og 

konformitet. Det er videre Butlers poeng at disse repetitive performative 

handlingene ikke utgjør et påbud eller regler vi er dømt til å 

adlyde. I stedet ligner de på et påbud bare ved å bli gjentatt korrekt 

eller konvensjonelt. I mellomrommet mellom behovet for å bli gjenkjent 

og anerkjent ved å følge dominerende idealer og behovet for 

endring, åpnes muligheten for å forstyrre og forskyve normene. På 

denne måten oppstår muligheten for intervensjon, destabilisering eller 

endring (Butler 1999:43–44). 

Butler skildrer performativitetens konvensjonelle natur, men også 

dens ustabilitet i forhold til kjønnsidentitet. Vi låner denne tankegangen 

for å kaste et performativitetsteoretisk lys over kursheftets oppfordring 

til intervensjon i paridentitetens konvensjonalitet eller 

negative kommunikasjonsvaner. Både kjønnsidentitet og paridentitet 

befinner seg i prosesser mellom stabilitet og endring. Vi betrakter 

kommunikasjonsmodellen i kursheftet Godt samliv som en oppfordring 

til performativ dialog. En dialog er et møte mellom et subjekt 

og en Annen der performative endringsmuligheter oppstår ved at 

kommunikasjonen bryter med vaner og bringer inn noe nytt. I det 

dialogiske mellomrommet mellom gjenkjennelighet og endring oppstår 

muligheten til å skyve på normer og idealer. Butler løfter fram 

kommunikasjon som det sted der både gjenkjennelse og anerkjennelse 

etableres og endring mellom partene finner sted (Butler 2004). Vi vil 

nå se nærmere på de konkrete redskapene for kommunikasjon og dialog 

kurset presenterer for å styrke paret. 

SAMLIV OG KOMMUNIKASJON 

MELLOM AUTENTISITET OG INTERVENSJON 

Samlivskurs hviler grunnleggende på ideen om at relasjoner kan 

endres, styres og utvikles gjennom refleksjon, vilje og handling. Kursoppleggets 

ideologi kan oppsummeres med følgende påstand fra kursheftet: 

«Følelsen av å være et par, av å høre sammen, kommer ikke 

alltid automatisk» (kursheftet:53). Strategiene for å skape parfølelsen 

9


handler i Godt samliv om å reflektere over egne forventninger, stille 

krav til egen innsats for partneren, lære seg å kommunisere bedre, 

jobbe med problemløsning og å finne fram til gløden i forholdet. 

Kommunikasjon framstår som det viktigste redskapet til å skape 

bedre samliv gjennom kursheftet. Intervjuer med par som har gått på 

samlivskurs viser at de slutter opp om tanken om samliv som kommunikativt 

arbeid, og at det å lære seg å kommunisere bedre var ett 

av motivene for å bli med på kurset (Danielsen 2008). 

I kursheftet møter parene spørsmålet: «Hvordan vil dere ha det 

framover?» (kursheftet:61). Det helt sentrale ved utformingen av 

Godt samliv er ifølge heftet «å invitere og bidra til refleksjon, slik at 

dere selv kan tenke gjennom og snakke om hvordan dere best kan 

takle utfordringer» (ibid.:3). Parene blir oppfordret til å finne fram til 

sin identitet som par, til å identifisere sine innerste følelser, behov og 

drømmer. Kursene fremmer på denne måten et ideal om autentisitet 

som går ut på at parene skal finne fram til egne følelser og ideer for 

hvordan akkurat de vil ha det. 

Idealet om autentisitet baserer seg på ønsket om å være tro mot 

seg selv og ens egen unike måte å være menneske på (Nyeng 

2000:182). Som filosofen Charles Taylor peker på, krever det å «være 

tro mot seg selv» emosjonelt arbeid for å framstå som ekte for individet 

(Taylor 1991:63). Dette innebærer brytninger mellom ulike normer 

og prosesser der individet reflekterer seg frem til egne standpunkt 

for å ha følelsen av at en er tro mot seg selv. Motsetningen til dette 

framstår som å etterleve ytre styrte normer eller å bare gjøre noe uten 

å tenke igjennom om det føles riktig. Autentisitetsidealet handler på 

denne måten om å lodde egne følelser slik at selvet oppleves som ekte 

og sant uten å basere seg på selvbedrag eller konforme ideal. Dette 

ønsket om å mene og stå for det man føler og gjør, i stedet for å bare 

gjøre det, har blitt til et krav særlig middelklassen stiller til seg selv 

(Illouz 1997:286; Jamieson 1998; Thagaard 2005). Denne refleksive 

vurderingen av motiver og holdbarhet i parrelasjonen kaller Anthony 

Giddens den «rene relasjon» som innebærer en konstant prosess: 

aktivt, gjensidig, emosjonelt, refleksivt og kommunikativt arbeid 

(Giddens 1991). 

Kurset Godt samliv oppmuntrer parene til å finne fram til hvem de 

er og hva som er deres innerste ønsker, og støtter slik opp om et ideal 

10


om autentisitet. Paret gjøres til eksperter på eget forhold; deres egne 

følelser og tolkninger skal danne utgangspunktet for arbeidet med 

samlivet. I kurslederheftet presiseres det at kurslederne bør unngå å 

framstille seg selv som eksperter. Anne Øfsti kaller denne ekspertposisjonen 

not knowing position i sin avhandling om intimitetsdiskurser i 

parterapi (jf. Øfsti 2008:15, 16, 55). Systemisk terapi, som er den 

psykologiske fagtradisjonen som er grunnlaget for samlivskursene, 

har som ideal at terapeuter ikke skal gi råd. Men det er gjerne vanskelig 

å unngå i praksis. Intenderte nøytrale posisjoner bygger alltid på 

implisitte normer og ideologier, så også i samlivskurset. 

Kursheftet framhever paridentiteten som avgjørende for et vellykket 

familieliv. Metoden for å oppnå dette er imidlertid ikke bare å konstatere 

hva som eventuelt er den autentiske opplevelsen av paridentiteten 

for så å være i denne. Vekten ligger snarere på konstruksjon, på å gjøre 

paret, med andre ord en performativ tilnærmingsmåte til paridentitet. 

Ved å vektlegge regler og kommunikasjonsmodeller inspirert av 

arbeidsliv og offentlighet, fokuserer kursheftet i hovedsak på konstruksjon 

og performativ intervensjon i negativ parkommunikasjon og 

vaner. Målet er endring og at den performative kommunikasjonen skal 

ha en positiv effekt for paret. Poenget er med andre ord å befinne seg i 

en konstant prosess der parforhold aktivt blir konstruert og er i konstant 

tilblivelse. Kurset tilbyr spesifikke råd, teknikker og en tydelig 

norm om hvordan parene bør tenke om parforholdet: «Noen redskaper 

kommer godt med når dere skal bygge et godt forhold, takle konflikter 

og samarbeide» (ibid.:3). Kurset forutsetter slik at paret skal skapes og 

at de vil trenge effektive verktøy til å intervenere i vanemessige prosesser 

som ellers vil kunne resultere i brudd. Disse verktøyene oppfatter vi 

som performative innspill til dialog og parkommunikasjon. 

Dobbeltheten i framstillingen av paret mellom jakten på følelser og 

autentisitet på den ene siden og regelstyrt kommunikasjon som påkaller 

intervensjon og handling på den andre, er grunnleggende for hele heftet. 

KOMMUNIKASJONSMODELL FRA DET OFFENTLIGE 

Mangelfull eller negativ kommunikasjon framstår i dag som den store 

trusselen mot det gode samlivet (Danielsen 2008). Det kanskje mest 

omtalte virkemiddelet for å bevare et godt samliv i kurset er kommunikasjon 

og konfliktløsning. I det følgende ser vi på hvordan Godt 

11


samliv tilbyr kommunikasjon som intervensjon i parforholdet med 

forventete positive effekter. 

Samtidig som parrelasjonen framstår som sentrum for et vellykket 

liv i kursheftet, dreies søkelyset mot hvordan dynamikken i nære relasjoner 

ofte utvikler seg i destruktiv kommunikativ retning – med alvorlige 

følger for relasjonen. Negative kommunikative prosesser som 

«nedvurdering, negative fortolkninger, opptrapping, tilbaketrekning, 

kontroll og bebreidelse» blir identifisert og forklart (kursheftet:35–37). 

For å motvirke disse nedbrytende prosessene, foreslår kursheftet samtaleteknikker 

og regler for kommunikasjon og konfliktløsning. Lytteog 

taleteknikken anbefales å bruke på «vanskelige» temaer, enten det 

handler om seksualitet, sjalusi, arbeidsdeling eller økonomi m.m.: 

«Lytt til det partneren sier, parafraser med egne ord, spør om du har 

oppfattet riktig, fortsett å lytte, bytt så roller» (kursheftet:40). Denne 

teknikken er utviklet gjennom PREP-konseptet og går ut på at paret 

snakker sammen på en strukturert måte. Hovedhensikten med denne 

metoden er å få en full forståelse av den andres tanker, følelser og motiver. 

Dette igjen blir betraktet som beste grunnlag for konfliktløsning. 

Løsningene består i aksept av forskjeller, framtidsorientering, kreativitet 

i løsninger og kompromisser (kursheftet:42–46). 

Modellen for kommunikasjon og konflikthåndtering i kursheftet 

er snarere hentet fra arbeids- og organisasjonsliv og offentlighet enn 

fra det vi forbinder med kommunikasjon i den private sfæren. Dette 

er interessant også i den forstand at i amerikansk management-teori, 

representert ved Elton Mayo fra 1920-årene, ble familielivet og den 

emosjonelle, psykologiske samtalemodellen betraktet som fruktbar 

modell for arbeidslivet: 

Mayo established a discursive continuity between the family and the 

workplace and in fact introduced the psychoanalytical imagination at the 

very heart of the language of economic efficiency (Illouz 2007:14–15). 

I senmoderniteten har med andre ord denne gjensidige inspirasjonen 

ført til at de to sfærene i stadig større grad glir over i hverandre. Kursheftet 

argumenterer for verdien av offentlig kommunikasjon i det private 

på denne måten: 

12


Fra arbeids- og organisasjonslivet og i mange andre sammenhenger er vi 

vant med at kommunikasjonen blir strukturert ut ifra forskjellige normer 

og regler. Jo flere mennesker som er involvert, jo viktigere eller vanskeligere 

en sak er, desto mer strukturert blir gjerne kommunikasjonen. […] 

Mindre opplagt er det med strukturer i privatlivets samtaler. For mange 

par er det en helt fremmed tanke å strukturere samtalene dem imellom. 

Det betyr imidlertid ikke at det er en dum tanke. Tvert imot kan struktur 

bidra til god kommunikasjon (kursheftet:38). 

Vi kan forstå dette som en overføring av offentlighetens målrettete 

kommunikative strategier og planlagte effekter inn i privatlivet. Dette 

er et uttrykk for at det som finner sted i det private, som ramme rundt 

foreldreskapet, er så betydningsfullt for statens interesser at det ikke 

bør overlates til parene selv. 

Denne regelstyrte kommunikasjonen innebærer en annen vektlegging 

enn autentisitet og spontanitet. Kommunikasjonsrådene i heftet 

forutsetter i prinsippet to selvstendige, uavhengige individer som forhandler 

og kommuniserer med vekt på rasjonell kommunikasjon, der 

det beste argumentet vinner i konsensusformet enighet. I forlengelsen 

kan vi spørre om hvilken subjektsforståelse som ligger til grunn for en 

slik kommunikasjonsmodell. Dette subjektet – vil man kunne hevde – 

passer som hånd i hanske til det neoliberalistiske, selvbestemmende 

individet i det senmoderne kapitalistiske markedet. Dette er individualiseringens 

subjekt, der den enkelte aktør er ansvarlig for eget liv i en 

livsverden preget av mangfold og «valgfrihet». Rosalind Gill beskriver 

neoliberalismens individfokus på denne måten: 

Neoliberalism is understood increasingly as constructing individuals as 

entrepreneurial actors who are rational, calculating and self-regulating. 

The individuals must bear full responsibility for their life biography, no 

matter how severe constraints upon their action (Gill 2007:163). 

Slik også med parene: Ved å velge effektive kommunikasjonsmodeller, 

tar de selv ansvar for å skape et velfungerende samliv og en trygg 

ramme rundt foreldreskapet. På denne måten framstår de som entreprenører 

for eget liv. Dette er en del av de tidligere skisserte individualiseringsprosessene 

der vi finner et nytt personlighetsideal som 

13


verdsetter selvframstilling, selvrefleksivitet og virkeliggjøring av selvet 

(Roseneil 2007:89). 

Idealet om å snakke sammen reflekterer en tro på at kommunikasjon 

forebygger og løser konflikter, gir bedre kunnskap om selvet og 

andre, binder to mennesker emosjonelt sammen og fungerer som 

basis for oppriktig intimitet. 

This ethos in turn expresses a belief in the redemptive value of language, 

its capacity to represent the person, to know the world, to act on it, to 

steer emotions, and to bind people in their mutual openness. It fits perfectly 

the «new middle class» for whom signs are the paramount reality 

of their work and who view the world as a generalized system of communication 

(Illouz 1997:236). 

Troen på språkets muligheter til å føye paret sammen, preger kursets 

kommunikasjonsmodell. Som Illouz hevder kan disse verdiene kyttes 

til middelklassens subjektposisjoner, som vektlegger sosial og emosjonell 

kapital. Ved å gjøre intimiteten i samlivet avhengig av kommunikasjon, 

utelukker denne modellen de som ikke er opptatt av eller har 

redskaper til å reflektere over følelser og kommunikasjon. Samlivskurset 

kan tolkes som en senmoderne variant av folkeopplysning rettet 

mot det brede mellomlag. Kurset tilbyr refleksiv og emosjonell 

kapital som kan virke som en ramme rundt dagens romantiske intimitet. 

Hva er det som ikke får plass i samlivskursets modell for kommunikasjon, 

som ser ut til å forutsette rasjonelle, selvrefleksive entreprenører? 

Det kan se ut som om det motsetningsfylte, emosjonelle 

subjektet som ikke har fullstendig innsyn i seg selv er skjøvet ut. Forståelsen 

av subjektet som ikke fullstendig rasjonelt, som relasjonelt og 

emosjonelt (jf. Roseneil 2007:879) og som er forutsetningen for performative 

identiteter i Butlers forstand, ser ut til å stå i kontrast til 

kursheftets forslag til kommunikasjon. Denne forutsetter jo selvstendige, 

rasjonelle partnere med stor grad av innsyn i egne motiver. 

Muligens er dette en for entydig konkluderende påstand. Kursheftet 

legger nemlig først og fremst vekt på produktiviteten i det vi her vil 

kalle for performativ intervensjon i parkommunikasjonen. Og denne 

modellen forutsetter nettopp ikke et suverent, enhetlig og rasjonelt 

subjekt. På hvilken måte? 

14


PERFORMATIV INTERVENSJON I DET AUTENTISKE 

I kurset framstår kommunikasjon både som en verdi i seg selv og som 

et redskap til å oppnå andre mål og verdier i samlivet. For å oppnå 

glede og glød rådes parene til å gi næring til forholdet gjennom felles 

positive opplevelser. Når heftet omtaler veien videre for samlivet, 

betones valg, vilje og fellesskap. «Vi har sett på betydningen av å prioritere 

kjæresteforholdet. Å jobbe for positiv kommunikasjon blir 

ikke mindre viktig med årene» (kursheftet:53). Denne regelstyrte intimiteten 

kan tolkes som antiromantisk. Kjæresteforholdet som ideelt 

sett skal være basert på kjærlige og seksuelt ladete følelser, blir noe 

som trenger målrettet innsats. Kommunikasjonen blir et middel til å 

styre parrelasjonen. Denne formålsrasjonaliteten oppfyller imidlertid 

kun sitt mål om den resulterer i nærhet og intimitet (Illouz 1997:238). 

Kursheftets forslag til performativ intervensjon i negative vaner og 

kommunikasjon kan betraktes som et mottrekk mot vekten på autentiske 

følelser som avgjørende sannhetsvitne og garanti for kjærlighet 

og forpliktelse i parforholdet. Årsaker til harmoni eller konflikt i parrelasjoner 

søkes ofte i følelsenes tilstedeværelse eller fravær. Fravær 

av gjensidige følelser som kjærlighet, forelskelse og seksuell tiltrekning 

fungerer da som trusler mot parintimiteten. Konsekvensen er 

ofte brudd. En performativ kommunikasjonsmodell, som er kursheftets 

hovedgrep, legger i stedet vekt på regelstyrt kommunikasjon som 

kan endre følelser og vaner som ikke anses å være gagnlig for parintimiteten. 

Den tidligere introduserte lytteog taleteknikken kan karakteriseres 

som et kommunikativt virkemiddel med endring som mål. 

Reglene som styrer kommunikasjonen er at partene kun får snakke ut 

fra egne opplevelser, følelser og ønsker. De er ikke tillatt å anta noe 

om den andre. Den andre skal høre på uten å avbryte, for siden å 

parafrasere det den første sier, slik at man sikrer seg at partene forstår 

hverandre. Deretter bytter man roller. Denne performative iscenesettelsen 

av dialog er imidlertid ikke en oppfordring til fullstendig brudd 

med følelsenes autentisitet eller oppriktighet. På tross av anerkjennelsen 

av følelsenes betydning, innebærer kursheftet forslag om intervensjon 

i følelsenes vanemessige kommunikative uttrykk en viss distanse, 

en slags kunstighet, en iscenesettelse. I dette iscenesatte kommunikasjonsrommet 

oppløses den vanlige opposisjonen mellom å gjøre noe 

15


eller å være «på ordentlig» og å gjøre noe eller å være «på liksom»: 

spenningen mellom autentisitet og performativitet. 

Teaterteoretikere og utøvere som for eksempel Berthold Brecht 

(1964) og Antonin Artaud (1970) har tidlig problematisert denne 

opposisjonen. Den kjente amerikanske happening-kunstneren Allan 

Kaprov hevder i forlengelse av disse at en happening er en form for 

performance som ikke kan bli satt opp i motsetning til «virkelighet» 

eller «autentisitet». I stedet er det: «[…] the certainty of a number of 

occurrences to which we are more than normally attentive» (Kaprov 

1993:16 i Loxley 2007:148). Denne tilstanden av høynet oppmerksomhet 

i en gitt situasjon er i prinsippet en holdning eller tilstand man 

kan innta når som helst i hverdagen (Loxley 2007:148). Denne forståelsen 

av en høynet oppmerksomhet som dekonstruerer opposisjonen 

mellom det iscenesatte og mellom det autentiske kan kaste lys over 

hva som skjer i den iscenesatte kommunikasjonen som lytteog taleteknikken 

oppfordrer til. Den setter også fokus på at det er gjennom 

gjentakelser at mønster og konvensjoner danner seg. 

Framstillingen av seksualitet i kursheftet illustrerer spenningen 

mellom autentisitet og performativitet. Seksualitet blir kommunisert 

som en viktig forutsetning for et godt fungerende parforhold, og sex 

forventes å gi god effekt for parintimiteten: «En god grunn for å 

komme i gang igjen (med seksuell aktivitet etter fødsel, egen anmerkning), 

er at god sex fungerer som smøring for kroppen – og forholdet» 

(kursheftet:26). Som en del av det overordnete performative 

grepet inngår også seksualiteten som et arbeid å gjøre: 

Ha sex på nye steder. Slå av tv-en. Legg dere tidlig. Legg dere nydusjet og 

nakne i sengen med nytt sengetøy i et varmt soverom med dempet belysning 

(kursheftet:26). 

Selv om offentligheten er full av råd om hvordan vi kan ta grep for å 

oppnå et bedre sexliv, er vestlige forestillinger om seksualitet samtidig 

knyttet til seksualiteten som en naturlig, spontan drift, vanskelig å 

styre og knyttet til autentisitet, følelser og spontanitet. I Godt samliv 

derimot, er parets seksualitet omgitt av en pliktetikk eller en 

«pliktspontanitet»: sex som arbeid. Seksualitet blir både et arbeid 

som er nyttig for samlivet og et naturlig mål i seg selv. Hovedfokus er 

muligheten for endring via aktiv inngripen samtidig som seksualitet 

16


blir knyttet til autentisitet og dermed ansett som avgjørende for selvet: 

«For mange er sex en dør til følelse av nærhet, kjærlighet og 

omsorg – de mest intime og sårbare følelsene vi har» (kursheftet:24). I 

budskapet om både pliktspontaniteten og de intime nære følelsene 

gjenfinner vi spenningen mellom autentisitet og performativitet som 

preger budskapet i Godt samliv. 

Intervjuer med par som har deltatt på samlivskursene viser at selv 

der kjønn blir forklart som en fastlagt forskjell, er det likevel rom til å 

forhandle om kjønn og adferd (Danielsen 2008). Dette trer nettopp 

fram som en mulighet ettersom parforholdet og parintimiteten blir 

forstått som en handling, en performativ prosess. Kursheftets eksplisitte 

understrekning av at parrelasjon, kjærlighet og intimitet må formes 

hver eneste dag, framstiller subjektet som prosessuelt og 

foreløpig. Det blir til gjennom gjentatte handlinger: et performativt, 

relasjonelt subjekt i konstant endring. Her skimter vi med andre ord 

en mulighet til å knytte sammen Judith Butlers forståelse av 

(kjønns)identitet som performativitet og den performative kommunikasjonsmodellen 

som grunnlag for å iscenesette parrelasjonen: en performativ 

modell for kommunikasjon som evner å overskride den 

konvensjonelle motsetningen mellom autentisitet og iscenesettelse. 

Denne overskridelsen har et potensial for endring i relasjoner. 

Endringsfokuset er imidlertid kringsatt av kursets eksplisitte og implisitte 

idealer og normer. 

KOMMUNIKASJONENS TVANG 

OG TILSLØRING AV MAKTFORHOLD 

Hvilke konsekvenser får idealene omkring den performative kommunikasjonsmodellen 

som en løsning på parenes utfordringer? Kursheftet 

legger stor vekt på åpenhet og ærlighet generelt (kursheftet:33) 

med vekt på å «bekjenne» tanker, følelser og motivasjoner (kursheftet:29). 

I lytteog taleteknikken blir parene instruert til å fortelle om 

sine innerste følelser og motiver. Denne oppfordringen bidrar til et 

ideal om følelsesmessig gjennomsiktighet i parforholdet. Den ideelle 

kommunikasjon finner plass når partene forstår hverandre fullt ut. Å 

bekjenne får status som selve smøringen i parforholdets privilegerte 

intimitet og virker som bærebjelken i kursheftets ideal. Alle midler 

settes inn for å oppnå målet om intimitet, ærlighet, tillit og nærhet. 

17


Seksualitet, lek, men også husarbeid er områder som underkastes 

målet om å tjene den intime paridentiteten. 

Lytte- og taleteknikken kan betraktes som en sekularisert variant 

av å skrifte eller bekjenne. Paret påtar seg med andre ord rollene som 

hverandres sjelesørgere, terapeuter og implisitt også overvåkere. I 

Seksualitetens historie viser Foucault hvordan opplysning og bekjennelse 

henger sammen (Foucault 1999). «Bekjennelsesdisiplinene» i 

vår tid er særlig knyttet til vitensformer som psykologi, medisin, strafferett, 

pedagogikk og sexologi. Men å stå i bekjennelsens tjeneste 

kjennetegner ikke bare vitens- og maktformer, men i særlig grad også 

nære relasjoner som terapeutifiseres. Statens interesser i disse prosessene 

bør derfor undersøkes: 

The languages and techniques of psychology provide vital relays between 

contemporary government and the ethical technologies by which modern 

individuals come to govern their own lives (Rose 1989:79). 

Samlivskurs kan på denne måten betraktes som felles disiplinering til 

parintimitet og overvåking av hverandres motiver og følelsesliv. Kurset 

fremmer slik en tanke om at individer kan styre seg selv og sine 

relasjoner ved hjelp av bekjennelse og kommunikasjon. 

Å snakke sammen på en regelstyrt måte som vi betegner som en 

performativ intervensjon, er også et spørsmål om makt slik Butler formulerer 

det: 

But my speaking is also a kind of doing, an action that takes place within 

the field of power and that also constitutes an act of power (Butler 

2005:125). 

De negative konsekvensene av denne bekjennelses-, autentisitets- og 

ærlighetsdisiplineringen poengteres på side 33 i kursheftet: «I noen 

sammenhenger kan full åpenhet om alt skape nye sår.» Denne innvendingen 

blir imidlertid ikke fulgt opp eller utviklet videre. Godt samliv 

knytter paret sammen i en intimitet som næres av den gjensidige rapportering 

og åpenhet. Gjelder åpenheten også idealer og normer i kulturen 

og samfunnet som omgir paret? 

Intimitetsdiskursen i statens samlivskurs er lite reflektert i forhold 

til den samfunnsmessige og kulturelle sammenheng norske par er en 

del av, og hvilke normer og ideal for parforhold Godt samliv frem- 

18


mer. Dette kan synes paradoksalt, all den tid oppfordring til refleksivitet 

er et hovedmål for kursene. I stedet for å gi konkrete oppskrifter 

på gode samliv, er det en målsetting for kurset at parene skal tenke 

igjennom sine egne ønsker og behov. «Derfor er kursopplegget i liten 

grad innrettet på å gi råd. Det helt sentrale ved utformingen av Godt 

samliv er derimot å invitere og bidra til refleksjon […]» (kursheftet:3–4, 

egen utheving). Normene for samliv, intimitet, foreldreskap 

og seksualitet i kulturen som omgir parene blir imidlertid i liten grad 

spilt inn i kursheftet som konkret tema for diskusjon. 

Politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rammer for parrelasjoner, 

familieliv og foreldreskap blir ikke invitert med inn i Godt samlivs 

refleksive rom. Mary Crawford argumenterer for at fokuset på 

den parinterne kommunikasjonen representerer terapiens triumf over 

politikken, siden den blant annet overser materielle spørsmål knyttet 

til makt og forskjeller: «It suggests that everyone means well and that 

we all have similar interests: there is no real conflict, only misunderstandings» 

(Crawford 2004:82). Når utfordringene par står overfor 

utelukkende blir lokalisert i paret selv og bedre kommunikasjon blir 

svaret på alle utfordringer, fortrenges det at noen konflikter ikke kan 

kommuniseres bort. 

Idealet om det likestilte paret er et eksempel på en både eksplisitt 

og implisitt uttrykt norm for parnormalitet i Godt samliv. Likestilling 

blir her, som i så mange andre sammenhenger, framstilt som et selvsagt, 

men også problematisk ideal i samliv (Dahl 2005:49). Forutsetningen 

i heftet er at parene er likestilte, samtidig som de får innspill til 

hvordan de kan skape mer likestilling. Heftet distanserer seg likevel 

fra likestilling som «går for langt»: «Det kan dessuten raskt bli vanskelig 

dersom vi er ute etter rettferdighet i betydningen millimeterlikhet 

i antall oppgaver» (kursheftet:17). Likestillingsidealet i kursheftet 

konstrueres i opposisjon mot denne tenkningen. Likestillingen bør 

ikke være for kunstig eller unaturlig. Parene skal slippe å dele absolutt 

likt på alle oppgaver i likestillingens navn. De anbefales å fordele 

oppgavene ut ifra hva den enkelte liker og er god til. En slik arbeidsdeling 

kan lett virke kjønnskonserverende (Haavind 1982; Magnusson 

2006). 

Målet i samlivskurset er å konstruere likestilling som et positivt 

felles prosjekt for paret i motsetning til likestilling forstått som (kuns- 

19


tig) kjønnskamp. Idealene om likestilling og likeverd er sterke, og det 

kan derfor være ubehagelig å tematisere maktrelasjoner når fokuset 

rettes mot konkrete paret. Oppgjør hver kveld blir ikke anbefalt i 

kursheftet; paret blir oppfordret til å tenke balanse på lang sikt, til å 

være rause og tilpasse seg hverandre. Men heftet gir samtidig råd som 

er tenkt å styrke en rettferdig arbeidsdeling mellom partene – som at 

også mannen kan ta sin tørn med nattevåk selv om det er kvinnen 

som ammer. Heftet dobbeltkommuniserer ved på den ene siden å 

understreke at likestilling ikke bør forseres på en unaturlig eller ikkeautentisk 

måte, samtidig som heftet foreslår virkemidler for å oppnå 

likestilt arbeidsdeling som nettopp bygger på intervensjon i det vante 

og trygge. 

Med bakgrunn i at negative følelser, konflikter og maktkamper også 

må sees i sammenheng med – og som effekt av – kulturelle normer om 

«det normale» paret, familien og foreldreskapet, blir kursheftets mangel 

på å tematisere disse sammenhengene problematisk. De implisitte 

normative rammer som holder paret og foreldreskapet på plass i dette 

kursopplegget indikerer også hvem som ikke passer inn i denne modellen. 

Samtidens parnormalitet plasserer seg innenfor rammen av vestlige 

kulturers dominerende versjon av livslange eller seriemonogame parforhold. 

Foreldreskap er en sentral, meningsgenererende oppgave for 

parforholdet der den gjensidige seksuelle tiltrekningen holder foreldreskapet 

på plass. Likestilling er et ideal og en implisitt forutsetning, der 

vekt på kjønnsforskjell blir avløst av større kjønnsnøytralitet og mindre 

fokus på makt og konflikt. Idealet om et godt parforhold er et samliv 

der man kommuniserer godt. 

Mangel på det som kan kalles diskursiv refleksivitet innebærer 

også en avpolitisering og privatisering av intimitet, følelser og relasjoner. 

Denne trenden har vi tidligere betegnet som individualisering. 

Privatisering og psykologisering av følelser skjuler hvordan dypt opplevde 

emosjoner og relasjonelle konflikter også henger sammen med 

samfunnsmessige konvensjoner og normer som forestillinger om 

paret, familien eller nasjonen (Knudson-Martin 1997:421). Resultatet 

kan bli individualisert og privatisert skam når par ikke lykkes i å leve 

opp til idealene om det «normale paret». Sarah Ahmed viser til de 

følelsesmessige konsekvensene av «ikke å lykkes»: 

20


The negative affects of ‘not quite’ living in the norms show us how loving 

loves that are not ’normative’ involves being subject to such norms precisely 

in the cost and damages that are incurred when not following them 

(Ahmed 2004:146). 

Kursheftets mangel på diskursiv refleksivitet har en tendens til å individualisere 

og avpolitisere konflikter, og dette er en gjentatt kritikk 

rettet mot familierådgivning, parterapi og selvhjelpslitteratur 

(Cameron 2006; Crawford 2004; Furedi 2004; Knudson-Martin 

1997; Øfsti 2008). Diskursiv terapi er en ny terapeutisk retning som 

må ses på bakgrunn av denne kritikken. Denne retningen fremhever 

nettopp nødvendigheten av å situere klientenes og pasientenes problemer 

som del av den sosiale og politiske omverdenen og de moralske 

og etiske diskursene parene er en del av (Hare-Mustin 1994; Sinclair 

2007; Øfsti 2008). Det ligger med andre ord et paradoks i kursheftets 

oppfordring til refleksivitet på vegne av selvet og par-vi’et og fraværet 

av redskaper til å reflektere kursheftets normer og samfunnsmessige 

diskurser knyttet til organisering av intimitet. Mot denne bakgrunnen 

skriver kursheftet fram en versjon av det selvstyrende individet og 

par-vi’et som relativt avsondret og i isolasjon fra de samfunnsmessige 

og diskursive kreftene som konstituerer parenes konflikter. Dermed 

overlates parene til seg selv. Når problemer utelukkende personliggjøres, 

knyttes utfordringer til egen svakhet (Furedi 2004:176). Hvis 

parene hadde fått støtte til å se egne utfordringer i lys av større strukturer, 

kunne det gitt mot til å ta opp problemene. 

DET PERFORMATIVE SAMLIV 

Hva har vi fått øye på i analysen av Godt samliv ved å ta i bruk 

governmentality-perspektiv og teorier om performativitet? Statens 

intervensjon i det private gjennom samlivskurset Godt samliv har som 

mål å gjøre parene ansvarlige for deres eget emosjonelle velvære til 

beste for seg selv, barnet og samfunnet. Den emosjonelle kapitalen 

parene tilbys gjennom Godt samliv dreier seg om å bevare og utvikle 

det varige samlivet basert på seksuell og romantisk intimitet, åpen 

kommunikasjon og likeverdig arbeidsdeling. Den «myke pedagogiske 

makten» som staten fremmer for å styre selvet, ligger i evnen til å tilby 

redskaper der formingen av selvet resonnerer med moralske ideer og 

21


politiske prosesser som individene kan gjøre til sine egne (Rose 

1989:261). For at denne myke formen for styring skal fungere, må den 

lene seg til idealer i kulturen, slik at den bli inderliggjort av individene. 

Det terapeutiske etos er imidlertid motsetningsfylt. Ved å tilby et 

språk og teknikker som gir kunnskap om selvet og samlivet, får individene 

tilgang til redskap som identifiserer og legitimerer deres behov 

og ønsker (Illouz 1997:287). Selvhjelps- og terapitradisjonen som en 

gang framsto i kritikkens og endringens tegn, er i dag institusjonalisert 

gjennom marked, stat og ekspertise. Statens tilbud om samlivskurs 

representerer i så måte en institusjonalisering av intimitet. Denne 

prosessen kan føre til at ansvaret for å lykkes individualiseres. Individene 

kan kjenne seg maktesløse og føle individuell skam over å mislykkes 

fordi de ikke har redskaper til å tolke sin egen situasjon som 

del av en større sammenheng. Furedi peker på at terapeutisering og 

selvhjelp kan distrahere mennesker fra å engasjere seg i sosiale spørsmål 

på grunn av det innvendige fokuset på selvet og kaller dette en ny 

konservatisme (Furedi 2004:203). Stabiliserer Godt samliv med andre 

ord gjeldende konvensjoner for parnormalitet, eller er opplegget på 

samme tid med på å skyve på disse? 

Performativitet i Butlers redegjørelse for begrepet er som nevnt 

knyttet til sosiale konvensjoner (Butler 1997:155). Hun er opptatt av 

hvordan den gjentatte siteringen av identitetskonvensjoner kan brytes 

ved «feilsiteringer», men viser samtidig til den store tregheten i diskurser, 

praksiser, lover og vaner knyttet til identitet, kjønn og seksualitet. 

Overført til samliv, framtrer muligheter for endring vanskelig 

når de blir isolert til et individuelt nivå uten en refleksjon over de kulturelle 

og samfunnsmessige diskursene som omgir parene og konstituerer 

konvensjonene. Man kan ikke velge fritt på menyen av 

kommunikasjons- eller handlingsmåter. Naturliggjøringen av konvensjonene 

og mangel på refleksivitet sørger for at noen valg alltid framstår 

som mer legitime eller autentiske enn andre. 

Den performative kommunikasjonsmodellen som kurset framhever 

er ment å bidra til problemløsning og styrke intimiteten i forholdet. 

Men fokuset på form kan også undergrave mulighetene til å identifisere 

og jobbe med konflikter og maktforhold som ligger til grunn for 

krangling og kommunikasjonsproblem (Danielsen 2008:19). Kommunikasjonsmodellens 

fokus rettet mot konsensus og harmoni – likeverd, 

22


kjønnsnøytralitet og teamfølelse – bærer i seg et potensial for konservering. 

Dermed kan maktulikheter knyttet til for eksempel kjønn, seksualitet, 

arbeidsdeling eller økonomi fastholdes. Alle konflikter kan 

eller bør ikke «kommuniseres bort». Redskaper for å kunne utvikle 

kulturell refleksivitet ville kunne styrke parenes muligheter til å ta opp 

vanskelige spørsmål. 

Til tross for denne konserverende tendensen, mangel på redskaper 

som fremmer refleksivitet over eksisterende normer og vårt kritiske 

fokus på idealet om gjensidig bekjennelse og gjennomsiktighet, vil vi 

samtidig peke på det kommunikative aspektet ved kursopplegget som 

fremmer mulig endring for paret. Dette ser vi framfor alt i den performative 

modellen for kommunikasjon som kursheftet promoterer. 

Kurset oppfordrer til å overskride skillet mellom offentlige og private 

kommunikasjonsformer ved å foreslå regelstyrt, iscenesatt kommunikasjon. 

Slik tilbys paret en høynet oppmerksomhet i forhold til det 

formbare i parrelasjonen. Denne kommunikative overskridelsen bryter 

samtidig med tanken om et absolutt skille mellom det iscenesatte 

og det autentiske, i og med at begge prosessene inkluderer både følelser 

og kontinuerlig justering. Inspirert av teorier om identitet og kommunikasjon 

som performativitet har vi pekt på at hovedvekten i 

kommunikasjonsmodellen er rettet mot det formbare i parforholdet, 

der subjektet framstår som relasjonelt og i konstant endring. 

Noter 

1. Denne analysen baserer seg altså ikke på gjennomføringen av kurset, kun på innholdet 

i kursheftet. 

2. Forskerne på prosjektet har vært med på ni samlivskurs og gjort kvalitative intervju 

med ni par en tid etter at de har vært på samlivskurs. Forskerne har vært med på 

gratis åtte timers samlivskurs rettet mot førstegangsforeldre, kalt Godt samliv, helgekurs 

basert på PREP-modellen knyttet til Modum Bad og kurs fra Nasjonalforeningen 

for folkehelsen som heter Du og jeg og vi to. 

3. For en mer utfyllende analyse av samlivskurs som offentlig politikk se Ludvigsen 

og Danielsen (upublisert). 

4. Heretter skriver vi «kursheftet» når vi refererer til Godts samlivs kurshefte og 

«kurslederheftet» når vi refererer til Godt samlivs kurslederhefte. 

5. Begrepet har også blitt oversatt på norsk til ordet «regjering», men det mister da 

sine assosiasjoner til mentalitet (Neumann 2002:10). 

23


Referanser 

Ahmed, Sarah (2004), The Cultural Politics of Emotion. Edinburgh: Edinburgh University 

Press. 

Andenæs, Agnes (2005), «Neutral Claims – Gendered Meanings: Parenthood and 

Developmental Psychology in a Modern Welfare State». Feminism & Psychology, 

15:209. 

Andersen, Arnfinn (2003), Menn skaper rom for foreldreskap og familie. Farskapets 

betingelser i en heteronormativ kultur. Dr.polit.-avhandling. Trondheim: Institutt for 

sosiologi og statsvitenskap, NTNU. 

Annfelt, Trine (2008), «Heteronormal nok? Heteronormering som veileder for norsk 

familiepolitikk». I: Trine Annfelt, Britt Andersen & Agnes Bolsø, red., Når heteroseksualiteten 

må forklare seg. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. 

Artaud, Antonin (1970), The Theatre and its Double. London: John Calder. 

Austin, John L. (1975), «How to Do Things with Words». I: J.O. Urmson & Marina 

Sbisa, red., How to do Things with Words. 2 nd ed. Oxford: Clarendon Press. 

Beck, Ulrich (1992), Risk Society: Towards a New Modernity. London: Sage. 

Beck, Ulrich & Elisabeth Beck-Gernsheim (1995), The Normal Chaos of Love. Cambridge: 

Polity Press. 

Beck, Ulrich & Elisabeth Beck-Gernsheim (2002), Individualization. London: Sage. 

Berlant, Lauren (1997), The Queen of America Goes to Washington City: Essays on Sex 

and Citizenship. Durham, NC: Duke University Press. 

Berlant, Lauren & Michael Warner (2000), «Sex in Public». I: Lauren Berlant, red., Intimacy. 

Chicago: Chicago University Press. 

Billig, Michael (1991), Ideology and Opinions Studies in Rhetorical Psychology. London: 

Sage Publications. 

Brecht, Berthold (1964), Brecht on Theatre. The Development of an Aesthetic. London: 

Methuen. 

Butler, Judith (1990), «Performative Acts and Gender Constitution: An Essay in Phenomenology 

and Feminist Theory». I: S. Case, red., Performing Feminisms: Feminist 

Critical Theory and Theatre. Baltimore: Johns Hopkins University Press. 

Butler, Judith (1997), Excitable Speech: A Politics of the Performative. New York: Routledge. 

Butler, Judith (1999), Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity. 2 nd ed. 

New York: Routledge. 

Butler, Judith (2004), Undoing Gender. New York: Routledge. 

Butler, Judith (2005), Giving an Account of Oneself. New York: Fordham University 

Press. 

Cameron, Deborah (2006), On Language and Sexual Politics. London & New York: 

Routledge. 

Crawford, Mary (2004), «Marriage: The Telling and the Doing». Feminism & Psychology, 

14:313–318. 

Dahl, Ulrika (2005), «Scener ur ett äktenskap: Jämställdhet och heteronormativitet». I: 

Don Kulick, red., Queersverige. Stockholm: Natur och Kultur. 

Danielsen, Hilde (2008), «Å få eit forhold til å fungere er ganske hard jobbing. Kommunikasjon, 

kjønn og kjærleik i heteroseksuelle samliv». Tidsskrift for kulturforskning, 7, 

2:5–22. 

Danielsen, Hilde & Wencke Mühleisen (2009), «Den statlige parseksualiteten». I: Wencke 

Mühleisen & Åse Røthing, red., Norske seksualiteter. Cappelen. In press. 

Foucault, Michel (1999), Seksualitetens historie I. Viljen til viten. Oslo: Pax. 

Foucault, Michel (2002), Forelesninger om regjering og styringskunst. Oslo: Cappelen 

Akademisk Forlag. 

24


Foucault, Michel (2007). Security, Territory, Population. Lectures at the College de 

France 1977–1978. London: Palgrave. 

Furedi, Frank (2004), Therapy Culture. Cultivating Vulnerability in an Uncertain Age. 

London: Routledge. 

Giddens, Anthony (1991), Modernity and Self-Identity. Cambridge: Polity Press. 

Giddens, Anthony (1992), The Transformation of Intimacy. Sexuality, Love and Eroticism 

in Modern Societies. Cambridge: Polity Press. 

Gill, Rosalind (2007), «Postfeminist Media Culture: Elements of sensibility». European 

Journal of Cultural Studies, 10:147–166. 

Hare-Mustin, R. (1994), «Discourses in the Mirrored Room: A Postmodern Analysis of 

Therapy». Family Process, 33:19–35. 

Honneth, Axel (2004), «Organized self-realization: Some paradoxes of individualization». 

European Journal of Social Theory, 7:463–478. 

Haavind, Hanne (1982), «Makt og kjærlighet i ekteskapet». I: Runa Haukaa, Marit Hoel 

& Hanne Haavind, red., Kvinneforskning. Bidrag til samfunnsteori. Oslo: Universitetsforlaget. 

Illouz, Eva (1997), Consuming the Romantic Utopia. Love and the Cultural Contradictions 

of Capitalism. Berkeley: University of California Press. 

Illouz, Eva (2007), Cold Intimacies: The Making of Emotional Capitalism. Cambridge: 

Polity Press. 

Jamieson, Lynn (1998), Intimacy: Personal Relationships in Modern Societies. Cambridge: 

Polity Press. 

Kaprov, Allan (1993), Essays on the Blurring of Art and Life. Berkeley: University of California 

Press. 

Knudson-Martin, Carmen (1997), «The politics of gender in family therapy». Journal of 

Marital and Family Therapy, 23, 4:421–437. 

Loga, Jill Merethe (2005), Godhetsmakt. Verdikommisjonen – mellom politikk og moral. 

Dr.avhandling. Bergen: Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet 

i Bergen. 

Loxley, James (2007), Performativity. New York: Routledge. 

Ludvigsen, Kari & Hilde Danielsen (2009), Samlivskurs som offentlig politikk. Upublisert. 

Magnusson, Eva (2006), Han, hon och hemmet. Genuspsykologiska perspektiv på vardagslivet 

i nordiska barnfamiljer. Stockholm: Natur och Kultur. 

Markman, Howard, Stanley Scott & Susan Blumberg (2001), Samlivsboken. Gode råd 

for å bevare kjærligheten og forhindre samlivsbrudd. Oslo: Damm. 

Martinsson, Lena (1997), Gemensamma liv. Om kön, kärlek och längtan. Carlssons. 

Mayo, Elton (1949), The Social Problems of an Industrial Civilization. London: Routledge 

& Kegan Paul. 

Melbye, Kari (2007), «Disiplinering til reproduksjon». I: Trine Annfelt, Britt Andersen & 

Agnes Bolsø, red., Når heteroseksualiteten må forklare seg. Trondheim: Tapir Akademisk 

Forlag. 

Merck, Mandy (2000), In Your Face: Nine Sexual Studies. New York & London: New 

York University Press. 

Myrvik, Helle (2005), «Bakenfor ’Godt samliv’». I: Fra teknikk til holdning – erfaringer 

med samlivsprogrammet PREP. Modum Bad. 

Neumann, Iver B. (2002), «Forord». I: Michel Foucault, Forelesninger om regjering og 

styringskunst. Oslo: Cappelen Akademisk Forlag. 

Nyeng, Frode (2000), Det autentiske menneske – med Charles Taylors blikk på menneskevitenskap 

og moral. Bergen: Fagbokforlaget. 

25


Rose, Nikolas (1989), Governing the Soul. The Shaping of the Private Self. London: Free 

Association Books. 

Rose, Nikolas (1996), Inventing Our Selves. Psychology, Power, and Personhood. Cambridge: 

Cambridge University Press. 

Roseneil, Sasha (2007), Queer Individualization: The Transformation of Personal Life in 

the Early 21st Century». Nora. Nordic Journal of Women’s Studies 15:84–99. 

Sinclair, Stacey L. (2007), «Back in the mirrored room: The enduring relevance of discursive 

practice». Journal of Family Therapy, 29:147–168. 

Stacey, Jackie (1998), «Gay and lesbian families. Queer like us». I: M.A. Mason, A. Skolnick 

& D. Staunæs, red. (2004), Køn, etnicitet og skoleliv. Frederiksberg: Forlaget 

Samfundsliteratur. 

Sugarman, S.D., red. (1998), All our Families. New Politics for a New Century. New 

York: Oxford University Press. 

Taylor, Charles (1991), The Ethics of Authenticity. Harvard: London University Press. 

Thagaard, Tove (2005), Følelser og fornuft. Kjærlighetens sosiologi. Oslo: Abstrakt forlag. 

Thuen, Frode & Kristin Lærum (2005), «A Public/Private Partnership in Offering Relationship 

Education to the Norwegian Population». Family Process, 44, 2: 

Øfsti, Anne (2008), Some Call it Love. Discourses about Love, Intimacy and Sexuality as 

Played out in Couple Therapy in Norway. Doctorate in Systemic Psychotherapy. 

Tavistock Institute/University of East London. 

Annet kildemateriale 

Familiemeldingen 2002–2003 Forpliktende samliv og foreldreskap. Barne- og familiedepartementet. 

Godt samliv. Parkurs for førstegangsforeldre. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 

2005. 

Godt samliv. Parkurs for førstegangsforeldre. Kurslederhefte. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 

2005. 

26

Legitimitetsgrunnlaget for 

samiske rettigheter 

THE LEGITIMACY BASIS 

FOR SAMI RIGHTS 

Special rights for ethnic minorities and 

indigenous peoples may initially seem 

contradictory to the principle of equal 

treatment embedded both in democracy 

and in citizenship. A closer look, 

however, reveals that majoritarian 

democracy struggles with an unsolved 

legitimacy problem concerning permanent 

minorities, a problem that can 

best be solved through special rights 

and institutional arrangements for 

these kinds of groups. When a system 

for Sami self-determination was being 

established through the Sami Parliament, 

the principal choice stood 

between a territorial and a non-territorial 

administrative model. The non-ter- 

JARLE WEIGÅRD 

jarle.weigard@uit.no 

27 



VOL 50, NR 1, 27–54 

ritorial model was adopted, which 

means that the authority of the Sami 

Parliament is not defined on a geographical 

basis and that Sami voters 

may vote in the Sami Parliament elections 

wherever in the country they live. 

Based on the Sami settlement pattern, 

this seems to be the most natural choice 

and the model may work well in policy 

areas such as culture and education. 

The model falls short, though, when it 

comes to handling of the Sami land and 

water rights. In these matters, a Sami- 

Norwegian cooperative model has been 

chosen. This, too, seems like a reasonable 

solution, although it raises another 

legitimacy challenge: the problem of 

Sami double voting rights. But this 

problem should not be exaggerated. 

Keywords: • democracy 

• equality 

• indigenous rights 

• permanent minorities 

• sami rights

[ WEIGÅRD ] 

Det har ofte vært påpekt at den moderne utviklingen av samiske 

rettigheter ble utløst av kampen om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget 

rundt 1980. Denne striden – som samene 

og de andre motstanderne av utbygging som kjent tapte – brakte de 

samiske kravene på dagsordenen og endret for alltid det politiske klimaet. 

Mange oppfattet etter hvert dette utbyggingsvedtaket som enda 

et overgrep mot en svak og utsatt minoritet, som gjennom historien 

hadde vært ofre for mye dårlig behandling fra det norske «storsamfunnets» 

side. For at statlige myndigheter skulle kunne gjenvinne noe 

av den legitimiteten de hadde tapt ved å tvinge gjennom sin vilje i 

denne konkrete utbyggingssaken, måtte man gi noe igjen. Man måtte 

forplikte seg til å utrede hele problemkomplekset knyttet til samiske 

rettigheter på prinsipielt grunnlag og i sin fulle bredde. Dette arbeidet 

ble satt i gang gjennom oppnevningen av Samerettsutvalget i 1980, og 

er i 2008 ennå langt fra fullført. Underveis har det imidlertid resultert 

i slike tiltak som blant annet opprettelsen av Sametinget, en «sameparagraf» 

i Grunnloven, finnmarksloven og opprettelse av Finnmarkseiendommen. 

I desember 2007 kom utredningen om samiske 

rettigheter til land og vann sør for Finnmark (NOU 2007: 13), og i 

februar 2008 utredningen om rettighetene til fiske utenfor Finnmark 

(NOU 2008: 5). Ennå gjenstår fullstendig kartlegging av de konkrete 

eiendomsforholdene både i Finnmark og i resten av det samiske 

området, i tillegg til at for eksempel Sametingets beslutningskompetanse 

på ulike saksfelt på ingen måte kan betraktes som endelig fastlagt. 

Denne hjemlige rettighetsutviklingen har foregått parallelt med og 

i et gjensidig påvirkningsforhold til internasjonal rettsutvikling og 

normdanning på urfolksområdet, i og med at samene vant aksept for 

sitt krav om å bli regnet som urfolk. I 1989 kom ILO-konvensjon 

nr. 169 «Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater»; i 2007 ble 

endelig FNs urfolkserklæring vedtatt – etter en prosess som hadde 

Artikkelen bygger på et innlegg holdt på konferansen «Samerettsutvalgets forslag fra Troms og sørover», 

Universitetet i Tromsø, 11.12.07. Tidligere versjoner er også presentert for «Demokratigruppen» ved Institutt 

for statsvitenskap, UiT, og for arbeidsgruppen i politisk teori på Den nasjonale fagkonferansen i statsvitenskap 

2008, Tromsø 28.–30.04.08. Takk til deltakerne i disse to fora, samt tidsskriftets anonyme konsulenter 

og redaksjon for konstruktive kommentarer. Takk også til Else Grete Broderstad, Erik Oddvar Eriksen, Synnøve 

Jenssen, Knut H. Mikalsen og Nils Oskal for nyttige innspill. 

28

[ LEGITIMITETSGRUNNLAGET FOR SAMISKE RETTIGHETER ] 

pågått i over tjue år, og de siste årene har vi også fått et utkast til en 

nordisk samekonvensjon, som ennå ikke er ferdigbehandlet av landenes 

myndigheter. Men at den norske prosessen her har vært del av en 

større utvikling, har neppe bidratt vesentlig til å dempe gemytter og 

kontroverser på den lokale arena. Tvert imot har den beskrevne 

utviklingen hele tiden foregått under heftig debatt og opposisjon, der 

protestene har kommet fra så vel grupperinger innenfor det samiske 

samfunnet selv 1 som politiske partier (primært Fremskrittspartiet) og 

«vanlige» borgere (særlig i Finnmark og blant den delen av befolkningen 

som ikke regner seg som samer). 2 

Denne kritikken av spesielle samiske rettigheter – som implisitt 

gjerne også blir en generell kritikk av tanken om særskilte rettigheter 

for etniske minoriteter – kommer svært ofte med en henvisning til 

likebehandlingsprinsippet. Både begrepet om statsborgerskap, demokrati 

og menneskelige rettigheter har som sitt grunnlag at «alle skal 

telle som én, og ingen som mer enn én» – at alle mennesker i denne 

forstand er like og derfor bør nyte godt av de samme rettigheter og 

den samme politiske innflytelsen. Dette synes med andre ord å utelukke 

at en gruppe som samene får særskilte regler og særskilte institusjonelle 

arrangementer som bare skal gjelde for dem. 

Norge har historisk utformet sine politiske institusjoner under den 

forutsetning at vi er et etnisk homogent samfunn. Det har derfor ikke 

vært noen grunn til å fravike den enkle og bokstavelige likebehandlingsdoktrinen 

nevnt ovenfor. I dette bildet kommer innføringen av 

samiske rettigheter som en ny type utfordring for vårt konstitusjonelle 

system. På den ene siden representerer det en teoretisk utfordring, 

med hensyn til om og eventuelt hvordan den tilsynelatende 

ulikebehandlingen som ligger i prinsippet om særlige samiske rettigheter, 

likevel kan legitimeres som en rettferdig løsning. På den andre 

siden følger det av dette også en praktisk utfordring, nemlig hvordan 

samiske institusjonelle ordninger kan utformes på en slik måte at de 

oppfyller rimelige krav til både effektivitet og rettferdighet. 

Ut fra denne problembeskrivelsen er det etter mitt syn særlig to 

spørsmål som melder seg og som den videre drøfting følgelig skal 

kretse om. For det første: Er den ovenfor gitte fortolkningen av likebehandlingsprinsippet 

en rimelig og gyldig forståelse av dette prinsippet 

under alle omstendigheter? Her vil min tese være at en enkel form 

29

[ WEIGÅRD ] 

for lik behandling ikke er noen garanti for politisk rettferdighet for 

etnisk-kulturelle minoriteter, og at demokratisk institusjons- og rettighetsutforming 

må ta hensyn til dette. Av dette følger mitt andre drøftingsspørsmål: 

Gitt at dette peker i retning av et prinsipp om særskilte 

rettigheter for minoriteter og urfolk, hvilke konkrete, institusjonelle 

løsninger synes i det samiske tilfellet å ha størst legitimitetspotensial, 

og hvilke fremstår som mer problematiske? Til dette er mitt svar at de 

valgene som i praksis hittil er tatt i hovedsak kan forsvares som fornuftige, 

men at man på dette feltet stadig vil støte på legitimitetsparadokser 

der ulike hensyn må avveies mot hverandre. 

DEMOKRATIETS GRUNNLAG OG PROBLEM 

Demokratiets normative grunnlag er dypest sett troen på at vanlige 

mennesker både har retten til og evnen til å styre seg selv, og derfor 

ikke behøver å være prisgitt makten til verken fyrster eller konger 

eller andre autoritetspersoner, som jo har vært den vanligste formen 

for politisk styre opp gjennom historien (jf. Arblaster 2002:9; Gutmann 

1993:413). Med dens anti-autoritære tendens kan derfor demokratibevegelsen 

med rette også oppfattes som en frihetsbevegelse. 

Dette var riktignok ingen opplagt sak for alle, for fra en individualistisk 

synsvinkel kunne frihet bare bety at det enkelte menneske ikke 

skulle være underlagt makten til noen fremmed vilje, men i stedet 

følge sin egen vilje. Og var det da nødvendigvis så mye mer betryggende 

for individet å måtte rette seg etter beslutninger tatt av dets 

medborgere gjennom flertallsvedtak enn å bøye seg for (den kanskje 

like uforutsigbare) viljen til en arvelig monark? Den ikke ubetydelige 

utfordringen består derfor ifølge Jean-Jacques Rousseau 

(1994[1762]:55) i å finne en styreform «som er slik at hver enkelt ved 

å forene seg med alle andre likevel bare adlyder seg selv, og forblir 

like fri som før». 

Problemet kan nesten sammenlignes med det å lage en firkantet 

sirkel, og Rousseaus egen løsning kan knapt kalles tilfredsstillende. 

En fullgod løsning er vel heller ikke funnet av andre, for som vi vet: I 

et samfunn er det gjerne ulike meninger om politiske spørsmål. Dette 

betyr at ikke alle borgere kan få gjennomslag for sin egen vilje i alle 

saker. I stedet har man normalt landet på løsningen med å la flertallet 

avgjøre; folkestyre er blitt til flertallsstyre, selv om dette ikke er den 

30


opprinnelige betydningen av begrepet (Ober 2008). Det skyldes at det 

eneste alternativ til å benytte flertallsavgjørelser ofte ville være det 

totale anarki og politisk handlingslammelse. Men hvis hver av oss 

hele tiden er undergitt det flertallet bestemmer, hva kan det da skyldes 

at demokratiet og de beslutninger det produserer likevel blir godtatt 

og oppfattet som (i hvert fall noenlunde) legitime, enten vi er enige i 

den enkelte beslutning eller ikke? En vesentlig del av forklaringen på 

dette er at vi skiller mellom oppslutning om det systemet som produserer 

beslutningene og oppslutning om selve beslutningene. Dette har 

igjen sammenheng med at vi vet at vi normalt hele tiden veksler mellom 

å være på vinnersiden og å være på tapersiden i den politiske 

dragkampen. Ta EU-saken som eksempel: EU-tilhengerne har tapt 

den første og den andre folkeavstemningen om spørsmålet, men fordi 

oppslutningen om de to standpunktene hele tiden varierer, kan de 

likevel leve i håpet om å vinne neste runde, hvis og når saken kommer 

opp på nytt. Det samme med stortingsvalgene: Selv om venstresiden 

vinner et valg, er det alltid en mulighet for at høyresiden får revansje 

om fire år – og motsatt. Derfor kan vi ha tillit til at det politiske systemet 

vil ivareta våre interesser rimelig godt på lang sikt, selv om vi må 

svelge noen utfall vi absolutt ikke er enige i underveis (jf. Eriksen & 

Weigård 1999:227; Habermas 1996:179). 

Men dette gjelder likevel bare under bestemt forutsetninger. Vi kan 

si at dette enkle flertallsdemokratiet fungerer godt så lenge samfunnet 

er homogent sammensatt og oppslutningen om de ulike politiske 

alternativene er flytende og ikke sementert. Er derimot samfunnet delt 

langs dyptgående skiller – slik som etnisitet, språk, klasse, rase eller 

religion – kan vi lett få en situasjon der noen deler av befolkningen 

mister forhåpningen om noen gang å komme på politikkens vinnerside 

når det gjelder det de oppfatter som sine grunnleggende interesser. 

Vi får da det demokratiske problemet som kalles permanente 

minoriteter. Ett av de mest kjente eksemplene på en slik situasjon er 

Nord-Irland fra 1922 til 1972. Protestantene utgjorde det politiske 

flertallet, og vant hvert eneste valg. De var i utgangspunktet den sosiale 

overklassen, men brukte i tillegg sin politiske stilling til å redusere 

katolikkene til lite mer enn annenrangs borgere, diskriminert på 

bolig- og arbeidsmarkedet og holdt utenfor makt- og myndighetsposisjoner 

(Arblaster 2002:5). Den katolske delen av samfunnet mistet 

31

[ WEIGÅRD ] 

mer og mer troen på at man kunne oppnå noe som helst gjennom 

arbeid i de demokratiske kanalene. Resultatet ble at kampen i stedet 

ble flyttet ut på gatene gjennom voldelige aksjoner. De demokratiske 

organene mistet fullstendig legitimitet og ble til slutt suspendert. 

Er det mulig å dra paralleller mellom katolikkenes situasjon i 

Nord-Irland og samenes situasjon i Norge? En forskjell er at mens 

katolikkene hadde sine egne politiske partier, som stadig kom i mindretall, 

har samene i stor grad arbeidet for sine interesser gjennom de 

ordinære, norske partiene. På den ene siden kan man tolke dette slik 

at samene er bedre integrert i det norske politiske systemet enn katolikkene 

var i det protestantisk-dominerte nordirske systemet. De blir 

dermed med på politikkens vinnerside i den grad det partiet de velger 

å støtte får politisk makt, på lik linje med partiets etnisk norske støttespillere. 

På den andre siden kan det tolkes slik at samene, som en 

forholdsvis liten minoritet, har små muligheter til representasjon gjennom 

å mobilisere bak egne politiske alternativer. Deres eneste håp ligger 

derfor i å gå med i et norsk parti, selv om disse i liten grad 

prioriterer deres interesser. 

Virkeligheten har nok elementer fra begge sider. Det er åpenbart 

slik at grupper av samiske velgere har mange interesser felles med 

grupper av norske velgere, og disse interessene kan det utmerket vel 

arbeides for gjennom det etablerte partisystemet. Men det er også slik 

at i typisk samiske spørsmål – for eksempel støtte til samisk språk og 

kultur og respekt for samisk etnisitet og identitet – utgjør samene en 

permanent minoritet i det norske politiske systemet, enten de velger å 

arbeide i eller utenfor de norske partiene. Flertallsmekanismen gir i 

seg selv små muligheter for å vinne frem. Det eneste en gruppe som 

samene eventuelt kan håpe på, er å vinne flertallet over på sin side ved 

hjelp av argumenter. 

MULIGE LØSNINGER PÅ DEMOKRATIETS 

MINORITETSPROBLEM 

Problemet i Nord-Irland var at man benyttet en styringsmodell som er 

tilpasset sosialt og kulturelt homogene samfunn – det Arend Lijphart 

kaller Westminster- eller majoritetsstyremodellen – mens samfunnet 

egentlig var av en heterogen eller pluralistisk type, og derfor hadde 

behov for en konsensusmodell (Lijphart 1977; 1984). 3 Det er flere 

32


måter man kan håndtere problemet med permanente minoriteter på, 

og dermed unngå at demokratiet mister legitimitet og oppslutning i 

større eller mindre deler av samfunnet. Men felles for dem er at majoriteten 

må avstå fra å bruke sin tallmessige styrke til å tvinge sitt syn 

igjennom i enhver sammenheng, og heller være innstilt på å dele makten 

med minoriteten eller minoritetene. Dette har man også innsett i 

Nord-Irland, når man de senere årene har gjennomført en prosess for 

å gjeninnføre provinsens lokale demokratiske institusjoner. Nå er det 

ikke lenger snakk om eksklusivt protestantisk styre mens katolikkene 

holdes utenfor, men om en bredt sammensatt regjering der protestantiske 

og katolske partier deler på makten og samarbeider om styret. 

Vi ser mye av det samme i forfatningene til andre land som er preget 

av dyptgående skiller, slik som Nederland, Belgia og Sveits. Her finner 

vi i tillegg et annet aspekt ved maktdeling, nemlig det som går på 

både geografisk og hierarkisk oppdeling av makt gjennom en føderal 

modell. 

Spørsmålet om hvordan minoritetsproblemet håndteres er vel å 

merke ikke kun et funksjonelt spørsmål – om hva som må til for å 

unngå at demokratiets effektivitet undergraves – men i høyeste grad 

også et normativt spørsmål. For som Robert A. Dahl (1982:87) sier: 

«The principle that any larger group can rightfully dominate any 

smaller group for no reason except that it is more numerous is not 

deducible, so far as I can tell, from democratic ideas or, for that matter, 

from any reasonable moral principles.» Større minoriteter (som 

de nordirske katolikkene) har kanskje bedre muligheter enn små 

minoritetsgrupper til effektivt å stikke kjepper i majoritetsstyrets hjul, 

men de siste kan likevel ha like gyldige normative argumenter på sin 

side. 

Derimot kan spørsmålet om hvilken maktdelingsmodell som i det 

enkelte tilfellet er mest hensiktsmessig eller rimelig, i betydelig grad 

ha sammenheng med hvor stor eller liten den angjeldende minoriteten 

er. Hvis det dreier seg om en minoritet som utgjør en ganske beskjeden 

andel av landets totale befolkning, er kanskje ikke deling av 

regjeringsmakt en særlig aktuell mulighet. Hvis den utgjør en dominerende 

folkegruppe innenfor en geografisk avgrenset del av landet, vil 

en eller annen form for indre selvstyre være et bedre og mer realistisk 

alternativ. I utgangspunktet er det også selvstyremodellen som har 

33

[ WEIGÅRD ] 

vært mest satset på fra samisk side, i og med etableringen av Sametinget. 

Det som synes å være det mest spesielle med samene i forhold til 

andre etniske minoriteter i en norsk kontekst, er at de har sitt eget 

område hvor de har rådd grunnen kontinuerlig over meget lang tid, i 

en ofte maktmessig underlegen, men likevel på andre måter sidestilt 

relasjon til ulike nabofolk (Weigård 2008). De har etter hvert fått offisiell 

norsk anerkjennelse for at dette gir dem en særlig folkerettslig 

status. Det symbolsk mest eksplisitte uttrykket for denne anerkjennelsen 

kom under kong Haralds tale ved åpningen av Sametinget i 1997, 

der han blant annet sa at den norske staten er grunnlagt på territoriet 

til to folk, nordmenn og samer (St.meld. nr. 55 2000–2001:11). Dette 

er en erkjennelse fra norske myndigheter som gir samene et sterkt 

utgangspunkt for kravet om å kunne bestemme over sin egen skjebne. 

Sametinget synes å ha arbeidet hovedsakelig langs to linjer for å 

skaffe seg innflytelse: På den ene siden har man ønsket å få beslutningsmyndighet 

over flere og større saksområder. Hittil har Sametinget 

grovt sett kun hatt beslutningsrett over fordelingen av en del 

støttemidler til samiske formål, og har ellers bare hatt rådgivende status 

overfor statlige myndigheter i samiske spørsmål. På den andre 

siden har man ønsket anerkjennelse som forhandlingspart – eller i det 

minste en part som på en forpliktende måte blir tatt med på råd (konsultert) 

– av statlige myndigheter i relevante spørsmål. Gjennomslag 

for konsultasjonskravet fikk man i 2005, i forbindelse med prosessene 

rundt finnmarksloven og med henvisning til formuleringer i ILO-konvensjon 

169 (Broderstad & Hernes 2008). Det etter Sametingets oppfatning 

mer vidtgående kravet om forhandlingsrett er fremmet 

gjennom utkastet til nordisk samekonvensjon, men er så langt ikke 

innfridd. En egen samisk representasjonskvote i Stortinget, lik den 

som den større urfolksgruppen maoriene har i New Zealands parlament, 

synes derimot ikke å ha vært noe prioritert mål. 

LIKEBEHANDLINGSPRINSIPPET 

Prinsippet om lik behandling er et viktig fundament for alle teorier 

om rettferdighet (Weigård 2008), men som eksemplet med permanente 

minoriteter illustrerer, er det likevel ikke alltid slik at dette prinsippet 

tatt i sin mest bokstavelige og enkle betydning gir det mest 

rettferdige resultatet (jf. Dworkin 1977). For å dra en parallell som 

34


kanskje setter saken på spissen: Dersom man gir alle i en tilfeldig 

valgt gruppe mennesker sko nummer 42, har man i og for seg 

behandlet alle likt. Men utslagene i form av velvære når disse tar skoene 

på seg, blir formodentlig alt annet enn like. Prinsippet om én person, 

én stemme er et demokratisk grunnprinsipp, men hvis stemmene 

til små minoriteter telles opp sammen med stemmene til en dominerende 

majoritet, er sjansen stor for at minoritetsstemmene drukner i 

det store havet av majoritetsstemmer. Enkel likebehandling fører i 

slike tilfeller til det stikk motsatte av det som er formålet med prinsippet 

én person, én stemme. Det fører nemlig til at medlemmer av minoriteter 

og medlemmer av majoriteten har høyst ulik mulighet til å få 

gjennomslag for sine vitale interesser og synspunkter, og da er jo ikke 

demokratiets hensikt ivaretatt. Som nevnt må den demokratiske styringsmodellen 

i slike tilfeller tilpasses til de konkrete omstendighetene 

for å gjøres reell også for minoriteten. Én måte dette kan skje på er 

ved å innrømme minoriteten selvstyre gjennom egne organer; en 

annen er ved å gi den spesielle representasjonsrettigheter i samfunnets 

felles politiske fora (Kymlicka 1995:27–30, 31–33). 

Det har tatt lang tid før man i mange vestlige demokratier har 

begynt å innse dette og ta konsekvensene av det, for innenfor den 

liberale politiske tenkningen har det vært vanlig å tenke seg et lands 

statsborgere som en likeartet grå masse, som derfor kunne utstyres 

med identiske statsborgerlige rettigheter (Kymlicka 1995:49–74). 

Denne forståelsen har vært basert på to empiriske premisser, som 

begge har vist seg å være i beste fall problematiske. På den ene siden 

har man basert seg på et forenklet bilde av homogene nasjonalstater, 

der hver stats borgere ble antatt å dele de grunnleggende kulturelle 

kjennetegn, selv om de skilte seg fra de som bodde i andre stater 

(Kymlicka 1989:177–178). Dermed har man oversett det enkle faktum 

at det knapt finnes eksempler på kulturelt homogene nasjonalstater 

i verden. Omtrent overalt finnes det kulturelle minoriteter med 

historiske røtter innenfor de ulike statene, og dette mangfoldet har 

selvsagt bare økt med de økende folkeforflytningene i moderne tid. 

Statene er derfor strengt tatt ikke nasjonalstater, men multinasjonale 

og multikulturelle stater. 

Der man på den andre siden har vært klar over det etnisk-kulturelle 

mangfoldet blant landets borgere, slik som i USA og andre 

35

[ WEIGÅRD ] 

typiske immigrantstater, har det liberale svaret vært å utdefinere dette 

spørsmålets politiske betydning. Det skulle angivelig ikke bety noe for 

innbyggernes statsborgerlige rolle hvilke kulturelle verdier de har privat, 

for staten skal uansett forholde seg nøytralt i kulturelle spørsmål, 

slik at den ikke favoriserer noen grupper av borgere fremfor andre 

(Kymlicka 1995:3–4). Et uttrykk for dette er for eksempel det skarpe 

skillet mellom kirke og stat som man har forsøkt å opprettholde i 

USA og en del andre land. Og en stat kan selvsagt stille seg nøytral 

ved ikke å ha en statsreligion og en statskirke, men hvilke dager skal 

være fridager og offentlige høytidsdager? Svaret på slike spørsmål vil 

gjerne signalisere religiøst og kulturelt utgangspunkt, og her er det 

vanskelig for staten å opprettholde full nøytralitet. På samme måte er 

det med valg av offisielt språk. Her viser det seg som regel at det er 

majoritetens ønsker som blir lagt til grunn, mens hensynet til minoritetene 

kommer i annen rekke. 

Derfor er det etter hvert også en del liberale teoretikere og politikere 

som er kommet til at det ikke er noen farbar vei å føre en politikk som 

bygger på å overse de kulturelle identiteter og forskjeller som eksisterer 

innenfor og mellom ulike grupper av statsborgere. Tvert imot må man 

utforme en politikk som erkjenner de ulikhetene som er der, og som 

møter de ulike etniske gruppene mer på deres egne premisser. Dette er 

kjernen i den såkalte multikulturalismen (jf. bl.a. Kymlicka 1995; 

Modood 2007; Parekh 2000; Taylor, Gutmann, Appiah, Habermas, 

Rockefeller, Walzer & Wolf 1994). 4 Hvis målet er å gi alle borgere en 

likeverdig behandling, er det ikke tilstrekkelig at staten behandler alle 

likt og gir alle de samme rettigheter. Dersom man ønsker å gi alle de 

samme muligheter uavhengig av kulturell og etnisk tilhørighet, må man 

paradoksalt nok legge opp til en politikk som på visse måter behandler 

disse gruppene ulikt og møter dem med et differensiert sett av rettigheter 

og tiltak som er tilpasset den enkelte gruppes unike situasjon. 

Den fremste representanten for et slikt syn må sies å være den 

kanadiske politiske filosofen Will Kymlicka (se f.eks. 1989; 1995, 

2001; 2007). Han mener for det første at det er en menneskerett for 

alle å vokse opp og leve innenfor mest mulig trygge kulturelle omgivelser, 

fordi det er disse rammene som gjør det mulig å utvikle seg til 

fullverdige personligheter og foreta de valg som det er nødvendig å 

gjøre i livet. Forskjellen mellom majoritet og minoriteter mener han er 

36


at mens de som tilhører majoriteten stort sett kan ta det for gitt at 

deres samfunnskultur er der som en ressurs de kan trekke på, er det 

mange minoritetskulturer som stadig befinner seg på randen av utslettelse 

og oppløsning. Dette rammer medlemmene av minoritetsgrupper 

på en urimelig og urettferdig måte, mener han. Derfor må det iverksettes 

tiltak som gir medlemmene av slike minoritetssamfunn en fair 

sjanse til å føre sin kultur videre. Kymlicka nevner blant annet det 

politiske systemet og markedet som de to viktigste kanalene for ressursfordeling 

i moderne samfunn, og begge har en klar tendens til å 

fungere i minoritetenes disfavør. Etter hans syn er det da en rettferdig 

løsning å innføre spesielle rettigheter som kan motvirke minoritetenes 

sårbarhet på begge disse områdene (Kymlicka 1989; 1995). 

Men hva er det egentlig slike «spesielle» minoritetsrettigheter 

innebærer? Poenget så langt har vært å vise at det er fullt ut i samsvar 

med likebehandlingsprinsippet dersom man gir minoriteten «noe 

annet enn» det man gir majoriteten, fordi utgangspunktet er forskjellig. 

Men kan det ut fra likhetsprinsippet også forsvares å gi minoriteten 

«mer enn» majoriteten, og er i så fall dette noe som følger av en 

modell basert på minoritetskrav og minoritetsrettigheter? 

Premissene vil her variere noe avhengig av hvilken type rettigheter 

det dreier seg om. Et rettighetsområde som har vært høyt prioritert 

fra samisk side er «retten til land og vann», altså juridisk bekreftet 

eiendoms- og/eller bruksrett til de områdene som tradisjonelt har 

vært benyttet i samisk næringsvirksomhet, men som samiske brukere 

aldri har hatt noen formell offentlig anerkjennelse av. Slike rettigheter 

påberopes på grunnlag av prinsippet om «alders tids bruk», altså et 

sedvanerettslig argument. Det er her viktig å være klar over at dette 

ikke dreier seg om noen «spesiell» minoritetsrett i det hele tatt, ettersom 

prinsippet om at langvarig faktisk bruk kan gi grunnlag for formell 

eiendomsrett allerede er vel etablert i norsk rettspraksis, og så 

vidt vites også i de fleste andre vestlige juridiske systemer. Det samiske 

kravet her er dermed at de samme prinsippene som gjelder i resten av 

landet også skal gjelde i de samiske områdene, og at den direkte diskriminering 

som samene og deres ressursutnyttelse har vært ofre for, 

slik blir brakt til opphør (jf. Weigård 2008). 

Et annet viktig område er kulturelle rettigheter, spesielt rettigheter 

som ivaretar minoritetens språk. Fra samisk hold har man for eksem- 

37

[ WEIGÅRD ] 

pel fått gjennomslag for krav om morsmålsundervisning i skolen, 

samt retten til å henvende seg på samisk til forvaltningsorganer. Fra et 

«norsk» perspektiv kan man nok hevde at dette dreier seg om en særrettighet 

i betydningen «mer enn» det majoriteten får, ettersom det 

gjelder tilbud som kun den samiske befolkningsgruppen krever og 

gjør bruk av. Fra samisk perspektiv er det imidlertid rimelig å 

betrakte dette som en rettighet som gir dem «noe annet enn, men likeverdig 

med» det som medlemmer av majoriteten allerede i utgangspunktet 

er garantert, nemlig retten til å lære og benytte eget morsmål. 

Forskjellen er kun at nordmenn benytter norsk, mens samer benytter 

samisk. 5 Det samme resonnementet kan nok langt på vei gjøres gjeldende 

også for et tredje rettighetsområde, nemlig retten til politisk 

autonomi og samiske selvstyreorganer. Målet for minoriteten (som i 

dette tilfellet altså er anerkjent som «folk» og «urfolk») er å i hvert 

fall et stykke på vei oppnå det samme som majoriteten oppnår gjennom 

de statlige organene: å bestemme premissene for egen utvikling. 

Ikke i noe tilfelle er det da snakk om at hensikten med spesielle 

minoritetsrettigheter er at minoriteter skal oppnå goder som er flere 

eller bedre enn de majoritetsbefolkningen nyter godt av, og som plasserer 

minoriteten på et høyere nivå enn majoriteten. I prinsippet 

dreier det seg om å finne alternative løsninger som bringer minoriteten 

opp på samme nivå som majoriteten i godefordelingen; i praksis 

må man nok ofte nøye seg med mindre enn dette. En målsetning om å 

privilegere minoriteten i forhold til majoriteten, ville vært vanskelig å 

legitimere som rettferdig. Dette gjøres også klart av Kymlicka 

(1995:110), som mener at hvis likhetsprinsippet legges til grunn, kan 

man i hvert fall i teorien komme til et punkt hvor det blir aktuelt å 

stramme inn på særrettigheter som en minoritet har oppnådd, fordi 

resultatet av rettighetene i det lange løp er at minoriteten kommer 

bedre ut enn andre deler av befolkningen. 

RETT TIL SELVSTYRE 

Retten til selvbestemmelse, selvstyre og egne rettigheter for folkegrupper 

som den samiske, kan med andre ord tolkes som en rimelig konsekvens 

og videreføring av prinsippene om demokrati og 

likebehandling. Men selv om dette kan slås fast på generelt grunnlag, 

oppstår det straks nye og mer kompliserte spørsmål når vi går over til 

38


hvordan slike rettigheter kan omsettes i praksis til politisk-institusjonelle 

ordninger som både er effektive og rettferdige. 

Kravet om økt samisk selvbestemmelse og selvstyre er langt på vei 

prinsipielt akseptert gjennom Norges offisielle støtte til FNs urfolkserklæring, 

men hvordan lar det seg eventuelt også innfri i praksis? Det 

er liten tvil om at dette er et problem som vanskeliggjøres av at 

samene på samme tid er og ikke er et folk som er knyttet til et historisk 

hjemland. På den ene siden snakker vi om Sameland (Sápmi) som 

det området der samene tradisjonelt har holdt til. Men dette området 

er stort og med uskarpe grenser, og i store deler av det man gjerne regner 

til Sameland eller «samiske områder» er de som selv anser seg 

som samer i dag i mindretall i forhold til andre innbyggere. Dessuten 

er det mange samer som bor helt utenfor det som kan regnes som 

Sameland, ikke minst i de store byene i Sør-Norge. Derfor må vi på 

den andre siden si at samene er et folk som finnes mer eller mindre 

overalt, og dermed ikke er territorielt avgrensbart. 

Dette er en problematikk som på det generelle plan kan relateres 

til skillet mellom et territorielt og et ikke-territorielt system for forvaltning 

(jf. Semb 2005). Det territorielle prinsippet går kort sagt ut 

på at et organ gis myndighet på ett eller annet saksområde innenfor et 

nærmere avgrenset geografisk område. Det er slik statens, fylkeskommunenes 

og kommunenes myndighet er definert. Hvis vi tenker oss 

denne modellen overført til et eventuelt samisk selvstyre, må vi også 

tenke oss et geografisk avgrenset «sameland» der Sametinget utøver 

beslutningsmyndighet på nærmere definerte saksområder. Det første 

spørsmålet som da melder seg er naturligvis hvor grensene for dette 

samelandet skal gå – etter hvilke prinsipper skal de trekkes? Selv om 

det nok kan være flere forslag til hva som bør legges til grunn her, er 

det kanskje mest nærliggende kriteriet å si at det er de områdene (det 

vil si de kommunene eller kommunedelene) der samene (avgrenset på 

en eller annen måte) 6 utgjør et flertall av befolkningen som skal være 

under Sametingets jurisdiksjon. 

Det neste spørsmålet som må avklares vil være hvem som skal ha 

stemmerett ved valgene til Sametinget. Med utgangspunkt i den territorielle 

modellen, vil jeg på den ene siden hevde at stemmerett må gis 

til alle (voksne) som bor innenfor det området som skal administreres 

av Sametinget, uavhengig av deres etniske tilhørighet. Dette følger av 

39

[ WEIGÅRD ] 

det demokratiske grunnprinsippet at de som er underlagt myndigheten 

til et organ også må gis mulighet til å påvirke sammensetningen av 

det (jf. Semb 2005:536). Å nekte noen borgere innenfor det aktuelle 

området slik stemmerett, ville i realiteten være å umyndiggjøre dem i 

de sakene som Sametinget avgjør og som potensielt også berører dem. 

På den andre siden ville det bli nokså meningsløst å gi stemmerett til 

samer som bor utenfor det angitte området, ettersom disse ikke blir 

underlagt Sametingets myndighet og i prinsippet ikke vil føle virkningene 

av Sametingets beslutninger. Dette illustrerer at å legge det territorielle 

prinsippet til grunn vil ha store konsekvenser i en situasjon 

der mange samer bor spredt omkring i stort sett hele landet og ofte 

utgjør små minoriteter i sine respektive lokalsamfunn. Omvendt er 

det også en god del ikke-samer som bor i områder hvor samene utgjør 

flertallet. Enten man da velger å trekke grensene etter det ovenfor 

angitte flertallskriteriet eller ikke, vil man uansett komme i den situasjonen 

at mange som regner seg som samer blir ekskludert fra sametingsvalgene 

og Sametingets myndighet, mens mange ikke-samer blir 

inkludert. 

Men som kjent er det ikke dette prinsippet som faktisk er valgt 

ved oppbyggingen av sametingssystemet, men derimot det ikke-territorielle 

prinsippet. 7 Her har man altså basert seg på et etnisk definert 

valgmanntall, der alle som oppfyller et objektivt språkkriterium 8 og 

som regner seg som samer kan melde seg inn, uansett hvor i landet 

de bor. Og når det gjelder Sametinget vil det si at dette organet ikke 

er gitt forvaltningsmyndighet over et geografisk definert «sameland», 

men derimot over tiltak og ressurser som er av en slik art at 

de langt på vei kan nå frem til samer, uansett hvor i landet de er 

bosatt. I første rekke dreier dette seg om det vi gjerne forstår som 

kulturpolitiske tiltak – støtte til virksomhet som skal ivareta samisk 

språk- og kulturutvikling. Dessuten har Sametinget et virkemiddel i 

form av Samisk Utviklingsfond, som vel primært skal være til hjelp 

for samisk næringsvirksomhet. Her er reglene slik at for at en aktør 

skal kunne få støtte fra fondet, må vedkommende holde til innenfor 

et område – en kommune eller bygd – som er ansett å være «tilstrekkelig 

samisk» til at det er definert inn under fondets virkeområde. 

Men innenfor slike områder kan støtte gis uten hensyn til søkernes 

personlige etnisitet. 

40


Gitt det som foran er sagt om det samiske bosetningsmønsteret, 

kan det etter mitt syn ikke herske særlig tvil om at det har vært riktig 

å velge det ikke-territorielle fremfor det territorielle prinsippet som 

utgangspunkt for organiseringen av samisk selvstyre. Strevet for 

samisk selvbestemmelse (i likhet med tilsvarende prosesser blant 

andre urfolks- og minoritetsgrupper) må, tror jeg, primært forstås 

som et kulturelt prosjekt – som et krav om rett til å opprettholde, 

praktisere, videreutvikle og søke anerkjennelse for særegne kulturelle 

uttrykksformer, fra en gruppe mennesker som sterkt føler at (deler av) 

deres personlige identitet knytter seg til dette kulturelle grunnlaget. 

Ettersom grensene for hvem som føler denne tilknytningen som sagt 

ikke er strengt geografisk, men snarere åndelig eller følelsesmessig 

definert, må kriteriene for hvem som kan bli medlemmer av det tilsvarende 

fellesskapet innrettes etter dette. Velger man derimot den motsatte 

muligheten, og lar alle velgere innenfor et bestemt geografisk 

område – for eksempel Finnmark fylke eller kommunene i forvaltningsområdet 

for samisk språklov 9 – stemme ved sametingsvalgene, 

tror jeg Sametinget vil omdannes til kun enda et (overflødig) forvaltningsnivå 

og det samiske formålet over tid vannes ut. 

Utviklingen av det samiske selvstyret er imidlertid fremdeles bare i 

startfasen i forhold til hva som er kravet og ambisjonene fra samisk 

side (jf. Sametinget 2002). Sametingets beslutningsmyndighet er ennå 

nokså beskjeden, og begrenses som nevnt hovedsakelig til fordelingen 

av en del økonomiske midler. Ut over dette er tinget i første rekke et 

rådgivende organ overfor statlige myndigheter. Spørsmålet som da 

gjenstår å se løst i praksis, er hvor mye lenger og eventuelt hvordan 

det er mulig å utvikle det samiske selvstyret innenfor en modell som i 

hovedsak er ikke-territoriell. Er det mulig å utvikle den samiske kulturpolitikken 

i dybden og i bredden innenfor en ikke-territoriell 

ramme hvis og når Sametinget får utvidet beslutningskompetanse? Vil 

man fra samisk side føle behov for å utvikle selvstyret også på andre 

områder enn det strengt kulturpolitiske, og vil i så fall den ikke-territorielle 

modellen være egnet også på disse saksfeltene? Er det politiske 

områder som vi alt i utgangspunktet kan slå fast bryter med logikken 

bak den ikke-territorielle demokrati- og forvaltningsmodellen? 

41

[ WEIGÅRD ] 

FORVALTNING AV LAND OG VANN 

Det antakelig klareste eksemplet på et spørsmål der det ikke-territorielle 

prinsippet kommer til kort, er det sterkt fokuserte temaet om 

samiske rettigheter til land og vann i de tradisjonelle samiske områdene. 

Grunnen til at det ikke-territorielle prinsippet her ikke er 

anvendbart, er selvsagt at det som kreves nettopp er en kollektiv disposisjons- 

eller eiendomsrett over bestemte territorier på vegne av det 

samiske folk, 10 og da er det nærliggende å mene at samiske myndighetsorganer 

må spille en rolle i forvaltningen av disse territoriene. 

Selv om de samiske kravene om selvbestemmelse som nevnt best kan 

forstås som uttrykk for et kulturelt prosjekt, betyr ikke dette at de territorielle 

kravene blir mindre viktige enn de rent kulturelle kravene. 

For som det stadig påpekes fra samisk side: «Den samiske kulturen er 

knyttet til naturen, både i åndelig og praktisk forstand» (Sametinget 

2002:3). I og med at mange av de særegne kulturelle trekkene knytter 

seg til næringsutøvelsen og bruken av naturgrunnlaget, kan ikke kulturen 

føres videre uten at retten til å utnytte land og vann er sikret, 

hevdes det. I tillegg har naturen i større grad en direkte åndelig 

dimensjon i den samiske kulturen og i kulturene til andre urfolk og 

«naturfolk» enn den har for mennesker som lever i en rent industriell 

sivilisasjon. 

Gitt de territorielle rettighetenes sentrale betydning og deres motsetningsforhold 

til det ikke-territorielle prinsippet som er valgt som 

grunnlag for Sametings-systemet: Hvordan har man valgt å organisere 

forvaltningen av samisk land og vann? Spørsmålet ble først utredet 

for Finnmarks vedkommende (NOU 1997: 4), og man tok hele 

tiden høyde for at selv i dette mest samiske av landets fylker var ikke 

samene noen steder enerådende befolkningsgruppe. Det kunne derfor 

ikke bli snakk om at Sametinget – direkte eller indirekte – skulle forvalte 

noen områder som suveren myndighet. Tilbørlige hensyn måtte 

tas til og rimelig innflytelse sikres også for ikke-samiske innbyggere. 

I Samerettsutvalget sitt arbeid var det to hovedmodeller for fremtidig 

forvaltning av det som til da hadde vært betegnet som «statens 

umatrikulerte grunn i Finnmark» (96 prosent av fylkets areal) som 

medlemmene kom til å konsentrere seg om. Praktisk talt hele utvalget 

samlet seg om et forslag om opprettelse av et privatrettslig organ kalt 

«Finnmark grunnforvaltning» til å forestå eiendomsforvaltningen. 

42


Her mente et stort flertall av medlemmene at Sametinget og Finnmark 

fylkesting skulle oppnevne fire medlemmer hver til organets styre, og 

at styrelederfunksjonen skulle gå på omgang mellom de to partene 

(NOU 1997: 4:del 4.3). 11 Mens utvalgsflertallet nøyde seg med dette, 

var det et mindretall (hovedsakelig bestående av det vi kan kalle 

NSR-fraksjonen 12 i utvalget) som – delvis med utgangspunkt i den 

såkalte folkerettsgruppens utredning (NOU 1997: 5) – foreslo en 

alternativ modell (NOU 1997: 4:del 4.4): I tillegg til Finnmark grunnforvaltning 

skulle det også opprettes en «Samisk grunnforvaltning», 

der Sametinget skulle oppnevne fem og Finnmark fylkesting to styremedlemmer. 

I den samiske grunnforvaltningen skulle kommuner og 

bygder som ønsket det kunne melde seg inn på frivillig grunnlag, og 

begrunnelsen bak var tvil om hvorvidt flertallsmodellen, med like 

mange sametings- og fylkestingsoppnevnte styremedlemmer, virkelig 

oppfylte folkerettens krav til urfolks eiendomsrett over sine tradisjonelle 

områder (ILO 1989:artikkel 14. 1). 

Den løsningen som ble valgt da finnmarksloven endelig kom, lå 

tett opp til det flertallet i Samerettsutvalget hadde foreslått. I stedet 

for Finnmark grunnforvaltning med et styre på åtte medlemmer, fikk 

vi Finnmarkseiendommen med et styre på seks: tre medlemmer valgt 

av Sametinget og tre av fylkestinget. Et element av mindretallets forslag 

er imidlertid beholdt gjennom bestemmelsen om at dersom styret 

deler seg på midten under behandlingen av saker som angår endret 

bruk av utmark, skal ett av de fylkestingsoppnevnte medlemmene 

skytes ut under fornyet behandling dersom saken angår de mest 

samiske delene av fylket. 13 Motsatt skal ett av de sametingsoppnevnte 

medlemmene skytes ut dersom det er områder i andre deler av 

fylket det dreier seg om (finnmarksloven § 10). I utredningen fra 

2007 om rettigheter til land og vann sør for Finnmark 

(NOU 2007: 13) ble det ikke foreslått opprettet et eget samisk eiendomsorgan. 

I stedet samlet det brede flertallet som ønsket å avvikle 

Statsskogs eiendomsrett over de statseide områdene i Troms og Nordland 

seg om ett eiendomsorgan – foreslått kalt Hålogalandsallmenningen. 

I likhet med Finnmarkseiendommen skal også 

Hålogalandsallmenningen ifølge forslaget ha et styre bestående av 

seks medlemmer. Her gikk uenigheten på hvordan retten til å oppnevne 

disse medlemmene skal fordeles. Flertallet har foreslått at 

43

[ WEIGÅRD ] 

Sametinget, Troms fylkesting og Nordland fylkesting skal oppnevne 

to medlemmer hver, mens noen av de samiske representantene ønsker 

at de to fylkestingene samlet skal oppnevne tre medlemmer og Sametinget 

tre (NOU 2007: 13:del 14.7.4.3). 

I mangelen av en klar grense mellom «samisk» og «norsk» territorium, 

er altså den foretrukne løsning i arealforvaltningssammenheng 

blitt det vi kan kalle en samisk-norsk samarbeidsmodell, med felles 

fremfor særskilte eiendomsorganer for de to folkegruppene. Dette er 

en løsning som også den mest radikale fløyen av det samiske politiske 

miljøet – representert ved Norske Samers Riksforbund – i dag ser ut 

til å være komfortabel med. Det er neppe dette utfallet som klarest 

utpeker seg ut fra folkerettens bokstav, for ILO-konvensjonen (artikkel 

14. 1) snakker om full eiendomsrett og kontroll for urfolk over de 

områder der de har vært eksklusive brukere, og bruksrettigheter der 

hvor de har vært brukere sammen med andre. 14 I stedet for denne 

todelte modellen som indikeres av jussen, sikrer altså den politiske 

kompromissløsningen som er inngått samer og ikke-samer gjensidig 

medinnflytelse i forvaltningen av begge typer områder. Legges praktiske 

betraktninger til grunn, synes dette så avgjort å være det mest 

hensiktsmessige systemet. Det er grunn til å tvile på at to forvaltningsorganer 

for eksempel i Finnmark kunne ha blitt like effektivt som 

dagens ene. Men det valgte systemet kan også synes å sikre den 

samiske parten en samlet innflytelse på høyde med det en todelt løsning 

ville ha gitt. 

Som nevnt har det vært noe uenighet rundt hva som kan sies å 

være en rettferdig samisk styrerepresentasjon i slike fellesorganer. Når 

det gjelder Finnmarkseiendommen, har det i debatten vært hevdet at 

det er urimelig at Sametinget og fylkestinget skal oppnevne like 

mange medlemmer, ettersom Sametinget representerer langt færre velgere. 

Mange har derfor oppfattet dagens ordning som et brudd med 

vanlige demokratiske prinsipper. Også når det gjelder den foreslåtte 

løsning for Troms og Nordland, med en tredel av styremedlemmene i 

Hålogalandsallmenningen oppnevnt av Sametinget, har det vært 

påpekt at dette gir samene en langt sterkere representasjon enn deres 

tallmessige styrke i disse fylkene skulle tilsi. På den andre siden er det 

som nevnt en samisk gruppering som mener at halve styret valgt av 

Sametinget er et minimum for å oppfylle folkerettens krav. 

44


Angående den første innvendingen, mener jeg som før påpekt at 

det her blir feil å legge vanlige flertallsdemokratiske prinsipper til 

grunn. Utgangspunktet for det rettighetsarbeidet som har vært gjennomført, 

er snarere en erkjennelse av at samene har legitime interesser 

som har krav på beskyttelse, ikke minst mot å bli nedstemt av en tallmessig 

overlegen majoritet. I og med at formålet nettopp er å sikre en 

minoritet de rettigheter den har krav på, synes det åpenbart at løsningen 

må innebære en tilstrekkelig grad av overrepresentasjon til at 

dette blir mulig (alternativt må man opprette separate minoritetsorganer 

som «Samisk grunnforvaltning»). Dette skulle kanskje tilsi at 

minoritetsforslaget om lik styrerepresentasjon også i Troms og Nordland 

er det som står sterkest? Ikke nødvendigvis, etter mitt syn. I en 

vurdering av hva som er mest rimelig og rettferdig, må man nemlig ta 

hele situasjonen med i betraktningen. For det første: Hvis man legger 

til grunn at det synes som en rimelig løsning å la Sametinget velge 

halvparten av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen, med den 

andelen samene utgjør i dette fylket, kan det nok argumenteres for at 

denne styreandelen bør være noe mindre i Troms og Nordland fordi 

samene utgjør en vesentlig mindre befolkningsandel her. 15 For det 

andre kan det også hevdes at de områdene som Hålogalandsallmenningen 

til slutt skal forvalte, ikke vil være eksklusivt samiske i sin historiske 

brukstilknytning (jf. NOU 2007: 13:del 14.7.4.3). For det 

tredje må det også spille en rolle hva som i en slik sammenheng blir 

opplevd som legitimt. Ut fra den motstand som lik styrerepresentasjon 

er blitt møtt med i Finnmark, er det kanskje grunn til å tro at 

denne fordelingen i enda mindre grad ville bli møtt med forståelse i 

Troms og Nordland, gitt det mindre samiske nærværet her. 

Uansett synes selve prinsippet med felles organer for å forvalte rettigheter 

til land og vann å være det mest fornuftige. Men også denne 

modellen åpner for alvorlige legitimitetsmessige problemstillinger. 

SAMISKE «DOBBELTSTEMMER» 

Som sagt kan en rent numerisk overrepresentasjon av samer eller 

andre minoritetsgrupper i visse sammenhenger begrunnes ut fra målet 

om å likestille minoritets- og majoritetshensyn. Men det er en annen 

side ved den samiske representasjonen som er vanskeligere å gi en 

prinsipiell normativ begrunnelse for, og det er at mens den ikke- 

45

[ WEIGÅRD ] 

samiske innflytelsen kun går gjennom én kanal, går den samiske innflytelsen 

samtidig gjennom to kanaler i de samme sakene. Hittil har 

dette kommet klarest til uttrykk i valgene til Finnmarkseiendommens 

styre. Mens de ikke-samiske velgerne i Finnmark kun kan ha påvirkning 

på styresammensetningen i Finnmarkseiendommen gjennom å 

delta i fylkestingsvalget, har de som står i Sametingets valgmanntall 

mulighet til både å påvirke valget av de sametingsoppnevnte styremedlemmene 

gjennom å delta i sametingsvalget, og samtidig påvirke 

valget av de fylkestingsoppnevnte styremedlemmene ved å delta i fylkestingsvalget. 

16 Den samme problematikken hefter ved den foreslåtte 

valgordningen til Hålogalandsallmenningens styre. Dette følger 

av det vi kan kalle den samiske dobbeltstemmen eller dobbeltmedlemskapet: 

Man er som medlem av Sametingets valgmanntall medlem av 

et etnisk definert velgergrunnplan som kommer i tillegg til – og overlapper 

med – det generelle velgergrunnplanet man er medlem av som 

statsborger. 

Nå kan man spørre om ikke den ekstra innflytelsen som følger av 

den samiske dobbeltstemmen lar seg rettferdiggjøre på samme måte 

som samisk velgerinnflytelse ut over numerisk proporsjonalitet – som 

vi allerede har vært inne på – ser ut til å kunne rettferdiggjøres. Men 

her synes det å foreligge en viktig prinsipiell forskjell. Den ikkesamiske 

– men samevennlige – finnmarksvelger kan nemlig resonnere 

som så: «Jeg aksepterer det som rettferdig at Finnmarkseiendommens 

styre skal betraktes som et partssammensatt organ der den samiske og 

den ikke-samiske siden er likt representert, selv om de to befolkningsgruppene 

er av ulik størrelse, fordi det er like vitale interesser for 

begge grupper som her skal forvaltes. Men det er ikke rettferdig at de 

samiske velgerne, i tillegg til suverent å kunne avgjøre hvem som skal 

sitte på deres side av bordet, også skal kunne være med på å 

bestemme hvem vi skal utpeke til å sitte på vår side av bordet.» Hvis 

problemet stilles på denne måten, synes dette å være et argument som 

er vanskelig å imøtegå. 

I den lokale grunnplansdebatten i Finnmark, der mange er skeptiske 

til ulike sider ved Finnmarkseiendommen – og det av flere forskjellige 

grunner – er da også dette med den samiske dobbeltstemmen 

et forhold som mange har hengt seg opp i og som dermed bidrar til å 

svekke dette organets i utgangspunktet problematiske legitimitet. Er 

46


det så mulig å peke på alternative løsninger som ville fjerne problemet? 

I dette tilfellet er ikke det så vanskelig. Man kunne ganske enkelt 

dele Finnmarks befolkning inn i to velgergrunnplan: På den ene siden 

de som er medlemmer av Sametingets valgmanntall, og på den andre 

siden alle de andre. Så kunne man la hvert av de to grunnplanene 

enten velge hver sides styremedlemmer til Finnmarkseiendommen 

direkte, eller la dem velge hver sin representative forsamling med 

eneste oppgave å velge de to partenes styremedlemmer. 

Problemet med denne løsningen er selvsagt at den er kostnadskrevende, 

både rent økonomisk og i form av de ekstra byrdene den 

pålegger partier, kandidater og velgere ved gjennomføringen av valgene. 

Er likevel legitimitetsgevinsten så stor at den oppveier disse 

kostnadene? Etter mitt syn er svaret nei, og det samme tror jeg kanskje 

velgerne i Finnmark (og i fremtiden kanskje også i Nordland og 

Troms) etter nærmere refleksjon vil komme til. Begrunnelsen er at 

man må se på hva institusjoner som Finnmarkseiendommen og Hålogalandsallmenningen 

og deres respektive styrer reelt sett er ment å 

være for noe. Dette er samarbeidsinstitusjoner, der det er meningen at 

man gjennom dialog skal komme frem til omforente løsninger til gagn 

for alle berørte. Utgangspunktet er riktignok representasjon av to 

parter, men straks et slikt styre er valgt og begynner å arbeide, viser 

erfaringen at det i de fleste tilfeller fungerer som et enhetlig kollegium 

– så også når det gjelder Finnmarkeiendommens styre. 17 Snarere enn 

å skjerpe frontene og opprettholde eventuelle motsetningsforhold 

mellom de to befolkningsgruppene, er det grunn til å tro at organer 

som dette kan bidra til å bygge bro og å instituere lokale problemløsningsmekanismer. 

Slik sett kan innflytelsen over valgene til dette styret 

synes å være mindre viktig enn mange hittil har lagt til grunn, og 

uansett ikke noe som kan måles med millimetermål. 18 Man har latt 

Sametinget og fylkestinget velge disse styrerepresentantene fordi det 

er disse organene som reelt sett er tilgjengelige og kan gjøre det. 

Dobbeltstemmeproblematikken er imidlertid ikke begrenset kun 

til slike styrevalg, men gjelder i prinsippet alle saksområder som er til 

behandling, på den ene siden i den «norske» styringskjeden (statlige 

organer, fylkeskommuner og kommuner), og på den andre siden i den 

samiske (Sametinget med underutvalg/-avdelinger). Dette forholdet 

blir opplagt mer problematisk jo større beslutningsmyndighet Same- 

47

[ WEIGÅRD ] 

tinget oppnår på viktige saksområder. Og her er det heller ikke noen 

enkle grep som kan pekes på for å komme rundt problemene. På den 

ene siden kan man ikke ganske enkelt frata de som står i Sametingets 

valgmanntall stemmeretten til ett av organene i den «norske» styringskjeden 

(Stortinget, fylkestinget eller kommunestyret), ettersom 

Sametingets beslutningskompetanse på ingen måte samsvarer med 

beslutningskompetansen til noen av disse nivåene. Man ville i så fall 

frata de samiske velgerne innflytelse på alle de sakene der de er underlagt 

vedkommende «norske» organs beslutninger. Det er heller ikke 

lett å se at ansvarsfordelingen kan tillempes slik at Sametingets myndighet 

i ett og alt skulle tilsvare myndigheten til for eksempel fylkes-/ 

regionnivået. På den andre siden er det heller ikke lett å se for seg i 

praksis at man med utgangspunkt i for eksempel en modifisert Bauer/ 

Renner-modell (jf. Semb 2005:543) skulle kunne opprette et nytt 

ikke-territorielt «norsk» forvaltningsorgan som ville gjenspeile Sametingets 

myndighetsområde og på den måten løse dobbeltstemmeproblematikken. 

En alvorlig vanskelighet 19 som man snart ville støte på, 

er for eksempel at på de saksområdene som Sametinget potensielt kan 

tenkes å ville kreve selvbestemmelse over – som kultur, utdanning, 

næring, helse og omsorg – er ansvaret i det norske systemet i dag delt 

mellom flere forvaltningsnivåer. En slik arbeidsdeling mellom et 

nasjonalt og et kommunalt apparat blir oppfattet som nødvendig på 

grunn av skalaproblematikken i det norske samfunnet, mens dette 

ikke nødvendigvis utgjør noe stort problem i det langt mindre 

samiske samfunnet. 

Det kan derfor tenkes at denne muligheten for dobbel samisk 

påvirkning i det politiske systemet er noe vi bare må leve med dersom 

selvbestemmelsesretten skal innfris. Spørsmålet er da hvor stort problem 

dette i realiteten utgjør. Her kan vi trekke en parallell til situasjonen 

i Storbritannia, hvor man på grunn av opprettelsen av et eget 

skotsk parlament, men ikke noe tilsvarende engelsk parlament, opplever 

at skotske velgere på den ene siden har full suverenitet over de 

saksområdene som avgjøres av det skotske parlamentet. Samtidig har 

de på den andre siden – gjennom sine folkevalgte i det fellesbritiske 

parlamentet i Westminster – også innflytelse på de tilsvarende saksområdene 

som avgjøres av dette parlamentet med virkning kun for 

England (og eventuelt Wales og/eller Nord-Irland). Dette paradokset 

48


har der utløst en omfattende debatt, men er ikke allment ansett å 

utgjøre et så alvorlig problem at man har anstrengt seg voldsomt for å 

komme frem til en snarlig løsning. På det nasjonale plan er dette dessuten 

et langt mindre problem i Norge enn i Storbritannia, fordi det er 

langt færre samer i forhold til ikke-samer hos oss enn det er skotter i 

forhold til ikke-skotter hos dem. Regionalt kan det derimot komme 

til å bli opplevd som et ikke ubetydelig problem i Finnmark dersom 

Sametinget med tiden får en myndighet som sterkt overlapper med 

fylkestingets ansvarsområde, ettersom de velgerne som er registrert i 

Sametingets valgmanntall her utgjør en forholdsvis stor andel av fylkets 

totale velgermasse. 

Krav om selvstendig beslutningsmyndighet over viktige saksfelt er 

som nevnt bare ett av de to hovedspor som Sametinget har fulgt for å 

sikre økt innflytelse. Det andre baserer seg på at mange avgjørelser 

med stor betydning for samene fortsatt kommer til å bli tatt av norske 

offentlige myndigheter. Slike avgjørelser vil det derfor være viktig for 

Sametinget å påvirke gjennom direkte kontakt. Slik kontakt er i dag 

formalisert gjennom en avtale om konsultasjoner i henhold til ILOkonvensjon 

169, artikkel 6, og den er krevd utvidet til en forhandlings- 

og vetorett gjennom utkastet til nordisk samekonvensjon, artikkel 

16. Denne typen kanaler vil det uten tvil være viktig – av hensyn 

til prinsippet om samisk selvbestemmelse – å få tilgang til, ettersom 

de vil kunne benyttes til å forhindre overgrep mot sentrale samiske 

interesser. Forhandlings- og vetorett er imidlertid et kraftig instrument 

som potensielt også kan benyttes til å blokkere viktige tiltak til 

fordel for storsamfunnet, også om ulempene for minoriteten relativt 

sett er mindre, og man har fra regjeringshold vært betenkt over å 

skulle innfri et slikt krav (Arbeids- og inkluderingsdepartementet 

2006). Her er det to legitime hensyn som åpenbart må avveies mot 

hverandre. Fra et demokratiperspektiv må det dessuten bemerkes at 

både konsultasjoner og forhandlinger er prosedyrer som har et uutslettelig 

elitepreg og er kjennetegnet av manglende åpenhet og påvirkningsmuligheter 

for eksterne aktører. Slik sett er dette langt fra noen 

ideell beslutningsform. 

49

[ WEIGÅRD ] 

AVSLUTNING 

Første del av drøftingen viste at en vanlig flertallsdemokratisk modell 

nettopp ikke gir like påvirkningsmuligheter dersom populasjonen er 

sammensatt av en majoritetsbefolkning og én eller flere permanente 

minoriteter, slik som samene utgjør i Norge. For å bøte på slike skjevheter 

kan derfor egne beslutningsarenaer og eksklusive rettigheter og 

tiltak for minoriteter legitimeres som ledd i en virkeliggjøring av likebehandlingsprinsippet 

også for individer som befinner seg i en slik 

situasjon. 

Et selvstyre for en gruppe som samene kan i prinsippet organiseres 

enten etter en territoriell eller en ikke-territoriell modell. Gitt det 

samiske bosetningsmønsteret i dag, synes valget av den ikke-territorielle 

modellen som ligger bak Sametinget å være mest fornuftig, men 

den støter på problemer når det gjelder forvaltningen av territorielle 

rettigheter til land og vann. I disse tilfellene virker samisk-norske fellesforvaltningsmodeller 

å være den rimeligste løsningen. Både på 

dette området og generelt når det gjelder overføring av selvbestemmelsesmyndighet 

til Sametinget, oppstår det imidlertid prinsipielle 

legitimitetsutfordringer knyttet til at samene dermed får to innflytelseskanaler, 

mens ikke-samiske velgere bare har én. Det synes vanskelig 

å finne fullgode løsninger på dette paradokset, men samtidig kan 

det spørres hvor stort dette problemet egentlig er i praksis, gitt de 

samiske velgernes begrensede antall og derav følgende mulighet til å 

påvirke beslutningsutfall innenfor det norske politiske systemet. 

Norge har i global målestokk vært ansett å ha en meget homogen 

befolkning, og inntil man aksepterte at samene opprettet sine egne 

organer, gjenspeilte oppbygningen av vårt politiske system denne 

homogeniteten. 20 Det har vært spunnet rundt en enkel, enhetsstatlig 

modell, uten store innslag av avvik og anomalier av noe slag. Går vi 

derimot til land med mer komplekse befolkningsmessige forhold, finner 

vi ofte langt større innslag av paradokser og ad hoc-løsninger 

bygd inn i den politiske modellen. Trolig vil innføringen av samisk 

selvstyre innebære at vi må akseptere noen slike ikke-ideelle løsninger 

også i vårt styringsverk. Men samlet sett kan ikke denne legitimitetskostnaden 

sies å være stor nok til at den skulle kunne veie tyngre enn 

den legitimitetsgevinsten som følger med innføringen av dette selvstyret. 

50


Flertallsmekanismen og like borgerlige rettigheter er sentrale prinsipper 

innenfor en liberal-demokratisk modell, og oppfattes gjerne 

som de sikreste garantier for at det politiske systemet er rettferdig og 

legitimt. Fremstillingen har imidlertid vist at denne oppfatningen må 

problematiseres i situasjoner med permanente minoriteter, slik som i 

det norsk-samiske forholdet, og at denne demokratimodellen må 

modifiseres for å ta bedre høyde også for slike forhold. De skritt som 

er tatt med utgangspunkt i Samerettsutvalgets utredninger sikter ikke 

mot å forkaste flertallsdemokratiet og likhet i politisk innflytelse, men 

heller mot at disse verdiene skal bli mer reelle, også for medlemmer av 

den samiske minoritet. Samtidig er det grunn til å understreke at det 

ennå er mange spørsmål rundt hvordan dette best kan realiseres som 

ikke er avklart, og som vil behøve grundig refleksjon, både teoretisk 

og praktisk-politisk. 

Noter 

1. Et tidlig uttrykk for denne motstanden var danningen av Samenes Landsforbund 

(SLF). Deres rolle i forbindelse med Samerettsutvalgets første arbeidsperiode på 1980tallet 

er beskrevet av Emanuelsen (2006). 

2. Et dagsaktuelt uttrykk for dette er organisasjonen «etnisk og demokratisk likeverd» 

(EDL), som altså arbeider mot at «politisk makt og rettigheter blir gitt på etnisk 

grunnlag» (http://edl.no/content/blogcategory/20/47/). 

3. «In plural societies, therefore, majority rule spells majority dictatorship and civil 

strife rather than democracy. What these societies need is a democratic regime that 

emphasizes consensus instead of opposition, that includes rather than excludes, and 

that tries to maximize the size of the ruling majority instead of being satisfied with a 

bare majority: consensus democracy» (Lijphart 1984:23). 

4. For mer kritiske og alternative liberale perspektiver, se for eksempel Barry 2001; 

Kelly 2002; Kukathas 2003; Levy 2000. 

5. At det i mange tilfeller nok kan koste mer økonomisk per person å gi tilsvarende 

kulturelle tilbud til minoriteter som til majoriteten er en annen sak, som følger av tendensen 

til stordriftsfordeler. 

6. Et rimelig utgangspunkt ville kanskje være å si at definisjonen av same her må 

knyttes til hvem som aktivt har bekreftet sin samiske tilhørighet gjennom innmelding i 

Sametingets valgmanntall. Men ettersom jeg nedenfor argumenterer for at med en slik 

territoriell modell bør stemmeretten til Sametinget omfatte alle som bor innenfor det 

avgrensede samiske området, vil formålet med dagens etnisk baserte valgmanntall falle 

bort. Et alternativ kan eventuelt være å (med visse mellomrom) holde folkeavstemninger 

i aktuelle kommuner/områder om hvorvidt man ønsker å tilhøre Sametingets jurisdiksjonsområde 

eller ikke. 

51

[ WEIGÅRD ] 

7. Belgia er et eksempel på et politisk-konstitusjonelt system som bygger på integreringen 

av et territorielt og et ikke-territorielt føderalt forvaltningsprinsipp. Landet er 

på den ene siden inndelt i tre territorielle regioner (Flandern, Vallonia og Brussel), og 

på den andre siden i tre ikke-territorielle språksamfunn (nederlandsk, fransk og tysk). 

De sistnevnte har vesentlig språk- og kulturpolitiske arbeidsoppgaver. Dette systemet 

innebærer blant annet at det tospråklige hovedstadsområdet altså utgjør en egen 

region, samtidig som Brussel tilhører både det franske og nederlandske språksamfunnet 

(Heidar & Berntzen 1993:153). Et teoretisk eksempel som drøftes av Semb 

(2005:543), er planen til de to austro-marxistene Otto Bauer og Carl Renner fra tidlig 

på 1900-tallet, som også går ut på å kombinere en territoriell og en ikke-territoriell 

forvaltningsmodell. Hver velger har én stemme ved valget i den territorielle enheten og 

én stemme ved valget i den ikke-territorielle enheten. Mens tilhørighet til territoriell 

enhet er gitt av bosted, velges tilhørighet til ikke-territoriell enhet fritt av den enkelte 

borger blant de alternativer som ifølge Bauer og Renner skulle etableres av de ulike 

nasjonalitetene i det flernasjonale østerriksk-ungarske riket. De ikke-territorielle myndighetsorganene 

var ment å ta seg av kulturelle saker. 

8. For å kunne melde seg inn i Sametingets valgmanntall, må en person enten selv 

eller minst én av personens foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre ha eller ha hatt 

samisk som oppvekstspråk i hjemmet. I tillegg kan barn av innmeldte i manntallet selv 

bli medlem. 

9. Slike forslag blir fra tid til annen luftet fra ulike hold. 

10. Om det er rimelig å si at det er det samiske folk som sådan som eventuelt har slike 

rettigheter, eller om rettighetene snarere tilhører utøverne av bestemte næringer – kollektivt 

eller individuelt – er selvfølgelig en stor og komplisert diskusjon som ikke skal 

forfølges nærmere her. 

11. Et mindretall foreslo at fylkestinget skulle oppnevne et flertall av styremedlemmene. 

12. NSR = Norske Samers Riksforbund. 

13. Kommunene Karasjok, Kautokeino, Nesseby, Porsanger og Tana (finnmarksloven 

§ 10). 

14. Til forsvar for den linjen som er valgt, er det imidlertid mulig at man kan påberope 

seg de generelle bestemmelsene i konvensjonens artikkel 34: «The nature and scope of 

the measures to be taken to give effect to this Convention shall be determined in a flexible 

manner, having regard to the conditions characteristic of each country.» 

15. Dette forsterkes av at disse to fylkene i denne sammenheng må sees under ett, og at 

sameandelen igjen er vesentlig lavere i Nordland enn i Troms. 

16. En annen side ved problemet er at ettersom Sametinget er et nasjonalt organ, er det 

ikke bare samiske velgere i Finnmark som har innflytelse på valgene av Sametingets 

styremedlemmer, men også velgerne i resten av landet (som utgjør et mindretall i valgmanntallet, 

men velger et flertall av Sametingets medlemmer). Denne innflytelsen står i 

motsetning til ett av de viktigste argumentene for opprettelsen av Finnmarkseiendommen, 

nemlig at kontrollen over grunnen i Finnmark skulle overføres fra sentralt statlig 

nivå og til regionalt fylkesnivå. Imidlertid, dersom vi vinkler dette som et spørsmål om 

finnmarkssamenes innflytelse og overrepresentasjon, så vil det samtidig bidra til å 

redusere effekten av deres dobbeltstemme, ettersom den påvirkningsmuligheten de 

potensielt har gjennom deltakelsen i sametingsvalgene, vannes ut ved at de må dele den 

med samiske velgere i de andre fylkene. 

52


17. Ifølge daværende styreleder i Finnmarkseiendommen, Erling Fløtten, har det så 

langt, på et par unntak nær, ikke vært eksempler på at styrets beslutninger har vært 

noe annet enn enstemmige (muntlig opplysning på konferansen «Samerettsutvalgets 

forslag fra Troms og sørover», Universitetet i Tromsø, 11.12.07). 

18. Riktignok har det vært trukket frem som et moment i debatten i Finnmark at også 

to av de tre fylkestingsoppnevnte styremedlemmene i inneværende periode er medlemmer 

av Sametingets valgmanntall, men valget av disse ser ikke ut til å ha vært gjenstand 

for noen dragkamp mellom en samisk og en ikke-samisk fraksjon i fylkestinget. 

19. Semb (2005:545) peker selv på et par andre. 

20. Riktignok vil vårt proporsjonale valgsystem normalt være bedre egnet til å gjenspeile 

det mangfoldet som måtte være i befolkningen enn et system basert på enmannskretser. 

Referanser 

Arbeids- og inkluderingsdepartementet (2006), Spørsmålet om Vetorett for Sametingene. 

Pressemelding 128. http://tinyurl.com/67ydkh. 

Arblaster, Anthony (2002), Democracy. 3. utg. Buckingham: Open University Press. 

Barry, Brian (2001), Culture and Equality: An Egalitarian Critique of Multiculturalism. 

Cambridge: Polity Press. 

Broderstad, Else Grete & Hans-Kristian Hernes (2008), «Gjennombrudd ved konsultasjoner? 

Finnmarksloven og konsultasjonsordningen i Stortinget». I: Hans-Kristian Hernes 

& Nils Oskal, red., Finnmarksloven. Oslo: Cappelen Akademisk. 

Dahl, Robert A. (1982), Dilemmas of Pluralist Democracy: Autonomy vs. Control. New 

Haven: Yale University Press. 

Dworkin, Ronald (1977), «Reverse Discrimination». I: Taking Rights Seriously. London: 

Duckworth. 

Emanuelsen, Torstein (2006), Samerettsutvalget 1980–1984. Kampen om 1. delinnstilling. 

Masteroppgave. Institutt for historie, Universitetet i Tromsø. 

Eriksen, Erik Oddvar & Jarle Weigård (1999), Kommunikativ handling og deliberativt 

demokrati: Jürgen Habermas’ teori om politikk og samfunn. Bergen: Fagbokforlaget. 

Gutmann, Amy (1993), «Democracy». I: Robert E. Goodin & Philip Pettit, red., A Companion 

to Contemporary Political Philosophy. Oxford: Blackwell. 

Habermas, Jürgen (1996), Between Facts and Norms: Contributions to a Discourse Theory 

of Law and Democracy. Cambridge: Polity Press. 

Heidar, Knut & Einar Berntzen (1993), Vesteuropeisk politikk: Partier, regjeringsmakt, 

styreform. Oslo: Universitetsforlaget. 

ILO (1989), ILO Convention 169: Indigenous and Tribal Peoples Convention. International 

Labour Organisation. http://tinyurl.com/39fnoo. 

Kelly, Paul, red., (2002), Multiculturalism Reconsidered: Culture and Equality and its Critics. 

Cambridge: Polity Press. 

Kukathas, Chandran (2003), The Liberal Archipelago: A Theory of Diversity and 

Freedom. Oxford: Oxford University Press. 

Kymlicka, Will (1989), Liberalism, Community and Culture. Oxford: Clarendon Press. 

Kymlicka, Will (1995), Multicultural Citizenship: A Liberal Theory of Minority Rights. 

Oxford: Clarendon Press. 

Kymlicka, Will (2001), Politics in the Vernacular: Nationalism, Multiculturalism, and 

Citizenship. Oxford: Oxford University Press. 

53

[ WEIGÅRD ] 

Kymlicka, Will (2007), Multicultural Odysseys: Navigating the New International Politics 

of Diversity. Oxford: Oxford University Press. 

Levy, Jacob T. (2000), The Multiculturalism of Fear. Oxford: Oxford University Press. 

Lijphart, Arend (1977), Democracy in Plural Societies: A Comparative Exploration. New 

Haven: Yale University Press. 

Lijphart, Arend (1984), Democracies: Patterns of Majoritarian and Consensus Government 

in Twenty-One Countries. New Haven: Yale University Press. 

Modood, Tariq (2007), Multiculturalism. Cambridge: Polity Press. 

NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. Justisdepartementet. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 

NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett – bakgrunnsmateriale 

for Samerettsutvalget. Justisdepartementet. Oslo: Statens forvaltningstjeneste. 

NOU 2007: 13 Den nye sameretten. Justisdepartementet. Oslo: Departementenes servicesenter. 

NOU 2008: 5 Retten til fiske i havet utenfor Finnmark. Fiskeri- og kystdepartementet. 

Oslo: Departementenes servicesenter. 

Ober, Josia (2008), «The Original Meaning of 'Democracy': Capacity to Do Things, not 

Majority Rule». Constellations 15:3–9. 

Parekh, Bhikhu (2000), Rethinking Multiculturalism: Cultural Diversity and Political 

Theory. Basingstoke: Macmillan. 

Rousseau, Jean-Jacques (1994[1762]), The Social Contract. Oxford: Oxford University 

Press. 

Sametinget (2002), Sametingsplanen 2002–2005. Karasjok: Sametinget. 

Semb, Anne Julie (2005), «Sami self-determination in the making». Nations and Nationalism 

11:531–549. 

St.meld. nr. 55 (2000–2001), Om samepolitikken. Kommunal- og regionaldepartementet. 

http://tinyurl.com/2qn5ru. 

Taylor, Charles, Amy Gutmann, K. Anthony Appiah, Jürgen Habermas, Steven C. Rockefeller, 

Michael Walzer & Susan Wolf (1994), Multiculturalism: Examining the Politics 

of Recognition. Princeton, N.J.: Princeton University Press. 

Weigård, Jarle (2008), «Om det normative grunnlaget for urfolksrettigheter». I: Hans- 

Kristian Hernes & Nils Oskal, red., Finnmarksloven. Oslo: Cappelen Akademisk. 

54

FORSKNINGSKOMMENTAR 

Partibarometre i mediene. Samsvarer 

presentasjonen med nasjonale og 

internasjonale anbefalinger? 

Resultater fra valgåret 2005 

AUDUN BEYER 

audun.beyer@media.uio.no 

RAGNAR WALDAHL 

ragnar.waldahl@media.uio.no 

aker som omhandler politiske 

meningsmålinger utgjør en vesentlig 

del av nyhetene massemediene 

presenterer i den politiske offentligheten 

(Frankovic 2005; Waldahl 

1995). Særlig har man både i Norge og 

internasjonalt sett en økning i bruken av 

partibarometre i forkant av parlamentsog 

presidentvalg de siste 30–40 årene 

(Bøe 1993). Dette henger sammen med 

utviklingen innen politisk journalistikk 

(Rosenstiel 2005), der det er godt dokumentert 

at politisk substans nedprioriteres 

til fordel for spill- og strategiaspektet 

ved politikken (Broh 1980; Andersen 

2000; Cappella & Jamieson 1997). 1 S 

En 

annen grunn er at mediene fra 1970-tallet 

begynte å bestille egne målinger og etter 

hvert inngikk faste avtaler med byråene, 

mens det før var byråene som utførte 

målinger mer eller mindre uavhengig av 

den enkelte avis eller fjernsynsstasjon 

55 



VOL 50, NR 1, 55–70 

(Hellevik 1972; Crespi 1980; Stovall & 

Solomon 1984). Kvaliteten på videreformidling 

av meningsmålingsresultater er 

viktig fordi en ikke ubetydelig andel av 

velgerne benytter seg av slik informasjon 

når de tar sine valg (Salwen 1985a). Vi 

vil i denne artikkelen derfor undersøke 

og vurdere kvaliteten på den informasjonen 

norske medier formidler når de presenterer 

resultater fra meningsmålinger. 

Mange har vært bekymret for eventuelle 

uønskede virkninger av et kontinuerlig 

fokus på styrkeforholdet mellom partiene, 

og det finnes mye forskning som 

på forskjellige måter undersøker dette. 

Spørsmålet her dreier seg om borgerne 

vil skifte mening som følge av deres oppfatning 

av opinionsklimaet. Er det slik at 

medienes presentasjon av det som hevdes 

å være folkemeningen gjør at velgere 

endrer standpunkt? Mye av forskningen 

på effekter av publiserte meningsmålin- 

Vi vil gjerne takke Medietilsynet, ved Rådet for anvendt medieforskning (RAM), for støtte til prosjektet.

ger dreier seg om å påvise tilstedeværelsen 

av slike endrete standpunkter, med 

teoriene om bandwagon- og underdogeffekter 

som de mest kjente (Gallup & Rae 

1940; Simon 1954; Fleitas 1971; Navazio 

1977; Skalaban 1988; McAllister & 

Studlar 1991; Miller 2000). Kort sagt vil 

vi ha en bandwagon dersom flere borgere 

mobiliseres til å stemme på den 

siden som rapporteres å ligge foran på 

målingene. Den psykologiske mekanismen 

som hevdes å ligge til grunn for 

slike bandwagoneffekter er ønsket om å 

være på det vinnende laget. En effekt 

som vil kunne virke samtidig som en 

bandwagon, men som baserer seg på helt 

andre prosesser, er underdogeffekten. 

Den kommer av en økt mobilisering for 

et parti eller en kandidat som har motgang. 

Dette kan tenkes å skape ekstra 

kampvilje hos velgere som sympatiserer 

med kandidaten eller partiet, men som 

ikke har bestemt seg ennå. Dette er de to 

mest kjente teoriene, men det finnes også 

andre som i større grad forklarer hjemmesitting 

og taktisk stemmegivning (se 

Donsbach 2001 for en oversikt). 

Slike effekter kan, når de gjør seg gjeldende, 

på den ene siden oppfattes som 

problematiske for demokratiet ved at borgerne 

foretar valg på spinkelt grunnlag, 

eller på bakgrunn av irrasjonelle psykologiske 

mekanismer. Alternativt kan de ses 

på som et resultat av rasjonelle valg som 

den enkelte tar på bakgrunn av informasjon 

om styrkeforholdet mellom partier 

eller regjeringsalternativer. Slike rasjonelle 

valg kan f.eks. være taktisk stemmegivning 

for å løfte et parti over sperregrensen, 

slik tilfellet var for en del Høyre-velgere 

som stemte Venstre ved valget i 

2005, nettopp i et forsøk på å sikre muligheten 

for et borgerlig regjeringssamarbeid. 

Forskningen på effekter av publiserte 

meningsmålinger kommer ikke til 

[ BEYER OG WALDAHL ] 

56 

entydige resultater når det gjelder i hvilke 

situasjoner ulike effekter vil oppstå, hvor 

sterke de er, og om det i det hele tatt 

dreier seg om slike effekter (McAllister & 

Studlar 1991; for en oversikt se Waldahl, 

Aardal & Beyer 2006:16–19, 23–24). 

Uansett perspektiv er det viktig at 

informasjon om styrkeforholdet mellom 

partiene er så korrekt som mulig, og at 

forholdet mellom partier og kandidater 

ikke framstår som mer presist enn det i 

virkeligheten er. For å kunne diskutere 

hvilke følger publisering av partibarometrene 

kan tenkes å ha for holdnings- og 

preferanseendringer, er det nødvendig å 

undersøke kvaliteten på den informasjonen 

som formidles til borgerne (Brettschneider 

1997; Andersen 2000). Dersom 

kvaliteten på informasjonen er god, vil 

den enkelte borger kunne ta sin beslutning 

basert på en rimelig korrekt forståelse 

av det uttrykte opinionsklimaet til 

enhver tid. Dersom borgerne derimot 

ikke får god nok informasjon om f.eks. 

målingenes begrensninger, kan det føre 

til at de tar beslutninger basert på en feilaktig 

oppfatning av den faktiske opinionsfordelingen. 

De fleste norske medier publiserer 

egne målinger hver måned gjennom hele 

året. Særlig kjennetegnes publiseringen 

av et eksklusivitetsaspekt, ved at mediene 

i stor grad prioriterer egne målinger. 

Mediene kan gjerne gjengi målinger fra 

andre, men da ofte som notiser av typen 

NTB-meldinger e.l. Når mediene selv 

lager nyhetssakene, er det i stor grad 

mediets egne målinger som ligger til 

grunn. Dette er ikke uventet, da det er 

disse sakene som best oppfyller 

nyhetskriteriene om aktualitet og eksklusivitet. 

Noe som ikke ligger like opp i 

dagen, er hvorfor mediene ikke i større 

grad sammenligner sine egne målinger 

med andre tilgjengelige målinger. En slik

sammenligning ville vært en god pekepinn 

på hvor riktig mediets egen måling 

er, og gitt større rom for å diskutere lengre 

trender. 

Vi vil i denne artikkelen derfor se nærmere 

på kvaliteten på den informasjonen 

som følger partibarometrene i ni norske 

medier 2 i valgåret 2005. Dette gjør vi 

ved å undersøke samsvaret mellom medienes 

presentasjon av målingene og 

eksplisitt formulerte nasjonale og internasjonale 

krav til hvilken informasjon 

som bør følge presentasjonen av slike 

målinger. I det følgende kommer vi nærmere 

inn på disse spesifikke kriteriene. 

SAMSVAR MED FORMELLE 

KRITERIER FOR PRESENTASJON 

Flere undersøkelser har tatt for seg i hvilken 

grad mediene inkluderer informasjon 

som må være med for at publikum 

skal kunne vurdere målingene og de 

resultater som fremkommer i dem 

(Paletz et al. 1980; Miller & Hurd 1982; 

Salwen 1985a; Brettschneider 1997; Olsson 

1998; Hardmeier 1999; Andersen 

2000; Weaver & Kim 2002; Welch 2002; 

Ferguson & de Clercy 2005). Det er visse 

forskjeller i måten disse studiene operasjonaliserer 

kriteriene, og hvilke retningslinjer 

som legges til grunn. Retningslinjene 

til ulike organisasjoner er 

imidlertid rimelig like, slik at undersøkelsene 

er enkle å sammenligne. Hovedfunnet 

er at mediene i for liten grad 

inkluderer viktig informasjon om målingene, 

men at det er stor variasjon i forhold 

til hvilke aspekter som vektlegges. 

Studier som ser på utviklingen over tid, 

finner imidlertid tegn til bedring av kvaliteten 

på den informasjonen som følger 

målingene (se f.eks. Salwen 1985a; 

Brettschneider 1997). Det er også tendenser 

til at kvaliteten i visse tilfeller 

bedres jo nærmere en kommer valget 

[ PARTIBAROMETRE I MEDIENE ] 

57 

(Salwen 1985b; Brettschneider 1997). 

Videre tyder mye på at informasjon som 

følger meningsmålinger om valg har noe 

bedre kvalitet enn de som ikke gjør det 

(Miller & Hurd 1982). Mediene inkluderer 

ifølge andre undersøkelser mer 

relevant og viktig informasjon når det 

dreier seg om egne målinger og målinger 

de selv har bestilt (Salwen 1985a; Welch 

2002). Dette gjelder særlig rapportering 

av feilmarginer. Det samlede inntrykket 

er imidlertid at mediene ikke inkluderer 

slik informasjon i tilstrekkelig grad (Ferguson 

& de Clercy 2005), og at mediene 

i de tilfellene der det faktisk forekommer 

slik informasjon, ikke tar tilbørlig hensyn 

til den i tolkningen av resultatene 

(Broh 1980). Spørsmålet i denne studien 

er hva som kjennetegner norske mediers 

formidling av meningsmålinger. 

Utgangspunktet for studien er kriterier 

som er fastsatt av en rekke nasjonale 

og internasjonale sammenslutninger av 

organisasjoner som driver med målinger 

av offentlig opinion. Disse kriteriene er 

tilnærmet entydige, enten de er formulert 

av AAPOR (www.aapor.org), 

WAPOR (www.unl.edu/wapor), ESO- 

MAR (www.esomar.org), NCPP (Gawiser 

og Witt; www.ncpp.org) eller Norsk 

Markedsanalyse Forening. I denne studien 

har vi tatt utgangspunkt i de norske 

retningslinjene. 

I Norge har Vurderingskomiteen for 

meningsmålinger om samfunnsspørsmål 

utformet sju krav som Norsk Markedsanalyse 

Forening anbefaler ved presentasjon 

av meningsmålinger. De følgende 

opplysningene bør ifølge komiteen og 

foreningen være med når resultater fra 

meningsmålinger presenteres: 

• Hvem er oppdragsgiver, og hvem 

betaler for undersøkelsen? 

• Spørsmålsformulering 3

• Feilmarginer. Det presiseres at utslag 

innenfor feilmarginene skal kommenteres 

med forsiktighet 

• Intervjuform (telefon, post, personlig 

intervju) 

• Undersøkelsesperiode 

• Utvalg og frafall 

• Hvilke grupper er undersøkelsen 

representativ for? 

Betydningen av de enkelte kriteriene 

varierer både for meningsmålinger generelt 

og for partibarometre spesielt, 

avhengig av hvor nyttig informasjonen 

om de enkelte kriteriene er for borgerne, 

og hvor enkelt det er for disse å forholde 

seg til dem. 

Når det gjelder partibarometre, virker 

noen av kriteriene umiddelbart som viktigere 

enn andre når det angår medienes 

presentasjon. Vi kommer i analysen 

under hvert punkt grundigere inn på 

hvilke måter kriteriene er sentrale å oppfylle, 

men vil her kort presisere hvorfor 

nettopp disse kriteriene er viktige, og 

hvorfor mediene særlig bør bestrebe seg 

på å inkludere informasjon om feilmarginer, 

utvalgsstørrelse, frafall og undersøkelsesperiode. 

Det betyr ikke at de andre 

ikke er viktige, men det vil i forhold til 

ulike meningsmålinger være forskjellige 

kriterier som er mer betydningsfulle enn 

andre. Feilmarginene er viktige fordi de 

fleste endringer i oppslutning fra ett tidspunkt 

til et annet vil ligge innenfor disse. 

Dette gjelder også forskjeller mellom de 

enkelte partiene. Hvis ikke feilmarginene 

oppgis og tas i betraktning i tolkningen 

av resultatene, har ikke leserne mulighet 

til å vurdere om det er reelle endringer 

som har funnet sted eller om resultatene 

kan komme av tilfeldigheter. I denne 

sammenheng er også utvalgenes størrelse 

og frafall av stor viktighet. Undersøkelsesperioden 

er viktig å ha med fordi tolk- 


58 

ningen av resultatene må ses i lys av når 

undersøkelsen er utført, og hvor lang 

tidsperioden er. Dette er fordi hendelser, 

politiske utspill etc. kan tenkes å virke 

inn på hva folk sier de vil stemme. 

At kriteriene er viktige å oppfylle betyr 

ikke at mediene alltid er forventet å 

bringe store mengder faktainformasjon. 

Vi argumenterer senere for at det er den 

journalistiske behandlingen av resultatene 

som er mest kritisk, og det er en 

reell journalistisk behandling og fortolkning 

av resultatenes begrensninger vi 

etterlyser, mer enn en mekanisk gjengivelse 

av alle kriteriene. Inkludering av 

viktig informasjon må forventes å tilpasses 

den journalistiske formen, og underlegges 

nyhetskriterier og andre konstruksjonsstrategier 

(plasshensyn, forenkling 

av informasjon) som journalister rutinemessig 

anvender i konstruksjonen av 

nyhetsfortellinger. 

METODE, UTVALG OG VARIABLER 

Avisartiklene er hentet fra sju aviser: 

Aftenposten, Adresseavisen, Bergens 

Tidende, Dagbladet, Klassekampen, 

Nordlys og VG. Vi har inkludert alle relevante 

artikler der meningsmåling, partibarometer 

og lignende søkeord forekommer, 

ved hjelp av Retriever. 4 Dette gir 

ikke et fullstendig bilde av norske aviser 

som helhet, men disse avisene er likevel 

en betydelig del av det totale opplaget, og 

ikke minst av de totale lesertallene. 5 Til 

sammen er de derfor en svært viktig kilde 

når befolkningen skal orientere seg i det 

nasjonale opinionsklimaet knyttet til partienes 

styrkeforhold. Materialet omfatter 

i overkant av 200 artikler som spesifikt 6 

handler om partibarometre fra januar til 

valgdagen i september 2005. Materialet 

ble samlet inn ved at vi først fant relevante 

artikler i Retriever, og deretter tok 

kopier fra mikrofilmarkivet på Nasjonal-

iblioteket. Det er altså fullstendige 

kopier av de trykte avisartiklene som 

utgjør avismaterialet. 

Fjernsynssendingene fra TV 2 og NRK 

fikk vi fra Nasjonalbiblioteket i Rana, og 

her er det tydelig at alle relevante innslag 

neppe har blitt fanget opp. Særlig var det 

få saker fra NRK (åtte innslag), og det er 

klart at en del saker ikke er kommet 

med. 7 Resultatene fra fjernsynsinnslagene 

er imidlertid så entydige at vi sannsynligvis 

har fanget opp det som er 

typisk for fjernsynets presentasjon av 

partibarometre. 

RESULTATER 

Resultatene fra analysen diskuteres i det 

følgende under fem overskrifter som dekker 

seks av de syv kriteriene som er nevnt 

tidligere. Først tar vi for oss informasjon 

om hvem som har bestilt undersøkelsen 

og hvem som har utført den. Deretter ser 

vi på undersøkelsesperioden, og så på 

intervjuformen. De to siste kriteriene 

dreier seg om feilmarginer og om 

utvalgsstørrelse, representativitet og frafall. 

Under disse diskuterer vi også i hvilken 

grad det forekommer forbehold ved 

tolkningen av resultatene. En sammenfatning 

av resultatene finnes i tabell 1. 


TABELL 1. Prosentandel artikler der ulike typer informasjon er oppgitt. Absolutte 

frekvenser i parentes 

Adresseavisen 

Aftenposten 

Bergens 

Tidende 

Dagbladet Klassekampen 

59 

Nordlys VG Total 

Oppdragsgiver 61 (26) 62 (24) 65 (15) 81 (21) 66 (19) 50 (8) 85 (22) 67 

Periode 19 (8) 31 (12) 57 (13) 42 (11) 28 (8) 13 (2) 42 (11) 32 

Intervjuform 0 0 48 (11) 39 (10) 3 (1) 6 (1) 31 (8) 15 

Feilmarginer 0 36 (14) 48 (11) 0 7 (2) 6 (1) 46 (12) 20 

Frafall 0 31 (12) 13 (3) 0 0 6 (1) 0 8 

Representativitet 42 (18) 3 (1) 61 (14) 46 (12) 14 (4) 38 (6) 19 (5) 30 

Utvalgstørrelse 16 (7) 28 (11) 57 (13) 42 (11) 28 (8) 13 (2) 42 (11) 31 

N 43 39 23 26 29 16 26 202 

Oppdragsgiver og utfører 

Det er ikke likegyldig hvem som bestiller 

en undersøkelse, hvem som betaler for 

den og hvem som utfører den. Særlig i 

forhold til holdningsmålinger om aktuelle 

tema fra den politiske arena, vil slik 

informasjon være svært viktig for den 

som leser om undersøkelsen. Ved selv å 

bestille meningsmålinger kan mediene 

være med på å sette saker de selv ønsker 

å ta opp på dagsordenen. Enda viktigere 

er det at de gjennom sin deltakelse kan 

være med på å utforme spørsmålene. Nå 

kan en si at dette i mindre grad gjelder 

partibarometre enn målinger som tar for 

seg befolkningens holdning til pensjonssystemet, 

til en toppolitiker som er forbundet 

med en skandale e.l. Poenget er 

imidlertid i høy grad også gyldig i forhold 

til partibarometrene, særlig i den 

korte valgkampen der slike målinger går 

over fra å være institusjonalisert som 

månedlige hendelser til å prege mediestoffet 

knyttet til politikken. 

Det har vært hevdet at den økende 

praksisen med at mediene selv bestiller og 

utfører meningsmålinger, for så å gi disse 

pseudohendelsene status som nyheter, er 

på linje med annen fabrikkering av nyheter 

eller det å betale kilder (von Hoffman

1980). Det er da også et paradoks at de 

normer som regulerer nyhetspraksis i 

resten av pressen, tilsynelatende ikke står 

like sterkt når det gjelder meningsmålinger. 

Der det før var byråene selv som 

utførte målinger månedlig, har mediene 

de siste tiårene både nasjonalt og internasjonalt 

blitt stadig mer aktive, både ved at 

de bestiller målinger som eksklusivt brukes 

av dem, og ved at de selv utfører 

målinger. At mediene selv gjennomfører 

opinionsundersøkelser er ennå ikke vanlig 

her til lands, der det fortsatt er eksterne 

meningsmålingsbyråer som står for gjennomføringen 

av undersøkelsene. 

Vårt materiale viser at to tredeler av 

artiklene i avisene inkluderer informasjon 

om oppdragsgiver, mens alle innslagene 

i fjernsynet har dette med. Blant avisene 

er det VG og Dagbladet som klart 

peker seg ut som de som gjør dette oftest, 

med over 80 prosent, mens de andre stort 

sett ligger rundt 60 prosent. Også de 

fleste andre studier viser at dette er noe 

mediene vanligvis inkluderer (f.eks. 

Brettschneider 1997; Weaver & Kim 

2002; Ferguson & de Clercy 2005), og 

dette er det kriteriet som mediene jevnt 

over informerer hyppigst om når en ser 

studiene under ett. Såkalt seriøse aviser 

er ifølge noen studier bedre enn de mer 

tabloide, noe som altså ikke er tilfellet i 

Norge, og de nasjonale er noe bedre enn 

de regionale (Welch 2002; Miller & 

Hurd 1982). 

Undersøkelsesperiode 

Undersøkelsesperioden er et annet sentralt 

kriterium. For det første er det viktig 

å gi informasjon om undersøkelsesperiodens 

lengde. Det kan ha mye å si 

både for tolkningen og for andre aspekter, 

som f.eks. frafallet, om undersøkelsen 

er gjennomført i løpet av én dag eller 

på tre–fire dager. En undersøkelse som 


60 

går over flere dager, og som prøver å nå 

respondentene på forskjellige tidspunkt, 

vil vanligvis gi et mer representativt 

bilde av opinionsfordelingen enn en 

undersøkelse som er utført i løpet av en 

eller to dager, og kun på en bestemt tid 

av dagen. For det andre er det viktig å 

formidle informasjon om når undersøkelsen 

er utført. Dette kan knyttes til to 

hovedpoenger. På den ene siden er det 

viktig at borgere som bruker flere 

medier får vite tidspunktet for undersøkelsen 

for å kunne sammenligne resultatene 

i ett medium med et annet. Her er 

også informasjon om oppdragsgiver og 

utfører et viktig moment, fordi flere 

medier til dels går sammen om undersøkelser. 

Dersom en sammenligner det en 

tror er to forskjellige undersøkelser fra 

to medier, men som i realiteten er 

samme undersøkelse, kan en få det inntrykk 

at resultatene er langt mer sikre 

enn de i realiteten er. Dernest er tidspunktet 

for undersøkelsen viktig å ha 

med for å kunne vurdere hendelser som 

kan ha påvirket opinionen i perioden. 

Dersom en ikke vet om undersøkelsen er 

utført før, etter eller under en bestemt 

hendelse, er det lett å feiltolke resultatene. 

Blant avisene i vårt utvalg var det kun 

tre av ti artikler som hadde informasjon 

om undersøkelsesperioden, noe som tilsvarer 

det Weaver og Kim (2002) fant. 

Bergens Tidende oppgir når undersøkelsene 

er gjennomført i over halvparten 

av artiklene, men også Dagbladet og 

VG, som inkluderer slik informasjon i 

litt over fire av ti artikler, skårer høyere 

enn snittet. Både Brettschneider (1997) 

og Miller og Hurd (1982) viser at avisene 

inkluderer slik informasjon oftere 

jo nærmere en kommer valget, og under 

valgkampen bringer rundt tre av fire 

artikler informasjon om tidspunktet for

undersøkelsen. 8 I materialet til Welch 

(2002) ser vi et skarpt skille mellom de 

målingene som ikke er bestilt eller 

utført av avisene (3–43 prosent) og 

målingene som er bestilt eller utført av 

avisene selv (56–78 prosent). 

Intervjuform 

Fra man begynte med opinionsmålinger 

om hva velgerne vil stemme på valgdagen 

på starten av 1800-tallet (Petersson 

& Holmberg 1998:33), har henvendelsesformen 

gått gjennom en lang utvikling. 

I starten arrangerte mediene en 

form for prøvevalg, der stemmesedler ble 

lagt ut i restauranter og butikker 

(ibid.:33–34). Mest kjent i denne første 

fasen er imidlertid undersøkelsene til 

Literary Digest, som tidlig på 1900-tallet 

sendte ut flere millioner stemmesedler. 

Disse tidlige formene for meningsmålinger 

fikk svært mange innleverte stemmesedler, 

i 1936 fikk f.eks. Literary Digest 

inn over to millioner (ibid.). Dette året 

markerer imidlertid også overgangen til 

det vi i dag kjenner som den moderne 

formen for meningsmålinger. Literary 

Digest klarte nemlig ikke å forutsi vinneren 

av presidentvalget, noe George Gallup 

gjorde med sitt utvalg på 3000 

respondenter. Det Gallup hadde forstått, 

var at man ikke behøvde så mange 

respondenter bare de var representative 

for befolkningen som helhet, noe 

Literary Digests respondenter ikke var. 

Gallups bruk av oppsøkende intervju for 

å treffe et representativt utvalg av 

befolkningen utgjorde sammen med 

sannsynlighetsutvalget han innførte, to 

store nyvinninger i måten å utføre 

meningsmålinger (ibid.:35). Etter hvert 

som det store flertallet av befolkningen 

har fått tilgang på telefon har henvendelsesformen 

gått over til telefonintervjuer, 

og i den senere tid har noen også begynt 


61 

med automatiske telefonintervjuer, slik 

VG gjør gjennom byrået InFact. 

Det er ikke likegyldig hvordan man 

henvender seg til mulige respondenter i 

en undersøkelse. Det personlige besøksintervjuet 

som Gallup praktiserte, har 

den fordelen at det er enklere for intervjueren 

å oppklare eventuelle misforståelser 

underveis og sikre seg at respondenten 

forstår hva han eller hun svarer på. 

Samtidig er faren for intervjueffekter 

større ved personlige intervjuer enn ved 

telefonintervjuer. Den største fordelen 

ved telefonintervjuet er av praktisk og 

økonomisk art. Det er rett og slett mer 

effektivt, og hver intervjuer kan nå langt 

flere respondenter på den tiden som er til 

rådighet. Men også telefonintervjuet har 

klare svakheter, både når det gjelder 

utvalget og frafallet. Petersson og Holmberg 

peker særlig på frafallet som et problem. 

Fordi disse intervjuene ofte gjennomføres 

under tidspress, vil det være 

nødvendig å komplettere utvalget med 

nye telefonnumre underveis. Ved en slik 

framgangsmåte er det vanskelig å gjøre 

rede for frafallets størrelse og hvordan 

det er sammensatt (1998:42). I tillegg 

kommer problemer med dobbeltoppføringer, 

jobbtelefoner, husholdningsstørrelse 

og mobiltelefoner, samt husholdninger 

eller personer som kun har 

mobiltelefonabonnement. 

Både Brettschneider (1997) og Miller 

og Hurd (1982) finner at intervjumetode 

oppgis i mellom 40 prosent og i overkant 

av 60 prosent av artiklene, og igjen i 

større grad i valgkontekster. I det meste 

av materialet til Welch (2002) oppgis det 

sjelden, men oftere når mediet selv har 

kontrollen over målingen, og kun én avis 

kommer over 40 prosent. Intervjuformen 

oppgis aldri i vårt utvalg av fjernsynsinnslag, 

og så mye som 85 prosent av avisartiklene 

gjør det heller ikke. Der det

faktisk oppgis handler det om telefonintervjuer, 

men bare i fire av de 31 artiklene 

presiseres det at det dreier seg om 

et automatisk telefonintervju. I de andre 

tilfellene får vi ikke vite hvilken type telefonintervju 

det dreier deg om. 

Statistiske feilmarginer og forbehold ved 

tolkning av resultater 

Det er to hovedtyper av feilkilder i forbindelse 

med meningsmålinger basert på 

sannsynlighetsutvalg som er representative 

for en populasjon. Den ene typen er knyttet 

til feil ved innsamlingen og bearbeidingen 

av data, den andre dreier seg om de 

statistiske feilmarginene som alltid er 

knyttet til utvalgsundersøkelser. Feilkilder 

av den første typen kan være frafall som 

gjør at utvalget ikke blir representativt for 

populasjonen, intervjueffekter, at respondenter 

bevisst eller ubevisst oppgir feil 

informasjon o.l. Profesjonelle meningsmålingsbyråer 

har vanligvis gode rutiner som 

sørger for at slike feilkilder minimeres. 

Blant de store norske aktørene i dette markedet 

er det grunn til å tro at utførelsen av 

målingene gjøres på en forsvarlig måte, 

selv om et økende tidspress kan føre til at 

kvaliteten på målingene svekkes. Men selv 

om undersøkelsene kun har neglisjerbare 

feilkilder av den første typen, kan statistiske 

feilmarginer aldri elimineres. 

Statistiske feilmarginer medfører at 

det er nødvendig å ta hensyn til de tilfeldige 

forskjellene mellom utvalget og 

populasjonen i tolkningen av resultatene. 

Dersom det dreier seg om et rent tilfeldig 

utvalg, dvs. at alle i populasjonen har en 

kjent og lik sjanse for å komme med i 

utvalget, kan feilmarginene enkelt beregnes. 

Slike utvalg er imidlertid vanskelig å 

trekke, og byråenes utvalg avviker alltid 

noe fra rene tilfeldige utvalg, slik at det 

vil være større usikkerhet knyttet til 

dem. Utvalgene til seriøse byråer er like- 


62 

vel så gode at vi ikke skal gå nærmere 

inn på dette her. 

Feilmarginene ved utvalg på rundt 

1000 personer, som er vanlig ved partibarometre, 

9 vil ligge mellom 1 og 3 prosentpoeng 

i hver retning, avhengig av 

den prosentvise oppslutningen om partiet. 

Når et parti oppnår en oppslutning 

på 10 prosent i et utvalg på 1000 personer, 

er det 95 prosent sannsynlighet for 

at den faktiske fordelingen i populasjonen 

er mellom 8 og 12 prosent, mens en 

oppslutning på 30 prosent i det samme 

utvalget betyr at fordelingen i populasjonen 

med 95 prosent sannsynlighet ligger 

mellom 27 og 33 prosent. Disse feilmarginene 

gjelder for hele utvalget på 1000 

personer. Når en bruker resultatene fra 

meningsmålinger til å si noe om oppslutningen 

i ulike undergrupper, kvinner 

med høy utdannelse, menn på Østlandet 

etc., vil disse gruppene omfatte langt 

færre og feilmarginene raskt bli mye 

større. Dersom det ikke oppgis verken 

feilmarginer eller utvalgsstørrelse ved 

underinndelinger, er det umulig å vite 

hvor godt fundert tallene er. Faren for 

direkte feilinformasjon er med andre ord 

stor når en foretar sammenligninger eller 

uttaler seg om mindre undergrupper av 

utvalget, dersom det ikke går tydelig 

fram hvor stort utvalget er og hvilke feilmarginer 

som er knyttet til ulike prosenttall. 

Mye av nyhetsverdien i saker som 

omhandler meningsmålinger knytter seg 

til endringer fra tidligere målinger. Ved 

slike sammenligninger mellom to utvalg 

på ulike tidspunkter blir feilmarginene 

ved en oppslutning på rundt 30 prosent 

minst ett poeng større i hver retning enn 

det vi har skissert over (se f.eks. Sebstrup 

2002:133–134). Det skal følgelig svært 

store endringer til før det er forsvarlig å 

postulere at et parti «suser fram» eller

«faller som en stein». I lys av dette er det 

påtagelig at størsteparten av resultatene 

presenteres med én desimal. Det burde 

være unødvendig når så store usikkerheter 

allerede er knyttet til tallene. Kathleen 

A. Frankovic påpeker nettopp dette når 

hun skriver at «the error due simply to 

the sampling design is usually at least 30 

times greater than the specificity presented» 

(Frankovic 2000:106). Forklaringen 

er nok, som mange andre også har pekt 

på, at meningsmålinger og tall brukes på 

en for absolutt måte, fordi de tilsynelatende 

besitter en iboende grad av presisjon 

(ibid.:104–106; Andersen 2000). 

Litteraturen viser variasjoner i rapporteringen 

av feilmarginer (Brettschneider 

1997; Miller & Hurd 1982; Welch 

2002). Særlig i Nord-Amerika ser det ut 

til at medier inkluderer feilmarginene når 

det dreier seg om egne målinger og i tilknytning 

til valg (Welch 2002; Ferguson 

& de Clercy 2005). Brettschneider 

(1997), som undersøker tyske forhold, 

peker imidlertid på at mens avisene rapporterer 

undersøkelsesperiode og 

utvalgsstørrelse hyppigere jo mer valgdagen 

nærmet seg, så er dette ikke tilfellet 

når det gjelder feilmarginer, der de i hans 

utvalg kun nevnes i tre prosent av tilfellene. 

Disse undersøkelsene sier lite om 

det tas hensyn til feilmarginene i tolkningen 

av resultatene, men Broh refererer en 

undersøkelse av Carmody der det pekes 

på at «[i]n recent years most newspaper 

accounts of polls report sampling error 

(Carmody, 1976) and sample size; 

however the press rarely considers this 

factor in interpreting the results» (Broh 

1980:522). Også Ståhl (1983) har sett på 

dette og konkluderer med at resultatene 

stort sett presenteres som de er, uten forbehold 

(Ståhl 1983:95). 

I denne studien har vi undersøkt om 

feilmarginer på noen måte er nevnt, og 


63 

om det i så fall er i tilknytning til grafikken 

eller direkte i teksten. Det er stor 

forskjell på om feilmarginene oppgis i 

den løpende teksten eller i tilknytning til 

grafikken. Ved å inkludere dem i teksten 

vil mediene i vesentlig større grad evne å 

forklare leserne hva feilmarginene innebærer. 

Feilmarginer som kun vises i grafikken 

vil riktignok gi relevant og god 

informasjon, men en risikerer at mange 

lesere ikke vil få med seg dette. Det viser 

seg at avisene nesten bare oppgir feilmarginer 

sammen med grafikken, enten ved 

å generelt henvise til samlet spenn i feilmarginene 

for alle prosentsatser, eller i 

noen få tilfeller ved å gi de fullstendige 

feilmarginer for hvert enkelt partis prosentoppslutning. 

Når denne informasjonen 

aldri inkluderes i teksten, minimeres 

den journalistiske behandlingen av informasjonen. 

Som de andre tallene som 

gjengis refereres de bare, og gjøres sjelden 

til gjenstand for diskusjon eller fortolkning. 

Dette leder oss til spørsmålet om mediene 

tar noen former for forbehold i tolkningen 

av resultatene, eller om de presenterer 

tallene som den absolutte sannhet. 

Dersom forbehold i tolkningen er vanlig 

kan dette til en viss grad veie opp for 

eventuelle mangler når det gjelder feilmarginer. 

Forbehold i teksten kan også 

veie opp for de ganske sensasjonspregede 

overskriftene som ofte introduserer 

nyhetssaker om meningsmålinger. Overskrifter 

av typen «Ap og RV suser frem» 

(Bergens Tidende, 20.08.05) er ikke 

uvanlige, selv om det bare dreier seg om 

endringer fra siste måling som ligger 

innenfor feilmarginene. I dette tilfellet 

dreide seg om en endring på 0,7 prosentpoeng 

fra siste måling for RVs del, og selv 

om dette var en del av en lengre trend, 

var nok grunnen til oppslaget at RV med 

Torstein Dahle nå var inne på Stortinget

dersom RV faktisk fikk 4,5 prosent i Hordaland. 

For Ap’s del var endringen på 3,9 

prosentpoeng, også dette innenfor feilmarginen 

ved sammenligning av to forskjellige 

utvalg (Sebstrup 2002:134), men 

også her var det til en viss grad en trend i 

økt oppslutning ved flere av de siste 

målingene. Når usikkerheten knyttet til 

slike resultater er så stor at de fleste endringer 

ligger innenfor feilmarginene, blir 

det problematisk dersom velgere baserer 

seg på denne versjonen av opinionsklimaet 

når de gjør sine egne valg. 

Det at endringer fra én måling til en 

annen ligger innenfor feilmarginene, 

betyr ikke at man ikke skal kommentere 

dem. Det må imidlertid gjøres på en forsvarlig 

måte. For det første bør mediene 

tydelig vise en mer langsiktig utvikling 

når det gjelder partienes oppslutning de 

siste månedene. Det gjør også flere 

medier. Her kan en vise til de målingene 

en selv har bestilt, for å se om det er 

langsiktige trender som kan hjelpe både 

journalisten og leseren i tolkningen av 

resultatene. En liten økning kan være 

verdt å kommentere dersom den er en 

del av en lengre trend, mens en stor 

økning i oppslutning som ikke kan forklares 

av en trend, gjerne bør forklares 

ut fra andre aspekter, f.eks. viktige hendelser. 

For det andre bør mediene i mye 

større grad enn det som er vanlig henvise 

til andre målinger. Dersom andre målinger 

viser omtrent det samme, er det et 

tegn på at resultatene er verdt å kommentere. 

Viser derimot alle andre målinger 

noe annet, bør en trå mer varsomt. 

Uten å ha undersøkt dette i dybden, er 

det vårt inntrykk at dette skjer relativt 

sjelden. Det virker altså som om eksklusivitetskriteriet 

veier tungt når det gjelder 

partibarometrenes nyhetsverdi. 

I vårt materiale nevner 20 prosent av 

artiklene feilmarginer på en eller annen 


64 

måte, 10 mens det aldri skjer i fjernsynsinnslagene. 

Det er imidlertid stor forskjell 

mellom de ulike avisene. Mens 

Adresseavisen, Dagbladet, Klassekampen 

og Nordlys praktisk talt aldri inkluderte 

feilmarginer, oppga Bergens 

Tidende, Aftenposten og VG dem i mellom 

35 og 48 prosent av artiklene. De to 

eneste eksemplene på fullstendige gjengivelser 

av feilmarginer var det Klassekampen 

som stod for, men Klassekampen 

hadde i alle de andre artiklene i vårt 

materiale ikke inkludert slik informasjon. 

Så godt som alle artiklene hadde 

informasjonen om feilmarginene i tilknytning 

til grafikken, og ikke som en 

del av selve teksten. Dette tyder på at 

avisene neppe tar tilbørlig hensyn til 

disse usikkerhetene ved målingene i tolkningen 

av resultatene, slik Broh (1980) 

peker på i sitatet over. Vi ser imidlertid at 

dette bildet nyanseres noe når vi tar 

høyde for om meningsmålingen utgjør 

hovedaspektet ved nyhetsartikkelen eller 

ikke. 

Vårt første forsøk på å måle forbehold 

i tolkningene førte til at ingen artikler 

oppnådde denne verdien. Vi definerte 

dermed verdiene i variabelen på nytt, og 

med den nye presiseringen var det nok å 

nevne at dette «bare er én av mange 

målinger», og at dette utsagnet gjerne 

kunne komme fra et eventuelt intervjuobjekt. 

Det viste seg at det var dette som 

oftest skjedde i artiklene. Det var nesten 

alltid de intervjuede politikerne som tok 

forbehold av typen over, ikke journalisten 

selv. Dette er et veldig svakt forbehold, 

og vi fant svært få andre typer av 

forbehold i artiklene og nyhetsinnslagene. 

Samlet sett tok tre av ti artikler 

slike forbehold, og halvparten av fjernsynsinnslagene. 

VG og Aftenposten 

hadde oftest forbehold, rundt 40 prosent, 

mens Dagbladet og Nordlys hadde

færrest, henholdsvis 19 og 12 prosent. 

Dette betyr at mediene i svært liten grad 

selv tar forbehold ved tolkningene, at 

intervjuobjekter ofte lirer av seg det som 

har blitt en standardfrase om at dette 

«bare er én av flere målinger», og at 

publikums muligheter til å bli tilstrekkelig 

informert om opinionsklimaet fortsatt 

er dårlige. 

Utvalgets størrelse, representativitet og 

frafall 

De statistiske feilmarginene er nær knyttet 

til utvalgets størrelse. Dersom utvalget 

er trukket riktig, reduseres feilmarginene 

kraftig opp mot rundt 800 

respondenter, men flater ut etter dette. 

Når det gjelder representativitet, går det 

i de fleste tilfellene vi har undersøkt tydelig 

fram at det dreier seg om utvalg som 

forsøker å generalisere til de av den 

stemmeberettigede delen av befolkningen 

som tenker å stemme ved valget. Det er 

derfor kanskje ikke så viktig at det 

eksplisitt gjøres rede for dette. Frafallet 

er derimot av stor betydning. Et frafall er 

sjelden tilfeldig, og kan få stor betydning 

for kvaliteten på resultatene. Hvis frafallet 

er stort og systematisk skjevt, vil det 

gi større uidentifiserbare feilmarginer 

enn de som alltid følger slike undersøkelser. 

Dette kan i stor grad knyttes direkte 

til byrået som utfører undersøkelsen, og 

er ikke så mye et ansvar som hviler på 

mediene. Mediene plikter likevel å ta 

dette momentet i betraktning, både fordi 

det er de som presenterer målingene, og 

fordi det ofte er mediene selv som bestiller 

og betaler for slike undersøkelser. 

Når det gjelder informasjon om utvalgenes 

størrelse, representativitet og frafall, 

er resultatene ikke like entydige og 

like positive som tilfellet var med informasjon 

om oppdragsgiver og utfører. 

Blant avisene ble utvalgsstørrelsen bare 


65 

oppgitt i tre av ti artikler, mens det for 

fjernsynsinnslagene aldri ble oppgitt. 

Fjernsynssendingene oppgir heller aldri 

informasjon om frafall eller representativitet. 

Avisene inkluderer informasjon om 

representativitet omtrent like ofte som de 

nevner utvalgsstørrelse, i underkant av 

tre av ti artikler har med dette, mens frafall 

nesten aldri nevnes. Våre data viser 

at norske medier gjør en dårligere jobb 

når det gjelder å viderebringe informasjon 

om utvalgsstørrelse enn hva tilfellet 

er for amerikanske og tyske medier, slik 

det kommer frem bl.a. hos Welch 

(2002), Brettschneider (1997), Miller og 

Hurd (1982) og Ferguson og de Clercy 

(2005), men noe bedre enn det som kommer 

fram hos Weaver og Kim (2002). 

Brettschneider (1997) finner også at avisene 

inkluderer slik informasjon oftere 

når valget nærmer seg. Dette var imidlertid 

ikke tilfellet i vårt materiale. 

HVA BETYR DET NÅR KRITERIENE 

IKKE FØLGES? 

Alt i alt viser materialet at mediene i liten 

grad tar hensyn til statistiske feilmarginer 

og andre kriterier av betydning for 

målingenes kvalitet og pålitelighet når de 

presenterer resultater fra partibarometre. 

Fra annen forskning er det lite som tyder 

på at mediene gjør dette oftere med 

andre typer av meningsmålinger. Miller 

og Hurd (1982) viste tvert imot at mediene 

faktisk inkluderte feilmarginer oftere 

når det dreide seg om valg. Feilmarginene 

er det av kriteriene som er mest sentralt 

for den enkelte lesers og seers 

mulighet til å danne seg et så riktig bilde 

av styrkeforholdet mellom partiene som 

mulig. Det er problematisk når mediene i 

liten grad oppgir feilmarginene og ikke 

tar dem i betraktning i tolkningen av 

resultatene. Vi har også sett at andre 

vesentlige opplysninger som bør følge

meningsmålingene i liten grad er til stede 

i vårt utvalg av artikler og fjernsynsinnslag. 

Heller ikke undersøkelser fra andre 

land finner at mediene er gode nok til å 

inkludere slik informasjon. Det eneste 

som samlet sett rapporteres tilfredsstillende, 

er oppdragsgiver og utfører. For 

øvrig varierer det hvilke opplysninger 

som er med, både fra undersøkelse til 

undersøkelse, med tidspunktet i forhold 

til valget, og om det dreier seg om medienes 

egne eller andres undersøkelser. Slik 

vi ser det, er det største problemet at 

mediene sjelden eller aldri reflekterer 

over svakhetene knyttet til slike målinger 

i den løpende teksten. Det er ønskelig, og 

det representerer viktig informasjon for 

borgerne at feilmarginer og andre kriterier 

er nevnt i tilknytning til grafikken. 

Dersom dette ikke reflekteres i den journalistiske 

behandlingen av stoffet, er det 

imidlertid lite trolig at den enkelte borger 

får informasjon av en slik kvalitet at 

det betyr særlig mye for forståelsen av 

opinionsklimaet. 

Meyer og Jurgensen (1991) har pekt 

på at det ikke alltid er nødvendig å inkludere 

alle formelle aspekter ved målingene 

i enhver beskrivelse av meningsmålinger, 

men at de bør underlegges journalistiske 

vurderinger. Dette har også vi presisert 

tidligere. Meyer og Jurgensen (1991) 

argumenterer imidlertid for at journalistene 

bør ha kjennskap til målingenes 

usikkerheter, slik at de i hvert enkelt tilfelle 

kan vurdere hva som skal rapporteres 

(Meyer & Jurgensen 1991:3–6). Vi 

finner, i likhet med andre studier, at dette 

svært sjelden tas i betraktning i den journalistiske 

behandlingen av målingene. 

Heller er det slik at målingene presenteres 

«som de er», og at tallene står relativt 

ukommentert. Når den journalistiske 

behandlingen av målingene ikke tar feilkildene 

i betraktning i tolkningen av 


66 

resultatene, er det bekymringsfullt at 

relevant informasjon sjelden er inkludert 

i artiklene og innslagene. 

Det at målingene presenteres som de 

er, uten at begrensningene som knytter 

seg til dem tas i særlig betraktning, kan 

knyttes til andre funn om hvordan artiklene 

og fjernsynsinnslagene behandler 

meningsmålingsresultater. 11 At tre av fire 

artikler og fjernsynsinnslag har et relativt 

ensidig fokus på partier med stor framgang 

eller tilbakegang, indikerer en veddeløpsramme 

der hvem som vinner og 

taper danner den grunnleggende rammen 

rundt nyhetsfortellingen. Svært mange 

artikler og fjernsynsinnslag vektlegger 

spillaspektet ved politikken på bekostning 

av dens substansielle innhold, mens 

det er tilsvarende få som tar opp det 

politiske innholdet i valgkampen og hva 

partiene står for. Vi finner derimot ikke 

at nyhetssakene sett under ett har et 

sterkt sensasjonspreg. Det er kun noen få 

forsider og overskrifter som vinkler dette 

som sensasjoner, mens selve innholdet i 

artiklene ikke fremstår slik. 

Det er vanskelig å si hva manglende 

rapportering av feilmarginer og annen 

relevant informasjon skyldes, men det 

kan være fruktbart å peke på to mulige 

forklaringer som godt kan tenkes å 

eksistere side om side. For det første 

kan det skyldes journalistenes manglende 

kompetanse på området. Det er 

vanskelig for en journalist å ta feilmarginene 

i betraktning i sin tolkning av 

partibarometre dersom vedkommende 

ikke selv forstår dem. Samtidig skal det 

lite til for å forstå logikken knyttet til 

dette, og klare rutiner og veiledninger i 

de enkelte redaksjonene vil kunne rettlede 

journalistene som skriver slike 

saker. Den andre årsaken bunner i 

hvilke kriterier som skaper en nyhet, det 

som ofte betegnes som nyhetsverdier

eller nyhetskriterier (Bøe 1993; Allern 

2001). Det er absolutt på sin plass å ta 

slike kriterier i betraktning når en vurderer 

i hvilken grad mediene oppfyller 

formelle krav til meningsmålinger. 

Mediene har begrenset plass, de skal tilfredsstille 

et bredt og heterogent publikum, 

og de skal ikke minst forenkle 

kompleks informasjon. Det er lett å se 

at mange partibarometre neppe ville 

kvalifisere til å bli nyheter dersom mediene 

skulle tatt alle nødvendige forbehold 

om hva resultatene fra representative 

partivalgsundersøkelser sier. Da 

ville de rett og slett ikke vært nyhetsverdige. 

Samtidig vil en sterkere forankring 

i flere målinger, økt vektlegging av lengre 

trender og grundigere fortolkning 

av resultatene, for eksempel i forhold til 

de forskjellige partienes og regjeringsalternativenes 

politikk, representere en 

annen nyhetsverdi enn den som vektlegger 

stadige endringer og store forskjeller 

fra måling til måling. Hvis forenklingsog 

presentasjonsstrategiene mediene 

benytter fører til at disse komplekse 

problemene ikke tas hensyn til, er det 

problematisk. Det er vårt syn at den 

måten disse strategiene praktiseres på, 

ikke fører til at meningsmålingene og 

deres begrensninger blir mer forståelige 

for leserne. Inntrykket er heller at mediene 

ikke tar vanskelighetene i betraktning, 

at de velges bort. 

Konsekvensene av måten mediene presenterer 

partibarometrene på, lar seg 

ikke enkelt utlede av en innholdsanalyse 

av medienes innhold. To forskjellige 

typer av konsekvenser er imidlertid 

mulig å tenke seg, blant annet med grunn 

i tidligere forskning. På den ene siden 


67 

kan en slik presentasjon føre til at publikum 

ikke får den informasjon og fortolkningshjelp 

de trenger for å danne seg et 

bilde av opinionsklimaet. Det kan føre til 

at beslutninger blir tatt på feil grunnlag. 

På den andre siden kan et ensidig fokus 

på hvem som vinner og taper, uten å ta i 

betraktning den politiske substansen, 

føre til kynisme og apati overfor politikk 

blant velgerne, med mindre politisk 

engasjement som resultat (Cappella & 

Jamieson 1997). I en slik situasjon kan 

det tenkes at personlighetstrekk og kommunikasjonsegenskaper 

hos kandidatene 

får mer å si for velgerne enn politikkens 

innhold. 

Det er lite som skal til for å oppfylle 

kravene til relevant informasjon i forhold 

til publisering av partimålinger. 

Ofte kan korte presiseringer være nok, 

og mye informasjon kan gis i tilnytning 

til grafikken som ofte benyttes, noe som 

allerede skjer med den informasjonen 

som følger målingene. Også i selve grafikken 

er det klare muligheter for å vise 

usikkerheten knyttet til feilmarginer på 

en svært enkel måte, f.eks. med skraverte 

deler av søylene for å vise spennet i feilmarginene, 

og en tilsvarende skyggesøyle 

med feilmarginer som representerer forrige 

måling. Særlig i fjernsyn, men også i 

nettaviser kan dette anskueliggjøres enda 

enklere ved hjelp av animasjoner i grafikken. 

I tillegg til mer oppmerksomhet 

knyttet til den journalistiske behandlingen 

av resultatene, vil dette føre til at 

kvaliteten på informasjonen styrkes. 

Borgerne vil lettere kunne danne seg en 

oppfatning av hva som rører seg i opinionen, 

og få et bedre grunnlag for sine 

valg enn de har i dagens situasjon.


Noter 

1. Vi finner bl.a. at det i avisenes dekning i en stor andel av sakene er et sterkt fokus 

på spillaspektet, mens svært få saker som omhandler meningsmålinger dreier seg om 

det politiske innholdet i valgkampen. Dette er i enda større grad tilfellet for fjernsynssendingene. 

Dette betyr at for det utvalget vi har undersøkt opptrer meningsmålinger i 

stor grad alene, uten henvisning til andre aspekter av valgkampen. Det sier imidlertid 

ingenting om den samlede dekningen av valgkampen. Andre undersøkelser har vist at 

selv om saker som omhandler meningsmålinger utgjør en stor andel av den samlede 

dekningen av valgkamper, er det også en relativt stor andel som omhandler de mer substansielle 

delene av valgkampen, f.eks. innholdet i politikken. 

2. Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Klassekampen, Nordlys, 

VG og nyhetssendingene i TV 2 og NRK. 

3. I vår undersøkelse er det ikke inkludert variabler som dekker dette. Det er imidlertid 

lite om tyder på at norske medier i særlig grad har med spørsmålsformuleringene i 

tilknytning til presentasjonen av målingene, men det ser ut til at Bergens Tidende stort 

sett inkluderer dette. 

4. Retriever har tatt over det som tidligere het Atekst, og er en søkemotor som gjør 

det mulig å gjøre stikkordsøk i fulltekst blant en rekke sentrale papiraviser. 

5. Avisene har et samlet opplag på opp mot 900 000, om lag en tredel av det samlede 

opplaget her til lands (www.medietilsynet.no). Avisene representerer ulike avistyper 

både når det gjelder henvendelsesform, geografisk nedslagsområde og politisk orientering. 

6. Om lag to tredeler av avisartiklene er kodet som ‘Meningsmåling hovedsak’. De 

andre artiklene er artikler hvor partibarometrene brukes mer som bakgrunn, f.eks. i 

kommentarer og ledere, samt nyhetssaker som ikke har selve målingen som hovedoppslag. 

For fjernsynsinnslagene er det kun ett innslag som ikke er kodet som ’Meningsmåling 

hovedsak’. 

7. Verken NB eller NRK selv kunne hjelpe videre med dette problemet, og det var 

derfor vanskelig å gå videre med søk etter disse sendingene når NRK selv ikke kunne 

finne dem for oss. Funnene fra fjernsynsundersøkelsen må altså tolkes med dette særlig 

på minnet. 

8. Miller og Hurd (1982) skiller mellom målinger knyttet til valg (76 prosent) og 

andre målinger (48 prosent), mens Brettschneider (1997) skiller mellom ni–tolv uker 

før valget (53,7 prosent), fem–åtte uker før valget (61,2 prosent) og de siste fire ukene 

(73,1 prosent). 

9. Da VG i midten av 2005 byttet til byrået InFact og automatiske telefonintervjuer, 

ble det benyttet utvalg på 3000 personer, noe som gjør feilmarginene omtrent 1 til 1,5 

poeng mindre i hver retning. 

10. Vi opererte her med en variabel med tre verdier: ’Ikke oppgitt’, ’Ufullstendig’ og 

’Fullstendig’. Kun to artikler hadde en fullstendig gjengivelse av feilmarginer for alle 

partier, mens de ufullstendige ble regnet som de som nevnte feilmarginer for noen partier, 

eller bare et generelt spenn for feilmarginene. 20 prosent var summen av de ufullstendige 

og de fullstendige, men altså med en klar overvekt av ufullstendige 

gjengivelser. 

11. Vi inkluderte bl.a. variabler som vurderte artikkelens hovedfokus, hvor den ene 

kategorien omhandlet et sterkt fokus på få partiers endring, mens den andre kategorien 

skulle kodes hvis det var en mer balansert dekning av alle partier. 

68

Referanser 

Allern, Sigurd (2001), Nyhetsverdier. Om 

markedsorientering og journalistikk i ti 

norske aviser. Kristiansand: IJ-forlaget. 

Andersen, Robert (2000), «Reporting 

Public Opinion Polls: The Media and the 

1997 Canadian Election». International 

Journal of Public Opinion Research, 12, 

3:285–298. 

Brettschneider, Frank (1997), «The Press 

and the Polls in Germany, 1980–1994. 

Poll Coverage as an Essential Part of 

Election Campaign Reporting». International 

Journal of Public Opinion Research, 

9, 3:248–265. 

Broh, C. Anthony (1980), «Horse-Race 

Journalism: Reporting the Polls in the 

1976 Presidential Election». The Public 

Opinion Quarterly, 44, 4:514–529. 

Bøe, Jan Ivar (1993), Meiningsmålingar i 

pressa. Hovudfagsoppgåve. Oslo: Institutt 

for medier og kommunikasjon, Universitetet 

i Oslo. 

Cappella, Joseph N. & Kathleen Hall Jamieson 

(1997), Spiral of Cynicism. The 

Press and the Public Good. New York & 

Oxford: Oxford University Press. 

Crespi, Irving (1980), «Polls as Journalism». 

The Public Opinion Quarterly, 

44, 4:462–476. 

Donsbach, Wolfgang (2001), Who’s Afraid 

of Election Polls? Normative and Empirical 

Arguments for the Freedom of Pre- 

Election Surveys. ESOMAR. 

ESOMAR/WAPOR, ESOMAR/WAPOR 

Guide to Opinion Polls including the 

ESOMAR International Code of 

Practice for the Publication of Public 

Opinion Poll Results, ESOMAR. 

Ferguson, Peter A. & Cristine de Clercy 

(2005), «Regulatory Compliance in Opinion 

Poll Reporting During the 2004 

Canadian Election». Canadian Public 

Policy/Analyse de Politiques, XXXI, 

3:243–257. 

Fleitas, Daniel W. (1971), «Bandwagon 

and Underdog Effects in Minimal-Information 

Elections». The American Political 

Science Review, 65, 2:434–438. 


69 

Frankovic, Kathleen A. (2000), «Election 

Polls: The perils of interpretation». 

Media Studies Journal, 14, 1:104–109. 

Frankovic, Kathleen A. (2005), «Reporting 

’The Polls’ in 2004». Public Opinion 

Quarterly, 69, 5:682–697. 

Gallup, George & Saul Forbes Rae (1940), 

«Is There a Bandwagon Vote?». The 

Public Opinion Quarterly, 4, 2:244–249. 

Gawiser, Sheldon R. & G. Evans Witt, 20 

Questions A Journalist Should Ask 

About Poll Results. http://www.ncpp.org/ 

?q=node/4 (Lest: 06.02.08). 

Hardmeier, Sibylle (1999), «Political Poll 

Reporting in Swiss Print Media: Analysis 

and Suggestions for Quality Improvement». 

International Journal of Public 

Opinion Research, 11, 3:257–274. 

Hellevik, Ottar (1972), Gallupdemokratiet. 

Oslo: Det Norske Samlaget. 

Hoffman, Nicholas von (1980), «Public 

Opinion Polls: Newspapers Making 

Their Own News?». The Public Opinion 

Quarterly, 44, 4:572–573. 

McAllister, Ian & Donley T. Studlar 

(1991), «Bandwagon, Underdog, or Projection? 

Opinion Polls and Electoral 

Choice in Britain, 1979–1987». The 

Journal of Politics, 53, 3:720–741. 

Meyer, P. & Jurgensen, K. (1991), «Beating 

disclosure to death: A rejoinder to Rollberg, 

Sanders and Buffalo». Newspaper 

Research Journal, 12, 3:2–7. 

Miller, M. Mark & Robert Hurd (1982), 

«Conformity to AAPOR Standards in 

Newspaper Reporting of Public Opinion 

Polls». The Public Opinion Quarterly, 

46, 2:243–249. 

Miller, William L. (2000), «Bandwagon 

Effects». I: Richard Rose, red., International 

Encyclopedia of Elections, 

s. 21–23. Washington D.C.: CQ Press. 

Navazio, Robert (1977), «An Experimental 

Approach to Bandwagon Research». 

The Public Opinion Quarterly, 41, 

2:217–225. 

Olsson, Johan (1998), Opinionsjournalistikk 

– på lek eller allvar? Forskningsprojektet 

Opinionsundersökningarna 

och demokratin. Göteborg: Statsveten-

skapliga institutionen, Göteborgs universitet. 

Paletz, David L., Jonathan L. Short, Helen 

Baker, Barbara Cookman Campbell, 

Richard J. Cooper, Rochelle M. Oeslander 

(1980), «Polls in the Media: Content, 

Credibility, and Consequences». 

The Public Opinion Quarterly, 44, 

4:495–513. 

Petersson, Olof & Sören Holmberg (1998), 

Opinionsmätningarna och demokratin. 

Stockholm: SNS Förlag. 

Rosenstiel, Tom (2005), «Political Polling 

and the New Media Culture: A Case of 

More Being Less». Public Opinion 

Quarterly, 69, 5:698–715. 

Salwen, Michael B. (1985a), «The Reporting 

of Public Opinion Polls During Presidential 

Years, 1968–1984». Journalism 

Quarterly, 62:272–277. 

Salwen, Michael B. (1985b), «Does Poll 

Coverage Improve as Presidential Vote 

Nears?». Journalism Quarterly, 

62:887–891. 

Sebstrup, Preben (2002), En undersøgelse 

viser …. Århus: Systime Academic. 

Simon, Herbert A. (1954), «Bandwagon 

and Underdog Effects and the Possibility 

of Election Predictions». The Public 

Opinion Quarterly, 18, 3:245–253. 

Skalaban, Andrew (1988), «Do the Polls 

Affect Elections? Some 1980 Evidence». 

Political Behavior, 10, 2:136–150. 

Spangenberg, Frits (2003), The Freedom to 

Publish Opinion Poll Results. Report on 

a Worldwide Update. ESOMAR (The 


70 

World Association of Research Professionals) 

& WAPOR (World Association 

for Public Opinion Research). 

Stovall, James Glen & Jaqueline H. Solomon 

(1984), «The Polls as a News Event 

in the 1980 Presidential Campaign». The 

Public Opinion Quarterly, 48, 

3:615–623. 

Ståhl, Matts (1983), «Utom felmarginalen 

– om opinionsjournalistikens villkor och 

knep». Sociologisk Forskning 1. 

Waldahl, Ragnar (1995), «Avisenes bruk 

av meningsmålinger». Norsk medietidsskrift, 

1:69–90. 

Waldahl, Ragnar, Bernt Aardal & Audun 

Beyer (2006), Påvirkes velgerne av 

meningsmålinger? Mulige konsekvenser 

av publiserte meningsmålinger. En utredning 

utarbeidet for Kommunal- og regionaldepartementet 

i mars 2006. Tilgjengelig 

på: http://www.regjeringen.no/ 

upload/kilde/krd/rap/2006/0018/ddd/ 

pdfv/285271valg_rapport_meningsmalinger.pdf 

Weaver, David & Sung Tae Kim (2002), 

«Quality in Public Opinion Poll Reports: 

Issue Salience, Knowledge, and Conformity 

to AAPOR/WAPOR Standards». 

International Journal of Public Opinion 

Research, 14, 2:202–212. 

Welch, Reed L. (2002), «Polls, Polls, and 

More Polls: An Evaluation of How 

Public Opinion Polls Are Reported in 

Newpapers». The Harvard International 

Journal of Press/Politics, 7, 1:102–114.

FOREDRAG/AKTUELL DEBATT 

Program for kulturforskning. 

Noen ettertanker 

CATHRINE HOLST 

cathrine.holst@arena.uio.no 

Jeg fikk i oppdrag av styret for det nylig 

avsluttede Program for kulturforskning 

(KULFO) å si noe om forskningen programmet 

hadde finansiert. 1 To forhold 

skulle etter planen særlig belyses: «Forholdet 

mellom den forskningen KULFO 

ønsket å stimulere til og den forskningen 

programmet faktisk har stimulert til» – 

og mellom «mulighetsrommet for 

kulturforskningen og KULFO-forskningen». 

2 Hva slags forskning ble 

bestilt? Hva slags forskning ble resultatet? 

Hva slags forskning ble lagt til side? 

Og ikke minst, hva slags kulturforskning 

burde KULFO i større grad ha stimulert 

til? Hva er interessant kulturforskning? 

Jeg hadde, kort oppsummert, 

ønsket meg en norsk kulturforskning 

med større ambisjoner om å forklare, 

klarere ambisjoner for sin teoretisering, 

og et mer reflektert forhold til egne kritiske 

ambisjoner. Jeg er videre for å satse 

på såkalt kultursektorforskning, og for 

en allmenn styrking av humaniora. 

Kultursektorforskningen hører imidlertid 

hjemme et annet «sted» enn under 

kulturforskningsprogrammene, etter min 

oppfatning. Jeg er også skeptisk til 

71 



VOL 50, NR 1, 71–84 

måten humaniora har blitt gitt fortrinn 

på innenfor KULFO. Jeg skal dessuten si 

noe om KULFOs mål om en samfunnsrelevant 

kulturforskning. Forskning, også 

kulturforskning, bør tilstrebe samfunnsrelevans, 

men ikke i enhver forstand, og 

ikke for enhver pris. 

La meg aller først, kort, si noe om hva 

som her menes med kulturforskning. For 

i en forstand er vi jo «alle» kulturforskere. 

Hvilke forskere innenfor humaniora 

og samfunnsvitenskap forsker ikke på 

kultur? I denne sammenheng menes 

imidlertid, naturligvis, noe mer avgrenset. 

Kulturforskere er de som studerer 

noe, ett eller annet, «med et kulturanalytisk 

perspektiv», for å sitere fra KULFOs 

programplan. 3 Hva et kulturanalytisk 

perspektiv er? Helt allment dreier det seg 

om, etter hva jeg forstår, å i en eller 

annen forstand ha kultur som fortolknings- 

og/eller forklaringsramme. Å 

anlegge et kulturanalytisk perspektiv 

betyr å fortolke og/eller forklare noe 

med henvisning til kultur; å se tingene 

man studerer «i forhold til deres kulturelle 

og samfunnsmessige kontekster», 

som det heter i programplanen til det

nylig påbegynte kulturforskningsprogrammet 

Kulturell verdsetting (KUL- 

VER). 4 

HVA SLAGS KULTURFORSKNING 

BLE BESTILT? 

Programplanen for KULFO avgrenset 

enda nærmere hva man ønsket seg. En 

sentral forventning var «samfunnsrelevans»: 

«En aktuell og relevant kulturforskning 

bør forholde seg til dagens 

samfunn. Den bør kunne beskjeftige seg 

med økonomi, teknologi og globalisering, 

og med forhold som kjønn, klasse, 

etnisitet og nasjonalitet». Betydningen av 

å studere «global kultur», ulike aspekter 

ved globaliseringen og de «etiske og 

moralske utfordringer» globaliseringen 

bringer med seg, ble særlig understreket. 

Forskningen man ønsket seg skulle 

videre foregå innenfor rammen av de 

såkalte «fortolkende vitenskapene». Følger 

vi KULFO-planen, er kulturforskning 

en forskning som tilstreber å analysere 

ulike problemstillinger med 

utgangspunkt i forståelse og fortolkning 

av kultur. Og dette er primært et anliggende 

for «de humanistiske disiplinene», 

men også, tillegges det, for «flere av de 

samfunnsfaglige». Det ble også oppmuntret 

til tverrfaglighet. Man henvendte seg 

imidlertid fremfor alt til humanistene. 

Programmet vil, heter det, ha «en særlig 

forpliktelse til å fremme humanistiske 

forskningsperspektiver og bidra til å 

styrke humanistiske kjernefag». 

Alle ble imidlertid bedt om å anlegge 

et kulturanalytisk perspektiv, også 

humanistene. Bestillingen var ikke analyser 

av «språklige, estetiske, historiske 

og filosofiske problemstillinger» i 

og for seg. Poenget skulle være å se 

slike problemstillinger i lys av kulturell 

og samfunnsmessig kontekst. KULFOforskningen 

skulle være en forskning 

[ HOLST ] 

72 

som ikke «isolerte sine studieobjekter», 

som kontekstualiserte «forskningsgjenstanden», 

slik at den viste «ut over 

seg selv og til ulike omland». 5 

Hva gjelder studieobjekt, gjorde KUL- 

FOs programplan ingen avgrensning: 

Man finner det «ikke hensiktsmessig å 

peke ut bestemte emner eller gjenstandsområder». 

Det ble særlig understreket at 

«feltet med ulike forskningsoppgaver» 

ikke skulle begrenses til «det spesialiserte 

kulturliv»; kultursektorforskning skulle 

ikke prioriteres særlig. Poenget var å 

åpne opp mot «hele raden av form- og 

betydningsdannelser som ligger til grunn 

for de menneskelige levemåter og forestillingsverdener». 

Hva som i stedet ble fremhevet, var en 

del særlig fruktbare måter å gjøre kulturanalyse 

på. Betydningen av å historisere 

ble spesielt vektlagt, og knyttet til kravet 

om samfunnsrelevans. Det er nå, heter 

det, «et sterkt behov for» å i større grad 

se «nåtiden i perspektiv». «Historisering» 

er i denne sammenheng «vesentlig». 

Programmet la videre til grunn «den 

språklige vendingen», samtidig som man 

etterlyste utfordrende «materialistiske 

perspektiver», og prosjekter som kunne 

fange inn kroppslighetens og teknologiens 

betydning. Andre ønsker var fokus 

på «mediering» og «kunnskap», ikke 

minst vitenskap, og «dannelse». 

«Kritiske perspektiver» var dessuten 

viktig. «Fortolkning og forståelse kan og 

bør frambringe kritiske og maktanalytiske 

dimensjoner», heter det i planen. I 

tillegg ønsket man seg «teoretisk dristighet» 

i betydningen «generalisering og 

modellkonstruksjon som ikke direkte 

springer ut av empiriske studier». 

LEVERT SOM BESTILT? 

Fikk man så det man ønsket seg? Fikk 

programmakerne kulturforskningen de

[ PROGRAM FOR KULTURFORSKNING. NOEN ETTERTANKER ] 

bestilte? Svaret er, vil jeg si, både ja og 

nei. Det mest slående er kanskje det relativt 

svake oppbudet av humanister. Det 

humanistiske innslaget ble helt klart svakere 

enn det som var tenkt. «Sentrale 

humanistiske fag og fagmiljøer […] var i 

liten grad søkere til programmet, eller 

nådde ikke opp i konkurransen», som 

det heter i et oppsummerende avsnitt i 

KULVER-planen. Som jeg har talt det, 

kan bare rundt halvparten av prosjektene 

sies å ha en humanistisk profil. 

Resten må sies å ha en i overveiende grad 

samfunnsvitenskapelig orientering. 

Hvorfor samfunnsvitere i så stor grad 

vant igjennom, på tross av programplanens 

mange invitter til humanistene, 

går det bare an å spekulere i. Jeg tror 

samfunnsvitere generelt er mer søknadsvante 

enn humanister. Samfunnsforskere 

forholder seg jevnlig til utlysninger 

av forskningsmidler myntet på 

dem, fra ulike andre programmer i 

NFR, fra departementene, og fra andre 

private og offentlige oppdragsgivere. 

Samfunnsvitere flest vet hva det vil si å 

tilpasse sine forskningsinteresser en 

program- eller utlysningstekst; de har 

erfaring når det gjelder hva man må 

skrive, og hvordan, vil man ha napp. 

Humanister er i mindre grad en del av 

forskningssøknadsindustrien, dels fordi 

det er færre utlysninger tilpasset dem, 

dels, trolig, fordi dette er et spill de så 

langt av faglige og identitetsmessige 

grunner ikke har ønsket å delta i. 

Humanistene har ikke vært vant til 

eller villet tenke anvendelse og aktualitet, 

slik forskningsrådsprogrammer nå 

gjennomgående krever. 

Dette gjaldt også KULFO. KULFOplanen 

rettet seg først og fremst mot 

humanister, men den understrekte også 

tydelig betydningen av samfunnsrelevans 

og tradisjonelt samfunnsvitenskapelige 

73 

problemstillinger, for eksempel knyttet 

til globalisering. Dette, som trolig tiltrakk 

samfunnsviterne, kunne også bidra 

til å drive humanistene bort. Som det 

understrekes i KULVERs programplan, 

manglet dessuten flere av KULFO-søknadene 

fra humaniorahold, i den grad slike 

i det hele tatt kom, «et kulturanalytisk 

perspektiv». Det er bemerkelsesverdig. 

Kan humanister simpelthen ikke utføre 

kulturanalytisk innrettet forskning? Vil 

de det ikke? Tenker kanskje humanister 

flest på seg selv som noen som studerer 

det de studerer «isolert», og ikke som 

noen som forstår og/eller forklarer i lys 

av kultur? Var det når alt kom til alt en 

fundamental mismatch mellom programkravet 

om kontekstualisering og dagens 

humanistiske fagkultur? 

Prosjektporteføljen til KULVER 

begynner å ta form. Utfallet av første 

utlysningsrunde foreligger nå. 6 Og det 

kan se ut til at noe er i ferd med å endres. 

For humanistene har nå ikke bare søkt, 

de har også nådd igjennom – ni av ti prosjekter 

i denne runden er tildelt humanister. 

Muligens er den humanistiske fagkulturen 

i endring. Muligens blir det 

stadig flere humanister mindre fremmed 

å bedrive kulturanalyse og tenke samfunnsrelevans. 

Muligens har programstyringen, 

slik sett, hatt effekt. Humanistenes 

gjennomslag under KULVER kan 

imidlertid også henge sammen med trekk 

ved bestillingen denne gang. Humanioras 

betydning aksentueres enda sterkere 

i KULVER-planen enn i KULFO-planen. 

I tillegg er fokuset på «estetisering/estetiske 

praksiser» et studieobjekt humanister, 

i hvert fall tradisjonelt, kjenner bedre 

enn samfunnsvitere. 

Når det gjelder historisk orienterte 

studier, er det mer grunn til å si levert 

som bestilt for KULFO. Flere prosjekter 

ble ledet av historikere; enda flere er his-

toriserende. Ellers har det empiriske 

fokuset fremfor alt vært på Norge. Slik 

har det også vært under tidligere kulturforskningsprogrammer. 

Da har imidlertid 

fokus på det norske inngått i bestillingen. 

7 Denne gang skulle fokus, som 

nevnt, være på «global kultur», på konsekvenser 

av globaliseringen, på kulturell 

endring og forskjellighet. Også slike forhold 

kan imidlertid studeres med 

utgangspunkt i norsk empiri. Dette er da 

også hva flere av prosjektene har gjort. 

KULFO-planens krav om «samfunnsrelevans» 

kan derfor langt på vei sies å 

være oppfylt. I tillegg til de historiserende 

prosjektene, finnes en rekke prosjekter 

som belyser tematikker knyttet til 

globalisering og forskjellighet. 8 Hva som 

i tillegg har blitt oppfylt, er et krav om at 

norsk kulturforskning må ta et særlig 

ansvar for å studere prosesser og objekter 

på norsk jord. Kravet er ikke uttrykt i 

KULFO-planen, i hvert fall ikke i rene 

ord – og ikke som det har vært det i tidligere 

programmer – men det er der åpenbart. 

KULFO-planen etterlyste forskning 

om vitenskap og dannelse, og om «mediering 

og materialitet». Hvorvidt forskning 

om slike temaer er levert, kan vi få 

et slags inntrykk av gjennom å telle. Og 

svaret blir da positivt. Flere av prosjektene 

har hatt vitenskap som uttrykkelig 

og sentralt studieobjekt. En del har også 

kretset om dannelsesbegrepet. Det 

samme kan sies om spørsmål knyttet til 

mediering, enten fokus har vært på massemedier, 

eller mediering i bredere forstand, 

som et trekk ved «all betydningsdannelse», 

som det heter i KULFOplanen. 

Annet er utvilsomt vanskeligere å få 

noe grep om gjennom telling. Var 

KULFO-forskningen egentlig «kritisk»? 

Var den preget av «dristig teoretisering»? 

[ HOLST ] 

74 

Var den gjennomført «kulturanalytisk»? 

Var den rent «forstående» eller «fortolkende», 

eller var den for eksempel også 

forklarende? Man kunne selvsagt gått i 

gang med å telle. 

Og da ville man funnet ut at alle prosjektene 

i en eller annen forstand er kritiske 

eller vurderende, alle har teoretiserende 

elementer, dristige eller ei, og alle 

fortolker hva de studerer med utgangspunkt 

i kultur, på en eller annen måte, og 

uansett om de også sikter mot annet, for 

eksempel å forklare med utgangspunkt i 

kultur, hva nå det måtte bety. Så er vi i 

grunnen like langt. For det hadde vært 

nokså utrolig om KULFO-forskningen 

ikke på noen måte leverte på disse punktene. 

Kan man tenke seg en kulturforskning 

helt uten vurderinger og teori, og 

som ikke på noen måte analyserte noe 

med henvisning til kultur? En slik aktivitet 

ville vi trolig verken kalt kulturforskning 

eller forskning. 

Mer interessant enn å finne ut at 

KULFO-forskerne leverte på disse punktene, 

er det å finne ut hvordan de leverte. 

Hvordan ble det teoretisert? Hvordan 

ble kritikk utøvet? Hvordan håndterte 

KULFO-forskerne forholdet mellom fortolkning 

og forklaring? Jeg returnerer til 

dette om et øyeblikk. 

«BRED PORTEFØLJE»? 

Aller først noen ord om påstanden om at 

KULFO hadde en «bred prosjektportefølje»; 

den fremmes i KULVERs programplan 

og andre steder. KULFO-prosjektene 

er «svært forskjellige og 

mangfoldige», heter det for eksempel i 

en årsrapport fra programmet. 9 «KUL- 

FOs prosjektportefølje spenner over et 

vidt register mht. tema, perspektiver, teorier 

og metoder». 

Hvor bredt KULFO i realiteten favnet, 

kan diskuteres. Teoretisk er det i hvert


fall godt med fellesgods. Det er for 

eksempel en hovedantagelse hos mange 

at poststrukturalistisk teori er overordentlig 

betydningsfull, uansett hvilke 

mer spesifikke innvendinger man måtte 

ha mot slik teori. Det kan være verdt å 

minne om at dette ikke er oppe og vedtatt 

utenfor kulturforskningen. Innenfor 

psykologi og mye samfunnsvitenskap er 

det i dag naturalistiske perspektiver som 

er på fremmarsj. Poststrukturalismens 

betydning innenfor fagfilosofien må også 

sies å være meget begrenset. 10 

Emnemessig har porteføljen like fullt 

vært bred. Perspektivering og problemfokus 

varierer naturligvis også. Kunsthistorikere 

er typisk opptatt av annet enn 

sosiologer og statsvitere, selv om det 

skulle være slik at de alle jobber kulturanalytisk 

i en eller annen forstand. Blant 

annet i årsrapportene kommer det opp at 

det i ulike KULFO-sammenhenger, for 

eksempel på programseminarer, har vært 

vanskelig å få til utveksling på tvers av 

prosjektene. KULFO-planen åpnet i en 

del henseender opp for sprik i ulike retninger 

– med vitende og vilje i og for seg 

– og en del sprik måtte det derfor også 

bli. 

Flere av KULFO-prosjektene har imidlertid 

ting til felles. Dette følger blant 

annet av de mer spesifiserte bestillingene 

som faktisk lå i KULFO-planen, og som, 

i hvert fall et stykke på vei, ble realisert i 

praksis. En del ble som nevnt levert, presis 

som bestilt. 

I tillegg er det ikke vanskelig å finne 

klynger av prosjekter ut over dette, det 

vil si prosjekter som «snakker» til hverandre 

om felles problemstillinger. 

KULFO-forskningen rommer, på tross av 

bredden i porteføljen, klynger av prosjekter 

som tar opp og diskuterer norsk 

kultur- og dannelsestradisjon, folkeliv og 

folkekultur, politiske bevegelser, retten, 

75 

medisinen, velferdsstaten, massemedier, 

post-kolonial teori og relevansen av 

moderne samtidsdiagnoser, for å nevne 

noe. Jeg vet ikke hvor mye kontakt prosjektene 

innenfor hver av disse klyngene 

har hatt underveis i programperioden. 

Retrospektivt betraktet, når jeg nå leser 

hva som har blitt publisert, er det lett å 

se at de med fordel kunne ha hatt det. 

At prosjektporteføljen på en del måter 

var bred, betyr heller ikke at «alt» ble 

inkludert. Hele kulturforskningens 

«mulighetsrom» var på ingen måte dekket 

inn gjennom KULFO. Ikke at det 

skulle være noe mål i seg selv; men slik 

var det nå en gang ikke. Det finnes en 

annen kulturforskning enn KULFOforskningen. 

Kulturforskningen som helt eller delvis 

falt utenfor, og som ut fra en annen 

definisjon av kulturforskning kunne falt 

innenfor, var for det første humanistisk 

forskning uten et tydelig kulturanalytisk 

perspektiv. Slik kulturforskning åpnet 

man opp for tidligere. I planen for 

kulturforskningsprogrammet forut, Program 

for kulturstudier, finnes flere passasjer 

med mer generelle invitter til språk, 

litteratur, kunst- og musikkvitenskapene. 

Under KULFO skulle det kulturanalytiske 

rendyrkes. For det andre ble samfunnsvitenskapelig 

kulturforskning definert 

som sekundær. Også samfunnsvitere 

kan bedrive forskning fra et kulturanalytisk 

perspektiv, ifølge KULFO-planen, 

men den humanistiske forskningen ble 

gjort primær. Dette var også nytt. Program 

for kulturstudier sidestilte samfunnsvitere 

og humanister. Forskningen 

som for det tredje falt ut, var det som i 

Program for kulturstudier ble kalt «vurderande» 

forskning på normative spørsmål 

og diskusjon av kriterier for «sanning, 

moral og rett», med utgangspunkt i 

«fag som t.d. etikk, filosofi, jus og teo-

logi». KULFO-planen sa litt om «etiske 

og moralske utfordringer», ikke minst 

knyttet til globaliseringen, men nokså 

løselig, og uten henvisning til spesifikke 

disipliner. For det fjerde kunne man tenke 

seg en kulturforskning som gjorde en mer 

konsentrert innsats i forhold til forklaringsspørsmålet. 

Hva KULFO-planen 

nokså entydig vektla, var fortolkende 

eller forstående forskning. For det femte 

falt altså kultursektorforskningen utenfor. 

KULFO videreførte ikke satsingen på 

denne typen forskning fra tidligere 

kulturforskningsprogrammer. 

Kultursektorforskning eller «kulturfeltforskning» 

omfatter: 

a) forskning om forholdet mellom spesifikt 

politiske institusjoner og kulturfeltet 

(«kulturpolitikkforskning»), og b) 

mer allmenne studier av institusjoner, 

prosesser, verdimønstre og strukturer på 

kulturfeltet (forskning om «kulturlivets 

organisering»). Avgrensningen inkluderer 

også c) kulturøkonomiforskning. 11 

Nå kan selvsagt også forskning på kultursektoren, 

enten det nå er snakk om 

forskning av type a), b) eller c), bedrives 

fra et kulturanalytisk perspektiv. Det finnes 

imidlertid mye kultursektorforskning 

som ikke bedrives slik. Også slik forskning 

kunne finansieres under de tidligere 

kulturforskningsprogrammene. Under 

KULFO ble dette utelukket. Kravet var 

nå forskning fra et kulturanalytisk perspektiv, 

uten unntak. 

HVA BURDE DET VÆRT MER AV? 

Kultursektorforskning, 

samfunnsvitenskap og samfunnsrelevans 

Jeg skal starte med det siste. Burde satsingen 

på kultursektorforskningen som ble 

stanset i og med KULFO vært videreført? 

Først og fremst: Ja. Det finnes flere gode 

grunner til at kultursektorforskning har 

blitt og fortsatt bør satses på av NFR. Jeg 

[ HOLST ] 

76 

kan bare slutte meg til hva som tidligere 

har vært anført vedrørende dette. 12 Jeg er 

imidlertid ikke overbevist om at denne 

satsingen bør foregå innenfor rammene 

av kulturforskningsprogrammene. Gitt at 

vi med kulturforskning ganske enkelt 

mener forskning fra et kulturanalytisk 

perspektiv – en forskning som fortolker 

og/eller forklarer med henvisning til kultur 

– er det vanskelig å se den faglige 

begrunnelsen for å privilegere kultursektoren 

som studieobjekt. Kultursektorforskning 

er ikke, etter hva jeg kan se, 

mer nødvendig knyttet til kulturanalytiske 

perspektiver enn for eksempel 

helsesektorforskning. Kulturanalytisk 

kultursektorforskning kan naturligvis 

finansieres på lik linje med annen kulturanalytisk 

forskning innenfor rammene av 

et program for kulturanalytisk forskning. 

Annen kultursektorforskning mener jeg 

bør finansieres innenfor rammene av ett 

av NFRs samfunnsvitenskapelige forskningsprogrammer, 

for eksempel som en 

egen øremerket satsing under Velferdsprogrammet, 

eller innenfor rammene av 

et demokratiforskningsprogram, eller et 

program for forskning på offentlig sektor 

og sivilsamfunnet. 

Hva med samfunnsvitenskapene generelt? 

Er det riktig å gi dem en sekundær 

status innenfor kulturforskningen, som 

man gjorde under KULFO, og som man 

nå gjør i enda sterkere grad under KUL- 

VER? Er det rimelig å privilegere humaniora? 

Gitt at vi med kulturforskning 

skal forstå forskning fra et kulturanalytisk 

perspektiv, har jeg problemer med å 

se den faglige begrunnelsen også for 

dette. Samfunnsvitenskap kan like mye 

som humaniora bedrives med utgangspunkt 

i kulturanalytiske perspektiver. Og 

humanistisk forskning er ikke nødvendigvis 

kulturanalytisk innrettet. Humanistisk 

forskning kan, som det heter i


KULFOs egen programplan, også være 

forskning på «språklige, estetiske, historiske 

og filosofiske problemstillinger» i 

og for seg, forskning som ikke kontekstualiserer 

studieobjektet kulturelt. 

Politisk sett er privilegeringen av 

humaniora innenfor KULFO og KUL- 

VER mer rimelig. Norsk samfunnsforskning 

må sies å være i en relativt gunstig 

finansiell situasjon (Kaloudis & Rørstad 

2006). I Norge går rundt en tredjedel av 

de offentlige overføringene til forskning 

til samfunnsforskning, ser vi bort fra 

forskningsinstitusjonenes grunnbevilgninger. 

Dette er høyest i Norden, og betydelig 

over EU-gjennomsnittet. Humanistisk 

forskning fikk 171 millioner kroner via 

NFR i 2007, mot 805 millioner til den 

samfunnsvitenskapelige forskningen. 13 I 

tillegg kommer de betydelige ekstramidlene 

samfunnsforskningen mottar direkte 

fra departementene. 14 Kort sagt: Får ikke 

samfunnsviterne alt nok, i hvert fall om vi 

sammenligner med hva humanistene får? 

Kan vi ikke i et forsknings- og fordelingspolitisk 

perspektiv forsvare å gi samfunnsvitenskapen 

en sekundær status 

innenfor norsk kulturforskning? Det er 

mulig. Mitt poeng er ikke at det ikke finnes 

gode grunner for å satse særlig på 

humaniora innenfor KULFO og KUL- 

VER. Mitt poeng er at en slik forfordeling 

ikke kan gis en faglig begrunnelse, 

gitt at kulturforskning betyr kulturanalytisk 

forskning. 

Et alternativ man selvsagt har her, om 

man er bekymret for at samfunnsvitenskapen 

skal rane til seg midler fra den alt 

begrensede humaniorapotten, er å 

droppe kulturforskningsprogrammene 

og i stedet kanalisere midlene som i dag 

går til disse under FRIHUM. Dette 

hadde vært faglig sett ryddigere – og 

pengene hadde forblitt hos humanistene. 

På den annen side kan den konsentrering 

77 

en programsatsing innebærer gi gevinster. 

Jeg har alt nevnt trekk ved den 

«merverdi» KULFO skapte. 

Saken får vurderes nærmere ved neste 

korsvei, når KULVER ebber ut, og spørsmålet 

om et nytt kulturforskningsprogram 

igjen kommer opp. Mye kunne 

sies om både verdien av og problemene 

med å programstyre forskning, allment, 

og innenfor humaniora spesielt. Jeg skal 

her nøye meg med å si noe om kravet om 

samfunnsrelevans. 

NFR har gjennom programorganiseringen 

ønsket å bidra til å øke forskningens, 

også humanioras, samfunnsrelevans. 

For å få penger fra kulturforskningsprogrammene, 

har forskerne måttet redegjøre 

for hvorfor prosjektene deres er av 

betydning, for oss, i dag. Dette kan virke 

rimelig. For «folk flest» kan jo lure: I en 

situasjon med knappe ressurser – hvorfor 

bruke offentlige midler på humaniora? 

Få burde være bedre rustet til å besvare 

dette spørsmålet enn humanistene selv. 

Og humanistene må, etter min oppfatning, 

ta i denne materien, om de finner 

det besværlig eller ei. De må det for egen 

del; det dreier seg om å sikre fortsatt 

finansiering av virksomheten de bedriver. 

Men det er også deres plikt. I et demokratisk 

samfunn kan borgerne med full 

rett kreve redegjørelse for offentlig ressursbruk. 

15 

På den annen side: Fokuset på samfunnsrelevans 

kan også lede feil. Én ting 

er at relevans ikke må defineres for 

smalt, for eksempel som økonomisk 

avkastning. Betydningsfull humanistisk 

forskning er ikke nødvendigvis lønnsom. 

Kulturforskningsprogrammene har da 

heller aldri krevd lønnsomhet. 

Men det er også en annen fallgruve. 

En for reservasjonsløs betoning av samfunnsrelevans 

kan lede til at faglig sett 

svake, men trendy prosjekter stadig får

passere faglig sterkere, men mer utidsmessige 

prosjekter i køen. Kvalitet og 

samfunnsrelevans kan av og til, og kanskje 

oftere enn antatt, gå i hop. Mer her 

er ingen nødvendig harmoni. Et aktuelt 

prosjekt er ikke nødvendigvis godt. 

Humaniora må orientere seg mot samtiden 

og samfunnet omkring, men med 

aktsomhet. 

Jeg har ikke grunnlag for å hevde at 

KULFOs programstyre har vist uaktsomhet 

på dette punktet. Jeg vet ikke noe om 

prosjektene som ble valgt bort. Jeg er 

heller ikke kvalifisert til å overprøve 

KULFO-styrets vurdering av ulike prosjekters 

faglige potensial. Men følgende 

slo meg: Til og med planen for det særdeles 

anvendte Velferdsprogrammet 

inneholder beroligende passasjer om at 

hensynet til «brukere» og «samfunnet» 

ikke får trumfe kravet om «høy vitenskapelig 

kvalitet». 16 Tilsvarende finnes ikke 

i KULFOs dokumenter. Det overrasket 

meg. Ett eller annet sted burde noen ha 

slått uttrykkelig fast at kravet om samfunnsrelevans 

ikke får utarte seg. For tillates 

det, er det krise. Idéhistoriker 

Svante Nordin (2008) mener svensk 

humaniora alt er i krise. Kvalitetskriterier 

settes til side. I stedet gjelder samfunnsrelevans 

og andre «politiske» kriterier. 

Fokus rettes ikke minst mot den 

type kulturforskning KULFO vil stimulere 

til. 

Nordin har blitt avvist, nokså oppskriftsmessig, 

som «ännu en gubbe» 17 

som ikke har satt seg ordentlig inn i hva 

ungdommen holder på med. Det er 

mulig. Saken er likevel større enn Nordin. 

Jeg tror Nordin setter ord på, om 

ikke en oppfatning, så i hvert fall en 

frykt som finnes i en større krets, blant 

humanister og andre, både innenfor og 

utenfor Sveriges grenser. Jeg har kjent på 

den selv. Og jeg mener nok også at 

[ HOLST ] 

78 

KULFO kunne gjort mer for ikke å gi en 

slik frykt næring. I programplanen fremmes 

relevanskravet helt uten forbehold. I 

formidlingsstrategien ses forskning og 

formidling til en bredere offentlighet som 

to sider av samme sak. 18 Forskningen 

blir, heter det, «satt på prøve og viser sin 

berettigelse» først når den formidles, i 

«møte med noe/noen utenfor seg selv». 

Som om den interne prøvingen i vitenskapssamfunnet 

ikke spilte noen særlig 

rolle for forskningens «berettigelse». 

Som om fagfeller med de fagkunnskaper 

fagfeller har, ikke hadde noen særskilt 

autoritet når det gjelder å skille godt fra 

mindre godt i forskningen. Som om 

vitenskapelig kvalitet var synonymt med 

hva allmennheten til enhver tid måtte 

mene var relevant «å tenke videre med» 

og «diskutere, handle og endre» med 

utgangspunkt i. 19 

Kanskje var det ikke slik ment, men 

likevel: I passasjer som dette fremstår 

kravet om samfunnsrelevans som et kvelende 

krav om å være tilgjengelig og 

«politisk korrekt», alltid og uansett. 

Man finner seg ikke i det. Og man kunne 

lett komme til å bli både «gubbe» og 

«mot» programmer. 

Kritisk kulturforskning 

La meg nå bevege meg nærmere forskningen 

selv – og si noe om kritikk. For 

KULFO-planen etterlyste, som nevnt, en 

kulturforskning som ikke bare var samfunnsorientert, 

men også samfunnskritisk. 

Kulturforskeren pålegges, kunne vi 

si, å ikke forholde seg verdifritt til det 

han eller hun studerer. 

Det passer bra, kan det se ut til. Den 

typiske kulturforsker har få illusjoner 

om at forskningen vedkommende bedriver 

skulle være verdifri. Den gjengse 

antagelsen synes tvert imot å være at 

våre vurderinger, også når vi forsker, vil


preges av de verdiene vi har. Vi konfronteres 

med etiske og politiske spørsmål, 

også i forskningen. 

Dette kunne man jo så gjort mer eller 

mindre ut av. I flere av publikasjonene og 

prosjektbeskrivelsene jeg har lest, gjør 

man egentlig ganske mye ut av saken. 

Det artikuleres etisk og/eller politisk kritikk, 

ofte av radikal art, av hvordan 

vitenskap bedrives, av rettens virkemåte, 

av velferdsstaten, av markedet, av det 

politiske styringssystemet, av trekk ved 

norsk kultur, av bestemte standarder for 

normalitet, og så videre. Dette har jeg 

isolert sett ingen innsigelser mot. Jeg tror 

ikke forskningen kan være verdifri, og 

jeg har sans for at forskeren heiser flagg 

fremfor å synse i det skjulte. 

Hva som imidlertid forbløffet meg 

under lesningen, var at verdigrunnlaget – 

stedet kulturforskeren kritiserer fra – så 

til de grader tas for gitt som rett, og ikke 

redegjøres for eller begrunnes noe nærmere. 

Det er helt greit å forfekte bestemte 

ideer om hvordan et demokratisk samfunn 

bør utformes, om hvordan et flerkulturelt 

samfunn kan fremmes, om hva 

som er rettferdig og urettferdig her i verden, 

om hva vi bør tolerere og ikke tolerere. 

Hva jeg reagerte på, var at det ikke 

falt flere inn at dette tross alt er spørsmål 

mennesker i moderne samfunn strides 

om. Hva jeg etter hvert kom til å savne, 

var med andre ord, og paradoksalt nok, 

en anerkjennelse av hva filosofen John 

Rawls (1996) kaller «pluralismens faktum». 

Vi kan ikke bare gå ut i verden og 

forutsette at alle mener sånn cirka som 

oss selv om rett og galt, godt og vondt. 

Vi må godtgjøre våre etiske og politiske 

synspunkter. I hvert fall må vi det, når vi 

opptrer i en autoritativ rolle som forsker, 

når vi på statens regning forteller andre 

at det og det er riktig og derfor bare 

«må» gjøres og tas hensyn til. 

79 

Jeg tilføyde «paradoksalt nok» over, 

ettersom det i de samme tekstene kunne 

stå mye om at verdiene våre er relative. 

Hva som er gyldig i én kulturell kontekst, 

er det ikke uten videre i en annen, 

het det gjerne. Kulturforskere flest er jo 

slik sett så til de grader bevisst pluralismens 

faktum. Det var dette jeg fant forunderlig; 

at noen i det ene øyeblikk 

kunne messe om at alt er relativt, mens 

de i det neste kunne intervenere med 

brask og bram på vegne av alt de bare 

«visste» var rett og godt. Alt var altså 

likevel ikke så relativt. 

Og alt er jo ikke det. Det vil si: Jeg 

benekter ikke pluralismens faktum, men 

jeg vil hevde, som Rawls, at det selv gitt 

dette, er mulig å begrunne noen felles 

normer som gyldige, på tvers. Men dette, 

om man skulle være enig eller uenig med 

meg i det, er ikke det sentrale. Poenget er 

at her er et problem som må diskuteres. 

Det ble, som nevnt, i sin tid foreslått, i 

Program for kulturstudier, at kulturforskningen 

burde hente inn ekspertise i 

normative spørsmål utenfra, fra filosofi, 

juss og teologi. Jeg tror da også at slik 

ekspertise kunne bidratt interessant. Det 

avgjørende er imidlertid at kulturforskerne 

selv tar tak. 

I så fall må de se at det her i det hele 

tatt er et problem. Det slo meg stadig da 

jeg leste KULFO-publikasjonene at en 

del helt åpenbart ikke gjør det – av grunner 

som så langt ligger litt i mørke for 

meg. Noen må gjerne klargjøre. 

Forklarende kulturforskning 

Mitt neste punkt er i utgangspunktet 

mindre kritisk. Som nevnt, sikter mye 

kulturforskning mot å fortolke og forstå 

i lys av kultur. Det er det i og for seg lite 

å anføre mot. Det er av betydning å kultivere 

frem en kulturforskning som evner 

å sette kontinuitet og endring i kom-

plekse meningsstrukturer interessant og 

adekvat på begrep. Jeg er enig med 

KULFO-planen når den understreker 

den forstående kulturforskningens samfunnsrelevans 

og kritiske potensial. Slik 

forskning kan bidra til å synliggjøre ting 

vi ikke ser og ting vi hadde glemt, og slik 

gjøre det enklere for oss å formulere 

alternativer til gjengse måter å se og 

gjøre ting på. 20 En annen måte å gjøre 

kulturforskningen samfunnsrelevant på 

er imidlertid å gjøre den mer forklarende. 

Med å forklare noe mener jeg i 

denne sammenheng det å identifisere forhold 

som kan sies å forårsake noe. Ta 

den såkalte norske velferdsmodellen, en 

modell preget av en sosialdemokratisk 

velferdsstat kombinert med et sentralisert 

lønnsforhandlingssystem og en sammenpresset 

lønnsstruktur. 21 Hvordan 

oppsto denne modellen? Hva kan forklare 

fremveksten av den? Dette er sentrale 

spørsmål i den politiske debatten og 

i norsk samfunnsforskning. Ulike forhold 

trekkes frem når modellen skal forklares, 

men en faktor man nesten alltid 

nevner er «kulturen», man snakker, 

nokså diffust, om en bestemt egalitær 

kultur preget av tillit. Her kunne kulturforskningen 

kommet inn, med rikere 

beskrivelser av denne kulturen, men 

også, ville jeg ha håpet, med tanker om 

hvordan mer presist ulike kulturelle 

mønstre og prosesser i det norske kan 

bidra til å forklare fremveksten av det 

norske velferds- og forhandlingssystemet. 

En forklarende kulturforskning er 

imidlertid ikke bare noe å skue mot ut 

fra hensynet til aktualitet og samfunnsrelevans. 

Jeg tror simpelthen at kultur i en 

eller annen forstand ofte spiller inn som 

en forklaring på ulikt som vi mener det 

er betydningsfullt å forklare, uansett. Jeg 

hadde ønsket meg en kulturforskning 

[ HOLST ] 

80 

med større forklaringsambisjoner. For 

jeg har etter hvert funnet ut at dagens 

kulturforskning slett ikke er uten forklaringsambisjoner. 

Underveis, når jeg leste 

KULFO-publikasjonene, lette jeg systematisk 

etter forklaringsspråk. Og jeg 

fant en del av det. Mange forfatterne 

startet typisk opp med å ville «forstå» 

eller «fortolke» ett eller annet – i tråd 

med KULFO-bestillingen – mens de i 

konklusjonen gjerne hevdet å ha «forklart» 

både det ene og det andre. Og veldig 

ofte så jeg da også i hvert fall en 

skisse til forklaring i teksten. Men jeg ble 

ofte sittende og gjette om helt sentrale 

spørsmål. Ta alle de såkalte diskursanalysene; 

det er en del av dem i KULFOtekstene 

jeg har lest. I disse beskrives, 

ofte meget interessant, endringer i 

såkalte diskursive konstellasjoner innenfor 

for eksempel en vitenskapelig disiplin 

eller en samfunnsinstitusjon. Etter å ha 

beskrevet slike endringer, konkluderer 

man imidlertid veldig ofte med at man 

med dette har forklart hvorfor de diskursive 

endringene skjedde. I slike tilfeller 

ble jeg sittende i villrede. Hva, mer nøyaktig, 

er det som har forklart den diskursive 

endringen? Man har inngående 

beskrevet hvordan denne endringen har 

artet seg, men hva er det som er sagt, i og 

med disse beskrivelsene som forklarer 

endringen selv? Og hvorfor kan man si 

dette? Hvilke beveggrunner har man for 

å si at noe er forklaring på noe annet? 

Hvordan tenker man seg at dette har 

foregått? Skal diskursanalysen virkelig 

utfordre mer etablerte analytiske paradigmer, 

må den, tror jeg, ta opp og 

behandle slike spørsmål på en mer 

direkte og uttrykkelig måte. 

KULFO-forskningen inneholder dessuten 

en del eksempler på hvordan man ikke 

kan utforme en vitenskapelig forklaring. 

For det første, selv om man har identifi-


sert at noe er i noen sin interesse, har man 

ikke av den grunn identifisert hvordan 

dette noe oppstår. Bristen i en slik funksjonalistisk 

forklaringslogikk er grundig 

utlagt av Jon Elster. 22 Man må for det 

andre skille mellom det å finne likeartede 

eller analoge meningsstrukturer innenfor 

ulike domener og det å ha forklart noe. 

Det er ikke uinteressant å identifisere hva 

Tian Sørhaug (2006) kaller «konvergerende 

diskurser», for eksempel nyliberal 

retorikk i ulike sammenhenger. 23 Men 

man skal ikke tro at man isolert sett forklarer 

noe gjennom en slik øvelse. 

Til sist: Aktørene man forsker på vil 

alltid ha sine grunner for å gjøre hva de 

gjør, og sine forklaringer på hva som 

skjer. Disse forklaringene er ikke nødvendigvis 

riktige, og det er helt legitimt om 

en forsker, for eksempel en kulturforsker, 

lanserer alternative forklaringer han eller 

hun mener forklarer mer av eller bedre 

hva som skjer. Men: Det kan i slike sammenhenger 

være klokt å først ta aktørenes 

egne forklaringer seriøst, før man 

viser, hvis dette kan vises, at disse ikke 

kan forklare noe eller bare lite, for så å til 

slutt lansere sine egne alternative forklaringer. 

En del synes å mene at man vel så 

greit kan gå rett til det siste. Det gjelder 

særlig om man analyserer grupper man 

mener er mektige: politikere, jurister, 

økonomer, statistikere, medisinere og 

andre vitenskapsfolk. Man mener gjerne 

at man har bedre forklaringer på hva 

disse foretar seg enn de har selv. Det kan 

det jo også hende at man har, bare så det 

er sagt. Men jeg skulle ønsket at man i 

større grad hadde tilstrebet å vise det. 

Dristig teoretisering 

KULFO-planen etterlyser «dristig teoretisering». 

La meg aller først si noen ord om 

hva «dristig teoretisering» ikke er. Dristig 

teoretisering er ikke å argumentere for og 

81 

mot «postmodernismen» i vendinger alle 

nå har sett og lest et utall ganger. Teoretisering 

må ikke forfalle til en eller annen 

slags pliktmessig rutineøvelse som aldri 

bringer en noe annet sted enn der man alt 

var. Det er teoretisering på tomgang, teoretisering 

som «pappsløyd», som historikeren 

Fredrik Thue har formulert det. 24 

Dristig teoretisering blir heller ikke 

«bekreftet» uansett hva som faktisk 

måtte skje. «Alt-henger-sammen-medalt» 

og «alt-er-veldig-komplisert-og-sammensatt-og-kontekstuelt-og-relasjonelt»utsagn 

er utsagn som stort sett aldri vil 

vise seg feil. De er med andre ord sikkert 

korrekte. Men de er ikke spesielt interessante, 

og de er i hvert fall ikke «dristige». 

I KULFO-planen mener man med dristig 

teoretisering «generalisering og 

modellkonstruksjon som ikke direkte 

springer ut av empiriske studier». Man 

mener vel med dette, går jeg ut fra, at det 

ikke skal tilstrebes noe en til en-forhold 

mellom teori og empiri. På bakgrunn av 

empiriske studier og teori kan man formulere 

hypoteser man strengt tatt ikke 

har dekning for der og da, men som kan 

danne utgangspunkt for videre studier 

siden. Dette er knapt kontroversielt i 

noen kretser, og bare å slutte seg til. En 

annen sak er at man vel bør tilstrebe, i 

hvert fall i forskningssammenheng, at 

ens teoretiske spekulasjoner, eller i hvert 

fall deler av dem, i en ikke altfor fjern 

fremtid, kan omformes til forskbare problemstillinger. 

Tilsynelatende spenstige 

prosjekter kan av og til strande nettopp 

her; man har noen artige og tankevekkende 

ideer, men så ble det liksom med 

det. Det kan naturligvis tenkes at man 

ikke ville bidra empirisk i det hele tatt, 

men til filosofisk diskusjon. Det er helt 

legitimt, men krevende. 

Når det gjelder «modellkonstruksjon», 

kan dette jo bety mye forskjellig.

Jeg har ikke funnet mye modellbygging i 

KULFO-publikasjonene om man med 

modell mener det samme som man 

mener med modell innenfor for eksempel 

økonomi, statsvitenskap og deler av sosiologien. 

At det er lite av slikt, kan skyldes 

at de fleste kulturforskere tross alt 

ikke er veldig opptatt av å lete etter det 

generelle. Det er definitivt en dragning 

innenfor kulturforskningen mot å fokusere 

på «kompleksitet» og «forskjellighet» 

fremfor på hva som måtte være av 

generelle trekk; vi ser det også i KULFOplanen, 

selv om det altså i denne ene formuleringen 

etterlyses «generalisering og 

modellkonstruksjon». 

Uansett mener man trolig noe annet 

med «modellkonstruksjon» i en kulturforskningssammenheng 

enn hva som er 

[ HOLST ] 

82 

gjengs innenfor for eksempel statsvitenskap. 

En mulighet er at man tenker 

«modellkonstruksjon» i betydningen 

begreps- og typologiutvikling, det Liv 

Hausken (2007) skildrer som «teori som 

tenkning». Slik teoretisering må under 

enhver omstendighet stå sentralt innenfor 

en i overveiende grad fortolkende 

kulturforskning, og den krever «dristighet», 

kunne vi si, men også dannelse. 

Det kan være verdt å understreke. 

KULFO-forskningen inneholder flere i 

denne forstand tenkende tekster, fra Nils 

Giljes artikkel om «annerledeslandet 

Ascona» til Peter Larsens og Sigrid Liens 

fotohistorie, fra Eva Reme om Bergensiana 

til Birger Solheim om litteratur og 

glemsel. Det beste med oppdraget jeg har 

hatt har vært å lese slike tekster. 

Noter 

1. Denne artikkelen er en nedkortet versjon av rapporten Et blikk utenfra. Program 

for kulturforskning 2003–2007. Her finnes en oversikt over publikasjonene jeg har lest 

fra de over tretti prosjektene programmet finansierte. Det er lesningen av disse publikasjonene, 

samt av relevante forskningspolitiske dokumenter, som danner grunnlag for 

refleksjonene mine i rapporten – og i det følgende. 

2. Et skråblikk på norsk kulturforskning. Prosjektbeskrivelse. 

3. Kulturforskning 2003–2007. 

4. Kulturell verdsetting. Program for kulturforskning 2008–2012. 

5. Formuleringene er hentet fra et avsnitt som oppsummerer KULFO i KULVER-planen. 

6. Det ble i april 2008 innvilget støtte til ti prosjekter: åtte forskerprosjekter og to 

postdoktorstipend. 

7. Se for eksempel Program for kulturstudier 1997–2002. 

8. I tilknytning til kravet om samfunnsrelevans, ble det også spurt etter forskning om 

«kjønn, klasse, etnisitet og nasjonalitet», samt økonomi og teknologi. Alt dette leveres, 

i litt ulikt omfang. At kjønnsdimensjonen bare sto sentralt i ett prosjekt, var litt overraskende. 

KULFO-planen trekker stadig frem kjønn som en sentral kulturanalytisk 

nøkkel. 

9. Årsrapport 2005. Program for kulturforskning.


10. John Searle gir en god oversikt over den naturalistiske vendingen i mange vitenskaper 

og forholdet mellom denne vendingen og filosofien i artikkelen «The Future of Philosophy» 

(http://ist-socrates.berkeley.edu/~jsearle/future_of_philosophy.rtf). 

11. Jeg refererer her fra et høringsnotat forfattet av Per Mangset, Høgskolen i Telemark 

og Telemarkforskning-Bø, med tittelen «Innspill til nytt kulturforskningsprogram 

under Norges forskningsråd». Notatet kom inn i en høringsrunde i 

fagmiljøene om hva man ønsket seg av et nytt kulturforskningsprogram forut for lanseringen 

av KULVER. 

12. For eksempel i Kunnskapsbehov i kultursektoren («Bjørkås-utredningen») fra 

2003 og i Mangsets høringsnotat (se over). Se også Ellen Aslaksens kronikk i Dagbladet 

i februar i år (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/02/08/526277.html). 

13. Av de 171 millionene kroner til humaniora gikk 13 millioner til KULFO – som i 

denne sammenheng telles som humanistisk (i virkeligheten gikk jo en del KULFO-midler 

til samfunnsvitenskapelige prosjekter). Den samlede kronestørrelsen på KULFO i 

programperioden var 73,2 millioner. 

14. Departementene kanaliserer midler gjennom NFR, men overfører også midler 

direkte til oppdragsforskningsmiljøer. Av sistnevnte midler, går langt mindre til humaniora 

enn til samfunnsforskning. 

15. Dette understrekes betimelig og i klartekst i KULFOs formidlingsstrategi. 

16. Programplan for velferdsforskning 2004–2008. 

17. Sitat fra Rasmus Landströms anmeldelse av Nordins bok på dagensbok.com. 

18. «Det er både uheldig og unødvendig å skille skarpt mellom forskning og formidling. 

Kommunikasjonen, dialogen og formidlingen rundt kulturforskningen blir […] en 

del av forskningen selv». 

19. Passasjen i sin helhet lyder: «Det er i møtet med noe/noen utenfor seg selv at forskningen 

blir satt på prøve og viser sin berettigelse. Kultur- og samfunnsforskning er nyttig 

ved at den gir oss som samfunn og som individer begreper å tenke med, innsikt og 

(konkret) kunnskap om viktige samfunnsmessige felt. Dette kan brukes til å tenke 

videre med, diskutere, kritisere, handle og endre». Jeg er med andre ord noe ambivalent 

til KULFOs formidlingsstrategi. Som nevnt, synes jeg det som står om humanioras 

legitimeringsplikt er kontant og godt. Å ville tenke nytt omkring formidling er også 

fortjenestefullt. Her har dessuten en del av KULFO-forskerne bidratt spenstig og meget 

aktivt. Jeg er imidlertid uenig i strategiens grunnleggende antagelse om at orientering 

mot samfunnsrelevans og bred formidling går friksjonsfritt i hop med det å levere 

forskning på høyt faglig nivå. 

20. I denne sammenheng er historiske studier sentrale. Det er greit at KULFO understreker 

dette. Men kan ikke det synkrone perspektivet være like viktig som det diakrone? 

Innsikt i historien kan gi oss et nytt blikk på oss selv – men det samme kan 

innsikt i hvordan «de andre» tenker og gjør, i dag. Dette siste opptar ikke minst den 

forstående samfunnsvitenskapen. Jeg har sagt det før: Ser vi bort fra fordelings- og 

forskningspolitiske hensyn, fremstår KULFOs stadige privilegering av humaniora som 

noe vilkårlig. 

21. For en klargjørende fremstilling, se Barth, Moene og Wallerstein (2003). 

22. Se for eksempel Elster (2007). 

23. Jeg fant Sørhaugs essay tankevekkende. Men hva skaper diskurskonvergensen han 

mener å finne? 

24. I et intervju med Forskerforum 2/2003. 

83

Referanser 

Barth, Erling, Karl Ove Moene & Michael 

Wallerstein (2003), Likhet under press. 

Utfordringer for den skandinaviske fordelingsmodellen. 

Oslo: Gyldendal Akademisk. 

Elster, Jon (2007), Explaining Social Behavior. 

New York: Cambridge University 

Press. 

Formidling i Program for kulturforskning: 

Kulturforskningens forhold til sine 

omgivelser – en strategi. Oslo: Norges 

forskningsråd. 

Gilje, Nils (2007), «Ascona – annerledeslandet 

ved Lago Maggiore. En studie 

av alternativkulturen på begynnelsen av 

1900-tallet». I: Torunn Selberg & Nils 

Gilje, red., Kulturelle landskap. Sted, 

fortelling og materiell kultur. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Hausken, Liv (2007), «Media Aesthetics 

Perspectives». Upublisert notat. 

Holst, Cathrine (2008), Et blikk utenfra. 

Program for kulturforskning 2003–2007. 

Oslo: Norges forskningsråd. 

Innspill til nytt humanistisk program for 

kulturforskning. Oslo: Norges forskningsråd. 

Kaloudis, Aris & Kristoffer Rørstad 

(2006), En analyse av offentlig forskningsfinansiering 

i Norge. Arbeidsnotat 

51, NIFU STEP. 

Kulturell verdsetting. Program for kulturforskning 

2008–2012. Oslo: Norges 


Kulturforskning 2003–2007. Oslo: Norges 


[ HOLST ] 

84 

Kunnskapsbehov i kultursektoren. En 

utredning om forskning og forskningsformidling 

på kulturfeltet (2003). Oslo: 

Norges forskningsråd. 

Larsen, Peter & Sigrid Lien (2007): Norsk 

fotohistorie. Frå daguerreotypi til digitalisering. 

Oslo: Samlaget. 

Nordin, Svante (2008): Humaniora i Sverige. 

Framväxt. Guldålder. Kris. Stockholm: 

Atlantis. 

Program for kulturstudier 1997–2002. 

Oslo: Norges forskningsråd. 

Programplan for velferdsforskning 

2004–2008. Oslo: Norges forskningsråd. 

Rawls, John (1996), Political Liberalism. 

New York: Colombia University Press. 

Reme, Eva (2007), «Bergensiania. Komposisjoner 

av en by». I: Torunn Selberg & 

Nils Gilje, red., Kulturelle landskap. 

Sted, fortelling og materiell kultur. Bergen: 

Fagbokforlaget. 

Solheim, Birger (2008), «Litteraturens 

kamp mot systematisert glemsel». I: 

Ingunn Lunde & Susanna Witt, red., 

Terminal Øst – totalitære og posttotalitære 

diskurser. Oslo: Spartacus/Scandinavian 

Academic Press. 

Sørhaug, Tian (2006), «Gull, arbeid og galskap. 

Om normalitet og modernitet». I: 

Thomas Hylland Eriksen & Jan-Kåre 

Breivik, red., Normalitet, s. 275–316. 

Oslo: Universitetsforlaget. 

Årsrapport 2005. Program for kulturforskning. 

Oslo: Norges forskningsråd

Resultatstyring: Rasjonell teknikk eller 

diskursiv mekanisme? 

SVEIN HAMMER 

svein.hammer@svt.ntnu.no 

Åge Johnsen 

Resultatstyring i offentlig sektor 

– konkurranse uten marked. 

Bergen: Fagbokforlaget 2007, 380 sider 

Høsten 2007 ble den norske offentligheten 

preget av en markant skoledebatt, 

med felles referansepunkt i PISA-undersøkelsens 

budskap om svake læringsresultater 

i norsk skole. Denne debatten, 

med alle dens nyanser og brytningspunkt, 

illustrerer et grunnleggende 

poeng i Åge Johnsens bok Resultatstyring 

i offentlig sektor (2007); måling og 

sammenligninger danner en avgjørende 

basis for analyse, diskusjon og (forsøk 

på) forbedring av offentlige tjenester. 

Med dette som utgangspunkt viser 

boken hvordan resultatindikatorer og 

resultatmålinger kan ses som del av en 

spesiell styringsteknikk, drøfter denne 

teknikkens utfordringer og muligheter, 

og gir råd om hvordan vi kan ta den i 

bruk for å styre bedre og mer gjennomført: 

Resultatstyring i offentlig sektor er å framskaffe 

relevante data for både effektivitetsog 

produktivitetsvurderinger samt å sette 

disse inn i en organisatorisk og politisk 

sammenheng som danner grunnlag for 

85 



VOL 50, NR 1, 85–98 

bedre og mer rasjonelle beslutninger i 

offentlige organer (s. 11). 

For undertegnede ble lesningen av denne 

boken en tankevekkende erfaring, fordi 

den på flere måter danner en kontrast til 

mine egne artikler «Hvordan kan vi måle 

dette?» (2004) og ikke minst «Styring, 

statistikk, subjektivitet» (2008). Også 

her spiller resultatindikatorene og målingene 

en sentral rolle, men da for å vise 

hvordan tilsynelatende nøytrale teknikker 

kan ses som del av diskurser, av 

strømninger som fører oss i nye retninger, 

som transformerer våre praksiser: 

[…] de ulike elementene inngår i en diskurs 

som sier at i) kvaliteten på det vi gjør kan 

reduseres til et begrenset antall indikatorer, 

ii) disse indikatorene kan måles entydig og 

dermed gi eksakt informasjon om hva tjenesteprodusentene 

oppnår, iii) slike målinger 

og sammenligninger mellom tallene vil 

motivere medarbeiderne til kontinuerlig 

utviklingsarbeid, iv) dermed kan vi effektivt 

forbedre de kommunale tjenestene uten 

å måtte styre ovenfra (Hammer 2004:19). 

Boken og artiklene ser med andre ord på 

det samme temaet, og berører mange av 

de samme tendensene, nyansene og pro-

lemstillingene. Likevel blir historiene 

relativt forskjellige. Det slo meg derfor at 

mitt møte med Åge Johnsens bok kunne 

danne en basis for en refleksjon som 

strekker seg fra resultatmåling som 

sådan, via forståelsen av styringens problematikk 

i mer generell forstand, til det 

kunnskapsteoretiske spørsmålet om 

hvordan analytisk strategi og perspektiv 

virker på hva vi ser og hvordan vi ser 

det. 

Å STYRE GJENNOM 

RESULTATMÅLING 

La oss starte med en skisse av Åge Johnsens 

bok, som etter min vurdering representerer 

en god, solid og ikke minst 

instruktiv tekst til et viktig temaområde: 

Innledningsvis slås det fast at det å styre 

gjennom måling av resultater verken er 

så nytt eller så knyttet til den politiske 

høyresiden som vi tror. Tvert imot har 

teknikken en lang og for mange ukjent 

historie, og har underveis vært brukt av 

helt ulike politiske regimer. Ut fra dette 

stiller Johnsen seg kritisk til både overdreven 

hyllest og ensidig avvisning av 

resultatstyring. Alternativet er å innta 

pragmatikerens posisjon, det vil si et 

budskap om at resultatstyring er et nyttig 

grep om det brukes på en gjennomtenkt 

måte og i riktig sammenheng. 

Nytten ligger da blant annet i at operasjonalisering 

og bruk av resultatindikatorer 

bidrar til beslutningsrelevant 

informasjon i offentlig sektor. Og i den 

grad målingene er pålitelige og gyldige, 

vil de ifølge Johnsen kunne bidra til 

kommunikasjon, forhandlinger og 

beslutninger basert på gjensidig tillit. 

Betingelsen er at styringssystemet utformes 

slik at det tar hensyn til det egenartede 

ved offentlig sektor, med innslag av 

både usikkerhet, tvetydighet og ikke 

minst kontinuerlig politisk konkurranse. 

[ HAMMER ] 

86 

Dette gjør det også viktig å vurdere ulike 

resultatstyringsoppskrifter opp mot 

hverandre; noen egner seg best som verktøy 

for ledelsens strategivalg, mens andre 

gir bedre støtte i desentraliserte prosesser. 

Et avgjørende poeng i boken er at 

den tradisjonelt tette koblingen mellom 

mål og målinger ikke er den eneste 

mulige, at det også er mulig å operere 

med løsere koblinger der indikatorene 

utvikles mer nedenfra og opp – med forankring 

i virkeligheten slik den framstår 

for de som jobber i feltet. Det er nemlig 

ikke usannsynlig at valget av strategi vil 

innvirke på hvor lett indikatorene og 

målingene inkorporeres i styringspraksisene, 

og dermed også på om resultatinformasjonen 

brukes slik at den bidrar til 

«nytte i form av bedre oppgaveutførelse» 

(s. 208). 

Slike refleksjoner og avklaringer er viktige, 

men Johnsen understreker at graden 

av suksess til syvende og sist avhenger av 

hvor bra en mestrer overgangen fra prat 

til handling. Budskapet er her at langsiktighet 

og tålmodighet er avgjørende, både 

for utformingen, iverksettelsen og ikke 

minst bruken av resultatinformasjonen. 

Sett i lys av usikkerheten og tvetydigheten 

i offentlig tjenesteproduksjon, kan vi 

ikke forvente at tallene brukes bare prosedyremessig 

og formelt; resultatmålingene 

vil også spilles ut strategisk i pågående 

forhandlinger mellom ulike aktører. 

Det er nærliggende å kategorisere dette 

som en dysfunksjonell effekt, men Johnsen 

viser at slik bruk (også) kan ses som 

en positiv faktor som kan bidra til 

omstilling og effektivitet. Slike nytteeffekter 

kan på sin side økes ved å innarbeide 

nettverk og læringsfora i iverksettingsstrukturen, 

ettersom dette vil 

innvirke både på deltagelse og forpliktelse 

overfor indikatorene og målingene.

[ RESULTATSTYRING: RASJONELL TEKNIKK ELLER DISKURSIV MEKANISME? ] 

Etter disse drøftingene av konkrete 

utfordringer, flytter Johnsen sin diskusjon 

ut mot demokratiet i mer generell 

forstand, og viser hvordan måling av 

resultater kan knyttes til styring, åpenhet 

og læring i moderne samfunn. Et viktig 

poeng her er at mens privat sektor gjerne 

preges av en konkurranse der det å bli 

best er avgjørende for å overleve, kan vi 

argumentere for at i offentlig sektor er 

ikke det viktigste å være best, men å 

være god nok (hvilket gjerne betyr å ikke 

havne under gjennomsnittet på resultatmålingene). 

Til sist vender Johnsen fokuset mot 

evalueringens problematikk, det vil si 

mot hvordan vi forstår og vurderer resultatstyringens 

effekter. Blant annet pekes 

det på at mens kostnadene ved slike styringsmodeller 

gjerne er framtredende i 

starten, knyttet til ressursbruk og økt 

byråkrati på grunn av mer rapportering, 

er nyttevirkningene gjerne mer spredd, 

vanskeligere å se, og ikke minst mer 

langsiktige. Å se på resultatstyring som 

en investering i en potensielt bedre framtid 

er derfor viktig. Samtidig understreker 

Johnsen at dette ikke betyr at resultatstyring 

alltid er bra: Som alle andre 

styringsteknikker har også denne både 

fordeler og ulemper, og egner seg bedre i 

noen sammenhenger enn i andre. Det 

vesentlige blir dermed å utforme, iverksette 

og bruke resultatstyringen på en 

mest mulig gjennomtenkt måte. 

Resultatstyring er et politisk instrument, og 

som med verktøy flest er det ikke noe mål i 

seg selv at alle bruker det hele tiden 

(s. 336). 

Alt i alt gir Resultatstyring i offentlig 

sektor en grundig innføring i resultatindikatorer 

og -målinger som grunnsteiner 

i en distinkt styringsform; en styrings- 

87 

form som utgjør noe annet enn budsjettstyring, 

regelstyring, fagstyring etc., og 

som åpner for et mer mangfoldig styringsrepertoar 

enn rendyrket målstyring. 

Slik sett gir boken en nyttig rydding 

i mangfoldet av virksomme styringsteknikker 

i offentlig sektor – eller, med 

andre ord: øker vår kunnskap om det 

feltet resultatstyringen anvendes innenfor. 

Samtidig dreier boken seg ikke bare 

om bedre oversikt og mer innsikt; den er 

også et effektfullt bidrag til iscenesettelsen 

av den virkeligheten den omhandler 

– noe vi i det følgende skal se nærmere 

på. 

STYRINGENS DISKURSER 

Styring gjennom måling er også undertegnedes 

forskningsfelt. Analysestrategien 

er imidlertid en helt annen enn for 

Åge Johnsen; for meg er ikke det avgjørende 

å gi noen entydig avklaring av hva 

en slik styringsform impliserer, og heller 

ikke å vurdere om det er en riktig eller 

feil strategi, eller å gi innspill om hvordan 

den kan fungere best mulig. Isteden 

ønsker jeg å gjennomføre en konstruktivistisk 

analyse, der jeg ser på hvordan en 

kategori som resultatstyring, samt den 

omskiftelige, gjerne tvetydige mengden 

av begrep, praksiser og teknikker den 

relateres til, inngår i diskursive strømninger 

der virkeligheten konstrueres eller 

iscenesettes. 

Den viktigste inspirasjonen er her to 

forelesningsrekker gitt av Michel Foucault 

(2007; 2008) på slutten av 1970tallet, 

der han gjennom begrepet 

«governmentality» utforsker den 

moderne styringskunsten. Disse forelesningene 

ble nylig for første gang publisert 

i sin helhet på engelsk; åtte hundre 

sider tettpakket med både dyptgripende 

og vidtfavnende analyser. Kort sagt er 

Foucaults utgangspunkt at det fra 15- og

1600-tallet oppstår en helt ny refleksjon 

over styringens teknikker og grep, sirkulerende 

rundt kategorier som «samfunnet», 

«befolkningen» og «økonomien». 

Utgangspunktet var da en erkjennelse 

om at det i samfunnet, i befolkningens 

liv, finnes ressurser som kan fanges inn 

og gjøres til del av statens maktkapasiteter. 

I en tidlig fase ledet dette til bruk av 

styringsgrep med et direkte, totaliserende 

og paternalistisk preg. Etter hvert krystalliserte 

imidlertid en mer liberal variant 

seg; en tiltagende refleksjon over styringens 

grenser, over muligheten til å utvikle 

mer indirekte styringsteknikker som 

stimulerer til at samfunnets ressurser 

utvinner seg selv. Ifølge Foucault kan 

mye av vår tids forståelse og utøvelse av 

styring sies å befinne seg innenfor denne 

sistnevnte horisonten. 

I artikkelen «Styring, statistikk, subjektivitet» 

(Hammer 2008) forsøkte jeg 

å bruke dette perspektivet til å utvikle 

en analytisk modell for utforskning av 

bevegelsene og brytningene i og mellom 

styringsdiskurser. Tanken er da at slike 

diskurser kan studeres som et spill mellom 

fire komponenter: På den ene siden 

en dimensjon som strekker seg mellom 

konkrete styringsteknologier (knyttet 

til spesifikke teknikker, kalkulasjoner, 

prosedyrer, programmer og praksiser) 

og mer abstrakte rasjonalitetsformer 

(knyttet til refleksjoner, diskusjoner, 

begrepsfesting og kunnskapsdannelse). 

På den andre siden det som skjer i spillet 

mellom vertikale styringsgrep (styring 

av andre gjennom formelle vedtak, 

strukturer og prosedyrer) og mer horisontale 

subjektiveringspraksiser (selvstyring 

gjennom identifikasjon, interaksjon, 

nettverksdannelse, vurdering og 

utvikling). Dersom denne modellen skal 

anvendes i foucauldiansk ånd, er det 

viktig at vi unngår å tilskrive en av 

[ HAMMER ] 

88 

komponentene fundamental status; 

tvert imot bør de ses som gjensidig konstituerende 

innenfor et åpent, bevegelig 

tablå som formes og transformeres over 

tid. 

Gitt et slikt perspektiv kan en tekst – 

for eksempel Resultatstyring i offentlig 

sektor – studeres med et annet blikk enn 

ved å spørre om den er velformulert, 

fornuftig eller sann. Isteden kan vi se 

den som en «framkomst» innenfor en 

virkelighetsproduserende diskurs, der 

det vesentlige spørsmålet er om og eventuelt 

hvordan teksten bidrar til å føre 

diskursen videre. Et slikt studium krever 

normalt både en viss tidshorisont og 

analyse av flere ulike tekster; bare slik 

kan vi se hvordan diskursen konstitueres 

og har effekter. Det er imidlertid 

mulig å argumentere for at konsentrasjon 

om en utvalgt tekst er mulig, i hvert 

fall dersom diskursanalytikeren har god 

kjennskap til tekstens kontekst eller 

framkomstflate, og dermed kan la de 

mer overordnede diskursive prosessene 

operere som en imaginær innramming 

for den konkrete analysen. I det følgende 

vil jeg gjøre et forsøk på en slik 

diskursiv rekonstruksjon av Åge Johnsens 

tekst. 

RESULTATSTYRING 

I DISKURSPERSPEKTIV 

Da jeg leste Resultatstyring i offentlig 

sektor, slo det meg at boken ikke bare 

representerte en solid kilde til empirisk 

kunnskap, men i seg selv kunne ses som 

empiri, som ledd i pågående forhandlinger 

om hvordan et distinkt handlingsfelt 

både bør forstås og kan forbedres. Dette 

blir spesielt tydelig i de tilfellene der 

boken beveger seg fra det deskriptive og 

analytiske, over i partier der det blir 

tydelig at den også har en misjon om å 

bidra til et mer bevisst forhold til hvor,


når og ikke minst hvordan resultatstyring 

kan og bør brukes. Ettersom «utsagnet» 

kan sies å være diskursanalysens 

grunnkomponent, velger jeg å starte med 

et lengre sitat: 

Offentlig sektor er preget av komplekse 

oppgaver innen forvaltning, regulering og 

tjenesteproduksjon. Mange av oppgavene 

blir utført i desentraliserte og fristilte enheter 

der fagstyring utført av eksperter og 

profesjoner dominerer styringen. Skal 

resultatstyring være forenelig med denne 

kunnskapsintensive styringsformen, må 

resultatstyringen bidra til tre ting: For det 

første, å skape tillit mellom de profesjonelle 

tjenesteutøverne, administrasjonen og politikerne. 

For det andre, å yte rettferdighet 

overfor den kompleksiteten som er i oppgavene 

i offentlig sektor gjennom å gi mulighet 

for mangfold i tolkninger. For det 

tredje, å bidra til god samhandling innen og 

mellom offentlige virksomheter gjennom 

dynamikk. Dersom tjenestene blir forsøkt 

standardisert gjennom noen få resultatindikatorer, 

kan dette skape overforenklinger 

og misforståelser som undergraver tilliten 

mellom tjenesteutøverne, administrasjonen 

og politikerne. Dersom systemet er urettferdig 

i forhold til oppgavenes kompleksitet, 

og administrasjonen og politikerne likevel 

bruker resultatstyringssystemet, kan dette 

skape opportunistisk atferd hos de profesjonelle 

[…] Dersom systemet skal bidra til 

godt samarbeid og god samstyring, må 

resultatindikatorene kunne overføre gyldig 

og pålitelig informasjon og ikke misbrukes 

i situasjoner der resultatstyring er uegnet 

(s. 118–19). 

Etter min vurdering står vi her overfor et 

nøkkelutsagn i boken: Det erkjennes at 

offentlig sektor preges av kompleksitet, 

dynamikk og kunnskapsintensive prosesser. 

Feil bruk av resultatstyring kan der- 

89 

for medføre overforenklinger og misforståelser, 

opportunistisk atferd og 

misbruk av styringsinformasjon. Dette 

stiller store krav til resultatstyringen; den 

må unngå å redusere kompleksiteten for 

mye, og den må legge til rette for tillit og 

bidra til god samhandling mellom ulike 

aktører, styringsnivå og sektorer. Slik 

skrives konseptet inn i en større brukskontekst, 

der bevissthet om hvordan systemet 

utformes og anvendes vil bidra til 

at det ikke bare fungerer, men også 

bidrar til utvikling og forbedring. Et 

interessant poeng her er at Johnsen aldri 

åpner for noen reell tvil om at dette kan 

oppnås: Gjennom boken presenteres vi 

for både utfordringer og mulige negative 

trekk ved resultatstyringen, men slike 

momenter inkorporeres raskt i et positivt 

narrativ, der å løfte fram et problem ganske 

enkelt betyr å finne en rasjonell måte 

å løse det på. Diskursen vi står overfor 

preges dermed ikke av blindhet mot det 

som kan gå galt, men av en markert tro 

på at resultatstyringen er bra hvis den 

bare brukes riktig. 

Men hva er så resultatstyring i konkret 

forstand? I boken presenteres resultatstyringen 

som et konsept med relativt lang 

forhistorie, der ulike varianter gradvis har 

blitt innført i norsk offentlig forvaltning. I 

kommunal sammenheng framheves det 

hvordan etableringen av KOSTRA (et 

standardisert system for kommune/statrapportering) 

og den påfølgende bruken 

av data i Effektiviseringsnettverkene (der 

grupper av kommuner møttes og sammenlignet 

statistiske data) har bidratt til 

mer målrettet bruk av resultatdata. 

Betydningen av dette relateres til den 

grunnleggende erkjennelsen at det kun er 

«når resultatinformasjon er tatt i bruk, at 

vi kan forvente nytte i form av bedre oppgaveutførelse 

– eller det som i resultatmålingstradisjonen 

ofte kalles produktivitet,

effektivitet og fordeling og læring i organisasjonene» 

(s. 208). I forlengelsen av 

dette framheves det hvordan god iverksetting 

av resultatstyring også kan skape 

mer forutsigbarhet, åpenhet og ansvarlighet, 

samt ikke minst hvordan selve prosessen 

med å utforme systemet kan 

«bidra til læring i virksomheten, selv før 

systemet iverksettes og er blitt tatt i bruk» 

(s. 309). 

Et viktig budskap er at dette konseptet 

«kan brukes til å styre atferd og resultater 

på ulike nivåer som individ, tjeneste, 

organisasjon og program» (s. 133). 

Betingelsen er at målingene er relevante 

for de beslutningene som skal fattes, hvilket 

betyr at kvaliteten på resultatindikatorene 

blir avgjørende: «Beslutningsrelevans 

er knyttet til hva slags informasjon 

ulike interessenter trenger i sine vurderinger 

av hvordan tjenestene virker i den 

offentlige politikken» (s. 49). I den grad 

indikatorene er beslutningsrelevante, kan 

de ivareta en rekke ulike funksjoner: 

klargjøre organisasjonens mål, brukes i 

evalueringer, inngå i ledelsens insentiver, 

støtte brukerne i deres valg, indikere 

effektivitet, utløse analyser og forbedringsarbeid 

etc. Ifølge Johnsen (s. 318) 

betyr dette at resultatmålinger på en og 

samme tid åpner for både kontroll av 

underordnede, dokumentasjon overfor 

overordnede, konkurranse mellom likestilte 

og innsyn for utenforstående. 

Resultatstyringens rasjonalitet 

Slike forsøk på å beskrive og forklare hva 

resultatstyringen er i konkret forstand, 

kan fra en diskursanalytisk synsvinkel 

antas å konstitueres i samspill med det 

som foregår av problematiseringer, forhandlinger, 

kategoriseringer, målformuleringer 

etc. i det feltet som studeres. For å 

nærme oss dette, kan vi spørre hvilke 

[ HAMMER ] 

90 

refleksjoner Åge Johnsens bok er bygget 

rundt. Dersom vi da først fokuserer på 

styringsbegrepet i generell forstand, fremheves 

det at styring kan ses som «hvordan 

politikk og administrasjon virker 

sammen på organisering og virkninger av 

offentlige tjenester» (s. 78), at begrepet 

kan forstås som en kombinasjon av 

beslutninger, utforming, iverksetting og 

evaluering, samt at den økende vektleggingen 

av begrepet kan kobles til inspirasjon 

fra privat sektor og økt bruk av økonomisk 

rasjonalitet. I forhold til det siste 

punktet forfekter boken at «offentlig sektor 

har lite særpreg og få særregler i forhold 

til privat sektor» (s. 81). 

Innenfor en slik generell ramme framstår 

resultatstyring som en distinkt kobling 

av visse teknikker, verktøy og strategier, 

som til sammen antas å konstituere 

en bestemt styringsform. I Åge Johnsens 

bok finner vi en rekke forsøk på å 

avklare det underliggende poenget med 

denne styringsformen: 

Resultatstyring handler i sitt vesen om å 

skape resultater gjennom forbedringer. En 

ønsker å forbedre produktivitet, effektivitet, 

fordeling, likebehandling, forutsigbarhet, 

åpenhet og ansvarlighet (s. 52). 

Resultatstyring i offentlig sektor er viktig 

fordi offentlig sektor mangler visse konkurransemekanismer 

– eller i det minste ikke 

har like sterke utvelgelsesmekanismer og 

insentiver som markedskonkurranse kan 

ha (s. 34). 

En vanlig antagelse i resultatstyring er 

grunnleggende en slags læringsteori som 

forventer at beslutningstagere vil lære av 

resultatinformasjon og deretter fatte bedre 

beslutninger og forbedre den offentlige styringen 

(s. 265).


Resultatstyring er viktig for offentlig politikk 

fordi resultatinformasjonen gir tilbakemeldinger 

til administrasjonen, 

politikere, interesseorganisasjoner, media 

og andre om hvordan politikk og tiltak virker 

(s. 305). 

Det første sitatet er utpreget instrumentelt; 

resultatstyringens poeng er å skape 

forbedring på en rekke områder. Dette 

utdypes i de to neste sitatene ved at det 

presiseres hvordan denne styringsformen 

både ivaretar viktige funksjoner og 

er knyttet til en relasjon mellom bevisst 

bruk, læring og beslutninger. Deretter 

inntrer imidlertid en vridning ved at 

fokuset på å måle resultater ikke lenger 

bare knyttes til forbedring og styring, 

men også til informasjon og kommunikasjon. 

Dette underbygges også andre 

steder i boken, blant annet ved at det 

vises hvordan målinger både kan bidra 

til å redusere informasjonsulikhet, og gi 

mer åpenhet og innsyn (s. 65, 119). Det 

legges ikke skjul på at dette siste poenget 

kan være kontroversielt, gitt at mange vil 

mene et problematisk aspekt ved resultatstyringen 

er at den bidrar til en endimensjonal, 

instrumentell logikk i offentlig 

sektor: 

Tankerekken er at resultatinformasjon er 

tallbasert informasjon som innfører mer 

teknisk-rasjonell rasjonalitet og fortrenger 

politiske vurderinger. En bærende idé i 

denne boka er derimot at resultatinformasjon 

til syvende og sist er et politisk verktøy; 

resultatinformasjon bidrar til at 

politikk og styring blir mer evidensbasert 

og gjør verdi- og politiske vurderinger lettere 

og bedre enn uten slik resultatinformasjon 

(s. 284) 

Evidensbasert politikk kan ses som en forlengelse 

av opplysingstidens prosjekt om å 

91 

skape et bedre samfunn basert på rasjonell 

tenkning og vitenskapelig baserte fakta 

(s. 12) 

Her står vi igjen overfor et par nøkkelutsagn: 

Å styre gjennom resultatfokuserte 

målinger framtrer som et tilnærmet nøytralt 

verktøy som i) gjør politikk og styring 

mer evidensbasert, og dermed ii) gir 

et bedre grunnlag for både politiske og 

verdimessige vurderinger. Mens vi jevnlig 

finner punkter i boken der forfatteren 

stopper opp og inngående drøfter problematiske 

sider ved resultatstyringen, 

møter dette evidensperspektivet, denne 

tanken om at vi styrer bedre dersom vi 

forankrer valgene våre i målbar kunnskap, 

liten motstand i teksten. Snarere er 

vi her i berøring med et tilnærmet blindt 

punkt, som leder videre inn i positive 

betraktninger om hvordan resultatinformasjon 

kan brukes til både evaluering, 

kontroll, budsjettering, motivering, 

framheving, feiring, læring og forbedring. 

Slik føres leseren inn i et rom der 

resultatstyring nok kan ha sine problematiske 

sider, men likevel er både vedvarende 

og viktig: 

Offentlige tjenesters resultater og umiddelbare 

og ikke minst langsiktige virkninger er 

ofte vanskelig og omstridte å måle. Mange 

mener derfor at resultatstyring ikke passer i 

offentlig sektor, og offentlig sektor bør heller 

bruke budsjettstyring, regelstyring, profesjonsstyring 

eller politisk styring. Likevel ser 

vi at ofte måler offentlige virksomheter nettopp 

de antatt vanskelig målbare tjenestene, 

og resultatstyring er generelt utbredt i offentlig 

sektor. Dette kan forklares med at selv om 

målingene kan være vanskelige og omstridte 

på et gitt tidspunkt, kan resultatinformasjon 

bidra til ansvarlighet, omstilling, organisasjonslæring 

og politikkutforming (s. 308).

Med andre ord: når en styringsteknikk tas 

i bruk selv om den kritiseres, må det skyldes 

at den tross alt er både viktig og verdifull. 

Den diskursen vi står overfor preges 

slik av et i stor grad positivt fokus, samtidig 

som den artikuleres innenfor en utpreget 

formålsrasjonell logikk. Det siste blir 

tydelig gjennom hvordan noen av bokens 

sentrale begrep defineres. For eksempel 

framstilles produktivitet enkelt og greit 

som «å gjøre tingene riktig», og effektivitet 

omtales like utvetydig som «å gjøre de 

riktige tingene» (s. 42f) – mens evaluering 

reduseres til «en rasjonell aktivitet hvor 

man undersøker hvilke midler som er best 

for å nå hvilke mål, og om målene er riktige 

og fornuftig utformet» (s. 102). Fra et 

slikt ståsted er det nærliggende å anta at 

dersom norske kommuner måler noe de 

sier er vanskelig målbart, ligger det en 

rasjonell grunn bak; i dette tilfellet at 

resultatmålinger har potensial til å bidra 

til styrking av alt fra ansvarlighet til politikkutforming. 

Implisitt i denne argumentasjonen ligger 

en tanke om at resultatstyring ikke 

eksisterer i noe vakuum, at dens rasjonalitet 

bare kan forstås i relasjon til de 

sammenhengene den anvendes innenfor. 

Dette vil blant annet gjelde de politiske 

prosessene de relateres til. Et viktig 

poeng her er at boken ikke forankrer seg 

i et harmoni- eller konsensusperspektiv; 

tvert imot forstås politikk og styring som 

et komplekst system hvor ulike aktører 

konkurrerer med hverandre for å 

fremme sine interesser. Innenfor en slik 

setting kan vi anta at informasjon vil 

brukes strategisk i spillet mellom aktørene. 

Fra utsiden av diskursen er det 

nærliggende å tenke at dette representerer 

en utfordring til troen på sammenhengen 

mellom evidensbasert resultatinformasjon 

og rasjonelle beslutninger, 

ettersom selv saklig informasjon selvsagt 

[ HAMMER ] 

92 

kan brukes i mytekonstruerende prosesser. 

Gitt bokens diskurs framstår imidlertid 

ikke dette som noe problem; selv i 

prosesser preget av konkurranse og brytninger 

utgjør resultatmålinger og sammenligninger 

«forholdsvis enkle og 

løpende metoder for å framskaffe resultatinformasjon 

for å unngå at politikk og 

styring baseres på løse myter» (s. 13). 

Resultatstyringens avgrensninger 

En viktig tematikk i Åge Johnsens bok 

går på at resultatstyring inngår i en 

omfattende rekke ulike styringsformer 

som vil eksistere samtidig og ofte overlappende 

i forhold til hverandre: Politisk 

styring, regelstyring, budsjettstyring, formålsstyring, 

fagstyring, saksstyring, brukerstyring, 

forsøksstyring og intuitiv styring 

er blant de formene som nevnes. Slik 

ryddes det et rom der resultatstyring 

framstår som egenartet; mer eller mindre 

annerledes enn de andre styringsformene, 

og nettopp derfor bidragsyter til 

noe de andre formene ikke ivaretar. 

Tradisjonelt har regelstyring, profesjonsstyring 

og politisk styring vært viktige verktøy i 

offentlig styring, og offentlig sektor har vanligvis 

godt utviklede systemer for planlegging 

og budsjettering. Boka argumenterer 

likevel for at ikke-finansiell resultatmåling 

kan være spesielt viktig i offentlig sektor, 

fordi finansielle resultater og tradisjonelle 

budsjetter og regnskap gir lite relevant informasjon 

om produktivitet, effektivitet og fordeling 

(s. 34). 

Her ser vi hvordan argumentasjonen 

beveger seg langs det vi ovenfor omtalte 

som styringsdiskursers konkret/abstraktdimensjon: 

På den ene siden dreier det 

seg om valget mellom konkrete, praktiske 

styringsteknikker. Samtidig, gjennom 

at disse teknikkene både vurderes


mot hverandre og ses som deler av en 

styringsmessig helhet, skrives de inn i en 

styringsmessig diskurs forankret i spørsmål 

og stadige diskusjoner om hvordan 

og med hvilke grep en kan og bør styre. 

Innenfor denne diskursen framstår resultatstyringen 

som både egenartet og kontroversiell, 

men da gjerne slik at motstand 

kan tilskrives politiske interesser i 

å beholde for eksempel «en blanding av 

regelstyring hvor lærerorganisasjonene 

har stor innflytelse sentralt gjennom 

organisasjonstilpasning, og fagstyring 

hvor pedagogene har stor grad av selvstyre 

lokalt» (s. 291). 

Slike grensedragninger mot andre styringsformer 

gjør resultatstyringens teknikker 

og effekter mer tydelig. Samtidig 

skal vi være forsiktige med å fokusere for 

mye på slike distinksjoner, fordi de kan 

lede oss til å oppfatte «resultatstyring» 

som et entydig konsept. Åge Johnsen 

modifiserer dette ved å splitte styringsformen 

i tre forskjellige varianter: målstyring, 

overvåkning og sammenligning: 

Målstyring bygger på et hierarkisk styringssystem 

hvor målformuleringer på overordnet 

nivå bestemmer resultatindikatorene på 

lavere nivå i et forholdsvis tett integrert system. 

Overvåkningssystemer måler produksjonsprosessen, 

gjerne som en verdikjede, 

fritt koblet til de til enhver tid regjerende 

koalisjoner i organisasjonen med deres tilhørende 

målformuleringer. Sammenligninger 

bygger til forskjell fra målstyringen på at det 

kan være løse koplinger mellom målsettingene 

i organisasjonen og resultatindikatorene 

i informasjons- og beslutningssystemene 

(s. 132–33). 

Denne distinksjonen framstår som empirisk 

viktig, ikke minst fordi mange praktikere 

og forskere tenderer til å se resultatstyring 

som tilnærmet det samme som 

93 

målstyring. Bokens budskap er at det 

noen ganger kan være slik, men ikke alltid. 

For mens målstyring krever en tett 

kobling mellom målsettinger og indikatorer 

– som oftest definert gjennom 

ovenfra og ned-prosesser der en framtidig 

ønskverdig tilstand er i fokus, og der 

poenget er å utvikle et strategisk verktøy 

for ledelsens styring og kontroll – finnes 

det hele tiden en alternativ mulighet, der 

resultatfokuset og det tilhørende arbeidet 

med å velge ut og anvende indikatorer 

skjer uten noen kobling til målformuleringene. 

Drøftingene knyttet til denne tematikken 

underbygger samspillet mellom styringens 

konkrete og abstrakte aspekter, 

samtidig som vi her også ser konturene 

av den andre analytiske dimensjonen 

skissert ovenfor: mellom det vertikale og 

det horisontale. For eksempel vises det til 

hvordan styringskonseptet balansert 

målstyring bygger på en idé om «å oversette 

en organisasjons formål og strategi 

til et helhetlig sett av resultatindikatorer 

som danner et rammeverk for et strategisk 

måle- og styringssystem» (s. 143). 

Selv om denne oppskriften kan sies å 

være i hvert fall delvis nyskapende, er 

den likevel klart forankret innenfor målstyringens 

mer allmenne rasjonalitet, «en 

praktisk utformet modell av klassisk 

rasjonell beslutningstaking» (s. 134) – 

der målene uttrykker ledelsens preferanser, 

fungerer som rettesnor for medarbeiderne, 

brukes som basis for målinger og 

evalueringer, og dermed gir et grunnlag 

for mer målrettede beslutninger. 

Utsagn om tett kopling mellom mål og 

indikatorer framkommer ifølge Johnsen 

(s. 195) gjerne i relasjon til både hierarkisk 

styringskultur (ledelsen vet best, kan 

formulere klare og entydige mål, som til 

sammen uttrykker en vilje som skal og 

vil følges, men som må kontrolleres gjen-

nom målinger) og det økonomiske mennesket 

(en aktør som på den ene siden 

avdekker alternativer, vurderer muligheter 

og gjør sine valg, og på den andre 

siden måler resultatene av valgene, evaluerer 

måloppnåelsen og iverksetter forbedringsarbeid): 

Poenget er at målsettingene blir klart formulert 

før resultatindikatorene, at resultatindikatorene 

er koblet til målsettingene, og 

at målsettingene påvirker den faktiske 

atferden for å skape resultater (s. 195). 

Dette står i kontrast til mer løse former 

for resultatstyring, det vil si opplegg der 

innsamling, behandling og evaluering av 

informasjon relateres til det som foregår 

her og nå – med den følge at resultatindikatorene 

velges og formes uavhengig av 

framtidsmål. Slik løse koplinger mellom 

mål og indikatorer kan ifølge Åge Johnsen 

(s. 196) bidra til mer åpne, søkende, 

forhandlingspregede og dermed gjerne 

lærende prosesser enn ved tette koblinger. 

Dette har blant annet noe med at 

både organisasjonens mål og ledelsens 

beslutninger ofte er mer tvetydige enn 

antatt. Dersom en likevel forsøker å operasjonalisere 

disse målene og beslutningene 

til entydige og målbare indikatorer, 

kan det medføre målforskyvninger, utdefinering 

og/eller symbolsk bruk av indikatorene. 

Slike problem kan unngås 

gjennom at arbeidet med resultatindikatorer 

frigjøres fra målene og desentraliseres 

i organisasjonen. Samtidig vil et slik 

grep antagelig gjøre det enklere å implementere 

og ta systemet i bruk, noe som 

paradoksalt nok kan gi mer rasjonelle 

effekter enn i mer lukkede systemer. 

Denne argumentasjonen antyder en 

utpreget pragmatisk posisjon, der vekten 

legges på hvordan et dynamisk system 

må kunne brukes på ulike måter, av ulike 

[ HAMMER ] 

94 

aktører i forskjellige situasjoner og med 

forskjellige formål – eller mer konkret 

må «passe overens med behovene til profesjonsutøvere 

i deres fagstyring, økonomipersonell 

i deres økonomistyring og 

ledere i deres strategiske styring» 

(s. 111). Slik ser vi hvordan boken gjennom 

en rekke forsøk på å både avklare 

og avgrense et bestemt styringskonsept, 

skriver seg inn i en pågående prosess innrettet 

mot å få offentlig sektor til å fungere 

effektivt og oppnå kvalitativt gode 

resultater. De argumentene som fremmes 

framstår som både saklige og fornuftige; 

det kan imidlertid være grunn til å spørre 

om dette ganske enkelt skyldes at de spiller 

på lag med en for tiden kraftfull diskurs, 

der både de vertikale grepene og 

forventningene om aktiv deltagelse nedenfra-og-opp 

framstår som mer nøytrale 

og effektfrie enn det er grunn til? 

RASJONELL TEKNIKK ELLER 

DISKURSIV MEKANISME? 

Åge Johnsens bok kan leses som en grundig 

og konstruktiv gjennomgang av en 

distinkt styringsform – der både problemer 

og muligheter drøftes inngående, og 

der siktemålet helt klart er å bidra til en 

bedre og mer gjennomtenkt bruk av 

resultatstyring i offentlig sektor. I ontologisk 

forstand er det en rasjonell og håndfast 

virkelighet vi presenteres for: Styring 

er et nødvendig og avgrensbart fenomen 

som kan deles i en rekke underformer. 

Resultatstyring innebærer å vri fokus 

mot høyresiden av virksomheters input/ 

prosess/produkt/resultat-kjede, noe som 

oppnås gjennom en definerbar rekke 

aktiviteter og grep. Disse aktivitetene og 

grepene kan studeres, vurderes og forklares, 

og derigjennom også behandles, justeres 

og forbedres. Den epistemologiske 

posisjonen i møtet med denne virkeligheten 

preges av en blanding av metodolo-


gisk individualisme (et ønske om å bygge 

kunnskapen nedenfra og opp), såkalt 

positiv teori (en idé om å kunne møte 

fenomenene som de er uten normative 

fordommer) og en form for rasjonalistisk 

deduksjon (der mulige forklaringer settes 

opp mot hverandre og enten forkastes 

eller tas med videre som bidrag til en stadig 

mer rasjonell bruk av resultatstyringsteknikkene). 

Det er lett å la seg imponere over kraften 

i Johnsens framstilling, der teksten 

beveger seg mellom empirisk beskrivelse 

og bruksorientert argumentasjon. Og 

nettopp dette gjør det så interessant å 

beskue boken fra en diskursanalytisk 

posisjon. Hvilket vil si å sette parentes 

rundt både Åge Johnsens intensjoner og 

spørsmålet om hva som er sant og riktig 

i ontologisk forstand, og isteden se teksten 

som en samling diskursive utsagn, 

som en framkomst skapt i det prosessuelle 

spillet mellom kunnskap om og utøvelse 

av styring, som en situasjonsbetinget 

artikulering av forholdet mellom 

styringssystem og praktiseringen av dette 

systemet – og dermed også en medskaper 

av det feltet den omhandler. 

Den styringsdiskursen jeg da ser framtre 

er preget av mange av de samme 

momentene som Åge Johnsen behandler, 

bare framstilt med andre nyanser. Spesielt 

gjelder dette et sterkere fokus på 

implikasjonene av en forskyvning fra 

direkte, hierarkiske styringsgrep, over 

mot en styringsdiskurs med markert preg 

av indirekte teknikker og grep. Ifølge 

Michel Foucault (1993) kan styringens 

former analyseres nettopp i de punktene 

der teknologier som muliggjør dominansforhold 

står i relasjon til prosesser der 

individer former seg selv, og motsatt, der 

selvets teknikker er knyttet til etablerte 

maktstrukturer. I boken om resultatstyring 

bringes vi flere steder inn i en slik 

95 

tematikk, spesielt i drøftinger omkring 

styringsrelasjonen mellom stat og kommune 

– der det observeres at «samtidig 

med at aktører får økt frihet gjennom 

desentralisering, øker staten sin makt og 

styring» (s. 237). Dette forklares på en 

pragmatisk måte; når agentens muligheter 

og aktiviteter øker, ønsker prinsipalen 

en viss kontroll, men dette kan oppnås 

på andre måter enn ved tradisjonell 

ovenfra og ned-styring; «desentralisering 

betyr at staten styrer med andre, mer 

indirekte midler enn før» (s. 238). For 

eksempel drøftes det hvordan utformingen, 

iverksettingen og ikke minst bruken 

av KOSTRA kan ses som en prosess som 

foregår ikke bare ovenfra og ned, men 

også motsatt. Dette knyttes til en innsikt 

om at statens behov for best mulig styringsinformasjon, 

best oppnås ved at 

kommunenes behov for informasjon ivaretas. 

I den grad dette lykkes, skapes en 

dobbel effekt av overvåkning og selvstyring: 

Kommunenes erfaringer og krav til beslutningsrelevans 

har vært med på å prege 

KOSTRA. Fra utgangspunktet som tiltenkt 

styringsverktøy i statens makroøkonomiske 

styring av kommunesektoren, er KOSTRA 

nå mer enn før også lagt til rette for bedre 

mikroøkonomisk styring i kommunene […] 

Staten kan slik opprettholde sin makt i 

desentraliseringsreformer uten kun å bruke 

direkte styring, fordi agentene styrer og 

kontrollerer seg selv gjennom politisk konkurranse 

(s. 254). 

I det politiske systemet kan informasjon 

brukes av de ulike interessentene i forhandlinger 

og i politisk konkurranse på en slik 

måte at aktørene fatter desentrale beslutninger 

som avlaster statens behov for 

direkte styring […] Offentlig sektor blir på 

denne måten reformert gjennom desentrali-

sering med økt vekt på resultatstyring 

(s. 259). 

Disse utsagnene antyder minst to ting: 

For det første at selve utformingen av 

systemet har skjedd gjennom prosesser 

som har foregått både ovenfra og nedenfra. 

For det andre at dette har bidratt til 

å konstituere en virkelighet der aktørene, 

det vil si kommunene, bruker resultatinformasjonen 

til å styre seg selv (til både 

eget og helhetens beste). Gitt en slik 

beskrivelse kan vi anta at innføringen av 

resultatstyring inngår i transformasjoner 

i samspillet mellom stat og kommuner; 

justeringer som sannsynligvis også gjør 

seg gjeldende mellom styringsnivåene i 

kommunene (jfr. Hammer 2004). Det 

fascinerende er at Åge Johnsen her skriver 

seg inn i det samme analysefeltet som 

undertegnede, og slik underbygger et 

sentralt perspektiv innenfor governmentality-analysen; 

at styringsdiskursene de 

siste ti–tjue årene har beveget seg langt i 

retning desentraliserte former for selvstyring 

som konstituerende faktor (jfr. Neumann 

& Sending 2003). I Resultatstyring 

i offentlig sektor er imidlertid 

fokuset utpreget rasjonalistisk; det nye 

framstår som et naturlig og nødvendig 

grep mer enn som en diskursiv forskyvning 

forankret i et rekonstituert subjekt. 

Dette perspektivet kan brukes til å 

nyansere forståelsen av New Public 

Management (NPM). Johnsen (s. 89f) 

framhever at NPM ikke bare er preget av 

økonomisk liberalisme, men også av 

økonomisk organisasjonsteori, ledelsespraksis 

og politisk pragmatisme – samt 

at den nye styringen er tatt i bruk av 

politikere med helt forskjellige politiske 

ståsted. Dette brukes som grunnlag for å 

imøtegå myten om resultatstyring som et 

rent liberalistisk fenomen. En slik konklusjon 

betinger imidlertid at liberalisme 

[ HAMMER ] 

96 

betraktes som en primært partipolitisk 

ideologi. Fra et diskursperspektiv framstår 

verden som mer bevegelig og tvetydig 

enn som så, med den konsekvensen 

at hvem som tar diskursen i bruk ikke 

sier noe som helst om hva slags konstruerende 

effekter den har: Dersom det er 

slik at resultatstyringen inngår i en transformasjon 

som omdefinerer ikke bare 

hvordan offentlig sektor fungerer, men 

også hvordan både ansatte og befolkning 

agerer, er det interessant å spørre seg hva 

dette innebærer – både i forhold til hva 

vi mister og hva vi får? 

Et mulig startpunkt er da hvordan 

dagens styringsdiskurser vektlegger at 

aktørene selv bør ha mulighet til å vurdere 

og velge løsninger, samtidig som det 

utvikles teknikker og grep som rammer 

inn og angir retning for disse valgene: 

Gjennom en rekke overlappende prosesser 

i offentlig sektor – rettet mot definering 

av kvalitet på tjenestene, utforming 

og inngåelse av lederavtaler, etablering 

av systemer for resultatkontroll, vurdering 

og revisjon langs stadig flere dimensjoner 

– virker det som om det bygges et 

stadig mer finmasket nett rundt selve 

valgsituasjonen. Effekten er at handlingsvalget 

framstår som relativt enkelt 

og åpenbart, mens makten som er i virksomhet 

på en subtil måte nedtoner seg 

selv gjennom å maskere seg som informasjon, 

kunnskap og evidens. 

Kunnskapsformene kan her være forskjellige; 

fordelen med standardisert 

resultatinformasjon er at den enkelt kan 

spres ut til mange medarbeidere på en 

relativt likeartet måte, med potensialet 

dette gir for anvendelse i desentraliserte 

prosesser. Resultatmålingene gir nemlig 

alle og enhver (brukere, medarbeidere, 

enhetsledere, rådmann, politikere, media 

etc.) anledning til å vurdere om resultatoppnåelsen 

er tilfredsstillende, samtidig


som både indikatorene og tallene fungerer 

som indirekte incitamenter i prosesser 

av kontinuerlig vurdering, interaksjon 

og forbedring. Dette underbygges 

av Åge Johnsen når han slår fast at 

«resultatindikatorene har kraftige insentivvirkninger 

bare ved sin tilstedeværelse. 

Når et forhold blir målt, vil de som 

er ansvarlige for saksforholdet eller 

andre som blir berørt, tilpasse sin atferd 

for å forbedre resultatet» (s. 120). 

En teknisk betingelse for at et slikt system 

skal fungere, er at prosessen med 

konstruksjon, operasjonalisering og 

anvendelse av resultatindikatorene fungerer. 

Men enda viktigere er det at aktørene 

i systemet handler i overensstemmelse 

med indikatorene og deres 

måletall, det vil si aktivt velger løsninger 

som gir positive utslag i målesystemene. 

Det er vanskelig å komme bort fra at de 

teknikkene og taktikkene som her tas i 

bruk, og de praksisene som derved konstitueres, 

har et preg som knytter dem 

nært opp mot konstituerende aspekter 

ved den økonomiske liberalismen; det å 

inngå i en kontinuerlig rasjonell aktivitet 

der en vurderer, velger og maksimerer 

utkomme i relasjon til tallenes tale. 

Ledere, medarbeidere og brukere av 

ulike slag inviteres her inn i en handlingslogikk 

der valget av løsninger knyttes 

til en bestemt form for kunnskap, formet 

gjennom en rasjonell styringsform 

som samtidig kan ses som en spissfindig, 

litt diffus maktform. Den diskursen disse 

koblingene er formet gjennom kan utvilsomt 

etterspores i Resultatstyring i 

offentlig sektor. Dette gjelder også når 

boken søker i retning mer løse koblinger 

97 

mellom mål og indikatorer, ettersom 

dette grepet neppe kan sies å åpne for 

noen bevegelse ut av diskursen, men 

kanskje snarere bidrar til å gjøre den mer 

effektiv. 

AVRUNDING 

En diskursanalyse gir i mindre grad 

klare konklusjoner enn for eksempel en 

ideologianalyse, ganske enkelt fordi diskursperspektivet 

dreier seg om å fange 

inn et diffust, bevegelig og ofte omskiftelig 

aspekt ved virkeligheten. I denne kronikken 

har jeg likevel forsøkt å antyde 

hvordan Resultatstyring i offentlig sektor 

skriver seg inn i en distinkt diskurs: 

Et viktig poeng har da vært hvordan de 

faktorene som tas opp har det til felles at 

de behandles gjennom en optimistisk, 

nytteorientert og i stor grad formålsrasjonell 

logikk, der det vesentlige er å 

motvirke feilvalg og bidra til mer bevisst 

og systematisk bruk av resultatstyringens 

teknikker. Dette kan ses som en 

indikasjon på hvordan det å problematisere 

og utfordre til refleksjon kan ivareta 

en viktig funksjon innenfor en diskurs; 

de kritiske punktene fremmes for å gjøre 

resultatstyringen enda bedre og mer 

gjennomtenkt, ikke for å spørre hva styringsformen 

gjør med de som opererer 

på dens innside. Det kan være at dette til 

syvende og sist medfører at teknikkene 

gis et skinn av naturlighet og nødvendighet, 

eller med andre ord: at boken på 

subtilt vis lukker det rommet den beskrives, 

drøftes og anvendes innenfor – og 

slik mest av alt blir en aktiv bidragsyter 

til iscenesettelsen av den virkeligheten 

den omhandler.

Referanser 

Foucault, Michel (1993), «About the 

Beginning of the Hermeneutics of the 

Self». Political Theory, 21, 2:198–227. 

Foucault, Michel (1999), Diskursens 

orden. Oslo: Spartacus Forlag. 

Foucault, Michel (2007), Security, Territory, 

Population: Lectures at College de 

France 1977–78. New York: Palgrave 

Macmillan. 

Foucault, Michel (2008), The Birth of Biopolitics: 

Lectures at College de France 

1978-79, New York: Palgrave Macmillan. 

[ HAMMER ] 

98 

Hammer, Svein (2003), Diskursen og det 

kollektive. Doktoravhandling, Institutt 

for sosiologi og statsvitenskap. Trondheim: 

NTNU. 

Hammer, Svein (2004), «Hvordan kan vi 

måle dette?». Sosiologi i dag, 34, 

4:9–26. 

Hammer, Svein (2008), «Styring, statistikk, 

subjektivitet». Tidsskrift for Samfunnsforskning, 

49, 1:73–106. 

Neumann, Iver B. & Ole Jacob Sending, 

red. (2003), Regjering i Norge. Oslo: 

Pax forlag.

Resultatstyring i offentlig sektor som 

rasjonell teknikk og diskursiv mekanisme: 

Kommentar til Svein Hammer 

ÅGE JOHNSEN 

aage.johnsen@sam.hio.no 

Svein Hammers vurdering av min bok, 

Resultatstyring i offentlig sektor: Konkurranse 

uten marked (Johnsen 2007), 

er i stor grad i overensstemmelse med 

mine forhåpninger for boka. Selv om vi 

begge har praktisk erfaring med temaet, 

har vi forskjellig faglig bakgrunn og dels 

ulike analyser. Hammer bringer ved hjelp 

av diskursanalysen inn momenter som 

jeg synes gir gode bidrag til debatten. 

Hammer skriver imidlertid at boka og 

hans tidligere artikler (Hammer 2004, 

2008) ser på det samme temaet, men 

«(l)ikevel blir historiene relativt forskjellige». 

Jeg er enig i at våre historier i form 

er forskjellige, men innholdsmessig er de 

– kanskje overraskende for noen – i stor 

grad like. 

Jeg skal i denne kommentaren først 

vise hvordan flere av våre hovedkonklusjoner 

er like. Deretter skal jeg forklare 

hvorfor konklusjonene er like i innhold, 

men analysene forskjellige i form. Likevel 

er det noen analyser – nærmest forutsetninger 

i Hammers tekster – som jeg er 

uenig i, og som bidrar til å skape for- 

99 



VOL 50, NR 1, 99–104 

ventninger om at analysene skal gi forskjellige 

konklusjoner. Disse forutsetningene 

skal jeg kommentere. Til slutt skal 

jeg peke på noen utfordringer i den 

videre forskningen om resultatstyring i 

offentlig sektor. 

LIKE KONKLUSJONER 

Hammer (2004:12–13) har i sin artikkel 

om etableringen av et evalueringsbasert 

styringsregime i Norge beskrevet en situasjon 

i offentlig styring hvor det var en 

rekke parallelle forskyvninger. Der hvor 

forskere og sentrale planleggere før var 

opptatt av generell kunnskap, er det nå 

mange på desentralisert nivå som ønsker 

løpende vurderinger og spesifikk kunnskap. 

Dette krever forskjellige metoder 

og datagrunnlag i forhold til tradisjonell 

nasjonalregnskaps-, produksjons- og 

befolkningsstatistikk samlet inn med 

tanke på makroøkonomisk styring. 

Utviklingen av egenevalueringer og resultatstyring 

krever oppdaterte og pålitelige 

data på tjeneste- og virksomhetsnivå, slik 

at dataene kan brukes i (mikroøkono-

misk) styring i form av egenkontroll og 

sammenligninger. Beskrivelsen av denne 

utviklingen er Hammer og jeg enige om. 

Vi er også enige om at mye av den 

praktiske styringen i offentlig sektor i dag 

foregår gjennom fokus på prosesser, resultater 

og virkninger heller enn i tradisjonell 

hierarkisk styring hvor mye av fokus var 

rettet på ressursinnsats og budsjetter. 

Dette sammenfaller med den utviklingen 

som Kjell Arne Røvik (2007) har beskrevet 

som en tung pågående trend hvor 

tenkningen har gått fra hierarkisk styring 

(«silo») til prosessbasert organisering. I 

stedet for å se på styring som noe som 

utelukkende gjelder hierarkiet i en kommune 

eller etat, brukes resultatmålinger 

for hele prosesser og verdikjeder, gjerne 

på tvers av flere virksomheter. Noe av 

denne styringen tar for seg kvalitetsstyring, 

resultatstyring og evalueringer. 

Videre er vi enige om at resultatstyring 

og evalueringer omfatter mye mer enn 

bare vurderinger av avvik i forhold til 

måloppnåelse (enkeltkretslæring). Resultatstyring 

og evaluering omfatter typisk 

egenlæring og vurderinger av om formål, 

organisering og virkemidler i offentlig 

virksomhet er tilfredsstillende (dobbeltkretslæring). 

Her er det interessant å 

sammenligne ulike former for resultatstyring 

med Hammers (2004) tre forskjellige 

former for evaluering. Hammer 

og jeg er enige i at det empirisk er en viktig 

distinksjon å skille resultatstyring 

som målstyring, overvåking (rapportering 

av statistikk) eller sammenligninger. 

Dette har Hammer (2004) analysert i en 

tabell hvor han skilte mellom tre ulike 

former for evalueringer som han kalte 

mål/middel evaluering, fortolkende evaluering 

og kritisk evaluering. Dette sammenfaller 

godt med hva jeg og andre har 

kalt henholdsvis målstyring, sammenligninger 

og overvåking. 

[ JOHNSEN ] 

100 

Endelig er vi enige om at situasjonen 

ikke kan beskrives som ensidig bruk av 

makt gjennom utnyttelse av resultatinformasjon 

av overordnede, for eksempel 

staten overfor kommuner og rådmenn 

overfor enhetsledere. Vi er enige om at 

resultatstyringen ofte brukes i sammenheng 

med desentralisering, myndiggjøring 

og løpende omstillingsarbeid. Resultatinformasjonen 

kan brukes på mange 

måter som påvirker legitimitet, ressurser 

og makt i forholdet mellom overordnede 

og underordnede, og informasjonen kan 

også brukes av en rekke andre aktører 

som media, tilsynsorganer og interesseorganisasjoner. 

FORSKJELLIG FORM 

Hammer bruker en sosiologisk tilnærming 

til temaet, og hans teoretiske rammeverk 

er det foucauldianske om styring, 

makt og regjering. Min tilnærming 

til temaet er offentlig politikk, og mine 

teoretiske rammeverk er offentlig administrasjon, 

organisasjons- og ledelsesteori 

og politisk økonomi. Særlig bruker 

jeg østerrikske økonomiske og samfunnsvitenskapelige 

perspektiver (jf. 

Schumpeter, Popper og Hayek) innen 

disse teoriene. Når for eksempel Hammer 

i en foucauldiansk tradisjon beskriver 

bruken av resultatstyring som del av 

diskurser som fører oss i nye retninger, er 

dette noe jeg heller ville formulert som at 

noen bruker resultatinformasjonen i 

politisk og administrativ ledelse. 

Boka mi er mest om resultatstyring, og 

jeg har i boka ikke skilt mellom resultatstyring 

og resultatledelse. På en måte kan 

en si at å utforme, velge, iverksette og 

bruke resultatmålingssystemer er styring, 

men å følge opp informasjonen er 

ledelse. Jeg skrev ikke mye om resultatledelse 

i boka, men kapittel 11 som handlet 

om måling og oppfølging av resulta-

[ RESULTATSTYRING I OFFENTLIG SEKTOR … ] 

ter i skolepolitikken kan illustrere 

resultatledelse. Utfallet av den påfølgende 

(og pågående) diskursen er ennå 

ikke klart, men det som er klart er at det 

er mange som ønsker å styre denne politikken. 

Både Hammer og jeg er opptatt av å 

analysere resultatstyring som prosesser i 

ovenfra-og-ned og nedenfra-og-opp perspektiver. 

Jeg synes det er interessant, og 

positivt, at en foucauldiansk analyse har 

forklaringskraft til å fange opp de mange 

prosessene og virkningene som er til 

stede i resultatstyringen, og ikke forfaller 

til en karikert «tallenes tyranni» kritikk i 

et ensidig ovenfra-og-ned perspektiv. For 

eksempel: «Dette empiriske tette samspillet 

mellom system, teknikk og praksis 

antyder at vi sannsynligvis står overfor 

en praktisert, men likevel abstrakt styringsrasjonalitet 

– som på den ene siden 

viderefører fortidens instrumentelle forankring, 

men som skifter ut et paternalistisk 

aspekt med økt vektlegging av 

hver enkelts ansvar og potensial» (Hammer 

2008:101). Her deler jeg Hammers 

analyse og konklusjoner. Men der Hammer 

har gått til Foucault for å få fram 

denne forståelsen, har jeg brukt «standard» 

styringsog ledelsesteori – særlig 

fra Herbert Simon og Peter Drucker – for 

å analysere de samme fenomenene. Den 

foucauldianske analysen har interessante 

begreper og analyser for veksling mellom 

ovenfra-og-ned og nedenfra-og-opp prosessene. 

Likevel er kjernen i prosessene 

ikke «helt andre former for innsikt enn 

det den instrumentelle indikatorevalueringen 

gir tilgang til» (Hammer 

2004:23). Som jeg forsøker å vise i de 

siste kapitlene i boka er det nettopp de 

instrumentelle indikatorevalueringene 

som gjør at «helt andre former for innsikt» 

kan oppnås. Forskjellen i analysene 

er at Drucker og mye av litteraturen har 

101 

et (rasjonalistisk) ledelsesperspektiv, 

mens det foucauldianske perspektivet er 

sosiologisk. Ledelsesperspektivet sier 

dermed mye om virkningene for organisasjonene, 

men forholdsvis lite om samfunnet 

ellers. Det kan imidlertid Joseph 

Schumpeters økonomiske sosiologi og 

politisk økonomi bidra mer til enn standard 

ledelsesteori. 

Hammer skriver om resultatstyringen 

som en subtil makt gjennom å maskere 

seg som informasjon, kunnskap og evidens. 

Dette er kanskje ny innsikt i denne 

tradisjonen, men neppe i politisk økonomi. 

Dette er agendakontroll (Askim 

2007), men er ofte lite subtilt og kan 

være rå makt. Jeg ser likevel ikke det 

som noe problematisk. Med resultatinformasjon 

og åpenhet er det lettere for 

alle å se hva som skjer enn uten resultatinformasjon 

(og åpenhet). Det er alltid 

noen som har makt. Noe av formålet 

med resultatstyringen er å støtte den legitime 

(politiske) makten, hva nå den 

måtte være til enhver tid. Det slår meg at 

Hammer ikke i særlig grad har behandlet 

bokas siste kapitler der jeg skriver om 

resultatstyringen og politiske og demokratiske 

forhold. Når Hammer skriver at 

boka ikke spør hva som skjer med dem 

som opererer på styringens innside, og at 

boka lukker det rommet den beskriver, 

mener jeg at han her har overforbrukt 

diskursanalysens begreper heller enn å se 

hva boka konkluderer med i kapittel 11 

og 12. Her beskriver jeg til dels hva som 

kan oppnås for dem som er på styringens 

innside som lærere og elever som kan få 

en annen utdanningspolitikk, og visse 

interesseorganisasjoner som saboterer 

eller gjør motstand mot endringer. Jeg er 

positiv til resultatstyringen nettopp fordi 

godt utformede resultatstyringssystemer 

viser hva som skjer på styringens innside, 

og fordi resultatstyringen nettopp kan

ukes av noen til å forsøke å gjøre noe 

for/med dem som er på utsiden. Dette 

kan selvsagt bety at noen får det relativt 

verre enn før, eller at noen møter store 

og små forandringer. Det er nettopp det 

som er hensikten i mye politikk og styring. 

Det er her jeg mener at resultatindikatorene 

virker på linje med priser i vanlige 

markeder, ved å gi signaler om hvor 

politisk og administrativ oppmerksomhet 

best kan rettes for å omstille virksomheter 

som ikke skal konkurrere i 

vanlige markeder. 

DISKUTERBARE FORUTSETNINGER 

Hammer, og mange med ham, oppfatter 

innføring og bruk av mange styringsverktøy 

i offentlig sektor som noe som henter 

sin «inspirasjon fra privat sektor og økt 

bruk av økonomisk rasjonalitet». Jeg har 

i boka forsøkt å vise at rasjonalitet i form 

av produktivitet og effektivitet ikke har 

spesiell relevans i den ene eller andre sektoren. 

Når det gjelder økonomisk rasjonalitet 

kan en finne begrunnelser for og 

analyser av dette i produksjonsteorien og 

velferdsteorien, og disse teoriene er ikke 

spesielt rettet mot privat sektor. Økonomisk 

rasjonalitet er like viktig i offentlig 

som i privat sektor, og streben etter (økonomisk) 

rasjonalitet er heller selvsagt 

ikke nytt for offentlig sektor. 

Hammer oppfatter resultatstyring som 

noe som framstiller seg som et «tilsynelatende» 

eller «tilnærmet nøytralt» verktøy 

fordi det bygger på målinger og skal 

gjøre politikk og styring mer evidensbasert. 

Et hovedpoeng i boka er tvert imot 

at resultatstyring er politisk verktøy, og 

verktøy brukes av noen for å gjøre noe. 

Resultatmålingssystemene i seg selv er 

«nøytrale» i den forstand at de i 

utgangspunktet ikke gagner noen spesielle. 

«Vinnerne» kan skifte fra sak til sak 

og fra sektor til sektor, over tid. Hvorfor 

[ JOHNSEN ] 

102 

tallfesting skulle kunne gjøre noe nøytralt 

eller objektivt, skjønner ikke jeg. 

Kanskje kan dette inntrykket ha noe med 

fordommer mot bruk av tall å gjøre, og 

positivismestriden. Mange positivismekritikere 

tror kanskje at målinger bygger 

på en antakelse om at tall gir entydig 

informasjon. Resultatmåling er ingen 

eksakt vitenskap, og resultatmåling er 

ikke ren matematikk. Mange av målingene 

bruker indikatorer, og begrepet 

indikator henviser i seg selv til måleproblemer 

og tolkningsmuligheter – altså at 

indikatorene sjelden er entydige. I tradisjonell 

økonomistyringslitteratur kan en 

få det inntrykk at resultatmåling brukes 

ensidig av ledelsen for å kontrollere 

ansatte, og at ledelsen vet hva som skal 

kontrolleres. I dagens situasjon brukes 

målingene like ofte for å lære mer om 

hva som skjer og hva som kan eller eventuelt 

ikke kan kontrolleres, og målingene 

kan også gjennomføres av ansatte og 

andre for å påvirke ledelsens og andres 

virkelighetsoppfatninger. 

Hammer har i sin kommentar, og også 

i tidligere arbeider (Hammer 2004, 

2008), analysert evalueringspraksiser og 

styring ved hjelp av statistikk som overgang 

fra sosialdemokratiske til nyliberalistiske 

styringsdiskurser. Hammers diskusjon 

av liberalismen synes å ta høyde 

for at liberalismen går ut over enkle 

dikotomier mellom venstre- og høyresiden 

i politikken. Hammer synes likevel å 

trekke konklusjonen at mitt og resultatstyringens 

prosjekt er økonomisk liberalisme. 

Se også Hammer (2004:18–21). 

Jeg ser resultatstyringens prosjekt mer 

som pragmatisme enn økonomisk liberalisme, 

men det er kanskje både vanskeligere 

og kjedeligere å kritisere pragmatismen 

enn å kritisere økonomisk 

liberalisme. Pragmatismen kan også dra 

nytte av liberalisme, som den også kan

[ RESULTATSTYRING I OFFENTLIG SEKTOR … ] 

gjøre av sosialdemokrati, sentral planlegging 

og regulering. Dette er ikke noe 

stort stridstema, men det gjør resultatstyring 

mer til et pragmatisk prosjekt heller 

enn et ensidig liberalistisk prosjekt, 

mener jeg. Hammer har selv skrevet om 

(ny)liberalismen og sosialdemokratiet 

med en forståelse for at begrepene spenner 

ganske vidt. 

Det interessante – i norsk sammenheng 

i det minste – er at det er vel så mye 

sosialdemokratiske som liberalistiske 

regimer som bruker resultatstyring, nettopp 

fordi resultatstyringen er et egnet 

verktøy for omstilling innen offentlig 

sektor slik at bestiller–utfører-organisering, 

konkurranseutsetting og eventuelt 

privatisering kan reduseres, forebygges 

eller avverges. På en måte er målstyring 

og resultatkrav i dagens desentraliserte 

system hva samfunnsplanlegging og produksjonskvoter 

var i tidligere tiders sentraliserte 

planleggingsregime. 

Det har siden begynnelsen av 1990tallet 

vært en tendens i Norge at det er 

venstresiden i politikken som velger 

resultatstyring som verktøy, men at noen 

styringsmodeller knyttes til «kvalitet» 

heller enn resultat, selv om fokuset for 

og innholdet i styringen kan være det 

samme. Både KOSTRA (Kommune–statrapportering) 

og STATRES (Statlig ressursbruk 

og resultater) ble initiert eller 

innført av arbeiderpartiregjeringer 

(STATRES ble innført under Stoltenberg 

IIs rød-grønne koalisjonsregjering). Fagforbundets 

Modellkommuneforsøk er et 

opplegg med trepartssamarbeid hvor den 

politiske kommuneledelsen samarbeider 

med administrasjonen og fagforeninger 

om omstillinger, mot at kommunene ikke 

tar i bruk konkurranseutsetting. Modellkommunemetodikken 

kan ses på som et 

motstykke til «den nordiske modellen» 

på virksomhetsnivå. Senere har Kommu- 

103 

nal- og regionaldepartementet under 

ledelse av daværende minister Åslaug 

Haga fra Senterpartiet videreført metoden 

i Kvalitetskommuneprogrammet. 

Også dette programmet er et trepartssamarbeid, 

denne gangen mellom staten, 

KS og arbeidstakerorganisasjonene. 

Navneskiftet fra resultat til «modell» og 

«kvalitet» kan forklares med at fokus på 

kvalitet (prosesser) vrir oppmerksomheten 

bort fra ressurser og resultater (produktivitet 

og effektivitet), og dermed blir 

mindre truende for ansatte og visse fagorganisasjoner. 

Kvalitetsbegrepet kan 

også brukes til å avlede motstandernes 

oppmerksomhet slik at en eller annen 

endret form for styring kan tas i bruk, 

altså mindre vekt på produktivitet og 

underforstått kostnadsreduksjoner, og 

mer på å øke kvaliteten innenfor dagens 

budsjett. Likevel gjenstår hovedinntrykket 

at resultatstyring i form av målstyring, 

overvåking og sammenligninger er 

venstresidens «foretrukne» omstillingsverktøy. 

Høyresidens favorittverktøy er 

friere brukervalg, konkurranseutsetting 

og eventuelt privatisering. 

Hammer skriver at positiv teori er «å 

kunne møte fenomenene som de er uten 

normative fordommer». Denne beskrivelsen 

av positiv teori synes jeg blir karikert. 

Positiv teori er et forsøk på å framskaffe 

beskrivelser som kan danne 

grunnlag for analyser, men som mye 

annen samfunnsvitenskap er nok heller 

ikke positiv teori (hvis dette er noe entydig) 

blind for sosialkonstruktivismens 

innsikter. Sosialkonstruktivismen (Berger 

og Luckmann 2000 [1966]) har tross alt 

fått virke i over 40 år nå. Når vi forsøker 

å beskrive det som er rundt oss, er vi 

selvsagt preget av vår «førforståelse» i 

form av de teorier og rammeverk som vi 

bruker for å analysere verden. Mye av 

kritikken mot «evidens», «tallfesting» og

«resultatstyring» (som ikke nødvendigvis 

er det samme) synes å være rettet mot 

karikerte oppfatninger av hva positivistisk 

måling og planlegging var – eller 

kunne være – for lang tid tilbake. Denne 

kritikken er mer treffende for hvordan 

noen (sosialistiske) samfunnsøkonomer 

så på den økonomiske planleggingen for 

50–60 år siden enn for resultatstyring 

slik den er i dag. Den overdrevne troen 

på sentralplanlegging og rasjonalitet har 

vært kritisert lenge, også i Norge (Hoff 

1938). Sentralplanleggingen har også 

vært omstridt innen sosialdemokratiet 

etter andre verdenskrig, se for eksempel 

Rune Slagstads (1998) og Per Kleppes 

(2002) diskusjoner av henholdsvis «samfunnsingeniørene» 

og langtidsplanlegging. 

Hammer har tidligere (Hammer 

2004) skrevet om en «forskyvning fra 

stabil planlegging til dynamisk reformering 

som overordnet styringslogikk». 

Kanskje er vi bare skinnuenige her? 

KONKLUSJONER 

Mine konklusjoner er forholdsvis like 

Hammers konklusjoner, men jeg gjør 

bruk av organisasjonsteori og politisk 

Referanser 

Askim, Jostein (2007), Local government 

by numbers: Who makes use of performance 

information, when, and for what 

purposes?. Ph.D.-avhandling. Oslo: 

Institutt for statsvitenskap, Universitetet 

i Oslo. 

Berger, Peter L. & Thomas Luckmann 

(2000 [1966]), Den samfunnsskapte virkelighet. 

Bergen: Fagbokforlaget. 


måle dette?». Sosiologi i dag, 34(4):9–26. 


subjektivitet». Tidsskrift for samfunnsforskning, 

49(1):73–106. 

[ JOHNSEN ] 

104 

økonomi hvor Hammer bruker sosiologisk 

teori. Vi er begge opptatt av usikkerhet 

og tvetydighet, og at aktører 

handler for å tilpasse seg dette. Resultatstyring 

kan bidra til å redusere problemer 

knyttet til usikkerhet og tvetydighet, 

og bidra til å synliggjøre konflikter i et 

samfunn som holder på å bli mer åpent 

og pluralistisk. Det er likevel virkelighetsfjernt 

å tro at resultatstyring kan løse 

slike problemer, eller i seg selv er uten 

usikkerhet og tvetydighet. 

Hammer mener at jeg gjennom det jeg 

skriver om resultatstyring, eller resultatstyring 

i seg selv, er medskaper av det 

feltet det omhandler. Det er jeg helt enig 

i, men det poenget er en selvfølge. Verktøy 

brukes av noen for å gjøre noe, og 

bøker skrives for å gjøre en forskjell. Jeg 

håper både Svein Hammers og min 

forskning – og denne fagdiskusjonen – 

kan bidra til bedre forståelse for resultatstyring 

som et samfunnsverktøy og 

dens virkninger enn det har vært før. 

Utfordringen framover blir å se på tvers 

av faglige tradisjoner, og bidra til å utvikle 

felles kunnskap. 

Hoff, Trygve J.B. (1938), Økonomisk kalkulasjon 

i socialistiske samfund. Oslo: 

Aschehoug. 

Johnsen, Åge (2007), Resultatstyring i 

offentlig sektor: Konkurranse uten marked. 


Kleppe, Per (2002), Kleppepakke: Meninger 

og minner fra et langt liv. Oslo: 

Aschehoug. 

Røvik, Kjell Arne (2007), Trender og translasjoner: 

Ideer som former det 21. århundres 

organisasjon. Oslo: Universitetsforlaget. 

Slagstad, Rune (1998), De nasjonale strateger. 

Oslo: Pax Forlag.

Sluttreplikk til Åge Johnsen 

SVEIN HAMMER 

svein.hammer@svt.ntnu.no 

Jeg har med stor interesse lest Åge Johnsens 

kommentar til mine refleksjoner 

over resultatstyring som teknikk og diskurs. 

Han bekrefter mitt inntrykk av en 

forsker som kombinerer solid oversikt 

over temaet med skarpt blikk for detaljene. 

Jeg er enig i mye, men mitt budskap 

vil likevel være at vi er mer uenige enn 

hans kommentar åpner for. Slik jeg ser 

det er Johnsens budskap at vi er forskjellige 

i form, men til syvende og sist relativt 

like i substans. Etter min mening er 

det mer riktig å si at vi ser de samme 

empiriske momentene, men vi analyserer 

og oppfatter dem ulikt – og denne ulikheten 

handler om mer enn forskjellig 

form. 

Åge Johnsen knytter sin kommentar 

ikke bare til bokkronikken, men også til 

mine to artikler «Hvordan kan vi måle 

dette?» (2004) og «Styring, statistikk, 

subjektivitet» (2008). Dette åpner for 

spennende dynamikk i dialogen vår, med 

det forbehold at min posisjon ikke er 

helt den samme gjennom disse tre tekstene. 

Artikkelen i 2004 ble skrevet fra 

innsiden av Trondheim kommune, der 

jeg i fire år jobbet som vurderings- og 

utviklingskonsulent. Dette bidro til et 

105 



VOL 50, NR 1, 105–108 

ønske om å både problematisere og 

bidra til forbedring, gjennom å veksle 

mellom tankene til Michel Foucault og 

Jürgen Habermas. Med utgangspunkt i 

sistnevnte forsøkte jeg å bidra til en 

kunnskapskritisk refleksjon – konkretisert 

gjennom et skille mellom tre ulike 

evalueringsformer, og knyttet til et budskap 

om å etterstrebe balanse mellom 

disse. Slik forente jeg kritikk med løsningsorienterte 

innspill. Eller, med andre 

ord: jeg beveget meg fra å analysere styringsformer 

til å bli aktiv deltager i en 

konstruktiv diskurs, den samme diskursen 

som Åge Johnsen etter min mening 

befinner seg innenfor. 

I ettertid, som medlem av forskningsprosjektet 

«For Whom the Bell Curves», 

har jeg helt lagt bort denne konstruktive 

ambisjonen. Isteden har jeg forsøkt å 

rendyrke det alternative perspektivet fra 

2004-artikkelen, der jeg kort og godt 

beskuer resultatmålinger og andre former 

for statistikkproduksjon som aspekter 

ved en styringsdiskurs. Det analytiske 

poenget er da å få fram hvordan virkeligheten 

formes og transformeres gitt den 

diskursen som studeres. Jeg tror det er 

viktig å få fram at denne foucauldianske

posisjonen ikke er sosiologisk i tradisjonell 

form, snarere en helt særegen blanding 

av (for å leke litt med ordene) 

språkbasert samfunnsanalyse og sosiomateriell 

idéhistorie. Til syvende og sist 

er perspektivet radikalt konstruktivistisk, 

på den måten at virkeligheten aldri 

gis status som mer enn en «midlertidig 

framkomst». Dette medfører at om vi 

analyserer min Habermas-refleksjon eller 

Åge Johnsens bok som del av en styringsdiskurs, 

løser vi også opp ethvert forsøk 

på å forankre analysen i rasjonelle intensjoner 

og objektive betingelser. 

Dette var mitt utgangspunkt for bokkronikken. 

Det vil si ingen Habermas, 

kun Foucault. Og det som kjennetegner 

den foucauldianske analysen er at forskeren 

tar diskursen på alvor, møter dens 

begreper og formuleringer, dens temaer 

og strategier, forsøker å vise dens koblinger 

og effekter. Ikke for å forbedre diskursen, 

snarere for å få den til å vakle, utfordre 

dens overbevisende kraft, skape 

åpninger for banale spørsmål av typen 

«kunne vi klart oss uten dette?». Som 

Johnsen helt riktig observerer, skjer dette 

uten altfor mye bruk av polemikk: Der 

mye samfunnsteori kan tendere til å kritisere 

utenfra og gjennom store ord av 

typen «det endimensjonale mennesket», 

forsøker jeg å utfordre fra innsiden og ved 

hjelp av små, problematiserende nyanser. 

Det er med andre ord ikke overraskende 

at jeg ser de samme empiriske 

momentene som Åge Johnsen. For det 

jeg ser etter er det som framtrer, gitt den 

diskursen han er en utøver av. Forskjellene 

mellom oss ligger dermed ikke i hva 

vi observerer, men i hvordan dette framstilles: 

Den som befinner seg innenfor en 

konstruktiv diskurs vil gjerne bringe den 

videre. Dette kan for eksempel skje ved å 

slå fast at virkeligheten er slik eller slik, 

at dette krever visse typer løsninger, at 

[ HAMMER ] 

106 

det er nødvendig å forholde seg rasjonelt 

til temaet, bygge kunnskap og utvikle 

gjennomtenkte løsninger. I den grad en 

slik diskurs har kraft til å forme eller 

transformere virkeligheten, kan vi 

omtale den som en virkelighetsproduserende 

kraft. 

Jeg tror dette best kan berøres gjennom 

Johnsens kommentar til det jeg sier 

om «subtil makt». Hans poeng er at 

innenfor politisk økonomi er det gammel 

innsikt at makt maskerer seg som informasjon, 

kunnskap og evidens, men at 

dette i seg selv ikke er problematisk. Det 

er alltid noen som har makt, men med 

resultatinformasjon og åpenhet er det 

lettere for alle å se hva som skjer – og 

slik kan resultatstyringen støtte opp om 

den legitime politiske makten. Et poeng 

Johnsen mener jeg ville forstått bedre om 

jeg hadde forholdt meg mer til bokens 

siste kapitler, der han tar for seg hvordan 

resultatstyringssystemene bidrar både til 

å synliggjøre det som skjer, og til å formidle 

informasjon som helt ulike grupperinger 

kan ta i bruk. 

Problemet er at det er nettopp er dette 

som for meg er det subtile ved den makten 

jeg studerer. Kritikken min dreier seg 

ikke om at noen har eller forvalter makt, 

men at (de nøytrale) teknikkene i seg selv 

inngår i prosesser som former virkeligheten: 

Det er neppe mulig å operere innenfor 

et praksisfelt der resultatinformasjon 

ses som avgjørende kilde til innsikt og 

handlinger, uten at dette gjør noe med 

oss som subjekter. Og selv om de som er 

ansvarlig for resultatmålingene innser at 

tallene verken gir objektiv eller nøytral 

kunnskap, er det ikke til å komme forbi 

at tallene tilskrives en spesifikk og kraftfull 

status innenfor de feltene der de 

anvendes. Dette finnes det en rekke 

eksempler på, hvorav jeg berører noen i 

mine ovenfor refererte artikler. 1

Når jeg beskuer utøvelsen av ulike 

målediskurser, ser jeg subjekter som drives 

fram av et ønske om å redusere problemer 

knyttet til usikkerhet og tvetydighet 

(ofte begrunnet i nødvendigheten av å 

møte og bearbeide risiko mer systematisk). 

Det vil si: subjekter som gjennom 

standardiserte indikatorer og kvantitative 

målinger søker å transformere det singulære, 

bevegelige og situasjonsbetingede til 

entydige, sammenlignbare tall. Det er 

nok mange som ser at denne reduksjonen 

i kompleksitet ikke er uproblematisk, 

men likevel fungerer gjerne tallene som 

formende sannheter i våre forsøk på å 

styre, planlegge og evaluere – og, i 

økende grad: som målestokker ansvarliggjorte 

aktører forventes å justere sine 

praksiser i relasjon til. Slik kan vi si at 

tallene avkrever noe av oss, får oss til å 

vurdere virkeligheten på en spesifikk 

måte, og slik fører oss inn i en logikk der 

noen strategier og løsninger framstår som 

mer nærliggende enn andre. 

Diskursanalysen avdekker med andre 

ord ikke en hierarkisk makt som undertrykker, 

men «produktive effekter», det 

vil si hvordan resultatmålinger og andre 

former for statistikk inngår i virkelighetsproduserende 

prosesser. Det er imidlertid 

gjerne slik at når noe frambringes, 

går også noe tapt på veien. Effekter av 

talldiskursene kan for eksempel være 

redusert evne til å verdsette usikkerhet 

[ SLUTTREPLIKK TIL ÅGE JOHNSEN ] 

107 

som et konstruktivt aspekt ved virkeligheten, 

nedjustert fokus på det som ikke 

gir utslag i målesystemene (enten dette 

nå skyldes strategiske valg eller at tiden 

ganske enkelt ikke strekker til), eller 

direkte nedvurdering av kvalitativ innsikt 

og kunnskap (for eksempel når etablering 

av målesystemer betraktes som 

«å erstatte synsing med fakta», en formulering 

jeg har møtt flere ganger i praksisfeltet). 

For noen vil slike utslag være et resultat 

av rasjonelle vurderinger. Det kan til 

og med være at de har rett. Mitt poeng er 

nemlig ikke å problematisere hvorvidt 

noe er rasjonelt eller ikke, men å vise at 

nettopp gjennom de teknikkene, grepene 

og handlingsformene som gis status som 

rasjonelle, kan vi se konturene av en subtil 

makt som fører oss i en distinkt retning. 

Om resultatmålingssystemene 

kommer fra privat næringsliv eller vitenskapen, 

om de gagner noen spesielle eller 

kan anvendes av alle og enhver, om de 

primært har sitt opphav i liberalisme 

eller pragmatisme osv.; alt dette er 

underordnet. Det vesentlige for meg er å 

reflektere over om resultatstyring er mer 

enn en rasjonell teknikk, om den også 

kan sies å hente styrke fra (og gi styrke 

til) en distinkt, virkelighetsproduserende 

diskurs – en diskurs verken jeg eller Åge 

Johnsen vil ha kontroll over, men snarere 

mer eller mindre lar oss forme gjennom. 

Noter 

1. Jeg vil her også henvise til antologien By the Very Act of Counting: The Co-Construction 

of Statistics and Society, redigert av Ann Rudinow Sætnan, Heidi Mork 

Lomell og Svein Hammer, og med bidrag fra blant andre Alain Desrosières. Boken 

(som kommer på Routledge i løpet av 2009) tar for seg en mengde ulike fasetter i skjæringspunktet 

mellom statistikk og offentlig styring.

Referanser 


måle dette?». Sosiologi i dag, 34, 4:9–26. 


subjektivitet». Tidsskrift for samfunnsforskning, 

49, 1:73–106. 

Johnsen, Åge (2007), Resultatstyring i 

offentlig sektor: Konkurranse uten marked. 


[ HAMMER ] 

108 

Sætnan, Ann Rudinow, Heidi Mork Lomell 

& Svein Hammer, red. (2009), By the 

Very Act of Counting: The Co-Construction 

of Statistics and Society, kommer 

på Routledge.

BOKANMELDELSER 

Anders Todal Jenssen og Toril Aalberg (red.) 

Den medialiserte politikken 

Oslo: Universitetsforlaget 2007. 286 sider 

Det kan inte råda något tvivel om att 

2000-talets toppolitiker har tagit till sig 

budskapet om vad som krävs för att nå 

framgång. «It’s the media, stupid!», för 

att travestera Bill Clintons kampanjslogan. 

Det gäller alltså att fungera väl både 

i och med massmedierna. I åtminstone 

ett par årtionden har förhållandet mellan 

politik och massmedier diskuterats i termer 

av medialisering, medievridning, 

medielogik eller andra besläktade termer. 

Tanken är att massmediernas ställning i 

samhället blivit så stark att alla aktörer i 

offentligheten måste ta hänsyn till mediernas 

arbetssätt och/eller intressen för att 

kunna uppnå sina egna politiska mål. 

Boken Den medialiserte politikken med 

de Trondheimsbaserade opinions- och 

medieforskarna Toril Aalberg och 

Anders Todal Jenssen som redaktörer är 

ett fullmatat empiriskt bidrag till frågan 

om och hur politiker anpassar sig till 

massmedierna och deras arbetslogik 

samt vad denna anpassning kan få för 

konsekvenser för medieutbud, väljare 

och i förlängningen demokratin. 

Boken innehåller nio olika undersökningar 

i var sitt kapitel. Det är inte 

utrymme här att diskutera vart och ett av 

dem. Det räcker att konstatera att varje 

kapitel syftar till att utforska hypoteser 

och frågeställningar med utgångspunkt i 

tre olika teman: 1) om, och i så fall på 

vilket sätt, politikernas retorik och 

uttrycksformer i offentligheten bär prägel 

av anpassning till medielogiken; 2) 

109 



VOL 50, NR 1, 109–121 

vilka eventuella effekter det medialiserade 

innehållet har på publikens – väljarnas 

– uppfattningar av och kunskaper 

om politiken; och slutligen, 3) hur 

maktrelationerna mellan medier och 

politiker påverkas av medialiseringen. 

Den medialiserte politikken har ett för 

ämnesområdet traditionellt och välkänt 

upplägg. Huvuddelen av bidragen vilar 

på kvantitativa analyser av politisk propaganda, 

medieinnehåll samt data från 

surveyer (väljarundersökningar). Här 

anknyter boken till en omfattande – 

främst amerikansk – forskning med rötter 

hos samhälls- och beteendevetenskapliga 

pionjärer som Walter Lippmann 

och Paul Lazarsfeld. Gemensamt för flertalet 

av kapitlen är att de hämtar sitt 

material från valrörelsen inför Stortingsvalet 

2005 och att det är TV-mediets 

täckning av politiken som utgör kärnpunkten 

i analysen. 

De olika undersökningarna ger i 

huvudsak stöd åt många av teserna om 

politikens medialisering: att mediernas 

logik styr politikers och journalisters 

agerande i samspel, att känslostyrd retorik 

används flitigt av politikerna i politisk 

reklam och i debatter, att medierna 

har makt att regissera politiken i offentligheten 

exempelvis genom att politiker 

tvingas anpassa sig till underhållande 

former för tv-framträdanden samt att 

resultatet blir ett tillspetsat och ofta konfliktbemängt 

innehåll i mediernas rapportering 

av politik. 

Tillför då boken något nytt i frågan 

om mediernas makt och uttrycksformer? 

Teoretiskt lyfter författarna fram en 

räcka av utgångspunkter. Det handlar

[ TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING ] 

delvis om gängse och sedan länge etablerade 

modeller och teorier, såsom dagordningsteorin 

vilken används för att förklara 

mediers effekter på sin publik. 

Andra teorielement är ofta utvecklingar 

eller varianter på denna (framing eller 

tolkningsramar är exempel på detta). 

När det gäller innehållet i medierna och i 

partiernas kommunikation hämtas de 

teoretiska föreställningarna från retoriken 

men också från principerna för 

nyhetsvärdering. I dessa avseenden ger 

boken i och för sig intressanta, om än 

inte så nyskapande, tillämpningar på fallet 

Norge av tidigare tämligen väl utforskade 

frågor. Men det finns också en hel 

del saker som åtminstone för den mer 

statsvetenskapligt orienterade ter sig nytt 

och spännande. Inte minst gäller det när 

författarna låter sig inspireras av politisk 

psykologi. I Anders Todal Jenssens kapitel 

2 «Om talekunst og følelser» kopplas 

psykologiska rön om människans 

känslomässiga reaktioner på yttre stimuli 

(såsom politikers budskap) ihop 

med retorikens principer. Då förmedlas 

ett delvis annat synsätt än opinionsforskningens 

traditionella fokus på kognitiva 

och affektiva komponenter i individernas 

åsikter. Därmed får vi nya perspektiv 

på politikers strategier i offentligheten, 

inte minst därför att den «positiva» retoriken, 

som vädjar till entusiasm och 

hopp hos publiken, får större utrymme 

än i den vedertagna bilden av hur det 

medialiserade politikerspråket ser ut. 

En annan intressant återkommande 

tes i boken är den om mediernas repolitisering. 

Den allmänna uppfattningen att 

medierna blivit mindre politiska genom 

partipressens försvinnande och att 

objektivitetsidealet hos journalisterna 

blivit allenarådande bland i stort sett alla 

nyhetsmedier ifrågasätts av författarna. I 

Den medialiserte politikken påminns vi 

110 

om att avpolitiseringen är en chimär, 

som bygger på att man luras till att sätta 

likhetstecken mellan ’partipolitik’ och 

’politik’. Mediernas nya självpåtagna 

roll som publikens röst – vox populi – 

innebär i sig ett politiskt ställningstagande. 

Bokens redaktörer formulerar det 

tämligen spetsigt i slutkapitlet: «Tanken 

om en objektiv, refererende journalistikk 

er i stor grad forkastet […]» 

(s. 257). I värsta fall kan den populistiska 

journalistiken som blir följden av 

medialiseringen gynna eller missgynna 

enskilda partier och politiker som ligger 

«rätt» respektive «fel» i förhållande till 

mediernas logik. I kapitel 6 «Nærkamp i 

'Redaksjon EN'» analyserar Kjersti 

Thorbjørnsrud hur en TV-debatt mellan 

Carl I. Hagen och Jens Stoltenberg planeras 

och genomförs. Författaren kan 

visa hur NRK-redaktionen konsekvent 

lägger upp till en tillspetsad och konfliktfylld 

debatt genom att ställa krav på att 

politikerna skall ge entydiga besked utan 

tillfälle till argumentation eller nyansering. 

Såväl ämnesval (invandring) som 

upplägg förefaller gynna Hagen. Detta 

understryks än tydligare när debatten är 

igång och Stoltenberg utan framgång 

försöker utmana det på förhand uppgjorda 

upplägget genom att undvika «ja/ 

nej»-svar och uttrycka indignation över 

angrepp från motståndaren. 

Över huvud taget är boken i sina slutsatser 

tämligen kritisk mot mediernas 

förmåga att bidra till det offentliga samtalet. 

Det är förstås föga överraskande, 

givet de resultat som framkommer. Samtidigt 

finns viktiga nyanseringar. I ovan 

nämnda kapitel 2 visas att politikerna 

använder sig av mer sakorienterad retorik 

(logos) när journalisterna är aktiva 

som utfrågare i TV-program än när politikerna 

själva får breda ut sina resonemang 

utan kommentar och kritik. Detta

utgör en påminnelse om att medialisering 

måste förstås som ett strukturellt 

fenomen som står över de olika 

aktörerna och alls inte entydigt kan skyllas 

på journalister. Ytterligare en illustration 

till detta finns i kapitel 5 «Medialiseringsspiralen 

– en historie fra 

virkeligheten». Astrid Moen berättar här 

historien om hur ett anonymt nyhetsuppslag 

om att AP är på väg att byta 

politik angående miljöfarliga gaskraftverk 

leder till en nyhet som i stort saknar 

verklighetstäckning. När politikern som 

intervjuas medvetet ger en tillspetsad 

bild och journalisten utifrån sin arbetslogik 

«vrider» nyheten ytterligare ett varv 

hamnar vi i en medialiseringsspiral som 

skapar förvirring om var partiet egentligen 

står. 

Det är viktigt att framhålla att detta 

inte är en bok om medialiseringens 

utveckling åt ena eller andra hållet. Att 

uttala sig om detta skulle kräva jämförelser 

över tid, något som materialet och 

upplägget inte tillåter. Vi får alltså inte 

veta något om hur långt medialiseringen 

har nått, eller hur den har sett ut tidigare. 

I slutkapitlet finns ett försök att 

diskursivt ta upp frågan och sätta dagens 

mediesituation i relation till tidigare epoker, 

men behållningen av boken är trots 

allt att den går utöver de ganska fyrkantiga 

slutsatserna som ofta förekommer 

om tillspetsade och vinklade medier och 

det dåliga kunskapsunderlag dessa ger 

medborgarna. De många infallsvinklarna 

på temat kompenserar bristen på 

tidsperspektiv och ger en mer mångfasetterad 

bild av medialiseringen än vanligt. 

Ett exempel som återkommer i flera 

kapitel är frågan om hur mediernas 

arbetslogik samvarierar med partiernas 

strategiska position. Mer konkret 

uttryckt: kan medialiseringen ge olika 

villkor för regerings- och oppositions- 

[ BOKANMELDELSER ] 

111 

partier? Att det nya och oväntade har 

företräde i rapporteringen är en av de 

viktigaste nyhetsvärderingsprinciperna 

som medierna tillämpar. Tone Sofie 

Aglen visar i sitt kapitel «Nyhetsverdier 

og medieslitasje» att denna princip missgynnar 

regeringen i förhållande till 

oppositionen. Emellertid finns anledning 

till försiktighet i tolkningarna. Oavsett 

om resultaten går i hypotesernas riktning, 

eller om de ger ett mer oväntat 

resultat, som att regeringspartierna har 

en mer aggressiv retorik än oppositionen, 

bör varnas för långtgående generella 

slutsatser utifrån ett enda valtillfälle. 

Författarna påpekar också att 

Stortingsvalet 2005 var speciellt bland 

annat genom att regeringspartierna, 

snarare än oppositionen, framstod som 

utmanare. 

Boken är trots många kapitel och 

medverkande författare relativt väl sammanhållen. 

De teoretiska utgångspunkterna 

är styrande för analyserna och diskuteras 

också väl. Sammanhållningen 

gynnas också av valet att huvudsakligen 

begränsa analysen till TV i valrörelserna. 

Det finns som författarna påpekar goda 

grunder för denna avgränsning, men jag 

hade gärna sett att åtminstone något 

kapitel ägnats de nya medier – liksom 

nya mediepraktiker – som snabbt växer 

fram. Inte minst samspelet mellan traditionella 

medier och internetbaserade ger 

upphov till en del frågor: Kan till exempel 

bloggar och andra forum på nätet 

fungera som motvikter mot medialiseringstendenserna? 

Eller är dessa nya 

kanaler alltför beroende av den traditionella 

journalistiken för att frigöra sig 

från mediernas logik? 

Vem är då boken till för? Studeranden 

på lite högre nivåer och forskare inom 

framför allt stats- och medievetenskap är 

förstås de primära målgrupperna. För


dessa användare ger boken ingångar till 

ett stort antal vetenskapliga diskurser 

inom politisk kommunikation samtidigt 

som den fungerar utmärkt som en källa 

till norska förhållanden, och blir därmed 

ett värdefullt komplement till den omfattande 

amerikanska litteraturen på detta 

område. I baksidestexter anges ofta 

«övriga intresserade» som en restkategori 

bland målgrupper. Så inte i denna 

volym, men en grupp som kunde ingå 

här är givetvis de som är praktiskt verksamma 

såväl inom medierna som inom 

politiken. Även om boken inte är avsedd 

som en handbok, kan man väl tänka sig 

att partistrategerna bör vara nyfikna på 

när det är lämpligt att angripa sina motståndare 

och när man kan ignorera dem, 

för att bara ta ett exempel. Ett bidrag till 

svaren på deras och andras liknande frågor 

finns i Den medialiserte politikken, 

som på det hela taget ger ett gott och välkommet 

bidrag till diskussionen om förhållandet 

mellan medier, medborgare 

och politiker. 

Nicklas Håkansson 

nicklas.hakansson@hos.hh.se 

Stein Ringen 

What Democracy Is For. 

On Freedom and Moral Government 

Princeton og Oxford: Princeton University Press 2007. 

319 sider 

Stein Ringen har samlet en del av sine 

tidligere arbeider om økonomisk demokrati, 

velferdsstatens fremtid, fattigdom, 

familiepolitikk og frihetsbegrepet i en 

bok der han setter de ulike bidragene inn 

i en større demokratiteoretisk ramme. 

Den overgripende analysen er i hovedsak 

samlet i innlednings- og avslutningska- 

112 

pitlet. Boken er for øvrig utgitt på norsk 

i bearbeidet form med tittelen Hvorfor 

demokrati (Koloritt Forlag 2008). Boken 

er formet som et oppgjør på flere plan. 

Den er et oppgjør med statsvitenskapelig 

systemanalyse, med teorier som bygger 

på sentralisert økonomisk makt, med 

idealet om sentralstyrte velferdsstater, 

med familiesosiologiens myte om kjernefamilien 

og endelig med det frihetsbegrep 

som går ut på at man kan gjøre som man 

vil. Han sier videre at under det hele ligger 

et oppgjør med fagspesialiseringen i 

samfunnsvitenskapene. Ambisjonen er å 

trekke filosofi, politikk, sosiologi, økonomi 

og demografi inn i en bredere samfunnsanalyse 

enn fagdisiplinene gjør 

hver for seg. Det første som skal sies er 

at Ringens bok er velskrevet, i en elegant 

– mer britisk enn norsk – form, med 

mange interessante observasjoner og innfallsvinkler. 

I en kort anmeldelse er det 

ikke mulig å yte full rettferdighet til alle 

deler av boken. Jeg vil trekke frem noen 

kritiske innvendinger, selv om det ikke 

betyr at boken mangler kvaliteter. 

Et grunnleggende premiss i Ringens 

bok er følgende paradoks: som styringsform 

seirer demokratiet på alle fronter. 

Det har aldri vært så mange demokratier 

i verden som nå, og antallet har økt 

sterkt i de senere decennier. På den annen 

side snur borgerne seg bort. De bryr seg 

mindre om demokratiet, tror mindre på 

det, deltar mindre i det og har mindre tillit 

til den måten det styres på. Han fremholder 

videre at det er en tragedie at så 

mange har fått mindre tiltro til demokratiet 

som styreform, og at det nå er på tide 

at demokratiets venner høyt og tydelig 

bør rope ut en advarsel om at demokratiets 

kvalitet er i fare. Lokaldemokratiet 

er bl.a. i ferd med å råtne på rot. Ringens 

beskrivelse av demokratiets tilstand er i 

beste fall upresis, og i verste fall direkte

feilaktig. Særlig feilaktig er påstanden 

om at tilliten til demokratiet som styreform 

er på vikende front. Det vi har av 

empirisk materiale – blant annet fra 

Norge – viser at tilliten til demokratiske 

prosedyrer og system er gjennomgående 

høy, selv om tilliten til politikkens aktører 

kan variere. Dette henger ikke bare 

sammen med demokratiets virkemåte 

som sådan, men også at vi har fått mer 

krevende og kritiske velgere enn før. 

Ringens kritikk mot det han noe upresist 

kaller «mainstream» statsvitenskapelig 

innfallsvinkel når det gjelder demokrati, 

er at man er for opptatt av 

prosedyrer, prosesser og strukturer, og i 

for liten grad opptatt av hvordan folk 

har det i sin hverdag og hvordan demokratiet 

berører deres livsform. Demokratiets 

formål er med andre ord viktigere 

enn dets oppbygging. Han hevder at hvis 

vi vet at et system har en demokratisk 

maktstruktur, er det ingen grunn til å 

være opptatt av hvordan det politiske 

maskineri er satt sammen, og heller ikke 

om man bruker valg som metode eller 

ikke. Formålet med demokratiet synes 

ene og alene å være at det skal legge til 

rette for at vi skal kunne leve det gode 

liv. Ringen fremholder at han ikke er 

opptatt av hvor demokratiske demokratiene 

er, men hvor gode de er. For å 

besvare dette spørsmålet kan man ikke 

bruke ’polity-type’ metodologi, hevder 

han. Det sistnevnte er en av statsviternes 

laster. Det er med andre ikke nok å studere 

regimer og prosedyrer. Ifølge Ringen 

er et samfunn demokratisk hvis dets 

borgere har full kontroll over kollektive 

beslutninger. Ringen demper imidlertid 

kravene ved å fremholde at de land han 

sammenligner vil bli ansett å være demokratier 

fordi de er valgdemokratier. Et 

land er demokratisk hvis det er basert på 

frie og rettferdige valg. Valgmetoden 


113 

anses å være demokratisk fordi den har 

vist seg å levere demokratisk verdi. Samtidig 

synes han å mene at valgmetoden 

ikke er en nødvendig forutsetning for 

demokrati. 

Ringens kritikk av statsviterne i sin 

brede alminnelighet er i stor grad en stråmann. 

Påstanden om at statsvitere interesserer 

seg for prosedyrer, prosesser og 

strukturer er selvsagt ikke feil. Men det 

blir feil som en karakteristikk av faget 

som helhet. Det er i alle fall noen av oss 

som ikke kjenner oss igjen i en slik 

karakteristikk, og heller ikke som karakteristikk 

av kolleger. Jeg skal likevel gi 

Ringen rett i at mange statsvitere i for 

liten grad er opptatt av samspillet mellom 

makrostrukturelle faktorer og atferd 

på individ- og mikroplanet. Men dette er 

også en kritikk som rammer Ringen selv, 

men med motsatt fortegn. Han går nemlig 

svært langt i sin avvisning av «prosedyrer 

og strukturer» som interessante og 

relevante. Når han i sin gjennomgang av 

ulike sosialpolitiske temaer kommer med 

konkrete forslag om reformer, blir savnet 

av kontekstuelle forutsetninger akutt. 

Ringen er en sterk tilhenger av økonomisk 

demokrati (’det er en idé som trenger 

å bli gjenoppfunnet’). Økonomisk 

makt må under demokratisk kontroll. 

For å oppnå det foreslår han en form for 

kupong-demokrati: borgerne får utbetalt 

kuponger som de kan bruke til å 

betale for skoler og sykehus. På norsk 

heter det at pengene skal følge pasienten. 

Men han diskuterer overhodet ikke i 

hvilken grad egenskaper ved det politiske 

systemets oppbygging og/eller konfliktstruktur 

kan ha betydning for muligheten 

av å realisere disse forslagene. Det 

Ringen kaller den første regel for økonomisk 

demokrati kan ytterligere illustrere 

poenget. Den går ut på at økonomisk 

makt må arbeide politisk gjennom argu-


menter som den politiske makten aksepterer. 

Men hvor blir det av markedets 

makt, både nasjonalt og internasjonalt? 

Ringen legger stor vekt på frihet som 

den kanskje viktigste verdi som realiseres 

gjennom en demokratisk styreform. Frihet 

fra ulikhet, nød og fattigdom skal 

realiseres ved at ’noen’ sørger for å legge 

forholdene til rette for at den enkelte kan 

leve det gode liv. Men inngrep ovenfra 

kan kollidere med enkeltpersoners og 

gruppers (for den saks skyld lokale myndigheters) 

ønske om – og frihet til – å 

bestemme selv. Denne type spenninger 

blir ikke problematisert. Vil ikke en økonomisk 

liberalist eller politisk liberaler 

finne sin frihet truet av Ringens frihetsideal? 

Som et normativt bidrag til diskusjonen 

om demokratiets tilstand og fremtid, 

er det naturlig at forfatteren inntar 

sterke, normative posisjoner. Men dette 

kan på den annen side skape visse problemer 

for de empiriske analysene. For 

det første er flere av analysene impresjonistiske. 

Det innrømmer forfatteren selv. 

For det andre får man et klart inntrykk 

av at det er velferds- og levekårsforskeren 

Ringen som er på ferde. Det er i og 

for seg ikke noe galt i det, men det får 

konsekvenser for Ringens ambisjon om å 

reise en prinsipiell debatt om demokratiets 

fremtid. 

Så et litt kuriøst innslag. Ringen mener 

at finansiering av politiske partier gjennom 

statlig støtte eller private donasjoner 

– inkludert bruk av kandidatenes 

egne midler – er å betrakte som korrupsjon. 

I stedet bør partiene klare seg med 

kontingenter fra sine egne medlemmer. 

114 

Dette vil dessuten stimulere partiene til 

mer aktiv medlemsrekruttering. I tillegg 

til medlemskontingenten skal borgerne 

få utdelt kuponger som de selv kan velge 

å dele ut til partier og organisasjoner. På 

denne måten løser man problemet med 

at det er for mye penger i politikken. 

Men hva hvis partier med rike medlemmer 

setter kontingenten høyere enn partier 

med fattigere medlemmer? Må man 

ikke da sette et tak på kontingenten? 

Med andre ord: reguleringer har en tendens 

til å kreve enda flere reguleringer. 

Det som lanseres som enkle tiltak som 

med ett slag gir makt til vanlige borgere 

samtidig som det avskaffer pengenes 

korrumperende makt, er kanskje ikke så 

enkelt likevel. 

Ringen reiser uansett innvendinger en 

rekke interessante og viktige spørsmål. 

Spenningen mellom demokrati «i stort» 

og demokrati «i smått» er åpenbart viktig 

å diskutere. Som statsviter er jeg heller 

ikke uenig i at det er viktig å ikke bli 

for opphengt i demokratiske prosedyrer 

og regelverk. På den annen side vil en 

slik diskusjon først og fremst bli interessant 

når den tar opp nettopp forholdet 

mellom disse to nivåene. Det er mange 

stikkord som kan nevnes i den forbindelse, 

bl.a. ansvarsutkreving og kontroll. 

Ringens forsøk på å koble sammen de to 

nivåene i et «dobbelt bokholderi» er 

likevel spede og usystematiske. Dette 

fører til at diskusjonen blir haltende og i 

for stor grad preget av at han forsøker å 

skape en helhet av bidrag som i utgangspunktet 

ikke var ment å henge sammen. 

Bernt Aardal 

boa@samfunnsforskning.no

Ada I. Engebrigtsen 

Exploring Gypsiness: Power, 

exchange and interdependence 

in a Transylvanian village 

New York og Oxford: Berghahn Books 2007. 217 sider 

Man kan aldri få nok av gode studier av 

hvordan mennesker tenker, lever livene 

sine og forholder seg til hverandre. Sosialantropolog 

og NOVA-forsker Ada I. 

Engebrigtsens siste bok Exploring Gypsiness: 

Power, exchange and interdependence 

in a Transylvanian village er en 

slik bok. Den er også et viktig studium 

av en av de største, minst studerte og 

mest stigmatiserte minoritetene i dagens 

Europa, nemlig rom-folket (’sigøynere’). 

Boken er basert på et års feltarbeid i 

en etnisk og religiøst blandet landsby i 

Transylvania i Romania i 1996. Til dette 

formål må Engebrigtsen og hennes 

mann, lingvisten Lars Gjerde som forsket 

på den lokale rom-dialekten og fungerte 

som tolk, ha utgjort et drømmelag. Transylvania 

har ikke bare en av de største 

rom-befolkningene i verden. Det er også 

et særdeles heterogent område både 

etnisk og religiøst. Rumensk kultur og 

samfunn i seg selv er et lite utforsket 

tema, og rom-folket, igjen en utgruppe i 

Romania, enda mindre så. Rom-kulturen 

er dessuten både komplisert og særegen. 

De færreste er klar over at rom i 

Romania var livegne eller slaver frem til 

1856. Engebrigtsens informanter livnærer 

seg av håndverk, småhandel og tigging. 

Forfatterens perspektiv er at rom 

ikke bare er marginaliserte ofre for 

strukturell diskriminering, men gjennom 

utstrakt byttehandel og daglig kontakt 

også innehar en type makt i forholdet til 

ikke-rom (gaže). Med henblikk på hvordan 

kollektiv rumensk identitet er knyttet 

til forestillingen om rom (tigan) som 

den Andre, viser Engebrigtsen hvordan 


115 

forholdet mellom gruppene ikke bare 

kjennetegnes av mistillit, men også av 

gjensidig materiell og ideologisk nytte. 

I boken beskrives rom-gruppens sosiale 

liv, kosmologi, forholdet til gaže, og 

hvordan alt dette er sammenvevd. Mens 

feltet er fullt av tabuer, fordommer og 

dobbelt bunn, manøvrerer Engebrigtsen 

varsomt og innsiktsfullt og har tilsynelatende 

opparbeidet en betydelig tillit på 

begge sider. Slik har hun lykkes i å samle 

unik empiri om ikke bare ett, men flere 

lite beskrevne levesett i Europas hjerte og 

sammenfattet det hele i en svært klargjørende 

analyse av hvordan forestillinger 

om «de andre» kan skapes, opprettholdes 

og endres. Dette gjelder både i forhold 

til konkrete handlinger og som element 

i ens egen gruppes kollektive 

identitet, og da hovedsakelig som kontrastklasse. 

For å tydeliggjøre hvilke synsvinkler 

som til enhver tid gjør seg gjeldende i det 

intrikate samspillet, baserer Engebrigtsen 

seg delvis på terminologien fra felten. 

Tigan (flertall tigani) er det tradisjonelle 

rumenske ordet for rom og kan ha en 

sterkt negativ valør i rumensk dagligtale, 

bl.a. «tyv» og «slave». Rom er derimot 

rom-folkets generelle navn på seg selv. 

Roms ord for ikke-rom, gaže, brukes når 

det er snakk om roms perspektiv. Romanes 

er rom-ordet for språket og livsformen. 

I begynnelsen kan leseren bli forvirret 

av denne terminologien, men den er 

systematisk gjennomført og analytisk 

viktig. I tillegg innfører Engebrigtsen det 

relasjonelle begrepet «gypsiness», på 

norsk best oversatt med «sigøynskhet». 

Dette betegner de forestillinger rom og 

ikke-rom har om hverandre og er bokens 

hovedtema. 

Bokens første del omhandler rom-verdenen 

med utgangspunkt i husholdningen 

til Kurva («Hora») og hennes mann


Joška, som fungerer som grendas leder i 

forhold til gaže. Grundig skildrer Engebrigtsen 

rom-folkets daglige gjøremål, 

næringsveier, familieforhold, interne 

intriger, rom-kosmologi og samhandling 

med gaže, i dette tilfellet de etnisk 

rumenske og ungarske småbøndene i 

landsbyen. Med utgangspunkt i familien 

til rumenerne Florica and Viorel får vi så 

i bokens andre del et innblikk i landsbylivet 

og roms tvetydige rolle i dette. Uhildet 

fremstiller Engebrigtsen den gjensidige 

mistilliten, skepsisen og irritasjonen, 

men også avhengighetsforholdet mellom 

rom og bøndene. 

Landsbyen og rom-området bortenfor 

er en visualisering av symbolske skillelinjer. 

Tigan-grenda viser mangel på differensiering 

og fremstår som kaotisk og 

rotete, uten gjerder og med åpne dører 

og vinduer, høy musikk og søppel, høner 

og hunder, voksne og barn, kvinner og 

menn om hverandre. Mens rom-kulturen 

gjennomsyres av strikte idealer om rituell 

renhet, er de fysiske omgivelsene en 

demonstrasjon mot bøndenes idealer om 

disiplin, orden og trivsel. Gažes landsby 

preges derimot av en tydelig avgrensning 

mellom offentlig og privat, gate og 

gårdsplass, mennesker og dyr, mennenes 

og kvinnenes aktiviteter. Her legges G. 

Deleuze og F. Guattaris teori om «nomadisme» 

versus «stat» som forskjellige 

maktsystemer til grunn. 

Engebrigtsens fokus på symbolske 

grenser er en velegnet tilnærming til å 

analysere denne typen sosiokulturell 

dynamikk og det relasjonelle, dynamiske 

aspektet av identitetsdannelse. Et eksempel 

på dette er hvordan rom i roms klassifiseringssystem 

kan bli gaže og 

omvendt, fordi forskjellen mellom dem 

er et spørsmål om man snakker og lever 

romanes og «har skam» eller ei. Rumenerne 

på sin side, ikke sjelden selv med 

116 

familiehemmeligheter om «sigøynerblod» 

få slektsledd tilbake, betrakter forskjellen 

mellom gruppene som medfødt. 

Hvis tigani sosialt går over i rumenernes 

verden, vil rumenskheten automatisk 

utradere ethvert spor av rom. 

I analysen står konseptet «sivilisasjon» 

sentralt, og Engebrigtsen legger Norbert 

Elias’ (2000) teori om siviliseringsprosesser 

til grunn. Civilizatie, «sivilisasjon», er 

også viktig i den lokale interetniske diskursen, 

der den på rumensk side uttrykker 

både et mindreverdighetskompleks i 

forhold til mer moderniserte nasjoner i 

Vesten, samt en motvilje mot å skulle 

«siviliseres» av andre. I stor grad handler 

diskursene i datamaterialet om maktforhold 

i det rumenske samfunnet og historisk 

kamp om kontroll i regionen. Mens 

tigani tradisjonelt har stått helt utenfor, 

befant den ortodokse rumenske bondebefolkningen 

frem til innlemmelsen i Romania 

i 1918 seg på bunnen i det transylvanske 

etnohierarkiet. 

Landsbyfolket oppfatter tigani som 

usiviliserte, ukontrollerbare og umoralske. 

Et viktig poeng for Engebrigtsen er 

hvordan den rumenske civilizatie-diskursen 

forutsetter at rumenerne har tigani 

under seg som fattigere, mer skitne og 

uglesett. For de etniske ungarerne og tyskerne 

står rumenerne nemlig nærmere 

tigani og ville uten sistnevnte rangert 

lavest. Rom på sin side definerer seg ut 

av hele hakkeordenen gjennom sin egen 

hegemoniske romanes-diskurs. I denne 

troner rom på toppen som de reneste, 

frieste og smarteste: Samtidig som de 

nyter godt av gažes overskudd som rom 

føler seg berettiget til, er de kulturelt 

autonome og ubesudlet av gažes verden. 

Å bevare denne balansen er imidlertid en 

daglig kamp og handler om makt, 

utveksling, gjensidig avhengighet og 

symbolsk balansekunst.

Gjennom Katherine Ewings teorier om 

«shifting selves» viser Engebrigtsen 

hvordan landsbyfolket og rom opptrer i 

en rekke motstridende diskurser og kontekster, 

uten at de selv nødvendigvis ser 

noe inkonsistent i det. Mens de rumenske 

bøndene ser på rom som parasitter 

og plageånder, er de også avhengige av 

deres tjenester. Også her er sigøynskheten 

sentral. Rumenerne får for eksempel 

gjerne tigani til å stjele for seg ettersom 

rumenerne «vet» at det kun er tigani som 

stjeler. På samme måten er sigøynskhet 

nyttig for bondekona som har fått lus. 

For å slippe skammen ved selv å kjøpe 

lusemiddel, får hun heller en tigan, selve 

inversjonen av sivilisert, lusfri rumenskhet, 

til å gå på apoteket for seg. 

En del av sigøynskheten betyr at bøndene 

underkommuniserer sitt behov for 

tigans tjenester ved å ignorere aspektet 

med gjenytelser. Sistnevnte består blant 

annet i at tigan-kvinner gjerne frekventerer 

hjemmene til bondekonene som etterspør 

spåkunster. Dette gjør rom til landsbyens 

uoffisielle sjelesørgere med full 

oversikt over hvem i landsbyen som er 

lusete, sterile, utro eller impotente. Tross 

den uformelle makten denne informasjon 

gir rom, skremmes imidlertid ikke 

rumenerne av løsmunnet rom siden 

rumenerne likevel «vet» at tigan bare ljuger. 

Sigøynskheten innebærer videre at 

rom bevisst spiller på gažes fordommer, 

blant annet gjennom et seksualisert 

språk. Her må Engebrigtsen roses for å 

ha unngått fristelsen til å bli sensasjonalistisk 

eller ironisk, for eksempel i hennes 

sobre analyse av slikt som rom-ekvivalenten 

for uttrykket «vær så snill» som 

ordrett oversatt betyr «jeg skal spise pikken 

din, eller jeg skal spise fitta di». 

Forfatteren stiller også betimelige 

spørsmål om utilsiktede sosiale konsekvenser 

av politisering av etnisitet og 


117 

«importerte» klassifiseringssystemer. 

Refleksjoner omkring hvilke følger dette 

kan få, er imidlertid mindre overbevisende. 

Den urbane, utdannede rom-elitens 

krav om minoritetsrettigheter impliserer 

at rom skal delta i staten på lik linje 

med andre innbyggere, men Engebrigtsen 

mener øyensynlig dette vil undergrave 

friheten og mulighetene sigøynskheten 

medfører på landsbygda. Siden 

rom i samme situasjon som hennes informanter 

gjerne lever av tigging og byttehandel, 

tjener det dem ikke nødvendigvis 

å delta i staten på samme måte som gaže, 

hevder hun. Dersom tigani skulle bli 

likestilt og utdannet, kunne det forstyrre 

civilizatie-hierarkiet slik at rom risikerte 

å ikke lenger være på bunnen med de 

fordelene denne posisjonen ifølge Engebrigtsen 

innebærer. 

Jeg reagerer spesielt på formuleringer 

som «what rights should the begging and 

bartering village Roma fight for?» 

(s. 202). Dette kan forstås som at Engebrigtsen 

ikke ser eventuelle ønsker om et 

annet liv som like «legitime» for rom 

som for andre mennesker. Et slikt synspunkt 

er i alle fall problematisk når stadig 

flere rom selv kjemper for bedrede 

rettigheter og selv tar oppgjør med det de 

oppfatter som ukultur og skadelige tradisjoner 

både blant gaže og sine egne. I 

noen korte passasjer tenderer således 

Engebrigtsen mot en essensialistisk eller 

statisk oppfatning av hva rom-kultur er 

og bør være som strider mot det befriende 

dynamiske perspektivet hun ellers 

legger til grunn. Flere steder fremhever 

hun jo selv at rom ikke er en ensartet 

gruppe. Engebrigtsens noe bastante konklusjoner 

om hva som tjener landbyroms 

interesser stemmer ikke nødvendigvis 

overens med hennes egen empiri om 

hvordan rom tilpasser seg endrede betingelser 

og utnytter mulighetene. Det er


ikke gitt at rom ikke også finner strategier 

for å takle politiske endringer som 

medfører at rom også behandles som 

mennesker. 

I tillegg til litt rusk i noteapparatet og i 

den rumenske ortografien, er dette bagateller 

i en ellers svært god bok. Hva mer 

er, den er svært underholdende lesning. 

Datamaterialet er interessant og godt 

formidlet, og teorien er velintegrert og 

fungerer forbilledlig som et redskap til å 

rydde vei i en komplisert materie. Exploring 

Gypsiness er et viktig bidrag innen 

rom-forskningen, og analysen har betydelig 

teoretisk overføringsverdi til for 

eksempel nasjonalisme- eller religionsforskning, 

og de fleste med interesse i 

globalisering, minoriteter, migrasjon, 

modernisering, pluralisme, demokrati, 

Øst-Europa, folklore osv. vil ha nytte av 

innsikten som her formidles. I tillegg vil 

en rekke aktører i alt fra Kirkens Bymisjon 

og UDI til EU og FN kunne få nødvendig 

kunnskap, for ikke å snakke om 

alle som hver dag på vei til og fra jobben 

går forbi en tigger fra Romania. 

Jorunn Solheim 

Kjønn og modernitet 

Oslo: Pax 2007. 154 sider 

Cecilie Endresen 

cecilie.endresen@hf.uio.no 

Jorunn Solheim har i sine mange bøker 

og artikler vist oss sosialantropologens 

brede tolkning av kjønnsforholdene i det 

moderne samfunn. I denne boka møter 

vi hennes syntese og teori om endringene 

fra det tradisjonelle til det moderne samfunn. 

Boka handler om «modernitetens 

kjønnede anatomi». Det er en bok som 

river en med fra første stund, og som 

118 

refererer bredt til historie, litteratur, 

moderne politisk teori, antropologiens 

klassikere og det store tilfanget av feministisk 

teori. Likevel kjennes dette hjemlig 

og kjent for norske lesere. Det er villet: 

En tolkning av sluttscenen i Ibsens 

John Gabriel Borkman rammer inn 

bokas fem kapitler. Ibsen-tolkningen har 

fått tittelen «Modernitetens tragiske 

splittelse», og epilogen «Tragediens dobbelthet». 

Via Ibsen leder Solheim oss inn 

i dramaet om finans, bergverk, industri, 

kjærlighet, risiko og offer. Med epilogen 

«Tragediens dobbelthet» setter Solheim 

et alvorlig punktum: Borkman er «fri» 

helt inn i døden og kan identifisere seg 

med sine prosjekter, mens Ella ei heller i 

det siste når fram til ham. De to møtes 

aldri i sine livsprosjekter. Det er tragediens 

dobbelthet. 

Boka er delt inn i fem kapitler: først en 

teoretisk innledning, deretter en tolkning 

av de førmoderne kjønnskonstruksjonene. 

I kapittel 3 presenteres den 

moderne kjønnsrevolusjonen med vekt 

på råderett over privateiendom. I kapittel 

4 tolkes privatliv og offentlighet i det 

moderne samfunn. Kapittel 5 dreier seg 

om romantikken som kjønnskonstruksjon. 

Solheim understreker det historisk 

unike ved det moderne kjønnsarrangementet 

og definerer dypstrukturen i den 

moderne kjønnsfigurasjonen som oppfatningen 

om den absolutte kjønnsforskjell. 

Dette romantiske kjønnsparadigmet 

består av den fascinerende 

grenseoverskridende mannen og den 

gode hustrumoren. Paradigmet eksisterer 

fortsatt, og har dermed hatt en virkningshistorie 

langt ut over borgerskapets 

glansperiode på 1800-tallet. Skal en 

forstå kraften i dette paradigmet, må en 

se at det antar mytenes og drømmenes 

karakter; det inneholder drømmer om

noe annet enn det som faktisk er. Det var 

og er en myte som moderne borgerlige 

vanemennesker kunne drømme seg inn i. 

Her går Solheim til verks med antropologisk 

autoritet for å forklare trauste lesere 

hvordan myter virker. 

Opp mot den borgerlige kjønnsoppfatningen 

stiller Solheim den gamle husholdsbaserte 

økonomien. Den var også 

bygd på kjønnsarbeidsdeling, men her 

var begge kjønn produktive. Religionens 

og fyrstens makt og folkets underordning 

var hovedregel både for menn og 

kvinner. Det er en interessant og rik tolkning 

som trekker inn mye ny historieforskning 

og klassiske sosialantropologiske 

arbeider. 

Solheim legger vekt på motsetningen 

mellom kvinnelighet og arbeid som et 

grunnleggende tema i den moderne 

kjønnsrevolusjonen. Men i motsetning til 

tidligere teorier med vekt på arbeid og 

kvinners deltakelse i yrkeslivet, mener 

forfatteren det er kontroll med eiendom 

som er det sentrale når en skal forklare 

framveksten av den borgerlige kvinnerollen. 

Det er ved å fokusere på kontroll 

over eiendom at vi forstår kapitalismen, 

borgerskapet og den borgerlige kvinnerolle 

og avslører «kapitalens kjønnskarakter». 

Solheim viser til en rekke nyere 

arbeider av historikere som legger vekt 

på rettslige endringer i dette tidsrommet. 

Det er utvilsomt en svært viktig presisering. 

I ettertid lar det seg jo forklare at 

kvinneforskning og kvinnebevegelsen 

var så opptatt av arbeid. Kontrollen over 

eiendom ble ofte sett som noe som 

angikk de få kvinnene av borgerskapet 

som hadde formue. Historikere er vel 

kjent med at for virkelig å kunne analysere 

rettslige endringer, må en diskutere 

forholdet mellom lov og praksis. Det er 

et felt Solheim berører, men som hun 

rimeligvis av plasshensyn og kompleksi- 


119 

tet ikke har kunnet gå dypere inn i. Uansett 

er det bra at problemet er nevnt. Når 

det gjelder nærmere periodisering med 

hensyn til rettslige endringer, legger Solheim 

vekt på overgangen fra familiebedrift 

til moderne aksjeselskap, som stort 

sett fant sted mot slutten av 1800-tallet. 

Med overgangen til det moderne samfunn 

erstattes en formell og foreskreven 

underordning av ideen om en individuell 

og frivillig kjønnskontrakt. Solheim diskuterer 

det paradoksale i at opplysningstid 

og revolusjon er bakgrunn for den 

moderne kjønnskonfigurasjonen bygd på 

særartstenkning. Hun løfter fram de 

mange stemmene i diskusjonen – også de 

som argumenterte for likhet, som Wollstonecraft 

og Condorcet. Med referanse 

til Carole Patemans The sexual contract 

(1988), diskuterer Solheim om modernitetens 

kjønnsforhold kan sees som et 

opprør mot farsautoriteten i det gamle 

samfunn. 

Boka er rik på interessante diskusjoner, 

og det er ikke mulig å kommentere 

alt i en bokmelding. Men jeg vil særlig 

trekke fram Solheims lesning av Habermas’ 

begrep om «privatsfæren». Hun 

legger vekt på hans distinksjon mellom 

den borgerlige privatsfæren og den borgerlige 

intimsfæren. Den borgerlige litteraturen 

analyseres som bindeleddet mellom 

de to sfærene. Dette er en særdeles 

presis og informert lesning av dette 

avsnittet hos Habermas enn hva som 

vanligvis gjøres. Og Solheim har et godt 

poeng når hun på dette grunnlaget avviser 

habermaskritikere som ikke synes å 

ha lest nøye nok. 

Klarer Solheim å bygge en syntese om 

det moderne kjønnsforholdet som oppstod 

i Europa på 1700-tallet og som fikk 

så stor utbredelse? På mange måter ja, og 

det er svært interessant å lese en sosialantropologs 

historiske syntese. Særlig


fordi Solheim slår fast at store fortellinger 

har hatt stor betydning, og at det er 

viktig at samfunnsforskere og humanister 

ikke lar alt løse seg opp i flertydighet. 

På den annen side er jo nettopp dette 

emnet, kjønn og modernitet, godt egnet 

til en syntese der spørsmålet kan være 

gjennomslaget for den borgerlige kulturen 

i samfunnet, og svaret mange historikere 

har gitt er jo at kulturen slo ulikt 

igjennom. For det andre er det ikke 

uproblematisk å bruke absolutt kjønnsforskjell 

som kjennetegn på denne borgerlige 

kulturen, særlig ikke som kjennetegn 

på hvordan den ble praktisert. 

Absolutt kjønnsforskjell som en idé, i litteratur 

og kunst, – ja, det forekommer 

uten tvil. Og Solheim er overbevisende 

og insisterende på romantikken som 

modernitetens kunstform i det frodige 

kapittel 5. Men i praksis må den borgerlige 

kulturen ha vært noe som svært få 

hadde økonomiske muligheter for å leve 

opp til. At den borgerlige kulturen antar 

en mytisk karakter og dermed blir en 

sterk tankefigurasjon, også for dem som 

ikke har økonomisk mulighet til å leve 

opp til den, er tankevekkende. Men 

begynner en å undersøke det sosiale 

grunnlaget for eksempel i Norge, er det 

kanskje bare blant de rikeste embetsmennene 

og i det øvre borgerskap vi virkelig 

finner kvinneliv isolert fra økonomisk 

virksomhet. Både i lavere borgerskap, i 

bondestand og arbeiderklasse har mann 

og kone slitt sammen med verksted, gård 

og familie, og jeg vil anta at de har sett 

på det som felles livsprosjekt. Arbeiderbevegelsens 

kamp for høyere lønn, slik at 

menn kunne forsørge familien, og kampen 

mot kvinnelige arbeidere som lønnstrykkere 

kan riktignok tolkes som utbredelsen 

av et borgerlig kjønnsparadigme. 

Men hvis man som Solheim argumenterer 

for å legge større vekt på råderetten 

120 

over eiendom, er det andre relevante 

eksempler å trekke fram som peker i 

motsatt retning. At forestillingen om 

kvinnene som økonomisk ignorante ikke 

var dominerende i befolkningen i Norge, 

ser en blant annet av oppslutningen om 

Jaabæk og bondevennenes lovforslag 

1868–1871 om å begrense mannens 

råderett til halve boet med mindre han 

hadde konas samtykke. Lovforslaget 

kom som et svar på gjeldsproblemene i 

samfunnet der menn hadde pantsatt gårdene 

og familiene endte på fattigkassa. 

Bondevennene mente kona ville handle 

fornuftigere, og at mannen gjerne var 

«for god mot andre» og kausjonerte for 

sambygdinger. At lovforslaget ikke vant 

gehør i Stortinget er en annen sak (Sandvik 

2002). 

En annen innvending er at i Solheims 

analyse av den borgerlige kulturen blir 

det vanskelig å peke ut viktige maktsentra 

og viktige avgjørelser. En grunn til 

dette er at forfatteren er skeptisk til 

intensjonal forståelse av hvordan kulturelle 

representasjoner skapes og opprettholdes. 

Solheim viser til Patemans «seksuelle 

kontrakt» som en kulturell 

konstruksjon som ikke nødvendigvis 

skapes bevisst, men heller er en form for 

kollektiv symbolsk meningsdannelse. 

Som historiker er jeg skeptisk til å avvise 

intensjonale forklaringer på samfunnsplan. 

Solheim legger jo stor vekt på rettslige 

endringer som forklaringsfaktor. 

Lover er i høyeste grad intensjonale. 

Politikernes og juristenes sentrale posisjon 

i å omformulere generelle normer til 

lov og bruke lover i dommer, er opplagt 

villede handlinger. Halv arv, manglende 

myndighet, men også reformer den andre 

veien er politiske tema på 1800-tallet. At 

lovenes virkningshistorie er vanskeligere 

å gripe, er som nevnt et annet poeng historikere 

er opptatt av. Jeg tror det er

mulig å klarere påpeke hvordan lovgivning 

og lovtolkning støttet opp om 

restaurasjonstidens kjønnskomplementaritet 

på tidlig 1800-tall og forsterket 

kjønnsforskjellen med rettslige begrunnelser 

i det politikere og jurister tolket 

som «tradisjon». 

Dette er en kompakt, intens bok på 

140 sider tekst med ambisjon om å plas- 


121 

sere kjønnsforholdet i selve kjernen av 

moderniteten. Det lykkes Solheim med, 

og boka er utrolig inspirerende med sine 

brede referanser. Konsentrasjon kreves, 

kapitlene bør leses grundig flere ganger, 

og boka anbefales. 

Hilde Sandvik 

hilde.sandvik@iakh.uio.no

SAMMENDRAG 

STATENS PARKURS GODT SAMLIV. IDEAL OG NORMER FOR 

SAMLIV OG KOMMUNIKASJON 

Hilde Danielsen og Wencke Mühleisen 

Artikkelen analyserer ideal for samliv i kursheftet for det statlige samlivskurset for 

førstegangsforeldre, Godt samliv. Kursheftet er godt egnet til å kaste et samtidsdiagnostisk 

lys over ideal og normer for parforhold, fordi det som et virkemiddel i velferdsstaten 

forholder seg til rådende normer både politisk sett og i befolkningen. Et 

gjennomgående tema for kurset Godt samliv er det vi kaller en performativ modell 

for kommunikasjon som baserer seg på at samliv skapes og formes av aktive subjekt. 

Budskapet i samlivskurset om at kjærligheten trenger regi, blir fulgt opp av konkrete 

råd og teknikker som er ment å styrke paret innen ulike felt med hjelp av den kommunikative 

modellen. Artikkelen er forankret i et governmentality- og et performativitetsperspektiv. 

Den drøfter hvordan paret blir styrt og lærer metoder for selvstyring 

i spennet mellom teknikker knyttet til autentisitet og «det ekte» på den ene siden og 

det «kunstige» og regelstyrte på den andre. Kommunikasjonsmodellens fokus på 

konsensus og harmoni og likestilling kan gjøre kursdeltakerne blinde for eksisterende 

ulikheter og maktforskjeller. Dette kan, sammen med kursets mangel på refleksivitet i 

forhold til samfunnsmessige normer, føre til at kurset virker konserverende. Dermed 

er det fare for at maktforskjeller knyttet til kjønn, seksualitet, arbeidsdeling eller 

økonomi fastholdes. Til tross for denne tendensen, peker kommunikasjonsmodellen 

mot en ny paretikk basert på ideen om at kjærlighet og samliv er formbare prosesser, 

der subjektet blir forstått som performativt og i konstant endring. 

LEGITIMITETSGRUNNLAGET FOR SAMISKE RETTIGHETER 

Jarle Weigård 

Spesielle rettigheter for etniske minoriteter og urfolk kan i utgangspunktet synes å 

stride mot det likebehandlingsprinsippet som ligger til grunn for både demokratiet og 

statsborgerskapet. Men nærmere betraktet sliter flertallsdemokratiet med et uløst 

legitimitetsproblem knyttet til permanente minoriteter, et problem som best lar seg 

løse gjennom særskilte rettigheter og institusjonelle ordninger for slike grupper. I 

oppbyggingen av et system for samisk selvbestemmelse gjennom Sametinget, har man 

i prinsippet hatt et valg mellom et territorielt og et ikke-territorielt forvaltningsprinsipp. 

Man valgte det ikke-territorielle prinsippet, det vil si at Sametingets myndighet 

ikke er geografisk avgrenset og at innmeldte i valgmanntallet kan delta i sametingsvalget 

uansett hvor i landet de bor. Gitt det samiske bosetningsmønsteret synes dette 

122

[ SAMMENDRAG ] 

å være et naturlig valg, og prinsippet kan fungere greit på områder som kultur- og 

utdanningspolitikk. Prinsippet kommer imidlertid til kort når det gjelder forvaltningen 

av tradisjonelle samiske områder – rettighetene til land og vann. Her er i stedet 

løsningen blitt samisk-norske samarbeidsmodeller. Også dette synes som en naturlig 

utvei, men den reiser i sin tur en annen legitimitetsutfordring: problemet med 

samiske dobbeltstemmer. Dette problemet bør likevel ikke overdramatiseres. 

123

CONTENTS 

Articles 

HILDE DANIELSEN & WENCHE MÜHLEISEN 

The Government-Driven Couple-Course “Living Well Together”. 

Ideals and Norms for Relationships and Communication 

JARLE WEIGÅRD 

The Legitimacy Basis for Sami Rights 

Research Note 

AUDUN BEYER & RAGNAR WALDAHL 

Polls in Norwegian Media. Do Presentations of the Polls for the 2005 Election 

Comply with National and International Standards? 

Lectures/Current Debate 

CATHRINE HOLST 

Cultural Research in Norway. Some Reflections 

SVEIN HAMMER 

Performance Management: Rational Technique or Discursive Mechanism? 

ÅGE JOHNSEN 

Performance Management in the Public Sector as Rational Technique and 

Discursive Mechanism: Comment to Svein Hammer 

SVEIN HAMMER 

Reply to Åge Johnsen 

124

FORFATTERE 

BEYER, AUDUN, f. 1974. Cand.polit. (medievitenskap), Universitetet i Oslo 2005. 

Ansatt som universitetsstipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet 

i Oslo 2008. 

DANIELSEN, HILDE, f. 1971. Cand.philol. (kulturvitenskap), Universitetet i Bergen 

1998. Dr.art. (kulturvitenskap), Universitetet i Bergen 2006. Ansatt som forsker ved 

Rokkansenteret fra 2000. 

ENDRESEN, CECILIE, f. 1974. Cand.philol. (religionshistorie), Universitetet i Oslo 

2000. Ansatt som stipendiat ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske 

språk, Universitetet i Oslo fra 2005. 

HAMMER, SVEIN, f. 1967. Cand.polit. (sosiologi), Universitetet i Trondheim 1995. 

Dr.polit. (sosiologi), NTNU 2003. Ansatt som post.doc ved NTNU 2005–2008, fra 

2009 spesialrådgiver i Husbanken. 

HOLST, CATHRINE, f. 1974. Cand.polit. (sosiologi), Universitetet i Bergen 2000. 

Dr.polit. (sosiologi), Universitetet i Bergen 2005. Ansatt ved Senter for europaforskning 

(ARENA), Universitetet i Oslo fra 2007 og Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi 

fra 2008. 

HÅKANSSON, NICKLAS, f. 1966. fil. kand. (statsvitenskap/medievitenskap), Göteborgs 

Universitet 1993. Fil. dr. (statsvitenskap), Göteborgs Universitet 2000. Universitetslektor 

ved Högskolan i Halmstad fra 2003. 

JOHNSEN, ÅGE, f. 1964. Siviløkonom, Norges Handelshøyskole (NHH) 1996. 

Dr.oecon., Norges Handelshøyskole (NHH) 2000. Ansatt ved Høgskolen i Oslo i 1999, 

professor i offentlig politikk fra 2006. 

MÜHLEISEN, WENCKE, f. 1953. Cand.mag. (litteraturvitenskap/medievitenskap), Universitetet 

i Oslo 1991. Dr.art. (medievitenskap), Universitetet i Oslo 2002. Ansatt som 

førsteamanuensis, Universitetet i Stavanger fra 2008. 

SANDVIK, HILDE, f. 1959. Cand. philol. (historie), Universitetet i Oslo 1985. Dr. philos. 

(historie) Universitetet i Oslo 2002. Ansatt som førsteamanuensis i historie ved Universitetet 

i Oslo fra 1997. 

WALDAHL, RAGNAR, f. 1942. Mag.art. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1970. 

Dr.philos. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1984. Ansatt ved Institutt for medier og 

kommunikasjon, Universitetet i Oslo i 1976, professor fra 1993. 

WEIGÅRD, JARLE, f. 1956. Cand.polit. (samfunnsvitenskap), Universitetet i Tromsø 

1989. Ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i 

Tromsø fra 1998. 

AARDAL, BERNT, f. 1950. Mag.art. (statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1979. Dr.philos. 

(statsvitenskap), Universitetet i Oslo 1993. Ansatt ved Institutt for samfunnsforskning, 

forskningsleder fra 1994. 

125

KONSULENTER 2008 

Her følger en liste over konsulenter som har vært benyttet én eller flere ganger i løpet 

av 2008 og som ikke har reservert seg mot å få sine navn offentliggjort. 

Andenæs, Agnes 

Bergh, Johannes 

Christensen, Dag Arne 

Christensen, Tom 

Eide, Martin 

Ellingsæter, Anne Lise 

Enli, Gunn Sara 

Gjengedal, Eva 

Grendstad, Gunnar 

Hammer, Svein 

Hellevik, Tale 

Holden, Erling 

Josefsen, Eva 

Kalleberg, Ragnvald 

Karvonen, Lauri 

Kjølsrød, Lise 

Listhaug, Ola 

Mo, Tone Opdahl 

Narud, Hanne Marthe 

Reitan, Marit 

Ringdal, Kristen 

Raaheim, Arild 

Selle, Per 

Semb, Anne Julie 

Skogen, Ketil 

Spilling, Olav 

Støren, Liv Anne 

Teigen, Mari 

Wifstad, Åge 

Aakvaag, Gunnar 

Aalberg, Toril 

Aars, Jacob 

126

FORFATTERINSTRUKS 

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSFORSKNING (TfS) publiserer originalartikler innen sosiologi, 

statsvitenskap, sosialantropologi, samtidshistorie m.v. med empirisk og/eller teoretisk perspektiv. 

TfS trykker også mindre artikler om aktuelle emner, oversiktsartikler, debattartikler, 

bok-kronikker og bokanmeldelser. Artikkelmanuskripter blir vurdert av to anonyme konsulenter 

som skal sikre at publiserte artikler holder et godt faglig nivå. 

INNSENDING: Manuskripter sendes elektronisk til tfs@samfunnsforskning.no. Hvis ikke tilgang 

til e-post, sendes manus på papir og diskett til: Tidsskrift for samfunnsforskning, Postboks 

3233 Elisenberg, 0208 Oslo. Forfatter, adresse og manuskriptets tittel oppgis. 

MANUSKRIPTSTANDARD FOR ARTIKLER I TFS: Et gjennomsnittsmanuskript for en artikkel 

vil være rundt 25–30 sider i ferdig hefte. Manuskriptet må skrives med dobbel linjeavstand, 

skrifttypen bør være Times New Roman, 12 punkter. Manuskriptet for artikler må 

ikke overskride 70 000 tegn inkludert mellomrom. 

MANUSKRIPT FOR EN ARTIKKEL SKAL INNEHOLDE: Tittel på norsk og engelsk, engelsk 

abstract, 3–5 engelske nøkkelord, norsk sammendrag, noter, referanser, tabeller, figurer/illustrasjoner 

og forfatteropplysninger (fullt navn, institusjonsadresse og e-post). 

TITTELARKET skal omfatte artikkelens fulle tittel (inkludert eventuell undertittel), forfatternavn, 

samt tekst til eventuell fotnote (takksigelser, finansieringskilder o.l.). 

ENGELSK ABSTRACT skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom og inneholde tittel og 

eventuelt undertittel på engelsk og forfatterens navn. 

NORSK SAMMENDRAG skal være maks 1400 tegn inkludert mellomrom, inneholde tittel og 

eventuelt undertittel og forfatterens navn. 

HOVEDTEKSTEN begynner på ny side. 

OVERSKRIFTER OG UNDEROVERSKRIFTER i løpende tekst skal være uten tallangivelse og 

klart angitt ved konsekvent bruk av typer (ikke store bokstaver i mellomoverskrifter). Det 

skal være maksimum tre overskriftsnivåer, inklusive hovedtittel. 

SITATER: Sitater over en lengde på tre linjer skilles ut i eget avsnitt. Kortere sitater integreres i 

løpende tekst med anførselstegn. Alle sitater må ha en referanse som plasseres i parantes 

umiddelbart etter sitatet, men før punktum eller komma. 

NOTER skal være i form av «sluttnoter» og følger i fortsettelsen av artikkelteksten. 

LITTERATURREFERANSER skrives etter følgende retningslinjer: I teksten settes forfatters 

etternavn og publikasjonens utgivelsesår: Duncan (1959). Hvis forfatter ikke er nevnt i teksten, 

oppgis etternavn og utgivelsesår i parentes: (Gouldner 1963). Oppgi sidetall hvis du tror 

det vil hjelpe leseren. Sideangivelse oppgis etter utgivelsesår: (Kuhn 1970:71). Hvis det er to 

forfattere, oppgis begges etternavn: (Martin & Bauiley 1988). Hvis verket det refereres til har 

127


mer enn to forfattere, oppgis alle navnene ved første referanse. Bruk dernest «et al.»: (Carr, 

Smith & Jones 1962) og senere (Carr et al. 1962). Skill mellom flere referanser innenfor 

samme parentes ved å bruke semikolon. 

Liste over litteraturreferanser plasseres sist i manuskriptet: Referanser følger etter teksten med 

overskriften «Referanser». Alle referanser som benyttes i teksten må oppgis i alfabetisk orden 

på denne listen. Opplysninger om de enkelte publikasjonene må være komplette og korrekte. 

Skriv referansene alfabetisk etter forfatternavn, bruk fulle for- og etternavn. Hvis det oppgis to 

eller flere arbeider av en forfatter, settes det eldste arbeidet først. Hvis det henvises til upublisert 

materiale som er blitt akseptert for publisering, skrives «under utgivelse» i stedet for årstall. 

Ellers benyttes betegnelsen «upublisert» uten tidsangivelse. Hvis to eller flere arbeider er utgitt i 

ett og samme år, føyes bokstavene a, b, c osv. til årstallet. EKSEMPLER 

Bøker: Valen, Henry & Daniel Katz (1964), Political Parties in 

Norway. Oslo: Universitetsforlaget. 

Tidsskrifter: Merton, Robert K. (1985), «The Historicist/Presentist 

Dilemma: A Composite Imputation and a Foreknowing 

Response». History of Sociology, 6:137–151. 

Antologier og artikkelsamlinger: Ricoeur, Paul (1992), «Vad är en text?». I: Peter Kemp & 

Bengt Kristensson, red., Från text till handling. Stockholm: 

Symposion. 

Online database: OECD (2004), Social Expenditure Database (SOCX). 

Lesedato 10.10.2006: www.oecd.org/els/social/expenditure 

Elektronisk publikasjon: Strøm-Olsen, Nicolai (2007), Kultur på offentlig kommando. 

Lesedato 21.10.2007, fra Dagbladet: http:// 

www.dagbladet.no/kultur/2007/10/18/515371.html 

TABELLER nummereres fortløpende og plasseres i manuskriptet. Hver tabell skal ha et tabellhode 

som beskriver presist hva tabellen inneholder. Vertikale linjer bør unngås. Horisontale 

linjer brukes bare der det er helt nødvendig, f.eks. for å skille kolonneoverskrifter fra tabellinnhold. 

Betegnelser på rekker og kolonner skal være uten bruk av forkortelser. Eventuelle 

fotnoter til tabeller samles nederst og nummereres a, b, c osv. Asterisk*** benyttes kun til å 

angi signifikansnivåer. 

FIGURER OG ILLUSTRASJONER skal følge manuskriptet i en egen fil, og nummereres fortløpende. 

Angi i manuskriptet hvor man ønsker figuren plassert. Unngå mange og tykke streker. 

Tabeller og figurer bør begrenses for å opprettholde lesbarheten. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN FOREDRAG/AKTUELL DEBATT ELLER BOKKRONIKK: 

Manuskriptene skal maks inneholde 45 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 20 

sider i ferdig hefte. Manuskripter til Foredrag/Aktuell debatt eller Bokkronikk skal ikke inneholde 

abstract eller norsk sammendrag. Ellers gjelder de samme standarder som for artikkel. 

MANUSKRIPTER TIL SEKSJONEN BOKANMELDELSER: Bokanmeldelser skal inneholde 

maksimum 12 000 tegn inkludert mellomrom. Dette tilsvarer ca. 5 sider i ferdig hefte. Et 

bidrag her skal inneholde: bokforfatter, boktittel, utgave/årstall, forlag, sted, antall sider i 

boken og hvem anmelder er. Det skal ikke være noter eller referanser i en bokanmeldelse. 

Å sende inn et manuskript til et vitenskapelig tidsskrift er uttrykk for at man har til hensikt å 

publisere manuskriptet i dette tidsskriftet. Det går med mye tid og oppmerksomhet i redaksjonen 

og hos eksterne konsulenter. Ved å sende inn et manuskript til TfS aksepterer derfor forfatteren at 

manuskriptet ikke kan vurderes av andre tidsskrifter mens det er til vurdering i TfS’ redaksjon. 

128

+ Last ned pdf - Institutt for samfunnsforskning

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?