Ledaal. Restaureringsarbeider 1997-2001. Oppsummeringsrapport

54
LEDAAL. RESTAURERINGSARBEIDER 1997 - 2001
OPPSUMMERINGSRAPPORT
Helge Schjelderup, sivilarkitekt MNAL
Restaureringsarkitekt og byggeleder
Ledaal: Kiellandfamiliens lystgård,
bygget i årene 1799-1803
Bygningshistorisk beskrivelse
Ledaals tidlige år
Ledaal er Kiellandfamiliens herskapelige lystgård, bygget i
årene 1799-1803. Handelshuset Kielland var grunnlagt midt på
1700-tallet av Jacob Kielland, og det var hans sønn Gabriel
Schanche Kielland som ble Ledaals byggherre. Gabriel
Schanche Kielland hørte til blant de ledende i den framvoksende
norske handels- og embetsstanden i tiden før 1814.
Idealer og forbilder hentet man gjerne hjem etter reiser i
utlandet. For Kiellands del betød dette sannsynligvis
København og kanskje London. Her fant han nok også inspirasjonskildene
for Ledaal.
Hovedbygningen på Ledaal framstår som en monumental to
etasjes teglbygning, utformet med senbarokkens litt tunge
stilmessige kjennetegn, men også med trekk som peker fram
mot 1800-tallets klassisisme og empire-stil. Hovedfasaden
mot sør er strengt symmetrisk, med et trekantet gavlmotiv
eller frontispise over midtpartiet. I annen etasje stikker det ut
en altan, en av de første i Norge. Særmerkt ved Ledaals bygningskropp
er hjørneutformingene, med en skrå trekantflate
som gir en solid basevirkning i 1. etasje, og som bygger opp
mot de avrundete hjørnene i 2. etasje. Dette er trekk som kan
minne om festningsarkitektur. De som virket som arkitekter
og utviklet formidealene på denne tiden var da også ofte folk
med militær utdanning.
Ledaal er den første teglbygning i Stavanger overhodet, og
faktisk den første monumentale murbygning i byen siden
Domkirken og Bispekapellet ble bygget i middelalderen. Det
betød mellom annet at det ikke fantes en murerstand å regne
med i byen da Ledaal skulle bygges. Derfor hentet Kielland
Ledaal sett gjennom porten ved Eiganesveien. (HS)

KOPI AV DEN ELDSTE KJENTE TEGNINGEN AV LEDAAL.
Muligens utført av den danske murersvenn Hans Detlef Gimmerdal en gang før
byggestart i 1799. Originalen hører til på Damsgård ved Bergen. Kopien som er
gjengitt her befinner seg på Stavanger Museum. En tilsvarende kopi henger
innrammet på Ledaal.
55

56
både håndverkere og det meste av byggematerialene til
Ledaal fra utlandet. Fire murere kom fra København, mens
teglsteinen skal være hollandsk.
Mens veggkonstruksjonen og det stilmessige apparatet henter
sine forbilder og håndverksmessige forutsetninger fra
utlandet, kan man ikke si det samme om det store taket på
Ledaal. Her finner vi den gamle, vestnorske trebyggetradisjonen
på sitt beste. Taket har en kraftig dimensjonert sperrekonstruksjon,
og på sperrene er det sulagte, horisontale bord med
halv bordbreddes omlegg. Det betyr at sutaket i dimensjon
framstår med tre bords tykkelse. Mellom bordene er det lagt
pakninger av en form for ullpapp dyppet i tjære. Dette minner
om middelalderens tetning med ullstoffremser dyppet i tjære,
slik det f.eks. er funnet i taket på Trondenes-kirka ved Harstad.
Sutaket er spikret med håndsmidd spiker for ca. hver 20 cm.
Dette fører til at sutaket langt på veg framstår som en stabil
skallkonstruksjon; som en stor, velvet båtform.
Jon Bojer Godal, en av våre fremste eksperter på eldre trekonstruksjoner,
har karakterisert tretaket på Ledaal som et vitnes-
byrd om levende middelaldertradisjon i Stavanger da det ble
bygget i overgangen mellom 17- og 1800-tallet.
Handelshuset Kielland hadde flere skipsverft i byen, og det
skulle ikke forundre oss om det er Kiellands egne skipsbyggere
og smeder som er mestre for den flotte takkonstruksjonen på
Ledaal. I Stavanger som ellers på Vestlandet er det mye som
peker mot en nær sammenheng mellom båt- og skipsbygging
og husbygging.
Opprinnelig sto hovedbygningen på Ledaal upusset med rød
tegl, innmurte fasadebånd og sålbenker i rødlig sandstein fra
Bornholm. Nederste del av fasaden var utformet som et forblendings-fundament
i naturstein: granitt på hjørnene og
tykke hardangerheller forøvrig. Gesimsene var hvite; murt i
tegl med tannbord og trukket med kalkmørtel. Samlet ga
dette bygningen et kraftfullt uttrykk, preget av naturmaterialer,
slik vi ennå kan oppleve samtidige bygninger i Danmark og
England. På Ledaal er nå kun nordfasaden mot gårdsrommet i
sin opprinnelige, ubehandlede karakter. Det fuktige vestnorske
klimaet med slagregn og temperaturer rundt frysepunktet
Det kraftige, tjærebehandlede tretaket er synlig på det øverste loftet. (HS)

Ved byggingen av Ledaal i årene 1799-1803 ble tegl for første gang introdusert
som byggemateriale i full målestokk i Stavanger. (HS)
57

58 vinterstid utvirket tidlig problemer med fasadene, spesielt på
sør- og vestsiden hvor slagregnet kommer fra. Først ble sør- og
vestveggen slemmet med hvit kalkblanding. Siden ble sørfasaden
pusset med et tykkere lag hvit kalkmørtel og vestveggen
bordkledd, mens østveggen ble malt. I en fase tidlig på 1800tallet
har Ledaal framstått i en temmelig spraglet utgave: rød
tegl mot nord, hvitkalket mot sør og okermaling på minst en
av gavlene. Først i 1850-årene var det at Ledaal fikk sin nå så
karakteristiske rødfarge i form av kalkmaling.
Ledaal ble bygget som lystgård i landlige omgivelser. Samtidig
ble Ledaal også utviklet som et driftig og avansert gårdsbruk
med flere uthusbygninger. Byens ledende borgere hørte til
blant dem som tok opp og bidrog til utvikling av nye driftsformer
innen landbruket. Til Ledaal hører ennå en stor U-formet
låvebygning som sammen med hovedbygningen i nord danner
et lukket firkanttun, også dette etter dansk mønster. Mot
sør vender hovedbygningen mot et aksialt utformet parkanlegg
omgitt av en kraftig steinmur.
Hovedbygningen på Ledaal har et utvendig mål på 10,5 x 25
Hovedbygningen på Ledaal danner
sammen med den store driftsbygningen
et regulært, lukket firkanttun etter
dansk mønster. (tegn HS)
meter, dvs. en grunnflate på vel 260 m2. Første etasje inneholdt
opprinnelig dagligstuer og soverom, samt et stort kjøkken
med grue. I 2. etasje var det tre store festsaler på rad mot
sør, mens nordsiden inneholdt noen mindre oppholds- og
soverom i tillegg til det sentralt plasserte trapperommet. På
loftet var det sovesaler i hver ende, og med et stort åpent tørkeloft
midt på. Det finnes også et øvre loft, dette uten spesiell
utnyttelse. Ledaal er bygget med første etasjes gulv direkte på
grunnen, bare med et lite luftrom under trebjelkelaget.
Karakteristisk for bjelkelaget var et stubblag hvor det lå finkornet
sand, dette som en slags isolasjonslag, eller rettere som et
varmemagasin mot grunnen. Ved fyring ville dette sandlaget
bli varmet opp og magasinere varmen. I øst var det opprinnelig
en liten, lav vinkjeller, men kun på et begrenset areal.
Vinkjelleren stakk ca . 60 cm opp over golvet i 1. etasje. De
bærende teglveggene er ført ca. 2 skift under terrengnivå, og
veggene er fundamentert på et enkelt, lavt gråsteinsfundament
på planert grusunderlag, ikke mer enn ca. 30 cm under
terrenget. Det var opprinnelig to pipestokker i huset; én på
hver sin side av det sentrale trapperommet.

Luftfoto. Ledaal sett fra sørøst. (Bm/DM)
(HS)
59

60
I første etasje er murveggene pusset og malt, mens de tre
store salene i 2. etasje er forsynt med brystningspaneler i tre
nederst, og malt lerretstapet inndelt i felt og strukket på trerammer
øverst. Golvene i begge etasjer er av furu, bortsett fra
i trappehallen og i det gamle kjøkkenet i første etasje hvor det
ligger steingolv. Mens yttervegger og innvendig langsgående
midtskillevegg er bygget som massivt, bærende murverk, er
innvendige tversgående skillevegger utført i utmurt bindingsverk
der stendere og sviller er i tre. Enkelte tversgående skillevegger
i 2. etasje er også utført i stående, pløyd furuplank. På
tversgående skillevegger er det rabbitzpuss. Det samme er det
i takene. Rabbitzpussen er utført med matter av halm som
armering. I takene er det kraftig, overliggende furupanel som
armeringsmattene er stiftet til.
Bjelkelagene mellom 1. og 2. etasje og mellom 2. etasje og loft
er av furu i dimensjon 8x8”. Bjelkeendene er i begge tilfeller
ført inn i murverket, med opplegg på en innmurt svill. På nordsiden
var denne i furu, mens den på sørsiden var i eik.
Sperreendene i takkonstruksjonen er tappet ned i bjelkeendene
i golvbjelkelaget mellom 2. etasje og loft, og følger således
strengt den konstruktive modulen i golvet. Dette er gjort
på samme måten som vi finner i de store, og fullt utviklede
bindingsverkssjøhusene i Stavanger, og som vi også finner i
danske og tyske bindingsverkshus.
Trappen og trapperommet på Ledaal er verdt å merke seg.
Gabriel Schanche Kielland rekvirerte trappesnekker fra
København, ettersom han ikke hadde stor nok tiltro til byens
egne snekkere hva gjaldt dette bygningselementet. Trappen
svinger seg oppover gjennom etasjene med vanger i ådret,
imitert sitrontre, og med fyllinger i imitert, svartmalt støpejern
utført i tre. Håndløperen er i mahogny. Materialvirkningen
gjenspeiler tidens mote i industrialismens barndom, selv i imitert
utgave.
Kostelige messinglåser, hengsler til dørene og en del andre
bygningsbeslag ble forøvrig innkjøpt i Skottland.
Ledaal-eiendommen gikk i arv i familien Kielland og ble brukt
som lystgård og sommerbolig i noen generasjoner fram til
1863. Da opphørte handelshuset Kielland, og arvingen som
overtok, kapteinløytnant Jacob Kielland, flyttet inn og gjorde
Ledaal om til sin permanente bolig, samtidig som han drev
Ledaal-gården fram til å bli et mønsterbruk i distriktet. Det ble
gjort en god del bygningsmessige endringer og moderniseringer
på Ledaal i denne tiden, hovedsaklig i interiøret. Bl.a. ble
Festsalen inndelt i mindre rom, og en ekstra pipe ble ført opp i
denne delen av huset. Mot gårdsrommet ble det tilføyet et
lukket vindfang og et ytre, overdekket inngangsparti.
Siste beboer av Ledaal, byfogd Jonas Schanche Kielland fortsatte
med en del moderniseringsarbeider. Bl.a. fikk han tilføyet
trappehuset mot vest i 1903. Dette er også bygget i tegl, og
inneholdt foruten trapp en del lagerrom og toaletter.

FASADETEGNINGER UTFØRT VED OMBYGGINGEN I 1863 AV KAPTEINLØYTNANT
JACOB KIELLAND.
Jacob Kielland var Ledaals eier på dette tidspunktet, og barnebarn av Ledaals
byggherre Gabriel Schanche Kielland. Med sin militære bakgrunn behersket
Jacob Kielland tydeligvis oppmålings- og teknisk tegneteknikk.
De to viste fasadetegningene gjengir Ledaal henholdsvis fra sør og nord.
Sørfasaden må karakteriseres som en noenlunde korrekt oppmålingstegning,
mens nordfasaden viser arker på taket tilsvarende de som er på sørsiden. Dette
er ikke korrekt, men muligens et ønske eller en plan om endringer fra Jacob
Kiellands side. Nordfasaden viser forøvrig det overbygde inngangspartiet slik
det ble tilføyd ved ombyggingen i 1863.
61

62
PLAN 2. etasje FØR 1863.
PLAN 1. etasje FØR 1863
PLANTEGNINGER UTFØRT VED OMBYGGINGEN I 1863 AV
KAPTEINLØYTNANT JACOB KIELLAND.
Plantegningene fra 1863 finnes i to sett: det ene som oppmålingstegninger av
rominndelingen slik den var før endringene i 1863. Et viktig forhold som her
dokumenteres er størrelsen på Festsalen i 2. etasje, og hvordan den langsgå-
Plantegningene er orientert slik at sør er ned på begge tegningssettene.
ende skilleveggen mot nord bæres av en underliggende drager gjennom kjøkkenet
i 1. etasje. Disse tegningene sammen med en grundig bygningsmessig
beskrivelse rom for rom som kunsthistorikeren Thor B. Kielland utarbeidet i
1930 var til viktig hjelp for forslaget til rekonstruksjon som arkitekt Arno Berg
utarbeidet i 1930, og som siden dannet grunnlag for restaureringsarbeidet i
1947-49.

PLAN 2. etasje ETTER 1863.
PLAN 1. etasje ETTER 1863
Det andre tegningssettet fra 1863 gjengir planene for endringer slik Jacob
Kielland da fikk dem utført, og her framkommer planløsningen som siden blir
dokumentert ved arkitekt Eyvind Retzius´oppmålingsarbeid i 1942. På begge
tegningssettene fra 1863 har Jacob Kielland kladdet med rødt blekk på ulike
løsninger som ikke alle kom til utførelse. Noe tekst med blyant er notater som
Thor B. Kielland gjorde en gang før 1930 i samtaler med sine eldre slektninger,
og gjelder den bruk de ulike rommene hadde henholdsvis før og etter 1863.
(Thor B. Kielland var sønn av byfogd Jonas Schanche Kielland og bror til
Wibecke T. Kloster, og hørte dermed til den siste generasjonen Kielland som var
vokst opp på Ledaal. Thor B. Kielland var utdannet kunsthistoriker, og ble siden
en sentral person i norsk museumsverden, bl.a. som direktør for Kunstindustrimuseet
i Oslo fra 1928 til 1960. Tidligere hadde han vært konservator ved
Stavanger Museum og Norsk folkemuseum.)
63

64
1 2
3
4
FOTOGRAFIER TATT I 1930 OG TIDLIGERE AV FOTOGRAF WALDEMAR EIDE PÅ
OPPDRAG FRA KIELLANDFAMILIEN.
Fotografiene er tatt før det store restaureringsarbeidet i 1947, og gjenspeiler
noe av stemningen slik Ledaal ennå var mens siste generasjon av Kiellandfamilien
bodde i huset. Fotografiene er alle fra 2. etasje. Nr. 1-4 er tatt i den vestre
delen, der den store Festsalen nå er rekonstruert, og viser ulike rom slik de
var etter Kapteinløytnant Jacob Kiellands ombygginger i 1863. Fotografiet nr. 5
på s. 65
er fra Altanværelset.

5
65

66
PLAN 2. etasje.
PLAN 1. etasje.

PLAN LOFTSETASJE.
TVERRSNITT VED TRAPPEHALL.
TEGNINGER UTFØRT 1942 AV ARKITEKT EYVIND RETZIUS, den gang student ved
NTH, i samarbeid med arkitekt Tor Sørensen. Antikvariske oppmålingstegninger
utført på oppdrag fra Riksantikvaren forut for det store restaureringsarbeidet i
1947-49. Dette tegningssettet viser Ledaal slik det var etter ombygginger i 1863
og 1903.
67

68
TEGNINGER UTFØRT 1942 AV ARKITEKT EYVIND RETZIUS.
Innvendig veggoppriss i Bysalen.
Skjema og detaljer. Trappehall. Innvendige profileringer og utvendig
gesims.

Ledaal overdratt til Stavanger by i 1936.
Restaurert i årene 1947-49.
Verdien av Ledaal som et viktig, nasjonalt kulturminne var tidlig
stadfestet: allerede i 1923 ble bygningen fredet, og var dermed
en av de aller første fredete bygninger i landet.
Ettersom Kiellandslekten fram på 1900-tallet ikke hadde
arvinger i Stavanger til å føre eiendommen videre, ble det fra
familien formulert et ønske om at Stavanger by skulle overta
Ledaal. Dette skjedde i 1936 ved at Stavanger Museum overtok
som eier. Allerede i 1930 hadde arkitekt Arno Berg på oppdrag
fra Kiellandfamilien utarbeidet en restaureringsplan for
Ledaal. Kunsthistorikeren og museumsmannen Thor B.
Kielland spilte en viktig rolle i dette arbeidet. Han var selv av
den siste generasjonen som vokste opp på Ledaal. Planen fra
1930 ble lagt til grunn for en revidert plan som ble utarbeidet i
1944 av konservator ved Stavanger Museum, Thv. Krohn-
Hansen. Den endelige planen, ført i pennen av arkitektene
Waldemar Hansteen og Tor Sørensen ble vedtatt i 1946.
Restaureringsplanen la opp til en tredelt bruk for Ledaal: som
et herregårdsmuseum, som representasjonssted for Stavanger
kommune og som bolig for de kongelige ved besøk i
Stavanger. Forøvrig ble Ledaal antikvarisk oppmålt høsten 1942
og våren 1943 av Eyvind Retzius som da var arkitektstudent i
samarbeid med Tor Sørensen. Oppmålingsarbeidet skjedde på
oppdrag fra Riksantikvaren.
I årene 1947-49 gjenomgikk Ledaal så et omfattende restaurerings-,
tilbakeførings- og ombyggingsarbeid som la tilrette for
denne tredelte bruken. Arkitektene Waldemar Hansteen og Tor
Sørensen utarbeidet detaljplaner og sto som faglig ansvarlige
for restaureringsarbeidet i samarbeid med konservator på kulturhistorisk
avdeling ved Stavanger Museum. Som byggekomite
fungerte det såkalte Ledaal-utvalget, der konsul L.W.Hansen
var formann. Dette utvalget påtok seg også oppgaven med å
skaffe tilveie de nødvendige midler for gjennomføringen av
restaureringsarbeidet.
Helen Engelstad som i mellomperioden 1946-47 var konservator
ved Stavanger Museum utarbeidet møbleringsplan for
Ledaal. Dette skjedde i samarbeid med museumskonservator
Thor B. Kielland som gjennom sin familietilhørighet hadde
samlet mye dokumentasjon om Ledaal i eldre tider. Engelstad
fulgte gjennom sin plass i byggekomiteen Ledaals restaureringsarbeid
helt fram til fullføringen i 1949.
69

70
PLAN 2. etasje.

VEGGOPPRISS FESTSAL
TEGNINGER UTFØRT I 1930 AV ARKITEKT ARNO BERG.
Utkast til rekonstruksjon av Festsalen i 2. etasje, samt tilrettelegging
av Ledaal som museum. Dette forslaget er utarbeidet
på oppdrag fra familien Kielland ved konservator Thor B.
Kielland i god tid før Stavanger Museum overtok bygningen.
(Thor B. Kielland og Arno Berg kjente hverandre godt, blant
annet som tidligere kollegaer ved Norsk Folkemuseum i Oslo.)
71

72
TEGNINGER UTFØRT I 1947 AV ARKITEKTENE
WALDEMAR HANSTEEN OG TOR SØRENSEN.
Dette tegningssettet er det bearbeidete forslaget
til rekonstruksjon av Ledaal slik det var før
ombyggingene i 1863, samt tilrettelegging av bygningen
til museumsformål, representasjon og
bolig for de kongelige. Forslaget bygger i stor
grad på det som Arno Berg utarbeidet i 1930 i
samarbeid med Thor B. Kielland.

Skjemategninger til de kongelige baderommene utført i 1947 av det engelske
firmaet som leverte keramiske fliser til disse rommene. Baderommene er i
forbindelse med restaureringsarbeidene 1995-2001 etter ønske fra
Riksantikvaren også omfattet av fredning.

74 I all hovedsak var intensjonen både eksteriørt og interiørt å
gjenskape Ledaal slik det framsto omkring 1850, altså før
ombyggingene i 1860-årene. Samtidig skulle nye funksjoner
som moderne toalett- og garderobeanlegg samt et moderne
kjøkken innpasses i bygget. De tekniske anlegg skulle også
bringes opp til et tilfredsstillende, moderne nivå.
Restaureringsplanen la opp til en romdisponering og en navnesetting
av rommene som både tok opp tidligere tiders bruk
av Ledaal og samtidig forberedte den nye bruken. F.eks. ble
rommene i første etasje som de kongelige skulle disponere
ved sine besøk, kalt opp etter den tids kongelige personer:
Kongens værelse var den gang Kong Haakons værelse og
Kronprinsens værelse var Kronprins Olavs værelse. Disse romnavnene
brukes ennå.
Selv om restaureringsplanen for Ledaal redegjør for intensjonene
bak det store restaureringsarbeidet som ble igangsatt i
1947, foreligger det dessverre relativt lite dokumentasjon på
selve det fysiske arbeidet som dengang ble utført. Noe framgår
av museets årsmeldinger og dessuten av et tegningsma-
teriale som finnes på Stavanger museum og i bygningssjefens
arkiv, men ellers er det gjennom rivningsarbeider nå ved siste
restaureringsarbeid at omfanget av det forrige restaureringsarbeidet
har kommet noenlunde tydelig fram.
Restaureringsarbeidet i årene 1947-49 kan beskrives som
følger:
Fundamentene ble blottlagt, og fikk påstøpt en solid utvendig
kåpe i betong. Denne ble smørt med asfaltemulsjon.
Betongkåpen hadde som hensikt å hindre vanninntrengning
fra grunnen utenfor bygget, samtidig som den virket stabiliserende
på selve grunnmuren. Det ble lagt nytt avløpssystem for
takvann i grunnen utenfor huset, men ikke separat drenssystem.
Et av de mest omfattende arbeidene som ble gjort i 1947 var
håndteringen av fasaden mot sør utvendig. Som antydet tidligere
har denne fasaden voldt problemer allerede tidlig i bygningens
historie, og forholdene må ha vært problematiske
også i 1947. Det som vi ved siste restaurering trodde var en

opprinnelig kalkmørtel stedvis utbedret med sementmørtel,
viste seg etter omfattende avhogging i sin helhet å være en
tykk og sterk sementmørtel påført i 1947. Altså må fasaden
være hogget helt ren i 1947 før den fikk påført det nye pusslaget.
Den nye pussen ble så malt med rød oljebasert maling,
og ikke kalkmaling som tidligere. Det sørvestre hjørnet hadde
forøvrig før pussing gjennomgått en omfattende utbedring i
selve murverket.
Innvendig i bygget ble alle tregolv i første etasje fornyet både
med bjelkelag og golvbord. I noen rom ble den gamle konstruksjonen
med luftrom mot grunnen, og stubblag fylt med
fin sand videreført, mens andre golv ble utført med tilfarere
og underliggende betongplate støpt på grunnen. I noen grad
var det laget til lufting utenfra og inn under golvet.
Vinkjelleren i øst ble fjernet, dvs. den ble omgjort til en lav krypekjeller.
Over denne krypekjelleren ble det støpt en betongplate.
I første etasje ble det installert garderobe og toalettanlegg for
de kongelige rom, og tilsvarende for publikum. Bad og toalet-
De kongelige baderom, før restaurering. (HS)
75

76 ter ble kledd med fliser. Originalt fliseskjema fra en engelsk flisefabrikk
er bevart. Særlig de kongelige badene og de tilhørende
garderoberommene virker forseggjorte fra arkitektenes
side, og bærer umiskjennelig 1950-tallets preg. Det gamle
kjøkkenet som lå mot gårdsrommet ble rekonstruert bl.a. med
en stor grue.
På restaureringstidspunktet var alle tre pipene ved Ledaal i så
dårlig stand at brannvesenet kondemnerte dem. Den sekundært
oppførte pipen i den vestre delen av bygget ble fjernet
helt. De to gamle pipene ble tatt ut av bruk, men ble beholdt
synlige over tak. Pipeløpene ble nå utnyttet til tekniske føringer
og installasjoner: enkel ventilasjon, vann og avløp og elektrisitet.
De gamle jernovnene kunne ikke lenger fyres i. (På et seinere
tidspunkt er det installert elektriske varmeelementer i de
gamle ovnene.)
I annen etasje ble vegger revet og flyttet for å gjenskape den
store festsalen i vest, slik den etter skriftlige kilder og tegninger
skulle ha vært før 1860. De lerretstrukne veggfeltene ble tilpasset
det store rommet. Taket ble rabbitzpusset på ny, og det
Hagestuen, før restaurering. (HS)
ble laget fire nye gipsrosetter der lysekronene skulle henge.
Golvet i festsalen ble tatt opp og bjelkelaget forsterket med
ståldragere og trelasker. Nytt tregolv ble lagt. Tilsvarende forsterkning
skjedde med golvet i Altanværelset, mens golvet i
Bysalen ikke ble rørt. Det ble innredet nytt, moderne kjøkken i
nordvest, bak Festsalen. Det rommet som nå heter Biblioteket
ble innredet med bokskap laget av et eldre dekketøy-skap som
tidligere sto i et mindre rom der kjøkkenet nå er. (Se foto side
64.2)
I loftsetasjen ble en del mindre beboelsesrom fjernet i midtsonen,
og det ble laget et større utstillingsrom for å gi plass til
porselen, glass og andre gjenstander som hadde tilhørt
Kiellandfamilien og Ledaal. I denne forbindelse ble også en
større, sekundær takark på nordsiden fjernet og erstattet med
en mindre ark slik det tidligere hadde vært. Bjelkelaget
mellom 2. etasje og loft ble åpnet, og forsterket ved lasking fra
trapperommet og vestover. Det ble lagt nytt golv i utstillingsrommet.
På det øverste loftet ble takkonstruksjonen forsterket
med to sett haneband som ble boltet parvis på hver sin side
av sperrene. Hanebandene og de pålaskede forsterkningene i

Kongens værelse, før restaurering. (HS)
77

78 bjelkelagene var gjennomgående i gran, mens eldre materiale
gjennomgående er i furu av god kvalitet. På det øverste loftet
ble det plassert en diger varmtvannsbereder for å forsyne hele
bygningen med varmtvann. Berederen var hengt opp i en sinnrik
tversgående takstolskonstruksjon. Hvordan berederen er
bragt opp på loftet uten å fjerne deler enten av taket eller
underliggende bjelkelag vites ikke. Sannsynligvis er den kommet
nedenifra, ettersom bjelkelagene nedover i begge etasjer
må være åpnet og ombygget i forbindelse med etablering av
den store festsalen i 2. etasje.
I følge museets beskrivelser ble det ikke gjort noe omfattende
arbeid på taket ved dette store restaureringsarbeidet. De
gamle pannene av hollandsk, glassert type ble liggende, og
taktro og sperr ser ut til å være urørt. To arker med buet overdel
på takflaten mot sør ble fornyet. De karakteristiske okseøyne-arkene
høyere oppe på samme takflate ble i sin helhet
beslått med kopper. Tidligere hadde de hatt mindre blybeslag
kun helt øverst. Et parti av den murte gesimsen mot nord
måtte repareres, da den var frostsprengt.
På tilbygget i vest ble en luftebalkong fjernet, og døren som
førte ut til denne erstattet med et vindu. Tilbygget ble forøvrig
pusset med sementbasert mørtel og malt med oljemaling på
sør- og vestsiden, mens nordsiden ble stående upusset også
her.
Rommene innvendig på Ledaal ble malt i farger som for en
stor del tok utgangspunkt i tidligere tiders fargesetting.
Likevel må en kunne si at fargesettingen bar umiskjennelig
preg av 50-tallets fargeholdninger. I en del rom var det dessuten
tatt enkelte valg som helt og holdent var uttrykk for personlige
holdninger på restaureringstidspunktet. Dette gjaldt
f.eks. det som ble kalt Kongens soverom der fargene ble gult
og blått, noe som aldri før hadde forekommet i dette rommet.
Det ble brukt moderne alkydholdige oljemalinger, der det før
var brukt linoljemaling.
Elektrisk anlegg ble for en stor del lagt skjult i jernrør. Det
betyr at det må være gjort et temmelig omfattende arbeid
hva gjelder slissing, puss og flikk innvendig for å få dette til.
Det samme gjelder for innpassing av vann og avløpsrør i bygget.
På en del innervegger er det tydelig også gjort reparasjoner
hvor det er brukt sementmørtel sammen med eldre kalkpuss.
Ledaals høytidelige åpning etter restaureringsarbeidet fant
sted 28. september 1949.

Kongens garderobe og soverom, før restaurering. (HS)
79

Tiden mellom de to store restaureringsarbeidene:
1949 - 1995.
80 Av årsmeldingene i Stavanger Museums årbøker får vi et visst
innblikk i hvordan bygningen har vært ivaretatt i årene
mellom de store restaureringsarbeidene, og hvilke problemer
en har hatt å stri med. Som nyutdannet kunsthistoriker overtok
Jan Hendrich Lexow som konservator ved kulturhistorisk
avdeling i 1948, altså midt under de pågående restaureringsarbeidene,
og helt fram til 1988, dvs. gjennom hele 40 år var det
Lexow som fulgte Ledaal på nært hold. Som konservator med
ansvar for Ledaal ble Jan Hendrich Lexow etterfulgt av Ove
Magnus Bore fra 1989.
Allerede i 1951 ser vi at det har vært problemer med vanninntrengning
gjennom de to gamle pipene som brøt takflaten. I
1953, etter å ha fått tillatelse fra den Antikvariske
Bygningsnemd, gikk man til det drastiske skritt å rive pipene
ned til nivå med øverste loftsbjelkelag. Man erstattet dem
med trekasser for å illudere piper over tak. Trekassene ble
utvendig beslått med kopper og hvitmalt.
I årene 1954-58 omtales flere store problemer med skader på
røranlegget, bl.a. fordi Ledaal står uoppvarmet vintrene igjen-
nom for å spare strøm. Elementet i den store varmtvannstanken
på loftet måtte skiftes i 1956 og 1958. Varmtvannstanken
ble omsider tatt ut av bruk og kondemnert i 1977. To mindre
tanker ble plassert henholdsvis i 1. etg. og kjeller.
Den murte gesimsen mot nord har også jevnlig skapt hodebry,
ved at større og mindre stykker har falt ned etter frostsprengning.
Dette omtales som skjedd i årene 1957, 1964, 1965 og
1971.
Som nevnt hadde man ikke gjort noe med selve taket under
det store restaureringsarbeidet i 1947. Det er mulig at man
satte sin lit til det kraftige sutaket. Likevel må det ha vært en
del skader og utettheter i takflaten som har forplantet seg
videre nedover i bygget. I hvert fall omtales taklekkasjer som
årsak til frostsprengningene i den nordre gesimsen i 1965, og i
1966 tas takpannene ned og man legger på papp og nye sløyfer
og lekter før de gamle pannene legges på igjen. Med tanke
på framtidig takarbeid fikk Ledaal allerede i 1959 overta 640
stk glasserte takpanner etter Norges Banks gamle bygning i
Laugmannsgaten.

Innvendig og utvendig forfall. Fra Tilstandsrapporten 1996. (HS)
81

82
Sørfasadens puss blir reparert og malt både i 1964 og 1983.
Fasadene blir også malt i 1991.
Det beskrives også stadige fuktproblemer i murveggene innvendig
i 1. etasje, både i 1957, 1964 og 1989. Skadene tilskrives
fuktoppsug fra grunnen. Veggene må derfor jevnlig flikkes og
males.
Større malerarbeider innvendig blir utført i 1969, 1975, 1982 og
i anledning det nye kongeparets signingsferd i 1991.
I 1982 blir tilbygget i vest bordkledd på to sider, sannsynligvis
fordi det har vært problemer med fukt på innsiden av veggene.
Samtidig blir den gamle bordkledningen på selve hovedbygningens
vestgavl kledd på ny.
I 1992 oppdages et mindre angrep av ekte hussopp ved innervegg
i Hagestuen i 1.etg. I 1995 må man utbedre et noe mer
omfattende hussoppangrep i tilbyggets vestgavl.
Brannsikkerhet har vært gjenstand for stadige forbedringer:
Slangetromler ble montert i hver etasje i 1964. Automatisk
brannvarslingsanlegg tilkoplet brannvesenet ble montert i
1975, og oppgradert i 1990. I 1995 fikk Ledaal installert sprinkleranlegg.
Tyverialarm ble installert i 1987.
En oppgradering av hele det elektriske anlegget ble påbegynt i
1992. Samme år ble det overfor Stavanger kommune formulert
behov om fornyelse av taket, og om modernisering av de kongelige
bad.

Frostsprengte takpanner. Fra Tilstandsrapporten 1996. (HS)
83

Det siste store restaureringsarbeidet:
1997 - 2001.
84 I alle årene mellom 1949 og 1995 bærer Stavanger Museums
årsberetninger preg av en anstrengt økonomi for å holde
Ledaal noenlunde vedlike. Penger til istandsetting hentes fra
Stavanger Museums eget driftsbudsjett, og fra ekstraordinære
bevilgninger gjennom søknader til Stavanger Kommune.
Andre kilder har vært Rogaland fylkeskommune, Norsk
Kulturråd og private legater. Behovet for en grundigere undersøkelse
av den bygningsmessige tilstanden ved Ledaal, og en
mer gjennomgripende istandsetting melder seg etter hvert.
Man ser at bygningen etter snart 50 år uten de helt store tiltak
sannsynligvis vil kreve en mer omfattende opprustning.
Opptakten: Tilstandsrapport 1996.
Signalene om dette festnet seg blant politikere og i administrasjonen
i Stavanger kommune. Høsten 1995 ble arkitekt
Helge Schjelderup av kommunen ved byarkitekt Per Faltinsen
bedt om å lage en tilstandsrapport for å avdekke og kostnadsberegne
nødvendige arbeider for igjen å få Ledaal i tilfredsstillende
stand.
De delene av bygget det skulle legges vekt på, var taket, ytterveggene,
innvendig malerarbeid samt å se på mulighetene for
å oppgradere de kongelige bad, publikumsgarderober og serveringskjøkkenet
til dagens standard. Schjelderup valgte å alliere
seg med arkitekt Tore Drange for å gjøre undersøkelsene,
og i februar 1996 ble det lagt fram en rapport med et kostnadsoverslag
på 5,6 mill. kr. inkl. enkelte arbeider som på det
tidspunktet allerede var igangsatt.
Undersøkelsene av Ledaal i denne omgangen forutsatte imidlertid
ikke riving for å avdekke evt. skjulte skader, de baserte
seg kun på det som var umiddelbart synlig av skader i overflatene.
I ettertid ser en fort at dette nivået for undersøkelser
ikke var i stand til å avdekke de omfattende skader som etter
hvert gjennom riving skulle komme for en dag. Antikvariske
myndigheter og vitenskapelig personell var heller ikke tungt
involvert på dette stadiet i prosessen, slik at nivået på konserveringsarbeid
og antikvarisk gjennomføring ikke var bestemt.

Innledende arbeider på taket i 1997.
På bakgrunn av tilstandsrapporten og en på det tidspunktet
uavklart totaløkonomi valgte kommunen å gå skrittvis til
verks, dvs. å ta én ting om gangen. Våren 1997 satte man etter
anbudsutsendelse i gang med å fornye taket på Ledaal.
Arbeidet omfattet også å skifte takrenner, nedløp og alle
beslag i tilknytning til taket. På forhånd hadde man anslått at
ca. 50 % av teglpannene måtte fornyes. Dette ble gjort ved at
de gamle pannene ble samlet på nordsiden, mens sørsiden
fikk nye, glasserte panner av belgisk fabrikat, men med noenlunde
samme profil som de gamle.
Restaureringsarbeidet blir organisert i 1998.
Etter det innledende arbeidet på taket bestemte Stavanger
kommune seg for å gi arbeidet med restaurering av Ledaal
topp prioritet. Dette skjedde ikke minst gjennom ordfører Leif
Johan Sevland sitt personlige engasjement, men forøvrig også
med full politisk enighet om saken.
Våren 1998 fikk Ledaal en egen byggekomité og en strukturert
prosjektorganisasjon. I komiteen var Stavanger Museum,
Stavanger kommune og Fylkeskonservatoren representert.
Arkitekt Sigmund Rege ved kommunens eiendomsavdeling var
utpekt som prosjektleder. Formannskapssekretær Torbjørg
Undem representerte kommunens politiske ledelse.
Stavanger Museum var representert ved sin direktør Ove
Magnus Bore. Sivilingeniør Odd Helge Stormark fra firmaet
Multiconsult fungerte som byggekomiteens sekretær og pro-
Blikkslager Geir Roaldsen i sving under de innledende
arbeidene på taket i 1997. (EE)
Møte i byggekomitéen, fra venstre: Bore, Trodahl, Undem, Rege og Stormark. Med ryggen til: Olav Inge Pedersen. (HS)
sjektlederassistent med ansvar for prosjektets økonomistyring.
Arkitekt Helge Schjelderup ble engasjert som fagansvarlig
restaureringsarkitekt og byggeleder.
I og med at Ledaal er en fredet bygning på nasjonalt nivå, var
det også et ønske fra Riksantikvaren med direkte engasjement
i oppgaven. Dette skjedde på to måter: først ved en grundig
befaring med Ulf Holmene og Francine Lampe fra ledelsen i
Kulturminneavdelingen, der det ble trukket opp retningslinjer
for restaureringsarbeidet. Dernest ved at en fikk bruke Teknisk
avdeling ved Harald Ibenholt som rådgiver i alle tekniske
spørsmål gjennom hele restaureringsperioden. Gjennom ordningen
med delegert myndighet fra Riksantikvaren til
Fylkeskonservator var det ellers arkitekt Ole Serinius Trodahl
som representerte de antikvariske myndigheter fast i byggekomiteen.
Riksantikvaren har også vært med å finansiere deler
av restaureringsarbeidet.
85

86 I tillegg ble NIKU (Norsk Institutt for Kulturminneforskning)
engasjert til arbeidet med Ledaal, først ved at Lars Haugli kom
inn som Riksantikvarens spesialkonsulent for murverk, og dernest
ved at byggekomiteen selv valgte å engasjere Jon Brænne
som hovedkonsulent for de innvendige arbeidene med maling
og konservering. Det var også bestemt at malerikonservatorene
ved Arkeologisk museum i Stavanger (AmS) skulle bidra
til fargeundersøkelser og konserveringsarbeid ved Ledaal.
Prosjektledelsen ønsket nemlig å finne et balansepunkt
mellom det å bruke topp ekspertise utenfra, noe som er nødvendig
i et lite land som Norge, og det å bruke lokale krefter
på oppgavene. Arkeologisk museum er eksempel på et lokalt
fagmiljø med høg kompetanse på konserveringssiden, samtidig
som en også hadde behov for NIKUs brede, landsdekkende
erfaring på dette området.
Også på håndverkersiden ble dette en balansegang. Det var et
uttalt ønske å bruke lokal arbeidskraft, både fordi dette i
utgangspunktet synes billigst, men selvsagt også fordi dette
dreier seg om arbeidsplasser i vårt eget distrikt. Samtidig er
Byggemøte med håndverkere, prosjekt- og byggeledelse. (HS)
det klart at en del spesialkompetanse innen restaureringsfagene
ikke finnes lokalt, og må hentes utenfra. Det er over tid
relativt få oppgaver på et så krevende nivå som Ledaal. Da er
det også viktig å bruke anledningen som et lærestykke, og
sørge for at de konkrete erfaringene og den tilførte kompetansen
kan bli værende og videreformidles i distriktet. Dette krever
selvsagt stor grad av tillit mellom de involverte.
Et annet forhold var kommunens generelle ønske om å bruke
anbudsprinsippet ved kontrahering. Fra et faglig synspunkt er
det ofte mest ønskelig å velge firma som en i utgangspunktet
vet har en grunnkompetanse og genuin interesse for antikvarisk
arbeid. Dette kan komme i motsetning til det å la det bli
en konkurranse om lavest mulig pris.
Her hadde en også det problem at en sto overfor arbeider som
var vanskelig for ikke å si umulig, å beskrive eksakt med tanke
på å gi pris, ettersom det med stor sannsynlighet befant seg

mange skjulte skader i bygget. Her fant en fram til kombinasjonsløsninger:
For noen fag ble det naturlig å håndplukke
firma på bakgrunn av tidligere erfaringer, mens det for andre
fag var mulig å gjennomføre priskonkurranser på begrensede
oppgaver som lot seg beskrive noenlunde eksakt, og på dette
grunnlag inngå rammeavtaler med oppgjør etter medgått tid
til avtalte timesatser for resten av arbeidene.
Avdekking av angrep av ekte hussopp, samt påbegynt reparasjon
av murverk i østgavl. Rolf Gausland på stellingen. (HS)
87

88 Arbeidet i gang for alvor høsten 1998.
Prosjektledelsen forsøkte nå å stake ut en kurs for det store
restaureringsarbeidet en sto overfor. En ville trenge dypere inn
i oppgavene enn det det hadde vært mulighet for ved tilstandsrapporten
i 1996, både for å avdekke mest mulig av skader
på bygget, og for å legge opp til en ønskelig framdriftsplan
for arbeidene. Målet var å være ferdig med alt arbeid innen
sommeren 2000. En oppjustert kalkyle for de arbeidene en i
november 1998 hadde oversikt over, lød på ca. 10,0 mill. kr.,
medregnet arbeider tilbake til 1995.
Ettersom taket nå var sikret, la en opp til en framdrift som
gradvis tok for seg resten av bygningen eksteriørt:
Grunnforhold og drenering. De murte ytterveggene. Vinduer
og dører.
Samtidig la en opp en framdrift for interiørene: Oppstart av
fargeundersøkelser som grunnlag for endelige valg hva gjaldt
konserveringsarbeid og malerarbeid på innvendige overflater.
Undersøkelser av råte og soppskader, spesielt der treverk var i
berøring med mur. Ombygging av kjøkken og de kongelige
bad. Fornying av alle tekniske anlegg: elektrisk og røranlegg,
inkl. supplering og ferdigstilling av sprinkleranlegg.
Varslingsanlegg: såvel brannalarm som tyverialarm.
Installering av ventilasjonsanlegg i forbindelse med kjøkken
og bad. Overhaling av samtlige dørlåser og beslag. mv.
Det var dessuten en viktig del av oppgaven å restaurere alle
møbler og løst inventar på Ledaal. Også malerier ble gjenstand
for rensing og konservering. Alt dette ble imidlertid
gjort på verksteder utenfor Ledaal.
Grunnforhold og drenering.
Ved graving fant en fort ut at det ved restaureringen i 1947
ikke var lagt separat drensledning rundt bygget, men kun rør
for bortleding av takvann. Dette ledningssystemet var dessuten
fullstendig tett etter alle årene med lauv som råtnet og
bygget seg opp i rørene. Det ble skiftet masser rundt hele bygningen,
samtidig som det ble lagt nye separate rørsystemer.
En fikk også kontrollert selve fundamentene på bygningen. En
massiv betongkåpe som var påstøpt fundamentet i 1947 for å
hindre vanninntrengning og samtidig stabilisere bygget ble

Prøveavhugging av pusslag i sement
og støpt betongsokkel på sørfasaden. (HS)
89

90 beholdt, selv om det også var argumenter for å fjerne denne.
Sørfasaden.
Et av de store spørsmålene i denne fasen var håndteringen av
sørfasaden. Denne var ved restaureringen i 1947 påført en
solid puss av sementmørtel, noe som først kom for en dag
etter omfattende avhogginger flere steder. Til da hadde man
hatt det bestemte inntrykk at fasaden hadde den opprinnelige
kalkpussen i behold, men at den bare stedvis var reparert med
sementmørtel. Fasaden hadde lenge voldt hodebry i vedlikeholdet,
ved stadige fuktutslag på innsiden, særlig i 1. etasje.
Noe av dette tilskrev man at det var brukt tette malingstyper:
først oljebaserte malinger og i de siste årene også latexmalinger.
Alle råd gikk nå ut på å gjøre sørfasaden diffusjonsåpen
i ytterskiktet, slik at fukt i konstruksjonen kunne komme
gjennom fasaden og ut. Dette medførte å fjerne ikke bare de
tette malingslagene ytterst, men også den sementbaserte
murpussen måtte fjernes i sin helhet. Videre var rådene fra
Riksantikvaren og NIKU å pusse fasaden på ny med ren kalkmørtel,
for til slutt å male med rød kalkmaling som igjen ville
gi Ledaal den tidsriktige materialkarakteren som bygningen
en gang hadde hatt.
Tilbygg vest: Trepanel fjernet. (HS)
Arbeidene med sørfasaden ble derfor noe helt annet i omfang
og ikke minst i kostnader enn det en først hadde sett for seg.
En måtte også gjøre flere forsøk for å finne fram til den mest
effektive og samtidig mest skånsomme måten å fjerne pussen
på. Meisling ble fort forlatt, ettersom en da risikerte å ødelegge
den lettbrente og porøse teglsteinen innenfor. Derfor valgte
man til slutt sandblåsing i kombinasjon med sliping for å
fjerne sementpussen. Disse arbeidene kunne av ulike praktiske
årsaker ikke utføres før våren og sommeren 1999, og tidlig på
høsten fikk sørfasaden påført et nytt pusslag av ren kalkmørtel,
noe i seneste laget for herdeprosessen.
De andre fasadene.
På nordfasaden som ennå står i ubehandlet tegl, ble småreparasjoner
som i tidens løp var gjort med sementmørtel hogd
rene og skiftet ut med kalkmørtel. Den murte og pussede takgesimsen
ble forsiktig reparert, ettersom en mente at den i
store trekk var autentisk og intakt.
Tilbygg vest: Pusslag fjernet. (HS)

Prøveavhugging av solid pusslag av sement på sørfasaden. Den porøse teglsteinen innenfor blir skadet ved slik behandling. (HS)
91

92 På østfasaden ble alle malingslag fjernet med kjemiske midler,
slik at en kom helt ned på den røde teglen. Småskader og en
del sprekker ble reparert med kalkmørtel. Dette dannet så
grunnlag for senere overmaling med rød kalkmaling som på
sørfasaden.
På vestfasaden og tilbygget fra 1903 ble all trepanel fjernet.
Den gamle vestgavlen fikk ny, solid trepanel som det tidligere
hadde vært, mens en for tilbygget resonnerte som for sørfasaden:
man ville ha en diffusjonsåpen murfasade: maling og
sementpuss fra 1947 ble fjernet. I stedet påførte man nå et
slemmingsstrøk med kalkmørtel, også dette som grunnlag for
endelig overflatebehandling med rød kalkmaling.
På sokkelpartiet huset rundt ble diverse malingslag fjernet
kjemisk, slik at bygningen nå står med sokkel i grå naturstein.
Den rødfargen som til slutt ble valgt for kalkmalingen mener
man er identisk med den som i 1850-årene preget Ledaal. Man
fant ved fargeundersøkelser kun noen ørsmå fragmenter av
denne fargen, ettersom den opprinnelige pussen var fjernet i
sin helhet. Den nye kalkmalingen er trukket rundt bygningen
på tre sider, mens nordsiden fortsatt står ubehandlet. Samlet
gjør dette at Ledaal nå framstår mer helhetlig farge- og materialmessig
enn på lenge.
Den tykke sementpussen på sørfasaden fjernes ved å bruke en kombinasjon av
sandblåsing og sliping. Et omfattende og tidkrevende arbeid. Kjell August
Thoring var den som utførte sandblåsingen. (HS)

94 Vinduer og ytterdører.
Etter råd fra Riksantikvaren valgte man i første omgang å
gjøre et minimum ut av reparasjoner på vinduer og dører i
yttervegg. En lokal vindusfabrikk fikk i oppgave suksessivt å ta
for seg alle vindusfag, ta ut glass der kittet var løst, kitte glasset
inn på ny, og male rammene opp igjen. På et senere stadium
i restaureringsarbeidet ble det imidlertid fra spesialsnekkere
i Rørosfirmaet Arv as tatt opp spørsmål om en mer
omfattende istandsetting av vinduer og dører, etter at det var
påvist en del råteskader både i karmer og rammer. Snekkerne
hevdet også det syn at vinduene ved grundigere bearbeiding
ville bli tettere og dermed mer funksjonsdyktige. Etter vurdering
av hva dette mer omfattende restaureringsnivået ville
medføre økonomisk, sa kommunen igjen ja til å følge faglige
råd som medførte nye kostnader. Imidlertid er det ingen tvil
om at den nye standarden som ble satt ved denne beslutningen
vil kunne forlenge varigheten på vinduer og ytterdører med
mange år ekstra.
Reparasjon av vindusrammer, vinduslemmer og ytterdører utført av de dyktige
snekkerne Niels Noer og Per Bjønnes. På ytterdøren settes igjen et felt med
maling som dokumentasjon av eldre malingslag. (HS)

96 Undersøkelser av råte og soppskader våren 1999.
I 1992 og 1995 var det på to uavhengige steder oppdaget
angrep av ekte hussopp på Ledaal.
Begge disse skadene var utbedret, men det var likevel et varsko
om at sopp og råteskader kunne ligge skjult i bygget.
Derfor ble det bestemt å engasjere spesialfirmaet Mycoteam
as til å gjøre en undersøkelse av mulige råte- og soppskader i
bygningen. Dette gjaldt spesielt ved alle bjelkeopplegg og innføringer
av tre i murverk. Det ble nå anledning til å fjerne
golvbord langs yttervegger og midtbærevegg i hele 2. etasje,
og likedan på loft. Konklusjonene forelå utpå våren 1999, og
viste at det var under utvikling et heftig angrep av ekte hussopp
øverst i murgavlen mot øst. Dessuten var det større og
mindre råteskader i de fleste bjelkehodene som var innført i
ytterveggene, også i svillen som bjelkene lå på. Særlig ille var
det i Bysalen i 2. etasje, der to bjelker var råtnet helt av.
Undersøkelsene ble gjort fra innsiden av huset. På loftet var
bjelkelaget tilsynslatende helt og intakt inn i murverket. I
denne omgangen lot en dessuten være å undersøke golvet i 1.
etg. i og med at dette i sin helhet var fornyet i 1947.
I enkelte rom ble det avdekket omfattende fukt- og råteskader.
På side 97 fra Kronprinsens garderobe i det sørvestre
hjørnet av 1. etasje, der murverket i yttervegg
også hadde store sprekkdannelser og setningsskader
som førte til vanninntrengning. Det høgre bildet viser
samme rom ferdig restaurert. (HS)

98 Hussoppangrep i østgavl.
Hussoppangrepet i østgavlen gikk en løs på umiddelbart.
Takpannene og renner måtte igjen av, og alt treverk i nærheten
av murverket fjernes. Murkronen ble revet ned ca. 60 cm.
Noen sperr ble tatt vare på for å brukes på ny ved gjenoppbyggingen.
Likedan ble to vinduer tatt ut: sammen ble disse bygningsdelene
varmebehandlet til 90 grader i en badstu i en
skolebygning like ved Ledaal. Dette skulle ta knekken på hussoppen.
Innvendig måtte himling med rabbitzpuss og tannbord
i gips rives. Gjenoppbyggingen gikk greit, og ga nyttige
erfaringer for tømmermenn og murere for det arbeid som
siden skulle komme i gesimsene på hovedfasadene.
Et forhold som ble klargjort ved hussoppangrepet er den uheldige
konsekvensen av å ha store trær stående tett inntil bygningskroppen.
Det var tydelig at trærne ved østgavlen på
Ledaal forårsaket et fuktig klima rundt bygningen, bl.a. var
dette tidligere synlig ved klare tendenser til grønske på østgavlen.
Jevnlig beskjæring av trærne vil derfor være et viktig
element ved vedlikeholdet av Ledaal.
Tømrer Christian Halseth
fra Faber Bygg reparerer
taket etter hussoppangrepet
i østgavlen. (HS)
Stukkatør Roger Pearson
sørger for kopiering av den
innvendige tannborden i
gips i forbindelse med
hussoppangrepet. (HS)

Råteskader i bjelkelag.
Reparasjoner og forsterkninger i bjelkelag ble gjort ved at en
la inn lasker på begge sider av de råteskadde bjelkene. Disse
ble skrudd sammen med gjennomgående bolter. Ved å hugge
noe i murverket rundt bjelkehodene fikk en plass til en beskyttende
remse av tjærepapp rundt bjelkehodene, samtidig som
treverket fikk noe luftsirkulasjon rundt seg. Bjelkehodene ble
også dynket med det kjemiske stoffet Boracol for å hindre
videre råteutvikling. Murankere som forbandt enkelte bjelker
med murverket ble opprettholdt. De ytterste golvbordene er
siden skrudd på plass, slik at det i framtiden vil være forholdsvis
enkelt å inspisere bjelkehodene på ny.
Forsterkninger av råteskadd bjelkelag i 2. etasje. (HS)
99

100 Innvendige skillevegger i bindingsverk. Trappehallen.
Mens yttervegger og innvendig langsgående midtskillevegg
på Ledaal er bygget i massivt, bærende murverk, er innvendige
tversgående skillevegger utført i utmurt bindingsverk der
stendere og sviller er i tre. Enkelte tversgående skillevegger i 2.
etasje er også utført i stående, pløyd furuplank. På tversgående
skillevegger er det rabbitzpuss.
Forskjellen i veggkonstruksjoner voldte etter hvert problemer.
Dette kom til uttrykk som markerte sprekker i overganger og
som skrå sprekkmønstre på tverrveggene. Da en ved avhogging
fant ut at tverrveggene var bygget som bindingsverk, fikk
man forklaring på skadene. Og helt åpenbart ble dette da man
bokstavlig talt gikk til bunns i problemene: ved å rive opp golvet
ved de tverrveggene hvor skadene var størst, bl.a. ved trappehallen.
Det viste seg at bunnsvillen, ettersom den lå på et
enkelt fundament i berøring med jord, var råtnet så godt som
fullstendig vekk. Dermed hadde veggskivene også seget opp
til 5 cm. Bunnsvillen ble skiftet og understøpt med betong,
samtidig som at en nå sørget for gjennomgående diffusjonssperre
under fundamentene.
Reparasjonen av disse veggene fikk etter hvert som man fant
å måtte hugge løs all skadet rabbitzpuss, et stort omfang.
Særlig for trappehallens del gjaldt dette. Sluttresultatet er
imidlertid bra, ettersom man også har fjernet nyere reparasjoner
med sementmørtel, nyere malingslag, og har fått gjennoppbygd
veggflatene med den opprinnelige materialbruken
der topplaget er utført med limfarge. Ved fargeundersøkelsene
har man også slått fast at den praktfulle trappens
opprinnelige malingslag besto av ådring i imitert sitrontre.
Den opprinnelige fargebruken er nå gjennomført ved restaureringen
av dette rommet.

Innvendig skillevegg i trappehall er avdekket for rabbitzpuss. Veggen viser
seg å være utført i utmurt bindingsverk. Stenderne er råteskadd nederst ved
golvet, slik at veggen har fått store setningsskader. Til høyre trapperommet
ferdig restaurert. (HS)
101

102
Golv i 1. etasje.
Den ene oppdagelsen førte til den neste. Som nevnt trodde
man nokså bestemt at det var unødvendig å gjøre noe med
tregolvene i 1. etasje, ettersom disse øyensynlig var totalfornyet
i 1947. Likevel: da man brøt opp golvet ved tverrskilleveggen
mot trappehallen, fikk man se noe annet: her var tydelige råteskader
i golvkonstruksjonen fra 1947, og det var enkelte steder
store soppansamlinger, spesielt mot ytterveggene. Heldigvis
var ikke soppen av den farligste typen.
Imidlertid førte disse oppdagelsene til at man ikke hadde
annet å gjøre enn å åpne golvene i alle de tre større oppholdsrommene
samt de kongelige garderoberom i 1. etasje. Dermed
fikk en avdekket det samme i hele etasjen: alvorlige råteskader
og store soppdannelser. Golvkonstruksjonen ble nå fjernet i
sin helhet, og det ble lagt inn diffusjonssperre i alle rom før ny
golvkonstruksjon kom på plass. Dermed var en påført enda en
svært omfattende operasjon som ikke tidligere var tatt med i
kostnadsbildet.
Alle golvene i 1. etasjes oppholdsrom måtte tas opp, selv om de var lagt
nye under restaureringen i 1947-49. Det ble avdekket omfattende sopp- og
råteskader. (HS)

Sokkel ved sørvegg. A.
Utsnitt med full veggtykkelse.
Sokkel ved sørvegg. B.
Utsnitt med redusert veggtykkelse
ved vindusnisjer.
Sokkel ved sørvegg. C.
Utsnitt med full veggtykkelse.
Tegninger som viser golvkonstruksjonen
i henholdsvis Kongens soverom (A+B) og
Kronprinsens soverom (C) slik den ble
reetablert ved siste restaurering. (tegn HS)
103

104
Modernisering av kjøkkenet. Ventilajonsanlegg.
Ved restaureringsarbeidet i 1947 ble det anlagt et for den
tiden moderne anretningskjøkken vegg i vegg med festsalen i
2. etasje. Dette skulle betjene forsamlinger på opp til 60 personer
ved kommunens representasjonsmiddager på Ledaal.
Etterhvert var kjøkkenet blitt håpløst upraktisk og primitivt i
forhold til dagens krav, enten det gjaldt funksjonalitet for de
som skulle betjene det, eller krav til hygiene og arbeidsmiljø.
Derfor ønsket kommunen en total fornyelse av kjøkkenet.
Arkitektene valgte å legge alle overflater mer inn i husets ånd
hva gjaldt farger og materialbruk enn det som hadde vært tilfelle
fra 1947. Cateringfirmaet som sto for serveringen på
Ledaal laget spesifikasjonene til utstyr, og det som ikke var
standard vare ble spesialbestilt etter mål. Mye av inventaret er
i rustfritt stål, mens vitrineskap er i massiv eik med glassdører.
Kjøkkendriften slik den nå er spesifisert krever et relativt stort
avtrekkssystem for at ikke matos skal bre seg uønsket i huset.
Ventilasjonsanlegg har en klart å innpasse på det øvre loftet,
med både inntak og avkast diskret plassert der de gamle
pipene hadde sitt løp. På loftet er det også plassert avtrekksvifte
for det kongelige bad i vest, mens det østlige bad og
publikumstoaletter har fått avtrekksanlegg plassert i en krypekjeller
øst i bygget. Dermed er en sikret utskifting av luft
som kommer hele huset til gode.
Ventilasjonsanlegg montert på det øvre
loftet ved siste restaurering. (HS)
Kjøkkenet i 2. etasje før ombygging.
Fra Tilstandsrapporten 1996. (HS)

Kjøkkenet i 2. etasje
ombygget og modernisert ved siste restaurering. (HS)
105

106
De kongelige bad og publikumsgarderober.
Allerede i 1995 hadde både kommunen og Stavanger Museum
sterke ønsker om total fornyelse av de kongelige bad samt
publikumstoalettene. Dette for å legge forholdene best mulig
til rette og skape trivsel ved kongelige besøk på Ledaal. Ved
Riksantikvarens befaring i august 1998 ble det imidlertid
påpekt at disse rommene var å betrakte som antikvarisk verdifulle
slik de nå sto, dvs. som intakte og verdige representanter
for baderom anno 1949. Riksantikvaren ønsket dermed å innlemme
badene i fredningen av Ledaal.
Til å begynne med skapte fredningen av de kongelige badene
en viss uro og motstand hos museum og kommune, men etter
hvert avfant man seg med vedtaket. Dermed er behandlingen
av de kongelige bad og publikumstoaletter i alt overveiende
grad blitt en pietetsfull restaurering på linje med det meste av
Ledaal forøvrig.
Kronprinsens baderom. og garderobe. (HS)

Damegarderoben (publikumsgarderobe) fornyet ved siste restaurering. Materialbruken følger opp restaureringen fra 1947. (HS)
107

108
Fargeundersøkelser og forberedelser til malerarbeidet.
Malerikonservatorene Anne Ytterdal og Rolf E. Johansen ved
AmS kom relativt tidlig i gang med de etter hvert omfattende
fargeundersøkelsene som er utført på Ledaal. Hovedinnsatsen
ble konsentrert om de ulike salene i 2. etasje, der det tilsammen
ble skrapt 156 fargetrapper fordelt på brystningspaneler,
dørblad, listverk mv. Jon Brænne fra NIKU deltok i planleggingen
av dette arbeidet, og bidro til å legge det vitenskapelige
nivået høgere enn først foreslått. Dette førte også med seg
høyere kostnader, men resultatet av undersøkelsene gjør at en
er på mye sikrere grunn for de fargevalgene som er gjort, og
en vet nå også mer om Ledaals fargebruk i eldre tider enn det
en ellers ville hatt muligheter for. I rommene i 1. etasje og på
loftet ble det utført fargeundersøkelser av noe enklere karakter
enn i 2. etasje. Dette ble gjort av Jon Brænne, som også
kom med forslag til de fargene som siden er brukt i disse etasjene.
Gradvis kunne også malerne gå i gang med det omfattende
arbeidet det var å fjerne nyere malingslag for å komme ned til
fast grunn, dvs. på eldre malingslag av samme type som de
opprinnelige. For vegger betød det enten ren linoljemaling, og
i noen tilfeller limfarge. I taket betød det utelukkende limfarge.
Jevnt over var det ved nyere oppussinger brukt moderne
alkydbaserte oljemalinger, og i taket og på noen vegger også
latexmalinger. Ulike malingstyper oppå hverandre vil i lengden
motarbeide hverandre og føre til avflassing og sprekkdannelser.
Det var et uttalt mål ved dette restaureringsarbeidet å
bruke malingstyper tilsvarende de som opprinnelig var brukt.
Både for å unngå nye skader, men mest av alt for å få tilbake
den rette stoffligheten og glansgraden som tidligere hadde
preget overflatene.
Til malerarbeidet ble engasjert den lokale malermesteren
Øivind Sørensen som tidligere bl.a. har restaurert trappehallen
i Stavanger Museums hovedbygning. Sørensen valgte for
arbeidet med Ledaal å alliere seg med malermester Einar
Syrstad fra Røros og hans firma Arv as. Syrstad har en omfattende
kompetanse innen antikvarisk malerarbeid, og dessuten
et nettverkssamarbeid med diverse andre faggrupper innen
restaureringsfagene. Denne koblingen var utvilsomt heldig
for sluttresultatet på Ledaal, i det den bidrog til å høyne det
faglige ambisjonsnivået ennå mer enn først forutsatt i prosjektet,
men dermed også kostnadene.
Malerikonservator Rolf E. Johansen fra AmS avdekker malingslag. (HS)

Fargetrapp med avdekkede malingslag i Festsalen. (HS)
Rolf E. Johansen og Anne Ytterdal fra AmS i dyp konsentrasjon. (HS)
109

110
Innvendige trearbeider.
Ettersom en fjernet malingslag kom det også for en dag tidligere
uoppdagete skader i treverket. Dette gjaldt i særlig grad
brystningspanelene mot yttervegg i 2. etasje. I første omgang
var Riksantikvaren ikke innstilt på å ta av brystningspanelene,
ettersom en i utgangspunktet vil være restriktiv til alle inngrep
som kan medføre fjerning av autentiske bygningsdeler.
Snekkerne Per Bjønnes og Niels Noer fra Arv as. kunne likevel
påvise råteskader på den siden av panelene som vendte mot
murverket. Reparasjon av panelene ville også føre til nye store
uforutsette kostnader, noe kommunen igjen måtte ta stilling
til. Resultatet ble at en også tok denne reparasjonen på alvor:
samtlige brystningspaneler ble demontert og reparert på
verksted ved at råteskadde deler ble fjernet og nye deler i
friskt materiale ble satt inn. På forsiden er feltene intakte, men
utviklingen i skadene på baksiden er stanset.
Møbelsnekkerne Niels Noer og Per Bjønnes fra Rørosbaserte Arv as.
under arbeid med de råteskadde brystningspanelene i Festsalen og
Bysalen. (HS)

Rensing og konservering av papirtrykk og tapetborder.
I 2. etasje ligger Ledaals staseligste rom etter hverandre på rad
langs sørfasaden: Bysalen mot øst, Altanværelset i midten, og
den noe større Festsalen i vest. Disse rommene er utvilsomt de
som er behandlet med størst omhu under de innvendige restaureringsarbeidene.
Fargeundersøkelsene er allerede nevnt,
likedan de omfattende reparasjonene av brystningspaneler.
Over panelene er det felt med malte lerretstapeter kantet
med fargerike, trykte papirborder. De fleste tapetfelt har også
pålimt kobberstikk med portrettmotiver som gjengir antikkens
filosofer og diktere eller også renessansens kunstnere.
Over dørene er det såkalte supraportfelt, også disse med trykte,
antikke motiver oppklebet på lerret. Papirbordene og
supraportfeltene er renset, reparert og konservert gjennom et
samarbeid mellom Arkeologisk museums malerikonservatorer
og tilsvarende fagpersonell fra NIKU. Kopperstikkene er møysommelig
løsnet fra veggene, renset og konservert, før de igjen
er limt på plass av papirkonservatorene Nanina Løken og
Mireille Hansen fra Oslo.
Malerne fra Øivind Sørensen forsterket med finsk spesialkompetanse
fra Arv as. har gjort det krevende malerarbeidet på
vegger og bygningsdeler forøvrig i disse rommene, der sluttresultatet
må sies å ha blitt svært overbevisende både hva gjelder
farger, stofflighet og utførelse.
Malerikonservator Randi G. Widtfeldt fra NIKU demonstrerer skader
i papirbordene i Festsalen. (HS)
Papikonservator Nanina Løken fra Atelier Carta tar ned papirtrykkene i
Festsalen og Bysalen for rensing og konservering på verksted i Oslo. (HS)
111

112
Reparasjon av innvendige låser og beslag.
Av Gabriel Schanche Kiellands egne beskrivelser fra tiden da
Ledaal ble bygget, framgår det at låser og diverse bygningsbeslag
var innkjøpt fra Skottland. De innvendige dørene har
fremdeles sine praktfulle opprinnelige messinglåser og hengsler
i behold. Imidlertid bar disse bygningsdelene preg av 200
års bruk og slitasje, og hengslene var gjennomgående overmalt.
Den lokale låsesmeden Bård Eilif Hveding ble engasjert
fordi han hadde interesse for slike gamle låser, og engasjementet
av ham ble et lykketreff for Ledaal. Hveding har
demontert samtlige låser og beslag, plukket dem fra hverandre
i sine enkelte deler, renset og reparert skjeve og skadde
deler og supplert med nye, egenproduserte deler der dette var
nødvendig. Nå fungerer alle låser og beslag som de skal, og de
skinner blankpolert som da de var nye. Hveding har høstet
mange lovord fra Riksantikvaren, og det er gledelig at Ledaal
som prosjekt slik har bidratt til å bringe fram fagkompetanse
på høgt nivå også her lokalt.
Forøvrig har Arkeologisk museums smed Geir Magnussen
også bidratt til de grovere smed- og beslagsarbeidene ved
Ledaal, disse vesentlig utendørs.
Originale messinglåser, opprinnelig innkjøpt i Skottland, og nå restaurert av vår
lokale låsesmedmester Bård Eilif Hveding. (HS)

Ut igjen: Gesimsene.
Allerede på et tidlig tidspunkt i Ledaals historie hadde man
problemer med slagregn og fukt på sørveggen. Vi vet at denne
veggen ble pusset og malt, men også gesimsen fikk gjennomgå.
Mye tyder på at den opprinnelig murte gesimsen allerede
tidlig på 1800-tallet ble erstattet med en kopi i tre på denne
siden, mens den nordre gesimsen ble beholdt i mur.
Under ferdiggjøringen av sørfasaden, etter at de første strøk
med ny, rød kalkmaling var påført, var det at Faber Bygg sine
dyktige og oppmerksomme tømrere, Christian Halseth og Odd
Egil Wiik begynte å gå tregesimsen nøyere etter i sømmene.
De kraftige, profilerte bordene som gesimsen var bygget opp
av, var utført dels i furu og dels i eik, mens klossene som dannet
fortanningsborden alle var gjort i eik. Forfatningen viste
seg å være slik at både profilerte bord og eikeklosser i et visst
omfang burde skiftes ut, og hele gesimsen ble derfor demontert.
Man fikk dermed blottlagt restene av den opprinnelige
murgesimsen, men ved at denne i sin tid var brutalt hugget
ned til et minimum for å gi plass til den nye tregesimsen, fikk
man nå også tilgang til endene av øverste bjelkelag og sperr.
Det var ikke vanskelig å se at disse hadde store råteskader.
Så var det i gang med nok en ny og stor, uforutsett operasjon.
Panner, takrenner og beslag måtte av på hele sørsiden.
Nederste del av det solide sutaket måtte fjernes. Murverket
som kapslet inn bjelker og sperreender ble hugget vekk, og
først da fikk en skikkelig blottlagt elendigheten: for her var det
svært omfattende råteskader. Tømrerne fikk en krevende oppgave
å bryne seg på, noe de klarte på utmerket vis. Som et lite
men viktig poeng kan nevnes at Curtiss Anderson, båtbygger
fra kystkultursenteret på Engøyholmen, trådde til som veileder
i oppstartsfasen, ettersom det også var brukt krumvokst virke i
konstruksjonen. En valgte en metode for reparasjon og forsterkning
av bjelkeender og sperr som gikk ut på å gjøre konstruksjonen
hel igjen ved å skifte det råteskadde virket med
nytt av samme slag og i samme posisjon, framfor å laske med
Christian Halseth fra Faber Bygg as har demontert tregesimsen på sørfasaden,
og er i ferd med å avdekke alvorlige råteskader i bjelkeender og sperr. Gesimsen
var opprinnelig utført i mur som på nordsiden, men er som bildet viser, hugget
av og erstattet med en gesims utført i tre. (HS)
113

114
Tegningene over viser oppbyggingen av tregesimsen på Sørfasaden. Jfr. bildet
på foregående side, og sammenlign også med tegningene av murgesimsen på
nordfasaden, vist på side 118. Legg merke til de krumvokste knærne som inngår
i konstruksjonen. (tegn. HS)
Båtbygger Curtiss Anderson fra Engøyholmen kystkultursenter ble konsultert ved utskifting av treverk i den søndre gesimsen, bl.a. fordi det var
brukt krumvokst virke til avstivning og feste. Bildet viser tydelig omfanget av råteskadene. (HS)

Tømrerne Odd Egil Wiik og Christian Halseth fra Faber Bygg monterer nye
krumvokste knær i gesimsen mot sør. Knærne danner feste for tregesimsen
som har erstattet den opprinnelige murgesimsen på denne siden av huset.
Omfanget av utskifting i bjelkeender og taksperr kommer tydelig fram. (HS)
115

116 tilleggselementer på sidene av de skadde delene.
Etter at skadene var reparert og tregesimsen igjen montert på
sørveggen, meldte naturlig nok spørsmålet seg: hvordan er så
tilstanden inne i den murte gesimsen i nord ? Det hersket to
ulike syn i prosjektledelsen: museets representanter ønsket å
hugge seg inn i gesimsen jo før jo heller, mens de andre gjerne
ville vente. Riksantikvarens tekniske rådgiver, Harald Ibenholt
ble tilkalt, og under sterk tvil ble det gitt tillatelse til å hugge
seg gjennom det en mente var den autentiske murgesimsen
fra 1799. Og det var ikke vanskelig å slå fast at tilstanden var
minst like ille på denne siden. Tidspunktet var august 2000.
Det ble nå laget en detaljert plan for demontering, nedhugging
av murverk, reparasjon av treverk, gjenoppmuring av ny
gesims osv. Bl.a. ble det aktuelt å få produsert stein med spesialformat
i Danmark. Dessuten la en vekt på å få analysert
kalkmørtelen som var brukt i gesimsen tidligere, ettersom den
muligens hadde mer hydrauliske egenskaper enn det som
gjelder for ren kalkmørtel. Dette viste seg å være tilfelle. Til
hjelp i disse vurderingene ble steinkonservator ved AmS, Ann
Meeks og murmester Terje Berner fra Oslo involvert. Høsten
gikk, og gjennoppmuringen kunne først starte rundt årsskiftet
2001; den mest ugunstige tiden for å drive med kalkmørtel på
grunn av frostfaren. Imidlertid gikk dette svært bra i og med at
hele nordfasaden og deler av taket ble omhyllet av en teltkonstruksjon,
hvor rommet kunne varmes opp ved hjelp av et
gassdrevet aggregat. Og inne i teltet ble det utført et imponerende
stykke murerarbeid, der hele gesimsen ble rekonstruert i
sin gamle form, med de riktige materialer og i logisk forbandt
der også tannborden inngår. Til slutt ble den karakteristiske
gesimsprofilen trukket i kalkmørtel ved hjelp av en mal, og
detaljene rundt tannborden formet for hånd. Murfirmaet
Garpestad & Gausland med de erfarne murerne Rolf Gausland
og Nils Nilsson ledet arbeidet.
I ettertid kan en gjøre seg flere tanker om gesimsene: disse
skadene var ikke synlige innenfra, selv om det var god tilkomst
til både sperr og bjelker i det de gikk inn i murverket. Hverken
arbeidet med tilstandsrapporten i 1995 eller Mycoteam sine
mer inngående undersøkelser av råteskader i 1999 var i stand
til å avdekke disse omfattende skadene. Det er også lett i
ettertid å se det uheldige i å måtte drive arbeidet oppstykket:
ved den innledende takreparasjonen i 1997 hadde det vært en
relativt enkel sak å hugge seg ned i gesimsen, dersom en

ORIGINAL GESIMS I MUR PÅ NORDFASADEN.
Harald Ibenholt fra Riksantikvaren studerer råteskadet
treverk i den originale, murte gesimsen på
Nordfasaden, etter at han har gitt tillatelse til
brutalt å hugge vekk en del av gesimsen for å få
undersøkt tilstanden i det innmurte, skjulte treverket.
Det viste seg at bjelkeender og sperr var
råtnet vekk på hele nordsiden. (HS)
117

118
TEGNINGER AV MURGESIMS PÅ NORDFASADEN
Originalutførelse i utkraget murverk. Tannbord i utkraget forbandt.
Trukne profiler utført med kalkmørtel. Vi ser at murverket er fortsatt
opp med flere skift over golvbjelkelaget, for å danne motvekt for den
utkragete murmassen i gesimsen. Slik er både bjelkeender, sperr
og stikksperr helt innkapslet av murverk og mørtel. Denne uheldige
innkapslingen har sammen med stadig tilførsel av fukt ført til svært
omfattende skjulte råteskader i endene av bjelker og sperr.
Forenklet tegning som fokuserer på treverkets oppbygging
i den murte gesimsen. Vi ser gulvbjelker med nedtappede hovedsperr og
utenpåliggende stikksperr. Legg også merke til det kraftige, sulagte bordtaket.
(tegn. HS)

GJENOPPBYGGING AV MURGESIMSEN PÅ NORDFASADEN.
Murmester Rolf Gausland i arbeid. Tømrerne har erstattet
råteskadd treverk med nytt og friskt treverk, og den møysommelige
gjenoppbyggingen av murgesimsen med sitt eget
logiske teglforbandt er i gang. Arbeidet foregikk midtvinters
med flere kuldegrader. Det ble rigget stillas med teltoverbygg
inn over taket. Teltet ble varmet opp ved hjelp av en gassbrenner.
Slik kunne det krevende murarbeidet med kalkmørtel
foregå uten opphold, selv i et kaldt vinterklima. (HS)
119

120

GJENOPPBYGGING AV MURGESIMSEN PÅ NORDFASADEN.
Et krevende stykke arbeid: karakterisert som ”en doktorgrad i murverk”. De
erfarne murerne Rolf Gausland og Nils Nilsson i aksjon. Murstein legges ut i
forbandt og med fortanning på underliggende forskaling. Teglstein i spesialformat
er bestilt fra Danmark. Kalkmørtel kastes på i flere omganger. Den
karakteristiske tannborden får gradvis sin form. I lengderetningen trekkes
gesimsprofilen med en mal skåret ut av en metallplate. (HS)
121

122 hadde hatt en plan for mer omfattende undersøkelser og for
kontinuerlig framdrift for restaureringsarbeidet som helhet.
Nå måtte en altså ta opp igjen arbeid som nylig var utført.
Arbeidet ferdig.
Sluttføringen av restaureringsarbeidet ble høytidlig markert
ved Kong Harald og Dronning Sonjas nærvær den 13. juni 2001.
Påfølgende helg var det åpent hus og storinnrykk av et forventningsfullt
og lydhørt Stavanger-publikum som tok det
nyrestaurerte Ledaal i øyesyn.
Åpningen var dermed forskjøvet ett år i forhold til den opprinnelige
framdriftsplanen, noe som dessverre viste seg nødvendig
ettersom stadig flere omfattende, uforutsette arbeidsoppgaver
kom for en dag under arbeidets gang.
Sluttsummen for restaureringsarbeidene når en også inkluderer
arbeider med sprinkleranlegg og soppangrep som var
igangsatt allerede i 1995, ligger på ca. 31 mill. kr. Det aller
meste av dette store beløpet er bevilget av Stavanger kommune.
I dette ligger det uttrykt en enorm velvilje fra kommunens
side til å forvalte Ledaal som et av byens aller mest verdifulle
kulturminner på en best mulig måte.
For å følge opp det store restaureringsarbeidet som nå er
utført ved Ledaal, har en etablert en årlig bygningsmessig
befaring, der både restaureringsarkitekt, de sentrale håndverkere
og andre som har vært involvert deltar. En går kritisk
gjennom alle bygningsdeler og noterer ned skader og mangler
som måtte forekomme. Utbedring av disse blir siden kostnadsberegnet
og medtatt i påfølgende års vedlikeholdsbudsjett.
En vil også legge opp til jevne vedlikeholdsrutiner som
gjør at en i framtiden unngår at Ledaal forfaller til et nivå som
vil kreve tilsvarende store økonomiske uttellinger som det en
har opplevd ved siste restaureringsarbeid.
Videre har en i lengre tid gjennomført systematiske fuktmålinger,
både i rommene og med sonder boret inn i murveggene.
Disse målingene vil fortsette, slik at en til en hver tid
kan danne seg et bilde av tilstanden i de ulike bygningsdelene,
spesielt med tanke på fuktopptak gjennom yttervegg mot sør
og fra grunnen via fundamentene.
Dersom en skal trekke noen konklusjoner og lærdommer av
Ledaal ferdig restaurert. Interiør 2. etasje. (HS)

det store restaureringsarbeidet ved Ledaal, må det være at
man ikke kan gjøre forundersøkelser omfattende og nøye nok,
dersom man skal ha håp om å danne seg et noenlunde riktig
bilde av omfanget av arbeid og kostnader før det iverksettes.
Som vi har sett gang på gang under arbeidet med Ledaal, er
det alle de alvorlige, skjulte skadene, spesielt der tre har vært i
berøring med mur, som etter hvert har dratt kostnadene i
været. Skal man ha håp om å avdekke slike skader på et tidlig
tidspunkt, må man imidlertid til med nokså omfattende rivnings-
og avdekningsarbeider før selve restaureringsarbeidet
er i gang. Det sier seg selv at dette kan by på problemer, både
fordi rivningsarbeider krever tillatelse av antikvariske myndigheter,
fordi slike arbeider også koster, og fordi man da allerede
langt på veg må forplikte seg til en videreføring en kanskje
ennå ikke har råd til.
Videre vil det være ønskelig med en tidligst mulig avklaring av
antikvariske krav og håndverksmessig gjennomføringsnivå.
Dette nødvendiggjør en god prosjektorganisasjon og beslutningsprosedyrer
der de aktørene som må til for å gjøre de riktige
valgene tidligst mulig, er involvert. Dette gjelder på eierog
brukersiden, det gjelder de antikvariske myndigheter, det
gjelder prosjekterende, spesialkonsulenter og vitenskapelig
personale, og det gjelder sjølvsagt også håndverkere: de som
skal utføre arbeidet.
Restaureringen av Ledaal ble en inspirerende og lærerik prosess
for alle som deltok. Over den lange tiden arbeidet pågikk,
utviklet det seg et helt spesielt, finstemt samarbeidsklima der
de ulike faggruppene lærte av og ble korrektiv for hverandre.
Det virket også som om oppgaven med å restaurere huset
Ledaal medførte en egen form for respekt, oppfordret til ærbødighet
og ansvarsfølelse, noe som også må ha kommet huset
selv til gode.
Dronning Sonja blir vist rundt av restaureringsarkitekt Helge Schjelderup under
den høytidelige gjenåpningen av Ledaal i juni 2001. (JF)
123

124
Ledaal ferdig restaurert i juni 2001. (HS)

125

126
Tidlig vårstemning på Ledaal. (HS)

Ledaal ferdig restaurert. Fra den høytidelige åpningsmarkeringen i juni 2001.
Kongen og Dronningen blir vist rundt av museumsdirektør Ove Magnus Bore,
ordfører Leif Johan Sevland og restaureringsarkitekt Helge Schjelderup. (JF)
127