N r. 4 - Tromsø kirkelige fellesråd

More documents

Recommendations

Info

Nr. 4 - des. 2007 2 Ledelse i Kirken Har du tenkt på det? Å være leder i kirken er ikke enkelt. I en vanlig bedrift søker du jobb, og du vet kanskje hvordan øverste leder ser ut, men kjenner henne eller ham ikke. Like fullt; det er ledelsen som legger premissene for den jobben du skal gjøre, og slik er det. Hvis ikke du aksepterer dette, må du mest sannsynlig se deg om etter et annet arbeidssted. Selvsagt kan du forsøke å påvirke din egen arbeidsplass, strategi, retning og dine egne arbeidsbetingelser, det er da noe som heter bedriftsdemokrati og medbestemmelse, men helt til slutt er det styret og ledelsen som avgjør, og du må lojalt forholde deg til dette. Helt naturlig for de fleste arbeidstakere, men ikke for prester. Dersom en prest er uenig med sjefen i veivalg, strategi og retning, kan han (det er som oftest en han) be om å få en annen sjef. Ikke søke ny jobb i et annet bispedømme, eller et annet prosti, men rett og slett slutte å ha sjefen som sjef. Det er homofilidebatten jeg har i tankene. Der har kirkemøtet gjort et vedtak som fører til at bispedømmerådene bestemmer om de vil tilsette homofilt samlevende i vigslede stillinger. Det betyr at biskopens syn er viktig. Men finnes det en prest i bispedømmet som synes det fint å være der han er, men som ikke synes det er fint å ha en biskop som vil ordinære og tilsette homofile som lever i partnerskap, enn si ansette dem i vigslede stillinger, ja, da kan presten takke nei til biskopen som sjef. – Av samvittighetsgrunner! Tenk deg parallellen: En bakersvenn går til mesteren og sier at nei, i år vil jeg ikke ha bare kakemenn alene sammen i ovnen og kakekjerringene i neste ovn. Jeg vil at vi skal bake kakemenn og kakekjerringer samtidig, for etter min samvittighet er det kakemann og kakekjerring som hører sammen. Ikke kakemann og kakemann og kjerring og kjerring. Produksjonen måtte legges om og svennen måtte, hver gang han lurte på om det skulle være et kilo eller en teskje pepper i pepperkakedeigen, gå til nabobakeriet og rådføre seg med mesteren der. Eller tenk på bulldoserkjøreren som lager ny vei: Nei, der kan ikke veien gå. Det strider mot min samvittighet. Men siden veimesteren mener at den skal gå nettopp der, og det er vedtatt, må han få ny veimester. Mens lastebilsjåførene, gravemaskinførerne, asfaltleggerne og alle andre – ufortrødent fortsetter videre på veien i den retning som er bestemt, bulldoser han sin egen vei, for det har han fått lov til av sin alternative veimester. Det er selvsagt mer komplisert enn dette, men i et ledelsesperspektiv er det neppe veldig mye mer komplisert. Kirken skaper grobunn for en masse tøv og konflikter ved å akseptere at biskopen ikke nødvendigvis skal være biskop for alle prestene i bispedømmet. Det må nemlig biskopen være om organisasjonen ikke skal gå i oppløsning. Det betyr selvsagt ikke at kapellanen må være enig med soknepresten, eller daglig leder i menigheten. Soknepresten må ikke ha samme syn i ett og alt som prost eller domprost, og domprosten kan være uenig med biskopen. Men for alle praktiske, om enn ikke trosmessige formål, må biskopen ha siste ord. De fleste biskoper er også såpass forstandige at de ikke unødig skaper konflikter. Det synes derimot mange prester å gjøre. Ledelse handler for det meste om organisasjon. Om konfliktløsning på det mellommenneskelige plan, om helse, miljø og sikkerhet. Noe er lovpålagt, annet finnes der for at man i en organisasjon eller bedrift skal ha det så godt som mulig, og for at ting skal fungere slik det for det meste var ment. Så skal selvsagt meningsbrytningene kunne være åpne, ærlige og frimodige, men dog uten at man forsøker å gjøre samvittighetsspørsmål ut av det som ikke handler om samvittigheten. Økonomien i Tromsø Økonomiplanen i Tromsø er lagt frem. Det gledelige, sett både med kirkens og befolkningens øyne, er at vi får ny gravlund med krematorium og et livssynsnøytralt seremonirom i tilknytning til gravlundene. Snart er det ikke plass til å begrave døde som ikke er kremert. Det må vi skaffe. Det handler om respekt for ønskene til dem som slett ikke kan tenke seg denne form for en siste ære. Et livssynsnøytralt seremonirom handler også om respekt. Kristne kan ikke forvente respekt for egen tro, verken i dette liv eller etter de er døde, dersom de ikke respekterer dem som har en annen tro, og som ikke vil bisettes fra et tradisjonelt gudshus. Redaktør Svenn A. Nielsen Når det er sagt, er det også lagt inn en beskjeden økning av kirkebudsjettet med 500.000 kroner flatt hvert år i økonomiplanperioden (2008 – 2011). Det er for lite både til å oppfylle løftene fra flere år tilbake, og til å dekke lønns- og prisstigningen, for ikke å snakke om økte pensjonsforpliktelser. I realiteten er dette en nedstyring. Det kan føre til at hardt tiltrengt vedlikehold på Ullsfjord kirke, der råtne syllstokker må skiftes og malingen flakner av, kan bli utsatt, med det resultat at skadene øker i omfang. Behov for vedlikehold er det også på Mjelde, og ikke minst i Tromsdalen. Sett i et nasjonalt perspektiv ligger Tromsø på bunnen av alle tabeller når det gjelder bevilgninger pr. innbygger til kirkelige formål. Kommunestyret må derfor legge seg i selen for å finne rom for en ytterligere økning av budsjettet for Kirkelig Fellesråd. 2,5 millioner kroner er antakelig det minste det kirkelige området må ha i pluss på driftsbudsjettet om det ikke skal få store negative konsekvenser. Foto: Yngve Olsen Sæbbe
En romjulsbetraktning Da væla var et hus med fire vegger ”En skulle vøri fire år i romjul’n,” drømmer Alf Prøysen. ”Og klokka skulle vara midt på dagen og vægen skulle vara lett å gå.” Selv kan jeg ikke egentlig huske hvordan det var – likevel skjønner jeg hva han mener. Jeg tror mange gjør det, selv om de ikke er vokst opp på Hedmarken. Men hva er det vi skjønner? Det er ikke julaften Prøysen drømmer om. Ikke gavene, ikke den sitrende spenningen som mange kaller julestemning. Den folk snakker om når de klager over at de ikke riktig kommer i julestemning i år. Det er heller ikke adventstemningen, den forventning som innløses på juledagen når Ordet blir kjød. Romjulsdrømmen er en drøm om det som kommer etter at alle forventninger er innløst – underet er skjedd og alle gaver er pakket opp. Forventning-ene er innløst, men det er ennå lenge til hverdagene begynner. Hva skal vi gjøre nå? Romjulen er et hulrom i tiden. ”Væla er et hus med fire vegger, der saligheta er et bæssmorfang.” Julen er på en måte en begynnelse. ”Etter Kristi fødsel,” sier vi når vi skal regne tid. I år er det det totusenog- syvende året etter Kristi fødsel. Julen er en begynnelse, og derfor tenker vi oss at Jesus ble født da det var som mørk-est, da alt vendte og begynte på nytt. Og i julen skjer dette på nytt og på nytt. Hvert år. Da skulle vi tro at juledagen var årets begynnelse og det samme som nyttårsdagen, at de var samme dagen. Men det er de ikke. Det nye året begynner først en uke senere. Guds år begynner på juledagen, tenker jeg. Det verdslige året begynner først en uke senere. Mellom disse to begynnelser er romjulen oppstått som en gave fra Gud, utenfor tidsregningen. Som et hulrom. Som et hus med fire vegger. At kirken begynner sitt år fire uker tidligere, med advent, er en annen sak. For kirken har romjulen sin naturlige plass i kirkeåret som en del av jule- kommer ut fire ganger årlig. Utgiver: Tromsøysund, Ullsfjord, Kroken, Grønnåsen, Elverhøy og Domkirkens menigheter Ansvarlig redaktør: Svenn A. Nielsen, svenna@svenna.no Mobil 915 15 725 Opplag: 24100 Grafisk utforming: Lundblad Media AS, Tromsø Trykk: Nr. 1 Trykk Tromsø Forretningsadresse: KirkeNytt, Hans Nilsens vei 41, 9020 Tromsdalen Frivillige gaver: kontonr. 7050 06 32001 Forside: Tove Nyheim, Marit Nilsen og Astrid Mikalsen Foto: Eirik Junge Eliassen Ill. Anne Kristin Hagesæther. tiden. Slik må det være. Helt tak på romjulsstemningen får kirken likevel ikke. Det er ikke mange som gidder å gå i kirken på andre juledag. Og kanskje er det ikke så farlig heller. Prøysen refererer nok til en tid da romjul var ensbetydende med stillhet. Særlig på dagtid. En tid da ”æille biler skulle bære stå”. Den tiden finnes ikke lenger. En tid før alle underholdningstilbudene. En tid som av mange ble opplevd som litt kjedelig. Slik må det bli utenfor den verdslige tidsregning. Da kan tiden lett gå i stå. Men fortsatt finnes romjulen som en tid med muligheter. Vi skjønner fortsatt hva Alf Prøysen mener med sin romjulsdrøm. En tid som ikke er helt hellig, men heller ikke er underlagt alle kravene fra verden. En tid da det er mulig å la ting skje. La tanker komme som det ellers ikke er rom for. La venner komme. La unger og voksne finne sammen uten tvang, gjerne på et bæssmorfang. La det gode slippe til. * Jada – jeg vet at for mange er dette den verste tiden på året. Den ensomste. Jeg vet at mange må jobbe i julen. Jeg vet at dette høres ut som idyllisering. Slik blir det ofte når vi prøver å snakke om det gode. SIGMUND NESSET Nr. 4 - des. 2007 3
Page 1: Nr. 4 - des. 2007 En romjulsbetrakt
Page 5 and 6: ge der ute som trenger litt støtte
Page 7 and 8: Grønnåsen Trond Hellemo: Jeg vil
Page 9 and 10: Gir foreldre en hjelpende hånd Jor
Page 11 and 12: Kroken Her forbereder lefsebakere h
Page 13 and 14: Finnkroken kirke 100 år Tidligere
Page 15 and 16: Kjære lesere En god og velsignet j
Page 17 and 18: Kronikk Botanisk interesserte var k
Page 19 and 20: Biskopen Foto: Svenn A. Nielsen.
Page 21 and 22: Misjonsbasar Det var misjonsbasar p
Page 23 and 24: Kirkelige handlinger 14.11.2007 Siv

N r. 4 - Tromsø kirkelige fellesråd

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?