Sogneprest Andreas Fayes fotefar gjennom historien - Tekstforlaget

Sogneprest
Andreas Fayes
fotefar gjennom
historien
Av Jan Faye Braadland
Lørdag 5. oktober 2002 var det 200 år siden
presten, historikeren og folkeminnesamleren
Andreas Faye (1802-69) ble født. I forbindelse
med 200-årsjubileet arrangerte Historielaget for
Dypvåg, Holt og Tvedestrand en stor Faye-markering
i Holt kirke og den gamle seminarsalen i
prestegården. Andreas Faye var ikke bare sogneprest
i Holt i 28 år, men også seminarbestyrer,
politiker og en betydelig folkeminnesamler.
Han var en gigant i sin samtid, og i hans fotefar
Andreas Faye (1802-69)
ble det satt betydelig historiske spor både lokalt
og nasjonalt. Artikkelen nedenfor er spesialskrevet
for jubileumsboken med utgangspunkt i det jubileumsforedrag forfatteren
og biografen Jan Faye Braadland fremførte i kirken under 200-årsfeiringen.
Sogneprest Andreas Faye var sjette generasjon Faye i Norge. Ifølge familietradisjonen
skal Faye-familien ha kommet fra Frankrike, hvor slektsnavnet er kjent mange
steder helt fra 1100-tallet. Om den dansk-norske familiens stamfar, Marcus Faye,
som kom via Orkenøyene og tok borgerskap i Bergen 10. mai 1642, sier familesagnet
at han skal være utvandret under hugenottforfølgelsene.
Andreas Fayes forfedre var velstående borgere, og mange var handelsmenn og
skippere knyttet til havet. Av spesiell lokalhistorisk interesse her i distriktet må nevnes
at hans oldefar, Gjert Davidsen Faye (1691-1747), også var sogneprest i Holt fra
1720-1747, etter først å ha vært skipsprest på orlogsskipet «Beskiermeren» og fregatten
«Pommern». Gjert Faye har også satt sitt preg på Holt kirke. I forbindelse med
den tredje ombyggingen av steinkirken påkostet han de fire små hjørnetårnene, og har
fått hogd inn i spirfløyene G.D.F. 1737. Prekestolen er også en gave fra Gjert Faye,
mannen som beskrives av oldebarnet Andreas Faye som «Hr. Gjert, som end lever i
Almuens Minde, var efter den gamle Anders Gravnes Udsagn, som havde seet hans
Lig, da Kirken 1832 blev aabnet, en Mand af Middelstørrelse og mager».
Oppvekst på Bragernes
Andreas Faye ble født på Bragernes i Drammen 5. oktober 1802 og døpt i Bragernes
kirke 9. november samme år, sønn av skipsfører, seilduksfabrikant, senere branndirektør
og megler Christopher Faye (1772-1825) og hustru Maren Mathea Borgen
(1780-1817).
Faren, Christopher Faye, var en velstående mann på Bragernes og har også skre-
Holt kirke
85

Holt kirke
86
vet sitt navn inn i historiebøkene som grev Johan Caspar Herman Wedel Jarlsbergs
mann under Napoleonskrigene fra 1807-1814. Englands blokade førte bl.a. til stor
hungersnød i Norge. Christopher Faye, med sine brede kunnskaper om handel og
skipsfart, er beskrevet som litt av en friskus og ble særlig kjent som agent for Providerings-kommisjonen
i 1809, da han var i Gøteborg og sørget for forsyninger til Norge
derfra. Fra mai 1809 til februar 1810 organiserte han utstrakt smugling og lisenshandel,
og i 1814 var han Provideringsvesenets representant i Ålborg i Danmark. Vennskapet
til Wedel varte også etter krigens slutt, og det sies at greven ofte skal ha
stoppet opp hos Faye på Bragernes på sine rideturer mellom Bogstad og Jarlsberg.
Da Andreas ble født i 1802, bodde familien i Storgaten 48 på Bragernes. Samme
år overtok Christopher Faye, etter broren Amunds død, også seilduksfabrikken og
Faye-huset med sjøbod som lå langs Drammenselva rett nedenfor det som i dag er
Drammens park. Han drev seilduksfabrikken helt til 6. juni 1820, da han i Drammens
Tidende kunngjorde at han la ned pga. dårlige tider og lav etterspørsel etter seilduk.
Som branndirektør ledet han brannkorpset under storbrannen på Bragernes mellom 1.
og 2. mai 1817. Et maleri av brannen tilegnet branndirektør Faye henger i dag i Drammens
Museum.
Sin første utdanning fikk Andreas Faye på en puggeskole drevet av en gammel
kone på Bragernes med tilnavnet «Mor Olas paa Kaalrabben», før han som åtteåring
kom i skole hos den sagnomsuste «Røken-presten» Christian Holst (1743-1824), en
levende legende i sin samtid og beskrevet som svartebokprest i et av Asbjørnsens
sagn. I Holsts prestegårdskjøkken og i lek med jevnaldrende bondebarn hørte den
unge Andreas etter eget utsagn historiefortellinger, muntlige beretninger om fortidens
hendelser, samtidig som han kastet seg ut i lesningen av historieverk som Snorre Sturlasons
kongesagaer. Kanskje var årene hos Holst de aller første spirene til det som
skulle bli guttens store interesser livet ut, historiefortelling og sagn.
Etter et kort opphold på Bragernes borgerskole i 1814 fikk den unge Andreas
privatundervisning hos den lærde sogneprest Fredrik Wettergreen (1776-1846) i Borre
som raskt forsto at gutten hadde akademiske anlegg. Og det var neppe med lett
hjerte faren Christopher Faye lot seg overtale til å la sin førstefødte sønn begynne på
den nyopprettede Drammens lærde skole i 1817 og videre sende ham som student til
Det kgl. Fredriks Universitet i Christiania i 1823. Andreas Faye var nok i tråd med
familietradisjonene ment for et liv på sjøen, men det var i ettertid utvilsomt et både
godt og klokt valg faren gjorde ved å la sønnen få ta fatt på en akademisk løpebane
som etter hvert skulle vise seg å gi så rike frukter.
Lærerpost i Arendal
Selv om flere prestekall sto ledige, da han 7. juni 1828 ble uteksaminert som cand.theol.,
valgte Andreas Faye heller å tiltre i en lærerpost ved Arendals Real- og Middelskole i
januar 1829, en lærerstilling han beholdt helt til han ble utnevnt til sogneprest i Holt i
mars 1833, 31 år gammel. Den eneste undervisningserfaring han hadde fra før, var
som konstituert timelærer ved Drammens lærde skole fra januar 1826 til juli 1827.
Så kan man spørre seg hvorfor den unge kandidaten valgte en lærerpost i Arendal?
Svaret ligger nok først og fremst i Fayes interesser for historie og sagn, og det faktum
at han på denne måten kom nærmere eidsvollsmannen og jernverkseier Jacob Aall
(1773-1844). Det var nære familiebånd mellom familiene Aall og Faye. Aalls sønner
bodde en tid hos Christopher Faye på Bragernes, og Andreas tilbrakte flere sommerferier
på Nes i 1820-årene. Andreas Faye har selv beskrevet sitt forhold til «den Ædle
Mand» Jacob Aall «som ligetil sin sidste Stund var mig en dyrebar Fader». Det nære
vennskapet mellom de to varte helt til jernverkseierens død i 1844.
Aalls «trofaste Ven og Nabo, Hr. Sognepræst Faye» fikk et eget rom til disposisjon
på Nes herregård og tilgang til eidsvollmannens store bibliotek. Det sies at Faye spa-

serte, sommer som vinter, til fots de 2-3 milene opp til Aall på Nes for å studere og
samtale om historie.
Faye fungerte også delvis som en slags sekretær for Aalls oversettelse av Snorre
Sturlesons norske Kongers Sagaer (1837), og like før sin død overdro Aall til sin
gode nabo det ærefulle oppdrag å fullføre 3. del av historieverket Erindringer som
Bidrag til Norges Historie fra 1800-1815 (utgitt posthumt av Faye i 1845).
I forbindelse med Jakob Aalls begravelse skrev Den vestlandske Tidende 13. august
1844 bl.a.: «Holts kirke var af Sognepræsten og nogle af Omegnens og Arendals
Indvaanere besørget smykket med Sørgeflor og Granbar... I en skjøn og gribende Tale
fra Prædikestolen udviklede den Afdødes mangeaarige Ven, Hr. Sognepræst Faye, hans
store og mangesidige Fortjenester af Fædrelandet, ja af Norden, og tolkede hans Efterladtes
og Landsmænds Smerte over deres Tab...» Det var også Andreas Faye som ga
eventyrdikteren Jørgen Moe innpass som huslærer på Nes i årene 1842-44.
Døråpner til kultureliten
Videre er det temmelig åpenbart at Jacob Aall var døråpner for Faye til den kulturelle
eliten både lokalt i Arendal, nasjonalt og i utlandet. Han finansierte bl.a. Andreas
Fayes reise til København fra 4. august til 28. september 1828 og sendte med et
anbefalingsbrev til den kjente biskop, historiker og filolog Peter Erasmus Müller (1776-
1834). I dagbøkene fra denne reisen beskriver Faye også møtet med “Danmarks
første Digter” Adam Oehlenschläger (1779-1850) som «modtog mig med udmærket
Forekommenhed, talte med Interesse om Norge og forskaffede mig en af de interessanteste
Timer, jeg nød paa min hele Tour». Det mangeårige vennskapet som utviklet
seg med ekteparet Oehlenschläger, førte også til at Faye ble en viktig distributør av
den romantiske dikterens verker i Agder-fylkene. Under Københavnreisen fikk dessuten
Faye innpass i selskaper og møter hos mange av tidens vitenskapsmenn og kulturpersonligheter.
Daglig gikk han rundt i København og gjorde undersøkelser i museer,
gallerier og biblioteker.
Den første utenlandsreisen til København i 1828 var trolig den avgjørende gnist som
Holt kirke
Th. Kittelsens tegning
til sagnet om mannen
som rodde Pesta over
Gjerstadvann under
Svartedauden. Han
var blant de heldige
som fikk en lett død!
87

Holt kirke
88
tente den unge Fayes interesse for videre studier av Norges historie og som i 1831
resulterte i den første historieboken beregnet til bruk i skolen, nemlig Norges Historie til
Brug ved Ungdommens Underviisning. I dette pionérverket fra Fayes Arendalstid,
som kom i flere opplag og ble oversatt til svensk og tysk, ble for første gang perioden
etter Kalmarunionens oppløsning viet betydelig oppmerksomhet. På Kirkedepartementets
anmodning utkom Faye tre år senere med en kortversjon med tittelen Udtog av
Norges Historie. Udarbeidet til Brug i Almue-Skolerne, som også kom i mange opplag.
Senere utga han en rekke kirkehistoriske verker, prestehistorier mv., og var en flittig
skribent i aviser og tidsskrifter gjennom hele sitt yrkesaktive liv.
Norges første folkeminnebok
I møtet med den romantiske dikterhøvdingen og Oehlenschlägers verker i 1828 fant
nok også den unge presten stoff, og ikke minst inspirasjon, til det arbeidet han hadde
påbegynt på flere fotvandringer i Norge sammen med medstudenter i årene 1824 og
1825, og som i 1833 skulle munne ut i utgivelsen av landets første folkeminnebok,
Norske Sagn.
To år tidligere hadde han selv påkostet en lengre utenlandsreise til Tyskland, Sveits,
Italia og Frankrike. Hensikten var å studere historie og skolevesen, spesielt i Tyskland,
og på reisen kom han i personlig kontakt med romantiske berømtheter som Adam
Oehlenschläger, Ludwig Tieck, eventyrdikteren H.C. Andersen, landskapsmaleren J.C.
Dahl og Johan Wolfgang von Goethe, som etter Fayes besøk i Weimar 15. mai 1831
skrev i sin berømte dagbok: «Av herr A. Faye, adjunkt ved latinskolen i Arendal fikk
jeg gledelige etterretninger om de norske bergembetsmenn, venner av mineralogien
og geognosien».
Det var etter den store Europareisen at Fayes arbeid med innsamling av folkeminner
og systematisering av folkloristisk materiale virkelig skjøt fart. Pionérverket Norske
Sagn, den første folkeminneboken i norsk litteratur, utkom i 1833 og ble trykt i
N.C. Halds trykkeri av L.A. Krohn i Arendal. Boken fikk hard medfart av den unge
historikeren P.A. Munch i tidsskriftet Vidar, bl.a. for mangel på stil og vitenskapelighet,
en kritikk som urettferdig har heftet ved Faye helt opp til våre dager. Det var
innholdet i tradisjonsmaterialet som interessert sagnutgiveren Faye, og det fikk bli
dikternes sak å lage poesi av det. Sagnsamlingens innflytelse på norsk litteratur var
meget stor både i samtiden og senere. Blant bidragsyterne til Fayes bok finner vi blant
mange andre Henrik Wergeland, S.O. Wolff, N.M. Aalholm, C.N. Schwach, W.H.
Buch, W.F.K. Christie og overraskende nok også mannen som nedsablet verket, historikeren
P.A. Munch. Fayes sagnsamling ble utvilsomt en inspirerende håndbok for
“vore unge Skjalde”. Det er nok å nevne navn som Asbjørnsen og Moe, Andreas
Munch, Henrik Ibsen, Theodor Kittelsen m.fl.
Lokale sagn fra Agder
Andreas Fayes to sagnutgaver fra 1833 og 1844 sammen med hans upubliserte sagn
i Norsk Folkeminnesamling inneholder en rekke historier og sagn fra Agder-fylkene,
f.eks. «Drikkehornet i Øiestad», «Pesta i Gjerrestad» som senere ble illustrert av
Theodor Kittelsen i boken Svartedauen, «Pigen paa Landvik», «Erik Munk i Nedenes»
m.fl. Faye fortsatte å samle sagn i sin tid som sogneprest og seminarbestyrer.
Mens det i hovedsak var prester på landet som beskjeftiget seg med innsamling av
folkeminner på 1820- og 1830-tallet, synes det å skje en dreining over mot at det var
lærerstudenter og lærere som mer og mer skulle overta denne rollen utover i 1840årene.
Faye inspirerte også flere av sine elever i sagninnsamlingsarbeid. Kjente Holtseminarister
fra Fayes tid som seminarbestyrer var f.eks. Johan Theodor Storaker
(1837-1872), Torjus Hansen (1836-1926), Lars Martin Bentsen (1838-1919), P. Oftedal
(1822-1890) m.fl. Så sent som i 1858 oppmuntret Faye seminaristene på Holt til å

samle inn og skrive ned sagn fra sine hjembygder, og en stor del av dette upubliserte
materialet befinner seg i avskrift etter Fayes samlinger i Norsk Folkeminnesamling.
Sogneprestens lokale betydning
Arendal fremsto som litt av et kultursentrum i slutten av 1820-årene og begynnelsen
av 1830-årene med kulturpersonligheter som Schwach, Wolff, Aalholm, Jacob Aall
m.fl., og for ikke å glemme Andreas Faye selv, som hadde en sterk
lokalhistorisk tilknytning til Aust-Agder gjennom mer enn 30 år, først
som lærer, senere som sogneprest og seminarbestyrer.
Sammen med Morten Smith Dedekam, Otto Vincent Lange, Alexander
Møller og Jacob Thue var Andreas Faye medstifter av Arendals
Skoles offentlige Bibliothek og Museum i 1832.
Faye ble på anmodning fra Jacob Aall utnevnt til sogneprest i Holt
ved Tvedestrand i mars 1833, og fra 1839 var han dessuten bestyrer
av og førstelærer ved lærerseminaret for Kristiansand stift, som av
regjeringen var besluttet opprettet på prestegården hans.
Erfaringene fra seminaret kommer ikke minst til uttrykk i Fayes
praktisk-pedagogiske lærerbok for studenter, Almuskolen eller Vink
til at opdrage og undervise Børn, samt ordne og styre en Almuskole
(1853), også dette et pionérverk.
Få har vel beskrevet Fayes tid på seminaret bedre enn Telleiv T.
Gaaskjenn i boken om Holt kirke fra 1953: «Faye skulle ved sida av
prestearbeidet også være styrer og førstelærer. Han underviste i bi-
Holt kirke
En av seminaristene risset sine
initialer inn i ei glassrute på
seminarsalen, og der står de fortsatt,
sammen med årstallet 1872. O B står
kanskje for Ole Andersen Brokka. Han
var fra Solum og tok lærereksamen i
1872, to år etter Arne Garborg. Holt
seminar var et såkalt stiftsseminar, så
de fleste elevene kom fra Agder,
Rogaland og Telemark .
Seminarsalen i presteboligen står omtrent som i Andreas Fayes tid. Faye var bestyrer ved seminaret fra starten i
1839 til han forlot Holt i 1861. Hadde det ikke vært for hans posisjon, hadde seminaret neppe blitt lagt til Holt.
Undervisningslokalene var i 2. etasje i presteboligen, men det meste av praksisopplæringa tok A.M. Feragen seg
av ved Holt skole.
89

Holt kirke
A.M. Feragen var kirkesanger (degn) i Holt kirke
og lærer ved Holt skole i 65 år. Dessuten var han
øvingslærer ved seminaret, inntil dette ble flytta
til Kristiansand i 1877. Den gamle barneskolen i
Holtsmyra står fortsatt, og er nå skolemuseum. Her
er Feragen fotografert på sine gamle dager. Han
fikk både St. Olav og borgerdådsmedaljen for sin
fremragende innsats.
90
bel- og kirkehistorie, oppdragelses- og sjelelære, metodikk,
katekikk og praktiske øvinger. Han fikk nok å stå i med, og
han sparte seg ikke. Han brøt nye veger, og var i mangt
langt forut for sin tid. Hans metodikk for skolearbeidet kom
ut i 1853. Han var jamt rundt i bygda og så til skolen og
lærerne. Det var rene feststunder når Faye steg inn i skolestua,
for han var barnekjær som få.»
Om Fayes utrettelige arbeidsinnsats sier Gaaskjenn:
«Feragen sa at han næsten aldri så han ledig. Lyset brant
stadig på hans kontor utover kvelden og natten, og det var
ikke mange timers søvn han unte seg. Det var tidlig opp og
seint i seng. Men så rakk han også mer enn de fleste. Kontoret
var alltid i orden, og prestegjerningen forsømte han
såvisst ikke. Han var en meget dyktig prest som det stod ry
av, og bygdefolket var glade i og stolte av den gilde presten
sin».
I et brev til S.O. Wolff datert Holt prestegård 23. desember
1842 gir N.M. Aalholm følgende karakteristikk av sin nære
venn, sognepresten: «De forundrer Dem over, at han [sc.
Faye] kan række saa meget? Sagen er, at han er rastløs virksom
og arbeider med en sjelden Hurtighed; hverken De eller
jeg kan saaledes som han uafbrudt arbeide, men hos ham er
det blevet til en saadan Vane, at han endog under de faa Timer,
han anvender paa Samtaler med sin Familie eller Andre, arbeider
deels med at ordne Papirer, Samlinger af Haandskrifter og
Kobberstykker etc., deels udskjærer han alskens Smaating af
Elphenbeen».
Folkeopplysningens mann
Andreas Faye var grundtvigianer og en folkeopplysningens mann. På mange måter
går dette som en rød tråd gjennom hele mannens liv, både som forfatter, prest, lærer
og hans sterke engasjement i lokale lag, foreninger og hans deltakelse både i riks- og
lokalpolitikken.
Av lokal betydning nevnes at Andreas Faye var formann i Nedenes og Robygdelaugets
Landhusholdningsselskab fra 1835-41, at han ble innvalgt som 3. representant
for Nedenes og Råbyggelagets amt på Stortinget i 1842, hvor han satt i komiteen som
forberedte den nye straffeloven. Faye ble medlem av det første formannskap i Holt
fra 1837, avløste bygdas første ordfører Jacob Aall og ble selv ordfører i Holt fra
1842-44. Han var dessuten forlikskommissær og formann fra 1843-55.
I 1843 stiftet han Den theologiske Forening for Nedenes Provstier. Ellers tok han
aktiv del i opprettelsen av lokale boksamlinger og leseselskaper, ledet Holts underavdeling
av Det norske Bibelselskab for Bibel og andaktsbøkers utbredelse fra 1843 og
engasjerte seg sterkt i avholdssaken. Sogneprest Faye glødet også sterkt for misjonssaken
og skal ha stiftet Holt hedningemisjonsforening i 1848.
I sin tid som sogneprest til Holt deltok han også på de tre første skandinaviske
kirkemøtene i 1857, 1859 og 1861.
Lokalhistoriske skrifter
Et ledd i Fayes engasjement mot drukkenskapen var utgivelsen av Alf Thorsen, den
forstandige Bonde i 1838, for øvrig også en liten jordbrukslære i fortellings form, og
Landets Ulykke og Folkets farligste Fiende i 1840, en oversettelse fra tysk av
J.H.D. Zschokkes «Die Brannteweinpest». Faye stiftet et måteholdsselskap i regi av

Holt sogneselskap rundt 1840 og var formann i Holt avholdsforening fra 1846-1856. I
sitt arbeid for sogneselskapet bidro dessuten Faye sterkt til utviklingen av jordbruksnæringen
i distriktet.
Lokalhistoriske skrifter av betydning for Agder-fylkene må nevnes Fayes Bidrag
til Holts Presters og Prestegjelds Historie 1859, Bidrag til Øiestads Presters og
Prestegjelds Historie 1861, Christiansands Stifts Bispe- og Stiftshistorie 1866-67
og fullførelsen av John Aas’ Gjerestads Præstegjeld og Præster 1869, for øvrig
gjenutgitt som 3. opplag i 1999.
Språkforskeren Faye
Den driftige sognepresten syslet også med språkforskning, noe som er spesielt interessant
i en bygd som har fostret språkreformatoren Knud Knudsen (1812-95). Andreas
Faye hadde allerede i 1832 begynt å gjøre spredte opptegnelser fra norsk folkemål, og
fra 1840 ble det flere. I skrivemåten følger han gjerne eldre former. Han hadde ganske
sikkert også planer om utgivelse av en grammatikk eller ordbok, men arbeidet ser
ut til å ha stoppet opp etter at Ivar Aasen hadde utgitt sin mållære (1848) og ordbok
(1850). Ifølge professor Sigurd Kolsrud følger skrivemåten på de norske ordene målføreformen,
og Fayes manuskript i Riksarkivet må derfor ha vært skrevet før Aasens
bøker. Den samme Kolsrud fant imidlertid manuskriptet så interessant at det posthumt
utkom en Dansk-norsk ordbog signert Andreas Faye i 1958!
Språkspørsmålene opptok Faye sterkt, og i den pedagogiske lærerboken fra 1853
skriver han bl.a. om rettskrivningen: «Den mest brugelige Retskrivning svarer i flere
Henseender saa lidet til den norske Udtale, det oldnorske Sprog og det med samme
beslægtede Almuesprog, at den norske Retskrivning efterhaanden vil undergaae en
betydelig Forandring og danne Mellemledet mellem svensk og dansk og blive den
tredie nordiske Mundart».
Så det er ikke å undre seg over at Ivar Aasen og Andreas Faye fant tonen under
målmannens besøk på Holt i 1845, her gjengitt etter hans Reise-Erindringer og Reise-Indberetninger
1842-1847: «Ved min Ankomst til Holt var Faye ikke tilstede,
hvorpaa jeg tog ind hos Kirkesanger Reiersen, hvor jeg blev bekjendt med hans Broder,
den forhenværende Udgiver af Kristiansandsposten. Efter en lang Samtale med
denne Mand fik jeg Bud fra Faye, at han var hjemkommen og ønskede, at jeg vilde
besøge ham. Hos Faye traf jeg adskillige Fremmede og forblev her til seent paa
Aftenen, da jeg efter Foranstaltning fra Præstegaarden fik Logis paa en nærliggende
Gaard kaldet Finne. Idet jeg nu forblev nogle Dage paa dette Sted, besøgte jeg hver
Dag Præsten, som interesserede sig meget for min Sag og meddeelte mig alle de
Oplysninger, som han fik Anledning til».
Fayes familie på Holt prestegård
Andreas Faye ble første gang gift 1. oktober 1835 i Mad. Kittels Hus, Arendal, med
Johanne Ditlevine Madsen (1819-1846), datter av skipskaptein Thomas Toft Madsen
(1783-1855) og Anne Elene Dedekam (1795-1871). Sammen fikk de datteren Maren
Mathea i 1840, som døde bare 4 år gammel. Utover i 1840-årene så tragediene ut til
å forfølge sognepresten i Holt. I 1846, to år etter at både hedersmannen Jakob Aall og
datteren Maren Mathea var gått bort, døde også hans hustru etter lang tids sykdom,
bl.a. var hun blitt gradvis helt blind og svært svak.
1. mai 1850 snudde lykken for Faye, da han i Kristiansand giftet seg 2. gang med
Octavia Knudsen (1828-1908), datter av byens siste magistratpresident Knud Knudsen
(1771-1852) og Karen Sophie Svendsdatter Soprim (1788-1844). Svigerfaren døde
under et besøk på Holt prestegård i 1852 og er begravet på kirkegården. Sammen fikk
paret 8 barn, hvor av følgende ble født i Holt: Maren Sofie 1853, Sofie Caroline
Ditlevine 1854, Andreas 1855, Jacob Aall 1857 og Anton Knud Christopher 1859.
Holt kirke
91

Holt kirke
Holts Kaldsbog ble
påbegynt av A. Faye,
og er fortsatt i bruk
etter 170 år! Protokollen
inneholder
mange verdifulle
opplysninger om
prestegjeldets
historie.
Et utsnitt av
kallsboka.
92
I brevvekslingen mellom S.O. Wolff
og N.M. Aalholm i årene 1832-59, meddelt
i utdrag ved Joh. U. Wolff i tidsskriftet
Edda 1935-38, gis det flere steder
unike innblikk i Fayes miljø og livet på
Holt prestegård. Regelmessige besøk
hos Faye er flere steder inngående skildret
av Aalholm i brev til Wolff, f.eks.
beskrivelsen av dåpen til Fayes førstefødte
sønn Andreas i et brev datert 24.-
27. februar 1856:
« - - - Ugen før Fastelavn vare Faye
og Kone i Byen for at indbyde Gjæster
til Barnedaaben, blant hvilke ogsaa Hanna
og jeg. Da det var 100 Aar siden en
Gut var født paa Holt Præstegaard, saa
bleve Indbydelserne noget vidtløftige,
(faa Arendøler kom). - Lørdag Aften,
da vi kom, gik vi til Holt, hvor Provst Aas
med Frue og Provst Berg vare; den Første
er meget godslig, men ogsaa meget snakkesalig,
den Sidste en prægtig Mand -
paa Borøen sige de en «Stadsmand» -
kvik, belæst i Theologie og Historie, men stille undtagen i en meget liden Cirkel. Om
Aftenen blev discuteret om Skolevæsen, det Uelandske Uvæsen, fortalt Anecdoter
om Biskop Bugge o.s.v. Søndag vare vi Alle i Kirke; - - Aas messede og døbte, Berg
prædikede, saa smukt, saa simpelt og dog ophøiet, saa kjernefuldt og smagfuldt, at der
kun var een Stemme om ham som Taler; han er da ogsaa videnom bekjendt som

saadan. - Ved Middagen blev der til Slut sunget, bl. A. Flagsangen, hvortil Berg ledsagede
Skaalen med et kraftigt: «Lad det hellere synke end stryges!» Efter Bordet
samledes Tobaksrygerne paa det største Seminarieværelse - der var ialt over 50 Gjæster
- hvor først Faye ytrede sit Had mod Tobakken, som Magelssen derpaa fra Cathederet
forsvarede i to meget gode, humoristiske Foredrag; Skraatobakken fandt i Dr.
Jebe, og Snusen i Consul Herlufson mindre veltalende Forsvarere. Ved samme Anledning
oplyste Magelssen, at den bekjendte Sang: «Naar ranken grøn omslynger» var
forfattet af Berg, der dog nødig vedkjendte sig Forfatterskabet og ei var at formaae til
at bestige Talerstolen».
Som den ivrige samler Andreas Faye var av manuskripter, bøker, portretter og
antikviteter, må det med tiden ha blitt svært trangt om plassen på prestegården, noe
følgende brev fra Aalholm datert Holt prestegård 31. desember 1842 gir et inntrykk
av da han førte «Pennen i Holtspræstens Bibliothek, der under hans Storthingsliv har
faaet en saadan Forøgelse, at han iaar har maattet lade opsætte to nye Hylder, der
naae fra Gulv til Tag».
Veggplassen fikk etter hvert også konkurranse fra portrettene, i brev fra Aalholm
datert 20.-21. oktober 1850 kommer følgende hjertesukk: «Forleden reiste vi til Holt - -,
hvor Faye til Hannas Fortvivlelse har ophængt 170 Portraiter af forskjellig Størrelse
og i forskjellige Rammer, hvilket rigtignok er en Crimen mod al god Smag».
I Historielaget for Dypvåg, Holt og Tvedestrands årskrifter for 1982 og 1983 er for
øvrig gjengitt noen svært spennende utdrag av Andreas Fayes dagbøker fra Holt
Holt kirke
Her ser vi signaturene
til biskopene Arnesen,
Heuch, Bernt Støylen,
Maroni, Smemo, Smidt,
Kaare Støylen, Utnem,
Bergan og Skjevesland.
Bernt Støylen visiterte
Holt menighet tre
ganger, i 1914, 1920 og
1927. Hver gang skreiv
han navnet sitt i
kallsboka.
93

Holt kirke
A. Fayes skisse av
Holt kirke, ca. 1850.
94
1833-34 og 1844-45 som beskriver forholdene på prestegården med sogneprestens
egne ord.
Fayes etterlatte samlinger
Etter Fayes død ble hans etterlatte manuskript- og håndskriftsamling innkjøpt etter
kongelig resolusjon til Riksarkivet under betegnelsen «Fayes samlinger» (nå privatarkiv
nr. 15). I Aust-Agder-Arkivet finnes både Fayes autografsamling og Fayes familiearkiv,
som på mange måter supplerer samlingen i Riksarkivet. I disse samlingene,
som til sammen rommer nesten 10 hyllemeter med håndskrifter, skjuler det seg fortsatt
mange skatter av både nasjonal og lokal betydning. Det er nok å nevne folkloristiske
godbiter fra Henrik Wergeland og Jørgen Moe, og senest i forbindelse med
Abel-jubileet i 2002 publiserte Nils Voje Johansen en hittil ukjent karakteristikk Faye
tegnet av den berømte matematikeren i forbindelse med begravelsen på Froland 13.
april 1829, hvor Faye selv var en av seks som bar kisten til graven.
I forbindelse med skiftet etter Andreas Faye ble boksamlingen på over 6000 bind
først forbeholdt innkjøpt til Drammen kommune. Boksamlingens videre skjebne har
inntil nylig vært en gåte, men høsten 2002 sporet Jan Faye Braadland den endelig opp
i Gunnerusbiblioteket i Trondheim etter mer enn 12 års undersøkelser. Det viste seg
nemlig at den kjente boksamleren Thorvald Boeck hadde skaffet seg størstedelen av
Fayes boksamling og innlemmet den i sin egen samling. Boecks manuskripter og bibliotek
ble i 1899 innkjøpt av Det kgl. norske videnskabers selskab i Trondheim. Fayes
boksamling ble altså glemt i over 100 år! Fortegnelsen over bøkene i samlingen er en
viktig kilde til belysning av Andreas Fayes betydningsfulle liv og virke både som prest,
historiker og folkeminnesamler.
Sogneprest Faye hadde også en stor maleri- og kobberstikksamling, som i en artikkel
fra 1866 ble oppgitt til rundt 2000. Det finnes to ufullstendige fortegnelser over
samlingen i håndskriftssamlingen ved Nasjonalbibliotekets avdeling i Oslo.

Avskjeden fra Holt
Fra 1861 (utnevnt 1860) var Andreas Faye sogneprest i Sande i Vestfold (fra 1864
også prost i Nordre Jarlsberg). Gaaskjenn skriver at det ble sorg i bygda, da det ble
kjent at Faye hadde tenkt å flytte til et roligere kall. For det var nok en sliten og
aldrende prest og bestyrer som holdt sin avskjedspreken i Holt kirke 30. juni 1861, mer
enn 28 år etter han tok fatt på sin prestegjerning. Selv om han nok fikk det roligere i
sitt nye kall, skrev Faye til Feragen at han alltid lengtet tilbake til Holt.
Både seminarister og menighet gjorde stor stas på sin avgående prest og stelte til
den ene avskjedsfest etter denne andre. Seminaristene ved Holt seminar samlet også
inn penger for å få malt Fayes portrett som avskjedsgave. Det ble av forskjellige
årsaker først malt av malerinnen Christiane Schreiber etter at Faye var flyttet til
Sande. Maleriet hang først i seminarsalen på Holt, men ble senere flyttet til Kristiansands
offentlige lærerskole og henger i dag på Høgskolen i Agder.
Andreas Faye døde 5. mai 1869 og er gravlagt på Sande kirkegård. Faye var
medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim fra 1832 og av
Videnskabs-Selskabet i Christiania fra 1864. Den 21. august 1866 ble han utnevnt til
Ridder av St. Olavs Orden «for Fortjeneste som Embedsmand i videnskabelig henseende».
Holt kirke
Holt prestegård i
1863.
95

Holt kirke
96