Rian Da embetsmenn.pdf - Telemarkskilder

...
....
FORORD
"Da embetsmenn og kjøpmenn gjorde revolusjon i Telemark" er
resultatet av et kurs i eldre Telemarks-historie som ble holdt på
TDH våren 1987. Emnene Il-VI er hentet fra kurset. Emne I er en
kort presentasjon av min Telemark-forskning, gitt på et seminar
arrangert av forskningsutvalget ved TDH i mars 1987. Når det her
dreier seg om Telemarks historie, er det ment i betydning av hele
fylkets historie, dvs. det gamle Bratsberg len, som fra 1662 het
Bratsberg amt til 1918.
Det er 1600-tallet som blir gjenstand for særlig oppmerksomhet
denne gang. For de fleste nordmenn er det et fjernt århundre -
fjernere enn for europeere flest. Det skyldes norsk-norske
fordommer mot den såkalte dansketiden, en holdning som i senere
år er blitt supplert av tidens arrogante tradisjonsløshet. Noen
nordmenn har likevel møtt 1600-tallet i museer, i billedkunst, i
musikk og i salmer .
Her vil vi belyse hvordan grunntrekkene i samfunnsforholdene
utviklet seg, og særlig hvordan Telemark ble preget aven
regional elite av embetsmenn og kjøpmenn. Jeg takker Stian
Henneseid og Atle Døssland for deres bidrag og tilegner Anne
Clausdatter skriftet. Hun var en av 1600-tallets sterke og
dyktige kvinner. Før vår tids støy og ståk kvalte tonen fra
fortiden ble hun i over 200 år husket i en folkevise om "Stolt
Anne på Borgestad".
2
Bø sommer-en 1987
Øystein Rian

historikerkongressen i Odense i hovedemnet "Magtstaten i Norden i
1600-tallet og dens sociale konsekvenser". Denne rapporten var et
statusoppgjør over den norske forskningen og en drøfting av
interessante problemstillinger. De danske, svenske og norske
rapportene ble siden også publisert på engelsk, og den interesse
emnet vakte gav støtet til et nordisk forskningsprosjekt som skal
utforske videre statsmaktens utvikling på 1600-tallet.
Hensikten er å lage komparative synteser som omfatter hele
Norden m.h.t. kontrollsystemet, d.v.s. ideologiske,
konstitusjonelle og forvaltningsmessige forhold - og m.h.t.
ressurssystemet, d.v.s. hvordan ressursene ble overført fra
primærprodusentene til samfunnselite og statsapparat. I den
forbindelse vil det bli gjort regionale studier av veksten i
statsapparatet og dens konsekvenser. Prosjektet ble startet i
fjor, og det skal pågå til 1989. Det blir støttet av Den nordiske
samarbeidsnemnden for humanistisk forskning. Dette fellesnordiske
fondet har hittil bevilget 800.000 kroner til prosjektet, og det
er de største bevilgninger som er gitt til ett enkelt nordisk
humaniora-prosjekt i disse årene. Jeg er Norges representant i
prosjektet og er dessuten valgt til prosjektleder. De andre
medarbeiderne er knyttet til universi tetene i Uppsala, Odense og
Åbo.
Det blir holdt to prosjektmøter i året. En foreløpig rapport
om arbeidet vil bli lagt fram på den nordiske historiker­
kongressen i Reykjavik i august i år. En endelig publikasjon på
nordisk og engelsk vil forhåpentlig være klar i 1990.
Den norske del av prosjektet søker å gi en forklaring på
kontrasten mellom de samfunn vi får en anelse om hos Peder
Claussøn Friis og hos Jacob Aall og Henrik Ibsen. Telemark fylke
eller Bratsberg, som det het den gang, ble på 1600-tallet sterkt
preget av utenrikshandel, bydannelse og omforming av sosiale
relasjoner. Skogbruket ble den viktigste næringskilden. Det
dannet et direkte grunnlag for trelasteksport - og indirekte for
bergverksdrift og skipsfart. I 1600 var Skien Bratsbergs eneste
by. I 1700 var her fem byer: Skien, Kragerø, Porsgrunn, Brevik og
Langesund, samt tettsteder som Fossum, Herre, Bolvik og Ulefoss.
Alt dette skjedde samtidig med at staten og embetsmennene gjorde
seg langt sterkere gjeldende enn før. Danmark-Norge stod under et
kraftig utenrikspolitisk trykk, med stadige kriger og forbered­
elser til kriger. Beskatningen ble sjudoblet, matroser ble i
5
stort tall utskrevet til den dansk-norske marinen, en hær ble
organisert i alle bygder, og næringsreguleringer grep inn i alle
menneskers økonomi.
En sentral problemstilling for min undersøkelse er da: Hvilket
forhold var det mellom de to utviklingstrekkene på 1600-tallet:
Veksten i handelsnæringene og veksten i statsmakten? Jeg fester
en spesiell oppmerksomhet på embetsmennene og kjøpmennene. Det
utviklet seg en stordrift i sagbruk, bergverk og jordegods - og
drivkraften i denne utviklingen var en vekselvirkning mellom
politiske og økonomiske faktorer. De store kjøpmennene, gods-
. eierne og skipsrederne var enten selv embetsmenn eller de hadde
viktige forretningsforbindelser med staten.
De regnskapsserier og den embetskorrespondanse som er bevart i
Riksarkivet og Statsarkivet avslører hvordan fogdene fikk i
oppdrag å kreve inn stadig mer skatt. De kunne ta imot tømmer i
stedet for penger, solgte trelasten med fortjeneste, og etter
noen år hadde de bygd opp en større handelsbedrift. Så sluttet de
som fogder, fortsatte som kjøpmenn, drev sagbruk, skaffet seg
jordegods på ymse vis, ble rådmenn i Skien og Kragerø - de mest
vellykte ble borgermestre eller sågar lagmann eller amtmann.
Embetskarriere og kjøpmannskarriere gikk hånd i hånd. Kronen
eide lenge de største sagbrukene. Dem fikk menn med forbindelser
leie og utvide. På midten av 1600-tallet solgte kronen både
sagbruk og krongods. Hvem andre fikk kjøpe enn disse embetskjøp­
mennene som jeg studerer?
Det er da også nødvendig å finne ut av hvordan den regionale
beslutningsprosess fungerte. Hvem tok initiativ til og formulerte
viktige avgjørelser for Bratsberg? Hvor mye ble avgjort her i
regionen, hvor mye i rikshovedstaden København og hvor mye i
provinshovedstaden Christiania?
Svaret er avhengig av hvilke saker en undersøker. Skattenivået
ble bestemt i København, men i perioder motvirket av fiffige
manipulasjoner her i Telemark. Fogder, bønder og borgere hemmelig­
holdt hvor mange skatteytere her egentlig var eller hvor mye
matrikkelskylda var verd sammenlignet med skyldspesier som var
kjent i hovedstaden. Etter hvert ble imidlertid sentralmyndig­
hetene flinkere til å kontrollere og revidere fogderegnskapene,
og da steg skatten. Men i de tider kunne t.o.m. en skattestreik
lykkes. Staten krevde gratis tømmer til stalige byggeprosjekter.
Tømmerskatten var ikke populær hverken blant skogeiere eller
6

15.
derhos forelest de brev de gode mænd til deres forretning var
medgiven, er almuen igjen føyligen foreholdt deres underdan­
igste pligt med formaning at de hørsommeligen deres lydighed
bevise ville, hvorimod ingen gjensigeise fandtes af de til
stede værende, men med lydighed sig framstilte, og er så af
velbemeldte gode mænd commissarier med samme forretning fort-
faret.
Og til sig kalte de sorenskrivere af hvert sit gebet, som
20. fremæsket lensmanden og trende af de beste bønder af hvert
prestegjelde at sitte overværende og påhøre når mandtallet
opleses, om alle gårder. rettelig derudi var indført og almuen
derefter møtte, og blev tilholdt det således at tilhøre, som
de det ville med hender og segl under mandtallet bekreftiget,
25. hvorudi s i g da ingen vegrede. Af Tind, Hjerdal, Sillejord og
Hvidesø prestegjelder var almuen mesten aidsammen møtt. Mens
af Laurdal møtte alene _lensmanden og 4 bønder. Af Førisdals
prestegjeld møtte og alene lensmanden og 4 bønder, hvilke
begge lensmænd foregav, at en del af deres almue var på veien
30. herud, og var herpå ungefehr en mil nær, _hvad mening de
35.
vendte tilbage, visste de ikke. Lensmanden af Vinje
prestegjel d møtte alene og sa at almuen, der han tvende gange
havde ladet læse befalingen for dennem at de skulle møde,
svarede hannem kort nei, at de ikke møde ville.
Commissarierne forrettede dog deres hverv, såvidt de eragtede
efter leiligheden skje kunde, og mandtallet ordentlig udi
hvert prestegjeld for sig selv gjennemløpet, og af de til
stede værende udskrevet de dygtigste unge kar le af bønder­
sønner og drenger til så mange legder der fandtes. Og de
. som ikke møtte, indskreven for gevorben rytter.
40. øvrl.ge
Der nu alt ing således var forettet, opstod bemeldte
commissarier fra bordet, og begjærte af de mænd, som havde
sittet overværende, at de ville blive tilstede, indtil
mandtallene i aften blev ferdige, at de af dennem kunde blive
45. forseglet, hvortil strax af svar fremtræde Amund Viig af
f
. l at de ikke
Bomdal, og sagde de ikke skulle orsel.g e, og
ville eller kunde holde ryttere, me d mange
flere ord af
hannem. Han blev tilholdet at tie stille, efterdi han ikke
50.
var af de mænd som var overværendes. Men jo mer man lod
. dM ' re han pukkede.
hannem vide, hvad han sagde l.mo H .. , JO me
Og så tilspurgte han hele almuen, om det ikke var alle deres
19
55.
ord, hvortil de da imod forrige lydighed svarede jo, og gikk
så tillige derfra, uden nogle få, som blev tilstede, og ikke
i så måde ville med være.
Bertil Fredriksen underfiskal møtte på samme stæd, og tog
sig selv en stol og sette sig til bordet hos commissarierne,
og før end de noget forrettede begjærede han hans bestalling
måtte aflæses, som blev hannem afslagen. Men så snart
commissarierne stod fra bordet, og før end de fik bønderne
60. tilholdet, at blive til stede og beseigle, råbte Bertil
Fredriksen almuen sammen, og lod sin bestalling aflæse. Der
det var skjeet , fandtes den ulydighed, som af Amund Viig blev
begyndt, som før er meldt.
At dette således i dag på Midtbø almindelig tingsted
65. passeret er, vidnes af os underskrevne, med hænder og segl,
som vi ikke kunde vægre de gode rnænd commissarierne efter
begjæring at meddele.
Actum Midbø, Anno et Die ut supra.
70. Hans Kong.Mayts bestalte foged $Orenskriver udi øst Sorenskriver udi Vest
75.
af Telemarkens fogderi, Telemarken Telemarken
Oluf Nielsen Christian Chris- Jens Larsen
Hågen Børresen
kaptein under
hr. obers t Budde
Ordforklaring:
tophersen Roch
Laurids Pedersen
lieutenant under
hr. obers t Budde
Landryttere(4): Ryttere som skulle bo i bygda.
Velb(6): Velbåren - betegnelse på en adelsmann.
Mattis Wiborg
comet under
major Hermand
Harærfett
Zahlmester(10): Bestyrer av statlig kassakontor, her antakelig
Landkommissariatet på Akershus.
Beste bønder(20): Tradisjonell betegnelse på bønder som
øvrigheten ut så til å opptre på vegne av almuen. Var
lagrettemenn, helst menn med større gårder, helst eldre menn.
Mandtal(21): Fortegnelse over menn som kunne utskrives til
ryttere.
Gevorben(40): Vervet - straff mot de som ikke møtte.
Underfiskal(55): Generalfiskalens underordnede, med ansvar for
20

11. Et postvesen fra ca. 1650: - to postmestre (postbønder
to postkontorer: Skien og Kragerø førte brevene)
12. Hæren delvis organisert i perioder
1628-57, varig organisert fra 1657-60.
ca. 1700: Fire kompanier og 1 1/2 14 offiserer og 33 underoffiserer
reservekompani (m. 800 soldater 9 )
(12b.Marinen stasjonert i København:
båtsmannsutskrivninger i Bratsberg)
13. Privilegerte bergverk 10 Fossum,
Holden fra 1657, Bolvig fra 1692.
bergverks eierne og deres
betjenter
14. I tillegg til 1 - 13 fantes en del mer provisoriske ordninger.
Gjennom hele århundret brukte myndighetene kommissærer og kommisjoner til å
løse mange oppgaver, særlig i den første tiden under eneveldet.
Enkelte oppebørsler ble etter 1660, i likhet med konsumpsjonen, forpaktet
bort, f.eks. bøtene, eller de ble ørerærket til bestemte personer, f.eks.
tienden.
Etter 1660 hadde regnskapsbetjenter (fogder og tollere) kausjonister.
Noen faste embeter på midten av 1600-tallet varte i kortere perioder:
- en stiftskriver for Bratsberg (forvaltet kirkeinntektene).
- en veiIæster for Stavanger stift og Bratsberg amt.
- en underfiskal for Bratsberg.
Tillegg om rettsvesenet: - Ordinære instanser (jfr. 3 - 6):
1. instans: landet: Bygdeting (sorenskriver og lagretterænn)
Byen: Rådstuerett (byråd/magistrat)
Etter 1660: Bytinget førsteinstans (byfogd og lagretterænn)
- appell derfra til rådstueretten.
Regional appellinstans: Lagtinget (lagmannen med borgerlige lagrettemenn)
- ble i viktige saker brukt sam førsteinstans for bygdene.
Appeller fra lagtinget: Til 1664: den norske herredagen. Fra 1666:
Overhoffretten i Christiania - derfra til Høyesterett i København
39
NOI'ER:
Egne jurisdiksjoner:
- jfr. 7-8. Hele perioden: Disiplinærsaker mot prester og ekteskapssaker
for prosteretten, under lensherrens formannskap før 1660.
- Appeller til damkapitlet i stiftshovedstaden.
- jfr. 12. Krigsrett i hæren (offiserer og auditør)
- jfr. 13. Bergdomstoler i privilegerte bergverk - appeller
til Overbergamtet.
- Under eneveldet hadde enkelte kollegier i København dømmende myndighet,
viktigst Rentekammerets kammerrett mot bedrageriske rengnskapsbetjenter.
1. Bamble fogderi hørte til Nedenes amt 1680-1684.
2. Tre fogderier 1668-69 da ØVre og Nedre Telemark hadde hver sin fogd.
3. Delt igjen i 1746, da i Øvre Teleamrk, og Barrble og Nedre Telerrark.
4. Meddommere i de første tiårene - redusert til bisittere i de fleste saker,
og det ble endelig kodifisert i Christian 5.s. norske lov 1687.
5. To borgermestre og 6-8 rådmenn. Underordnede tjenestemenn i byen er her ikke
omtalt.
6. Stadig færre rædlerttter.
Magistraten og byforvaltningen stod etter 1662 under stiftsamtmannens
kontroll (Chris tiania) og ikke amtIrannens.
7. Under Akershus stift til 1631, under Stavanger stift fra 1631
(stiftshovedstaden flyttet til Kristiansand i 1682)
8. Under Akershus stift.
9. Tilhørte det vesterlenske regiIænt (Stavanger, Lister, Nedenes og Bratsberg
amt) •
I offiserestallet inngår ikke regiIæntsstaben. Når regimentssjefen med
hans stab bodde i Bratsberg var det 4 offiserer og 3 underoffiserer
som kom i tillegg.
10. Under Overbergamtet i Christiania 1654-89, på Kongsberg fra 1689.
40

På slutten av 1600-tallet var likevel konsentrasjonen i
trelastnæringen drevet langt. Næringen ble dominert av et dusin
større sageiere, som tilhørte tre-fire slekter.
BERGVERKENE
Bergverksdrift var fra første stund en stordriftsnæring. Siden
ble eierforholdene bestandig preget av det, men innen denne
rammen fantes der flere mulige eierformer.
På 1500-tallet hadde staten gjort et mislykket forsøk på å
bygge opp en livskraftig bergverksindustri. I 1540 hadde man nok
slått ned et bondeopprør mot Gullnesverket i Seljord, men kronen
måtte oppgi drømmen om et sølvverk. Fossum jernverk ble derimot
et varig resultat av de tyske bergmennenes innsats i 1530-årene,
selv om det bare var i sporadisk drift før 1624.
PRIVAT DRIFT
I oktober 1624 overlot kronen jernverksdriften i Norge til
kjøpmennene Johan Post fra København og Herman Krefting fra
Bremen. De organiserte det norske jernkompani, og Posts sønn,
Henrik, ble sendt til Fossum, der han bygde dette jernverket opp
igjen fra grunnen av.
LENSHERRETIDEN
Henrik Post hadde en del problemer i startfasen, og det benyttet
lensherren Eiler Urne seg av. Under påskudd av at Post ikke hadde
oppfylt alle sine forpliktelser, tok kongen Fossum tilbake (mot
erstatning) og overdrog verket til Eiler Urne. I de følgende 34
år var det Urne og hans svogre som eide Fossum jernverk. Urne var
hovedmannen til sin død i 1640, Ove Gedde, som lensherre 1640-50,
var hovedmann til ut i 1650-årene; han døde i 1660. Etter ham var
det en annen svoger, Preben von Ahnen, som hadde hovedansvaret
til 1669.
Fossum hadde rike gruver i Gjerpen. I 1650-årene ble det også
funnet jernmalm i Fensfeltet i Holla. Gruvedriften på Fen var i
gang i 1655, og i 1657 fikk Fossum-eierne privilegium på å drive
et nytt jernverk, som ble kalt Holden verk etter bygda.
Med sin kapital, sin autoritet og sine forbindelser sørget
lensherrene for at jernverksdriften ble konsolidert og gikk med
overskudd. Men trærne vokste ikke inn i himmelen den gang heller .
Ove Gedde mente at der var drivverdige sølvforekomster ved
53
Langesund. I 1647 sikret han seg kgl. privilegier på et sølvverk
der. Men forhåpningene må ha blitt skuffet, for vi hører ikke mer
til dette verket.
MARSELIS-BRØDRENE OG FJERNDRIFT
På midten av 1600-tallet fikk bergverksnæringen i Bratsberg to
aktører av samme kaliber som trelastnæringen i Henrik Muller. Den
store hollandske kapitalist Gabriel Marselis kom til Norge i
1640. Siden slo han seg ned i København og ble fulgt av sin bror
Selius, som bosatte seg i Christiania i 1644. Brødrene Marselis
gjorde furore som kreditorer og statsleverandører i Danmark og
Norge.
I 1641 kjøpte de Mørland jernverk ved Kragerø, som Herman
Krefting hadde startet i 1635. I november 1647 kjøpte de gårder
og øyer i Skåtøy av stattholderen, Hannibal Sehested, som s.å.
hadde makeskiftet dem til seg fra kronen. Brødrene Marselis satte
i drift flere jerngruver på Langøy og Gumøy, og disse gruvene var
så rike at de var i drift i flere hundre år.
Mindre heldige var Mprselisene da de i 1646 startet et
kobberverk ved Fosso i Hovin, ved Tinnsjøen. Det ble nedlagt i
begynnelsen av 1650-årene. Mørland jernverk kan heller ikke ha
vært noen suksess. De solgte det i 1662 til en Kragerø-kjøpmann,
som måtte innstille driften kort tid etter. Marselisene eide også
Bærum jernverk. Det solgte de i 1664 til Johan Krefting, og da
fulgte Langøy- og Gumøy-gruvene med under Bærum verk.
Brødrene Marselis kan ikke ha vært fornøyd med resultatene av
sin private fjernstyring av bergverk i Bratsberg. Etter Ove
Geddes tid var Fossums og Holdens eiere i samme situasjon. Preben
von Ahnen var lensherre og amtmann i Nordlandene fra 1646 til
1669. I tillegg til de problemer fjernstyring måtte gi var von
Ahnen plaget av kronisk dårlig økonomi i 1660-årene. Han solgte
da etter hvert alle sine eierandeler i Holden. Fossum jernverk
solgte han under ett i 1669.
JERNVERKSEIERNE I BRATSBERG
Holdens nye eier het Anders Madsen, som var Tønsbergs rikeste
kjøpmann. Da han døde i 1670, overtok enken Karen Stranger
bestyrelsen av eiendommene. Hun fikk hjelp av sønnen Stig
Tonsberg, som bosatte seg i Skien. Han og moren ansatte Halvor
Borse som sin forvalter ved Holden jernverk. Borse kjøpte verket
54

Uvdal, som er nokså tidstypisk. Ca. 1650 var eigaren ein bonde
som heitte Kristian. På Bø ting i den 27. okt. 1653 hadde han to
gjeldsstemningar. Den eine var frå Gjert Jansen Trinepol og lydde
på 90 rd .. Gjert Trinepol hadde først prøva å få dekning på
gjeldskravet sitt ved å pantsette lausøret på Uvdal, men da dette
ikkje blei nok, det var vel ikkje så mykje innbu den gongen, fekk
han med samtykke av Kristian også pant i garden. Den andre gjelds­
stemninga var frå Jørgen Klausens arvingar og lydde på 59 rd. 3
.
ort etter eit gjeldskrav frå 1631. Kristian møtte på tinget og
hevda at han hadde betalt av på denne gjelda ved levering av
tømmer, og han førte vitne på det, men han blei dømt til å betale
fullt ut. Dette viser nokså konkret korleis byborgarar kunne
leggje under seg eigedomar. Me kan fylgje Uvdal litt lenger. Det
meste hadde borgarar fått tak i. Stiftsskrivaren i Bratsberg,
David Davidsen, åtte det meste i 1672, og da han døydde, sat
enka, Kristine Jesdtr., med garden. Ho måtte pantsette Uvdal til
assessor Halvor Borse, og etter han blei pantet overdrege til
Frantz Collier, og i hans dødsbo for gjeld til Jørgen Erboe. Cai
J. Børting løyste så inn pantet, og i 1711 seIde han heile garden ,
til Nils Pedersøn Ravsnes, og han att til Peder Olsen i Skien.
Uvdal kom elles ikkje i bondeeige før på 1800-talet, og er på den
måten eit unntak frå dei fleste gardane i Bø. Dette heng saman
med at garden var ein særleg verdfull skogeigedom. Liknande ting
kan nemnast frå mange gardar i Bø, særleg der det var mykje skog,
slik som Østli- og ASkildt-gardane. Men også reine jordgardar var
attraktive, slike som Forberg. Som regel flytte ikkje borgarane
til gardane dei la under seg, dei gamle eigarane blei brukarar.
Men det var unntak. I 1696 kjøpte såleis sorenskrivar Jan Sommer
nordre Forberg, og Sommer-ætta sat med garden framover 1700-talet
og budde der. Noko likn ande finn me på Askildt. Hans Høljesson
Askildt måtte i 1687 pantsette nordre Askildt, søndre Askildt og
Solbjørg til Skiensborgaren Markus Pedersen Clod. Og Clod døydde
på Askildt og blei gravlagt nede ved døra i Gamlekyrkja.
Ein kan peike på fleire ting som gjorde at byborgarar og
embetsmenn i denne perioden, siste halvparten av 1600-talet, i så
stor utstrekning blei eigarar av gardar og gardpartar i Bø. Og
det same vil ein sikkert finne i andre bygder i Telemark. Det
heng først og fremst saman med at byborgarane får eit mykje
sterkare økonomisk tak over bøndene enn før. Framover frå 1620-
åra blei det dårlegare tider for tømmerhandelen, og mange sager
67
blei lagt ned. Men frå 1640-åra tar oppgangen til att, og i 1650-
åra var det høgkonjunktur. Borgarane er da også stadig meir på
offensiven til fortrengsel for bøndene. Det kom særleg fram i
ynsket om dei måtte få privilegium på all handel. I handelen med
tømmer hadde bøndene frå først av vore aktivt med. Ute ved kysten
handla bøndene direkte med hollendarane, som også drog innover i
landet og kjøpte tømmer av bøndene. Denne handelen ville
borgarane ha slutt på, og styresmaktene kom borgarane i møte. Det
var eit av prinsippa i det merkantilistiske systemet som på denne
tid blei det rådande. Fredrik 3., den første einevaldskongen i
Danmark-Noreg, blei hylla på Akershus i 1661, og borgarane kom
med sine ynskemål. Og året etter blei byprivilegia stadfesta.
Etter dei hadde borgarane einerett til all handel med trelast og
anna vare. Handelsmenn som kom til landet med skip, og bøndene,
måtte føre varene til kjøpstaden, og all direkte handel blei
forboden. Til vederlag forplikta byen seg til å forsyne handels­
distriktet sitt med dei nødvendige varene. Borgarane fekk på
denne måten ein uvanleg sterk posisjon som dei visste å utnytte,
ikkje minst andsynes bøndene. Med dei . økonomiske vanskane for
bøndene skjedde ikkje bare på grunn av byprivilegia. Lenge før
hadde bøndene på fleire vis blitt avhengige av byborgarane. Det
hadde samanheng med at pen gane stadig spela ei større rolle, i
alle fall i statsmaskineriet. Ein kan nok seie at mykje av det
gamle framleis rådde grunne, det gjaldt driftsmåtane i jord­
bruket, og det gjaldt sjølve livsstilen. Men det nye som kom med
den veksande handelen, i vårt distrikt i første rekke tømmer­
handelen, slo ut ein vegg i det gamle bondesamfynnet. Kontakten
utover blei mykje sterkare enn .før, brotet med det gamle her
verkar mest som ein revolusjon. Og sjølv om det ikkje hadde opna
seg sluser mot utanverda, så hadde det i alle fall kome mange nye
kanalar. Og denne kontakten var det borgarane som formidla.
Pengesamfunnet åt seg også småningom ut over bygdene. Bøndene
kjøpte nye ting som kom utanfrå, med hollandske og engelske skip
til Skien. Dei bygde nye hus, slike som "Vreimstugo", som
"Sølvsveinung" sette opp, og dei pynta stovene sine med kjøpte
ting. Det var byane som skaffa bøndene dette, men det kosta
pengar. Og pengane var det nå først og fremst tømmerstokken som
skaffa. Men handelen med tømmerstokken var det også meir og meir
borgarane som formidla, etter 1662 fekk dei også privilegium på
det. Veå sida av ein større handel med ulike varer til forbruk,
68

Stig, slo seg ned i Skien og tok i likhet med sine søsken
slektsnavnet Tonsberg. Da faren døde i 1670, bestyrte han
Ulefoss-godset sammen med moren, Karen Stranger. De solgte
jernverket til sin forvalter Halvor Borse og konsentrerte seg om
sagbruksdrift og trelasthandel. Det var Stig Tonsberg Anne
Clausdatter ble gift med i sitt første ekteskap i 1675. Da var
hun ennå ikke fylt 16 år. I 1680-årene var Stig Tonsberg Skiens
største sageier, med to sager i byen og fire på Ulefoss. Han døde
i 1690.
To år senere stod den 33 år gamle enken atter brud. Men hennes
54 år gamle brudgom Johan von Arnold var mer erfaren uti ekte­
skapet - Anne var hans fjerde kone. Vi vet ikke hvor mye Anne
Clausdatter bragte med seg inn i det nye ekteskapet, men når en
adelig regimentsjef giftet seg med en kjøpmannsenke, må hun ha
hatt med seg mye, i tillegg til sine personlige egenskaper. Johan
Arnold levde til 1709, Anne Clausdatter til 1713. De eide ti
sager, en rekke skip og et stort jordegods. De døde som rike
folk, men Anne ser ikke ut til å ha etterlatt seg barn. Arvingene
solgte Ulefos-sagene til C.F. Adeler i 1716. Sagene ble solgt
videre til H. Leopoldus i 1722.
Claus Andersens eneste sønn som nådde voksen alder, het
følgeriktig Anders Clausen. Han ble gift med en søster av Stig
Tonsberg. Hun het Karen Tonsberg. De overtok Nordre Brekke etter
Claus Andersen og ledet derfra en blomstrende trelastforretning.
De eide seks sager i Skien. Anders Claussen var først og fremst '
kjøpmann, men på 1600-talls maner kuttet han ikke forbindelsen
til embetsverket. Foreldrene må ha sørget for at sønnen fikk en
viss boklig lærdom, antakelig latinskole, - og Anders Claussen
arvet farens embete som assessor i Overhoffretten i Christiania.
Det var et lett embete, med en høy prestisje.
Karen Tonsberg døde i 1697 og Anders Claussen i 1698. Bo- og
eiendoms fortegnelsen ble gjort opp med en pengeverdi på 20.500
rd .. Våningshuset på Brekke omfattet 14 værelser og kjøkken,
spisskammers og drengestue. Salen var trukket med rødt klede,
storstuen med rødt og hvitt tøy. Huset hadde praktfulle
utenlandske møbler, malerier og speil. Herskapet hadde en
stasvogn med forsølvet seletøy og annet tilbehør.
81
LAGMANN OG OVERINSPEKTØR
Anne Christensdatter og Claus Andersen hadde ytterligere tre døtre
som vokste opp.
Den eneste av søskenflokken som forlot Skiens-distriktet var
Johanne (født 1669). I 1690 ble hun gift med lagmann i Christiania,
Laurits Jacobsen til Ullevål. Som 51 år gammel enke giftet Johanne
seg igjen i 1720 med den 80 år gamle Jørgen Olufsen Mandal, som
var tidligere overinspektør i Jarlsberg grevskap og en stor dynasti­
bygger i sitt distrikt (se min Vestfold historie, s. 62-67).
INGERS TOLLER OG JERNVERKSEIER
Søsteren Inger slapp å lengte hjem til mor og søsken. Hun ble
først gift med Jørgen Erboe. Han kom fra en by som forsynte Norge
med mange dyktige embetsmenn og kjøpmenn på 1600-tallet:
Flensburg i Sønderjylland, en tysk-dansk by i oldenborgernes
hertugdømme. 31 år gammel ble han toller i Langesund tolldistrikt
i 1688. Tollboden lå i Porsgrunn.
I 1691 ble han gift med den 19 år gamle Inger Clausdatter.
Ifølge forordninger av 1686 og 1688 hadde ikke tollere lov til å
drive trelasthandel, men Jøtgen Erboe drev trelasthandel i stor
stil - til dels sammen men sine svogre. Han lot seg heller ikke
hindre av tollrullen av 1691. Den gjentok forbudet mot tollernes
handel. Erboe var sageier, trelastekspartør og skipsreder. Som
toller skjulte han sine spor ved ikke å bokføre seg selv som
reder for sine skip, som førte trelasten til de oversjøiske
markedene. Der dekket han seg under andres navn. Men i
rådstueprotokollen finner vi ham både som reder og befrakter.
Erboe kom ikke i vanskeligheter p.g.a. trelasteksporten, men
da en av hans forretningsforbindelser rømte fra en gjeld på 6.000
rd. til ham, drøyde han med utbetalinger fra tollkisten. Rente­
kammeret irettesatte ham for det, og han måtte straks gjenoppta
utbetalingene. Affæren røper at Erboe brukte midler fra tollkisten
i sine forretningstransaksjoner. Men han var en grunnrik mann.
Han tålte å bli svindlet for en sum tilsvarende 30.000 daglønner.
Da han døde i 1701, etterlot han seg en netto formue på 22.300
rd .. Sogneprest Halvor Nilssøn Gjerpens likpreken over ham ble
trykt i København i 1702. Den fylte 303 sider. Den unge " enken
giftet seg igjen med Kai Børting. Han var en lovende alliansepartner.
82

København-enke, Marie Klouman. Hennes første mann var Henrik
Mathiesen. Med ham var hun stammor til godseierfamilien Mathiesen
på Linderud. Hennes mor het Mechtel Motzfeldt, datter aven
københavnsk storkjøpmann og stadskaptein. Hun var halvsøster av
Griffenfelds mor. Hennes far het Nicolai Klouman. Han var en
meget rik kjøpmann og stadskaptein i København.
Med slike forbindelser var det neppe underlig at Niels Adelers
embetskarriere ikke stoppet med overrådmannsembetet. Den 18/2-
1673 ble han utnevnt til kongelig kommissarius i Norge og den
10/5-1675 til vise-amtmann i Bratsberg med rett til å overta
etter Preben von Ahnen. Det - gjorde han da Ahnen døde 15/11 s.å.
Som de andre store var Niels Adeler kombinert embetsmann og
kjøpmann. Han ble Kragerø-vassdragets største sageier og trelast­
eksportør. Han skaffet seg et betydelig jordegods og drev skips­
rederi. Han eide 5 skip i 1681. Da Anna Sletter døde i 1672, var
nettoformuen 36.000 rd. Niels Adeler la nok mindre engasjement i
amtmannsembetet enn i kjøpmannskapet. Når han først holdt seg i
Kragerø og så bosatte seg på Jomfruland fra 1680 var det et
uttrykk for at han var en venstrehåndsadministrator. Den 30/4-
1687 søkte han kongen om lønnsforhøyelse med en lite overbevis­
ende begrunnelse at han p.g.a . fravær og embetets vidløftighet
hadde måttet lønne en fullmektig. Søknaden synes ikke å ha blitt
innvilget.
F.o.m. Gyldenløvefeiden (1675-79) hadde Niels Adeler
økonomiske problemer. I 1677 bestod hans husstand av 33 personer.
I 1691 var den skrumpet inn til syv. I 1679 søkte og fikk han av
kongen 4 års utsettelse med å gjøre opp med sine kreditorer. Men
vanskelighetene fortsatte. Det hjalp ikke at han åpenlyst brøt
sagreguleringen av 1688 ved overskurd. Etter hans død i 1694
viste det seg at boet var insolvent, og enke og barn fragikk arv
og gjeld.
Som overrådmann i Kragerø var Niels Adeler blitt vant til at
kongen utnevnte de menn til underordnede stillinger i byen som
Adeler foreslo. Som amtmann kan han ikke ha hatt noen høy stjerne
i Rentekammeret. Det var store uregelmessigheter i skatteoppe­
børslene. Amtmannen selv prøvde å unndra seg beskatning, og etter
1688 skar han flere bord enn tillatt. I 1685 pådrog han seg en
skarp kongelig reprimande, da kammeret hadde oppdaget at Adeler
under Gyldenløvefeiden hadde resolvert at fogdene ikke skulle
kreve mer høy- og kornskatt av bøndene enn av 4 huder pr. gård.
91
Likevel fikk han lov til å sikre amtmannsembetet for sønnen
Henrik. Antakelig kan han ha oppnådd det takket være et godt
forhold til Gyldenløve, og som amtmann arbeidet Henrik Adeler
aktivt for å sikre Gyldenløve trekull til Fritsø jernverk fra
bønder i Gjerpen og Eidanger.
Niels Adeler trakk seg som amtmann i 1691, hvorpå kongen
utnevnte Henrik Adeler til hans etterfølger. Henrik var da 31 år
gammel. Foreldrene hadde sendt ham til Roskilde (ikke til
Skien!), der han gikk på latinskole. Han ble student ved
København universitet fra 1679 og reiste til europeiske
universiteter i begynnelsen -av 1680-årene. Vi vet at han høsten
1683 studerte ved universitetet i Orleans. I 1684 ble Henrik
Adeler sekretær i Det danske kanselli, og i 1691 var han assessor
i Hoff og stadsretten i København, samme år som faren avstod
embetet til ham.
Henrik Adeler hadde mer enn noen annen før ham forberedt seg
til en embetskarriere. Han ble en meget dyktig og driftig amtmann
_ den første profesjonelle administrator som bekledte embetet.
Han var amtmann til 1711, var medlem av Slottsloven i Christiania
1704-10 og stiftamtmann i Kristiansand 1711-18. Han fulgte farens
eksempel og giftet seg dansk. I 1686 inngikk han ekteskap i
København med Drude Bladt. Hun var datter av borgermester Hans
Pedersen Bladt i København, og enke etter renteskriver Jens
Sørensen i Rentekammeret. Etter Drude Bladts død giftet Henrik
Adeler seg en gang i 1690-årene med Margrethe Hansdatter Struch.
Hun var enke etter sogneprest til Marslev og Birkende på Fyn,
magister Hans Jensen, Bornemann.
Henrik Adeler hadde 12 søsken, og vi kan ikke følge deres
livsløp her. I 1673 sikret Niels Adeler seg kongens bevilling til
at sønnen Søren kunne følge etter ham som overrådmann når faren
måtte ønske det. Søren Adeler beholdt embetet til 1689, da han
var blitt utnevnt til nominell lagmann i Tønsberg. Grev Wedel
Jarlsberg reduserte betydningen av . embetet ved å utnevne egen
overbirkedommer i Jarlsberg. Søren Adeler ødela sitt liv da han i
1688 fikk barn med sin stemors datter og etterpå forsøkte å dekke
over gjerningen og legge skylden på andre menn i Kragerø. bl.a.
sin egen svoger, Peder Poulsen. Det endte med at Høyesterett i
1693 fradømte ham lagmannsembetet, dømte ham til å bøte på
ytterste formue og forviste ham til det nordenfjelske Norge. Han
oppholdt seg de følgende syv år mest i Båhuslen og Skåne, fikk så
92

MELLOMSKIKTET
Vi har hittil konsentrert mest oppmerksomhet om dem som hadde
suksess. Mellomskiktet i borger- og embetsmannsmiljøet spilte en
beskjeden rolle sammenlignet med dem, men de bidrog til å gi
miljøet bredde. På slutten av 1600-tallet fantes et førtitalls
kjøpmenn som var engasjert i trelasteksport. Flertallet av dem
eide enten en eller to sager eller de var rene bjelke- og smålast­
handlere. I mellomskiktet inngikk fogdene i Bamble fogderi, som
hadde et mindre og mer desentralisert handelsmønster. Her fantes
en del rådmenn uten den store embetskarrieren, og her var
kjøpmenn som ikke hadde noen vestlig embetstilknytning, men klarte
seg bra likevel, fordi de konsentrerte all sin energi i handelen.
Flere av ladestedsborgerne hørte til den gruppen. Endelig kan vi
regne embetsmenn i mellomskiktet til denne gruppen, sorenskrivere,
prester og offiserer på løytnant-major-nivået.
FALLGRUBENE
Så må vi til slutt undersøke nærmere fallgrubene som tidens
karrierister kunne falle i. Naturlig nok vet vi ikke så mye om
dem det gikk galt for, men der finnes unntak.
HANS TIDEMANN
Hans Tidemann var fogd i Telemark i den perioden da det var
gunstigst å være fogd, fra 1655 til 1657. Fogdene hadde stor
handlefrihet i en tid med voksende skattetrykk. Tidemann var en
hard fogd. I likhet med Claus Andersen reiste han våren 1661
rundt og ville betale tilbake til bønder en del urettmessig
oppebårne skattepenger. Bøndene tok imot Claus Andersens penger,
men nektet å ta imot Tidemanns.
Tidemanns metoder som kjøpmann var neppe sympatiske. Han kunne
prestere å kreve 750 rd. aven gammel bonde i angivelig gjeld på
grunnlag aven usignert regnskapsbok, hvor bonden hevdet at
Tidemann etter eget tykke hadde ført inn de postene han selv
lystet. Det var et alment fenomen at kjøpmenn hadde et overtak i
regnskapsførselen, men det var stor forskjell på "smukke
kjøbmænd", som Henrik Adeler kalte dem, og de mer griske.
Tidemann viste også forakt for spillereglene når han på et
bygdeting kunne få seg til å nappe en bygselseddel ut av hendene
på en bonde og rive den i stykker.
95
I første omgang gikk det godt for Hans Tidemann. I 1658 giftet
han seg med Jon Thommessens enke, Ellen Jensdatter. Han hadde to
sager i Skien og kjøpte i 1664 de fire store sagene på Ulefoss av
oversekretær i Det danske kanselli, Erik Krag. Han var medreder i
skip og skaffet seg jordegods. I begynnelsen av 60-årene ville
det ha vært vanskelig å spå hvem som kom til" å gjøre det best,
Tidemann eller Claus Andersen.
Men Tidemanns karriere tegnet seg anderledes ved at han ikke
kom videre embetsveien. Det hendte nok at han ble oppnevnt som
medlem aven kommisjon - han var f.eks. i 1662 med i landkommi­
sjonens takseringsutvalg i Skien. Noe nytt fast embete fikk han
imidlertid ikke.
Så kom motgangen også for kjøpmannen Tidemann. Han viklet seg
inn i strid med andre kjøpmenn som eier av Ulefoss-sagene. Han
prøvde å nekte dem tømmerkjøp i Eidselv-vassdraget, men det ser
tvert imot ut til at han selv fikk problemer med å skaffe tømmer.
I 1667 måtte han selge sagene til Anders Madsen. I et brev til
kongen s.å. hevdet Tønsberg-matadoren at sagene i noen år hadde
stått ubrukt og råtnet ned. Kanskje bøndene har skydd Tidemann på
grunn av hans forretningsmetoder. Året før hadde han solgt sine
to Skiens-sager til Pretlen von Ahnen, så nå stod han uten
sagbruk. Han måtte prøve seg på noe annet.
I mai 1668 kom Hans Tidemann til København, og den 14. mai
underskrev han en supplikk til kongen der han beskyldte kjøpmenn­
ene i Bratsberg for å ta ublue avanser av bøndene for korn som de
måtte kjøpe. Tidemann foreslo at kongen skulle fastsette en takst
for kjøpmennenes gevinst og ansette en kommerseinspektør, som
skulle kontrollere at taksten ble respektert. I dette arbeidet
skulle inspektøren ha anledning til å etterse kjøpmennenes regn­
skapsbøker og pantebrev, som de måtte komme med til rådstuene.
Kongen burde også ansette en trofast undersått til å rapportere
til stattholder Gyldenløve om det han visste i amtet, som kunne
tjene til kongens interesse og undersåttenes velferd.
Tidemann sa seg villig til å være en slik inspektør og
rapportør, mot å oppebære 1 % av alle varer som ble inn- og
utført i Bratsberg ( det kunne gi godt over 1.000 rd. i året), to
fri skysshester til lands og en båt med fornødne rors folk til
vanns, samt frihet for borgerlig tynge og skatt.
Supplikken må ha blitt sendt til stattholderen til uttalelse.
Den stoppet på hans kontor og ligger arkivert i
96

Peder Rasrrussen
Rasrrus Pedersen Herstad og Maria Thammesdatter Sommer
Philip Adolph Pauli
Jørgen Schnell (sønnen Ulrik Schnell)
Jørgen Riber
Chris tian Først
Thornres Gerner
103
VI. DEN "VELORGANISERTE" LOKALSTYRINGA ETTER 1660.
Romsdals amt som døme.
Av Atle Døssland.
Statsomveltninga i 1660 er nesten konsekvent blitt rekna som eit
avgjerande skiljepunkt i norsk historie. Dels kjem vel dette av
at 1660-åra også med rette kan vurderast som eit vendepunkt i
befolknings- og busettingshistoria. Men det avgjerande er fore­
stillinga om at ei uryddig og ufullkomen styringsform vert avløyst
av ei konsekvent og velordna styringsform under det unge eineveldet.
I dei siste tiåra har fleire historikarar hevda at 1660-åra
likevel ikkje var skilsettande på det administrasjons-historiske
planet. Alt i førevegen hadde det gått føre seg ei gradvis
endring mot meir ordna forhold.
"Det som korn i 1662 og etterpå, var for det meste ei systemat­
isering og konsekvent gjennomføring av noko som i hovudsaka var
fullført. Lensstyret hadde vorte til eit embetsstyre". Dette
skreiv Stein Tveite i 1954. (Tveite s. 476) Dette synet deler
også t.d. Knut Mykland. Om enkelte historikarar har komme med
innvendingar mor dette i det siste, så gjeld det mest når, og i
kor høg grad, denne endringa skjedde før eineveldet. Dei står
likevel samla i synet på at styringsforma under eineveldet var
eit velordna og sentralisert embetsstyre. Sterkast har-vel Knut
Mykland uttrykt dette: "Den omdannelsen av lokalforvaltningen man
kan spore på så mange måter i mannsalderen fram til 1660, ble
ført videre med fast og konsekvent hånd etter statsomveltningen".
(Mykland 1975 s. 44) Ein annan stad seier han: "Man må trolig
helt fram til Napoleons "admininstrative revolusjon"i Frankrike i
år 1800 for å finne et tilsvarende velorganisert forvaltnings­
apparat som man hadde i Norge under eneveldet". (Mykland 1986 s.
228)
No kan det nok vere grunn til å nyansere dette nokså bastante
synet. Kanskje kan det vere slik at utsegnene ovanfor meir bygger
på lover og forordningar enn på korleis systemet fungerte i
praksis.
I all rettferds namn skal det også nemnast at Knut Mykland har
tilføydd: "Den store sammenfattende systematiske undersøkelse av
hvordan det dansk-norske styret i foreningstiden fungerte i
praksis, er en av de sentrale og spennende oppgaver danske og
norske historikere står overfor". (Mykland 1986 s. 228-229)
104

privatpersonar som fekk tilslaget på forpaktingane. Det spela
mindre rolle at eit slikt system la tilhøve vel til rettes for
overgrep mot skatteytarane, sidan forpaktaren var personleg
interessert i å få inn mest mogeleg. Frå allmugen strøymde det
også inn med klager på forpaktarane. Styresmaktene må ha vore
noko i villreide. Forpaktinga vart trappa ned mot slutten av
1670-åra, men vart teken i bruk att i full skala i 1690-åra. Fekk
ein forpaktar problem med inndrivinga, kunne han via amtmannen be
om assistanse frå futen. Ekstra farleg måtte det då bli når
futen sjølv var forpaktar. Etter hundreårsskiftet ser det ut til
at futane helst vart haldne · utanfor slik forpakting. amtmannen
påstod at mange av dei likevel var reelle forpaktarar ved at dei
brukte stråmenn.
I mangt minner eit slikt forpaktingssystem om forlenging av
kongelege inntekter mot avgift. Amtmannen hadde ikkje forpaktinga
under sin kontroll. Det var rentekammeret via stiftamtstuene som
avgjorde kven som fekk tilslaget. Amtmannen hadde heller ikkje
noko slags rekneskap frå forpaktarar til gjennomsyn, men han
skulle ta seg av saka om nokon k_laga.
Ei ekstra sikring for kongens inntekter vart forlangt av både
futar og forpaktarar. Dei stod personleg ansvarlege for at kongen
fekk det han skulle ha. Difor skulle dei også ha kausjonistar i
ryggen. Kausjonistane var som regel lokale embetsmenn (mest
prestar), handelsborgarar eller proprietærar.
Det lar seg sjelden påvise konkret kva dette fekk å seie for
.
dei oppgåvene forpaktarane og futane skulle utføre. Men det var
vel nærast sjølvsagt at dei ikkje kunne legge seg ut med sine
eigne kausjonistar. Også her ser vi korleis sikringa av kongens
inntekter talde meir enn korleis det administrative apparatet
fungerte i høve til undersåttane.
Amtmannen var den einaste lokale embetsmannen som nesten heilt
ut fekk løna si utbetalt av statskassen. For dei andre lokale
embeta utgjorde sportlar, jordgods eller lokalt innsamla avgifter
vesentlege delar av embetsløna. Prestane t.d. skulle ha sin del
av tiend, dei skulle ha offerskjeppe, diverse avgifter ved
utføring av embethandlingar, jordleige frå gardar som var lagt til
inntekt for embetet osv. Dette systemet var ikkje lett å kontrollere
frå sentralt hald, og overgrep mot allmugen låg nær for handa når
dei sjølve langt på veg måtte ordne med å få inn si eiga løn.
Dessutan var det generelt konfliktskapande. Amtmennene sin meir
111
nøytrale posisjon i høve til allmugen i så måte vart ofte under­
graven ved at dei skaffa seg store private jordegods og hadde
mange av bøndene i embetsdistriktet som sine eigne leiglendingar.
Det er mellom anna dette som får statsarkivaren og
lokalhistorikaren Anders Todal til å bruke "desentralisasjon i
forvåltninga" som karakteristikk for statshushaldet i
einevaldstida. "I våre dagar går alle pengar inn og ut gjennom
offentlege kassor, aldri beinveges frå y taren til brukaren",
skriv han. Det er ikkje vanskeleg å gje han rett, og det står i
alle fall i kontrast til Myklands utsegn om eit sterkt
sentralisert forvaltningssystem.
RIVNINGAR MELLOM STIFTAMTMANN OG AMTMANN.
Amtmannsinstruksane trekte ikkje opp klare linjer mellom
amtmannen og stiftamtmannens myndigheit innanfor amtsgrensene.
Praksisen ser då også ut til å ha vore nokså flytande. I alle
fall i periodar ser det ut til at allmugen på Nordmøre likså
gjerne vende seg til stiftamtmannen i Trondheim som til sin eigen
amtmann. Dette galdt særleg i dei periodane amtmannen budde på
Sunnmøre, t.d. i perioden 1683 til 1691. Stiftamtmannen viste til
vanleg ikkje desse sakene frå seg. Ordrar frå sentralt hald kom
også gjerne til futane i Romsdal og på Nordmøre i staden for å gå
via amtmannen. Ved dette sparte han også mykje til i hastesaker.
Kopibøkene til stiftamtmannen viser at han korresponderte likså
flittig med desse to futane som med futane i Trøndelag. I 1688
besøkte han også alle tinga i dei to fogderia.
Det er ikkje så underleg at amtmann Lilienskiold klaga stift­
amtmannen for å blande seg utillateleg inn i hans saker. Stiftamt­
mannen hevda på si side at Lilienskiold var "sendrektig" til å
utføre det han hadde fått ordre om, og at han forsømte den nord­
lege delen av amtet sitt. Ein seinare amtmann, den verkelystne
Hans Nobel, bad i 1706 sentralstyremaktene om å gje ordre til
dåverande stiftamtmann om at han måtte halde seg unna Nobels amt.
Stiftamtmannsembeta var i det heile mykje viktigare og meir
seriøse enn amtmannsembeta. Stiftsamtmennene sat sentralt i stifts­
byane og kunne følgje opptrakka stigar etter lensherrane i hovud­
lena. Særleg i opprustnings- og krigstider ser det ut til at
mykje myndigheit vart overført til stiftamtmennene på kostnad av
amtmennene. Dei sat laglegare til for å få i stand omfattande
112