Utkast rapport Barn og unge Siri Gjesdahl ... - Helse Midt-Norge

TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Vol. 7 • Nr. 3 • 2010 206 • © Universitetsforlaget 

FAGARTIKKEL 

Denne artikkelen er fagfellevurdert 

Skjulte unge omsorgsgivere 

– helsepolitiske perspektiver 1 

Ellen Kat. Kallander 

ellen.kk@online.no 

Artikkelen drøfter behovet for en tydeligere norsk helsepolitisk respons overfor pårørende barn med 

psykisk syke foreldre. Forståelsen for at for belastende omsorgsoppgaver i forhold til barnas alder og 

eget behov for omsorg, representerer økt risiko for deres psykiske helse, har i liten grad resultert i nasjonal 

kunnskapsutvikling og kompetanseheving. Sistnevnte er nødvendig for å kunne øke forståelsen for 

unge omsorgsgivere og for å kunne vurdere nødvendig oppfølging etter ny helsepersonellov. Mye peker 

i retning av et behov for en enda tydeligere helsepolitisk respons. Internasjonal forskning viser at pårørende 

barn er utsatt for å få belastende omsorgsoppgaver der behandlings- og helsetjenestene blir utilgjengelig 

for den forelder som har behov for hjelp. Videre at barn er særlig utsatt der foreldre har 

udekkede behov for hjemmebaserte tjenester og tett oppfølging. Et land som skiller seg ut positivt når 

det gjelder kunnskapsutvikling er Storbritannia. Deres forskning bidro til endring av det britiske lovverket, 

utvikling av tydelig helsepolitiske strategier, rutiner og god praksis. Det nye kunnskapsperspektivet 

har spredd seg til flere kontinenter, og denne artikkelen argumenterer for at den britiske forskningen 

kan representere et viktig kunnskapsfundament i Regjeringens offentlige satsning. 

I 2008 foreslo Helse- og omsorgsdepartementet 

(HOD) å endre helsepersonelloven for å 

styrke rettsstillingen til barn av foreldre med 

psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller 

alvorlig somatisk sykdom eller skade. Forslaget 

ble norsk lov januar 2010, hvor loven gir 

helsepersonell en plikt til å ivareta det behovet 

for informasjon og nødvendig oppfølging 

som mindreårige barn av pasienter med psykiske 

lidelser, rusmiddelavhengighet eller 

alvorlig somatisk sykdom eller skade kan ha 

som følge av foreldrenes tilstand (Ot.prp.84, 

2008–2009, s.43). Loven omhandler flere 

grupper pårørende barn, men vil i denne 

artikkelen være avgrenset til barn og unge 

med omsorg for foreldre med langvarig eller 

alvorlig psykisk lidelse. Disse barna vil bli 

omtalt som unge omsorgsgivere. Problemområdet 

har vært omtalt i offentlige dokumenter, 

veiledere og litteratur siden midten av nittitallet 

(Sosial- og helsedepartementet, 1995; 

Smeby, 2000; Melle & Johansen, 2002; 

Mevik & Trymbo, 2002; Killèn, 2004; Almvik 

& Ytterhus, 2004; Kufås, 2005; Hjermann, 

2007; Sosial- og helsedirektoratet, 

2006, 2007; Helse- og omsorgsdepartementet, 

2008; Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- 

og familiedirektoratet, 2008; Käll-

smyr, 2006, 2008; Rimehaug et al., 2006; 

Haugeland, 2006a, 2006b; Halsa, 2008; 

Ot.ptp.84, 2008–2009; Helsedirektoratet, 

2010a, 2010b), men har ikke ført til nevneverdig 

nasjonal kunnskapsutvikling. 

Helsetilsynets (2009a) rapport om utsatte 

barn og unge viser en manglende oppfølging 

av pårørende barn. Den påpeker at der 

ansatte ikke har nødvendige kunnskaper og 

ledelsen ikke følger opp behovet for nødvendig 

opplæring, kan det føre til at barn ikke 

får den omsorg og vern de har behov for, og 

at deres rettsikkerhet krenkes. At helsepersonell 

har forskningsbasert kunnskap om hvorfor 

pårørende barn får for belastende 

omsorgsroller, samt verktøy til å kartlegge 

eventuell omsorgsbelastning og omfang, er en 

fortutsetning for å kunne gi unge omsorgsgivere 

«nødvendig oppfølging» etter Helsepersonelloven 

§ 10a, første ledd (Ot.prp.84, 

2008–2009, s. 43). Helsedirektoratet 

(2010b) understreker ovenfor pårørende 

barn at «Det er ikke ditt ansvar å hjelpe mor 

eller far å bli frisk» i brosjyren Mor, Far er 

syk. Helsedirektoratet (2010a) påpeker at når 

begrepet pårørende brukes om barn, må det 

ikke forstås slik at barn skal ivareta foreldrenes 

behov. Formålet med bestemmelsen er, i 

følge Helsedirektoratet, at barn skal forbli i 

sin rolle som barn, og ikke ta på seg voksenoppgaver 

når omsorgspersoner i tilstrekkelig 

ikke ivareta sine foreldrefunksjoner. Dette er 

en viktig helsepolitisk tydeliggjøring og rundskrivet 

er en etterlengtet utdypning av viktige 

retningslinjer i et arbeid med komplekse problemstillinger 

og etisk utfordrende arbeidsoppgaver. 

På den annen side utdyper ikke 

Helsepersonelloven § 10a eller Helsedirektoratets 

(2010a) rundskriv hva «nødvendig 

oppfølging» bør innbære for pårørende barn 

Skjulte unge omsorgsgivere • 207 

TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Vol. 7 • Nr. 3 • 2010 

med for belastende omsorgsoppgaver eller 

for å forebygge. Denne artikkelen har til hensikt 

å se nærmere på behovet for en enda 

tydeligere helsepolitisk respons. Man vil se på 

hvilken forståelse som finnes internasjonalt 

for problemstillingen og hvilke helsepolitiske 

responser og tiltak for «nødvendig oppfølging» 

det internasjonalt er satset på. 

Metode 

For å kunne belyse de ovennevnte problemstillingene 

har forfatteren gjort systematiske 

søk på anerkjente databaser, og i tillegg funnet 

frem til referanser i annen sentral litteratur 

fra feltet. Databaser med fulltekstartikler 

ble valgt ut; Akademic Search Premier, Swet- 

Wise og ProQuest. 

Barn og unge som gir betydelig og regelmessig 

omsorg for foreldre med psykisk lidelse, 

rusavhengighet, langvarig eller alvorlig 

somatisk sykdom benevnes i internasjonal 

forskningslitteratur som Young Carers, men 

også benevnelser som Young Caregivers, 

Young Caring og Parentification blir brukt. 

En ulempe med BIBSYS er at databasen ikke 

støtter frasesøk (to ord sammen), og søker 

kun på enkeltord som kombineres. Søk på 

begrepet Young Carers ga mange irrelevante 

treff, og i presentasjonen av søket er derfor 

kun de to relevante treffene oppført. Resultatet 

av de andre søkebegrepene er ikke blitt 

silt ut. 

Tabell 1 viser at funnene i de norske databasene 

er svært begrenset, mens tabell 2 viser et 

langt større omfang av internasjonale artikler, 

empiriske undersøkelser og kartlegninger 

i de internasjonale databasene. Søket er 

utført i perioden oktober 2008 til våren 

2009.

TIDSSKRIFT FOR PSYKISK HELSEARBEID Vol. 7 • Nr. 3 • 2010 208 • Kallander 

Tabell 1 

Søkeord: 

Database: 

BIBSYS 

Ask 

Det er gjort et utvalg av tidligere forskning, 

undersøkelser og oversiktsartikler i forhold 

til det omfang som kommer frem i tabellene. 

Inkluderingskriteriene i utvelgelsesprosessen 

var: 

• forskning bygget på perspektivet barn 

som sosial aktør, en forskningstradisjon 

der barn ses som sentrale informanter om 

deres livsverden 

• forskningsstudier med pårørende barn 

med for belastende omsorgsoppgaver der 

foreldre strever med psykisk lidelse 

• nyere forskning utført i løpet av det siste 

tiåret 

Norart ForskDok Idunn Google 

Scholar 

Google 

«Young Carers» 2 0 0 0 1 880 2 780 000 

«Omsorgsgivende barn» 0 0 0 0 0 0 

«Barn som omsorgsgivere» 6 2 2 21 1 158 

«Pårørende barn» 544 0 14 0 14 404 

«Barn som pårørende» 544 2 14 8 17 7970 

«Parentifisering» 3 3 0 0 11 164 

Tabell 2 

Søkeord: 

Database: 

Akademic 

Search 

Premier 

ProQuest SwetWise Google 

Scholar 

Google 

«Young Carers» 75 42 11 1 880 2 780 000 

«Young Caregivers» 7 5 0 336 7 190 

«Children as Caregivers» 41 2 3 260 6 250 

«Young Caring» 4 0 0 231 17 400 

«Parentification» 27 22 3 1480 13 300 

Da det ikke forelå funn av norsk forskning 

med pårørende barn med belastende omsorgsoppaver 

i de norske databasene, har inkluderingsriteriet 

her vært artikler/ undersøkelser 

der omsorgsbelastning er et av funnene. Det 

norske utvalget består av to kronikker, to 

oversiktsartikler, en doktorgradsavhandling 

og fire undersøkelser (Smeby, 2000; Almvik 

& Ytterhus, 2004; Källsmyr 2006; 2008; 

Haugeland, 2006a; Melle & Johansen, 2002; 

Rimehaug, Børstad, Helmersberg & Wold, 

2006; Hjermann, 2007; Halsa 2008). 

Det internasjonale utvalget består av to undersøkelser 

der funn viser at barn med psykisk

syke foreldre ofte tar på seg for belastende 

omsorgsoppgaver, to oversiktsartikler og ti 

undersøkelser hvor problemstillingen er unge 

omsorgsgivere/young carers (Cleaver, Unell & 

Aldgate, 1999; Solantus-Simulas, Punamäki 

& Beardslee, 2002; Dearden & Becker, 2002; 

Dearden & Becker, 2004; Aldridge & Becker, 

2003; Winton; 2003; Aldridge & Sharpe, 

2007; Bolas, Wersch & Flynn, 2007; Warren, 

2007; Clarkson, Frank, Lucantoni & Fox, 

2008; Roberts, Bernard, Misca & Head, 

2008; Grant, Repper, & Nolan, 2008; Becker, 

2007; Becker & Becker, 2008). Det er i tillegg 

blitt gjort en gjennomgang av offentlige rapporter, 

veiledere, andre relevante artikler og 

faglitteratur som kan gi økt forståelse for unge 

omsorgsgivere både i et nasjonalt og britisk 

helseperspektiv, samt unge omsorgsgivere i et 

mer globalt perspektiv. 

Resultater 

Funnene vil bli presentert i to bolker – først 

norsk forskning og så internasjonal. De norske 

undersøkelsene der barn ses som sentrale 

informanter om sin pårørendehverdag er få, 

men de gir likevel en verdifull innsikt i hvordan 

norske barn opplever sin hverdag sett i 

forhold til britiske unge omsorgsgivere. 

Norske undersøkelser 

Gjennomgående trekk i de norske undersøkelsene 

er at barna opplever å få omsorgsoppgaver 

som tidvis kan være tunge å bære. Videre 

at de ofte er overlatt til seg selv i å lære å mestre 

utfordrende hjemmesituasjoner da støtte, 

veiledning og avlastning fra foreldrenes hjelpeapparat 

er mangelvare. I Smebys (2000) 

undersøkelse fortalte barna at periodene med 

forverring av lidelsen og periodene før det 

kuliminerte med tvangsinnleggelse var verst. 

Flere beskrev hvordan de prøvde å hjelpe ved 

å lytte og trøste i timevis, bli med på tvangs- 



forstillinger og være minst mulig problematiske 

selv. I Almvik og Ytterhus (2004) undersøkelse 

utpekte to mestringsstrategier seg; 

Uavhengig av de unges forforståelse for situasjonen, 

prøvde barna å unngå de ubehagelige 

situasjonene, ved ikke å være hjemme eller 

oppsøke venner. Den andre strategien var 

aktive forsøk på å endre den vanskelige situasjonen 

gjennom for eksempel å ta hensyn til 

mors ønsker, være hjemme og passe på mor, 

være mors fortrolige, støtte og hjelp ved 

angstfall, megle i konflikter eller gjøre husarbeidet 

(Almvik & Ytterhus, 2004; Smeby, 

2000). Den ene strategien utelukket ikke den 

andre. Källsmyrs (2008) undersøkelse viste at 

de blir slitne av ansvaret, at omsorgsoppgavene 

kan oppleves som en byrde og at de opplever 

å få for mye ansvar. Barna forteller at de 

bekymrer seg mye, for eksempel om foreldrene 

tar medisinene sine eller om hvordan 

det går hjemme. Videre at dette gjør det vanskelig 

å følge med i timene og konsentrere seg 

på skolen. Källsmyr (2006) er opptatt av 

barns brukermedvirkning og hennes første 

undersøkelse viste at barna mente at god 

støtte og hjelp når foreldre strever med psykisk 

lidelse var; «… hjelp hjemme for å få 

hverdagen til å fungere og for å slippe å ta på 

seg alt for mange voksenoppgaver» (s. 10). I 

tillegg til hjelp hjemme, informasjon og veiledning 

i forhold til foreldrenes sykdom, 

ønsket barna i Källsmyrs (2006, 2008) undersøkelser 

samtalegrupper, helsesøstre og sosiallærere 

med særlig kompetanse om barnas 

problemer, bedre informasjon mellom skole 

og hjem, at læreren informeres om hjemmesituasjon, 

og at det offentlige burde ta mer 

ansvar for fritiden deres. 

Både Melle & Johansens (2002) og Rimehaug 

et al. (2006) fremhever at barna tidlig 

får voksenansvar i familien. Omsorgsbelast-


ning viser seg å være mer utbredt enn det risikovurdering 

tradisjonelt vært opptatt av, om 

barna utvikler samme type sykdom eller problemer 

som foreldrene har. Haugelands 

(2006a) oversiktsartikkel var den eneste norske 

undersøkelsen som rettet seg spesifikt 

mot barns omsorg. Artikkelen setter fokus på 

at omsorgsbelastningen kan ha både positive 

og negative konsekvenser. Noe som samsvarer 

godt med forskningsfunn basert på både 

kvalitativ og kvantitativ forskning med britiske 

unge omsorgsgivere. 

Internasjonale undersøkelser 

og forskning 

Storbritannia startet først opp forskning med 

pårørende barn med somatisk syke foreldre 

tidlig på nitti tallet, men det siste tiåret har 

oppmerksomheten rundt barn med psykisk 

syke forelder økt. Problemstillingen viser seg 

i Storbritannia å være hyppigst i familier med 

psykisk lidelse, hvor omfanget representerer 

ca. en tredjedel av de unge omsorgsgiverne, 

mens andelen med rusavhengige foreldre og 

andre sykdomsgrupper er lavere (Roberts et 

al., 2008; Becker & Becker, 2008). Benevnelsen 

Young Carers omfavner flere grupper 

pårørende barn som får for belastende 

omsorgoppgaver og defineres: 

Children and young persons under 18 

who provide or intend to provide care, 

assistance or support to another family 

member. They carry out, often on a regular 

basis, significant or substantial caring 

tasks and assume a level of responsibility 

which would usually be associated with 

an adult. The person receiving care is 

often a parent but can be sibling, grandparent 

or other relative who is disabled, 

has some chronic illness, mental health 

problem or condition connected with a 

need for care, support or supervision 

(Becker, 2000, s, 378). 

Aldridge og Becker (2003) hevder at barns 

omsorg for foreldre med psykisk lidelse ikke 

nødvendigvis fører til parentifisering, da det er 

forskjell på å bli «forelder til sin forelder» (rollebytte) 

og det å ta på seg foreldre-liknende 

roller. Deres undersøkelse viste at foreldrene i 

stor grad opprettholdt sin foreldremyndighet 

og omsorgsrolle, da barna kjente igjen periodene 

hvor foreldre ikke greide å oppfylle sin 

foreldrerolle så godt og effektivt som de ønsket 

på grunn av svingninger i den psykiske helsen. 

Solantus-Simulas et al. (2002, s. 283) viste at 

over 66 % av barna prøvde å hjelpe, støtte og 

oppmuntre når foreldrene var deprimert. 

Dette viser seg også i de norske undersøkelsene 

(Smeby, 2000; Melle & Johansen, 2002; 

Almvik og Ytterhus, 2004; Rimehaug et al., 

2006; Källsmyr, 2006, 2008). 

Hvorfor får pårørende barn for belastende 

omsorgsoppgaver? 

Forståelse for hvorfor pårørende barn kan 

for får belastende omsorgsoppgaver vil prege 

hva en tenker er viktige tiltak for å kunne 

forebygge eller avlaste. En viktig presisering i 

denne sammenheng er at; ikke alle pårørende 

barn går inn i omsorgsrollen. Forskning viser 

at pårørende barn er utsatt for å få belastende 

omsorgsoppgaver der behandlings- og 

helsetjenestene blir utilgjengelig for den forelder 

som har behov for hjelp og der foreldre 

ikke får den støtte de har behov for i foreldrerollen 

(Warren, 2008; Clarkson et al, 

2008; Becker, 2007; Aldridge & Becker, 

2003; Winton, 2003; Chase, 1999; Cleaver et 

al., 1999). Den psykiske lidelsens omfang 

eller alvorlighet og de helsetjenester foreldrene 

mottar i den forbindelse har innvirk-

ning på i hvor stor grad barna blir omsorgsgivere 

(Aldridge & Becker, 2003). Særlig utsatt 

er pårørende barn der foreldrene har udekkede 

behov for hjemmebaserte tjenester og 

tett oppfølging (Becker, 2007). 

Aldridge & Beckers (2003) undersøkelse 

viste at selv der foreldre mottok både uformell 

og offentlige hjelp og støtte, kunne de bli 

tungt avhengig av barnas umiddelbare praktiske 

og emosjonelle omsorg. Dette kan også 

være situasjonen i Norge. Bakgrunnen for 

foreldrenes avhengighet av barna på tross av 

ulike hjelpetiltak, viste seg i Storbritannia å 

ha sammenheng med følgende forhold: 

• Helsepersonell responderte ikke på forelderens 

behov så fort som nødvendig eller 

gav så fleksibel hjelp som foreldrene 

trengte. 

• Helsepersonellet i kommunene ble ofte 

endret eller tilbudet tilbaketrukket. 

• Øvrig familie eller venner bodde ofte ikke 

nære nok til å kunne gi umiddelbar og 

fleksibel assistanse ved behov. 

• Vennskap var sjeldent etablert med nære 

naboer på grunn av foreldrenes tendens til 

å ville skjule eller skjerme sin lidelse ovenfor 

andre beboere i lokalsamfunnet. 

• Umiddelbar familie og venner kunne av og 

til ha manglende forståelse og bedømmelse 

av konsekvensene av psykisk sykdom. 

Få hjelpeinstanser eller andre rundt den syke 

forelder enn barna kunne tilby fleksibel hjelp 

i hjemmet, emosjonell støtte og ha tilstrekkelig 

innsikt i den psykiske lidelsens natur. Når 

foreldrene var skilt eller alene med ansvar for 

barna, var deres muligheter for hjelp til husarbeid 

og emosjonell støtte i enda større grad 

begrenset. Selv når foreldrene levde sammen 

viste det seg at barn ga forskjellig og mer 



effektiv assistanse og omsorg, enn ektefellen. 

Mødrene i denne undersøkelsen var avhengig 

av barna på grunn av at ektefellen ofte var i 

arbeid og hadde lange arbeidsdager, ikke forstod 

sykdommen eller ikke ville snakke om 

ektefellens psykiske lidelse (Aldridge & Becker, 

2003). Andre medvirkende faktorer er; 

sykdommens omfang og alvorlighet, at barna 

bor sammen med den syke forelder eller med 

syk aleneforelder, barnas kjærlighet og tilknytning 

til forelderen, barn og unge uten 

søsken, jenter er mer utsatt enn gutter, eldre 

barn kan utføre mer omsorgarbeid, lav inntekt, 

mangel på valg og andre alternativer 

(Dearden & Becker, 2002; Becker, 2007). Det 

er med andre ord mange ulike faktorer medvirkende 

til at barn og unge får for belastende 

omsorgsoppgaver, i hvilken grad, og hvordan 

de mestrer oppgaven. Kort oppsummert; problemstillingen 

er kompleks. 

Konsekvenser – positive og negative 

«Å ta ansvar og gi omsorg» er en mestringsstrategi 

som har både positive og negative 

konsekvenser. Barnas omsorg kan på den ene 

siden fremme opplevelsen av å ha verdi, gi økt 

kunnskap, forståelse, omsorgskompetanse, 

ansvarsfølelse, styrke foreldre-barn relasjon, 

følelsen av å være inkludert og øke følelsen av 

kontroll over situasjonen (Aldridge & Becker, 

2003; Winton, 2003; Haugeland, 2006a; Becker 

& Becker, 2008). På den andre siden 

påpeker Clarkson et al. (2008) at de positive 

konsekvensene barna melder om, ikke kan 

veie opp for mulig tap av utdanning, utvikling, 

livskvalitet og sosiale muligheter. Britisk 

forskning viser at unge omsorgsgivere som 

ikke får tilstrekkelig med emosjonell- og praktisk 

støtte er utsatt for konsekvenser som: 

• Begrensede muligheter for sosialt nettverk 

og for utvikling av vennskap


• Færre muligheter for å ta del i fritidsaktiviteter 

og andre aktiviteter 

• Manglende forståelse fra venner rundt 

barnas situasjon og hverdag som 

omsorgsgivere 

• Skoleproblemer 

• Helseproblemer 

• Emosjonelle problemer 

• Stigma «by association», spesielt ved psykiske 

lidelse eller rusproblemer hos forelderen 

• Frykt for profesjonelle intervensjoner som 

kan føre til familieseparasjon 

• Taushet og hemmeligholdende atferd på 

grunn av frykten for allmenn fiendtlighet 

eller straffende profesjonelle responser 

• Vanskelig for vellykket transaksjon fra 

barndom til voksen 

• Begrenset horisont og ambisjoner for 

fremtiden 

• Fattigdom og sosial eksklusjon 

Dette er konsekvenser som høyst sannsynligvis 

også rammer norske unge omsorgsgivere 

og som fortjener en langt tydeligere helsepolitisk 

respons for å forebygge at de blir fanget i 

en omsorgsrolle. 

Diskusjon 

Norske myndigheter sammenligner seg ofte 

med andre nordiske land, og i et nordisk perspektiv 

skiller ikke Norge seg nevneverdig ut. 

I Storbritannia finner vi imidlertid en langt 

tydeligere helsepolitisk respons. Deres helsepolitiske 

respons er bygget på forskning gjennom 

20 år, noe som har gitt Storbritannia et 

solid fundament for et kunnskapsperspektiv. 

Forskningen har vært svært viktig for den 

økte oppmerksomheten og endring av Storbritannias 

lovverk, politikk og yrkespraksis. I 

følge Becker (2007) ligger Australia bare 

noen få år etter Storbritannia i utvikling av 

kunnskap, gode rutiner, praksis og tiltak, 

mens USA ligger ca. 10 år bak. Kunnskapsperspektivet 

har spredd seg og refereres til i 

både amerikansk, australsk og canadisk litteratur, 

men er ikke utbredt i de nordiske landene. 

Det er oppsiktsvekkende at den britiske 

forskningen i så liten grad har blitt referert til 

i norske offentlig dokumenter, veiledere og 

litteratur. 

Fellestrekket mellom den britiske og norske 

forståelsen er i dag forståelsen for at alle 

grupper pårørende barn og unge kan ha 

behov for nødvendig oppfølging. Det som 

skiller den norske helsepolitiske responsen fra 

den britiske, er den britiske regjeringens tydelighet 

i forhold til hvilken av de offentlige 

helsetjenestene som har ansvar for oppfølging 

og forebygging av problemstillingen unge 

omsorgsgivere. Selv om Helsedirektoratet 

(2010a, 2010b) presiserer at pårørende barn 

ikke skal ivareta foreldrenes behov, men skal 

forbli i sin rolle og ikke ta på seg voksenoppgaver, 

fremstår det likevel uklart om det er 

helsepersonell i spesialisthelsetjenesten eller 

kommunen som har hovedansvaret for å 

følge opp unge omsorgsgivere og for å forebygge. 

Den britiske regjeringen legger ansvaret 

til den lokale helsetjenesten. De har ansvar 

for at pårørende barns utdanning, utvikling 

og livskvalitet ikke blir berørt av for belastende 

omsorgsoppgaver, og skal bidra til at 

barn får den støtte og hjelp de har behov for 

og sørge for at de ikke blir fanget i rollen som 

omsorgsgiver (Directgov, 2010). Som et resultat 

av nasjonale kartlegginger har britiske 

helsepolitiske strategier, tiltak og rettigheter 

blitt utformet parallelt med kunnskapsutvikling 

(HM Goverment, 1995, 1999, 2000, 

2001, 2008; Department of Health, 1999).

En av de mest sentrale britiske forskerne 

påpeker at unge omsorgsgivere har mye til felles 

uansett hvor de bor og hvor utviklet de 

nasjonale velferdssystemene er (Becker, 2007). 

Unge omsorgsgivere har vært en skjult gruppe 

i alle land, men alle har behov for å bli anerkjent, 

identifisert, vurdert og støttet som en 

særegen gruppe «sårbare barn». I følge Becker 

(2007) ser det ut til at jo mer landspesifikk 

forskningen rundt unge omsorgsgiver er, jo 

større sannsynlighet er det for at politikken og 

det lovlige rammeverk er på plass. Videre hevder 

Becker at politikere i denne forbindelse ser 

ut til å foretrekke egen forskningsbase i sine 

politiske avgjørelser og utformingen av velferdstiltak, 

selv om forskning fra andre land 

viser samme eller lignende resultater. 

Mangel på et nasjonalt kunnskapsfundament 

blir tydelig i Sosial- og helsedirektoratets 

veileder (2007) Psykisk helsearbeid for 

barn og unge i Kommunene. Det er positivt at 

veilederen oppfordrer til økt bruk av hjemmebaserte 

tjenester, men denne oppfordringen 

kan på den andre siden være svært vanskelig 

for kommunene å følge opp, når 

plikten til å ha barneansvarlig helsepersonell 

er lagt til spesialisthelsetjenesten og veilederen 

ikke gir noen retningslinjer i arbeidet, 

eller er med på å øke kompetansen til det helsepersonell 

som skal vurdere når omsorgsoppgaver 

blir for belastende. En vurdering 

som er vanskelig nok i seg selv, da omsorgsarbeidet 

som oftest foregår i det skjulte (Becker, 

2007). Veilederen viser ikke til kartleggingsverktøy 

som kan gi helsepersonell økt 

kunnskap i vurderingen av behovet for «nødvendig 

oppfølging». Den redegjør heller ikke 

for medvirkende faktorer til økt omsorgsbelastning 

eller viser til mulige konsekvenser for 

barnas utdanning, utvikling og trivsel på lik 

linje med den britiske regjeringen. 



Barn vil hjelpe sine foreldre og ofte på 

bekostning av egne behov, uavhengig av budskapet 

i Helsedirektoratets (2010b) informasjonsbrosjyre. 

Det er deres mestrings- og 

overlevelsesstrategi. Da det rapporteres om 

mangler og svikt i det psykiske helsearbeidet i 

kommunene og innenfor psykisk helsevern 

(Norges forskningsråd, 2009; Helsetilsynet, 

2007, 2009b, 2010; Riksrevisjonen, 2008; 

Grut, 2007) er det viktig å merke seg at også 

mange norske pårørende barn er utsatt for, 

for belastende omsorgoppgaver. 

Den uformelle omsorgen de britiske unge 

omsorgsgiverne gir er, i følge Bolas et al. 

(2007) en ressurs for kommunehelsetjenesten. 

Den skotske regjering utførte i 2004 en survey 

som viste at Skottland har ca. 100 000 unge 

omsorgsgivere (The Princess Royal Trust for 

Carers, 2009). Da Skottland er et land vi 

befolkningsmessig kan sammenligne oss med, 

viser det seg at barneombud Hjermann 

(2007) påstand om at Norge har tusenvis av 

barn og unge som utfører ubetalt omsorgsarbeid 

i familien, sannsynligvis kan være korrekt. 

Hjermann argumenterer for at vi har 

barnearbeid i Norge da barns omsorgsarbeid 

ofte går ut over skole, leksearbeid og fritid. 

Konklusjon 

Barns uformelle omsorgsarbeid er ikke anerkjent 

som barnearbeid, men forskning viser 

at belastende omsorgoppgaver ofte går 

bekostningen av barnas utdanning, utvikling 

og livskvalitet. Det vil være viktig at også den 

norske regjeringen er tydelig i sin helsepolitiske 

respons ovenfor helsetjenestene, i forhold 

til at pårørende barn er utsatt for å få 

for belastende omsorgsoppgaver der behandlings- 

og helsetjenestene blir utilgjengelig for 

den forelder som har behov for hjelp, og at 

barna er særlig utsatt der foreldre har udek-


kede behov for hjemmebaserte tjenester og 

tett oppfølging. Helsedirektoratets tydeliggjøring 

av at barn ikke skal ivareta foreldrenes 

behov er et viktig signal i arbeidet med 

barn som pårørende, men det forblir utydelig 

hvilken offentlig instans som har hovedansvaret 

for å forebygge. Uavhengig av hvor 

den norske regjeringen tenker ansvaret bør 

ligge, bør graden av eventuell omsorgsbelastning 

kartlegges så unge omsorgsgiverne kan 

få nødvendig oppfølging etter ny helsepersonellov 

§ 10a. Legger vi brukermedvirkning til 

grunn for vurderingen bør helsepolitikere og 

helsepersonell merke seg at norske pårørende 

barn ønsker seg hjelp hjemme for å få hverdagen 

til å fungere og for å slippe å ta på seg 

alt for mange voksenoppgaver. De ønsker seg 

også et langt bredere spekter av forebyggende 

tiltak, på lik linje med de britiske, australske 

og amerikanske unge omsorgsgiverne. 

Note 

1 Artikkelen er skrevet på bakgrunn av en masteroppgave 

i Helse- og sosialfaglig arbeid med barn og unge. 

Litteratur 

Aldridge, J., & Becker, S. (2003). Children caring for 

parents with mental illness: Perspectives of young 

carers, parents and professionals. Bristol: The Policy 

Press. 

Aldridge, J., & Sharpe, D. (2007). Pictures of young caring. 

Leicester: Loughborough University. 

Almvik, A., & Ytterhus, B. (2004). Ualminnelig alminnelighet 

– barn og unges hverdagsliv når mor har psykiske 

vansker. (Rapportserie for sosialt arbeid og 

helsevitenskap 50/04). Trondheim: NTNU. 

Becker, S. (2000). Young Carers. I M. Davies, The Blackwell 

encyclopaedia of social work (p. 378). Oxford: Blackwell. 

Becker, S. (2007). Global perspectives on children’s 

unpaid caregiving in the family: research and policy 

on «young carers» in the UK, Australia, the USA and 

Sub-Saharan Africa. Global Social Policy, 7(1), 23. 

Becker, S., & Becker, F. (2008). Services needs and delivery 

following the onset of caring amongst children and 

young adults: evidenced based review. Nottingham: 

The University of Nottingham. 

Bolas, H., Wersch, A., & Flynn, D. (2007). The wellbeing of 

young people who care for a dependent relative: An 

interpretative phenomenological analysis. Psychology 

and Health, 22(7), 829–850. 

Chase, N. D. (1999). Burdened children, theory, research, 

and treatment of parentification. Thousand Oaks: 

Sage Publication. 

Christensen, P., & James, A. (2008). Research with children: 

perspectives and practices. New York: Routledge. 

Clarkson J., Frank, J., Lucantoni, L., & Fox, A. (2008). Emotional 

support for young carers. (Report prepared for 

the Royal College of Psychiatrists by The Children’s 

Society Young Carers Initiative and The Princess 

Royal Trust for Carers). Hentet 22. september, 2008 

fra http://www.rcpsych.ac.uk/mentalhealthinformation/youngpeople/youngcarerswhattheyneed.aspx 

Cleaver, H., Unell, I., & Aldgate, J. (1999). Children’s needs 

– parenting capacity. The impact of parental mental 

illness, problem alcohol and drug use, and domestic 

violence on children’s development. London: TSO. 

Dearden C., & Becker S. (2002). Carers UK: Young carers 

and education. London: Carers UK. 

Dearden, C., & Becker S. (2004). Young carers in the UK: 

The 2004 report. London: Carers UK. 

Department of Health (1999). Young carers: Something 

to talk about. London: Department of Health. 

DirectGov (2010). Caring for someone. Young Carers. If 

you are a young carer aged under 18 there is support 

available. Your local council can help with your wellbeing 

and support you on your role as a carer. Hentet 

1. mai 2010 [Internett] http://www.direct.gov.uk/en/ 

CaringForSomeone/CaringAndSupportServices/ 

DG_4000194 

Early, L., Cushway, D., & Cassidy, T. (2006). Perceived 

stress in young carers: Development of a measure. 

Journal of Child and Family Studies, 15(2), 169–180. 

Grant, G., Repper, J., & Nolan, M. (2008). Young people 

supporting parents with mental health problems: 

Experiences of assessment and support. Health and 

Social Care in the Community, 16(3), 271–281. 

Grut, L. (2007). Tverrfaglig samhandling i psykisk helsearbeid. 

(SINTEF Rapport A1207). Oslo: SINTEF helse. 

Halsa, A. (2008). «Mamma med nerver». En studie av 

moderskap og barneomsorg i velferdsstaten, når mor 

har psykiske helseplager. Dr. polit.avhandling. NTNU, 

Institutt for sosiologi og statsvitenskap,Trondheim. 

Haugeland, B. S. M. (2006). Barn som omsorgsgivere: 

Adaptiv versus destruktiv parentifisering. Tidsskrift 

for Norsk Psykologforening, 43(3), 211–220. 

Haugeland, B. S. M. (2006, 14. mars). Hvor mye ansvar 

tåler barn? Hentet 5. august 2008. Aftenposten. 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/ 

article1247841.ece 

Helse- og omsorgsdepartementet (2008). Forslag til 

endring av Helsepersonelloven mv. for å styrke rettsstillingen 

til barn av foreldre med psykisk sykdom, 

rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk syk-

dom eller skade. (Høringsnotat). Oslo: Helse- og 

omsorgsdepartementet. 

Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet 

(2008). De usynlige barna, Barn av psykisk 

syke og rusmiddelavhengige foreldre. Oslo: 

Helsedirektoratet og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. 

Helsedirektoratet (2010). Barn som pårørende, Mor Far er 

syk. (Rundskriv IS-5/2010). Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsedirektoratet (2010). Mor Far er syk. (Brosjyre IS-1811). 

Oslo: Helsedirektoratet. 

Helsetilsynet (2007). Tjenestetilbudet til personer med 

psykiske lidelser. (Rapport 8/2007). Oslo: Helsetilsynet. 

Helsetilsynet (2009). DPS: Landsdekkende tjenester, men 

varierende kvalitet? Oppsummering av første halvdel 

av landsomfattende tilsyn 2008-09 med spesialisthelsetjenester 

ved distriktspsykiatriske sentre. (Rapport 

4/2009). Oslo: Helsetilsynet. 

Helsetilsynet (2009). Utsatte barn og unge – behov for 

bedre samarbeid. Oppsummering av landsomfattende 

tilsyn i 2008 med kommunale helse-, sosial- og 

barnevernstjenester til utsatte barn. (Rapport 5/ 

2009). Oslo: Helsetilsynet. 

Helsetilsynet (2010). Oppsummering av landsomfattende 

tilsyn i 2008 og 2009 med spesialisthelsetenester 

ved distriktspsykiatriske senter. Distriktspsykiatriske 

tenester – likverdige tilbod? (3/2010). Oslo: 

Helsetilsynet. 

Hjermann, R. (2007, 30. april). Barnearbeid på norsk. 

(Kronikk). Aftenposten, s. 4. 

HM Government (1995). Carers (recognition and services) 

London: Department of Health. 

HM Government (1999). Caring about carers: A national 

strategy for carers. London: Department of Health. 

HM Government (2000). Carers and disabled children 

act 2000. London: Department of Health. 

HM Government (2001). Building a strategy for children 

and young people. London: Department of Health. 

HM Government (2008). Carers at the heart of 21st century 

families and communities: A caring system on 

your side, a life of your own. London: Department of 

Health. 

Källsmyr, K. (2006). Når mamma eller pappa er psykisk 

syk. 14 barn og unge i alderen 10–18 år om hva de 

mener ville være god støtte og hjelp når mamma 

eller pappa er psykisk syk. Oslo: Organisasjonen 

Voksne for barn. 

Källsmyr, K. (2008). Skriv for livet. Når mamma eller 

pappa er psykisk syk/ruser seg – Tekster fra og for 

barn og unge. Oslo: Organisasjonen Voksne for barn. 

Killén, K. (2004). Sveket. Omsorgssvikt er alles ansvar. 

Oslo: Kommuneforlaget. 

Kufås, E. (2005). Det er tausheten som tynger, En kvalitativ 

studie av hvordan barns liv kan påvirkes av forel- 



drenes psykiske lidelse. Hovedfagsoppgave i sosialt 

arbeid ved Høgskolen i Oslo i samarbeid med NTNU. 

NTNU, Trondheim. 

Melle, I., & Johansen, R. (2002). De usynlige barna – når 

mor eller far har schizofreni. Tidsskrift for Den norske 

lægeforening, 122(23), 2299–2302. 

Mevik, K., & Trymbo, B. E. (2002). Når foreldre er psykisk 

syke. Oslo: Universitetsforlaget. 

Norges forskningsråd (2009). Evaluering av opptrappingsplanen 

for psykisk helse (2001–2009). Oslo: 

Norges forskningsråd. 

Ot.prp.nr.84. (2008–2009). Om lov om endringar i helsepersonelloven 

m.m. (oppfølging av born som pårørande). 

Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet. 

Riksrevisjonen (2008). Riksrevisjonens undersøking av 

spesialisthelsetenesta sitt tilbod til vaksne med psykiske 

problemer. (Dokument nr. 3:5 (2008–2009)). 

Oslo: Riksrevisjonen. 

Rimehaug, T., Børstad, J. M., Helmersberg, I., & Wold, J. E. 

(2006). De «usynlige» barna. Tidsskrift for Den norske 

lægeforening, 126(11), 1493–1494. 

Roberts, D., Bernard, M., Misca, G., & Head, E. (2008). SCIE 

Research briefing 24: Experiences of children and 

young people caring for a parent with a mental 

health problem. London: Social Care Institute for 

Excellence. 

Smeby, N. A. (2000). Samtale med barn/ungdom når 

mor eller far er innlagt i psykiatriske akuttavdeling. 

Dialog, 2(1), 5. 

Solantaus-Simula T., Punamäki, R., & Beardslee, W. 

(2002). Children’s responses to low parental mood. 

1: Balancing between active empathy, overinvolvement, 

indifference and avoidance. Journal of the 

American Academy of Child & Adolescent Psychiatry, 

41(3), 278–286. 

Sosial- og helsedepartementet (1995). Utskrevet til mor, 

Pårørende til mennesker med psykiske lidelser. 

(Temahefte 2, I-0834/2 B) Oslo: Sosial- og helsedepartementet. 

Sosial- og helsedirektoratet (2006). Tiltaksplan for pårørende 

til mennesker med psykiske lidelser. (Rapport 

IS-1349 ). Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. 

Sosial- og helsedirektoratet (2007). Psykisk helsearbeid 

for barn og unge i kommunene. (Veileder IS-1405). 

Oslo: Sosial- og helsedirektoratet. 

The Princess Royal Trust for Carers (2009). Report reveals 

«patchwork» of services for Scotland’s young carers. 

Hentet 27. oktober, 2010 fra http://www.carers.org/ 

news/report-reveals-patchwork-of-services-forscotlands-young-carers, 

4759,NW.html 

Warren, J. (2007). Young carers: Conventional or exaggerated 

levels of involvement in domestic and caring 

tasks? Children & Society, 21(2), 134–146. 

Winton, C. A. (2003). Children as caregivers. Parental & 

parentified children. Boston: Pearson Education.


Summary 

Ellen Kat. Kallander 

Hidden Young Carers – Health Political Perspectives 

This article discusses the need for a more distinct health policy response related to children of parents 

with mental health problems. Greater understanding of the fact that children and youth often take on a 

too extensive and inappropriate burden of care, which may represent a risk to their own mental health, 

has only to a small degree resulted in the national development of knowledge and competence. Such a 

development is necessary to achieve an the understanding of young carers and to calculate the followup 

necessary according to the new law for health personnel. Many facts point towards the need for a 

more distinct health policy response. International research shows that children’s care-giving is the 

result of a inadequate health and social care provision, such as home-based care for people with care 

and supervision needs. There is also a lack of recognition and support available to meet the needs of ill 

or disabled parents. One country which distinguishes itself positively regarding the development of 

knowledge research groups is the UK. Their research contributed to changing UK law, health politics 

strategies, policies and good practice. These new perspectives on relevant knowledge have spread to 

other continents. This article argues that the British research represents a significant knowledge base 

also for Government policies in Norway.

Utkast rapport Barn og unge Siri Gjesdahl ... - Helse Midt-Norge

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?