Eurojuris Informerer nr 2-2009 - Lov AS

Eurojuris 

informErEr 

Nr. 2/2009 – 15. årgang 

Tema: Aktuelle problemstillinger 

i krevende tider

Eurojuris Informerer 

Eurojuris Norge AS er en sammenslutning av i alt 9 advokatkontorer fra Kristiansand i sør til 

Harstad i nord. Vårt hovedfokus er kvalitet, faglig dyktighet og lokalkunnskap om våre klienter 

og deres nærmiljøer. Vårt internasjonale nettverk gir oss tilsvarende kontaktnett i hele Europa 

og i utvalgte byer og regioner i resten av verden. 

I dette heftet av Eurojuris informerer har vi valgt å ha fokus på noen av de temaene vi mener 

er av særlig interesse for små og mellomstore bedrifter i krevende økonomiske tider. Artiklene 

omhandler blant annet styreansvar, kausjonsansvar og reglene som kommer til anvendelse ved 

permittering. 

Artiklene er skrevet av våre fremste eksperter innenfor de fagområdene som er behandlet i 

artiklene. Jeg håper derfor at heftet gir nyttig informasjon og at det kan være med å bidra til å 

gjøre vanskelige beslutninger og prosesser litt enklere. 

Og dersom du ikke fi nner alle svarene i heftet, er det aldri langt til ditt nærmeste Eurojuris 

kontor. 

God lesing! 

Advokat Hege Mortensen 

Daglig leder for Eurojuris Norge AS. 

redaktør: Daglig leder Hege Mortensen 

Eurojuris Norge AS, Nedre Storgate 15/17, 3015 Drammen 

Postadresse: Postboks 294 Bragernes, 3001 Drammen 

E-post: hege.mortensen@eurojuris.no. Telefon: 32 25 55 00. Faks: 32 25 55 50 

Besøk vår hjemmeside 

www.eurojuris.no 

Utgivelsesdato: november 2009

Innhold 

Om kausjon 4–11 

Av advokat Roald Lund Eriksen 

Styreansvaret 13–15 

Av advokat Thor Harald Eike 

Solidaransvar for lønnsforpliktelser 16–20 

Av advokat Anders Hauger 

Sikring av krav ved tilbakeholdsrett 21–23 

Av advokat Steinar Fagerholt 

Avbestilling i entrepriseforhold 24–26 

Av advokat Petter Holmen 

Permittering 27–30 

Av advokat Thomas Benson 

Ny plandel 31–33 

Av advokat Hege Mortensen

SIDE 4 FrEmgANgSmåtE vED OPPFør Av ArbEIDSFOrhOlDEt 

Om kausjon 

Av advokat roald lund Eriksen, advokatfirmaet Eurojuris haugesund DA 

Roald.Eriksen@eurojuris.no 

Roald Lund Eriksen er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund 

DA. Han jobber hovedsakelig med saker innen alminnelig forretningsjuss, 

omstrukturering av virksomhet, generasjonsskifte, skatt 

og avgift, samt bobestyrelse i så vel konkurs- som dødsbo. Han er 

også statsautorisert revisor. 

INNlEDNINg 

Det er ikke gitt noen alminnelig definisjon av 

uttrykket ”Kausjon” i lovverket. Likestilt med 

kausjon har i ulike sammenhenger tidligere 

også vært brukt begreper som ”Forløfte” og 

”Borgen”, uten at disse i dag gir noen nærmere 

forklaring på innholdet i begrepet kausjon. 

Det avgjørende for om noe skal betegnes som 

kausjon, vil være om avtalen har et slikt formål 

og slike økonomiske virkninger som er typisk 

for kausjon. Momenter som kjennetegner dette 

kan være : 

i) Kausjonen er en overenskomst med en 

annens fordringshaver nettopp i dennes egenskap 

av fordringshaver i et annet kontraktsforhold. 

ii) Kausjonen er en overenskomst om at 

kausjonisten skal være ansvarlig sammen med 

skyldneren i hovedforholdet. Det foreligger et 

samskyldnerforhold hvor kausjonist og hoveddebitor 

er solidarisk forpliktet. 

iii) Kausjonen er en kontrakt med et bestemt 

formål, nemlig å gi kreditor større sikkerhet for 

at hun får dekning. Kausjonisten garanterer 

(står inne for) at hoveddebitor oppfyller sin 

forpliktelse. Sikringsformålet atskiller kausjons- 

forholdet fra andre solidarforhold. 

Frem til i år 2000 var sentrale deler av kausjonsretten 

ikke undergitt lovregulering. Det 

fantes bare spredte lovbestemmelser som 

spesielt gjaldt kausjonsavtaler. Tvilsspørsmål 

knyttet til kausjon har derfor måtte avgjøres 

gjennom rettspraksis. 

Ved ikrafttredelse av lov om finansavtaler og 

finansoppdrag (finansavtl) den 1. juli 2000 er 

kausjonsforhold mellom private parter på 

den ene side og finansinstitusjoner på den 

annen blitt regulert ved bestemmelser i denne 

lovs kapittel 4. Det bemerkes i denne sammenheng 

at det således fremdeles ikke foreligger 

en generell lovregulering av alle kausjoner. 

I det følgende gis en kort og generell innføring 

i innholdet i de regler om kausjon som gjelder 

i henhold til Finansavtalelovens Kapittel 4 

Kausjon. Paragrafhenvisninger i teksten er til 

finansavtaleloven med mindre noe annet er 

angitt. 

rEglENES vIrKEOmråDE Og 

FrAvIKElIghEt 

Reglenes virkeområde er angitt i § 57. Lovens 

regler om kausjon gjelder for kausjonsavtaler 

mellom en finansinstitusjon eller lignende insti-

tusjon, samt kommune eller fylkeskommune på 

den ene side og private parter på den annen 

side. Begrepet ”lignende institusjon” er definert 

i lovens § 1. Loven omfatter også forhold når en 

forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak. 

Pant stilt av en tredjeperson (realkausjon) 

anses også som kausjon i henhold til disse 

bestemmelser. 

I det følgende benyttes benevnelsen långiver 

ved omtale av en finansinstitusjon m.fl. 

Loven er ufravikelig i forbrukerforhold. For å 

skape klarhet i hva som skal regnes som forbrukerforhold 

i denne relasjon, har loven en egen 

definisjon av hva som regnes som forbruker i 

forbindelse med kausjon: 

”…… en fysisk person som kausjonerer for noen 

annens gjeld 

a) dersom kausjonens formål for kausjonisten 

ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens 

næringsvirksomhet, eller 

b) kausjonen består i pant i formuesgode som 

ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens 

næringsvirksomhet.” 

Begrepet ” knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet” 

vil klart omfatte tilfeller der kausjonen 

stilles som ledd i næring som kausjonisten 

utøver gjennom et enkeltpersonforetak eller 

som deltaker i et ansvarlig selskap. 

Dersom det stilles pant i egen bolig vil kausjonisten 

anses som forbruker. Dette vil også 

gjelde når deler av boligeiendommen benyttes 

som lager eller produksjonslokale til kausjonistens 

næringsvirksomhet såfremt eiendommen 

ikke hovedsakelig har karakter av å være 

næringsbygg. 

Det kan imidlertid være tvil om formuleringen 

omfatter tilfeller der næringsvirksomheten 

formelt utøves gjennom et aksjeselskap med 

kausjonisten som større eller mindre aksjonær. 

Her er det i loven presisert at virksomhet som 

drives gjennom et aksjeselskap eller et annet 

selskap med begrenset ansvar, ikke i seg selv 

regnes som kausjonistens næringsvirksomhet 

i denne sammenheng. En fysisk person som 

kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar 

Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr S I D E 5 

opp, vil normalt bli å anse som forbruker. 

Loven inneholder en rekke verneregler for kausjonisten. 

Hovedformålet bak enkelte av vernereglene, 

som vil bli gjennomgått i det følgende, 

er å sørge for at kausjonisten får tilstrekkelig 

informasjon om utviklingen i låneforholdet. Formålet 

med disse krav er igjen å sikre at kausjonisten 

så tidlig som mulig skal kunne iverksette 

tiltak for å ivareta sine interesser. I de tilfeller 

der låntakeren er et selskap, og kausjonisten er 

en person som har betydelig innflytelse over 

selskapets virksomhet, må det legges til grunn 

at den aktuelle informasjonen uansett vil være 

kjent for vedkommende kausjonist. 

På denne bakgrunn er det i loven bestemt at 

når kausjonisten har bestemmende innflytelse 

i et aksjeselskap eller annet selskap med 

begrenset ansvar som er låntaker, vil enkelte av 

lovens bestemmelser allikevel kunne fravikes i 

kausjonsavtalen. Dette selv om kausjonisten for 

øvrig vil bli å anse som forbruker etter loven. 

Dersom långiver overdrar sin fordring på 

kausjonisten, gjelder bestemmelsene i kapittel 

4 tilsvarende i forholdet mellom kausjonisten 

og den som fordringen blir overdratt til. Jfr. § 

59. Den som overdrar fordringen skal varsle 

kausjonisten om overdragelsen. Det kreves 

ikke samtykke fra kausjonisten for at finansinstitusjonen 

skal kunne overdra fordringen på 

kausjonen. Dersom kausjonisten ikke er varslet, 

vil betaling til opprinnelig kreditor kunne anses 

for frigjørende. For avtaler som er inngått før 

lovens ikrafttredelse gjelder kravet om varsling 

kun når kausjonisten er forbruker. 

I de tilfeller av kausjon som ikke omfattes av 

finansavtalelovens bestemmelser, vil forholdet 

mellom partene måtte avgjøres i henhold til 

kausjonsavtalens innhold. Eventuelt modifisert 

av avtalelovens §§ 33 og 36 og av ulovfestede 

prinsipper om lojalitet i kontraktsforhold. 

OPPlYSNINgSPlIKt m.v. Før 

INNgåElSE Av KAuSjONSAvtAlEN 

Før en finansinstitusjon kan inngå en kausjonsavtale 

med en forbruker har den en omfattende

SIDE 6 Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr 

informasjonsplikt overfor kausjonisten. Jfr. § 59, 

første ledd. Således skal kausjonisten skriftlig 

opplyses om følgende forhold: 

a) Opplysning om den alminnelige risiko som 

knytter seg til kausjonsansvar 

b) om de lån og kreditter kausjonen skal 

omfatte og det tidsrom kausjonsansvaret 

skal gjelde 

c) om kausjonskravets størrelse eller det 

høyeste beløp som kausjonen skal sikre, 

og om kausjonisten i tillegg skal ha ansvar for 

renter og kostnader ved låntakers mislighold 

d) om pant eller annen sikkerhet som låntakeren 

eller en tredjeperson har stilt eller 

forutsettes å stille for långiverens fordring 

e) om det er forutsatt tegnet gjeldsforsikring 

og i tilfelle om vilkår som må være oppfylt for 

at gjeldsforsikring skal bli tegnet 

f) om den verdien av pant og annen sikkerhet 

som långiveren legger til grunn for lånefor 

holdet, og som i forhold til kausjonisten skal 

utnyttes før kausjonsansvaret 

g) om kausjonen skal omfatte eldre gjeld og i 

tilfelle om gjelden er misligholdt 

h) om andre forhold som kausjonisten i samsvar 

med redelighet og god tro har krav på å bli 

opplyst om. 

Som eksempel på slike ”andre forhold” er i 

lovens forarbeider nevnt: vesentlig risiko for at 

låneavtalen kan bli misligholdt, vesentlig mislighold 

av andre engasjementer låntakeren har 

med långiveren eller andre kredittinstitusjoner, 

vesentlige betalingsanmerkninger fra kredittopplysningsforetak, 

långiveren har kjennskap 

til at låntakeren er en bedrager, låntakeren har 

lidd store tap, eller at låntakeren er involvert i 

særlig risikofylte prosjekter som representerer 

en trussel mot låntakerens økonomi. 

Et hvert brudd på opplysningsplikten i forhold 

til ovennevnte krav vil ikke uten videre innebære 

ugyldighet for kausjonsavtalen. Det vil i 

alle tilfelle være behov for en helhetsavveining. 

En slik avveining vil måtte skje i forhold til de 

generelle ugyldighetsregler i avtaleloven. 

Loven inneholder ingen krav om at kausjonisten 

skal få disse opplysningene innen en nærmere 

bestemt tid på forhånd. Kun at opplysningene 

gis kausjonisten før avtalen inngås. Kausjonisten 

må derfor selv ta seg den betenkningstid 

som han finner å måtte trenge fra han mottar 

opplysningene til han inngår kausjonsavtalen. 

Et godt råd i denne sammenheng vil være at 

kausjonisten tar seg god tid. 

I tillegg til ovennevnte opplysninger skal 

långiveren så snart som mulig gi kausjonisten 

en kopi av låneavtalen. Eventuelt på annen 

måte å gjøre den tilgjengelig for kausjonisten, 

for eksempel på et elektronisk medium. Kravet 

om at kausjonisten skal ha kopi av låneavtalen 

gjelder også utenfor forbrukerforhold. 

I tilknytning til opplysningsplikten etter § 59 

skal det påpekes at unnlatelse av å gi opplysninger 

som nevnt, kan medføre straff i form av 

bøter eller fengsel i inntil 3 måneder, jfr. § 91. 

FrAråDINgSPlIKt m.v 

Loven inneholder bestemmelser som pålegger 

långiver en frarådingsplikt der det er en særlig 

stor fare for at låntakeren ikke vil kunne innfri 

sine forpliktelser, og derved for at ansvar kan 

bli gjort gjeldende overfor kausjonisten. 

Dersom den økonomiske evne eller andre 

forhold hos en låntaker som er forbruker tilsier 

at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta 

opp lån, plikter långiveren skriftlig å underrette 

låntaker om dette. Dersom långiver frarår en 

forbruker å oppta lånet, skal långiver dessuten 

skriftlig, før kausjonsavtale inngås eller lånet 

utbetales, underrette kausjonisten om disse 

forhold. Jfr. § 60. 

Forsømmer långiveren å underrette kausjonisten 

om dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes 

dersom lemping finnes rimelig. Det samme 

vil gjelde dersom långiveren burde ha frarådet 

forbrukeren å oppta lånet. 

Långivers plikt til å underrette kausjonisten vil 

også gjelde i næringsforhold. 

Dersom långiver har grunn til å tro at kausjonisten, 

dersom denne er forbruker, har dårlig

økonomisk evne eller av andre forhold bør 

avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig 

underrette kausjonisten om dette før kausjonsavtale 

inngås. Forsømmer långiver dette, kan 

kausjonistens ansvar tilsvarende nedsettes 

dersom det finnes rimelig. 

Det må antas, at sistnevnte bestemmelse 

om frarådingsplikt knyttet til kausjonistens 

økonomiske evne, neppe pålegger långiver 

noen generell plikt til å foreta en uavhengig og 

fullstendig kredittvurdering av kausjonisten. 

Men det må antas at långiver bør innhente så 

vidt mye informasjon om kausjonisten økonomi, 

til at det er forsvarlig grunnlag for å vurdere om 

det er behov for å fraråde denne eller ikke. 

KAuSjONENS OmFANg 

Det er viktig at den som skal stille kausjon vet 

hvor stort et eventuelt ansvar kan bli. Loven 

inneholder derfor regler som skal sikre at 

kausjonsavtalen setter klare grenser for kausjonens 

omfang, og at kausjonisten skal ha denne 

informasjonen før avtalen inngås. Lovens 

bestemmelser i § 61 som omhandler kausjonsavtalen 

kan derfor ikke fravikes i noen forhold. 

Kausjonsavtalen må være inngått skriftlig og 

inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets 

størrelse eller det høyeste beløp kausjonen 

skal sikre. 

Utenfor forbrukerforhold kan avtalen inngås 

ved hjelp av et elektronisk medium dersom 

kunden ønsker dette. På bakgrunn av utvikling 

i det elektroniske medium og løpende endring 

av långivers standardvilkår, må det antas at 

det vil være mest betryggende uansett å sikre 

en papirutskrift av den enkelte kausjonsavtale 

eller i alle fall av de standardavtaler som 

anvendes. 

Kausjonsavtalen skal i alle forhold i tillegg 

til opplysninger om kausjonsbeløpet også 

inneholde de opplysninger som følger av § 

59, 1. ledd bokstavene c, d, g og h, jfr. redegjørelse 

ovenfor i pkt. 3. En skal her merke seg at 

selv om opplysningsplikten i § 59, 1. ledd ikke 

gjelder i næringsforhold, skal kausjonsavtale 


med næringsdrivende altså likevel inneholde 

opplysninger om en del av de forhold som er 

nevnt i opplysningspliktregelen. 

En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten 

i tillegg også inneholde opplysninger som 

nevnt i § 59, 1. ledd. bokstavene b, e og f, jfr. 

redegjørelse i pkt. 3 ovenfor. Videre skal det gis 

informasjon om muligheten for behandling av 

tvist om kausjonsavtalen i Bankklagenemnda. 

Alle opplysninger som nevnt ovenfor i pkt. 3, 

første avsnitt som långiver har gitt før kausjonsavtalen 

ble inngått, skal i alle tilfeller regnes 

som en del av kausjonsavtalen. 

Vilkår som ikke er tatt inn i den skriftlige avtalen 

er ikke bindene for kausjonisten, med mindre 

långiver kan godtgjøre at vilkåret er uttrykkelig 

vedtatt av kausjonisten. 

I forbrukerforhold vil långiver ikke kunne innta 

vilkår om bruk av påkravsgaranti (on demand 

guarantee) i kausjonsavtalen. Jfr. § 65, 4. ledd. 

Kausjonisten vil dermed ikke være avskåret fra 

å gjøre gjeldende innsigelser eller motkrav i 

hovedforholdet. 

Långiver plikter å gi kausjonisten et eksemplar 

av kausjonsavtalen. 

vArSlINgSPlIKt vED vESENtlIg FOr- 

ANDrINg I låNtAKErS øKONOmI 

Mulighet for kausjonisten til å ivareta sine interesser 

vil ha nær sammenheng med hvor tidlig 

vedkommende blir oppmerksom på et mislighold 

fra låntakeren. Mislighold fra låntaker kan 

være det første signal på at låntakers økonomi 

utvikler seg negativt. En tidlig erkjennelse av at 

låntaker begynner å få økonomiske vanskeligheter, 

kan også bidra til at kausjonisten for sin 

egen del kan forberede sin økonomi på at et 

ansvar kan bli gjort gjeldende. 

manglende sikkerhetsstillelse 

Ved manglende avtalt sikkerhetsstillelse plikter 

långiver uten ugrunnet opphold å varsle 

kausjonisten skriftlig, jfr. § 61. Det samme


gjelder dersom sikkerheten senere faller bort. 

Dersom sikkerhet ikke blir stilt som forutsatt, 

blir kausjonisten ikke bundet av avtalen. 

Kausjonisten skal videre varsles dersom 

gjeldsforsikring ikke er blitt stilt som forutsatt 

da kausjonsavtalen ble inngått. På samme 

måte skal kausjonisten varsles i god tid før 

endring dersom dekning under gjeldsforsikring 

som er stilt som forutsatt, senere faller 

bort eller blir vesentlig endret. 

mislighold av betaling, betalingsutsettelse 

m.v. 

Dersom låntaker misligholder lånet skal kausjonisten 

ha skriftlig varsel fra långiver senest 

tre måneder etter at misligholdet inntraff, jfr. § 

63. Långiver vil likevel ikke ha plikt til å varsle 

dersom misligholdet er forbigående. Som forbigående 

anses at misligholdet ikke overstiger 

to måneder og det ikke foreligger tidligere mislighold 

fra låntaker som gir grunn til å frykte for 

svikt i låntakers betalingsevne. Etter at banken 

har varslet om mislighold skal den holde kausjonisten 

orientert om den videre utvikling. 

Långiver skal videre uten ugrunnet opphold 

underrette kausjonisten hver gang det gis en 

betalingsutsettelse på over 3 måneder for 

avdrag eller renter. 

Likeledes skal långiver gi kausjonisten varsel 

ved låntakers død, hvis det er åpnet gjeldsforhandling 

eller konkurs i låntakers bo eller 

låntaker har søkt om gjeldsforhandling etter 

gjeldsordningsloven. 

renter ved forsinket betaling 

Har långiver varslet kausjonisten om låntakers 

mislighold som nevnt, kan långiver kreve 

kausjonisten for renter for tiden etter at det 

varslede misligholdet inntrådte, jfr. § 72. Renter 

skal betales etter den gjeldende rentesats 

i låneforholdet. Kausjonisten er således ikke 

ansvarlig for særlige forsinkelsesrenter som 

følger av låntakers mislighold. 

Har långiver ikke sendt varsel til kausjonisten 

i tide, kan långiver bare kreve renter for termi- 

ner som er forfalt senere enn tre måneder før 

varselet ble sendt. 

Ved mislighold av kausjonsansvaret er kausjonisten 

ansvarlig for forsinkelsesrenter etter 

alminnelige regler. 

långivers opplysningsplikt 

I tillegg til den forannevnte varslingsplikt vil 

kausjonisten til enhver tid kunne kreve at 

långiver opplyser om hvilket aktuelt beløp kausjonisten 

hefter for, hvilken rente og gebyrer 

som gjelder i låneforholdet og om resultatet 

av eventuelle undersøkelser som långiver har 

foretatt om låntaker betalingsevne eller av 

verdi av sikkerheten som er stilt for låntakers 

fordring. Jfr. § 64. 

ENDrINgEr Av AvtAlEN m.v. 

Den inngåtte kausjonsavtale kan ikke endres 

ensidig av banken til skade for kausjonisten, jfr. 

§ 65. Denne regel har ingen unntak, men kan 

fravikes ved avtale i næringsforhold. 

Kausjonisten kan imidlertid samtykke i en 

endring av kausjonsavtalen til sin ugunst. Det 

vil da gjelde samme krav om opplysningsplikt 

og kausjonsavtale som følger av §§ 59 og 61, så 

langt disse regler passer. Jfr. omtale i pkt. 3 og 

5 over. 

Långiver vil heller ikke kunne endre låneavtalen 

med låntaker uten at kausjonisten samtykker. 

Ved samtykke fra kausjonisten vil de samme 

krav til opplysningsplikt og kausjonsavtalens 

innhold gjelde som ved inngåelse av kausjonsavtalen, 

så langt de passer, se foran. 

Långiver kan imidlertid endre låntakers rentesats 

og gebyrer og andre kostnader med virkning 

for kausjonistens ansvar dersom långiver i 

henhold til låneavtalen har rett til slik endring. 

Långiver kan videre ikke uten uttrykkelig samtykke 

fra kausjonisten frigi pant eller annen sikkerhet 

– herunder kausjon av tredjemann - som 

var stilt eller forutsatt stilt da kausjonsavtalen 

ble inngått. Jfr. § 66. Kausjonisten vil da være 

ubundet av kausjonsavtalen.

Et samtykke fra kausjonisten til slik frigivelse 

av pant eller annen sikkerhet vil bare kunne 

gis i tilknytning til nær forestående frigivelse 

av bestemt angitt sikkerhet. Kausjonistens 

forutsetning om pant eller sikkerhet vil således 

ikke kunne bli gjort illusorisk gjennom klausuler 

i forhåndstrykte formularer. 

Det vil imidlertid kunne skje en ombytting av 

sikkerheter så lenge den nye sikkerhet er minst 

like god for kausjonisten som den sikkerhet 

som frigis. Likeledes vil det for eksempel kunne 

gis adgang til å frafalle pant i en liten tomt som 

utskilles fra en stor jordbrukseiendom. Det vil 

i denne sammenheng være tilstrekklig at den 

eventuelle betydning for kausjonisten er meget 

begrenset i forhold til den samlede verdien av 

panteobjektet og andre omstendigheter. 

KAuSjONENS vArIghEt Og AvvIKlINg 

Ansvarstiden for kausjon er begrenset til 10 år 

fra kausjonsavtalen ble inngått. Jfr. § 67. 

For kassekreditt og lignende rammekreditt, 

samt lån uten fastsatt nedbetalingstidspunkt, 

er ansvarstiden begrenset til 5 år. En kausjonsavtale 

kan derfor ikke ha lenger gyldighetstid 

enn 10, respektive 5 år. Disse tidsbegrensninger 

gjelder ikke når pant er stilt av tredjemann, 

såkalt realkausjon. 

Tidsbegrensningen vil heller ikke gjelde for 

avtaler inngått før lovens ikrafttredelse. Disse 

eldre avtaler reguleres av avtalens egne bestemmelser 

om varighet. 

Dersom lånet er misligholdt før utløpet av den 

nevnte ansvarstiden, vil kausjonistens ansvar 

fortsatt bestå dersom han er varslet om misligholdet 

i samsvar med reglene i § 63, 1. ledd. Om 

varsling, jfr. omtale i pkt. 6 foran. 

Omfatter kausjonsansvaret hele hovedfordringen, 

vil låntakerens løpende betaling av renter, 

avdrag og andre forpliktelser direkte redusere 

kausjonistens ansvar i samme omfang som 

betalingen. Når kausjonsansvaret bare omfatter 

en del av hovedfordringen, vil låntakerens 

betaling bare redusere ansvaret i det omfang 


ansvaret omfatter de forpliktelser låntakeren 

gjør opp ved betalingen. 

Kausjonsansvaret reduseres dessuten som 

om lånet blir nedbetalt som opprinnelig avtalt 

mellom låntaker og långiver, uansett om lånet 

faktisk blir nedbetalt eller ikke. Videre vil kausjonsansvaret 

reduseres selv om det er inngått 

avtale om betalingsutsettelse når det er gått 6 

måneder etter opprinnelig betalingstid, med 

mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket 

i den utvidelse av kausjonsansvaret som utsettelsen 

innebærer. Tidsrommet på 6 måneder er 

valgt for at partene, uten sterkt tidspress, skal 

kunne avklare spørsmålet om utvidelse av kausjonistens 

ansvar i samsvar med bestemmelsen 

i § 63, 3. ledd. Kausjonsansvaret vil imidlertid 

ikke reduseres dersom långiver godtgjør å ha 

sendt varsel om misligholdet i samsvar med 

reglene i § 63, 1. ledd. Det avgjørende her er 

når varselet er sendt, ikke når det kommer frem 

til mottaker, forutsatt at det er sendt til rett 

adresse. Er varsel sendt senere enn det som 

følger av § 63, l. ledd, vil kausjonsansvaret bli 

redusert for terminer som forfalt tidligere enn 

tre måneder før varslet ble sendt. 

Kausjonsansvaret vil også reduseres dersom 

lånet blir nedbetalt med utbetaling fra gjeldsforsikring 

som er tegnet for lånet. En gjeldsforsikring 

skal utnyttes før kausjonen. 

KAuSjONENS FOrFAllStIDSPuNKt 

Den fravikelige hovedregel i norsk rett har vært 

at kausjonister har et subsidiært ansvar. I praksis 

har imidlertid kausjonister som hovedregel 

måtte stille seg som selvskyldnerkausjonister. 

Forfallstidspunktet for kausjonens forfall er 

nå regulert i § 71. I forhold til disse bestemmelser 

kan nå forbrukere ikke lenger stille som 

selvskyldnerkausjonister. 

De gjeldende regler medfører en viss utskytelse 

av kausjonens forfallstidspunkt i forhold 

til det som gjelder for selvskyldnerkausjon. 

Etter disse bestemmelser kan långiver nå kreve 

at kausjonsansvaret innfris dersom følgende 

situasjoner forligger:


• Långiver har tatt rettslige skritt mot låntaker 

for å få tvangsgrunnlag 

• Långiver har begjært utlegg mot låntaker 

• Det er gått minst 3 måneder etter at banken 

har begjært tvangsdekning etter tvangsfull- 

byrdelsesloven i pant som låntaker har stilt 

som sikkerhet 

• Det er åpnet gjeldsforhandlinger hos låntaker 

og betalingsutsettelsen etter gjeldsord- 

ningsloven eller konkursloven er utløpt 

• Låntakers bo er tatt under konkursbehandling 

Långiver må derfor ta rettslige skritt mot 

låntaker før det kan fremmes krav om innfrielse 

av kausjonen. Långiver må videre sende et 

skriftlig påkrav til kausjonisten om innfrielse 

av kausjonen. Kausjonsansvaret forfaller da til 

betaling 14 dager etter at påkravet er kommet 

frem til kausjonisten. 

I forbindelse med krav om innfrielse av kausjonen 

vil långiver i tillegg til hovedstolen kunne 

kreve dekket utlegg til rettsgebyr og vanlige 

inndrivingskostnader som er påløpt i tilknytning 

til de nevnte rettslige skritt. En betingelse 

for dette er at kausjonisten er varslet om 

inndrivingen på forhånd. Formålet med kravet 

om varsling er at kausjonisten skal gis mulighet 

til å innfri kausjonsansvaret, uten å bli bebyrdet 

med ytterligere omkostninger. 

Kausjonisten kan ikke kreves for andre kostnader 

enn de forannevnte i anledning långivers 

inndrivelse av kravet mot låntaker. Dette 

gjelder kostnader pådratt både før og etter 

kausjonens forfall. Dette hindrer at kausjonisten 

blir krevd for andre kostnader som måtte 

ha påløpt ved inndrivelsen mot låntaker uten 

å ha samtykket på forhånd. Et slikt samtykke 

kan ikke gis før kausjonisten er blitt varslet av 

långiver om låntakers mislighold og kan derfor 

heller ikke inntas som en standardklausul i kausjonsavtale. 

Om plikt til varsel ved mislighold, 

se pkt. 6 over. 

Dersom kausjonisten ikke betaler ved forfall 

av kausjonsansvaret, kan långiver iverksette 

inndrivelse mot kausjonisten. Kausjonisten vil 

da være ansvarlig for alle kostnader ved slik 

inndrivelse etter alminnelige regler. 

Kausjonisten har rett til å innfri kausjonsansvaret 

hvis låntakeren i ikke uvesentlig grad 

misligholder låneavtalen, jfr. § 69. Et ubetydelig 

mislighold, for eksempel betaling av en termin 

noen dager for sent, vil ikke gi kausjonisten rett 

til å innfri. Når ikke ethvert mislighold gir kausjonisten 

rett til å innfri, har dette sammenheng 

med låntakers interesser. Ved innfrielse vil han 

få ny kreditor. På den annen side kreves det 

ikke så meget for at låntakerens mislighold skal 

være vesentlig. Når misligholdet er av en slik 

karakter at långiveren har varslingsplikt overfor 

kausjonisten, vil misligholdet vanligvis være å 

anse som ikke uvesentlig. Frigjøringstiden for 

kausjonsansvaret inntrer også ved antesipert 

mislighold av ikke uvesentlig grad. 

Dersom kausjonisten vil innfri kausjonsansvaret 

skal han i tilfelle varsle långiver og låntaker om 

dette og om når betaling vil bli foretatt. Slikt 

varsel kan unnlates når långiveren har tatt 

rettslige skritt mot låntaker eller har varslet 

kausjonisten om at slike skritt vil bli tatt. Varslingsplikten 

gjelder heller ikke når låntakeren 

har innledet gjeldsforhandlinger, har fremmet 

søknad om gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven 

for namsmannen, eller det er åpnet 

konkurs i låntakers bo. 

Virkningen av at kausjonisten innfrir ansvaret 

er at han etter alminnelige regler trer inn i 

låneavtalen i stedet for låntaker, jfr. § 70. I de 

tilfelle kausjonsansvaret bare dekker en del av 

hovedfordringen, vil låntakeren måtte forholde 

seg til to kreditorer. Kausjonisten vil også overta 

den sikkerhet som er stilt av låntakeren. Henvisningen 

til alminnelige regler er regler skapt 

gjennom domstolspraksis og teori. Dersom kausjonen 

bare dekker en del av hovedfordringen, 

vil kausjonistens utnyttelse av sikkerhetsretter 

for eksempel måtte skje med prioritet etter 

långiver. Kausjonistens regressrett vil være 

avhengig av om han etter de alminnelige regler 

ville hatt regressrett. Samkausjonister hefter 

solidarisk om ikke annet er sagt, jfr. gjeldsbrevloven 

§ 39, og har innbyrdes regressrett etter

eglene i gjeldsbrevloven § 2, andre og tredje 

ledd. 

Kausjonisten kan velge om han vil innfri hele 

lånet med en gang, eller betale ned lånet 

som forutsatt i låneavtalen. Långiver kan ikke 

motsette seg dette. Dersom långiver vil hindre 

at kausjonisten trer inn i låneavtalen, må denne 

frita kausjonisten for kausjonsansvaret i samme 

utstrekning som innfrielsen ville ha fritatt kausjonisten 

for videre ansvar. Långivers frigivelse 

må i tilfelle foreligge før kausjonisten betaler 

kausjonsfordringen 

KAuSjONIStENS KrAv mOt låNtAKErEN 

En kausjonist som må betale ut låntakeren vil ha 

et regresskrav overfor låntakeren. Kravet overfor 

låntakeren vil tilsvare det beløp som kausjonisten 

har innfridd i henhold til sitt ansvar overfor långiveren. 

Også i tilfelle hvor kausjonisten selv velger 

å innfri kausjonskravet uten at dette er krevd av 

långiver, se over, vil kausjonisten ha et tilsvarende 

krav overfor låntaker. I den grad låntaker ikke 

kan gjøre opp for seg i forhold til kausjonisten, 

vil kausjonisten kunne kreve innfrielse av den 

sikkerhet låntaker har stilt. 

Kausjonisten vil videre kunne kreve betaling 

av låntakeren i det omfang kausjonisten har 

ansvar overfor långiver, dersom långiver kan 

kreve førtidig innfrielse fra låntaker, eller det 

ut fra låntakers handlemåte eller alvorlig svikt 

i låntakers betalingsevne er klart at lånet vil bli 

vesentlig misligholdt. Jfr. § 74. 

Dersom låntakeren betaler renter, avdrag 

eller andre forpliktelser til långiveren etter at 

kausjonisten har krevd låntakeren for betaling, 

reduseres kausjonistens krav i samme omfang 

som kausjonsansvaret, jfr. § 67 første ledd. 

I forbindelse med fremsettelse og inndrivelse 

av kravet mot låntaker kan kausjonisten ha blitt 

påført kostnader. Låntakeren vil være ansvarlig 

for slike kostnader vis á vis kausjonisten. Dette 

ansvar kan låntakeren bare fri seg for ved å 

betale til kausjonisten. 

Dersom låntakeren betaler til långiveren etter 

Om KAuSjON – ArtIKKEl I EurOjurIS INFOrmErEr S I D E 1 1 

at kausjonisten har betalt långiveren, vil slik 

betaling ikke ha noen betydning for låntakers 

ansvar overfor kausjonisten. Ved slik dobbeltbetaling 

vil långiver være forpliktet til å 

tilbakebetale det overskytende til kausjonisten. 

Men dersom slik tilbakebetaling ikke skjer, vil 

kausjonisten kunne kreve regress av låntakeren 

som dermed risikerer å måtte betale to ganger. 

OvErgANgSrEglEr 

Loven trådte i kraft 1. juli 2000. I henhold til 

lovens overgangsregler gjelder loven for avtaler 

som er inngått før loven er trådt i kraft, med 

visse unntak. For kausjonsavtaler inngått før 

1. juli 2000 vil reglene om opplysningsplikt og 

frarådingsplikt ikke gjelde. Her vil avtalelovens 

generelle regler gjelde, herunder avtalelovens 

lempingsregler og det alminnelige krav om 

lojalitet i kontraktsforhold 

For eldre avtaler som er inngått med andre enn 

en forbruker, gjelder loven bare så langt ikke 

annet følger av avtalen. 

OPPSummErINg 

Fremstillingen i det foregående gir ingen uttømmende 

fremstilling av eller svar på alle de 

problemstillinger som kan oppstå i tilknytning 

til kausjon. Det vil derfor kunne være behov 

for å søke sakkyndig råd når det oppstår ulike 

forhold i tilknytning til kausjonsforholdet. I det 

tilfelle det oppstår en tvist i forhold til långiver 

vil denne tvist kunne kreves behandlet i Bankklagenemnda. 

Et godt råd til avslutning vil være å være føre 

var. Dvs. at du tenker deg godt om før du 

kausjonerer. I denne forbindelse vil ikke minst 

låntakers og dine egne økonomiske forhold 

være viktig. Likeledes er det viktig å ta i betraktning 

at låntakers og dine egne forhold av 

økonomisk og annen art kan endre seg etter at 

kausjonsforholdet inngås.

INNlEDNINg 

øKONOmISK OPPgjør EttEr ENDt SAmbOErFOrhOlD S I D E 1 2 

Styreansvaret 

Av advokat thor harald Eike, Advokatfirmaet Eurojuris haugesund DA 

thor.harald.eike@eurojuris.no 

Thor Harald Eike er partner i Advokatfirmaet Eurojuris Haugesund DA 

i Haugesund. Han har møterett for Høyesterett og langvarig bakgrunn 

fra privat advokatvirksomhet, med praksis fra de fleste rettsområder. 

Eike er leder av faggruppen “Selskaps- og skatterett” i Eurojuris Norge. 

I denne artikkelen redegjør advokat Eike for generelle regler om ansvar 

for styremedlemmer, med hovedvekt på aksjelovens bestemmelser. 

I h.t. aksjelovens § 6-1 skal et selskap ha et 

styre med et medlemstall som varierer med 

aksjekapitalens størrelse. For selskaper som 

omfattes av selskapsloven er dette valgfritt, 

men også her følger det av § 2-13 at det er 

anledning for eierne til å velge et styre. 

Styreverv i selskaper av nasjonal størrelse 

er gjerne forbundet med status for den 

enkelte, men også i mer lokale selskaper har 

det gjerne en høy stjerne å tiltre et styreverv 

i et profilert foretak. For andre selskaper 

kan styrevervet mer oppleves som noe av et 

pliktløp, hvor vi dessverre altfor ofte opplever 

styremedlemmer som knapt vet at man 

sitter i styret og i alle fall ikke vet hva som 

foregår ut over å signere styrets innberetning 

ved den årlige regnskapsavleggelsen. 

Styrets rolle er sentral i så vel store som små 

selskap. Følgelig er det også forbundet med 

et til dels betydelig faktisk og økonomisk 

personlig ansvar for det enkelte styremedlem 

å sitte i et styre. Å ha et mer eller mindre 

bevisstløst forhold til vervet vil dermed ha 

preg av russisk rullett, hvor konsekvensene 

kan være fatale. 

Formålet med denne artikkelen er å belyse 

styreansvaret noe nærmere, med særskilt 

fokus på ansvarsbestemmelsene i aksjeloven. 

Håpet er at dette kan bidra til en bevisstgjøring 

som også er til beste for selskapene, ved 

at man får styremedlemmer som har et aktivt 

forhold til de oppgaver aksjeloven tillegger 

styret. 

StYrEtS OPPgAvEr 

Selskapslovens § 2-13 fastsetter at selskapets 

styre skal overlates den alminnelige 

forvaltningen av selskapet. Aksjelovens § 

2-13 inneholder en tilsvarende, men mer 

utførlig bestemmelse, hvor det presiseres 

at forvaltningen av selskapet hører under 

styret, som bl.a. skal sørge for en forsvarlig 

organisering av virksomheten. Herunder 

skal styret i nødvendig utstrekning fastsette 

planer og budsjetter for selskapets virksom

het, retningslinjer for virksomheten, holde 

seg orientert om selskapets økonomiske 

stilling og påse at dets virksomhet, regnskap 

og formuesforvaltning er gjenstand for 

betryggende kontroll. Styret skal iverksette 

de undersøkelser det finner nødvendig for 

å kunne utføre sine oppgaver dersom dette 

kreves av ett eller flere av styremedlemmene. 

Vi ser av dette at styret ikke har det direkte 

ansvar for selskapets daglige ledelse. Styrets 

funksjon er å utøve kontroll og tilsyn med 

den løpende drift i tillegg til å sikre en forsvarlig 

forvaltning av selskapet som sådant. 

Bestemmelsene knesetter styrets kontroll-, 

tilsyns- og forvaltningsansvar og understreker 

derigjennom at styret har det overordnede 

ansvar for alle aktiviteter i selskapet. 

Ansvarsbestemmelsene må ikke gjøres til 

gjenstand for bokstavfortolkning. Ordlyden 

gir en romslig anvisning på styrets oppgaver, 

hvor det nærmere innholdet må fastlegges 

ved konkret vurdering. Dette medfører også 

at styreansvarssakene som kommer for retten 

gjerne blir svært konkrete. 

ANSvArSbEStEmmElSENE 

De alminnelige reglene om styreansvaret 

fremkommer av aksjelovens § 17-1, som fastsetter 

at bl.a. styremedlemmer kan pålegges 

å erstatte skader de i egenskap av sådanne 

har voldt forsettlig eller uaktsomt. Det er 

også viktig å være oppmerksom på straffelovens 

§ 284, hvoretter styrets medlemmer kan 

gjøres straffansvarlige for ikke å ha begjært 

åpning av gjeldsforhandling eller konkurs i 

insolvenstilfelle. 

ErStAtNINgSSANSvArEt 

For at styremedlemmene skal kunne holdes 

erstatningsansvarlige for tap oppstått i 

tilknytning til selskapet, må de alminnelige 

vilkår for erstatning være oppfylt. Det vil si 

at det må foreligge et ansvarsgrunnlag og et 

StYrEANSvArEt SIDE 13 

økonomisk tap, samt at det kan konstateres 

adekvat årsakssammenheng mellom tapet og 

den ansvarsbetingende handling. 

Ansvarsgrunnlag 

Med uttrykket ansvarsgrunnlag menes at 

styremedlemmene uaktsomt har unnlatt å 

utføre plikter under enkeltvis eller kollektiv 

utøvelse av sine verv eller at handlinger som 

er foretatt senere viser seg å være feil og at 

feilene i så måte skyldes uaktsomhet. Den 

juridiske samlebetegnelse for dette er det 

såkalte ”culpaansvaret”. 

Som nevnt ovenfor vil den nærmere 

fastsettelse av hva som er uforsvarlig 

måtte vurderes konkret, hvor man så vel må 

klarlegge om det objektivt sett foreligger en 

uforsvarlig atferd og om atferden er uaktsom 

i forhold til det respektive styremedlem 

som skadevolder. Ved denne vurderingen 

må man ta utgangspunkt i ansvarsbestemmelsen 

i aksjelovens § 17-1 og pliktene i bl.a. 

§ 2-13, sammenholdt med andre skrevne og 

uskrevne normer for aktsom handling. 

I tilfeller hvor selskapet v/styret har overtrådt 

klare handle- eller unnlatelsesplikter nedfelt 

i lov eller forskrift, vil det vanligvis ikke by 

på problemer å konstatere at det objektivt 

sett har brutt sine plikter. Det samme vil 

ofte være tilfellet på områder hvor det har 

utviklet seg klare ulovfestede regler for 

normalatferd, hva dette enten er muntlig eller 

skriftlig. 

Utenfor disse regulerte tilfellene er man 

henvist til å vurdere handlingen/unnlatelsen 

konkret, med utgangspunkt i spørsmålet om 

skaden kunne vært unngått ved at styret 

handlet annerledes. Her vil man bl.a. måtte 

se hen til om/hvilke alternative handlingsalternativer 

som var tilgjengelige, skadepotensialet, 

muligheten for å oppdage risikoen for 

skade og om man hadde realistiske mulighe-

SIDE 14 StYrEANSvArEt 

ter for avvergelse. Fellesnevneren er her at 

kravet til forsiktighet vil være større jo større 

risiko det er for skade og at risikoen for ansvar 

følgelig også tiltar med skaderisikoen. 

Dersom man på denne bakgrunn tar 

utgangspunkt i handlepliktene i aksjelovens 

§ 2-13, vil det i forhold til et konkret skadetilfelle 

måtte vurderes om styret har sørget 

for en forsvarlig forvaltning av selskapet, om 

selskapet er forsvarlig organisert og om det 

foreligger tilstrekkelige planer, budsjetter 

og retningslinjer for virksomheten. Det vil 

også være vesentlig å klarlegge om styret har 

holdt seg tilstrekkelig orientert om selskapets 

økonomiske stilling og derigjennom sikret at 

virksomhet, regnskap og formuesforvaltning 

har vært underlagt betryggende kontroll. 

Praksis viser at fravær av/utilstrekkelige 

kontrollrutiner og/eller organisering av 

regnskapsmateriale fra styrets side gjerne 

medfører ansvar for styremedlemmene. 

Spørsmålet blir her som ellers om skaden 

kunne vært unngått ved at styret hadde 

iverksatt kontrollrutiner eller om det tilsyns- 

eller kontrollsystem man har organisert var 

utilstrekkelig til å avverge skade og eventuelt 

burde vært organisert annerledes. Her 

må det selvsagt trekkes en grense mot det 

urealistiske; spørsmålet vil være hva man 

kan forvente ut fra en objektiv norm, altså 

etter hva man normalt vil kunne kreve av et 

forsvarlig agerende styre. 

Ved denne vurderingen vil det også(utenfor 

de streng lovregulerte pliktene) ha betydning 

om styrets forvaltning generelt fremstår 

forsvarlig, selv om man kanskje har sviktet 

på et mer begrenset område. Det er en 

kjennsgjerning at et styre ikke kan ha en total 

oversikt over enhver ”krik og krok” i selskapet 

og enkeltstående svikt vil følgelig ikke uten videre 

medføre ansvar dersom organiseringen 

totalt sett fremstår forsvarlig. Her som ellers 

er man ikke ute etter idealstandarden, men 

hva som alt i alt er forsvarlig vurdert etter en 

objektiv norm. 

Det er viktig å være oppmerksom på at 

styremedlemmene vil kunne komme i erstatningsansvar 

i forhold til tredjemenn utenfor 

selskapet også for handlinger/unnlatelser 

i den daglige ledelse. Man vil heller ikke 

være ansvarsfri for beslutninger truffet etter 

instruks fra generalforsamlingen. Styret har 

det overordnede og selvstendige ansvar for 

forvaltningen av selskapet og må herunder 

vurdere om påleggene fra generalforsamlingen 

er forsvarlige. 

Selv om culpanormen i utgangspunktet er 

objektiv, vil det ved ansvarsvurderingen 

likevel måtte foretas en konkret, subjektiv 

vurdering i forhold til det enkelte styremedlem 

hvor spørsmålet er om det foreligger 

noen relevante unnskyldningsgrunner som 

tilsier at det likevel ikke er grunnlag for 

erstatningsansvar. Her vil man sjelden vinne 

gehør for anførsler om at man var ukjent med 

lovverket(rettsvillfarelse), men det kan tenkes 

at man etter omstendighetene vil kunne 

slippe ansvar dersom man har basert sine 

beslutninger på et uriktig faktum og ikke kan 

bebreides for villfarelsen i så måte. Generelt 

viser imidlertid rettspraksis at det også 

er svært vanskelig å vinne frem med slike 

argumenter. 

økonomisk tap 

Det er et absolutt vilkår for erstatningsansvar 

at den ansvarsbetingende handlingen også 

har medført et økonomisk tap for den som 

mener seg skadelidt. Bevisbyrden for slikt 

tap påhviler vedkommende. 

årsakssammenheng 

Selv om det konstateres at det foreligger et 

økonomisk tap og at det er utvist ansvarsbetingende 

aktivitet eller passivitet fra styrets

side, er det et absolutt vilkår for erstatning 

at det også konstateres en adekvat årsakssammenheng 

mellom det ansvarsbetingende 

forholdet og tapet. Man sier gjerne at ansvaret 

vil være utelukket dersom det ikke kan 

dokumenteres at tapet ville vært unngått ved 

en alternativ handling fra styrets side. 

I denne forbindelse er det vesentlig at hvert 

enkelt styremedlems ansvar må vurderes 

individuelt. Ansvaret er personlig og man kan 

ikke ilegges erstatningsansvar etter en kollektiv 

vurdering av forhold i styret som sådant. 

Dette medfører bl.a. at et styremedlem som 

hovedregel ikke kan holdes ansvarlig for 

beslutninger som fattes i styremøter man ikke 

selv har deltatt i. Regelen er imidlertid ikke 

absolutt og det vil kunne oppstå ansvar også 

i slike tilfeller ved at uteblivelsen i seg selv 

regnes som ansvarsbetingende. 

Et styremedlem som møter og stemmer 

mot den beslutning som senere viser seg å 

medføre tap vil normalt være ansvarsfritt. I 

juridisk teori har det imidlertid vært drøftet 

om man også må fratre som styremedlem for 

å gå helt fri av ansvar og her er svaret ikke 

klart. Resonnementet bygger på en oppfatning 

av at et styremedlem som stemmer mot 

likevel medvirker til iverksettelse av vedtaket 

ved sin fortsatte deltakelse i styret. 

StrAFFANSvAr 

Straffansvar er betinget av at styremedlemmet 

har utvist ansvarsbetingende skyld. 

Ansvar kan være aktuelt i forhold til overtredelse 

av flere lovverk med særskilt sanksjonering, 

særlig innen skatteretten. Vanligst 

er imidlertid at spørsmålet oppstår ved 

insolvenstilfelle i forhold til straffelovens § 

284, som også vil kunne stå sentralt i forhold 

til en parallell erstatningsvurdering. 

StYrEANSvArEt S I D E 1 5 

Bestemmelsen fastsetter at en skyldner 

som forsettlig eller grovt uaktsomt unnlater 

å begjære åpning av gjeldsforhandling eller 

konkurs kan straffes dersom skyldneren er 

insolvent, og unnlatelsen medfører at en 

disposisjon eller et utlegg ikke kan omstøtes, 

og dette forringer fordringshavernes 

dekningsutsikt betydelig, eller skyldnerens 

næringsvirksomhet klart går med tap og 

skyldneren må innse at han ikke vil kunne gi 

fordringshaverne oppgjør innen rimelig tid. 

Det er gjerne dette man omtaler som å ”drive 

for kreditors regning”. 

Straffansvaret er ikke absolutt. Unnlatelsen 

av å begjære åpning av gjeldsforhandling 

eller konkurs er likevel straffri dersom 

skyldneren har opptrådt i forståelse med fordringshavere 

som representerer en vesentlig 

del av fordringsmassen med hensyn til både 

beløp og antall. 

StYrEANSvArSFOrSIKrINg 

Konsekvensene av et styreansvar kan for det 

økonomiskes vedkommende til en viss grad 

avhjelpes ved tegning av styreansvarsforsikring. 

Erfaringsmessig er imidlertid slike 

forsikringer kostbare og vanskelige/umulige å 

få tegnet i utsatte selskaper. 

SluttKOmmENtArEr 

Som det vil fremgå ovenfor er styredeltakelser 

forbundet med en klar og ikke ubetydelig 

risiko, uten at jeg av den grunn vil advare 

mot vervene som sådanne. Det er imidlertid 

svært viktig å være oppmerksom på de høyst 

reelle plikter som følger med styredeltakelsen 

og at man innretter seg deretter. Kravene 

til styremedlemmenes profesjonalitet er 

strenge og selv om man nok kommer langt 

med å utvise sunn fornuft og forsiktighet er 

dette neppe tilstrekkelig. Man må også være 

i besittelse av et minimum av kompetanse for 

å verge seg mot ansvar.

SIDE 16 SAmlIvSbruDD Og bArN 

Solidaransvar for lønnsforpliktelser 

Av advokat Anders hauger, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS 

anders.hauger@eurojuris.no 

Anders Hauger er ansatt som advokat i Svensson Nøkleby Advokatfirma 

ANS i Drammen. Han arbeider der særlig med fagfeltene 

offentlige anskaffelser, entreprise og arbeidsrett. Han har tidligere 

arbeidet 9 år i KS Advokatene i Kommunesektorens interesse- og 

arbeidsgiverorganisasjon, og har dermed erfaring både fra oppdragsgiver-/byggherresiden 

og entreprenørsiden. I denne artikkelen 

informerer Hauger om de kommende regler om solidaransvar for 

lønnsforpliktelser som trer i kraft fra 01.01.2010. 

INNlEDNINg 

Fra 1. januar 2010 innføres nye regler om 

solidaransvar for lønnsforpliktelser. Reglene 

innføres i lov om allmenngjøring av tariffavtaler 

og vil gjelde for de bransjer hvor det er 

bestemt at tariffavtalene skal allmenngjøres. 

Dette gjelder foreløpig først og fremst byggeog 

anleggsbransjen og verftsindustrien. 

Reglene blir gjeldende for kontrakter inngått 

etter reglenes ikrafttredelse. 

Reglene om solidaransvar, nedfelt i ny § 13 

i lov om allmenngjøring av tariffavtaler, gjør 

at leverandører og underleverandører som 

setter ut arbeid eller leier inn arbeidstakere 

er ansvarlige for utbetaling av lønn, overtidsbetaling 

og feriepenger. Dette gjelder likevel 

bare ubetalt lønn inntil det nivå som følger av 

allmenngjøringsforskriftene og ferieloven. Er 

det avtalt høyere lønn kan dette ikke kreves i 

medhold av bestemmelsen. 

Lønn skal utbetales med vanlig forskuddstrekk 

og innberettes som lønn. Også 

dette ansvaret ligger på den som utbetaler 

etter solidaransvaret. 

Kravet kan rettes mot enhver leverandør/ 

underleverandør i hele kontraktskjeden, 

men ikke overfor sidestilte underleverandører. 

Hver av leverandørene er etter regelen 

ansvarlig for hele beløpet, og skal betale 

kravet innen tre uker fra krav mottas. Det 

er imidlertid som hovedregel mulig for den 

som har betalt beløpet å kreve regress av de 

øvrige ansvarlige. 

For at et regressoppgjør skal gå så ryddig 

som mulig er det god grunn til å inngå avtale 

om fordeling av eventuelle krav etter reglene, 

gjerne i forbindelse med inngåelse av kon-

trakt om utførelsen. Hvis det ikke foreligger 

slik avtale vil utgangspunktet være at ansvaret 

fordeles likt mellom de ansvarlige. Dette gir 

ikke nødvendigvis et rettferdig resultat i de 

konkrete tilfellene. 

Oppdragsgivere er i utgangspunktet ikke omfattet 

av regelen, til tross for at overskriften 

på paragrafen lyder ”solidaransvar for oppdragsgivere”. 

Oppdragsgivere kan imidlertid 

bli ansvarlige gjennom forskrifter, ”dersom 

særlige hensyn tilsier det”. Det er foreløpig 

ingen planer om slike forskrifter. 

Reglene skal først og fremst sikre at arbeidstakerne 

får det lønnsnivå og de rettigheter 

som allmenngjøringsloven er ment å gi dem. 

Det antas at en viktig effekt av solidaransvaret 

vil være at hele kontraktskjeden blir opptatt 

av at det ikke leies inn eller engasjeres firmaer 

der det ikke er klarlagt at lønns- og arbeidsforhold 

er i tråd med regelverket. 

Nærmere om hvem som blir ansvarlig 

Solidaransvaret omfatter en entreprenør 

eller leverandør som har påtatt seg å utføre 

et oppdrag, og som benytter en eller flere 

underleverandører/underentreprenører til å 

utføre en del av oppdraget. Ansvaret gjelder 

gjennom hele kjeden og gjelder både ved utsetting 

av arbeid og innleie av arbeidstakere. 

Det vil imidlertid ikke være solidaransvar for 

leverandører av rene varer som skal anvendes 

under byggearbeidene. Heller ikke prefabrikerte 

moduler og lignende. Allmenngjøringsforskriften 

avgrenser seg til arbeid utført på 

byggeplass. 

Byggherren blir ikke ansvarlig. Det betyr at 

i de tilfeller en entreprenør bestemmer seg 

for å føre opp et bygg for senere salg, og 

anvender underentreprenører for ulike deler 

av arbeidene, vil ansvaret utelukkende ligge 

på underleverandørene. Hvis det bare foreligger 

underentrepriser for ulike fag og direkte 

SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr S I D E 1 7 

kontrakter med entreprenøren for disse, vil 

reglene ikke få noen praktisk betydning. 

Det må antas at byggherre/oppdragsgiver 

kan bli medansvarlig for å dekke forpliktelsene 

i en regressomgang på grunnlag av 

kontrakt og/eller skyld-ansvar. Dette kan 

særlig være aktuelt der underentreprenøren 

er tiltransportert av byggherre til general-/ 

hovedentreprenør. Den enkelte arbeidstaker 

vil imidlertid ikke kunne kreve byggherren 

direkte. 

hva blir man ansvarlig for? 

Allmenngjøringsloven med forskrifter 

fastsetter minimumslønn. Dersom det ikke 

utbetales lønn, eller lønnen er under det 

fastsatte nivået, kan arbeidstakeren kreve det 

gjenværende. Det antas at det kan oppstå en 

rekke saker der arbeidsgiver hevder at lønn 

er utbetalt i samsvar med minimumslønn, 

mens arbeidstaker på sin side hevder at trekk 

for for eksempel husleie ikke er reelt, og at 

lønnen dermed er lavere enn minimumslønnen. 

Også i slike tilfeller må solidaransvarlig ta 

stilling til kravets rettmessighet innen tre uker. 

I tillegg til lønn opp til minimumsnivå er solidaransvarlig 

ansvarlig for overtidstillegg i tråd 

med tariffavtale. Dette er for byggearbeider 

satt til 50 % av timesatsen for arbeid utover 

ordinær arbeidstid. For arbeid utover ordinær 

arbeidstid i tidsrommet mellom kl. 21.00 

og kl. 06.00 og på søndager og helligdager 

skal det betales et tillegg på 100 % av timesatsen. 

Dette er mer enn det arbeidsmiljøloven 

gir rett til. 

For de ovenstående rettigheter er ansvaret 

begrenset til lønn og overtidstillegg som 

har forfalt de siste tre måneder før kravet 

fremsettes. Det er grunn til å peke på at dette 

gir en viktig avgrensning i forhold til kravets 

størrelse, men at denne bare vil være funksjonell 

der den eller de som blir møtt med et

SIDE 18 SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr 

krav i medhold av solidaransvaret sørger for 

at den arbeidsgiver som ikke betaler lønn og/ 

eller overtid enten tas ut av kontraktskjeden, 

eller avskjæres fra å motta betaling for de ikke 

betalte arbeidene. For å sikre oppfølging av 

dette er det satt krav om at den som mottar 

ett krav skal varsle øvrige ansvarlige leverandører 

skriftlig innen to uker. 

Når det gjelder feriepenger vil kravet overfor 

solidaransvarlige også måtte kreves innen tre 

måneder etter forfallsdato etter ferieloven. 

Forfallstidspunktet vil imidlertid normal være 

midt i året etter at feriepengene er opptjent. 

Hvis det i tillegg kreves feriepenger for det 

aktuelle året vil det teoretisk være mulig å bli 

ansvarlig for feriepenger for omtrent ett år og 

ni måneder. Ferieloven blir endret slik at forfallstidspunktet 

for feriepenger det aktuelle 

året fremskyndes til når krav fremsettes. 

Det er utelukkende feriepenger for det 

konkrete oppdraget som kan kreves av de 

solidaransvarlige. Det er også bare feriepenger 

etter ferieloven som kan kreves, slik at det 

ikke spiller noen rolle om det for eksempel er 

avtalt 5 ukers ferie. Det er i tillegg bare kreves 

feriepenger opptjent ut i fra lønnsnivået i 

allmenngjøringsforskriften. Eventuelt overskytende 

kan ikke kreves fra en solidaransvarlig. 

Det kan imidlertid dreie seg om betydelige 

beløp, da også feriepenger for overtid må 

dekkes. 

Det er en forutsetning for solidaransvar for 

feriepenger at også lønnen er misligholdt. 

hva innebærer solidaransvar? 

De solidaransvarlige hefter på samme måte 

som en selvskyldnerkausjonist overfor 

arbeidstaker. Dette vil si at arbeidstaker ikke 

behøver å fremvise at han/hun forgjeves har 

forsøkt å få pengene fra arbeidsgiver. 

Den som krever utbetaling etter solidaransvaret 

må på vanlig måte sannsynliggjøre sitt 

krav. Både eksistensen, størrelsen, at det er 

forfalt og at det ikke er utbetalt fra arbeidsgiver 

eller andre solidaransvarlige. Arbeidstaker 

kan rette kravet mot en eller flere ansvarlige 

etter regelen mot solidaransvar, og det forutsettes 

at de solidaransvarlige sikrer at det ikke 

skjer utbetaling av samme krav fra flere. 

Dersom de solidaransvarlige ikke anser det 

for bevist at det eksisterer et lønnskrav, eller 

at det bare delvis er bevist, kan de solidaransvarlige 

la være å utbetale etter kravet. 

De risikerer dog at kravet forfølges og at de 

blir ansvarlige også for renter for forsinket 

betaling. 

Nekter de solidaransvarlige å utbetale i 

henhold til kravet må sak reises av den som 

krever utbetalingen etter alminnelige regler. 

unntak for illojal anvendelse av 

regelverket 

Det er fastsatt i regelen at den ikke gir rett til 

utbetaling når arbeidstaker før arbeidet startet 

var klar over at arbeidsgiver ikke hadde 

planer om å betale for arbeidet selv, men 

ønsket å anvende reglene for solidaransvar til 

å skyve ansvaret over på andre. 

Særlig om konkurs 

Solidaransvaret avgrenses mot de tilfeller der 

det er åpnet konkurs hos arbeidsgiver. I slike 

tilfeller kan arbeidstakeren rette krav mot 

statens lønnsgarantiordning etter lønnsgarantiregelverket, 

og solidaransvar er dermed 

unødvendig. Retten til å kreve lønnsgaranti 

fra den norske ordningen gjelder også for 

arbeidstakere som er utsendt til Norge fra en 

virksomhet som er etablert i annet EØS-land. 

Det betyr at dersom det er åpnet konkurs 

hos arbeidsgiver må arbeidstakeren rette alle

krav på lønn- og feriepenger som på dette 

tidspunktet ikke er dekket verken av arbeidsgiver 

eller eventuell solidaransvarlig, mot den 

statlige lønnsgarantiordningen. Arbeidstaker 

kan med andre ord ikke velge om kravet skal 

rettes mot lønnsgarantiordningen eller en 

solidaransvarlig. 

I utgangspunktet er det et vilkår for lønnsgarantidekning 

at lønnskravet ikke har forfalt til 

betaling mer enn fire måneder før fristdagen. 

Lønnskrav som har forfalt til betaling lenger 

tilbake kan imidlertid være dekningsberettigede 

dersom arbeidstakeren uten «ugrunnet 

opphold» enten har søkt fordringen inndrevet 

eller har tatt skritt som nevnt i konkursloven § 

63 for å få åpnet konkurs, jf. dekningsloven § 

9-3 andre ledd. 

Ifølge forarbeidene til reglene om solidaransvar 

må arbeidstaker fremme krav overfor 

solidaransvarlig senest tre måneder etter at 

lønnskravet forfalt. Videre vil den solidaransvarlige 

få en frist på tre uker til å betale 

ut arbeidstakers krav. Dersom arbeidsgiver 

i mellomtiden går konkurs, legger departementet 

til grunn at et opphold i inndrivelsesprosessen 

som skyldes at arbeidstaker retter 

lønnskravet sitt mot den solidaransvarlige i 

henhold til reglene om solidaransvar, må anses 

for å være et grunnet opphold i forhold til 

dekningslovens regler. Dermed vil lønnsgarantikravet 

være i behold. 

Konkurs hos arbeidsgiver der solidaransvarlig 

har utbetalt lønn etter 

solidaransvar 

En solidaransvarlig som har innfridd arbeidstakerens 

lønnskrav i henhold til forslaget om 

solidaransvar, vil etter de alminnelige konkursreglene 

kunne tre inn i arbeidstakerens 

krav mot konkursboet, jf. dekningsloven § 9-5 

andre ledd om overdragelse av fortrinnsberettigede 

fordringer. Ved innfrielse av en fortrinnsberettiget 

fordring, går fortrinnsretten 

ifølge dekningsloven over på det regresskrav 

SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr S I D E 1 9 

som innfrieren har. Bestemmelsen må tolkes 

slik at solidaransvarliges regresskrav mot 

arbeidsgiver som hoveddebitor, vil inneha de 

samme fordeler som arbeidstakerens krav 

ville hatt i boet. Etter dekningsloven § 9-3 nr. 

1 er fordringer på lønn eller annet arbeidsvederlag 

fortrinnsberettigede fordringer av 

første klasse. 

Arbeidstaker må fremme krav overfor solidaransvarlig 

senest tre måneder etter lønnens 

forfallstidspunkt. Deretter har den solidaransvarlige 

en frist på tre uker til å utbetale 

lønnskravet. Hvis de omtalte fristene benyttes 

fullt ut, medfører det at forfallstiden til kravet 

den solidaransvarlige har overtatt vil ligge 

lenger tilbake enn fire måneder før fristdagen, 

dersom arbeidsgiver går konkurs senere enn 

en uke etter at den solidaransvarlige utbetalte 

lønnen. Forarbeidene legger til grunn at tiden 

som medgår til utbetaling av lønn i henhold til 

reglene om solidaransvar må betraktes som 

et grunnet opphold i inndrivelsesprosessen 

i regressomgangen mellom solidaransvarlig 

og lønnsgarantiordningen. Det kan i imidlertid 

være grunn til å understreke at kravet til 

aktivitet etter dekningsloven § 9-3 andre ledd 

også vil gjelde for innfriende solidaransvarlig. 

Oppsummering og forslag til tiltak 

Reglene om solidaransvar gir risiko for å bli 

belastet med økonomisk ansvar for andre aktørers 

manglende oppfyllelse av rettigheter til 

sine ansatte eller innleide. Formålet er å øke 

kontraktskjedens fokus på såkalt sosial dumping, 

og slik at de ulike aktørene må passe på 

hverandre. Jeg antar at fokuset og tiltakene 

for å unngå å komme i ansvar vil ha langt 

større betydning enn de faktiske kravene som 

vil framsettes etter regelen. 

Foruten å regulere ansvarsforholdene og den 

økonomiske belastningen mellom de ulike 

ledd i kontraktskjeden antas følgende tiltak 

som hensiktsmessige:

SIDE 20 SOlIDArANSvAr FOr løNNSFOrPlIKtElSEr 

• Øke omfanget av garantier, slik at et eventuelt 

kontraktsansvar kan være sikret og ikke 

utgjøre en risiko. 

• Bruke kontraktsbestemmelser som tydeliggjør 

ansvaret for å følge allmenngjøringsloven 

med forskrifter. 

• Bruke kontraktsbestemmelser som gir økonomiske 

sanksjoner for kontraktsbrudd som 

innebærer brudd på allmenngjøringsloven 

med forskrifter. 

• Innføre kontraktsbestemmelser som gir 

rett og plikt til å føre tilsyn og kontroll med 

underliggende kontraktsparter. 

• Innføre kvalitetssikringssystemer og dokumentasjonskrav 

som sikrer at allmenngjøringsloven 

med forskrifter er holdt før fullt oppgjør 

finner sted.

SIDE 21 øKONOmISK SAmlIvSbruDD OPPgjør Og bArN EttEr ENDt SAmbOErFOrhOlD 

Sikring av krav ved tilbakeholdsrett 

Av advokat Steinar Fagerholt, Advokatfirmaet Eurojuris harstad AS 

steinar.fagerholt@eurojuris.no 

Steinar Fagerholt er advokat og partner i Advokatfirmaet Eurojuris Harstad 

AS. Han har jobbet i firmaet siden 1987, og har bred erfaring fra bl.a. 

konkursbobehandling, arv og skifte, fast eiendoms rettsforhold, kontraktsrett 

og forvaltningsrett. Fagerholt er medlem i faggruppen “Insolvens” i 

Eurojuris Norge. 

I denne artikkelen redegjør Fagerholt for hvordan en tjenesteyter kan 

sikre sitt pengekrav ved bruk av tilbakeholdsrett i en formuesgjenstand. 

En kreditor kan holde tilbake en formuesgjenstand, 

for eksempel en båt eller en bil som 

tilhører en annen, som sikkerhet for et pengekrav 

når det er naturlig sammenheng mellom 

kravet og etableringen av besittelsen. Dette er 

i utgangspunktet et ulovfestet prinsipp, men 

det finnes innenfor lovverket enkelte bestemmelser 

hvor prinsippet er lovfestet. Sjølovens 

§ 54 har regler om tilbakeholdsrett for et 

båtverksteds tilbakeholdsrett for sikring av 

oppgjør for bygging eller reparasjon av båter. 

Bestemmelsen har følgende ordlyd: 

Den som bygger eller reparerer et skip, 

kan utøve tilbakeholdsrett i skipet til sikring 

av sin fordring i anledning av byggingen 

eller reparasjonen så lenge denne fortsatt 

har skipet i sin besittelse. 

Tilbakeholdsretten står tilbake for sjøpante 

rett i skipet, men går foran annen rett og 

andre heftelser i skipet. 

I håndverkstjenesteloven er det i § 46 en tilsvarende 

bestemmelse for en tjenesteyter som 

utfører reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, 

ombygginger m.m. for en forbruker. 

Denne bestemmelsen har følgende ordlyd: 

Gjelder tjenesten en ting som er overgitt til 

eller som ellers er hos tjenesteyteren, og 

betaler forbrukeren ikke i rett tid det tjenes 

teyteren kan kreve etter oppdraget, kan 

tjenesteyteren holde tingen tilbake inntil 

forbrukeren betaler eller stiller sikkerhet for 

kravet. 

Tilbakeholdsretten etter håndverkstjenesteloven 

gjelder for løsøreting. 

Forutsetningen for tilbakeholdsretten er at 

det forligger en lovlig besittelse i forbindelse 

med det avtalte arbeid.

SIDE 22 SIKrINg Av KrAv vED tIlbAKEhOlDSrEtt 

Det betyr at det må være konneksitet mellom 

kravet og grunnlaget for at gjenstanden er i 

kreditors besittelse. Det må være en naturlig 

sammenheng mellom forholdene. Et typisk 

eksempel er at bilverkstedet holder tilbake 

bilen det har utført reparasjonsarbeid på 

som sikkerhet for reparasjonsomkostningene. 

Verkstedet kan ikke utøve tilbakeholdsrett i 

noen annen gjenstand enn den som det er 

utført arbeid på. 

Verkstedet kan heller ikke etter at bilen er 

utlevert til bileieren, hente bilen tilbake etter at 

den er utlevert bileieren. 

Tilsvarende vil båtverkstedet miste tilbakeholdsretten 

når båten har gått fra kaien. 

For å opprettholde tilbakeholdsretten, er 

det viktig at man holder båten på verkstedet 

og ikke på noe tidspunkt gir slipp på den før 

regningen er betalt. Hvis man først har sluppet 

båten, har man ikke lenger noen tilbakeholdsrett. 

Tilbakeholdsretten kan ikke reetableres 

etterpå ved f.eks. å hente båten tilbake. Det vil 

bli å betrakte som ulovlig selvtekt. 

Det gjelder i utgangspunktet ingen begrensninger 

for hvor stort kravet er i forhold til 

gjenstandens verdi. Tilbakeholdsrett kan f.eks. 

utøves i en båt verdt flere millioner kroner 

for et krav på kun et par tusen. Men dersom 

det tilbakeholdte kan deles opp slik at de 

enkelte deler beholder sin verdi, kan man som 

hovedregel ikke holde tilbake mer enn det 

som behøves for å gi tilstrekkelig sikkerhet for 

kravet. 

Utøvelse av tilbakeholdsretten i ren sjikanehensikt 

må anses ulovlig. 

Det kan være noe usikkert hvor grensen for 

sjølovens begrep ”reparasjon” går i relasjon til 

vedlikeholdsarbeid. Men det må være ganske 

opplagt at også arbeid med avdekking av 

skade forut for reparasjon, må gå inn under 

reparasjonsarbeid. 

Tilbakeholdsretten gir i utgangspunktet ingen 

salgsrett, jf. dog nedenfor om muligheter for 

salg. Det gir heller ingen panterett, men er i 

første rekke et pressmiddel overfor debitor 

for å få debitor til å betale for byggingen/reparasjonen. 

Selv om tilbakeholdsretten ikke gir 

noen panterett i gjenstanden, vil det pressmiddel 

som tilbakeholdsretten representerer, som 

oftest være meget virkningsfull og i praksis 

langt mer effektiv enn en panterett i tingen. 

Selv om tilbakeholdsretten ikke gir noen 

panterett, vil det at man har etablert lovlig 

tilbakeholdsrett, gjøre at man i praksis får 

oppgjør foran alle andre rettighetshavere i 

gjenstanden. Man har altså gjennom tilbakeholdsretten 

sikret sitt krav tilsvarende verdien 

av gjenstanden. 

Ved tvangssalg av gjenstanden vil det krav som 

er lovlig sikret gjennom tilbakeholdsrett, bli 

dekket først. Andre panthavere vil måtte stå 

tilbake for dette kravet. Det eneste som går 

foran tilbakeholdsretten i båt, er sjøpantekrav. 

Det vil si uoppgjorte hyrekrav, krav på 

havneavgifter etc. Det er definert i sjøl. § 51 

hva sjøpanteretten omfatter. 

Tilbakeholdsretten har rettsvern i forhold til 

debitors konkursbo for kreditors krav med 

renter. 

Den som utøver tilbakeholdsrett, har visse 

plikter til å dra omsorg for gjenstanden. Han 

må sørge for at gjenstanden blir beskyttet mot 

uvedkommende f.eks. ved innlåsing. Han må 

også sørge for at gjenstanden ikke blir skadet 

som følge av værforhold, frost eller lignende. 

Han kan bli erstatningsansvarlig for skade hvis 

han i forbindelse med utøvelse av sin tilbakeholdsrett 

har opptrådt uaktsomt og gjenstanden 

som følge av det er blitt skadet. 

Omkostningene han blir påført som følge av 

omsorgsforpliktelsene, kan han kreve erstattet 

av eieren. Krav på å få dekket disse omkostningene 

er sikret gjennom tilbakeholdsretten på

samme måte som hovedkravet. 

Tilbakeholdsretten foreldes ikke. Selv om 

kravet som tilbakeholdsretten skal sikre er 

foreldet, vil kravet likevel fortsatt bestå i kraft 

av tilbakeholdsretten. 

Som utgangspunkt har kreditor ikke rett til å 

selge gjenstanden. Som regel vil det pressmiddel 

som tilbakeholdsretten representerer, 

foranledige oppgjør fra debitor. Det vil da ikke 

være noe behov for rettighetshaveren etter 

tilbakeholdsretten å få solgt gjenstanden. 

Men i særlige tilfelle er det likevel anledning 

til for rettighetshaveren etter tilbakeholdsretten 

å foreta salg av gjenstanden. Hvis f.eks. 

verkstedet er blitt sittende med båten i lang 

tid, og omkostningene ved dette begynner å 

bli betydelige, kan salg være lovlig. En konkret 

rimelighetsvurdering i slike tilfeller vil være 

avgjørende. Før et eventuelt salg må imidlertid 

eieren varsles, slik at han gis en siste sjanse til å 

gjøre opp sitt utestående hos den som utøver 

tilbakeholdsrett. 

Eier av gjenstanden kan kreve gjenstanden 

frigitt mot å stille bankgaranti for kravet. Dette 

kan også skje hvis kravet er omtvistet. Det kan 

da stilles bankgaranti. Denne utløses under 

forutsetning av at verkstedet i en etterfølgende 

rettstvist får medhold i det underliggende 

kravet. 

SIKrINg Av KrAv vED tIlbAKEhOlDSrEtt S I D E 2 3

OFFENtlIgE ANSKAFFElSEr – KvAlIFIKASjONSKrAv Og tIlDElINgSKrItErIEr S I D E 2 4 

Avbestilling i entrepriseforhold 

Av advokat Petter holmen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS 

petter.holmen@eurojuris.no 

Petter Holmen er partner i Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS i 

Drammen. Han har erfaring fra eiendomsutvikling, og har jobbet som 

advokat siden 1997 med hovedvekt på entrepriserett og plan og bygningsrett. 

Holmen er medlem i faggruppen ”Fast eiendom / bygg & 

entreprise” i Eurojuris Norge. 

I denne artikkelen presenteres en oversikt over rettigheter og plikter 

ved avbestilling innen entrepriseretten. 

I. INNlEDNINg 

De færreste byggeprosjekter blir gjennomført 

fullt ut i samsvar med partenes opprinnelige 

avtale. Underveis i en utbygging oppstår 

det gjerne avvik enten fordi utbygger vil ha 

endringer, eller fordi entreprenøren møter 

på forhold som ikke har vært hensyntatt ved 

kontraktsinngåelsen. 

Regler for håndtering av avvik finnes både 

i situasjoner hvor utbygger er forbruker, og 

hvor utbygger er profesjonell. I det første 

tilfelle er forholdene regulert i bustadoppføringslova, 

i det andre tilfellet gjerne i forskjellige 

varianter av Norsk Standard. 

Ett særlig aktuelt tema i tider med økonomisk 

nedgang, er spørsmålet om rett til hel eller 

delvis avbestilling av kontraktsfestede leveranser. 

Avbestilling er en ensidig rettighet for 

byggherre til å bestemme at han ikke vil ha 

de kontraherte arbeidene utført. 

Hovedtrekkene i avbestillingsretten vil bli 

behandlet i artikkelen. 

I I. FOrbruKErFOrhOlD 

I forbrukerforhold er retten til avbestilling 

regulert i bustadoppføringslova (bfl.) kapittel 

VI. 

For det første er det i § 52, 1. ledd slått fast 

at forbruker har rett til å avbestille hele eller 

deler av ytelsen før overtakelse. Avbestilling 

krever ingen begrunnelse. 

Grensen mellom delvis avbestilling og endringer 

er glidende. Dersom det i kontrakten 

er avtalt at forbruker ikke kan kreve endringer 

som reduserer vederlaget med mer enn 

15% (jfr. bfl. § 9, 3. ledd), må reduksjoner som 

overstiger 15% regnes som en delvis avbestilling. 

I bfl. skilles det mellom avbestilling hvor 

avtalen omfatter rett til grunn (tomten) og

avbestilling hvor avtalen kun omfatter bebyggelsen. 

Hvor avtalen bare omfatter oppføring av 

bygning, skal forbruker ved avbestilling 

betale vederlag for utført arbeid og innbygde 

materialer. I tillegg kan entreprenøren kreve 

erstatning for økonomisk tap, herunder 

erstatning for tapt fortjeneste. Erstatning er 

betinget av at entreprenøren kan godtgjøre 

at han ikke har mulighet til å oppnå en 

tilsvarende fortjeneste på et annet oppdrag. 

Erstatning er videre betinget av at avbestillingen 

ikke skyldes at forbruker ikke nyttiggjøre 

seg huset eller betale for ytelsen fordi det 

har oppstått en hindring som ligger utenfor 

forbrukerens kontroll og det fra forbrukerens 

side ikke var rimelig å forutse at hindringen 

på avtaletiden. Eksempler på slike hindringer 

kan f.eks. være dødsfall, skilsmisse eller 

andre personlige forhold. I slike tilfeller vil 

entreprenøren kun få dekket vederlaget for 

utført arbeid og materialer. 

Dersom avtalen omfatter både hus og grunn, 

følger det av bfl. § 53 at de særlige reglene 

om avbestilling ved hindringer ikke gjelder. 

Det er naturlig nok heller ikke aktuelt 

for forbruker å betale for utført arbeid og 

materialer, i og med at det ved avtaler om 

hus og grunn vil være entreprenøren som 

er eier frem til ferdigstillelse og overtakelse. 

I slike tilfeller vil avbestilling medføre at 

entreprenøren kan kreve erstatning for sitt 

økonomiske tap innenfor det som forbrukeren 

med rimelighet kunne påregne som 

følge av avbestillingen. Entreprenøren har i 

slikt tilfelle plikt til å redusere forbrukers tap, 

normalt ved å videreselge boligen til høyest 

mulig pris. 

I enkelte kontrakter som gjelder prosjekterte 

nye boliger, er det ikke uvanlig at det i stedet 

for erstatningsansvar ved avbestilling er 

avtalt et avbestillingsgebyr. Slike klausuler er 

lovlige etter bfl. § 54. Det avtalte gebyret kan 

AvbEStIllINg I ENtrEPrISEFOrhOlD S I D E 2 5 

reduseres dersom avbestilling skjer på grunn 

av slike hindringer som er nevnt foran. 

Det kan også skje at utbygger vil kreve en 

høyere erstatning enn det avtalte avbestillingsgebyret 

fordi det faktiske tapet er 

høyere. I en dom fra Oslo Tingrett av 19. mai 

2009 ble det slått fast at avbestillingsgebyr 

på kr 100 000,- ikke fremsto som rimelig i 

forhold til utbyggers faktiske tap. Retten kom 

til at kjøper måtte betale erstatning lik utbyggers 

fulle tap på kr. 929 000,-. 

I forbrukerforhold kan det ikke avtales vilkår 

som stiller forbruker dårligere enn det som 

følger av loven. 

Etter at tvist er oppstått, kan partene imidlertid 

gjøre forliksavtaler, og da kan forbrukeren 

akseptere vilkår i forliket som stiller ham 

dårligere enn det som ville følge av loven. 

III. PrOFESjONEllE ENtrEPrISE- 

KONtrAKtEr 

Mellom profesjonelle aktører vil avbestillingsretten 

normalt være nedfelt ved bruk 

av Norsk Standard. Aktuelle standarder 

vil være NS 8405 eller NS 8406 for rene 

utførelsesentrepriser og NS 3431 for totalentrepriser. 

De nevnte standarder har alle bestemmelser 

om byggherres rett til avbestilling. I de nye 

utførelsesentreprisestandardene er det 

uttrykkelig nevnt at avbestillingsreglene kun 

kommer til anvendelse dersom det avbestilte 

arbeidet utgjør mer enn 15% av kontraktssummen. 

Avbestilling av arbeider under 15% 

skal behandles som endringer. 

Selv om dette ikke fremgår tilsvarende i 

bestemmelsene for totalentreprise, må 15% 

grensen anses som retningsgivende også her.

SIDE 26 AvbEStIllINg I ENtrEPrISEFOrhOlD 

Grensen på 15% vil være av stor betydning 

for byggherre, da erstatning til entreprenøren 

kun blir aktuelt dersom netto endringer 

utgjør mer enn 15%. Dette innebærer at man 

i mange tilfeller først i sluttoppgjøret kan slå 

fast om entreprenøren har rett til erstatning. 

En våken byggherre bør ha fokus på dette, 

slik at han ved eventuell delvis avbestilling 

om mulig holder seg innenfor nevnte ramme 

for å unngå erstatningskrav fra entreprenøren. 

Avbestilling fra byggherre må fremsettes 

skriftlig ”i så god tid som mulig”. Bruk av 

epost anses som tilstrekkelig dersom det i 

kontrakten er avtalt bruk av elektronisk kommunikasjon. 

Dersom avbestilling fra byggherre rammer 

underentreprenører eller leverandører, følger 

det av bestemmelser i standardene at byggherre 

plikter å betale avbestillingserstatning 

til entreprenøren dersom entreprenøren som 

følge av endringen plikter å betale erstatning 

til underentreprenøren eller leverandøren. 

Det gjelder ingen prosentgrense i dette 

tilfelle, hvilket er naturlig. En avbestilling av 

en mindre leveranse eller utførelse overfor 

hovedentreprenør kan gjerne innebære at 

hele leverandørens eller underentreprenørens 

ytelse faller bort. Det kan også tenkes 

at en endring bestilt av byggherre medfører 

netto økning overfor hovedentreprenør 

mens en underentreprise faller bort, f. eks. 

dersom det besluttes å bytte leverandør av 

bygningsdeler. 

Iv. ErStAtNINgSOPPgjør 

Det er entreprenørens økonomiske tap 

som skal erstattes ved avbestilling. Entreprenøren 

skal stilles som om prosjektet ble 

gjennomført som forutsatt. Bestemmelsene 

om erstatning ved avbestilling er tolket slik at 

tapsberegningen skal omfatte både direkte 

og indirekte tap. 

Tapet skal i utgangspunktet omfatte fortjenestetapet 

i det aktuelle prosjekt, samt 

entreprenørens generalomkostninger til 

administrasjon, tilbudsberegning og andre 

kostnader forbundet med den generelle drift. 

Når det gjelder fortjenestetapet, vil normalt 

prosjektregnskapet for det aktuelle prosjekt 

gi et godt grunnlag for å beregne tapet ved 

avbestillingen. Dersom det ikke er mulig å 

dokumentere tapet i det konkrete prosjektet, 

kan det være aktuelt å foreta en beregning 

basert på erfaringstall fra dekningsbidrag i 

tidligere sammenlignbare prosjekter. I rettspraksis 

er gitt erstatning basert på gjennomsnittlig 

dekningsbidrag over en periode. 

Entreprenøren har bevisbyrden for tapet, og 

han har tapsbegrensningsplikt. I tapsbegrensningsplikten 

kan det inngå at han kan 

ha plikt til å permittere ansatte. Kostnader 

til omdisponering av arbeidsstaben kan imidlertid 

inngå i tapet. Dersom entreprenøren 

ved avbestilling får frigitt ressurser som kan 

nyttes i andre like lønnsomme prosjekter, og 

disse prosjektene blir utført, kan det medføre 

at det ikke kan konstateres tap.

Permittering 

Av advokat thomas benson, Advokatfirma holm og benson ANS 

thomas.benson@eurojuris.no 

Thomas Benson er advokat og partner i advokatfirmaet Holm og 

Benson ANS i Bodø hvor en stor del av hans praksis er knyttet til 

arbeidsrett. Thomas Benson er også forfatter av Arbeidsrettsboka, 

og har i en årrekke vært foreleser og sensor i arbeidsrett ved Høgskolen 

i Bodø og nå også ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Advokat 

Benson er leder av faggruppen Arbeidsrett i Eurojuris Norge. Han 

er også styremedlem i Jurismus International. 

1. INNlEDNINg 

Permittering er et midlertidig opphør av 

arbeidsforholdet på grunn av virksomhetens 

forhold. 

Arbeidsgivers rett til permittering av arbeidstakere 

er ikke lovfestet. 

Dersom virksomheten er bundet av en tariffavtale, 

vil det være tariffavtalen som regulerer 

arbeidsgivers adgang til permittering. 

Dersom virksomheten ikke er bundet av 

tariffavtale er det lagt til grunn i rettspraksis 

at det er en viss rett til å permittere i arbeidsforhold. 

Retten til å permittere er hjemlet i 

sedvanerett, og adgangen gjelder dermed 

generelt. Det vil også ved vurderingen av 

permitteringsadgangen være naturlig å se 

hen til den tariffavtalen som arbeidsgiveren 

kunne ha vært bundet av dersom tariffavtale 

var inngått. 

Jeg vil i det følgende ta utgangspunkt i reglene 

i Hovedavtalen LO-NHO 2006-2009, 

heretter benevnt Hovedavtalen. De andre 

tariffavtalene har tilsvarende regler, men det 

kan være avvik i de andre tariffavtalene. 

Det er noen spesielle regler for permittering 

ved arbeidskamp. De vil ikke bli behandlet i 

denne artikkelen. 

2. vIlKårENE FOr PErmIttErINg 

Permitteringen kan kun forestas når saklig 

grunn gjør det nødvendig for bedriften, jf. 

Hovedavtalens § 8-1. 

Eksempler på saklig grunn kan være ordremangel, 

vareopptelling, reparasjoner og 

ominnredning av arbeidslokalene av en slik 

art og omfang at produksjonen helt eller 

delvis må innstilles.

SIDE 28 PErmIttErINg 

Tilsvarende kan permittering være aktuelt 

dersom det har inntruffet uforutsette 

omstendigheter som brann, strømbrudd, 

naturkatastrofer o.l. Også streik i annen 

bedrift kan etter omstendighetene være en 

slik uforutsett hending. 

Verken Hovedavtalen eller rettspraksis setter 

noen bestemt grense for hvor lenge permitteringen 

kan vare. Det er likevel en forutsetning 

for permittering ut over seks måneder at 

partene er enige om at det fortsatt foreligger 

saklig grunn, jf. Hovedavtalen § 8-1, nr. 2. 

Permittering er i motsetning til oppsigelse et 

midlertidig tiltak som forutsetter at arbeidstakerne 

vil bli gjeninntatt i arbeid. 

Permittering skal kun brukes der man har et 

midlertidig behov for redusert arbeidskraft. 

Dersom det ikke foreligger et midlertidig 

behov må arbeidsgiver vurdere om det er 

grunnlag for oppsigelse, jf. aml. § 15-7. 

Arbeidsgiver må også fortløpende vurdere 

om vilkårene for fortsatt permittering er 

tilstede. 

3. FrEmgANgSmåtEN vED PErmIttErINg 

For å sikre en forsvarlig og rettmessig permittering 

er det viktig med planlegging. Et godt 

samarbeid med de tillistvalgte er helt avgjørende 

for å sikre en vellykket permittering. 

Før permittering iverksettes må arbeidsgiver 

ha foretatt de nødvendige vurderinger av 

behovet for permittering. 

Det er også nødvendig å dokumentere at 

permittering er nødvendig. Dette må gjøres 

gjennom å fremlegge regnskapstall eller 

annen dokumentasjon som kan bekrefte at 

permittering er nødvendig. 

Hovedavtalen inneholder regler for fremgangsmåten 

ved permittering. 

Selv om virksomheten ikke er bundet av 

tariffavtale bør disse reglene følges. Virksomheten 

vil da være best sikret mot et eventuelt 

søksmål fra arbeidstakerne. 

1. Kollektiv drøftingsplikt 

Før permitteringsvarslet sendes ut skal det 

konfereres med de tillitsvalgte, jf. Hovedavtalen 

§ 8-2. 

Arbeidsgiver må derfor drøfte permitteringen, 

før permitteringen iverksettes. 

Før lengre permittering iverksettes, bør bedriften 

som et alternativ vurdere yrkesfaglig 

kompetansehevende tiltak etter bedriftens 

behov som kan styrke bedriftens konkurransesituasjon, 

jf. Hovedavtalen § 8-2, 2. 

punktum 

Kriteriene for utvelgelse av hvem som skal 

permitteres bør også drøftes. Dersom 

partene likevel ikke kommer til enighet om 

kriteriene for utvelgelse er det arbeidsgiver 

som treffer den endelige beslutningen i kraft 

av styringsretten. 

Det skal settes opp protokoll som undertegnes 

av partene, jf. Hovedavtalen § 8-2, 3. 

punktum. Protokollen bør skrives forløpende 

og underskrives av begge parter før en forlater 

drøftingsmøtet. En unngår da etterfølgende 

uenighet om standpunkter og anførsler 

som ble gjort gjeldende mellom partene. 

2. utvelgelse av arbeidstakere 

Ved utvelgelse av arbeidstakere kan ansien-

nitet fravikes ved permittering når det foreligger 

saklig grunn, jf. Hovedavtalens § 8-1, nr. 3. 

Det må imidlertid bemerkes at ansiennitetshensynet 

har mindre vekt ved permittering 

enn ved oppsigelse. Det kan ikke stilles de 

samme krav til saklighetsvurderingen ved 

permittering som ved oppsigelse. Dette på 

grunn av at permittering i motsetning til oppsigelse 

er et midlertidig tiltak som forutsetter 

at arbeidstakerne vil bli gjeninntatt i arbeid. 

Ved vurdering av om det er saklig grunn 

for å fravike ansiennitet, vil faglige kvalifikasjoner, 

sosiale og andre hensyn, så vel som 

ansettelsestid og ansiennitetsforskjeller være 

momenter av betydning. 

Jeg mener at det er saklig grunn til å 

fravike ansiennitet, dersom arbeidsgiver 

har redusert behov for utførelse av en type 

arbeidsoppgaver, men fortsatt har behov for 

utførelse av en annen type arbeidsoppgave. 

Eksempelvis må en avis kunne beholde 

journalistene og fotografene, men permittere 

administrative arbeidstakere. Dersom 

arbeidsgiver ikke skulle ha en slik rett, vil det 

kunne føre til at arbeidsgiver må permittere 

arbeidskraft innenfor et fagfelt som vedkommende 

har bruk for, mens det er overskudd 

på arbeidskraft innenfor et annet fagfelt. 

3. 14 dagers skriftlig varsel 

Permittering gis med 14 dagers skriftlig varsel 

til hver enkelt arbeidstaker. Varselet gjelder 

fra arbeidstidens slutt den dagen det gis, jf. 

Hovedavtalen § 8-3, nr. 1 og 3. 

Permittering kan derfor først iverksettes 14 

dager etter at arbeidstakerne har mottatt 

skriftlig varsel om permitteringen. 

Varselet skal også angi permitteringstidens 

sannsynlige lengde. Er det ikke mulig, skal 

fortsatt permittering drøftes med de tillitsvalgte 

senest innen 1 måned og deretter hver 

måned hvis man ikke blir enige om noe annet. 

Det skal herunder fortløpende vurderes om 

vilkårene for permittering er tilstede eller om 

det må gjennomføres oppsigelser, jf. Hovedavtalen 

§ 8-4, nr. 3. 

4. vIrKNINgENE Av 

PErmIttErINg 

Arbeidstaker har krav på lønn fra arbeidsgiver 

i fem arbeidsdager etter at permitteringen 

er iverksatt, jf. permitteringslønnsloven 

§ 3. 

Deretter vil arbeidstakeren ha krav på dagpenger, 

i medhold av folketrygdlovens § 4-7. 

Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer imidlertid 

dersom arbeidstakerne i løpet av de 

siste 18 måneder har vært helt eller delvis 

permittert uten lønn i 52 uker til sammen, jf. 

permitteringslønnsloven § 3 og forskrift av 14. 

desember 2005, nr. 1486. 

5. OPPSIgElSE uNDEr 

PErmIttErINg 

PErmIttErINg SIDE 29 

1. Arbeidsgivers oppsigelse: ikke 

arbeidsplikt - nytt arbeid 

Dersom arbeidsgiver bringer arbeidsforholdet 

til opphør i permitteringstiden har ikke 

arbeidstakere som i mellomtiden har fått seg 

nytt arbeid arbeidsplikt, jf. Hovedavtalen § 

8-6, nr. 2. Arbeidsgiver har da heller ingen 

lønnsplikt for arbeidstakeren i oppsigelsestiden. 

2. Arbeidstakers oppsigelse: ikke 

arbeidsplikt – permittert mer enn 3 

måneder

SIDE 30 PErmIttErINg 

Arbeidstaker som er permittert uten lønn 

har en kortere oppsigelsesfrist enn andre 

arbeidstakere. Oppsigelsesfristen er 14 dager 

regnet fra den dag oppsigelsen blir mottatt 

av arbeidsgiver, jf. aml. § 15-3, nr. 9. 

Dersom arbeidstakere har vært permittert 

i mer enn 3 måneder og det ikke er fastsatt 

en dato for permitteringens opphør, kan 

arbeidsgiver som har fått seg nytt arbeid 

fratre uten oppsigelsesfrist, jf. Hovedavtalen 

§ 8-6, nr. 3. 

6. OPPSummErINg 

Følgende oppsummering kan gis: 

1. Permitteringen kan kun forestas når saklig 

grunn gjør det nødvendig for bedriften 

2. Før permitteringsvarslet sendes ut skal det 

konfereres med de tillitsvalgte. Protokollen 

bør skrives forløpende og underskrives av 

begge parter før en forlater drøftingsmøtet. 

3. Permittering gis med 14 dagers skriftlig 

varsel til hver enkelt arbeidstaker. 

4. Permittering iverksettes 14 dager etter at 

skriftlig varsel er gitt. Arbeidsgivers lønnsplikt 

er på fem dager. Deretter har arbeidstakerne 

krav på dagpenger fra NAV. 

5. De permitterte skal holdes løpende orientert 

under permitteringen. 

6. Fortsatt permittering skal drøftes med de 

tillitsvalgte hver måned, hvis man ikke blir 

enige om noe annet 

7. Ved oppsigelse under permittering gjelder 

særlige regler om oppsigelsestid og fratreden. 

8. Arbeidsgivers lønnsplikt gjeninntrer 

dersom arbeidstakerne de siste 18 måneder 

har vært helt eller delvis permittert uten lønn 

i 52 uker til sammen.

Ny plandel 

Av advokat hege mortensen, Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS 

hege.mortensen@eurojuris.no 

Hege Mortensen er ansatt advokat hos Svensson Nøkleby Advokatfirma 

ANS i Drammen. Hun har jobbet i teknisk etat i 2 kommuner, 

og har i den sammenheng erfaring fra byggesak, plansaker og 

kommunesaksbehandling. Mortensen er medlem i faggruppen ”Fast 

eiendom / bygg & entreprise” i Eurojuris Norge. 

I denne artikkelen presenterer Mortensen utvalgte bestemmelser 

som er nye etter vedtagelsen av Plandelen av Plan- og bygningsloven 

i juli 2009. 

1. INNlEDNINg 

Med virkning fra 1. juli 2009 fikk plan og bygningsloven 

ny plandel. Lovendringen er et resultat 

av et omfattende revisjonsarbeid som 

startet ved at Planlovutvalget ble oppnevnt 

i oktober 1998. Parallelt med revisjonen av 

plandelen av loven, har også bygningsdelen 

av loven vært gjenstand for omfattende revisjon. 

Endringene i bygningsdelen forventes å 

trå i kraft tidligst 01.07.2010. 

Flere av Planlovutvalgets forslag til endringer 

er allerede innarbeidet i gjeldende plan- og 

bygningslov, eksempelvis reglene om tidsfrister 

i planlegging, endringer av bestemmelsene 

om konsekvensutredning samt endringer i 

bestemmelser om utbyggingsavtaler. 

Planlovutvalgets hovedsiktemål for loven er 

at den skal være et virkemiddel for å fremme 

bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, 

samfunnet og fremtidige generasjoner. 

Det har også vært et viktig mål å samordne 

statlige, regionale og kommunale oppgaver. 

Arbeidet med revisjonen av plandelen er 

omfattende, og det vil derfor føre for langt 

å redegjøre for lovendringene i sin helhet 

i denne artikkelen. Jeg har derfor valgt å 

presentere noen utvalgte emner som jeg 

mener private aktører vil ha særlig nytte av å 

kjenne til. 

2. EFFEKtIvISErINg 

Plansystemet skal ivareta to hovedfunksjoner; 

Det skal sikre gode og langsiktige helhetsløsninger, 

samtidig som systemet skal ivareta 

behovet for raske og forutsigbare avgjørelser 

for så vel private som offentlige aktører.

SIDE 32 NY PlANDEl 

Det er et faktum at tidligere plan- og bygningslov 

ga naboer, berørte myndigheter 

og allmennheten mange anledninger til å 

medvirke under saksbehandlingen både når 

det gjaldt plansaker og når det gjelder byggesaker 

med den følge at saksbehandlingen ble 

både ressurs og tidkrevende. Loven ga også 

i mange tilfeller anledninger til å ta omkamp 

på forhold som allerede var avklart og/eller 

komme med innspill svært sent i prosessen. 

Planlovutvalget har hatt som mål å få opp evt. 

interessekonflikter så tidlig og så overordnet 

som mulig i planprosessen, for på den måten 

å redusere den samlede behandlingstiden 

og skape økt forutberegnlighet. Endringene 

medfører i praksis at planer og utbyggingsprosjekter 

som er i samsvar med overordnede 

planer vil få en enklere og raskere 

behandling, mens planer og utbyggingsprosjekter 

som ikke er i samsvar med overordnede 

planer må påregne en tyngre og mer 

tidkrevende behandling. Begrunnelsen for en 

slik differensiering er at de forhold som ikke 

er i samsvar med overordnede planer må 

avklares før reguleringsplanen eller byggesøknaden 

kan godkjennes. 

Planlovutvalgets mål om effektivisering er ivaretatt 

gjennom flere av lovens bestemmelser. 

Nedenfor har jeg trukket frem og kort omtalt 

tre av bestemmelsene som etter min oppfatning 

vil være viktige bidrag i effektiviseringen 

av plan og byggeprosessene. 

a) Begrensninger i adgangen til å fremme 

innsigelser 

Lovens § 5-5 oppstiller forbud mot å 

fremme ny innsigelse mot forhold som det 

har vært fremmet innsigelse mot, og som har 

blitt avgjort i løpet av de ti foregående år. Bestemmelsen 

er også til hinder for at offentlige 

organer kan fremme innsigelser dersom de 

ikke har benyttet seg av sin rett og plikt til å gi 

planmyndighetene informasjon av betydning 

for planleggingen tidlig i prosessen. Begrensningen 

forutsetter at planmyndighetene har 

overholdt lovens varslingsplikt. 

b) Adgang til på visse vilkår å sette i gang 

bygging uten reguleringsplan 

Lovens § 11-6 angir rettsvirkningene av 

kommuneplanen. Bestemmelsen åpner for at 

kommunene ikke er pålagt å stille et generelt 

krav om utarbeidelse av reguleringsplaner. 

For de områder hvor kommunen ikke 

har oppstilt krav om reguleringsplan, skal 

søknader om tiltak behandles i samsvar med 

de retningslinjer som fremkommer av kommuneplanens 

arealdel. Dette innebærer at 

man i enkelte områder slipper å gjennomføre 

reguleringsplanarbeid før byggeprosjekter 

igangsettes. Kommuner som opplever stor 

knapphet på areal vil neppe bruke denne 

muligheten, men i kommuner med mye areal 

og få interessekonflikter vil bestemmelsen 

kunne gi en betydelig besparelse av så vel tid 

som ressurser i planprosessen. 

c) Felles behandling av reguleringsplanforslag 

og byggesøknad 

Lovens § 12-15 gir hjemmel for å behandle 

reguleringsplanforslag og byggesøknad 

parallelt. I slike saker kommer lovens regler 

om saksbehandling for plansaker også til anvendelse 

for byggesaken, hvilket blant annet 

betyr at eventuelle protester mot byggesaken 

også skal fremmes direkte til kommunen. 

Bestemmelsen innebærer at utbyggere kan 

sette spaden i jorda dagen etter at reguleringsplanen 

er vedtatt i kommunestyret, 

hvilket kan gi en betydelig tidsbesparelse 

samtidig som det vil forhindre omkamp i en 

etterfølgende byggesak av forhold som allerede 

er avklart i reguleringsprosessen. 

3. DISPENSASjONEr 

Tidligere plan- og bygningslovs § 7 ga hjemmel 

for å innvilge dispensasjon dersom det 

foreligger ”særlige grunner”. Det har vært

knyttet mye usikkerhet til hvorledes bestemmelsen 

skal forstås, og bestemmelsen har 

vært praktisert svært ulikt rundt om i landets 

kommuner. Bestemmelsen gjaldt for alle 

typer dispensasjoner. 

I ny lov er bestemmelsen gitt et eget kapittel 

med fire bestemmelser. Begrunnelsen for 

dette er at lovgiver har ønsket å gi en mer 

utførlig redegjørelse for de hensyn som må 

avveies før dispensasjon evt. kan innvilges. 

I forarbeidene sies det at bestemmelsen i hovedtrekk 

er en videreføring av gjeldende rett. 

Mitt inntrykk er at bestemmelsen legger klarere 

føringer for kommunens behandling av 

dispensasjonssøknader og at bestemmelsen 

derfor i praksis vil medføre en innskjerping av 

kommunenes dispensasjonspraksis. 

Loven oppstiller forbud mot å innvilge 

dispensasjon dersom de hensyn som begrunner 

bestemmelsen det dispenseres fra eller 

hovedhensynene bak lovens formålsbestemmelser 

blir vesentlig tilsidesatt. I tillegg må 

fordelene dispensasjonen gir være klart 

større enn ulempene etter en samlet vurdering. 

Det åpner for å gi så vel varig som midlertidig 

dispensasjon, og det kan knyttes vilkår til 

dispensasjonen. 

Hovedreglen er at det er kommunen som 

har myndighet til å gi dispensasjoner, men 

dersom det er viktig for å ivareta nasjonale 

eller viktige regionale interesser, kan Kongen 

bestemme at dispensasjonsmyndigheten skal 

legges til regionalt eller statlig organ. 

Forarbeidene trekker blant annet frem 

Oslofjordområdet, Sørlandskysten samt 

villreinområdene som aktuelle området hvor 

NY PlANDEl S I D E 3 3 

dispensasjonsadgangen kan inndras fra kommunene. 

En overføring av dispensasjonsmyndigheten 

er forutsatt å være midlertidig, men 

det er foreløpig ikke bestemt hvor lang en slik 

periode vil være.

Velkommen til 

Buskeruds største advokatfirma! 

Svensson Nøkleby er Buskeruds største advokatfirma med 34 ansatte. 

Vi har ekspertise innen de fleste juridiske fagområder, og bistår bedrifter, 

private og det offentlige. 

Vi er medlem av Eurojuris - Europas største samarbeid av 

ledende advokatkontorer. 

Svensson Nøkleby Advokatfirma ANS 

Nedre Storgate 15 - 17, 3001 Drammen 

Tlf 32 25 55 00 • www.svenssonnokleby.no 

Erfaring. Kompetanse. Løsning. 

tvers.no / foto: pia sønstrød

lokal forankring, nasjonalt 

nettverk og internasjonale 

forbindelser 

Advokater i nettverk 

Eurojuris Norge er en landsdekkende 

advokatkjede bestående av 9 selvstendige 

advokatfirma med til sammen 80 advokater. 

Gjennom Eurojuris International deltar 

Eurojuris Norge i Europas største 

nettverk med 5 000 advokater. 

Fordeler ved å benytte 

Eurojurisadvokater 

Vi er et konkurransedyktig alternativ til 

hovedstadens store advokatfirma. Vi kan 

tilby klienten juridisk hjelp der problemet 

oppstår, uansett hvor i landet det måtte 

være. Vi tror at nærhet til advokaten og lokal 

kunnskap er viktig for våre klienter. Samtidig 

er det kostnader å spare ved å benytte 

seg av lokale advokatfirma fremfor de store 

Oslofirmaene. Våre advokater tilbyr tjenester 

innenfor det forretningsjuridiske området. 

Privatpersoner og det offentlige er også 

viktige klienter. 

think global – act local 

I et Europa uten grenser møter firmaer og 

den enkelte av oss i økende grad juridiske 

spørsmål utenfor Norge. Selv om internasjonale 

relasjoner stadig gjør verden mindre, 

fortsetter lovgivningen å være forskjellig mellom 

landene. Ved å bruke et Eurojurisfirma, 

får du tilgang til et unikt nettverk av juridisk 

kompetanse i Norge og resten av Europa. 

Med mer enn 600 advokatfirma 

og 5 000 advokater er din lokale advokatforbindelse 

del av Europas ledende 

advokatnettverk. 

Faglig samarbeid sikrer 

klienten de beste tjenester 

Eurojuris Norge har inndelt sin virksomhet 

i faggrupper. Den enkelte advokat i Eurojuris 

er tilknyttet den faggruppen hvor vedkommende 

har best kompetanse. Faggruppene 

i Eurojuris er derfor sammensatt av 

advokater som holder et høyt faglig nivå 

på gjeldende fagområde. Dette sikrer deg 

som kunde høy kvalitet på de tjenester vi 

leverer. Vi har faggrupper innen følgende 

rettsområder: arbeidsrett, bygg/entreprise, 

erstatningsrett, familie/arv/skifte, fast 

eiendom, immaterielle rettigheter, insolvens, 

skatterett og selskapsrett. 

Kvalitet i fokus 

Alle firma i Eurojuris er veletablerte og 

ledende i sine regioner. De er håndplukket 

og oppfyller Eurojuris’ strenge kriterier for 

utvelgelse. Blant kravene som stilles er ISOsertifisering, 

som innebærer innføring av et 

internasjonalt kvalitetssystem som hjelper 

oss til å nå fastsatte mål og er et viktig 

verktøy for å fokusere på forbedringer og 

økt effektivitet. Våre firma er blant veldig få 

advokatfirma i Norge som har innført en slik 

kvalitetsstandard. 

Kontakt din lokale juridiske rådgiver 

Besøk vår helt nye hjemmeside på 

www.eurojuris.no. Her finner du mer informasjon 

om vår organisasjon og tjenestene vi 

tilbyr. Du kan kontakte Eurojuris Norge AS 

sentralt eller et av våre lokale firma direkte.

Deltakende firmaer 

Advokatfirmaet 

Eurojuris Harstad DA 

Håkonsgt.4 

Postboks 866, 

9488 Harstad 

Telefon 77 00 21 00 

Faks 77 00 21 11 

E-post: harstad@eurojuris.no 


Holm og Benson 

Sjøgaten 27 

Postboks 223, 

8001 Bodø 

Telefon 75 52 05 58 

Faks 75 52 38 20 

E-post: bodo@eurojuris.no 


Larhammer & Aarseth ANS 

Torget 2 

Postboks 248, 

6401 Molde 

Telefon 71 19 16 00 

Faks 71 19 16 01 

E-post: molde@eurojuris.no 

Advokatfirma 

Stiegler ANS 

Fortunen 1 

Postboks 1124 Sentrum, 

5809 Bergen 

Telefon 55 21 54 00 

Faks 55 21 54 25 

E-post: bergen@eurojuris.no 


Eurojuris Haugesund DA 

Kirkegt. 202 

Postboks 548, 

5500 Haugesund 

Telefon 52 70 10 30 

Faks 52 70 10 31 

E-post: haugesund@eurojuris.no 

ProJure Advokatfirma DA 

N. Holmegt. 30 

Postboks 127, 

4001 Stavanger 

Telefon 51 85 84 00 

Faks 51 85 84 01 

E-post: stavanger@eurojuris.no 

Returadresse: Eurojuris Norge AS 

Postboks 294, 3001 Drammen 

Tofte & Co Advokatfirma DA 

markensgt. 4A 

Postboks 759, 

4666 Kristiansand 

Telefon 38 10 51 00 

Faks 38 10 51 01 

E-post: kristiansand@eurojuris.no 


Svensson Nøkleby 

Nedre Storgate 15/17 

Postboks 294 Bragernes 

3001 Drammen 

Telefon 32 25 55 00 

Faks 32 25 55 01 

E-post: drammen@eurojuris.no 

Advokatfirmaet Frøstrup Løitegaard DA 

Storgata 136 

Pb 73 

3901 Porsgrunn 

Telefon 35931900 

Fax 3593 19 01 

Epost: firmapost@lov.as

Eurojuris Informerer nr 2-2009 - Lov AS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?