Forfattere i ny en offentlighet - lokus

Fra Halvorsen, Jemterud, Semmen, Torp, Dahl: Epos VK1 

Forfattere i ny en offentlighet 

Dette referatet er fra avisa Stavangeren, 1879: 

Bjørnson på talerstolen i Arbeidersamfunnet var et syn som ingen tilstedeværende 

har lett for å glemme. I samme grad som det åpenbart irriterte 

hans motstandere, vil den ro, klarhet og kraft som lå så vel i hans ord som 

i hans utseende, aldri opphøre å stå som noe av det mest imponerende som 

her har vært å høre og se. Tross all meningsforskjell i det religiøse og i det 

sosiale, sier vi dette. Det norske folk har ikke eid noen som, lik som 

Bjørnson, oppreist rolig og likevel full av ild, kunne motstå de haglskurer 

av voldsomme avbrytelser og hånsord som ble sent mot ham, til slutt i avmaktens 

raseri. 

Bjørnson likte seg nok i rampelyset tross hånsord, og han ble superkjendis i 

samtiden. Han må ha hatt en enorm arbeidskapasitet, for bare brevene 

alene utgjør et antall på 30 000. Engasjementet var synlig på mange felt. 

Han var brubygger mellom det skrevne ord og det politiske liv, mellom skjønnlitteratur 

og sakprosa, mellom de få veltalende og det brede publikum. Ibsen 

sa så treffende om han at «hans liv var hans beste diktning». 

Bjørnson gav ikke ut noen samlet sakprosabok mens han levde, men 

Emne 6 Tekster i tiden 1850–1900 151


Du kan lese mer om Garborg 

på side 132. 

152 Epos 

skrev tekster som han publiserte i ulike aviser og tidsskrifter. I tillegg til lesebøkene 

som vi nevnte over, er nok Fridtjof Nansens bøker På ski over 

Grønland fra ekspedisjonen i 1888–1889 og Fram over Polhavet fra 1897 de 

som fikk størst suksess, og de ble oversatt til flere språk. Men også reisebøker 

var i skuddet, og både forfattere og turistforeninger gav ut bøker om 

turer – spesielt i Norge. Blant andre gav Magdalene Thoresen, Ibsens svigermor, 

ut to reisebøker om Vestlandet og Nord-Norge. I tillegg er det verdt å 

nevne Eilert Sundts (1817–1875) bøker. Han regnes som grunnleggeren av 

samfunnsvitenskapen i Norge og viet livet sitt til folkeopplysning. Han undersøkte 

levekårene til vanlige folk og bidrog sterkt til sosiale reformer. Han 

samlet opplysninger om alkoholmisbruk, om dødelighet og ekteskap, og gav 

ut en rekke mer vitenskapelige bøker, blant annet Om sedelighetstilstanden i 

Norge (1857). Johan E. Sars (1835–1917) skrev historiebøker og gav ut 

Utsikt over den norske historie i fire bind (1873–1891). Mange sakprosabøker 

vakte oppsikt i samtiden. Derfor kjente folk flest til dem – de ble 

offentlige. Sett med avstandsblikk kan vi snakke om en nynorsk offentlighet 

og en kvinnelig offentlighet. 

Den nynorske offentligheten 

«Ei reiseskildring utan sidestykke i norsk litteratur» er en av karakteristikkene 

av boka til Aasmund Olavsson Vinje, Ferdaminne frå sumaren 1860. Vinje 

reiste rundt for å samle stoff til bladet Dølen, men fikk etter hvert så mange 

inntrykk og tanker at det ble en egen bok av det. Den inneholder kåseri og 

beretninger fra reisen til Trondheim, der han var for å overvære kroningen av 

den svensk-norske kongen Carl 15. Men reiseberetningen kan også leses 

som et journalistisk arbeid, en samling essay og reportasjer om livsvilkår og 

arbeidsliv i Norge på denne tida. Vinje regnes for en av våre største sakprosaforfattere 

på 1800-tallet. Han var den første journalisten som skrev på 

nynorsk, og de fleste kjente han, ikke minst gjennom bladet Dølen. Tar vi 

med fagbøkene til Ivar Aasen om det norske språket, har vi allerede tidlig i 

1860-årene en markant nynorsk litteratur. 

Arne Garborg styrket denne tradisjonen, «…det er landsmålet, som i litterær 

henseende har vært min redning,» sa han. Til ære for Garborg skrev 

Aftenposten en minneartikkel om han på nynorsk 150 år etter hans fødsel, 

og «bryt ein tradisjon og heidrar han i hans eiga språkform på merkedagen»! 

Garborg hadde en sylskarp penn, gjerne ironisk, og skrev noe sånt som 

2000 essay og artikler om filosofi, religion, politikk, litteratur og språk. Han 

samlet mange av disse tekstene og gav dem ut i bokform, blant annet 

Kolbotnbrev i 1890 og Knudaheibrev i 1894. Det sies at han sluttet å skrive


ANDRE SAKPROSABØKER 

Camilla Collett: 

Siste blade I–III (1868–1873) 

Fra de stummes leir (1877) 

Mot strømmen (1879–1885) 

I de lange netter (1862) 

Elise Aubert: Fra krinoline-tiden (1921) 

Alexander Kielland: Mennesker og dyr 

(1891) 

Amalie Skram: Mellom slagene (1893) 

Knut Hamsun: Fra det moderne 

Amerikas åndsliv (1889) 

Aasta Hansteen: Kvinnen skapt i Guds 

bilde (1878) 

Hulda Garborg: Barndomsminne (1935) 

Norske folkeviser (1903) 

Songdansen i Nordlandi (1903) 

Norske dansevisur I–III (1913) 

Norsk klesbunad (1917) 

ca. 20 år før han døde. Men faktum er at han fortsatte å skrive dagbøker. 

Disse ble utgitt etter hans død, og de fyller seks tykke bind. 

Garborg blir gjerne kalt «europeeren» og med rette. Han var godt orientert 

om tysk og fransk litteratur og filosofi og førte ideene fra disse fagfeltene inn 

i den norske debatten. I dag hadde han kanskje vært EU-tilhenger, for allerede 

i artikkelen Bondekultur framsetter han i 1886 argumenter som også 

dagens tilhengere kan angripe motstanderen med: «Dei vilde byggja kulturen 

på heimleg grunn. Me skulde ha det som me hadde havt det fyrr, og so utvikla 

oss pent og i ro, men ikkje bry oss om dei utenlandske påfunn. Me skulde 

melda oss ut av Europa. Dei kom ingen veg. Fra St. Olavs tid høyrer Norig 

med til Europa.» 

I ettertiden er kanskje Garborg mest berømt for essayet «Hanna Winsnes 

Kokebok». Det fører oss over til den andre offentligheten i norsk sakprosa, 

som nok vakte enda mer oppsikt – ikke minst på grunn av mengden tekster 

og skribenter. 

Den kvinnelige offentligheten 

De såkalte friekteskap, forbindelser som knyttes, og som skal være uten 

kirkelig og borgerlig sanksjon, forkynnes nå temmelig usjenert fra visse leirer 

og lover også meget smukt, mens de torde holde sørgelig lite. Den stakkars 

kvinne! Mannen kan ikke unnvære henne; selv hvor han villest skeier ut, skal 

hun dras med; hun må med ham for å koke hans mat og føde hans barn; 

hun må følge med ham for å tenne hans lunter og forbinde hans sår. Så gir 

man det et smukt navn av frihet og frigjørelse, mens det i virkeligheten bare 

er en ny form for tyranni. 

Fra «Det såkalte friekteskap» Siste blade II, 1872 

Det er Camilla Collett som refser såkalte frie kjærlighetsforhold. De er ikke 

noe bedre enn tradisjonelle ekteskap, kvinnen er like undertrykt fordi mannen 

forventer at hun skal stille opp for ham. 

Camilla Collett skrev en rekke sakprosatekster om aktuelle samfunnsspørsmål, 

særlig om juridiske og politiske sider ved kvinnesaken, og hun 

skrev bokanmeldelser. Men hun skrev også en mengde brev og dagboksnotater, 

og kan på mange måter få æren av å introdusere nye sakprosasjangrer 

i norsk litteratur, nemlig memoar- eller erindringslitteraturen og 

selvbiografien. Ingen kvinner var profesjonelle forfattere på denne tiden, 

men brev- og dagbokskriving ble for noen en slags utdannelse til eventuelt 

skjønnlitterært forfatterskap og fungerte sikkert også som ventil i en innestengt 

tilværelse. Camilla Collett skrev seg gjennom mange sorger i livet. 

Emne 6 Tekster i tiden 1850–1900 153


154 Epos 

Tekstene kom i bokform som brev- og dagboksamlinger og som selvbiografier. 

Flere andre kvinnelige forfattere skrev brev og dagbøker, men ingenting 

ble gitt ut før etter deres død. Det gjelder blant andre Conradine Dunker, 

Amalie Skram, Elise Aubert og Hulda Garborg. Dessuten ligger en del «romaner» 

av kvinnelige forfattere i grenselandet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. 

Det gjelder for eksempel Amalie Skrams Professor Hieronimus og På St. 

Jørgen, som i stor grad er fordekte selvbiografier. Også Magdalene 

Thoresens reisebøker er en blanding av fakta og fiksjon. 

De fleste kvinner skrev anonymt eller under et mannlig pseudonym. Det 

gjorde også Hanna Winsnes, alias Hugo Schwarz, men bare når hun skrev 

skjønnlitteratur. For kvinner skulle ikke være diktere i den store offentlighet 

rundt 1850. Mest kjent er Hanna Winsnes for sine bøker om husholdning, 

som fikk stor utbredelse. De kan dessuten leses som historier om samfunnsklasser 

og sosiale forskjeller. 

Den fremste kvinnesaksforkjemperen i samtiden var nok Aasta Hansteen. 

Hun var, som mange andre, opptatt av John Stuart Mill, og skrev bøker om 

kvinnesak som hun gav ut på eget forlag. Aasta Hansteen anmeldte også 

bøker av andre kvinnelige forfattere. Dette var hun ikke alene om. Både 

Camilla Collett, Amalie Skram og Gina Krog skrev litteraturkritikk – det meste 

ble trykt i tidsskriftet Nylænde. Noen kvinner markerte seg tydelig i norsk 

offentlighet. Det gjaldt særlig Hulda Garborg, som skrev artikler om norsk 

litteratur og oversatte blant annet Nietzsche til norsk. 

Litteraturen, samfunnet og leserne 

«Gullalderen» i norsk litteraturhistorie skyldes mange forhold. Mange forfattere, 

visstnok over nitti, skrev bøker, og flere av dem skrev mye. For første 

gang i kulturhistorien nådde de fram til et stort lesende publikum. Gina Krog, 

som var redaktør og kvinnesaksforkjemper, uttrykte med begeistring at 

«denne vidunderlige vekselvirkning mellom de store dikterne og deres folk 

har vel sjelden vært livfullere enn nå her hjemme». Og nettopp den tette forbindelsen 

mellom litteratur og samfunn er et særtrekk for perioden. 

Problemer i samfunnet ble ikke bare behandlet i aviser og tidsskrifter, men 

også i skjønnlitteraturen. Og diktningen ble diskutert og omtalt i aviser og 

tidsskrift. Det var med andre ord en vekselvirkning. 

Den tette forbindelsen mellom litteratur og samfunn var et særnorsk 

fenomen i europeisk sammenheng, og den satte spor langt utenfor landets 

grenser. Dette hadde neppe vært mulig uten kulturfellesskapet med 

Danmark.

Forfattere i ny en offentlighet - lokus

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?