Poetisk realisme 1850–1870 - lokus

TEKST OG TANKE 

170 

Oppgjør med 

romantikken 

Europeiske 

filosofer 

Poetisk realisme 1850–1870 

Årene mellom 1850 og 1870 var preget av skiftninger på alle områder i 

samfunnet vårt. Vi fikk et tettere sammenvevd samfunn der kulturlivet 

mer enn før ble en del av sosiale og økonomiske forhold. 

Tendensene så vi allerede rundt 1840. Kritikeren Peter Jonas Collett 

kritiserte den romantiske diktningen som en flukt fra virkeligheten; «Nu 

græder man ikke længer over Livet, men kjæmper med det, og søger at 

drage Himlen ned på Jorden, istedet for at man før flyktede til Himlen fra 

Jorden.» Collett viste til europeisk åndsliv. 

Fra 1830-årene var europeisk åndsliv preget av nye tankestrømninger. 

Nye samfunnsforhold med industrialisering, kapitalisme og en eksplosiv 

byutvikling la grunnlag for nye måter å tenke på. Filosofene Friedrich 

Hegel, Karl Marx og August Comte kritiserte både religion og fastlåste ten-

To tendenser i 

litteraturen: 

romantiske trekk 

og realistiske trekk 

kemåter. (Se side 172.) På tross av forskjeller mellom dem hadde de et 

felles utgangspunkt: Skulle en forstå og endre samfunnet, måtte en også 

undersøke virkeligheten rundt seg. Det nyttet ikke å søke til hinsidige 

forestillinger i religion eller myter. Filosofene påvirket både politikere og 

diktere. I kulturlivet er det den romantiske tradisjonen som rammes av 

de nye tenkemåtene. I Europa skjedde det i 1830-årene, i Norge kom oppgjøret 

omkring 20 år seinere. 

I 1854 anmeldte Bjørnstjerne Bjørnson antologien En Nytaarsbog. Boka 

hadde tekster av norske forfattere, blant andre P.C. Asbjørnsen og J.S. 

Welhaven. Bjørnson var ikke nådig i sin kritikk: «Denne drømmende, 

sykelige måneskinnsvandring... denne banghet for dagslyset og svermeri 

for alskens sørgelige nattescener...» Bjørnson innledet denne anmeldelsen 

med et oppgjør med den eldre diktergenerasjonen og rådde dem 

til «at forstumme». 

Anmeldelsen viser oss to tendenser. For det første ble det fortsatt skrevet 

litteratur fra 1850 og utover med trekk fra romantisk diktning. For det 

andre fantes det sterke røster hos en ung og tallrik forfattergenerasjon 

som ønsket en mer virkelighetsnær litteratur. Vi får en periode på ca. 20 

år der forfatterne bearbeider den romantiske tradisjonen i en mer realistisk 

retning. «Poetisk realisme» betegner overgangsperioden mellom romantikk 

og realisme. 

Romantikkens forfattere så på seg selv som utvalgte genier. De søkte 

bak den konkrete virkeligheten for å finne mening og sannhet. Men dette 

tilslørte virkeligheten og gav den et rosenrødt skjær, mente mange av de 

unge forfattere rundt 1850. Skulle man formidle sannhet, måtte man også 

beskrive virkeligheten på en annen måte. Sosial urett, fattigdom og klasseforskjeller 

var en del av samfunnet både i by og bygd. Men samtidig 

var forfatterne mer idealistiske enn kritiske. Det ideelle var at mennesker 

kunne forsone seg med forholdene slik de var, og finne sin plass. Det er 

her det poetiske eller idealistiske ligger som har gitt mye av litteraturen i 

denne perioden betegnelsen poetisk realisme. De realistiske trekkene finner 

vi i språket (se side 258), i temaene som flere forfatterne behandler, og 

i miljøbeskrivelsene. Vi skal se hvordan diktningen preges av å bearbeide 

den romantiske tradisjonen og samtidig bane veien for den realistiske 

litteraturen fra 1870-årene. 

Lyrikk 

I siste halvdel av 1800-tallet kan det synes som at lyrikksjangeren ble 

mindre populær enn den var i første halvdel. Forklaringen finner vi dels i 

at prosa og drama fikk sitt gjennombrudd i perioden, dels i at mange 

yngre forfattere mente at de temaene de var opptatt av, måtte uttrykkes i 

de nye sjangrene. Men det ble fortsatt skrevet dikt av både eldre og yngre 

forfattere, og diktene markerte brudd med den romantiske tradisjonen. 

Det var særlig to menn som viste at de var i takt med norsk åndsliv: Ivar 

Aasen (1813 –1896) og Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). Vi vil seinere i 

5 PERIODEN FRA 1850 TIL 1900 

171


172 

Robert Köhler: Streik. 1886 

«Et blikk til Europa» 

Friedrich Hegel (1770–1851) forklarte ethvert fenomen i 

verdensutviklingen med fornuftig resonnement. Han 

mente at enhver idé eller moral tvang fram en ny idé eller 

moral, som stod i motsetning til den første. Det var dette 

som drev utviklingen framover, mente Hegel, som ville 

skape den ideelle virkelighet. Hans lære om motsigelsene 

eller dialektikken kom til å prege åndslivet i hele Europa 

på midten av 1800-tallet. Med sin idealistiske realisme var 

han den første som gav romantikken et teoretisk dødsstøt. 

I Norge fikk han stor betydning for blant andre kritikere 

som Peter Jonas Collett og Marcus J. Monrad. 

Auguste Comte (1798–1857) gikk et skritt videre enn Hegel 

i sine angrep på romantikerne. Han fornektet 

abstrakte guder eller ideer for å forklare samfunnet og avmytologisere 

åndslivet. Hans samfunnsanalyser baserte 

seg på vitenskapelige undersøkelser. Comte regnes for 

grunnleggeren av positivismen og inspirerte blant annet 

Eilert Sundt i hans forskningsarbeid over sedelighetstilstanden 

i Norge. 

Karl Marx (1818–1882) sluttet seg til Hegel i læren om 

motsigelsen. Men dialektikken gjaldt mellom samfunnsklassene 

og ikke mellom ideer eller moral. Marx la med 

andre ord større vekt på sosiale og økonomiske forhold. 

Han bodde det meste av sitt liv i London og erfarte den 

sosiale nøden og fattigdommen i Londons arbeiderkvartaler. 

Klassekamp var nødvendig for frigjøring, og 

frihet innebar for Marx at klassebegrepet opphørte. I 1848, 

midt under de revolusjonære begivenheter i Tyskland og 

Frankrike, offentliggjør han Det kommunistiske manifest. 

Men det er særlig hovedverket hans, Das Kapital (1867), 

som har inspirert til dannelse av arbeiderbevegelser og 

partier over hele verden, og ikke minst til den russiske 

revolusjon i 1917. I hans samtid ble Marcus Thrane en 

norsk avlegger for hans tanker. Men seinere har flere realistiske 

diktere, helt fram til i dag, fått sin samfunnsforståelse 

fra marxismen.

denne boka møte dem som fornyere av språket. Men de var også de første 

som skapte noe nytt innenfor lyrikksjangeren. 

Ivar Aasen Ivar Aasen skrev skuepillet Ervingen (1855) og diktsamlingen Symra 

(1863). Han sa selv at han skrev for å prøve landsmålet i praksis, og ikke 

for å bli regnet som dikter. Men mye av hans samfunnsengasjement kommer 

til uttrykk i diktningen. 

Han stod alltid på bøndenes side i den omstillingsfasen de var inne i. I 

tillegg kom vei og jernbanebygging særlig til å berøre bøndene. Aasen 

var skeptisk og mente at moderniseringen mer rammet enn gagnet bøndene. 

I «Lovtale yver Culturen» er han rett og slett sarkastisk. Her heter 

det blant annet: 

Politiske dikt 

Konkret og enkel 

nasjonalromantikk 

Rundt um sjaa me Concurrence 

um Emploi og Existence. 

Locomotiv og Diligence 

lettar Landsens Correspondence. 

I all Communication 

er notabel Progresion: 

storleg stig vaar Generation 

fram i kvar ein profesion. 

Ordforklaringer: 

emploi = arbeid 

Existense = eksistens 

Diligence = stor vogn, for post eller passasjerer, trukket av to eller flere 

hester 

notabel = kjent; fin 

De politiske diktene er nok mindre kjente. For Aasen spilte mest på tradisjonen 

fra tiårene før. Her finner vi de nasjonalromantiske sidene ved 

Aasen. Men i motsetning til byfolk som romantiserte bygdene, kjente han 

den norske landsbygda fra innsiden. Diktene hans er derfor mer konkrete, 

og de står ofte i kontrast til den fremmedfølelsen han selv kjente i 

den moderne byen: 

Var det nokon, som der leid vondt 

og vardt fyre Tap og Spilla, 

braadt det spurdest um Bygdi rundt. 

og alle tykte, det var illa. 

Aasen skilte lag med nasjonalromantikerne både i språk og stil. Han beskriver 

enkle forhold og mennesker, og språket er langt mer hverdagslig 

enn nasjonalromantikernes følelsesladede og bombastiske språk. 

Aa.O. Vinje Aasmund Olavsson Vinje har flere likhetspunkter med Ivar Aasen. For 

det første brukte han Aasens landsmål fra 1859. Det var samtidig som han 

begynte å gi ut Dølen. For det andre har også Vinjes dikt et konkret innhold 

og en fast diktform. Det er ikke uten grunn at både Aasens og Vinjes 

dikt er blitt tonesatt. 


173


174 

Ferdaminni De fleste diktene av Vinje stod trykt i Dølen eller i Ferdaminni. Ferdaminni 

beskriver Vinjes reise med tog, båt og til fots fra Kristiania til kong Karl 

15.s kroning i Trondheim. Den ble sendt ut til Dølens abonnenter i 1866, 

som plaster på såret fordi Dølen uteble en periode. 

Svært mange av Vinjes dikt tar konkret utgangspunkt i naturen. Men 

beskriver han naturen som noe storslagent og nasjonalt? Vi studerer et 

utdrag fra Ved Rondarne: 

Christian Skredsvig: 

Vinjes fødested 

Plassen i Telemark. 

1887 

B. Bjørnson 

H. Ibsen 

Leilighetsdikt og 

politiske dikt 

Eg drøymer no som fyrr eg altid drøymde, 

naar slike Fjøll eg saag i Lufti blaa. 

Eg gløymer Dagsens Strid, som fyrr eg gløymde, 

naar eg mot Kveld af Sol ein Glimt fekk sjaa. 

Eg finner vel eit Hus som vil meg hysa, 

naar Soli heim mot Notti vil meg lysa. 

Svaret er nei. Diktet beskriver en mann som søker ut i naturen for å komme 

vekk fra «dagsens strid». Her får han ro til å reflektere over livet sitt. 

Naturen blir et middel, noe han søker til når det butter imot. Det religiøse 

og mystiske som vi fant i deler av den nasjonalromantiske diktningen, er 

borte. Det kommer også fram i formen og den enkle stilen. 

Bjørnson og Ibsen hadde gjennom flere år skrevet dikt i ukeblad, aviser 

og tidsskrifter, og de hadde flettet dikt inn i skuespillene og romanene 

sine. Men først i 1870 og 1871 ble de samlet og utgitt i bokform. Begge 

forfatterne var nå berømtheter, og diktsamlingene solgte godt. Digte 

(1871) av Ibsen og Bjørnsons Digte og Sange (1870) ble trykt i store opplag 

og stadig utgitt på nytt utover i århundret. 

Både Ibsen og Bjørnson brøt med den romantiske tradisjonen. Symboler 

og naturmystikk er borte. Derimot vrimler diktsamlingene av lei-

lighetsdikt og politiske dikt. Ibsens Vi vandrer med freidigt mod er kanskje 

det av diktene hans som synges mest. Diktfortellingen Terje Vigen er hans 

mest deklamerte. Men de overgår nok ikke Bjørnsons Ja, vi elsker i «brukerfrekvens». 

Fedrelandssangen fra 1859 fungerte som kampsang under Bjørnsons 

utallige folkemøter og foredrag. Det er ikke vanskelig å skjønne ut fra 

innholdet. «Alt hva fedrene har kjempet» blir et forsvar for land og folk. 

Men også kvinnene er med: «Kvinner selv stod opp og strede,/ som de 

vare menn.» Og slitet til småkårsfolket skal løfte landet «av nød til seir». 

Bjørnson karakteriserte fedrelandssangen slik: «Den er et lite fredsælt 

folks; men synges den i farens stund, da står selvhevdelsen pansret i hver 

linje.» 

Forskjellen mellom Ibsen og Bjørnson er merkbar. Ibsen skyr de beskrivende 

adjektivene. Han er taktfast «med rim så det smeller», er det blitt sagt om ham. 

Bjørnsons dikt er mer syngende og lekende. Han har da også fått langt flere 

dikt tonesatt enn Ibsen. Nedenfor ser du et utdrag av Ibsens Terje Vigen og 

Bjørnsons Løft ditt hode, som illustrerer dette 

Der bodde en underlig gråsprengt en 

på den ytterste, nakne ø: – 

han gjorde visst intet menneske mén 

hverken på land eller sjø; 

dog stundom gnistret hans øyne stygt, – 

helst mot urolig vær, – 

og da mente folk at han var forrykt, 

og da var der få som uten frykt 

kom Terje Vigen nær. 

Siden jeg så ham en enkelt gang, 

han lå ved bryggen med fisk; 

hans hår var hvitt, men han lo og sang 

og var som en ungdom frisk. 

Til pikene hadde han skjemtsomme ord, 

han spøkte med byens børn, 

han svinget sydvesten og sprang om bord: 

så heiste han fokken, og hjem han fór 

i solskinn, den gamle ørn. 

Fra Henrik Ibsen Terje Vigen, 1861 


175


176 

Romansjangeren 

får et 

gjennombrudd 

En mindreverdig 

sjanger? 

Kvinner som 

fortellere 

C. Dunker 

Løft ditt hode, du raske gutt! 

Om et håp eller to ble brutt, 

blinker et nytt i ditt øye 

straks det får glans av det høye! 

Løft ditt hode og se deg om! 

Noe er der som roper: kom! – 

noe med tusene tunger, 

som om freidighet sjunger. 

Fra Bjørnstjerne Bjørnson Løft ditt hode, 1860 

Prosa 

I 1850-årene skjer det et gjennombrudd for romansjangeren i Norge. Yngre 

forfattere ble inspirert av europeiske diktere og så at prosa egnet seg 

best til å skildre konflikter og problemer i hverdagslivet. Likevel var det 

først i 1880-årene at det ble skrevet mange romaner i Norge. Da var kritikken 

mot sjangeren dempet. Men i tiårene etter 1850 betraktet litteraturkritikere 

den som mindreverdig i forhold til lyrikk og drama. Hvorfor var 

det slik? Hadde det noe med hvem romanforfatterne var, eller var det det 

de skrev, som var så foraktelig? Begge deler er med til å forklare dette. 

Medier og opplysningsarbeid avslørte forhold i samfunnet vårt som 

litteraturen i stadig større grad formidlet. For kritikerne i samtida kunne 

skildringene virke frastøtende og sjokkerende. 

Men forfatterne kunne nok leve med dette. De visste at sannheten irriterte 

mer enn idylliske framstillinger. De var unge og pågående, og flere 

av dem var kvinner. Litteraturkritikerne ble ikke mer begeistret av det. 

Kvinner – «anonyme» forfattere 

Kvinnene fra overklassen hadde lange tradisjoner som fortellende skribenter. 

Selvskrevne fortellinger og erindringer ble lest høyt i familien. 

Brev og dagbøker var ofte betroelser over egen ulykke, sorg og bitterhet. 

Mye av dette stoffet er seinere gitt ut som litterære arbeider. Conradine 

Dunkers (1780–1866) Gamle Dage «fortjener status som klassiker», ble det 

sagt da boka kom ut på nytt i 1980-årene. 

Conradine Dunker giftet seg fjorten år gammel med en 

offiser på 37. Hun var overklassekvinne i Kristiania. Hun 

skrev tysk, fransk og engelsk, og var vel orientert om 

europeisk litteratur. I selskapslivet blant overklassen gikk 

samtalen ofte på tysk eller fransk, og det var som regel 

kunst man snakket om. Conradine Dunker var en av de 

få kvinnene som både skapte den og brukte den

Kvinnelige 

forfattere med 

mannlig 

pseudonym 

Boka er formet som brev til en yngre bror. Den skildrer livet i Kristianias 

overklasse rundt 1800, særlig kvinnenes liv i kjærlighet og ekteskap. 

Motsetningene dreier seg om ekteskapet skal være en ytre ramme eller et 

resultat av ekte følelser. Under dette ligger krav om respekt for kvinners 

følelser og individualitet og deres rett til å velge. 

Rundt midten av 1800-tallet trosset noen kvinner mennenes offentlige 

monopol som forfattere. De begynte å gi ut egne verk. Men tida var ennå 

ikke moden til å ta imot dem som kvinner og forfattere. Fram til 1870 

hadde tretten kvinner gitt ut prosafortellinger, men bare to med fullt 

navn. «En mands forfatternavn på titelbladet virker ganske anderledes 

end naar der staar en kvindes,» sa Magdalena Thoresen (1819–1903). Hun 

tok konsekvensen av det og gav ut sin første bok Digte af en Dame (1860) 

anonymt. Seinere kom flere romaner og fortellinger om kvinners følelser 

og hverdagsliv. 

Hanna Winsnes Hanna Winsnes (1789–1872) skrev barnebøker, spenningsfortellinger og 

kjærlighetsromaner. På tross av det mannlige pseudonym Hugo 

Schwarz skjønner leseren at det er en forfatter med kvinneerfaringer som 

skjuler seg bak det. Bøkene ble mye lest i samtida, ikke minst fordi de 

skildret hverdagen slik kvinner opplevde den – i skyggen av mannen, 

med stengt følelsesliv og ubrukte evner. Dette drev flere kvinner til pennen, 

og den modigste av dem alle var Camilla Collett. 

Hanna Winsnes er i dag mest kjent for sine kokebøker. Lærebog i de forskjellige 

Grene af Husholdningen (1845) kom i hele 13 opplag. Men barneboka «Aftenerne 

på Egelund» solgte til langt ut i 1920-årene, i hele 50 000 eksemplarer. Romanen 

Grevens datter ble forbudt i Danmark fordi den rakket ned på den danske 

konstitusjonen. Hanna Winsnes alias Hugo Schwarz ble en kjendis i sin 

samtid. I dag er Hugo glemt, men Hanna lever. 200 år etter sin fødsel ble hun 

vekt til live av sitt tipp-tippoldebarn Hilde Diesen, som har illustrert novellesamlingen 

som omtales her. Fra A-Magasinet 16/1989 


177


178 

Camilla Collett – 

den første 

kvinnefrigjører 

Amtmandens 

Døttre 

Kritikk av 

Amtmandens 

Døttre 

Camilla Collett 

Allerede i 1838 beklaget Camilla Collett (1813–1895) seg til en venninne: «... 

blot fordi min Fader er Embedsmand og jeg saaledes nyder Notabiliteter, 

er jeg fordømt til at sye Canevas og kjede mig hele mit Liv.» Som datter av 

embetsmannen Nicolai Wergeland og søster til Henrik ante hun hvilken 

passiv skyggetilværelse som ventet henne. Men hun nektet å bøye seg for 

sin bestemmelse. Camilla Collett ville noe mer. 

Hun gikk på skole i Kristiania og Danmark, og oppholdt seg lange perioder 

i utlandet. Camilla Collett ville både lære noe og få Norge på avstand. 

Det siste var særlig nødvendig da J.S. Welhaven avviste hennes 

kjærlighet. Samtidig ble forholdet til familien vanskelig da kulturdebatten 

raste som verst. Broren og Welhaven, som hun elsket, stod på hver sin 

side. Da hun endelig slo igjennom som forfatter, kalte hun romanen et 

skrik, «mitt livs lenge tilbakeholdte». 

Med Amtmandens Døttre (1855) fikk hun satt ord på det hun lenge hadde 

vært opptatt av: Kvinnens vilje og følelser ble undertrykt i mannssamfunnet. 

Romanen handler om amtmannens tre døtre som blir giftet bort etter 

sosial rang uten kjærlighet. Prisen de må betale, er å være ulykkelige og 

bitre livet ut. Amtmannens yngste datter ser klart hvordan kvinnens 

lodd har rammet hennes søstre. I sin dagbok skriver hun: 

Vår bestemmelse er å giftes, ikke å bli lykkelige. I den forstand har jeg sett begge 

mine eldre søstre oppfylle sin bestemmelse. De tok sine menn med overlegg, frivillig, 

og dog ville de ikke under noen omstendighet selv ha valgt dem. 

Leseren tror det vil gå annerledes med henne. Hun opplever et gjensidig 

kjærlighetsforhold. Men en misforståelse fører til brudd, og moren overtaler 

henne til å gifte seg med en eldre prest. I epilogen presenteres hovedpersonen 

som nok et offer: «Hun var eldet, derimot hadde Lykken 

forynget ham, hvilket bevirket, at Forskjellen i deres Alder slett ikke var 

påfallende.» 

Kritikerne i samtida så at boka rommet kritikk mot mannssamfunnet, 

en av dem skrev: «Hvorfor lægger man denne Bog fra sig med en uvilkaarlig 

Følelse af Utilfredshed og Forstemthed, skjønt man maa erkjende, 

at den er fortræffeligt skreven...?» Anmelderen provoseres av at boka 

kritiserer oppdragelsen av jenter. Dette var uhørt. Og verre var det at en 

kvinne gjorde det. Selv om det ikke fantes noe forfatternavn på bokomslaget, 

ble det fort kjent at det var Camilla Collett. Selv ønsket hun å være 

anonym, også som anerkjent forfatter, helt fram til 1870-årene. Camilla 

Collett stilte seg kritisk til å godta livet slik det var. Hun hadde tatt et 

skritt lenger enn det som var vanlig i den poetisk-realistiske litteraturen, 

og nærmet seg den samfunnskritiske realismen som blir sentral i norsk 

litteratur et par tiår seinere. 

Tendensroman Amtmandens Døttre regnes for vår første tendensroman. Den kritiserer 

og hevder retten for kvinner til å velge ektemann ut fra følelser.

21 regler for hustruer 

1 Overskrid aldri bluferdighetens grenser. 

2 Moderer din ømhet imot din mann. 

3 Søk å gi dine kjærtegn for din mann noen avveksling. 

4 Beklag deg aldri over din manns virkelige eller innbilte 

kulde. 

5 Fall ikke din mann til noe som helst besvær. 

6 Plag ei din mann med sjalusi. 

7 Vær forsiktig i omgang med fremmede mannfolk. 

8 Gi ei din mann noen anledning til sjalusi. 

9 Søk å gjøre din mann sitt eget hus behagelig. 

10 Behandle din mann liksom han ennå var din elsker. 

11 Vær omhyggelig for din gjeldsdannelse. 

12 Bevar din tekkelighet, din sunnhet og din legemlige 

skjønnhet. 

13 Ta øm og kjærlig del i alt hva der angår din mann. 

14 Bland deg aldri i din manns handlinger. 

15 Forstyrr ikke din manns gladere øyeblikk. 

16 Vis deg ikke kold og likegyldig når din mann søker å 

gjøre deg en fornøyelse. 

17 Besvær ei din mann med unyttig tale eller sladder. 

18 Mildne din hastighet. 

19 Skjenn ei med bitterhet over din manns feil. 

20 Søk å rette deg etter din manns favorittønsker. 

21 Oppdra dine barn vel. 

Disse 21 reglene for hvordan en hustru skulle bevare sin 

manns kjærlighet, finner vi i en bok fra 1828. Vi må anta at 

de provoserte bevisste og opplyste kvinner i samtida, 

blant annet Conradine Dunker og Camilla Collett. Vi må 

også anta at de var utformet av menn, og det var hos dem 

holdningene satt dypest. Veien fram til likeverd synes 

lang og tung. 

Camilla Collett fikk aldri den mannen hun elsket, Conradine 

Dunkers mann henvendte seg til moren med frieriet. 

«Sagen blev afgjort uden at jeg havde sagt et Ord,» fortalte 

hun seinere. Det gamle vielsesritualet bekreftet forholdet 

mellom mann og hustru: «Til ham skal din attraa 

staa, og han skal herske over dig.» Det ble ikke sløyfet før i 

1901. 

Først i 1888 fikk en hustru adgang til å kreve særeie og 

rett til å hindre at mannen gav bort, pantsatte eller solgte 

noen av de verdier hun hadde brakt inn i ekteskapet. Og 

det var så vidt Stortinget vedtok en paragraf om at hustruen 

ikke lenger skulle adlyde sin mann i alle felles an- 

Innskriften på en kirkestoldør i 

Nes kirke, Telemark 

liggender. Men hun kunne bestemme selv over det hun 

tjente ved eget arbeid. Det var ikke aktuelt for andre enn 

arbeiderkvinnene utover i 1880-årene. Svært få gifte kvinner 

hadde arbeid utenfor hjemmet. Det ble langt inn i vårt 

århundre sett på som griskhet fra kvinnenes side: «Det er 

ikke nød som gjør at mann og hustru tar arbeid på en gang 

– det er for at man vil ha begge beina opp i grøtfatet,» ble 

det hevdet så seint som i 1925. 

Da hadde kvinner hatt rett til å ta examen artium siden 

1882, og universitetet åpnet studier for kvinner to år etter. 

Men det betydde likevel ikke at kvinner ble ansatt i stillinger 

som universitetets avsluttende eksamen kvalifiserte 

for. Det skjedde først i 1912, med enkelte unntak for offiserer, 

prester og statsråder. 


179


180 

Engasjement for 

kvinnefrigjøring 

Gustav Vigelands 

statue av Camilla 

Collett 

Etter hvert ble Camilla Collett mer radikal og krevde mer enn følelsesmessig 

frigjøring. I de siste essaysamlingene Sidste Blade (1868), Fra de 

Stummes Leir (1877) og Mod Strømmen (1879–85) anklager hun mannssamfunnet 

for ikke å bruke kvinnens talenter: 

Vårt land kan ikke ennu sysselsette sine døtre. Tusinde krefter spilles ynkelig. 

I menn, se til eders kvinner og spør dem, hvorfor de er så syke og mismodige. 

Camilla Collett var en viktig inspirator til kvinnebevegelsen i Norge. 

Hennes engasjement for at kvinner skulle bli respektert, hadde slagkraft 

lenge etter hennes død. Og hun inspirerte kunstnere. Realistiske forfattere 

tok opp igjen de temaene som hun var den første til å behandle i 

litteraturen. Hun er blitt hedret med statuer og dikt lenge etter sin død. 

Oppgave 35 Regler for hustruer 

a Les «21 regler for hustruer» side 179. 

Skriv en kort negativ kritikk av Amtmandens Døttre på bakgrunn av de 

reglene du mener denne romanen bryter. 

b Ta for deg en regel som du støtter, eller som du mener fremdeles gjelder, 

og skriv et begrunnet leserinnlegg til fordel for denne regelen. 

Bondefortellingene til Bjørnstjerne Bjørnson 

Da Bjørnstjerne Bjørnson anmeldte En Nytaarsbog (se side 171), gav han 

indirekte en programerklæring på vegne av den nye litteraturen. Men 

spørsmålet er om Bjørnson selv kom til å følge denne erklæringen i sin 

forfattervirksomhet. 

Da han debuterte i 1857 med bondefortellingen Synnøve Solbakken, var 

kritikere og forfattere spente. Var denne fortellingen fri for «drømmende, 

sykelig måneskinnsvandring», og skrev Bjørnson på en måte som 

kunne nå fram «til alle»? Spørsmålene kunne også rettes til Bjørnsons

Synnøve 

Solbakken 

Kritikk av Synnøve 

Solbakken 

Idyll eller realisme? 

Fra spillefilmen «En 

glad gutt» 

andre bondefortellinger Arne (1859) og En glad gut (1860). Men Synnøve 

Solbakken regnes for den mest kjente, og vi velger å dvele ved den. 

Boka handler kort fortalt om Thorbjørns og Synnøves kjærlighet til 

hverandre og deres sosiale tilhørighet. Men kjærligheten er truet av 

Thorbjørns hissige sinne. Han kommer opp i utallige konflikter med faren 

og med bygdefolk. Mens vi følger Thorbjørns bestrebelser på å tøyle 

sitt temperament og tilpasse seg livet i bygda, venter den vakre Synnøve 

til han er klar. Og det blir han til slutt, med fred til omverdenen og verdig 

Synnøves kjærlighet. Her finner vi det poetiske eller idealistiske i romanen. 

Thorbjørn må igjennom en prosess for å finne ro i bygdemiljøet. Han 

klarer det og belønnes med Synnøves kjærlighet. Synnøve er den tålmodige 

uten krav til omverdenen, en slags madonnaskikkelse i kontrast til 

mange av Camilla Colletts kvinner. 

For lesere i dag virker dette som reine idyllen. Hvorfor ble så boka 

utskjelt for sin «råskap» og «pøbelaktighet»? Thorbjørns konflikter avslørte 

sider ved bygdelivet som lesere og kritikere ikke ville se i litteraturen. 

Fyll, slåsskamper, knivstikking og sosiale tragedier var sterk kost 

for mange. Mens Camilla Collett viste skyggesider ved den plettfrie embetsstanden, 

klarte Bjørnson å rive ned bildet av den idylliske landsbygda. 

Men sammenlignet med Eilert Sundts realistiske beskrivelser av bondemiljøet 

kan nok blant andre Aa.O. Vinje ha rett i at Bjørnson skildret 

sine bønder med «søndagsklær». For bondefortellingene sier ingenting 

om nedslående primitive forhold, med lus og lort og dyp uvitenhet blant 

folk. Men det ble ikke noen «måneskinnsvandring» for dem som leste 

Bjørnsons bondefortellinger. Det kan leserinteressen fortelle om. Synnøve 

Solbakken ble enormt populær og oversatt til flere språk i årene etter den 

kom ut. (Mer om forfatteren på side 195.) 


181


182 

Teater som 

medium 

Teater og drama 

I 1850-årene mottok Stortinget flere søknader om støtte til norsk scenekunst. 

En viktig begrunnelse var at teateret var «den kunstart som naar 

bedst frem til alle samfundsklasser». Teateret ble ansett for å være et 

levende medium for litteratur. Støtten uteble. Men entusiasmen og troen 

på teatrets budskap var stor. Teatre i Norge skulle være norske, og de 

burde vise norske stykker. I løpet av et tiår fikk vi for første gang i vår 

kulturhistorie egen dramakunst og norsk teatervirksomhet. Ja, drama 

ble den seirende sjangeren i tiårene som kom. Alt som smakte av dansk, 

ble feid av norske scener. Ingen av delene hadde vært mulig uten to personer: 

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. 

Dansk dominans Fra 1830-årene hadde danskene hatt full dominans over Norges eneste 

teater. Christiania Theater hadde bare danske skuespillere og regissører, 

scenespråket var dansk, og repertoaret bestod av danske eller franske 

stykker. Det var embetsmenn og storborgere som befolket teatersalongene. 

Og de var så fåtallige at hver forestilling bare kunne vises noen få 

ganger. Sterke røster hadde lenge talt for et norsk teater, blant andre Henrik 

Wergeland. 

Ole Bull Men først da felespilleren og kunstneren Ole Bull averterte i en bergensavis 

etter «norske damer og herrer» til et teater han ville grunnlegge, 

ble Det Norske Theater en realitet. Teateret i Bergen gav gjenlyd i hovedstaden. 

Norsk dominans 

fra 1850-årene 

Scenekunst 

Virkeligheten på 

scenen 

Kort etter kunne en lese en annonse i Arbeider-Foreningernes Blad 

som krevde «en folkelig Scene med en tydelig national Udprægning». 

Det var antakelig Marcus Thrane selv som stod bak. Kampanjen resulterte 

i Kristiania Norske Theater i 1854. Dermed hadde Norge tre faste teaterscener. 

Spørsmålet reiste seg straks: Hvordan skulle teatervirksomheten drives? 

Vi skal seinere se at fornorsking av scenespråket stod sentralt, det 

neste ble hvordan et stykke skulle framføres. I denne sammenheng fikk 

Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson stor betydning. Som instruktører 

og ledere for hvert sitt teater stod de nå overfor nye utfordringer. (Se 

biografi over forfatterne side 195 og 201.) De hadde begge studert drama 

og scenekunst i Europa og var blitt inspirert til å utvikle teatrets måte å 

uttrykke seg på. Ibsen drev dette lengst. Han var særlig opptatt av at 

framføring skulle være så lik virkeligheten som mulig. I stedet for bare 

malte dekorasjoner, satte han inn møbler og utstyr på scenen. Han laget 

nøyaktige beskrivelser av hvordan skuespillerne skulle bevege seg i forhold 

til hverandre og til sine replikker. Dette brøt med «frontalspillet» 

der skuespillerne stod samlet på midten av scenen og snakket til publikum. 

Bjørnson hadde en mer psykologisk innfallsvinkel. Han la vekt på 

at den enkelte skuespiller skulle skape en troverdig person ut av sin rolle. 

De utviklet norsk scenekunst i en realistisk retning, var forfattere og visste 

hvordan stykkene skulle framføres.

Henrik Sørensen: Myllarguten. 1926 

Ole Bull 

Ole Bull var en virtuos på fiolin. Han opplevde stormende 

suksess i Europa og Amerika. Og han fikk norsk musikk 

kjent i utlandet. Selv fra Keopspyramiden i Egypt tonet 

Edvard Griegs musikk, men antakelig uten det helt store 

publikum. Hjemme i Norge gjorde Ole Bull det finere borgerskap 

i byene kjent med slåttemusikk fra bygdene. Han 

fikk Myllarguten, Torgeir Augundson, fra Telemark med 

Ole Bull fotografert 

i New York 

på en stor nasjonalromantisk festforestilling i Kristiania i 

1849. Hovedstadspublikumet ble trollbundet av Myllargutens 

hardingfele. Ole Bull bygde bru mellom kunstmusikk 

og folkemusikk. 

«Han er kanskje den viktigste kulturpersonen Norge 

har hatt,» hevdet Arve Tellefsen i et intervju i 1992. 


183


184 

Historiske dramaer 

i 1850-årene 

Idédramaer i 1860årene 

Personlig karakter 

I 1850 satte Christiania Theater opp to stykker, Til Sæters og Fjeldeventyret. 

Forestillingene hadde enorm suksess. Men for nasjonalromantiske 

stykker ble dette siste forestilling. Ibsens og Bjørnsons dramaer fra 

1850- og 1860-årene varslet nye tendenser. Bjørnsons Mellom slagene 

(1856) og Ibsens Fru Inger til Østeraad (1854) er begge historiske dramaer. 

Men bak de ytre historiske rammene skjuler det seg aktuelle emner som 

maktsyke og enkeltmenneskets konflikter med andre eller overfor samfunnet. 

Forfatterne fikk også litterære impulser fra sagalitteraturen og 

folkediktningen. Ibsens Gildet på Solhaug (1856) og Bjørnsons Halte-Hulda 

(1857) har mye stoff herfra. Men temaene er kjærlighet og lidenskap. Vi 

ser med andre ord at flere av dramaene fra 1850-årene har en nasjonalromantisk 

forkledning. Forfatterene brukte dette bevisst. Det gav større 

frihet til å la personene spille ut sine lidenskaper og konflikter. 

I 1860-årene ser vi mindre av ytre staffasje. Det har sammenheng med 

de temaene som flere dramaer behandlet. I tråd med liberalistisk ånd 

som preget norsk økonomi og norsk åndsliv, kom dramaene i større grad 

til å dreie seg om enkeltindividet. I perioden fra 1850 til 1875 steg levestandarden 

og produktiviteten. Vi fikk grunnleggerens og enerens tid. 

Moralen var: Skal du fram i verden, er det deg selv, ditt arbeid og din 

karakter det kommer an på. Denne ideologien blir på ulike måter behandlet 

i Ibsens lyriske dramaer Brand (1865) og Peer Gynt (1867). 

Brand Stykket Brand handler om den karakterfaste og helstøpte presten som 

reiser en ny vekkelse i bygda. Brand stiller store krav til sine sognebarn: 

«Det som du er, vær fullt og helt og ikke stykkevis og delt.» Det eneste 

gudshus som er stort og fritt nok for Brand, er det han har omkring seg på 

toppen av et høyt fjell. Han får med hele menigheten opp mot høyden. 

Edvard Munchs 

teaterplakat til den 

franske oppsetningen 

av Ibsens 

Peer Gynt i Paris 

i 1896

Peer Gynt 

Konkret handling 

Symbolsk handling 

Fra Peer Gyntoppsetningen 

ved 

Gålåvatnet. 1998 

Men snart faller de fra en etter en. Brand selv dør i et snøskred. Spørsmålet 

er om Brand rammes av sine egne idealer. Ibsen forfulgte problemet 

i neste stykke, Peer Gynt. 

Handlingen i Peer Gynt er lagt til begynnelsen av 1800-tallet. Da er Peer 

omkring 20 år gammel. Han tilhører en bondeslekt som det har gått nedover 

med. Tilværelsen er tøff, men Peer får etter hvert god trening i å 

dikte og drømme seg vekk fra den. Han bortfører gardjenta Ingrid i hennes 

eget bryllup. Peer blir lyst fredløs for dette. Selv om det er Solvejg han 

vil ha, en ung jente med «blygsel over øyet» og «salmebok i kledet», rømmer 

han fra henne. Han sier farvel til sin gamle mor på dødsleiet og drar 

utenlands. Vi møter ham i Afrika som stor forretningsmann. Han har 

slått seg opp på handel med våpen og slaver. Peer er datidas superjapp. 

Men Peer kommer hjem, ca. 40 år etter at han forlot landet. I møtet med 

gamle kjente blir han presset til å tenke over hva han har gjort med livet 

sitt. Det er bare Solvejg som tar imot ham uten motkrav. Så langt er det 

vanskelig å få sympati for Peer, en sjarlatan på alle måter. 

Likevel fascineres vi av ham. For vi blir kjent med dypere lag i personligheten 

hans ved Ibsens bruk av symboler og trekk fra folketradisjonen. 

Peer forelsker seg i Den grønnkledte, huldra som drar ham med seg inn i 

Dovregubbens hall. Her blir Peer lovet prinsessa og halve kongeriket 


185


186 

hvis han lar seg snitte over det ene øyet. Det er bare dette som mangler for 

at Peer kan være på trolls vis «seg selv nok», selvsentrert og superegoist. 

Men Peer viker, for han tør ikke ta konsekvensen av det. Ute i det fri 

møter han Bøygen, som bekrefter hans eget livsprinsipp å «gå utenom» 

alle vanskeligheter og alt som er ubehagelig. Etter en tid blir Peer oppsøkt 

av Den grønnkledte igjen, som viser ham ungen hun har fått med 

ham. Men Peer nekter farskapet, selv om han innrømmer at han har hatt 

lyst på henne. For Den grønnkledte og trollene er tanke og handling samme 

sak. Peer ser ikke karakterbristen, og konfronteres med dette av en ny 

skikkelse, Knappestøperen. Peer har verken hatt «vrangen eller retten 

ut» og må støpes om. Men Peer reddes til sist av Solvejg. For ett sted har 

han levd som menneske og vært seg selv, i Solvejgs tro, håp og kjærlighet. 

Spørsmålet er så om Peer slipper unna fordømmelsen og ansvaret med 

Solvejgs velsignelse. Det har Ibsen latt stå åpent. 

I motsetning til Brand er Peer en langt mer folkelig skikkelse. Utleveringen 

av ham er nådeløs, men den blir også morsom. Peer Gynt utfordrer 

selvironien og selvinnsikten hos leseren. «Om blodet er aldri så tynt, 

en kjenner seg alltid i slekt med Peer Gynt,» sier Den gråkledte i stykket. 

Eller er det Ibsen selv som taler? 

Både Brand og Peer Gynt regnes for idédramaer. For Brand var det ideale 

«intet eller alt», for Peer å finne et innhold til «å være seg selv». Hva det 

innebar, gav Ibsen ikke svar på. 

Ibsen hadde derimot andre klare hensikter med disse dramaene: oppgjøret 

med nasjonalromantikken. Selv om begge stykkene henter mye av 

stoffet fra nasjonalromantisk tradisjon, blir troll og hulder, natur, sagn og 

myter brukt på en måte som utleverer den oppfatningen nasjonalromantikerne 

hadde av bygdesamfunnet. I stedet lar Ibsen et nytt samfunn tre 

fram. Ibsen sa alt i 1865 at han vendte sitt 

syn og sinn 

bort fra vår fortidssjeledrepte sage 

bort fra vår løgndrøm om en fremtids dage 

og går i nuets tåkeverden inn 

Ibsen forlot den historiske rammen omkring handling og personer. Den 

voksende mellomklassen utover i siste halvdel av 1800-tallet gav et stadig 

bredere grunnlag som teaterpublikum og som lesere. Han nærmet 

seg hverdagens mennesker og deres aktuelle problemer. Den realistiske 

samtidsdiktningen stod for døra.

Oppsummeringsoppgaver 

1 Hva mener vi med begrepet poetisk realisme? 

2 Hvilke to hovedtendenser finner vi i litteraturen i perioden fra 1850 til 

1870-årene? 

3 Hvilke faktorer tror du virket inn på en mer realistisk skrivemåte? 

4 Finn noen karakteristiske trekk ved Ivar Aasens og Aa. O. Vinjes dikt. 

5 Hvilke muligheter hadde kvinner som forfattere rundt 1850? 

6 Hvilke fellestrekk finner du mellom Conradine Dunkers Gamle Dage 

og Camilla Colletts Amtmandens Døttre? 

7 Hva mener vi med en tendensroman? 

8 Hvorfor virket Camilla Collett banebrytende? 

9 Beskriv romantiske og realistiske trekk ved Bjørnsons bondefortellinger. 

10 Beskriv teatertradisjonen i Norge inntil 1850-årene. 

11 Beskriv det nye som skjedde i norsk teaterkunst fra 1850-årene med 

hensyn til 

– antall scener 

– teaterstykker 

– spillestil 

12 Hva var forskjellen mellom 1850-årenes og 1860-årenes skuespill? 

13 Beskriv kort karakterene Brand og Peer Gynt, forskjeller og likheter. 


187

Poetisk realisme 1850–1870 - lokus

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?