Poetisk realisme 1850–1870 - lokus

To tendenser i
litteraturen:
romantiske trekk
og realistiske trekk
kemåter. (Se side 172.) På tross av forskjeller mellom dem hadde de et
felles utgangspunkt: Skulle en forstå og endre samfunnet, måtte en også
undersøke virkeligheten rundt seg. Det nyttet ikke å søke til hinsidige
forestillinger i religion eller myter. Filosofene påvirket både politikere og
diktere. I kulturlivet er det den romantiske tradisjonen som rammes av
de nye tenkemåtene. I Europa skjedde det i 1830-årene, i Norge kom oppgjøret
omkring 20 år seinere.
I 1854 anmeldte Bjørnstjerne Bjørnson antologien En Nytaarsbog. Boka
hadde tekster av norske forfattere, blant andre P.C. Asbjørnsen og J.S.
Welhaven. Bjørnson var ikke nådig i sin kritikk: «Denne drømmende,
sykelige måneskinnsvandring... denne banghet for dagslyset og svermeri
for alskens sørgelige nattescener...» Bjørnson innledet denne anmeldelsen
med et oppgjør med den eldre diktergenerasjonen og rådde dem
til «at forstumme».
Anmeldelsen viser oss to tendenser. For det første ble det fortsatt skrevet
litteratur fra 1850 og utover med trekk fra romantisk diktning. For det
andre fantes det sterke røster hos en ung og tallrik forfattergenerasjon
som ønsket en mer virkelighetsnær litteratur. Vi får en periode på ca. 20
år der forfatterne bearbeider den romantiske tradisjonen i en mer realistisk
retning. «Poetisk realisme» betegner overgangsperioden mellom romantikk
og realisme.
Romantikkens forfattere så på seg selv som utvalgte genier. De søkte
bak den konkrete virkeligheten for å finne mening og sannhet. Men dette
tilslørte virkeligheten og gav den et rosenrødt skjær, mente mange av de
unge forfattere rundt 1850. Skulle man formidle sannhet, måtte man også
beskrive virkeligheten på en annen måte. Sosial urett, fattigdom og klasseforskjeller
var en del av samfunnet både i by og bygd. Men samtidig
var forfatterne mer idealistiske enn kritiske. Det ideelle var at mennesker
kunne forsone seg med forholdene slik de var, og finne sin plass. Det er
her det poetiske eller idealistiske ligger som har gitt mye av litteraturen i
denne perioden betegnelsen poetisk realisme. De realistiske trekkene finner
vi i språket (se side 258), i temaene som flere forfatterne behandler, og
i miljøbeskrivelsene. Vi skal se hvordan diktningen preges av å bearbeide
den romantiske tradisjonen og samtidig bane veien for den realistiske
litteraturen fra 1870-årene.
Lyrikk
I siste halvdel av 1800-tallet kan det synes som at lyrikksjangeren ble
mindre populær enn den var i første halvdel. Forklaringen finner vi dels i
at prosa og drama fikk sitt gjennombrudd i perioden, dels i at mange
yngre forfattere mente at de temaene de var opptatt av, måtte uttrykkes i
de nye sjangrene. Men det ble fortsatt skrevet dikt av både eldre og yngre
forfattere, og diktene markerte brudd med den romantiske tradisjonen.
Det var særlig to menn som viste at de var i takt med norsk åndsliv: Ivar
Aasen (1813 –1896) og Aasmund Olavsson Vinje (1818–1870). Vi vil seinere i
5 PERIODEN FRA 1850 TIL 1900
171