Poetisk realisme 1850–1870 - lokus

lighetsdikt og politiske dikt. Ibsens Vi vandrer med freidigt mod er kanskje
det av diktene hans som synges mest. Diktfortellingen Terje Vigen er hans
mest deklamerte. Men de overgår nok ikke Bjørnsons Ja, vi elsker i «brukerfrekvens».
Fedrelandssangen fra 1859 fungerte som kampsang under Bjørnsons
utallige folkemøter og foredrag. Det er ikke vanskelig å skjønne ut fra
innholdet. «Alt hva fedrene har kjempet» blir et forsvar for land og folk.
Men også kvinnene er med: «Kvinner selv stod opp og strede,/ som de
vare menn.» Og slitet til småkårsfolket skal løfte landet «av nød til seir».
Bjørnson karakteriserte fedrelandssangen slik: «Den er et lite fredsælt
folks; men synges den i farens stund, da står selvhevdelsen pansret i hver
linje.»
Forskjellen mellom Ibsen og Bjørnson er merkbar. Ibsen skyr de beskrivende
adjektivene. Han er taktfast «med rim så det smeller», er det blitt sagt om ham.
Bjørnsons dikt er mer syngende og lekende. Han har da også fått langt flere
dikt tonesatt enn Ibsen. Nedenfor ser du et utdrag av Ibsens Terje Vigen og
Bjørnsons Løft ditt hode, som illustrerer dette
Der bodde en underlig gråsprengt en
på den ytterste, nakne ø: –
han gjorde visst intet menneske mén
hverken på land eller sjø;
dog stundom gnistret hans øyne stygt, –
helst mot urolig vær, –
og da mente folk at han var forrykt,
og da var der få som uten frykt
kom Terje Vigen nær.
Siden jeg så ham en enkelt gang,
han lå ved bryggen med fisk;
hans hår var hvitt, men han lo og sang
og var som en ungdom frisk.
Til pikene hadde han skjemtsomme ord,
han spøkte med byens børn,
han svinget sydvesten og sprang om bord:
så heiste han fokken, og hjem han fór
i solskinn, den gamle ørn.
Fra Henrik Ibsen Terje Vigen, 1861
5 PERIODEN FRA 1850 TIL 1900
175