Inter Collegas nr. 4 2010 finner du her - Den norske kirkes ...

InterCollegas
4 - 2010 - Årgang 42
1

2
InterCollegas Innhold
Medlemsblad for
Den norske kirkes presteforening
Rådhusgata 1-3
Pb 437 Sentrum
0103 OSLO
Tlf 23 08 16 00
Fax 23 08 16 01
ic@prest.no
www.prest.no
Kontonr 8380.08.71495
Ansvarlig utgiver:
Den norske kirkes presteforening
Redaktør:
Anders Øen
Design og layout:
Fred Manskow Nymoen, eyego.no
Trykk og ekspedisjon:
Flisa Trykkeri
Papir: 115g Silveroffset
Omslag: 200g Silveroffset
Opplag:
3 2010
ISSN 1504-9000 (online)
ISSN 0802-779X (trykt utgave)
Neste utgave:
Neste utgave kommer 22. november
Bidrag må være redaksjonen i hende
24. oktober
03 Leder
04 Inger Helene Nordeide
06 Ingrid Vad Nilsen
07 Martin Enstad
08 Leif Endre Grutle
09 Sigfred Sørensen
10 Nordisk presteforenings-
konferanse
11 Rekruttering – ei felles
utfordring
12 Heidi Schmidt
13 Eirik Os
15 Generalsekretæren
16 Jens Dale – Prester på tur
18 Lov og rett
20 Kjell Markset - KRIK
Forsidefoto: Maria Reme
«

Leiar
Prestar og
I sommar fekk radiolyttarar og tvsjåarar
møte kronprinsesse Mette-
Marit i samtale med Per Arne Dahl
i Nidarosdomen. Det var tankevekkande
å høyre så tydeleg tale om
kallet til tenesta kronprinsessa og
kongefamilien står i. Det fekk meg
til å reflektere over spørsmålet: Kva
frimot har vi prestar til å snakke om
vårt kall?
kall
Når prestar kjem saman er det då kallet
vi utvekslar tankar om? Eg trur ikkje
det. Kallet vert ikkje nemnt i våre kollegiale
samanhengar.
Eg trur tida er inne for å løfte fram
kallet i samtalar med kvarandre, i
forkynning og med menneske vi møter.
I arbeidet med å styrkje rekrutteringa Omsorgsperspektivet forpliktar også
til prestetenesta er det understreka at kyrkja til å vise omsorg for dei som er
«
kallet må formidlast tydlegare til nye kalla til teneste. Prestar skal vite at ein
generasjonar.
blir teken godt vare på. Heile kyrkja har
ansvar for å sjå til at den som følgjer
kallet har høve til å vekse og utvikle seg
... kallet har med seg og ha eit godt liv i trygg forvissing om at
ein blir støtta og oppmuntra i tenesta.
både ein plikt-
»
Nokre utviklingstrekk i kyrkja har
gjort dette vanskelegare. Ei kyrkje som
perspektiv og eit
i sterkare ordelag nyttar arbeidsgjevar
sin styringsrett som omgrep i forvalt-
omsorgsperspektiv... inga vil bli møtt med krav om å innfri
arbeidstakarane sine rettar. Kallstanken
I ordinasjonen lyder orda: «Så gjer eg kan også misbrukast av dei som har
kunnig at du er rett kalla prest i vår styringsansvar i kyrkja. Kallet kan bli
kyrkje, med det mynde og ansvar som feiltolka som rett til kontroll og plikt til
høyrer ditt heilage kall til, etter Guds å stille opp. Dette må kyrkja vakte seg
ord og dei ordningane vår kyrkje har.» vel for. I tillegg vert kallstanken utfordra
Dette kallet har med seg både ein plik- av eit spørsmål vi oftare møter: «What`s
tperspektiv og eit omsorgsperspektiv in it for me»? Altså; kva kan eg tene på
som det er viktig å ta vare på.
dette?
Pliktperspektivet forpliktar den ein- Dette nummeret av Inter Collegas har
skilde prest til gjennom liv og lære å fleire artiklar om prestar og kallet til
halde fast på evangeliet og det som er teneste. Kyrkja treng prestar som er
kyrkja sitt grunnlag.
medvitne om kallet sitt. Kyrkja treng
også ein arbeidsgjevarpolitikk som viser
respekt for dei som er kalla til teneste
og som viser omsorg for prestar som
tek på seg kallspliktene. Her spelar
presteforeininga som både profesjonsforeining
og fagforeining ei viktig rolle.
Eg trur vi som kyrkje har alt å tene på
å styrke refleksjonen på kva kallet inneber.
Med eit sterkt kallsmedvit kan vi
også i framtida ha prestar som både vil
og kan yte sitt aller beste for å nå menneske
med evangeliet.
3
Foto: Anders Øen

4
Tema: Presten, mellom jobb og kall
Bergensundersøkelsen foretatt i
2002 / 2003 dannet grunnlaget
for boken ’Jeg er jo ikke Jesus
heller’ arbeidsmiljø og utbrenthet
blant norske prester. (Fagbokfor-
laget i 2008.)
Forfattere: Inger Helene Nordeide,
Dr. psychol. Ståle Einarsen, Dr.
psychol Anders Skogstad.
Viktige funn: Prester har 50 %
større sjanse til å brenne ut enn
yrkesgrupper det er naturlig å
sammenligne seg med.
Gode ordninger for vikar, god
personalledelse og veiledning
for prester er gode forebyggende
tiltak.
Jeg er jo ikke
Inger Helene Nordeide
Prester er i vinden! Det kommer
knapt en film eller roman uten
at det står en prest på rollelisten.
Om det er den store helten eller
en heller ynkelig karakter, er
interessen for mennesket bak
prestefiguren, økende. I arbeidslivsforskning
har presten vært
tilsvarende lite i vinden. Da Bergensundersøkelsen
ble foretatt i
2002/2003, var lite skrevet om
norske prester. Det teologiske
perspektivet er godt belyst. Det
er selvsagt et svært viktig perspektiv
når en skal forstå prestens
rolle og særegne arbeidssituasjon.
Som arbeidslivsforskere
legger vi et arbeidspsykologisk
perspektiv på prestens rolle,
som et supplement til det teologiske
perspektivet. Vi tror de
to perspektivene kan supplere
hverandre, og gi større bredde
og helhet når man skal forstå
prestens arbeidssituasjon.
Kallet
Med kallet som innsteg til tjenesten,
kan man forledes til å tenke at prestens
arbeid i all vesentlig grad skiller seg fra
sekulært arbeid. Selvsagt er det også
riktig, men det er ikke hele sannheten.
Vårt anliggende er at Kirken kan ha
nytte av å sammenstille prestens arbeid
med sekulært arbeid.
Utgangspunktet for prestetjenesten er
for de fleste et personlig kall. Det er
trolig ingen overraskelse at hele 70 %
av prestene i spørreundersøkelsen rapporterte
at de til tider tvilte på kallet.
Slik er det å være menneske og arbeids-
taker. Når det butter imot på jobb, tenker
de fleste: Finnes det andre muligheter
for meg med min bakgrunn? Et
viktig spørsmål blir da hvor presten går
med sin tvil. Finnes der språk og kultur
i kirken for presten å dele grunnleggende
tvil, eller er det et tabu? I så fall kan
det lett bli til symptomer som bæres av
den enkelte prest, i skvis mellom kall
og tjeneste.
Den store aleneheten
Å være prest er relasjonsintensivt.
Presten har gjennom en arbeidsuke
kontakt med mange mennesker.
Stressforskningen far, Hans Selye,
skrev i et av sine arbeider (1971) at
ingenting er så stressende som å være
sammen med andre mennesker. Men,
ingenting er heller så stimulerende som
det å arbeide sammen med andre. I
Bergensundersøkelsen fant vi overraskende
stor ensomhet hos prestene.
Med høy korrelasjon mellom opplevd
ensomhet og utbrenthet, bør dette være
kunnskap som prest og Kirke legger seg
på minne. Sosiale relasjoner er en kilde
til meningsfylde, energi og livsglede
(Einarsen og medarbeidere, 1996). En
støttende gruppe i samarbeid for viktige
verdier, kan gi uante krefter til den
enkelte prest.
Tradisjonelt utøves presteyrket alene.
Dersom prestene er frarøvet den
slitestyrken fellesskapet gir, er det
snakk om en vesentlig mangeltilstand.
Fortsatt flytter prester mer enn andre
yrkesgrupper. Det betyr tap av sosiale
relasjoner og det gjør prester som
yrkesgruppe, utsatt.
Sosial støtte er ofte brukt som forklar-

Jesus heller!
ingen på hvorfor sosiale relasjoner forebygger
stress og utbrenthet. (Hellesøy
2002). Å motta støtte og beskyttelse fra
andre vil kunne beskytte mot negative
effekter av usikkerhet og ukjenthet ved
at en får hjelp til å definere hva som er
og ikke er truende, farlig, utfordrende
eller potensielt skadelig. Slik støtte
reduserer ubehagelige stressreaksjoner
som oppstår i truende situasjoner.
Sosial støtte motvirker at vår evne til
problemløsning reduseres i en belastende
situasjon. Videre hjelper det oss
til å mobilisere både egne ressurser og
ressurser i omgivelsene.
Sosial støtte innebærer mange forskjellige
sosiale forhold og mange typer
støtte. (Skogstad, 2000): Den følelsesmessige
støtten, innbærer en opplevelse
av å være verdsatt og akseptert, og som
en hjelp til å mestre vonde følelser.
Vurderingsstøtte handler om tilbakemelding,
veiledning og rådgivning i krevende
situasjoner. Informasjonsstøtte
gir bedre forståelse av egen situasjon,
muligheter og begrensninger i arbeidet.
Praktisk støtte omhandler praktisk
hjelp, tid og ressurser man kan ha bruk
for eller glede av i en gitt situasjon.
Bergensundersøkelsen avdekket en
særlig sårbarhet hos prester som yrkesgruppe,
fordi en stor del av dem rapporterte
knapp tilgang på sosial støtte.
Kirkens arbeidsgiveransvar
Mange prester opplever å være overlatt
til seg, og rapporterer mangel på en
nærværende arbeidsgiver. Noen triste
historier forteller at Kirken kan se ut
til å mangle ressurser og kompetanse
til å følge opp arbeidstakere. Vi har
spurt oss selv om Kirkens klare fokus
utad kan ha ført til at de har ’glemt’
sine egne? Etter ny tjenesteordning
for den Norske Kirke (2007) er målet
å styrke prostens rolle som leder for
prestetjenesten i prostiet. Klar og god
ledelse er av de viktigste forebyggende
tiltak for at presten kommer i klem mellom
kallet og virkeligheten. Fravær av
ledelse, også kalt Laizzes faire ledelse,
beskrives som å ikke være til stede når
en behøves, unngå vanskelige saker og
la være å følge opp medarbeidere, både
faglig og personlige. Kjerneelementene
i god ledelse kan oppsummeres i
følgende punkt:
• Fortell meg hva du venter av meg
• Gi meg forutsetninger for å utøve
oppgavene
• Fortell meg underveis hvordan det går
• Hjelp meg når jeg trenger det
• Bedøm og belønn min innsats rettferdig
Å beskytte medarbeidere fra belastning
og skade er et lederansvar, også i Kirken.
Bibelen; en forløper til arbeidsmiljøloven?
Det teologiske perspektivet på presten
mellom kallet og tjenesten skal belyses
av andre. Det er likevel interessant å se
på hva Bibelen sier om vekselbruk mellom
arbeid og hvile både i naturen og i
menneskelivet. (2. Mos. 34:21, 3. Mos.
5.14) I det lyset blir det klart at dersom
et overforbruk av krefter rettferdiggjøres
ved at det er arbeid for Herren, er det
direkte ubibelsk. Flere steder fortelles
det i Bibelen om at Jesus tok hensyn til
at arbeiderne var slitne, sultne og trøtte.
Da tok han de med seg til et øde sted
for matro og hvile, selv om det fortsatt
var mennesker som trengte hjelp og
søkte dem. Skal det ha relevans for livet
til presten i dag?
Den siste strofen i denne salmen som
omhandler kallet, er verdt å legge
merke til:
Det er navnet ditt jeg roper, vil du
følge meg?
Vil du trå i mine fotspor på en ukjent vei?
Vil du kjennes ved mitt navn, vil du
møte sorg og savn?
Vil du hvile i min favn og la meg bli
hos deg?
Om man vil svare ja til kallet betyr
det at man også må ha både plass og
relasjon for egen hvile. Det snakkes
ikke bare om vandringen i Herrens
fotspor. Like mye vektlegges det siste
spørsmålet: Vil du hvile i min favn og la
meg bli hos deg?
Referanser:
Einarsen, S., Raknes, B.I., Matthiesen, S. B. &
Hellesøy, O.H. (1996)
Helsemessige aspekter ved mobbing i
arbeidslivet. Modeerende effekter av sosial
støtte og personlighet Bullying at work and
its relationships with health complaints- moderating
effects of social support and personality.
Nordisk psykologi: 46, 116 – 137.)
Hellesøy O. (2002): Stress og mestring hos
ledere. A. Skogstad og S. Eiarsen (red.)
Ledelse på godt og vondt. S. 311 – 330
Bergen, Fagbokforlaget
Lovsamling for den Norske Kirke, (2007).
Oslo. Kirkerådet.
Selye, H. (1971). The psychological environment
and the Psychological deseases.
London. Oxford University press.
5

6
Tema: Presten, mellom jobb og kall
Prestens rolle
mellom jobb og kall
Ingrid Vad Nilsen
Vi lærer i vår lutherske kirke at alle
døpte er kalt til å være tjenere for
Gud, samtidig som det i kirken er en
særskilt tjeneste med ord og sakrament.
Når ordinasjonsløftet avlegges,
erklærer biskopen at man er rett kalt
til prest i vår kirke. Prestetjenesten
er et kall fra Gud til den enkelte som
stadfestes av kirken i ordinasjonen.
Samtidig er prestetjenesten en «jobb»
med arbeidsavtaler og arbeidsplaner,
lønnsutbetaling og personalreglement
som i andre arbeidsforhold.
Arbeidsgivers tilrettelegging har som
mål at kallet skal kunne utvikle seg innenfor
de rammer som arbeidsforholdet
setter. Å utøve et kall skal ikke komme
i konflikt med ønsket om og behovet for
å leve i et ordnet arbeidsforhold.
Noen opplever at kallet til tjeneste og
de forventninger man møter som prest
ikke alltid er lett å få plass til innenfor
en normal arbeidsuke. Dette vil mange
andre yrkesutøvere kjenne seg igjen i.
Det er mange i dagens samfunn som
har deler av sitt arbeid på kveldstid og
i helger, og som opplever at utfordringene
i jobben er flere enn de som kan
håndteres innenfor normal arbeidstid.
Prestestillingene har aldri vært en «ni til
fire- jobb». Det betyr frihet under ansvar
til å forme arbeidet slik at det presten er
kalt til, får best mulig vekstvilkår.
For å få til dette har vi behov for
tilrettelegging av arbeid slik at det blir
fordelt hensiktsmessig, at nådegaver/
spesialkompetanse kan tas i bruk, at det
blir tid og rom for studium og bønn og
at uoppsettelige tjenester blir prioritert.
Det er et viktig ledelsesansvar å implementere
en god balanse mellom sokn
og prosti og mellom ledelse av presteskapet
og prestenes selvstendighet ut fra
ordinasjonsløftet.
Dette er også bakgrunnen for mange av
de forbedringer av arbeidsvilkår som
har kommet de senere år. Beredskapsavtalen
og fridagsavtalen gjør det mulig
å planlegge arbeidstid og fritid. Organisering
av prestetjenesten med prosten
som leder legger til rette for ivaretakelse
av den enkelte arbeidstaker.
Skal vi få til å skape gode arbeidsvilkår
der kallet får gode vekstvilkår og
rammene rundt jobben som skal gjøres
er godt tilrettelagt, er vi helt avhengig
av et godt samspill og samvirke mellom
tjenestemannsorganisasjonene og
arbeidsgiver.
Selv om rammene legges til rette for en
bedre fordeling av arbeidstid og fritid,
har vi fortsatt utfordringer. Det
kan handle om
en større grad av
livsfasetilpasning
i begge ender av
arbeidslivet og økt
bruk av spesialisering/særlige
nådegaver.
Vi har også
behov for
å skape en
organisasjonskultur
med
rom for tver-
rfaglighet, utvikling og nyskaping med
trygge og rause prester som fyller rollen
på en god måte og samtidig løfter fram
andre medarbeidere. Det handler også
om prestetjenesten i et sekularisert
samfunn som kan føre til eksistensiell
ensomhet når man er den i et lokalsamfunn
som forventes å holde troen oppe.
Da trenger vi prester som både har et
kall fra Gud og menigheten
og samtidig gode ledere
som kan være med å
sikre en felles basis,
lojalitet mot verdigrunnlaget,mulighet
for innsyn
og kontroll
når det er
nødvendig;
men først
og fremst medvandring:
en å
drøfte arbeidsutførelsen
med, en
som kan gi råd og
sette grenser.
Foto: Fred Manskow Nymoen

Kjære Gud jeg har det
godt...hjemme og på jobb
Martin Enstad
En av livets hovedutfordringer er
å holde orden på prioriteringene.
Det gjelder både som pappa og
som prest. Man må skille mellom
snørr og snipp, og helst ikke
kaste egne barn ut med dåpsvannet.
Som menighetsprest på kysten, og
høyt mot nord, har jeg et friere liv enn
de fleste jeg omgås. Jeg kan i stor grad
styre mine avtaler inn på tidspunkt som
passer for meg. Det gjør at konferansetimer
på skolen, legetimer og syke barn
ofte kan «legges» inn i programmet.
Samtidig; hvis brudeparet, dåpsbarnet
eller gravfølget står og venter, så må jeg
på jobb. Det er en utfordring for ektefellen.
Det er flere enn oss som jobber mye,
på rare tidspunkt og som synes det er
vanskelig å få de håpefulles ønsker og
jobbens krav til å gå i hop innenfor 24
timer. Men det er vel ikke så mange
andre som må jobbe tre søndager i
måneden og alle høytider. Mandagsfri
kan være fint, men mine barn har ikke
fri på mandag. Påsken er en fantastisk
høytid å få stå ved alteret, men det er
også en fin tid for skiturer, familiekos
og hvile. Men skal man være kirurg
må man tåle blod, skal man være prest
så må man jobbe på helligdager. Det
er kanskje lettere å forholde seg til for
presten enn familien.
Jeg tror ingen andre yrker inneholder så
mange sosiale forventninger til familien,
som nettopp presteyrket. Ingen lurer
spesielt mye på hvem som er kona og
ungene til den nyansatte søringen på
teknisk etat. Men prestefamilien blir
gjerne presentert med bilde i bladet. Og
jeg har blitt invitert til kaffe, helt opplagt
fordi jeg er soknepresten, og så viste det
seg at de ikke bare forventet å få presten
på besøk, men prestekona og preste-
ungene også. Dette er et område der
det er store forskjeller i forventningene
mellom by og land og mellom unge og
gamle. For meg er det viktig at mine
barn ikke er ansatt i menigheten, og hva
de «må» være med på, må bli styrt av
andre kriterier enn at pappa er prest.
Å holde orden på prioriteringene er
en av livets største utfordringer. Og
det blir ikke lettere når alt synes å
være viktig. Prestens ambisjoner for
menigheten er kanskje prestefamiliens
største konkurrent. Vi vil gjerne se nye
aktiviteter vokse fram, eller redde de
som holder på å falle sammen. Vi vil
gjerne tilby sorggrupper, bibelgrupper,
barnekor, speidergruppe, trosopplæring
og sjelesorg. Og alle som følger med
i tiden, vet at de frivillige må sterkere
inn i gudstjenesten. «Og sånn går no
dagan»…og kvelder og ettermiddager
og fridager. Vår jobb sin unike kontaktflate
mot frivillige medarbeidere må
med nødvendighet forsyne seg grovt at
det som for andre er fritid. For det er jo
nettopp da de har mulighet til å være
frivillige. Dessverre er det også da mine
barn har fri.
Men likevel: Kjære Gud, jeg har det
godt, takk for alt som jeg har fått, både
på jobben og i familien. Å være prest og
pappa er stort sett en fin kombinasjon.
Det er viktig å ha tid til familien, og
grensesetting er en sentral pastoral øvelse.
Alt er ikke like viktig. Men det er
også viktig at barna opplever at foreldre
jobber med noe de synes er viktig. Og
noen ganger finnes det mennesker som
trenger meg enda mer enn mine barn,…
hvertfall så lenge mammaen kan være
hos dem.
Foto: Anders Øen
7

8
Tema: Presten, mellom jobb og kall
Prestefamilien
- belastning eller ressurs?
Leif Endre Grutle
I si tid arva eg Gabriel Skagestad
si bok i pastorallære frå ein eldre
kollega. Boka er frå mellomkrigstida,
og sjølv om noko av
innhaldet framleis kan vere
sakssvarande for mi eiga teneste,
er eg glad for at haldningane
til presten sin familie som kjem
fram her tilhøyrer ei tid som ligg
bak oss. Det som blir skildra er
ei altoppslukande presteteneste,
sjølv om Skagestad understrekar
presten sitt ansvar for å ta vare
å sine næraste. Likevel ligg
det under ei forventning om at
prestefamilien, og å særskild
prestekona (ja, for det var berre
kvinner som var presteektefellar
på denne tida) hadde til oppdrag
å legge tilhøva til rette for denne
tenesta.
Dette tilhøyrer som sagt ei anna tid, men
det er nok ikkje mange tiår sidan det var
vanleg at kyrkjelydane forventa å kunne
dra vekslar på prestefamilien som ein
ressurs i det kristelege arbeidet i soknet. I
dag kan ein ikkje på same måte sjå for seg
at ektefelle og barn stiller opp med engasjement
eller gratisarbeid. Skulle ektefellen
til presten likevel møte forventningar om
å ta på seg tradisjonelle «prestekoneoppgåver»,
har eg inntrykk av at ein stort
sett blir møtt med forståing om ein ikkje
vil dette.
Når vi snakkar om utfordringar for
prestefamilien er det også naturleg å
nemne det tviegga sverdet som ligg
i den fleksible arbeidstidsordninga
som prestar har. På den eine sida kan
tilpasse arbeidet
sitt etter familien,
til dømes skulerytmen
til ungar,
og dette vil vere
ein stor føremon
for mange. På
den andre sida
har vi faren som
ligg i dette ved
at ein arbeider
for mykje når det
dukkar opp alt
for mange viktige
arbeidsopp-
gåver, og ein ikkje
har det vernet
som ligg i regulert
arbeidstid.
Presten sin spesielle verksemd med arbeid
på sundagar, i høgtidene, og gjerne
dagar med oppdrag både på dag- og
kveldstid, vil sjølvsagt også prege familien
til presten. Likevel er dette berre
ein spesiell situasjon mellom andre: Til
dømes landbruk, turisme og oljeindustri
har til tider svært spesielle arbeidstidsordningar,
helsepersonell, butikktilsette
eller personar i andre serviceyrke jobbar
også til ulike tider, og prestar er heller
ikkje åleine om å ha beredskap. Personar
i slike yrke har også familie, så vi
skal ikkje gjere oss meir spesielle enn vi
er, men heller nytte dette positivt.
Gjennom endringar i samfunn og
arbeidstilhøve må det derfor no vere
legitimt og anerkjent å hevde at det må
vere balanse mellom presten sine
dei behova prestefamilien har for å ha
mor eller far til stades på den andre
sida. Dette er svært gledeleg, og eg trur
både vi har mykje å tene på å sjå på
prestefamilien som noko som har verdi
i seg sjølv. Prestefamilien kan vere noko
som bidrar til å setje rammer kring ei
teneste som kan bli grenselaus, og skape
eit rom der presten kan slappe av og
fokusere på anna enn arbeid. Arbeidsgjevarar,
kyrkjelydar og kollegaer må
derfor bidra til å skape og oppretthalde
ein kultur som tar omsyn til prestefamilien
sine behov.
Og som ein konsekvens trur eg vi vil sjå
at Gabriel Skagestad sin visjon om ein
prestefamilie som legg tilhøva til rette
for prestetenesta, paradoksalt nok blir
oppfylt.
ein Alle kyrkjelydsprest kursutlysningene i nokon grad kan finner arbeidsoppgåver du også på den nettsiden eine sida, og vår: www.prest.no
Foto: Siv-Elin Nærø

Sigfred Sørensen, prost Ytre Stavanger
Skolelagsmøter og sommerleirer på
Drottningborg med 400 deltakere og
sterk forkynnelse.
Ungdomsforening på bedehuset der
vi lærte å stå fram med enkle vitnesbyrd.
Kristenrussturne med varmt fellesskap
og klar utfordring til tjeneste.
Slik ble jeg selv formet og møtte et kall
fra Gud som satte meg på valg. Mange
av oss eldre prester har omtrent samme
bakgrunn.
Ordet «kall» kommer av verbet «kaleo»
som betyr å rope eller kalle. Kirken,
«ekklesia», er de som er kalt av Gud, ut
av verden og inn til livsfellesskap med
den oppstandne Kristus.
I de første menigheter finner vi ulike
oppgaver og tjenester, alt etter de evner
og nådegaver som Gud har gitt. Men
alle kristne har et kall og en oppgave til
å bygge menighet.
I Den norske Kirke har vi regnet visse
yrker som særskilte kallsyrker: Misjonær,
prest, sykepleier og lærer. Denne framhevelsen
av noen få er i seg selv en avsporing
av det bibelske kallsbegrepet. For vi er alle
kalt, uansett stand og stilling.
Men hvordan har det gått med kallstanken
i DnK? Jeg har selv 36 års tjeneste
som misjonsprest, sokneprest og prost,
og ut fra det jeg har sett og opplevd, vil
jeg komme med følgende subjektive
vurdering:
Påstand 1: Kallet er nødvendig
for prestetjenesten.
Å være prest er ikke bare en jobb, men
en identitet. Vårt forhold til tjenesten er
ikke så forskjellig fra profeten Jeremias,
når han utbrøt i møte med Gud: Jeg
duger ikke til å tale, jeg er så ung! Da
svarte Herren: Alle jeg sender deg til,
skal du gå til. Jeg vil være med deg og
berge deg.
Prestetjenesten er full av glede, men
også av utfordringer som vi ikke kan
takle uten Guds kall og ledelse. Bedre
lønns- og arbeidsforhold kan aldri kompensere
for de belastninger tjenesten
kan medføre, og vi kan aldri holde ut i
egen kraft. Vi trenger en stadig trygghet
for at det er her Gud vil ha meg, og det
er han som utruster meg med Ånd og
kraft.
Påstand 2: Kallstanken er på
stille retur.
• Det er vanskelig å finne frivillige
medarbeidere i menighetene. Egne
ønsker og behov prioriteres høyere enn
oppgaver i menigheten.
• Prestekallet er i forvitring. Det er
stadig vanskeligere å rekruttere til teologiske
studier, og mange av de ferdige
kandidatene søker ikke prestestilling.
1000 ordinerte prester og teologer er
utenfor kirkelig tjeneste.
• Misjonærkallet er langt på vei borte.
Det er utvilsomt misjonærer som
fremdeles blir båret av et kall, men
misjonsorganisasjonene tror ikke lenger
på kallet som et livsvarig engasjement.
Misjonærtjenesten blir nå avtalt som en
3 års periode eller kortere, og ikke som
en fast, varig tjeneste.
9

10
Påstand 3: Kallsbevisstheten
avspeiles i holdningene våre.
Jeg mener ikke at alt i prestetjenesten
var bedre før, for vi hadde mye dårligere
arbeidsvilkår, og dette betalte først og
fremst prestefamilien for. Men jeg vil
hevde at prester som nå er i eller nær
pensjonsalder, hadde en helt annen
holdning til oppgaver og tjenestevillighet
enn det som er vanlig blant de
fleste av oss i dag.
Slik er det i alle yrker, som forskningen
om de ulike generasjoner i arbeidslivet
viser oss. Prestene er intet unntak her.
Den såkalte x-generasjon (født mellom
1960 og 1980) har som kjennetegn at de
er kritiske til ideologier og absolutter og
har vanskelig for å binde seg. Derfor har
de også i sin Gudsrelasjon en utfordring
i forhold til overgivelse og tillit.
Påstand 4: Kallet forkynnes i
liten grad i kirken.
Det er mye forkynnelse om dåpen i
dag, og likedan til trøst og livsmestring.
Men jeg har et klart inntrykk av at det
er mindre forkynnelse til omvendelse og
tjeneste.
Mangler vi prester frimodighet til å
forkynne kallet fordi vi selv i liten grad
er preget av det? Hvis vi ikke våger å utfordre,
mister vi en vesentlig del av det
kristne budskap, og kirken vil stagnere.
Prestekrisen – hva er svaret?
Kirkens krise og prestekrisen hører
sammen. Vi er inne i en fase der dåps-
og konfirmasjonsprosenten kryper
nedover mot 60, og ungdomsarbeidet i
menigheter og organisasjoner, som før
var den viktigste rekrutteringskilden til
prestetjenesten, er svært redusert. Dette
er en stor utfordring for hele kirken.
Jeg tror at løsningen ikke først og fremst
finnes på det ytre plan, men at vi søker
innover mot troens og tjenestens kilder,
til fornyelse, fellesskap og Jesus-begeistring.
Nordisk
presteforeiningskonferanse
Gunnar Mindestrømmen
I tida 14.-16. juni var representantar
for alle dei nordiske presteforeiningane
samla i Reykjavik.
Dette er ei årleg samling der vi får tid til
å utveksle erfaringar og spørsmålsstillingar
som er aktuelle i dei ulike landa.
Vi opplever at vi på mange måtar står
framfor same utfordringane. Dei nordiske
landa går frå å vere monokulturelle
til å bli fleirkulturelle og fleirreligiøse.
Sterk sekularisering og urbanisering er
også andre fellestrekk. Kva skal kyrkja
sin plass vere? Korleis blir presterolla?
Desse spørsmåla var mellom anna oppe
til diskusjon.
Erfaringar om ressurssituasjonen i dei
ulike kyrkjene vart drøfta. Det er ulik
grunnbemanning i dei nordiske landa.
Dersom vi ser på talet på medlemmer
pr prest så finn vi at Noreg har monaleg
dårlegare dekning med prestar samanlikna
med andre.
• Finland 1700 medlemmer pr prest
• Sverige: 2240 medlemmer pr prest
• Danmark ca 2500 medlemmer pr
prest
• Norge ( siste tala frå FAD om menighetsprester)
om lag 3250
• Island ca 3800 medlemmer pr prest
( 80% av medlemmene
bur i Reykjavikområdet )
Prosessar og endringar i
relasjonen stat-kyrkje
har vore gjennomført i
Sverige og Finland for
ein del år tilbake og vi
kan nok lære ein del
av erfaringane derfrå. I
Danmark er dei i samtalar om tilsettingsmynde
skal flyttast frå departementalt
nivå til eventuelt regionalt nivå på
bispedømme og korleis kyrkja eventuelt
skal etablere ei kyrkjemøte.
Island har sin særeigne historie og der
bur om lag 80% av folket i området
kring Reykjavik. Dei prestane som
gjer teneste i distrikta opplever nok
endå sterkare enn oss at det er krevjande
med små lokalsamfunn og store
avstandar. Det er utan tvil Island som
har dei største utfordringane akkurat
no. Islandske prestar fekk mellom anna
redusert løna med om lag 10% i fjor
og er førespegla ein vidare reduksjon
på om lag 8% dette året. Det er klart at
dette påverkar både arbeidssituasjonen
og livssituasjonen.
Dei nordiske kontaktane er viktige. Det
gjev perspektiv på arbeidet vi driv med
og situasjonen vi står i.
Foto: Gunnar Mindestrømmen

Rekruttering
- ei felles utfordring
Gunnar Mindestrømmen
Det har vore hevda frå ulike hald at rekruttering
er arbeidsgjevar sitt ansvar. Det er difor ikkje noko
som ei fagforeining skal halde på med.
På ein måte er dette rett. Det er arbeidsgjevar sitt ansvar å
syte for at det vert rekruttert nok prestar til at kyrkja kan
løyse sine oppgåver og fungere som ei landsdekkjande
folkekyrkje. Dette ligg til grunn for PF sitt engasjement.
Arbeidet med rekruttering krev at vi saman med sentrale
aktørar i kyrkja engasjerer oss. Kvaliteten på dei som blir rekruttert
må vere god. Blir stor prestemangel vil det ha markant
innverknad på arbeidssituasjonen for svært mange prestar.
Etter departementet sin konferanse om rekruttering den
14 des. 2009 vart PF invitert til å delta i ei departementalt
oppnemnd arbeidsgruppe. Gruppa skulle identifisere nokre
område som er tilgjengelege for realistiske tiltak på kort og
lang sikt.
Arbeidsgruppa har hatt tre møter og vore samansett slik:
• Ingrid Vad Nilsen – Kyrkjeavdelinga i FAD (leiar)
• Frank Grimstad – KA
• Gunnar Mindestrømmen – Presteforeningen
• Christofer Solbakken – Bispemøtet
• Gerd Karin Røsæg – Kirkerådet
• Svein Olaf Thorbjørnsen – Menighetsfakultetet
• Marianne T. Brekke – Kyrkjeavdelinga i FAD (sekretær)
Foto: Fred Manskow Nymoen
No nærmar arbeidet i denne gruppa seg slutten og eg vil her
peike på nokre av dei viktigaste momenta som har kome
fram:
Lønsvilkår er etter gruppa si oppfatning eit viktig verkemiddel
for å rekruttere og halde på prestar, men gruppa har ikkje
gått nærare inn på dette fordi det høyrer heime i forhandlingssystemet.
Ved ein gjennomgang av rapportar frå KIFO kjem det tydeleg
fram at rekruttering har to ulike utfordringar. Geografisk og
demografisk.
Den geografiske utfordringa er særleg knytt til mellom 30 og
60 stillingar i distrikta som slit med å få kvalifiserte søkjarar.
Dette freistar ein å møte gjennom ulike tiltak av økonomisk
art og ein arbeider no med å få utvida dei ekstra ordningane
som gjeld Nord-Troms og Finnmark til også å gjelde einskilde
andre stillingar.
Den demografiske utfordringa er meir samansett og heng særleg
saman med høg gjennomsnittsalder for prestar og manglande
rekruttering av ungdom. Her er det fleire verkemiddel
som er aktuelle og gruppa har hatt ei vid tilnærming. Ein
vil arbeide vidare med omdømmebygging for kyrkja som
arbeidsplass, tiltak retta mot ungdom og studentar, rekruttering
frå utlandet, organisering og leiing av prestetenesta og
personalpolitiske utviklingsplanar.
Innan kort tid vil rapporten frå arbeidet i gruppa verte gjort
kjent og vi vonar på eit sterkt engasjement for tiltaka som då
vert presentert.
Så vil vi også i våre møter med dei sentrale politikarane halde
fram trongen for auka løyvingar til prestetenesta i åra som
kjem. Skal mange av desse framlegga verte meir enn gode
framlegg må ulike instansar i kyrkja få nødvendige ressursar
til å realisere ei god rekruttering av prestar på kort og lang
sikt.
11

12
Bruk hverandre!
Heidi Schmidt
Hvor er presten?
Jeg har arbeidet som sykepleier rundt
30 år, en rolle som ikke har blitt mindre
utfordrende med årene. Men denne
sommeren har jeg også prøvd rollen
som pårørende. Min far lå alvorlig syk
med intensiv behandling på et større
sykehus. Det var kritiske dager og
snakk om at han kanskje ikke ville
overleve. Jeg spurte sykepleieren på
vakt hvor sykehuspresten hadde kontor.
Det visste hun ikke. Det undret meg
at en som daglig jobber med mennesker
i skjæringspunktet mellom liv og død
ikke hadde umaket seg med å finne
ut hvor presten holdt til. Noen uker
senere var mannen min utsatt for en
stygg ulykke. Han ble i all hast kjørt til
et annet stort sykehus på Østlandet. På
søndagen spurte jeg i sykehusets resepsjon
om det var en andakt eller noen
prest der på sykehuset. Den hyggelige
resepsjonsdamen var usikker,
men skulle undersøke. Noen minutter
senere ble vi fortalt at presten
hadde sluttet og hun visste ikke når
det kom ny.
Lite fokus på åndelig omsorg
Jeg skulle ønske sommerens to episoder
var uheldige unntak fra det gjengse i
norsk helsevesen, men jeg tror det dessverre
ikke. Gjennom 30 år har jeg sett
hvordan det som dreier seg om pasientens
åndelige eller eksistensielle behov
gradvis har fått mindre fokus i omsorgen.
Jeg tror ikke dette alltid skyldes
en bevisst nedprioritering, men heller
det faktum at når hverdagens travle
dagsorden settes, skvises det som ikke
må adresseres her og nå, lenger ned på
lista. I rekken av behov og oppgaver
blir det som har med det åndelige og
eksistensielle lett glemt. Dessverre skjer
det også at helsepersonell ser bort og
tyr til letteste løsning, kanskje en pille,
fordi man ikke har tid til å lytte eller tør
å lytte. Dette skjer, oftere enn ønskelig,
og jeg har selv vært i den situasjonen.
Som sykepleier blir jeg ofte mer sliten
av det jeg ikke rekker, enn av det jeg
faktisk får gjort i løpet av en travel vakt.
Åndslivet: en kraft til å bli
friskere, tåle tap og utholde
påkjenninger
Jeg beklager at det er slik. Ut fra det jeg
har sett i et langt sykepleierliv og ut fra
det jeg vet andre har sett, tror jeg nemlig
at åndslivet kan bli en kraft til å bli
friskere, til å tåle tap og utholde påkjenninger.
Åndelig omsorg kan med andre
ord virke forebyggende, lindrende
og behandlende. I all omsorg vi som
helsepersonell gir, ligger det mulighet
for å bryte ned eller bygge opp pasien-
ters livskrefter og åndelige ressurser.
Ut fra denne erkjennelsen og egne og
andres erfaringer skrev jeg boken «Har
du tid til det, da? Om åndelig omsorg i
sykepleien.» Her forteller jeg om ulike
utfordringer vi som sykepleiere møter
og jeg illustrerer det med eksempler og
historier. Mange reaksjoner i ettertid,
både fra helsepersonell, pasienter
og pårørende, tyder på at dette er et
forsømt område i omsorgen på dagens
sykehjem, sykehus
og i hjemmebaserte
tjenester.
Bruk
hverandre
Min oppfordring
til
helsepersonell
og til prester er
derfor: Ikke vær
redd for å spørre
og bruke hverandre!
Vi trenger
hverandre i dette
viktige arbeidet.
Boken: «Har du tid til det, da? Om åndelig
omsorg i sykepleien.» Folio Forlag 2009

Å møte pasienter med
forståelse og kompetanse
Eirik Os - sykehusprest Lovisenberg diakonale sykehus
Heidi Schmidt har på foregående
side skrevet om hennes faglige
erfaring fra sykehus, og delt en
personlig opplevelse. Inter Collegas
har tatt en prat med sykehusprest
Eirik Os om hennes tanker
og opplevelser.
Hva tenker du om hennes opplevelser?
Tror du det hun har opplevd er representativt?
- Det er et spennende innlegg, og man
kan kjenne seg igjen i dette. Jeg forstår
at hun har en bred erfaring, faglig bakgrunn
og et sterkt personlig engasjement
for å kunne si dette. Det som har med
hennes personlige opplevelse ved et
konkret sykehus å gjøre er vanskelig å
kommentere. Men generelt er det slik
at alle sykehus skal ha og har tilgang til
prest.
-Det er kjedelig, at hun som pårørende
henvender seg uten å få hjelp. Det som
slår meg, er at det er store forskjeller fra
sykehus til sykehus. Mange helseforetak
går gjennom store strukturendringer
og nedskjæringer. Dette kan også true
sykehuspreststillinger og gjøre interne
strukturer uryddige i omstillingsprosessene.
Enhver ansatt i sykehus må jo
likevel kunne knytte de kontaktene
som etterspørres mellom pårørende/
pasienter og sykehusets egen prestetjeneste.
Tror du det er holdningene det er noe
med?
-Helsevesenet har som idelogi å ta det
hele menneske på alvor, men det er i
det daglige arbeidspresset at dette lett
kan skyves bort. Sykehusene er tross alt
spesialiserte behandlingsarenaer med
stort produksjonspress. I det daglige
kan derfor åndelige og eksistensielle
temaer hos pasienter bli overhørt og
ikke tilstrekkelig ivaretatt. For å gi dette
plass, kreves tid og oppmerksomhet på
enkeltpasientens personlige fortellinger
og dypere anliggender.
-Jeg tror hun har rett i at mange i
pleiepersonalet føler en slitasje på at
de gjerne skulle møtt pasientene på en
dypere måte, enn det de rekker. Det å
møte åndelige og eksistensielle behov
er nødvendig i en traumatisk livssituasjon.
Det kan være mangel på kapasitet
til å gi dette plass i kontakten med pasienten,
men det kan absolutt også være
at mange føler seg ubekvemme, og ikke
føler seg kompetente til å fullt ut forstå
og møte pasientens eget språk for sine
eksistensielle behov. Innsenderen har
jo nettopp derfor som hovedanliggende
at dette er et område for samarbeid og
samhandlingen mellom behandler/
pleiepersonale og sykehusprest – hvis
sykehusprest er det pasienten ønsker å
trekke inn i sin situasjon.
Hvordan er din hverdag med tanke på
dette?
- Det sykehuset jeg arbeider ved er et
passelig stort lokalsykehus, og godt bemannet
med prester. Det er spennende
å være på et sykehus som betjener et
område av Oslo med mange pasienter
med multikulturell bakgrunn. Det
betyr at vi må øke vår evne og utvide
vår kompetanse i forhold til å forstå
pasientenes kulturelle og religiøse
«grunnmur». De gode intensjonene og
oppmerksomme handlingene krever
Foto: Heidi Kristine Jørgensen Goodreid
også kompetanse i forhold til å forstå
hvordan åndelige og eksistensielle
anliggender kommer til uttrykk og
hvordan det å gi dette plass vil være
vesentlig i den gode behandlingen og
pleien.
13

14
Bad Segeberg/
Sankelmark
for 40. gang!
SÆTHERS FORLAG
E-post: post@kirkekonsulenten.no
5.-9. januar 2011 holdes den 40. konferansen «Nord¬europeisk
erfarings¬utveksling», et sjeldent møte¬sted for teologi og psykologi,
sjelesorg og psykoterapi.
Møtestedet er i Sankelmark ved Flensburg. Faglige foredrag gir sjelesørger¬iske og
terapeutiske perspektiver på aktuelle spørsmål. Denne gangen blir det spesielt interessant
å høre fordrag av Gry Stålsett, psykolog på Modum. I mindre grupper med
et bredt utvalg av arbeids¬metoder høster også de erfarne ny kunnskap, ikke minst
fordi helt inn til personlige og private spørsmål kan belyses. Gruppene møtes så ofte
at den som er med for første gang, raskt får noen «nære» under konferansen. Den
faglige kvaliteten er så høy at det tyske helsetilsynet godkjenner det som halvparten
av den pliktige årlige etterutdanningen for aktuelle yrkesgrupper. To andre elementer
er også spesielle kjennetegn: Det ene er den liturgiske rammen med morgen- og
kvelds¬andakt, og guds¬tjenesten siste kvelden. Det andre er de livfulle kveldene
med dans og hygge.
For konferansen neste år har vi satt temaet «Was ist mit der Scham los?», «What
is wrong about shame?» Les mer på www.blue-carpet.eu Om selve kursstedet på
www.eash.de Konferansen koster inkl. full pensjon og fire overnattinger bare drøyt
4000 kr. Reise fra Oslo omtrent det samme. Det er mulig vi kan ta opp igjen den
gamle tradisjonen med ferje Oslo-Kiel, en svært sosial reisemåte. Kontakt Tor-Ole
Bjerke, Lillehammer tor.ole.bjerke@quattroco.com eller telefon 61 25 11 50 for
fullstendig program som blir klart utpå høsten.
PÅ VEI TIL DET
HELLIGE FJELL
- landskap, rom og liturgi
av Arne E. Sæther
Kr. 440,-
Fritt tilsendt
En bok med 2070 bilder og tegninger
i farger fordelt på 416 sider
ISBN 978-82-992135-2-3
Se og bestill boken på www.kirkekonsulenten.no

Generalsekretær
Ingen
kald jobb
Jeg har for første gang på lenge hatt sommerjobb. I
sjømannskirken.
Søndag morgen den første i august landet jeg på Gardermoen
etter 5 uker i Thailand. «Kap um ka» – Tusen takk! Det var
en fantastisk opplevelse, og en spennende erfaring å få være
sommerprest i Pattaya. Gudstjenester, vielser, en kremasjon
og mange møter med turister og fastboende har preget denne
sommeren for meg. Vielse på stranden i 35 graders varme
med prestekjole og stola, gjorde inntrykk på mange måter –
ikke minst på skjorta under som kunne brukes til å vanne en
liten rismark med etterpå. Det var godt og varmt ja!
Aller mest inntrykk gjorde varmen og engasjementet som
de tilsatte og frivillige hadde for tjenesten sin, og alle menneskene
de møtte gjennom dagene. Turister, brudepar og
fastboende. Mennesker i alle livssituasjoner, syke og eldre,
mennesker skuffet over andre og seg selv, ulykkelige, forvirrede,
nedbrutte og lengtende mennesker: Alle ble møtt
med respekt – med omsorg. Noen fikk hjelp til å tro at noe
kan endres, og bli bedre. Jeg er glad for at den norske kirke
er tilstede i utlandet, og byr på både risengrynsgrøt og Guds
ord og velsignelse. Jeg er stolt av våre kolleger som utfører
denne tjenesten. Det er flott å være prest – det er flott å være
sjømannsprest!
Det var spennende for meg å få dette kikkhullet inn i en annen
prestetjeneste. Det var inspirerende. Fornyende. Og en
kilde til refleksjon.
Noen prester går trette i tjenesten – de trenger en endring.
Og en del velger å gå ut av prestetjeneste fordi de tror det er
den eneste løsning. Men kanskje trenger de bare en annen
prestetjeneste – et annet sted – et nytt fokus – en tjeneste hvor
de får brukt seg selv på en annen måte. Det burde legges
enda bedre til rette for at prester kunne få erfare andre prestevirkeligheter
enn den de går i år etter år. Det gir perspektiv
til egen tjeneste, og kan gi nyttige innspill der en vikarierer
eller hospiterer – Erfaringsutveksling! Berikelse! Endring?
Rekruttering til en ny tjeneste?
Foto: Siv-Elin Nærø
Vi har arbeidet en del med studentenes sommerprestvilkår
i bispedømmene i år. Sammen med studentene har vi kartlagt
hva studentene blir tilbudt av lønn og annet når de gjør
sine første presteerfaringer. Det er også arbeidet mye med
bakvakt- og oppfølgingsutfordringen. For mange studenter
er praksisperiodene og vikariatene det som drar dem videre
i studiet. Det er tjenesten de forbereder seg til, og disse
berøringspunktene underveis er livgivende. Vi må på alle
måter forsøke å sikre at studentene får et møte med prestetjenesten
som tenner dem. Som holder dem varme på
veien mot prestetjenesten. Alle bispedømmer må ta sin del
av dette viktige rekrutteringsarbeidet. Vi har ingen prester
å miste!
15

16
Foto: Ole Jaxob Nyhus
Prester
i pilegrimsled
Jens Dale
I år 793 plyndret norske vikinger Lindisfarne kloster
på nord-øst kysten av England. Langt fredeligere
gikk det for seg i mai i år da prester fra Toten prosti
dro på pilegrimstur til samme sted.
Det ble en tur over grønne åser med tusenvis av sauer og på
stier langs endeløse steingjerder. Vi gikk under enorme bøketrær
langs elva Tweed og over lyngheier i grenselandet
mellom Skottland og England. Nede i dalbunnen var det
pitoreske landsbyer med steinhus overgrodd av eføy.
Britisk helgen
Gjennom turleder Arnfinn Dirdals fortellinger ble vi kjent
med biskopen fra Lindisfarne, den hellige Cuthbert. For 1300
år siden vandret han på kryss og tvers i disse traktene. Overalt
møtte han sine medmennesker med vennlighet og Guds
ord. Mange ble helbredet ved hans bønner. Flere år etter
hans død ble likkisten åpnet. Kroppen var intakt og biskopen
ble helgenkåret. Da norske vikinger plyndret klosteret på
Lindisfarne rømte munker med St.Cuthberts kiste. Hans grav
er nå i den enorme normannerkatedrealen i Durham sør for
Newcastle i England. Dit strømmet pilegrimene i middelalderen.
Men da kirke og turistmyndigheter på 1990-tallet gikk
sammen om å lage en pilegrimsled, falt valget på ei 10 mils
rute fra Cuthberts fødested i Melrose i Skottland til halvøya
Lindisfarne i havgapet ut mot Norge.
Godt merket
- Nå som vi skal fornye pilegrimsleden gjennom vårt distrikt,
er det spennende å se hva de har fått ut av det i Skottland og
England, sier prost i Toten, Nils Kåre Erlimo.
– Noe av det første som slår meg er hvor godt leden her er
merket og ryddet. Mange steder er det rekkverk og trapper.
Det store minuset er at St.Cuthberts Way er konstruert.
Selve vandringen starter ved de enorme ruinene av klosteret
Melrose Abbey fra det tolvte århundre. Der stien slynger seg
oppover mot Eildon Hills åpner et mektig rundskue seg. Gule
rapsåkre, mørkegrønne skogparseller og irrgrønt beiteland
med sauer bølger som et lappeteppe så langt øyet kan se.
Nede i dalen på den andre siden kommer vi til Bowden Kirk.
I Skottland sier man kirk der engelskmennene ville bruke
church. Utvendig er det en vakker steinkirke. Innvendig virker
den overraskende naken. Den reformerte kirke har ikke
alter eller altertavle, bare prekestol og i høyden et glassmaleri
med bibelsk motiv. Vi setter oss ned og hviler slitne føtter.
Turlederen har forberedt ord til ettertanke og kirkehistoriske
betraktninger til andre anledninger underveis.
Taletrengte prester
- Gå i stillhet til neste by. Det er prosten som formaner taletrengte
prester å meditere. Vi prøver. Å være pilegrim er nytt
for de fleste av oss. I middelalderen oppsøkte man helligdommer
med relikvier for å takke for noe eller gjøre bot. I dag
dreier det seg om vandring og fellesskap rundt natur, historie
og trosopplevelse. Er vi turister eller pilegrimer? Slitne blir vi
i alle fall. Tre mil på en dag er langt. Belønningen er middag
på hotellet, og der er det lov å snakke. Neste dag er det
frokost med egg, bacon, pølse og blodpudding badet i bønner
med tomatsaus før vi feirer gudstjeneste i den lokale kirke.
Etterpå forteller en ivrig prest om kirkelivet i England mens
pensjonister i menigheten serverer pulverkaffe og kjeks.
Deltagere på studietur i England i mai, første rekke fra venstre: Diakon i Slidre, Joan Homme, Ole Jacob Nyhus, Kapp,
Martin Woller, Gjøvik, turleder Arnfinn Dirdal, Kolbu, Nils Kåre Erlimo, Gjøvik, Knut Yngvar Sønstegaard, Biri, Gunnar
Finstad, Ås, Tormod Grønland, Vardal. Bak fra venstre: Tordis Ødegård, Reinsvoll, Johannes Fjellseth, Raufoss, Arild
Kjeilen, Raufoss, Gregers Lundh, Engehaugen, menighetssekretær i Ås Herdis Dirdal, Lasse Gran, Hoff, Jens Dale, Hunn,
Inge Heyerdal, Kolbu og Eina.

Sir Arne
Tredje dag kommer vi til St.Cuthberts cave.
- Dette er hulen der munker med St.Cuthberts kiste gjemte
seg for vikingene, doserer Dirdal. For sitt enestående turopplegg
blir han etter hvert bare kalt Sir Arne. På høyden over
hulene får vi et mektig syn. Landskapet vider seg ut og havet
ligger midt imot. Siluetten av Lindisfarne festning viser seg i
horisonten. De neste 15 km skal vi gå mot Holy Island som
det kalles. På ettermiddagen når vi havet. Tidevannstabellen
forteller oss at vi har tre timer til å krysse sandbankene. Et
par steder er det satt opp hytter på påler for den som måtte
bli overrasket av høyvann. Lindisfarne landsby har vel 200
innbyggere. De fleste lever av turisme. Hva er det som lokker
en halv million turister hit hvert år? Er det skjønnheten i
landskapet? Er det historien? Det første klosteret som irske
munker grunnla i år 635 er det lite igjen av. St.Cuthberts øy er
flat og forblåst. Men det blåser åndelige vinder fra Lindisfarne
også i dag. Ray Simpson leder en kristen fornyelsesbevegelse,
«The Community of Aidan & Hilda», som også har en norske
avlegger, «Medvandrere». Bevegelsen er tuftet på keltisk
spiritualitet. Ansvar for skaperverket betones. Ray Simpson
opplever kirken i England som hardt presset.
– Men nettopp det tvinger oss til å tenke nytt og alternativt,
sier han.
Tordis Ødegård, Lasse Gran, Knut Yngvar Sønstegaard,
Arild Kjeilen og Martin Woller på vei gjennom et vakkert
kulturlandskap.
Tilgivelse
I St.Marys kirke ved ruinene av det stolte 1100-tallsklosteret
oppdager Ole Jacob Nyhus noe interessant. I glass og ramme
henger et brev fra biskopen i Nidaros. Der ber biskop Finn
Wagle så ydmykt om tilgivelse for at norske vikinger herjet
klosteret for 1200 år siden. Det paradoksale er at nettopp
vikingene brakte kristentroen hjem til vårt eget land.
Etter tre dagsturer til fots og en dag på Lindisfarne fortsatte
turen i buss til Bedas verden ved Newcastle. Det var Beda
som skrev kirkehistorien fra kristningen av England. Kirken
ved klosteret han levde i brukes den dag i dag. Utstillingene
her er vel verd et besøk, men overgås av den fantastiske
normannerkatedralen i Durham der Bedas og St.Cutberts
jordiske levninger hviler. For noen ble aftensang med gutte-
kor i katedralen et høydepunkt på studieturen. Andre satte
mer pris på stillheten underveis og fellesskapet med kollegaer
og alt vi lærte om engelsk kirkeliv før og nå.
Ved lavvann kan en gå over sandbankene ut til Lindisfarne.
17
Foto: Ole Jaxob Nyhus Foto: Jens Dale

18
Lov § rett
Det er gjennomført juster-
ingsforhandlinger i statlig
sektor, og partene kom
29. juni til enighet om
fordeling av de avsatte
midler.
Ruth-Line Walle-Hansen
PFs forhandlingssjef og advokat
Mellomoppgjøret 2009
- lønn og pensjon
I det sentrale oppgjøret i staten er det
med virkning 1. mai gitt et generelt
tillegg på kr. 9700,- for lønnstrinnene
50-59 og fra lønnstrinn 60 og til topps
et generelt tillegg på 2,1 %.
I tillegg til dette ble det avsatt midler
til justeringsforhandlinger og lokale
forhandlinger.
Den avtalte justeringspotten var på
totalt 584 millioner som skulle fordeles
med virkningsdato 1. juli 2010.
Potten var delt på følgende
måte:
• En likelønnspott på 300 millioner
kroner, hvorav kvinner skulle ha
mer enn 66 %, og som skulle gå til
tiltak som tilgodeser stillingskoder
med en kvinneandel på 60 % der
flertallet har 3 årig utdanning, eller
mer.
• Ytterligere 284 millioner som skal
benyttes til justeringer der kvinner
skal ha mer enn 60%.
Det forelå strenge føringer på likelønn
innenfor begrensede økonomiske rammer
og forhandlingen var derfor vært
svært utfordrende. Vi lyktes imidlertid
i å få gjennom noen av våre krav, og
er fornøyd med det sett i lys av nevnte
føringer. Samtidig er det grunn til å
beklage at andre av våre stillingskoder
som vi også hadde krav på ikke har
blitt justert. Særlig er vi skuffet over
at vi ikke fikk gjennomført justeringer
eller tiltak rettet mot store grupper med
lang erfaringskompetanse som er blitt
hengende etter lønnsmessig.
Resultatet er som følger:
Kapellaner og prostiprester overføres
til en ny lønnsramme som starter i
lønnstrinn 50, som er der spennet
starter i dag. Overføringen skjer med
det lønnstrinn stillingsinnehaver har pr
30. juni 2010 og en gis tilsvarende fiktiv
tjenesteansiennitet. Deretter gis alle ett
lønnstrinn opprykk.
Sokneprestspennet og spesialprestspennet
heves i topp til lønnstrinn 78,
Seniorprestspennet heves til lønnstrinn
79 i topp.
Det opprettes et nytt spenn for
sokneprester som går fra lønnstrinn
63 – 78. (Det er ingen protokollerte
føringer for dette spennet som foreløpig
er tomt, men som kan benyttes ved
tilsetting og ved overføringer lokalt.)
Prostespennet er økt med tre trinn i
toppen til lønnstrinn 79.
Domproster får ett trinns opprykk samtidig
som spennet økes til lønnstrinn 87
i topp.
Spennet for biskoper heves med to
trinn i bunn til lønnstrinn 83 og i topp
med tre trinn til 98.
Arbeid fram mot forhandlingene
Her i Presteforeningen har det vært
jobbet mye med krav i anledning justeringene.
Tariffhøring i organisasjonen
og lønnsgruppe/arbeidsgruppe som
har sett på lønnsystemet har vært med

å danne grunnlag for sentralstyret og
sekretariatets arbeid med kravene.
Presteforeningens krav.
Våre krav i anledning justeringene var
blant annet basert på følgende:
Vi har over tid framholdt behovet for å
belønne erfaringskompetansen i kirken
og argumentert for det med fullt trykk.
Våre medlemmer har etter lang og
kvalifisert tjeneste en berettiget forventning
om at dette skal speiles skikkelig i
lønnen.
Vi har under henvisning til at årets
oppgjør har likelønnsføringer pekt på
kapellankoden som nærliggende for
tiltak idet denne har presteskapets
høyeste kvinneandel.
Vi har også vist til andre grupper og
andre behov innenfor presteskapet,
blant annet behovet for å belønne god
ledelse og behov hos særskilte grupper
så som spesialprester som har tjeneste
med høy egenart, men som kan komme
i skyggen av menighetsprestene.
Belønning av erfaringskompetanse
og bruk av nytt
spenn.
Gjennom forhandlingene har vi
fastholdt behovet for å belønne erfaringskompetansen
og vi er skuffet over
at vi ikke fikk større gjennomslag her.
I lys av dette har vi forventninger om
at det nye sokneprestspennet vil bli
brukt aktivt, særlig for prester med lang
fartstid, og at dette kan bidra til bedre
dynamikk i lønnssystemet og riktigere
avlønning.
Ny lønnsramme forkapellaner.
Vi er godt fornøyd med gjennomslag for
vårt krav om overføring til lønnsramme
for kapellaner samt ett ekstra
lønnstrinn, og med samme resultat for
prostiprester. Dette gjør at våre kapellaner
og prostiprester kommer godt ut
av oppgjøret. I Presteforeningen har
vi jobbet systematisk med alternativet
bruk av lønnsramme og mener slik
overføringen er bra, fordi den sikrer et
automatisk opprykk på stige, og derved
lønnsvekst uavhengig som ellers skjer i
oppgjørene.
Justering for domproster
Vi vil også uttrykke tilfredshet med at
domprostenes lønn er regulert med ett
trinn til alle. Dette er en viktig gruppe
som ikke fikk del i justeringene av prostespennet
i 2008 og som hadde et klart
behov for tiltak nå.
Resultater utenfor det departementsvise
prestekapitel.
Vi har også medlemmer i statlig tariffområde,
som ikke lønnes etter det
departementsvise prestekapitel, men
ligger i gjennomgående stillingskoder.
Informasjon om disse samt protokoll
fra oppgjøret finner du på www.prest.
no.
Forhandlingene er ennå ikke i havn.
Blant annet skal det gjennomføres
lokale forhandlinger i bispedømmene.
Dette er avsatt godt med midler og følgelig
gode utsikter til ytterligere tillegg.
Foto: Anders Øen
19

20
Impuls
Anders Øen
Kjell Markset er Norges eneste
idrettsprest , og i den stillingen
har han kombinert kall, jobb og
hobby.
KRIK er forkortelsen til Kristen
Idrettskontakt, og er en landsomfattende
organisasjon med rundt
13 000 medlemmer.
KRIK har sitt hovedkontor på Ullevål
stadion, og for tiden brukes mye av plassen
til å planlegge sommeraktiviteter. I
løpet av en sommer arrangerer KRIK
et titalls leirer, og neste leir er Arena
utenfor Kristiansand, som arrangeres
for 25. gang. KRIK og generalsekretær
Kjell Markset er nærmest samme sak,
så hans historie og KRIKs historie
flettes sammen.
Fortell om hva som ledet frem til dannelsen
av KRIK
- Min bakgrunn er at jeg er lidenskaplig
interessert i idrett. Jeg var aktiv i mange
idretter, men drev mest med orientering.
Det som tidlig undret meg, var at
det var så få kristne i idretten. Det kom
til å gjøre noe med meg.
-I Porsgrunn, hvor jeg vokste opp, ble
jeg tidlig med i kristent arbeid. Jeg var
med å arrangere Yngres, Lagsarbeid og
annet, og følte vel at jeg hadde talent
for ungdomsarbeid. Jeg begynte så på
Det teologiske menighetsfakultetet,
men om jeg skulle bli prest, det visste
jeg ikke. Det var mest for at jeg ville ha
en utdannelse.
-Med bakgrunn i min interesse for
orientering, så var jeg med å starte et
nettverk av kristne orienteringsløpere.
Dette pågikk mens jeg var student,
Kingdom
og sammen med andre startet vi flere
aktiviteter koblet til det. Vi hadde
treningsleir, og vi hadde medlemsblad.
Aktivitetene vokste, og det ble i løpet
av en liten tid noen hundre medlemmer.
-Siden jeg hadde tenkt mye på at flere
må ha forsøkt å kombinere tro og
idrett, så søkte jeg et stipend for å se på
slikt arbeid i USA. Jeg fikk stipendet i
1980, dro over, og ble veldig inspirert
av størrelsen. Da forstod at jeg at det vi
hadde startet i Norge, også kunne bli
noe stort, og ville satse på det.
-I 1981 ble Kristen Orienteringskontakt
(KROK) til KRIK, og vi tenkte fra første
stund at dette kunne potensielt bli et
viktig arbeid i kirken. Da jeg avsluttet
studiet, så satset jeg alt, og ble ordinert
til tjeneste i KRIK. Det var kallet mitt,
og jeg som prest ble leder der.
Hvordan var de første årene?
-Jeg ble lønnet av innsamlede midler,
og vi vokste jevnt, men på slutten av
80-tallet, så stod det frem mange kjente
idrettsprofiler, som sa de var kristne.
De koblet seg til KRIK, og var viktige
for arbeidet vårt. Vårt arbeid ble kjent
utenfor våre egne kretser, og etter OL i
94, så opprettet Stortinget en egen stilling
som idrettsprest. Den ble underlagt
KRIK og tilknyttet Oslo bispedømme,
og jeg fikk den jobben.
Hvem er dere til for, og er noen grupper
viktigere enn andre?
-Vi skal ikke være alt for alle. Vi skal
først og fremst nå de som er glade i aktivitet
og idrett. Jeg tror konseptet vårt
fungerer, og det er et behov for noe som
engasjerer. Det er et enormt frafall fra
idretten fra man er rundt 16 år. KRIK
kan da være en plass hvor man kan
fortsette å være, uten at man er redd for
prestasjonen, selv om vi absolutt også
er en plass for dem som trener hardt.
-Gutter har vært viktige for oss. Da
jeg vokste opp var det lite aktiviteter i
kirken for gutter, hvis du ikke kunne
synge. KRIK har skapt en arena for

gutter som liker å være i aktivitet. På
nyttårsleiren vår, så er vi i den sjeldne
situasjonen at vi har flere gutter enn
jenter.
Hvordan klarer dere å tiltrekke dere
så mange ressurspersoner?
-Vi har klart å bygge en kultur med stor
frihet, og ansvar, og derfor tiltrekker vi
oss også mange ledere. Vi legger til rette
for at folk kan bygge lederegenskaper
hos oss. I løpet av en sommer engasjerer
vi mellom 1000 og 1200 ledere, som
alle får øket lederkompetanse.
Hvordan kommuniserer dere evangeliet
i et miljø som dette?
-Vi er veldig tydelige på budskapet,
men har likevel en lav terskel for å være
med. Vi er bevisste på dem vi bruker til
å forkynne. Stolthet over å være kristen
er viktig for oss, og glede. Vi ønsker å
formidle livsglede og trosglede. Også
mennesker som lykkes trenger en
Gud. Sentralt i vår kommunikasjon er
vår egen kleskolleksjon, som vi selger
masse av. Den ser jeg over alt, og ved å
gå med KRIK-klær, så sier man samtidig
på en fin måte at en er kristen.
Hvordan er deres forhold til kirker og
menigheter?
-KRIK er tverrkirkelig, og vi er opptatte
av at kirker og menigheter kan
bruke KRIK som er et verktøy for å nå
ungdom. Vi har mange typer arbeid,
inkludert konfirmantarbeid. På slike
leirer har vi mange typer aktiviteter,
slik at de fleste kan finne seg noe de
mestrer. Vi har også fjellkurs for prester,
og der ser jeg at mange som kommer får
ny glede og engasjement i tjenesten.
Kan du si noe om ditt forhold til kallet
ditt, og at det også er jobben din?
-Jeg har kombinert kall, jobb og hobby.
Organisasjon vokser, og jeg ser stadig
nye utfordringer. Det gjør meg heldig.
Jobben har fungert bra sammen med
familien, og jeg har opplevd mange
velsignelser. Selv med så mye sammenveving
av jobb og kall, så prøver jeg
likevel å skille. Jeg tar sjelden med meg
jobben hjem. Jeg er borte mange perioder
i året, både på store arrangementer
som OL og VM, men også rene KRIK
arrangementer. Når jeg er hjemme, så er
jeg mest pappa og ektefelle.
Foto: Anders Øen
21

22
FAMILIEULYKKESFORSIKRING FOR
MEDLEMMER I pREStEFORENINGEN
FOR bARE 80 KRONER pER MåNED KAN DU SOM ER MEDLEM I
pREStEFORENINGEN Få INNtIL 3,2 MILLIONER KRONER I ERStAtNING!
Forsikringen gir utbetaling dersom du eller noen
i din husstand blir rammet av ulykke som fører til
medisinsk invaliditet. Beløpet kan brukes til å
nedbetale gjeld, bygge om huset eller til å tilpasse
hverdagen på andre måter. Invaliditetsgrad og
familiesammensetning på skadetidspunktet
avgjør beløpet som kommer til utbetaling.
Eksempel: Er du enslig og blir 100 % invalid som
følge av ulykke, får du utbetalt 45 G som i august Jarild
Chr.
2010 er kroner 3 279 645.
Sverre
årspris for medlemmer: 975 kroner.
Les mer på gjensidige.no/unio
eller ring oss på 03100. A20692-Prest/08.10/Foto:

Generalsekretær
Ole-Johs. Huuse
Leder av sekretariatet
23 08 16 00/911 10 277
huuse@prest.no
Stab
Førstekonsulent Jon Strøm
Økonomi og medlemsregistrering
23 08 16 07
jon@prest.no
Rådgiver Anders Øen
Informasjon
23 08 16 12/915 72 714
oen@prest.no
Arbeidsliv
Forhandlingssjef/Advokat
Ruth-Line Walle-Hansen
Forhandlinger, juridiske spørsmål
23 08 16 08/ 408 52 840
walle-hansen@prest.no
Rådgiver/Advokat Per Hostad
Forhandlinger, juridiske spørsmål
23 08 16 10/952 25 800
hostad@prest.no
Rådgiver Ragnhild Strøm Torjuul
Juridiske og tjenesterettslige spørsmål
23 08 16 09
torjuul@prest.no
Utdanning
Rektor Inge Westly
23 08 16 03/932 49 283
westly@prest.no
Førstekonsulent Ragna Dahlen
Etter- og videreutdanning
23 08 16 04
dahlen@prest.no
Rådgiver (vikar) John Kaufman
Etter- og videreutdanning
23 08 16 05
kaufman@prest.no
Sentralstyret
LEIAR
Gunnar Mindestrømmen
23 08 16 11/900 14 146
mindestrommen@prest.no
NESTLEDER
Anne B. Skoglund
78 44 42 70/971 76 580
skoglund@prest.no
Leif Endre Grutle
976 29 150
grutle@prest.no
Kyrre Kolvik
75 50 03 00/915 48 876
kyrre.kolvik@kirken.bodo.no
Svein Bjarte Mangersnes
478 67 164
sveinbjarte.mangersnes@lds.no
Ledere av lønnsutvalg
Tore Henrik Meberg-Hansen (LFU-FPK)
torehhansen@mil.no
480 10 734
Anne Birgitte Ruus (LFU-KA)
anne.birgitte.ruus@haugesund.kirken.no
982 42 071
Knut Inge Bergem (LFU-HSH)
kib@sjomannskirken.no
900 89 608
Leif Drangsholt (LFU-SPEKTER)
leif.drangsholt@sshf.no
38 07 30 00
Ann-Helén Fjelstad Jusnes
ann.helen.jusnes@vagan.kommune.no
76 09 30 19/418 04 788
Kristian Finn Risung
(representant for studentene)
kristian.finn.risung@oslo.kirken.no
970 07 990
Nils Kristian Lie
(representant for pensjonistene)
ragnils@gmail.com
Stiftsstyrelederne
Nina Kristine Glatved (Oslo)
nina.kristine.glatved@oslo.kirken.no
482 73 390
Gunnar Ellingsen (Borg)
gunnar.ellingsen@ski.kirken.no
67 20 82 12/982 41 142
Jens Petter Ous (Hamar)
jens.petter.ous@nord-fron.kommune.no
61 21 62 93/975 74 993
Erik Haualand (Tunsberg)
soknepresten@nore.kirken.no
32 74 25 92/412 32 658
Asgeir Sele (Agder og Telemark)
asgeir.sele@bokyrkje.no
35 06 10 45/415 66 043
Lars-Tore Anda (Stavanger)
lars.tore.anda@karmoykirken.no
52 81 20 44/975 12 921
Sven Harald Nilsen (Bjørgvin)
53 48 11 82/476 72 897
Finn Arne Roaldsnes (Møre)
soknepresten@vestnes.kommune.no
71 18 42 34/908 29 737
Stein Ellingsgard (Nidaros)
stein.ellingsgard@skavn.kirken.no
72 86 31 51/928 93 142
Frode Wigum (Sør-Hålogaland)
sokneprest.borge@vestvagoy.kirken.no
76 08 41 13/976 39 102
Carl-Ove Fæster (Nord-Hålogaland)
carl.ove.faester@kiha.no
77 01 65 00/415 74 528
epresentantskapet
23

24
B-blad
Returadresse:
Presteforeningen
Postboks 437 Sentrum
0103 Oslo
Du får bøkene
i nærmeste bokhandel,
eller fra Bibelselskapets
Bokhandel,
www.bibel.no
tlf. 22 93 27 01
Ian Bradley
Pilegrimsvandring
En historisk og kulturell reise
Aktuelle bøker
Du får bøker med rabatt, når du
blir medlem av Leserforum i vår
nettbokhandel – www.bibel.no
Her får du bakgrunnsstoff og praktiske tips til 13 europeiske
pilegrimsmål, blant annet Santiago, Nidaros, Assisi og Lindisfarne.
Forfatteren deler av både sin kunnskap om pilegrimsvandring
gjennom tidene og egne erfaringer fra mange av sine turer.
Pris kr 398,-
Carolina Wellin
Livets perler
– et liv i kjærlighet
Kristuskransen er en krans av perler – bønner – for
alle livets nyanser. Perlene handler om meg og mine
møter med Gud. Men de handler også om møter
med mine medmennesker.
Pris kr 198,- Perlekransen er inkludert
Anne Kristin Aasmundtveit
Godord
Små sitater fra store ordkunstnere. En liten
gavebok til fornøyelse, fornyelse og ettertanke.
Pris kr 149,-
Sven Aasmundtveit
Atleter for Kristus
Håndbok for det kristne livet
Kan vi trene opp troen?
«...forfatteren gir oss i denne boka et livsnært treningsprogram.
Anbefales.» Biskop Halvor Nordhaug
Pris kr 225,-