Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia - Den norske ...

More documents

Recommendations

Info

12 Hviterussland er landet der du kan bli fengslet for å gå i olaklær. Fra den dagen demonstranten Mikita Sasim løftet opp jakken i trass mot politiet som tvang ham til å ta ned flagget sitt, har denimstoffet representert demokratibevegelsen. Olabuksa kommer fra Vesten og har de siste månedene fått slik symbolsk sprengkraft i det sovjetliknende diktaturet at en mann nylig måtte sitte inne i syv dager for å ha gått "uanstendig kledt". Hva gjør en president som skjelver ved synet av folkets klær? Han sørger for å gi folket større frykt enn han har selv. Denimdemonstranten ble banket opp så hardt at han lå på sykehuset i en uke. Så ble han dømt til tre måneders fengsel. Men hvor lenge kan en slik president sitte? Toppen to år til, mener Hviterusslands opposisjonsleder Aleksandr Milinkevitsj. Optimisme i totalitære Hviterussland: Denimrevolusjon innen rekkevidde? Av Silja Nordahl Milinkevitsj besøker Norge 19-22. april full av glød over hva demokratibevegelsen så langt har fått til. Sammen med tre nære kolleger møter han statsminister, utenriksminister, utviklingsminister og Stortingets utenrikskomité for å søke moralsk og økonomisk støtte til demokratiarbeidet i Hviterussland. For et vestlig publikum er det likevel vanskelig å fatte at hendelsene rundt presidentvalget 19. mars kan fylle opposisjonen med så stor optimisme. Milinkevitsj fikk bare 6% av stemmene i valget der diktator Aleksander Lukasjenko talte opp 83% til seg selv. Under de påfølgende demonstrasjonene ble hundrevis av mennesker fengslet – noen bare for å ha brakt mat og te til aktivistene som campet på Oktoberplassen i Minsk. Til slutt ble teltleiren oppløst med makt uten at demokratiforkjemperne kom i nærheten av noe som lignet Oransjerevolusjonen i Ukraina i 2004 og Roserevolusjonen i Georgia i 2003. Hvordan kan de kalle det en suksess? – Det er ikke rettferdig å sammenlikne Hviterussland med Ukraina, svarer Milinkevitsj sine utålmodige kritikere i vest. – Noen spør "I Ukraina gikk de ut, satte opp telt og vant. Hvorfor klarte ikke dere det?" Men der fantes det tross alt et demokrati, selv om det ikke var veldig godt utviklet. Ukraina hadde for det første noen opposisjonspolitikere i parlamentet; i Hviterussland har vi ikke en eneste én. For det andre hadde de en uavhengig tv-kanal; det har ikke vi hatt på ti år. For det tredje hadde de lokalt selvstyre med valgt ordfører, mens våre er utnevnt ovenfra. For det fjerde skiftet det ukrainske politiet side og beskyttet demonstrantene. Det var en helt annerledes situasjon. – I Hviterussland skjedde ikke en oransje eller rosa revolusjon, men en "åndens" revolusjon, forklarer Milinkevitsj’ kone Inna Kulej. Hun leder en organisasjon som støtter ofre for myndighetenes represalier. – Det viktigste som skjedde var at de som gikk ut klarte å vinne over seg selv og det dyret som Lukasjenko har oppfostret i dem, det som tenker: Dere har det rent, dere ar det fint, dere har mat, hva mer trenger dere? De minnet seg selv om at de er mennesker med en egen verdighet, som kan stå opp for sine valg. Myndighetene kunne ikke tilgi dem det. Andrej Sannikov, tidligere viseutenriksminister og nå leder for organisasjonen Charter’97 supplerer: – Denne unødvendige bruken av vold viser for det første panikk, at myndighetene er i ferd med å miste kontroll, og for det andre at det er det eneste virkemiddel de har igjen. De har ingen andre legitime moralske, økonomiske, eller politiske metoder. Det eneste de kan gjøre er å skremme dem som tenker annerledes. Lukasjenko går langt for å hindre en utvikling tilsvarende Georgia og Ukraina. I løpet av første kvartal i 2006 satt om lag 12 000 personer innesperret på anklager om grovt snakk, motstand mot politiet, politisk grafitti eller anti-statlige slagord. Mer enn 150 uavhengige organisasjoner har blitt stengt de siste tre årene, og fra og med 2006 kan arbeid i en uregistrert menneskerettighetsorganisasjon straffes med fengsel i inntil 2 år. De fleste uavhengige aviser har fått stukket kjepper i hjulene på en eller annen måte, og ungdom som engasjerer seg i politikk risikerer å miste studieplassene sine. Noen må også tåle lengre fengselsstraffer eller vold og trakassering fra politiet. Likevel er altså opposisjonslederne optimistiske. – Jeg er overbevist om at historiens hjul går i ugjenkallelig retning, sier Aleksandr Milinkevitsj. Han forsikrer at sivilsamfunnet tross all Aleksandr Milinkevitsj hylles som opposisjonens samlende presidentkandidat på et valgmøte i forkant av valget i Hviterussland 19 mars. Foto: Bjørn Engesland.
Folket viste sin støtte til opposisjonens presidentkandidat Milinkevitsj under demonstrasjonene etter presidentvalget. Foto: Bjørn Engesland. forfølgelse har kommet styrket ut av valgbegivenhetene. – Nå etterpå er det en god stemning i landet. Hundre-tusenvis har begynt å tro at regimet ikke har lenge igjen. Jeg får ofte spørsmål om når det vil kollapse. Jeg tror ikke diktaturet står i fem år. Jeg tror vi vinner frem om ett til to år, sier Milinkevitsj. Journalistene som har møtt opp på pressekonferanse er ikke like lette å overbevise. Én viser (litt skeptisk) til at Russland fremdeles sliter med demokratiet, femten år etter Sovjetunionens fall. Vil det ikke bli vanskelig også i Hviterussland? – Det blir ikke demokrati over natten. Det jeg mener er at vi er i gang med prosessen, men jeg er klar over at det er komplisert. Vi har hovedsakelig to problemer på veien til seier. For det første må vi vinne over den totale frykt skapt av myndighetene. For det andre hersker det apati, og der har opposisjonen også en del av skylden. I mange år klarte vi ikke å vise at det finnes en alternativ styrke. Men det siste året har opposisjonen klart å forene seg. Aleksandr Milinkevitsj er i utgangspunktet selv ingen politiker. Han har i mange år ledet menneskerettighetsorganisasjonen Ratusha, men ble på en kongress i oktober 2005 valgt til opposisjonskoalisjonens samlende leder. – Derfor har han et høyt nivå av demokratisk kredibilitet, understreker kollega Sannikov. – Han er nemlig ikke utnevnt til leder, men ble valgt i hard konkurranse og med representanter fra alle regioner tilstede. Og den demokratiske koalisjonen er bred. Den består av 10 partier og flere hundre organisasjoner, inkludert sosialister, kommunister, sosialdemokrater, konservative, kvinnegrupper og miljøgrupper. – En veldig vanlig reaksjon fra folk i Vesten er: "Hvordan i all verden kan dere enes om et felles program?" Men det er jo såre enkelt: vi vil ha demokrati! Og vi står sammen til vi får det. Deretter vil koalisjonen løse seg opp og partiene vil igjen konkurrere seg imellom. Men for tiden står vi samlet, sier Milinkevitsj. Den samlede koalisjonen klarte å skape forventning om forandring. De fikk ikke tilgang til å spre informasjon gjennom tv og radio, men samlet likevel tusenvis av mennesker til gateprotester etter valget. – Vi bestemte oss for en enkel strategi. Vi hadde totalt ti tusen aktivister som vi brukte i en dør-til-dør kampanje, en veldig effektiv metode der vi møtte menneskene ansikt til ansikt. Vi reiste ut i regionene i et helt år og klarte å viderebringe håp om at 1) vi er mange 2) vi ikke trenger å være redde og 3) ingen andre enn vi selv kan løste Hviterusslands problem. På Milinkevitsj reiser i vestlige land får han av og til spørsmål om hvorfor demonstrantene ikke bare stormet palasset? – Av to grunner: for det første hadde vi ikke femti prosent av stemmene, men tretti. Vi hadde ikke flertallets støtte, og selv om Lukasjenko heller ikke hadde det, hadde vi ikke legitimitet til å storme parlamentet. For det andre hadde vi forpliktet oss på fredelige demonstrasjoner for å bekjempe folks frykt. Dersom vi hadde stormet palasset hadde polititet grepet inn og det hadde blitt mye blod. Koalisjonen står fortsatt sammen og utarbeider nå en konkret plan for halvannet år frem i tid. Målet er fortsatt å avsette regimet, men først konsentrerer de seg om å bli større. I løpet av valgbegivenhetene har de fått bred interesse fra organisasjoner, internettfellesskap og ungdomsinitiativer utenfor som ikke vil inn i de eksisterende partiene, men som gjerne vil kjempe for frihet sammen med dem. – Vi må åpne koalisjonen og utvide den til en bevegelse der alle disse nye tiltakene kan ta del, sier lederen. Målet er å koordinere alle initiativene og bli flere. Vi må igjen nå frem til folk, få dem ut i gatene. Men massedemonstrasjonene har betydning kun dersom den ene aksjonen samler flere enn den forrige, og derfor trenger vi folk som kan gå fra dør til dør og mobilisere. Det er viktig å holde aktivitetene oppe og spre informasjonen bredt gjennom flygeblader, aviser og internett. 13
Page 1 and 2: mr MENNESKERETTIGHETSMAGASINET 2006
Page 3 and 4: Betinget optimisme for FNs nye menn
Page 5 and 6: Når det gjelder kineserne er det i
Page 7 and 8: Unike bevis fra russisk torturkamme
Page 9 and 10: I Sovjetunionens mange GULAG-leire,
Page 11: Andrej Sakharov - en kjent fysiker
Page 15 and 16: Andrej Sakharovs frihetspris til Al
Page 17 and 18: té åpner kontor i Kirgisistan Hel
Page 19 and 20: flyktningleir noen uker senere. Vi
Page 21 and 22: demokratisering forhindres. Man kan
Page 23 and 24: - I thought I would not change (and
Page 25 and 26: søkte fengsler, psykiatriske sykeh
Page 27 and 28: "Bare de som kan se det usynlige, k

Helsingforskomiteen åpner kontor i Sentral-Asia - Den norske ...

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?