VINGEN - Akademika forlag

VINGEN
– Et NaturENs kolossalmusEum
for hEllErIstNINGEr
Til familien Vingelven

VINGEN
– Et NaturENs kolossalmusEum
for hEllErIstNINGEr
trond klungseth lødøen og Gro mandt
Vektorisering av orginallogo
Instituttet for sammenlignende kulturforskning
serie B: skrifter Vol. CXlVI

© akademika forlag, trondheim 2012
Instituttet for sammenlignende kulturforskning
serie B: skrifter Vol. CXlVI
IsBN 978-82-519-2906-6
IsBN 978-82-519-2907-3 (epub)
Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt
etter bestemmelser i lov om opphavsrett til åndsverk, og
avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Dette gjelder også
filer, kode eller annen gjengivelse tilknyttet e-bok.
Grafisk formgivning og omslagsdesign: Ingvild G. Engvik, Fagtrykk Trondheim AS
Papir: arctic Volume 130 g
Trykk og innbinding: 07 Gruppen AS
Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier.
foto omslag: Gustaf hallström
akademika forlag
Postboks 2461, sluppen
7005 troNDhEIm
tlf.: 73 59 32 10
E-post: forlag@akademika.no
www.akademikaforlag.no
forlagsredaktør: laila.andreassen@akademika.no

INNholD
forord . .................................................................. 7
forfatternes takk .......................................................... 9
DEL 1
Kulturhistoriske problemstillinger og tolkningsmodeller
Kapittel 1 Et unikt kulturminne .............................................. 13
Kapittel 2 Vingen mellom virkelighet og myte .................................. 27
Kapittel 3 Vingen i forskningens søkelys ....................................... 45
Kapittel 4 Vingen i forvaltningens tegn ........................................ 71
Kapittel 5 Skiftende perspektiv på Vingen ...................................... 85
Kapittel 6 Vingen etter ristningstida . .......................................... 123
Kapittel 7 Vegen videre for Vingen . ........................................... 151
DEL 2
Det arkeologiske kildetilfanget – ristninger og annet materiale
Kapittel 8 Referansesystemet ............................................... 167
Kapittel 9 ristningstilfanget ................................................. 173
Kapittel 10 Det øvrige arkeologiske materialet .................................. 439
litteraturliste ............................................................. 453
foto/illustrasjoner ......................................................... 459
Summary ................................................................ 460
INNholD
5

fororD
I en botn innerst i Frøysjøen i Sogn og Fjordane, inneklemt mellom urer og stupbratte fjellsider, ligger
Sør-Norges største samling av helleristninger: Vingen i Bremanger kommune. Fra de første tiåra av
1900-tallet og fram til i dag er det funnet rundt 2200 ristninger her. Både etter nasjonal og internasjonal
målestokk regnes dette som et av landets mest unike kulturminner, noe som dels skyldes mengden og
arten av ristninger, dels det særpregede natur- og kulturlandskapet de ligger i. Gjennom det sekelet som
er gått siden ristningene i Vingen ble kjent, har de fascinert både leg og lærd. I tråd med tidsånden og
den til enhver tid rådende forskningsfronten har mange forskere satt navnetrekket sitt under like mange
forslag til tolkning og tidfesting av dette «kolossalmuseet for helleristninger», som Vingen ble kalt i en
liten artikkel i 1912, skrevet av den første utenom stedets folk som på ristningene.
Det er dette hundreårsminnet vi – forfatterne av boka – ser som en gyllen anledning til å gjøre opp
status for utforskingen av ristningene og de øvrige kulturminnene i området. Siden de første bildene i Vingenbergene
ble dokumentert, er det funnet mange nye ristninger, og en rekke andre forhistoriske kulturspor
er kommet for dagen. Vi mener derfor det er behov for en samlet presentasjon og fornyet tolkning av hele
dette omfattende materialet. Dette er dessuten første gang et større arbeid om Vingen publiseres på norsk.
Hensikten vår er å gjøre Vingen bedre kjent både for fagkolleger, studenter og et interessert
publikum. Vi gjennomgår de forskjellige tolkningsmodellene som har vært framsatt, og vi presenterer
alternative tolkninger med rot i nyere teoretiske og metodiske innfallsvinkler. Ikke minst har det vært
viktig for oss å samle all dokumentasjon om kulturminnene i Vingen, både kalkeringer, innmålinger,
kart, bilder og illustrasjoner. Vi håper dermed å skape en bedre forståelse av hva Vingen er, for både leg
og lærd. I tillegg ser vi boka som et ledd i bevaringen av kildepotensialet til kulturminnene og det karrige
kystlandskapet de er en del av. Begge deler er svært sårbare for vår tids bruk, med alt det innebærer av
inngrep i naturen og tiltak i samband med tilrettelegging for publikum. Gjennom kunnskap om bildene
i bergsvaene og menneskene som laget dem for tusener av år siden, og ved å dele våre egne opplevelser
med leserne, håper vi å bidra til økt forståelse for å verne disse sporene fra fortida. Vi er dessuten av den
oppfatning at Vingen burde bli vurdert for nominasjon til UNeScos Verdensarvliste.
Helt fra tidlige studieår har vi begge vært fascinert av ristningene i det dramatiske kystlandskapet
Vingen ligger i. Gjennom en årrekke har vi dessuten vært involvert i arbeidet med registrering og
dokumentasjon, samt sikring og tilrettelegging av kulturminnene i Vingen. Denne virksomheten har
gitt oss mulighet til å tilbringe uker i strekk i dette området. Vi har opplevd ulike årstider og forskjellige
tider på døgnet, vi har følt på kroppen både stormvær og stille soldager, vi har sett hvordan skiftningene
i lys og skygge får landskap og ristninger til å spille sammen til en større helhet. Vi har opplevd klare,
høstlige seinkvelder da utsnittet av stjernehimmelen mellom nutene rundt oss ble speilet tilbake fra den
fororD
7

1 henrik Ibsen 1850: kjærlighedens komedie,
slutten av 1. akt.
8
blikkstille Vingepollen, hvordan sjøen rundt båten ved seine ankomster gjorde det vanskelig å skille
mellom stjerner og morild, og hvordan ekko og lyder førte til et samspill som atter besjelet omgivelsene.
Dette har gitt oss en nærhet til stedet som ikke kan oppleves gjennom korte og sporadiske befaringer. På
denne måten har Vingen fanget oss i en magisk sfære, som egger til stadig undring og nye framstøt for å
avsløre stedets hemmeligheter.
I alle de åra vi arbeidet med dokumentasjon og sikring av kulturminnene i Vingen, har familien
Vingelven, søskenparet Helga og Rolf, vært en uvurderlig støtte for oss. De har alltid vært rede til å hjelpe
med de mange, små og store, praktiske problemene som oppstår når en jobber i et avsidesliggende område
som dette. I de første åra hadde vi heller ikke telefonforbindelse med utenverdenen, og vi måtte til Vingelven
for å låne telefon. Fram til sin død i 2001 var det Helga Vingelven som stod for den daglige kontakten, alltid
opptatt av om det var noe vi trengte, for da var det bare å spørre. Vernet av helleristning ene i Vingen var en
hjertesak for Helga, og hun ble en viktig samarbeidspartner i selve prosjektarbeidet. Hun var lommekjent
i området, hadde lekt der som jentunge, og hadde vært med grandonkelen, «han Peder», på oppdagerferd
blant ristningene på bergsva og steiner. Hennes kunnskap om Vingen, om funnene og funn historien,
om livet til de som har bodd der i tidligere tider, om de gamle driftsformene og historiene om skrømt
og spøkeri, har vært en skattekiste for oss som skal ta vare på kulturminnene – både de forhistoriske og
alle sporene fra de siste hundreåra. etter Helgas død overtok broren Rolf rollen som lokal støttespiller og
hjelper for forsknings- og forvaltningsarbeidet i Vingen. De skal begge ha stor takk.
Tanken om å samle og systematisere all dokumentasjonen av ristningstilfanget i Vingen oppsto alt
tidlig i 1980-åra, da Gro Mandt deltok i de første sikrings- og konserveringstiltakene i området. Utover på
1990-tallet ble kartlegging av skader og tiltak for å finne årsaker til nedbrytingen av ristningsbergene iverksatt
i stor skala. Dette førte til at behovet for en systematisering av tidligere dokumentasjon ble alt tydeligere.
Samtidig økte materialet i omfang fordi stadig flere ukjente ristninger og andre kultur spor ble oppdaget.
Det omfattende og komplekse datatilfanget som skulle samles inn, systematiseres og tilrette legges, fordret
større innsats enn én person kunne overkomme, og Trond Lødøen gikk derfor inn som samarbeidspartner
i prosjektet. Det viste seg at den ulike faglige ballasten og den gjensidig utfyllende kunnskapen vi brakte
med oss, bidro til økt forståelse av kulturminnene i Vingen. Mens Mandt har mangeårig erfaring med
dokumentasjon, analyser og fortolkning av bergkunsten fra øvrige deler av Vestlandet, har Lødøen en
flerårig bakgrunn fra arkeologiske undersøkelser, særlig av steinalder boplasser, bl.a. i tilknytning til den
nærliggende Skatestraumen. Samarbeidet som startet i form av en oversikt over alt dokumentasjonsmaterialet
fra Vingen, utviklet seg etter hvert til et mer omfattende samforfatter skap, som nå har resultert i den
foreliggende boka. Arbeidet med ferdigstillingen av «kolossalmuseet» ble imidlertid avbrutt underveis av
et par andre samforfatterskap: boka «Bergkunst – Helleristningar i Noreg», utgitt av Det Norske Samlaget
i 2005, og en oversettelse og omskriving av den nynorske utgaven til «The Rock Art of Norway», i samarbeid
med Windgather Press (2010). Mens de tidligere publikasjonene våre omhandler mange bergkunstlokaliteter
fra ulike deler av landet, har boka om Vingen gitt oss mulighet til å dykke lenger ned i problemstillinger
knyttet til én enkelt lokalitet, med den overføringsverdi dette har for bergkunst generelt.
Det har vært en lang reise, en seilas som ofte gikk gjennom urent farvann i motvind og ruskevær,
men – for å si det med Ibsen – «så er det dog dejligt at fare!» 1 Vi vil derfor takke hverandre for at vi hele
tida drev prosessen videre mot nye nivå, på hver vår måte, med våre utfyllende egenskaper, slik vi har
lært hverandre å kjenne.
Bergen, 1. april 2012, Trond Klungseth Lødøen, Gro Mandt
Vingen | et naturens kolossalmuseum for helleristninger

forfattErNEs takk
Vi har mange å takke for at denne boka kunne bli virkelighet. Helga og Rolf Vingelven er alt nevnt. også
våre forgjengere i Vingen – Gustaf Hallström, Johs. Bøe og egil Bakka – skylder vi stor takk for den
omfattende dokumentasjonen de har utført, og de refleksjoner og tolkninger de har presentert. Uten
deres arbeid som fundament for våre egne undersøkelser, ville vi hatt en mye lengre veg å gå.
I løpet av de siste tiåras arbeidsøkter i Vingen er det også lagt ned en betydelig innsats for å
dokumentere og sikre kulturminnene på stedet. Denne foreløpig siste fasen tok til alt på begynnelsen
av 1980-tallet. Sammen med Kristen Michelsen og Kirsti Hauge Riisøen – begge ved Konserveringsseksjonen
ved Historisk museum i Bergen – utarbeidet Mandt en oversikt over ristningenes bevaringstilstand
i lys av den eldre dokumentasjonen. Riisøen fortsatte som aktiv samarbeidspartner for sikringen
av dette materialet fram til begynnelsen av 2000-tallet. På midten av 1990-tallet deltok også eva S.
Walderhaug aktivt med å samle dokumentasjon fra området, i perioder sammen med Tore Sætersdal,
begge doktorgradsstudenter ved Universitetet i Bergen. Under åra med Vingenprosjektet og seinere Bergkunstprosjektet
var forfatterne assistert av et helt knippe entusiastiske studenter som la ned en uvurderlig
innsats i å dokumentere og – ikke minst – finne igjen bergflater og løse steiner med bergkunst. Dette
handlet om å være parat når sola i korte streif kastet skrålys på flatene og gjorde det lettere – for ikke å
si mulig – å følge linjer i berget. Det innebar også å gi seg i veg nattestid med lyskastere og lommelykter,
samt krype under svart plast for slippe inn lys fra ulike retninger, slik at de ofte grunne linjene i berget
ble avslørt. Deretter var det å tegne av bergbildene i naturlig størrelse på transparent plast, mange ganger
i både regn og blest. Det var ikke alltid enkelt å holde plasten fast på berget, holde den tørr og få tusjen til
å bite. De som har lagt ned en særlig innsats, er Jan Adriansen, Jan Magne Gjerde, Kjartan Gran, Sigrid
Mannsåker Gundersen, Astrid Nyland og Melanie Wrigglesworth. Seinere ble dokumentasjonen tatt inn
til museet, der store, nærmest uhåndterlige avtegninger ble nedfotografert av Svein Skare eller Magnus
Vabø, og seinere rentegnet av ellinor Hoff. De har alle lagt ned en utrettelig innsats for å overføre bergets
innhold til museets arkiv og denne boka. Den som kanskje har ventet lengst på det rette lyset for å fange
motivene, er fotograf Arve Kjersheim, som har kommet tilbake år etter år, årstid etter årstid. Vi er svært
takknemlige for hans innsats. Mange er henvendelsene vi har hatt til Sonja M. Innselset, Svein Skare
og Hans Davanger når det gjelder brev og skrifter i topografisk arkiv, eller bilder og illustrasjoner fra
fotoarkivet. Begge har kommet oss i møte og gjort sitt ytterste for å finne fram alt vi har hatt behov for.
Her skal Ingegerd Stenström ved Umeå Universitet ha takk for å finne frem til bilder i Hallströmarkivet,
og Ivar, egil og Tryggve Fett for å ha latt oss lete i deres billedsamlinger.
Under åra med bergkunstprosjektet har forfatterne nytt godt av utallige diskusjoner med et bredt
sammensatt panel av naturvitere, som innenfor sine ulike fagområder har bidratt til en mer inngående
forfattErNEs takk
9

10
forståelse av Vingen. Det gjelder stedet slik det framstår i dag, og hvordan det sannsynligvis framstod
i forhistorisk tid. og det gjelder hvordan ulike prosesser har virket inn på bildene, fra de ble hogd og
fram til i dag. Kunnskap som naturviterne har formidlet, har formet mange rapporter, artikler og bøker
underveis, og er indirekte en del av innholdet her. Vi retter derfor en stor takk til Torbjørg Bjelland,
Kari Loe Hjelle, endre Skaar, Linda Sæbø, Ingunn Thorseth, Terje Torsvik, Pål Torvaldsen og Samson
Øpstad. Samarbeidet om forvaltningen av området – med Sogn og Fjordane fylkeskommune og med
Fylkesmannen i Sogn og Fjordane – er også reflektert i det følgende. Vi er svært takknemlige for det gode
samarbeidet med henholdsvis Berit Gjerland og eva Moberg fra fylkeskommunen, samt Marvin Haltvik
og Tom Dybwad fra Fylkesmannen. Sistnevnte skal også ha stor takk for å ha latt oss disponere Vingebu
så ofte vi hadde behov for det.
etter hvert som vårt opprinnelige manuskript tok form, ble vi usikre på hvordan vi skulle henvende
oss til leserne. Vårt mål har lenge vært å nå både leg og lærd, fagfeller, skoleelever og andre interesserte.
Ja, også ikke-skandinaviske lesere. De selvforklarende kalkeringene av bergbildene kan komme andre
forskere til nytte, selv om teksten i internasjonale sammenhenger ikke er like tilgjengelig. Underveis i
prosessen følte vi oss på mange måter inhabile. Det ble derfor viktig å åpne for andre lesere som bedre
kunne bedømme om våre gjengivelser av landskap, beskrivelser av bergflater – eller for den saks skyld
presentasjon av teorier – var forståelige. Her har vi nytt godt av kommentarer og innspill fra arkeologene
Joakim Goldhahn, Linnaeus University, Kalmar og Sonja M. Innselset ved De kultur historiske samlinger,
Universitetsmuseet i Bergen. Hver på sin måte har de utfylt hverandre og bidratt til mange forbedringer.
ettersom vi hele tida har hatt et ønske om å gjøre Vingen bedre tilgjengelig for et interessert publikum,
består vårt utfyllende fagfellepanel også av frilansjournalist og skribent Guri Fjeldberg, som har base i
Bergen. Hun har gitt oss mange verdifulle innspill for å luke ut fagsjargong og gjøre teksten mer tilgjengelig
for leserne. Tone Løvset skal også ha takk for hjelp i forståelsen av nyanser i Bøes tyske tekst.
en stor takk går også til de mange som trodde på prosjektet vårt. Nærmest utallige er søknadene
som er blitt sendt fra våre kontorer. Her står Riksantikvaren i en særstilling. År etter år fikk vi støtte til
å samle dokumentasjonen og seinere systematisere den, for til slutt å tilgjengeliggjøre den – slik den nå
foreligger. Forfatterne har alltid blitt tatt vel imot av Marit chruickshank, Harald Ibenholt, Inger-Marie
Aicher olsrud og eva Sætersdal Walderhaug, hver gang «kolossalmuseet» hadde økt i omfang, og det av
ulike grunner ble nødvendig å utvide rammene. Vi er derfor glade for å la utgivelsen av boka markere en
annen 100-års jubilant – Riksantikvaren selv.
Da det ble klart for forfatterne hvilket mål vi siktet mot – nemlig boka som nå er ferdig – har
mange fortsatt å vise sin interesse gjennom å gi økonomisk støtte til tid- og kostnadskrevende redigerings-
og trykkeprosesser. Her står også Riksantikvaren sentralt, samt Sogn og Fjordane fylkeskommune,
Bremanger kommune og Universitetsmuseet i Bergen. Støtte fra Bergen universitetsfond ble også viktig
for ferdigstillingen. endelig skal rektors kontor ved Universitetet i Bergen og rektor Sigmund Grønmo
ha en stor takk – også som eier av området – for å ha sett dette som et viktig ledd i å gjøre museet synlig
ute i distriktet, og for å ha sørget for de nødvendige garantier for sluttføringen av prosjektet. Tidligere
direktør ved museet, Siri Jansen, skal også ha takk for å ha gitt prosjektet den nødvendige oppfølging.
Under selve redigerings- og trykkeprosessen fram mot endelig bok skal Laila Andreassen ved
Akademika Forlag ha stor takk for råd og anbefalinger, og Ingvild G. engvik for ombrekking, layout
og grafisk utforming. og uten hjelp fra Ragnar Børsheim og Ane Bysheim ved Arkikon til de mange
illustrasjonene hadde ikke produktet fått den karakter det har i dag.
Vingen | et naturens kolossalmuseum for helleristninger

opprinnelig gikk våre henvendelser til Institutt for sammenlignende kulturforskning. Der fant både Per
Kværne og seinere Arne Bugge Amundsen prosjektet vårt interessant, ikke minst fordi det fulgte opp
en eldre tradisjon med å gi ut bergkunstlitteratur. Vi er derfor både glade og stolte over at Vingen – et
naturens kolossalmuseum for helleristninger nå inngår i deres serie av publikasjoner.
Forfatterne har også mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og fra
stiftelsen Fritt ord. Sistnevnte har finansiert flere reiser, møter og kompensert for manuskriptutvikling
som har vart gjennom flere år.
forfattErNEs takk
11

12
Vestlige del av Sogn og Fjordane med de viktigste stedsnavnene (AI).
Vingen | et naturens kolossalmuseum for helleristninger

ET UNIKT KULTURMINNE
Oppdagelsen
«Paa en paasketur iaar til ytre Nordfjord kom jeg over en hel del hidtil ikke kjendte helle ristninger»
(Bing 1912a:25).
kapittel 1 | et UNikt kUltURMiNNe 13
1.1 Med sine nær 900 meter er Hornelen Nord-
Europa høyeste sjøklippe. Massiv og høyreist ruver
kolossen over skipsleia ytterst i Nordfjord. (AK).

1.2 Thue Gullaksen Vingen slik de første utforskerne
i Vingen møtte ham – høvdingen i dette gråsteins-
riket. (GH).
14
Slik ble en av Norges største helleristningslokaliteter introdusert for offentligheten i en liten artikkel i
tidsskriftet Oldtiden fra 1912, skrevet av overrettssakfører Kristian Bing. Sakføreren fra Bergen var en habil
fjellklatrer, og påsken 1910 var han i Nordfjord i den hensikt å klatre i fjellmassivet Hornelen. Det heter
seg at Bing og den lokalkjente Anders J. Honnskaar på slutten av 1800-tallet – og Olav Tryggvason 1000 år
tidligere – er de eneste som har klatret opp den steile, 860 meter høye østveggen (Aaland 1939:21) (fig. 1.1).
Under påsketuren fikk Bing tilfeldigvis vite at hans lokale hjemmelsmann, Abraham Honnskaar,
og noen andre silde fiskere sommeren før hadde sett «nogen dyr aftegnet i et berg» på garden Vingen,
vel fire kilometer sørøst for Hornelen (Bing 1912a: 25; Eide 1974). Bing, som også var en ivrig amatørarkeolog,
dro straks til Vingen, der han ble tatt vel imot av eier og bruker Thue Gullaksen Vingen. Her
fikk han påvist ca. 20 dyrebilder, som han straks kunne fastslå virkelig var helleristninger. Sannsynligvis
hadde gardens folk sett ristningene alt i 1880-åra (Hallström 1938:416), men de «havde ikke tænkt større
over det eller meddelt det til nogen» (Bing 1912a:25). Rundt 1907 hadde Thue også lest i avisen at det var
funnet ristninger ved Majavatn i Nordland, og ifølge sønnen, Peder Vingen, mente Thue at «slike har vi
her i Vingen òg», men «han tykte visst ikkje det var så mykje å gjere vesen av, så dei blei ikkje omsnakka
med andre» (Eide 1974:6) (fig. 1.2).
Værforholdene var ugunstige under Bings besøk i Vingen påskeaften og 1. påskedag 1910. Bergsva
og steiner var dekket av snø, og det var kraftig snøvær. Likevel klarte han å registrere og fotografere tre felt
med til sammen 60 figurer, mest dyrefigurer, men også «andre streger og figurer» (Bing 1912a:26). I mai
samme år fikk Bing brev fra Thue G. Vingen med beskjed om at 30 ristningsfigurer til var blitt oppdaget,
«baade der, hvor De saa og andre steder, og det er en del dyrefigurer og andre, som vi ikke kan tyde» (ibid.:36).
I juni 1912 var Bing igjen en tur i området, og i mellomtida hadde Thue G. Vingen og to av sønnene hans
– «drevet af en yderst rosværdig søgerinteresse» (ibid.) – funnet ristninger på ytterligere fire bergflater,
samt tre små, løse steiner med figurer på. I tillegg meldte den eldste sønnen til Thue G. Vingen, Rasmus
Th. Vingelven, at han på garden sin, Vingelven – som er nærmeste nabo til Vingen – hadde funnet dyreristninger
av samme slaget som i Vingen (ibid.) (fig. 1.3).
Til sammen var det nå funnet ca. 100 dyrefigurer og «en god del andre rare figurer» (ibid.), spredt
over et vel én kilometer langt belte langs stranda. Det er dette som får Bing til begeistret å karakterisere
Vingen som «et helt musæum, et naturens kolossalmusæum for helleristninger!» (ibid.). Denne beskrivelsen
er ikke mindre dekkende et sekel etter at ristningene ble kjent for utenverdenen. Antallet figurer er
pr. 2012 kommet opp i rundt 2200, og i tillegg er en rekke andre kulturspor fra samme periode som
ristningene kommet for dagen (se kap. 10).
stedet
Ristningsområdet ligger på fastlandssida av Frøysjøen, rundt den trange, vesle fjordarmen Vinge pollen,
som skjærer inn i landet rett sørøst om østspissen av Bremangerlandet, der Hornelen rager over hovedskipsleia.
Bing beskrev plassen som «... et goldt og vildt sted» (Bing 1912a:25). Og Vingepollen – omgitt
av «... hundre meter høie, nakne, grå fjell, nesten rett op fra sjøen» (Brøgger 1925:76–77) – kan nok fortone
seg som dramatisk, ikke minst med Hornelens ruvende, mørke fjellmassiv som et visuelt fastpunkt. Det
er «... ei naturramme som verkar meir opphaveleg og veldig enn på dei fleste andre stader med veidekunst»
(Hagen 1990:68). Det er dette dramatiske og karrige kystlandskapet som danner rammen om ristningenes
kolossalmuseum (fig. 1.4).
Vingen | et naturens kolossalmuseum for helleristninger

1.3 Det må være omtrent slik Bing opplevde sitt første møte med Vingen – med snødekte bergflater der ristningene så vidt
kunne skimtes – og i bak grunnen Hornelen. (TKL).
Kulturminnene
Størstedelen av ristningstilfanget er å finne på enemerkene til den einbølte garden Vingen, som ligger på
begge sider av Vingepollen. På garden Vingelven, noen kilometer vest om Vingen, ligger også noen felt.
I tillegg er det funnet én enkelt figur på hver av lokalitetene Fura og Hennøystranda enda lenger vest i
Frøysjøen. På Vingesætra i fjellet ovenfor Vingelven er det også registrert en del innrissinger som trolig
er av nyere dato (se kap. 6).
Ristningene i Vingen er hogd overalt der berg stikker opp i dagen: i vide bergflater, på lange
rygger, på mindre knauser og bergsva, på jordfaste blokker og på mindre steiner som ikke er større enn
kapittel 1 | et UNikt kUltURMiNNe 15
1.4 Innover mot Vingen. Til høyre er Vingenterras-
sen der størstedelen av ristningstilfanget befinner
seg. Til venstre, ved foten av Tussurfjellet er Vingeneset.
(AK).

1.5 Bildet fra 1920-åra viser terrassen på sørsida
av Vinge pollen med ristninger på alle knauser og
blokker. (OE).
18
et mannsløft. Det er veidekunstens flere hundre år gamle motivtilfang som utspiller seg på bergflatene.
Hundretalls hjortedyr – enkeltvis eller i grupper – er skjematisk framstilt, i flere tilfeller med kroppen
fylt av linjer. Et motiv som setter Vingen i en særstilling i forhold til andre lokaliteter med veidekunst,
er en gruppe langskaftede sigd- eller krokformede figurer. Her er også menneskefigurer, avbildninger av
ulv eller hund, og noen sjøpattedyr og slangeliknende figurer. I tillegg fins ulike geometriske figurer av
mer abstrakt karakter (fig. 1.5).
Mellom ristningsbergene er det avdekket andre aktivitetsspor fra forhistorisk tid: flint- og steinmateriale,
avslag etter redskapsproduksjon, gjenstander og trekull, noen steder funnet i små, runde tufter.
Funnene, som sannsynligvis har sammenheng med produksjon og bruk av ristning ene, kan dateres til
slutten av eldre steinalder (Lødøen 2003).
Men kystlandskapet rommer flere lag med spor etter menneskelig virksomhet. Fra midten av
1600-tallet skapte rikt sildefiske grunnlag for fast bosetting i området rundt Vingepollen (Vanberg
1988:5). Husgrunner, steingarder, rydningsrøyser og dyrkingsterrasser er tause vitner om vestnorsk
kystkultur gjennom flere hundre år, basert på et samvirke mellom fiske og marginalt jordbruk (fig. 1.6).
Vingen | et naturens kolossalmuseum for helleristninger

Kulturarv vel verdt å verne
Både etter nasjonal og internasjonal målestokk står ristningene i Vingen-området fram som et
av landets mest unike kulturminner. Dette skyldes dels mengden, motivmangfoldet og arten av
ristninger, dels kultur sporene i undergrunnen. Det skyldes også det særpregede og dramatiske natur-
og kulturlandskapet ristningene ligger i, inneklemt mellom steile fjell og værhard kyst. Og det skyldes
det kulturhistoriske samspillet mellom kulturminner fra ulike tidsrom. Dette gjør området til et
enestående eksempel på bruk i over 6000 år – i noen perioder kontinuerlig, i andre sporadisk, og
med flere epoker uten bruk – basert på det vi kan lese ut av det arkeologiske, historiske og naturvitenskapelige
kildematerialet.
I likhet med bergkunst verden over er ristningene i Vingen-området utsatt for kontinuerlig nedbryting,
bl.a. med store avflakinger og sprekkdannelser. I tillegg har en bruksendring fra beite- og slåtteland
til turistmål og friluftsområde ført til redusert beitepress, økende gjengroing og forsumpning av det
århundregamle kulturlandskapet. Publikumstilstrømningen har også medført økt tråkk på de sårbare
ristningene, og dessverre fins det mange eksempler på grovt hærverk. De siste 30 åra er derfor en rekke
konkrete, praktiske tiltak blitt iverksatt for å bøte på skader og sikre kulturminnene mot ytterligere nedbryting
(fig. 1.7). Et viktig ledd i sikringsarbeidet er å formidle kunnskap om de arkeologiske funnene
og deres verdi som kilde til forståelse av både mennesker og levesett i en tid langt forut for vår egen.
Opplysning og bevisst gjøring av det allmenne publikum regnes som det beste virkemiddelet for vern
(Hygen 1999:28) – eller sagt på en annen måte: « … dersom formidling gjer det gamle interessant og verdifullt,
blir det naturleg å ta vare på» (Farbregd 1988:30).
Vi ser derfor denne boka som et bidrag i arbeidet med å sikre Vingens kunnskapspotensial for
kommende slekter. På den ene sida håper vi at vi har klart å vise at dette unike og spennende kulturminnet
er vel verdt å ta vare på. På den andre sida er det et bedrøvelig faktum at ristningsbergene i Vingen –
alle fysiske sikringstiltak til tross – er utsatt for en uunngåelig og kontinuerlig nedbryting. Eller som
Anne-Sophie Hygen har formulert det: «Bevaringsvirksomhet er på mange måter en på forhånd tapt sak»
(Hygen 1999:24). Denne erkjennelsen har vært en viktig pådriver for oss når vi har lagt så stor vekt på å
samle og presentere alt det kildematerialet fra Vingen som per i dag er kjent og tilgjengelig.
Arbeidet som foreligger kan danne kimen til en bedre IKT-forvaltning, der databaser, billedsamlinger
og GIS-løsninger kan bidra til å sikre kunnskapen om området. Det gjelder både lokaliseringen
av ristninger og annet arkeologisk materiale, og nye funn som fortløpende kan legges til. Ikke minst vil
dette danne grunnlag for en bedre overvåking av tilstanden til bergbildene, og forhåpentligvis lette den
framtidige forvaltningen av området (se kap. 4).
en mangslungen tOlKningsprOsess
Det arkeologiske materialet fra Vingen rommer et så stort mangfold av ytringer at det ikke lar seg
forklare ut fra tradisjonelle tolkningsmodeller om jaktmagi og fangstmetoder i steinalder. I arbeidet
med boka har vi derfor vært opptatt av å inkludere så mange kilder som mulig. I tillegg til all
tidligere dokumentasjon av ristningene og annet arkeologisk materiale, har vi gjennom bygdebøker,
avisartikler og lokale informanter hentet informasjon om selve området, om bruk og eiendomsforhold
i nyere tid, og om sagn og historier knyttet til stedet. Vi har tatt i bruk nyere teoretiske og
metodiske retninger i arkeologifaget, og søkt alternative innfallsvinkler i eget og andres fagområder.
kapittel 1 | et UNikt kUltURMiNNe 19
1.6 Vingenlandskapet rommer spor etter mange
bruksfaser gjennom 6000 år, fra steinaldermenneskenes
bergbilder (på knausen i midten) til fiskerbondens
steingarder (til høyre). (AK).