Klima 3-2010 - CICERO Senter for klimaforskning - Universitetet i Oslo

Norsk magasin for klimaforskning 

Usikkert for 

turistnæringen 

Finner nye miljøgifter i Arktis 

Karbonlageret i permafrosten 

3 10

Postadresse 

Postboks 1129 Blindern 

0318 Oslo 

Besøksadresse 

Ciens/Forskningsparken 

Gaustadalléen 21, 0349 Oslo 

Telefon 

22 85 87 50 

Telefaks 

22 85 87 51 

E-post 

admin@cicero.uio.no 

Innhold 

10 

4 

20 

34 

Tålmodighetens prøve 3 

Hav og vind bidrar til havisens forsvinning 4 

Nye miljøgifter oppdages i Arktis 6 

Skepsis når fram – og får takk 9 

Karbonlageret tiner 10 

Sårbare landemerker i fjæra 12 

Dyre råd fra Klimakur 2020 14 

Syn de buk ker og sa bo tø rer 16 

Klimaforskerne nyttige for kjernekraftindustrien 17 

Marinøkologiske utfordringer i Polhavet 18 

TEMPO 

Sier ja til høyere drivstoffavgifter 20 

GASSNOVA 

Jobber for en vellykket månelanding 22 

RENERGI 

Effektiv produksjon av fornybart drivstoff 24 

NORKLIMA 

Miljøstress truer livet i havet 26 

Modellering av råker i havis 28 

Virkninger av klimaendringer på norsk økonomi 30 

USA og de vanskelige klimaforhandlingene 34 

Internasjonal kvotehandel og folkeretten 36 

Verdens undergang 38 

Vulkaners klimapåvirkning 39

Klima | 3 - 2010 

REDAKSJON 

Petter Haugneland (fungerende redaktør) 

Jorunn Gran (redaksjonssjef) 

Pål Prestrud 

Silje Iren Pileberg 

Guri Bang 

Christian Bjørnæs 

RENERGI 

Hans Otto Haaland 

NORKLIMA 

Knut H. Alfsen (redaktør) 

Cecilie von Quillfeldt 

Rasmus Benestad 

Harald Svendsen 

Malin Lemberget Lund 

Formgivning: 

Melkeveien Designkontor 

Forsidefoto: Scanpix 

Redaksjonen avsluttet: 

20.05.2010 

Bidrag til Klima 

Redaksjonen mottar gjerne artikler, 

kronikker og debattinnlegg om klimaforskning 

og klimapolitikk. 

Artikler og kronikker skal maksimalt 

være 6000 inkludert mellomrom og 

debattinnlegg maksimalt 1500 tegn. 

Alle artikler og innlegg står for 

forfatterens regning og reprensenterer 

ikke nødvendigvis synet til CICERO. 

Bidrag til Klima kan sendes med epost 

til admin@cicero.uio.no 

Ønsker du å abonnere på Klima? 

www.cicero.uio.no/klima 

Tlf: 22 85 87 50 

Telefaks: 22 85 87 51 

Klima kommer ut med seks nummer 

i året. Abonnement er gratis. 

Arkiv 

www.cicero.uio.no/klima 

Trykk 

07 Gruppen AS 

Opplag 

10.500 

Papirversjon: ISSN 15048136 

Nettversjon: ISSN 15048594 

Bladet er trykt på Gprint 115 gram 

miljøvennlig papir 

Magasinet Klima utgis med støtte fra 

Miljøverndepartementet 

Leder 

Tålmodighetens prøve 

CICERO Senter for klimaforskning fylte nylig 20 år. Forskningsinstituttet skal forske fram 

og formidle kunnskap om årsakene til klimaendringer og tiltak som kan redusere utslipp av 

klimagasser. CICERO ble opprettet av Universitetet i Oslo i 1990 etter initiativ fra daværende 

statsminister Gro Harlem Brundtland. Gjennom 20 år har CICERO forsket og formidlet bredt 

om klimaproblemet og klimapolitikken. Instituttet er blitt et internasjonalt anerkjent klimaforskningsinstitutt 

og er ledende på klimaformidling i Norge. Men innsatsen har tilsynelatende hatt 

liten effekt. På 20 år har Norges årlige utslipp av klimagasser økt med 8 prosent i stedet for å bli 

redusert. 

En ny rapport fra Riksrevisjonen kritiserer norske myndigheters måloppnåelse i klimapolitikken. 

De konkluderer riktignok med at Norge vil kunne innfri forpliktelsene i Kyoto-protokollen 

ved å kjøpe kvoter utenlands, men med 

dagens virkemidler vil de innenlandske 

utslippene fortsette å øke. Målet fra 

klimaforliket i Stortinget om å redusere 

utslippene med minst 20 prosent innen 

2020, henger i en tynn tråd. 

Med utslippshistorien tatt i betraktning 

er 20 prosent utslippskutt i løpet 

av ti år svært ambisiøst. Men det er 

trolig ikke nok for å unngå en farlig 

temperaturøkning. Tidligere beregnin- 

Jens Stoltenberg har gått 

fra månelanding på egen 

jord til å redde regnskogen 

på andres jord. 

ger ved CICERO antyder at det kreves minst 80 prosent kutt globalt innen 2050 for å unngå en 

temperaturøkning på over to grader. Vi kan ikke forvente at andre land skal gå lenger enn Norge 

som er et av verdens rikeste land. I København sendte de fattige landene et tydelig signal om at det 

er de rike landene som er ansvarlige for å kutte i sine egne utslipp før utviklingslandene eventuelt 

kommer etter. 

Selv om Norge gjør det dårlig på hjemmebane, blir vi imidlertid møtt med lovord på den 

internasjonale arenaen. Kanskje fordi den internasjonale konkurransen om å være best i utslippskutt 

ikke er særlig hard. Litt finansiering av utslippsreduserende tiltak i andre land enn sitt eget 

kan gjøre susen. Jens Stoltenberg har gått fra månelanding på egen jord til å redde regnskogen 

på andres jord. Men selv om dette tilsynelatende er et prisverdig tiltak, vil det ikke løse det 

grunnleggende problemet i klimaforhandlingene – mistilliten mellom utviklingslandene og 

industrilandene. For at denne floken skal løses opp, må de rike landene vise at de kan redusere sine 

egne utslipp. 

Samme år som CICERO ble opprettet, kom FNs klimapanel (IPCC) med sin første hovedrapport 

– og satte klimaproblemet for alvor på den politiske dagsorden. Den hittil siste hovedrapporten 

som kom i 2007, konkluderer med at det er meget sannsynlig at temperaturstigningen vi 

har sett de siste femti årene er menneskeskapte. Selv om bevisstheten om klimaproblemet har økt 

betraktelig de siste 20 årene, og mange prisverdige klimatiltak er satt i gang, fortsetter utslippene 

å øke. 

Man må være svært tålmodig for å jobbe med dette fagfeltet.

Edmond HansEn 

forsker, Norsk Polarinstitutt 

(edmond.hansen@npolar.no) 

marit rEigstad 

professor, Universitetet i Tromsø 

Paul dodd 


Hav og vind bidrar til 

havisens forsvinning 

Isen i Polhavet er i ferd med å forsvinne om sommeren. Vannprøver fra Øst-Grønlandsstrømmen 

viser hvordan mye av årsakene ligger i havet og vindfeltene. 

Reduksjonen av isdekket i Polhavet om sommeren 

har mange og sammensatte årsaker, knyttet til 

økende temperaturer i hav og luft, endringer 

i vindfelt og nedbørsmønstre og endringer i 

strålingsbalansen. Hvordan endringer i hav og 

atmosfære til slutt påvirker havisens tykkelse og 

utbredelse, er derfor et puslespill der mange biter 

mangler. 

Opptil flere av disse puslespillbitene kan vi 

imidlertid finne i Framstredet. Utstrømningen fra 

Polhavet i dette havområdet mellom Svalbard og 

Grønland kalles Øst-Grønlandsstrømmen. Gjentatte 

målinger i denne havstrømmen gir oss et bilde av 

hvordan hav og havis i Arktis endrer seg over tid og er 

med på å peke på årsakene til disse endringene. Under 

polarårsprosjektet i AOOS-Norway har vi hentet inn 

og analysert store mengder vannprøver, der naturlige 

sporstoffer gir oss ny informasjon om endringene 

som foregår. 

Klimaforskning er et detektivarbeid 

der fragmenter av informasjon fra 

forskjellige fagfelt sammenholdes 

i et forsøk på å se konturene av et 

større bilde. 

Varmere Polhav 

Vannprøvene fra utstrømningen gjennom 

Framstredet forteller oss hvordan Polhavet er sammensatt 

av forskjellige vannmasser med forskjellig 

opprinnelse. Når vi nå får målt hvordan denne 

fordelingen varierer over tid, gir det oss et viktig 

innblikk i hvordan systemet varierer. Figuren viser 

hvordan vannmassene fordelte seg i årene 1998, 

2008 og 2009. Vann fra Atlanterhavet er varmest 

og utgjør den største andelen. Vi ser allerede her 

konturene av et varmere Polhav. I tillegg til at mer 

atlanterhavsvann strømmer inn, øker temperaturen 

på dette vannet. I hvor stor grad denne ekstra 

varmen når opp til havisen og bidrar til smeltingen 

er ennå omstridt, men her ligger det et betydelig 

potensial for akselerert issmelting. 

Vann fra Stillehavet kommer inn i Polhavet 

gjennom Beringstredet mellom Alaska og det 

nordøstlige Sibir, og karakteriserer Polhavets egenskaper 

i det kanadiske bassenget. Stillehavsvannet 

kommer etter hvert ut gjennom Framstredet, og vi 

ser at denne andelen har sunket betraktelig. Vi vet 

fra andre forskningsresultater at denne andelen var 

helt nede på null i 2004. Våre vannprøver viser at 

denne andelen igjen har tatt seg opp, men at det er 

betydelig variasjon mellom årene. Dette igjen viser 

at Polhavets lagdeling og egenskaper varierer mye 

over relativt korte tidsperioder. Hvor mye varme 

som transporteres opp til isen vil derfor også variere 

over tid. 

Ferskvann fra elver 

Vi ser også at andelen vann fra alle elvene som 

renner ut i Polhavet har økt. Dette er i tråd med 

direkte observasjoner som viser at særlig de store 

russiske elvene har økt sin vannføring betydelig 

de siste årene. Denne tilførselen av ferskvann har 

stor betydning for isdannelsen i Polhavet, ettersom 

ferskvann som kjent fryser lettere enn saltholdig 

vann. Variabilitet i mengde elvevann vil bidra til 

variabilitet i mengde havis. 

Den observasjonen som gjør størst inntrykk, 

er å se andelen elvevann som er relatert til frysing 

og smelting av is. Sporstoffene gjør oss i stand til å 

identifisere vann som enten er dannet av havissmelting 

eller ved havisfrysing. Figuren viser at andelen 

vann fra smeltende havis ikke har økt siden 1998. 

Samtidig vet vi at tapet av havis i Arktis har akselerert, 

og at isutbredelsen har nådd rekordlave nivåer 

i løpet av den samme perioden. Hvor er det blitt av 

smeltevannet? 

4 KLIMA 3-2010

Is blåser ut av Polhavet 

Det finnes tre muligheter: Smeltevannet kan være 

lagret inne i Polhavet, gjennom at de dominerende 

vindfeltene som driver overflatestrømmene, samler 

dette vannet i sentrum av sirkulasjonen. Smeltevannet 

kan strømme ut vest for Grønland mellom øyene i 

Canada. Eller så har isen ikke smeltet, men i stedet 

blitt blåst ut av Polhavet gjennom Framstredet. 

Nylige publiserte funn viser at svaret er en kombinasjon 

av lagret smeltevann inne i Polhavet og 

is blåst ut av Polhavet. En ekstraordinær mengde 

ferskvann er observert i det kanadiske bassenget 

under Polaråret. Samtidig er utstrømningen av 

ferskvann mellom de kanadiske øyene mer enn 

halvert i løpet av den samme perioden. Vi antar 

derfor at dette ekstra smeltevannet ikke har forlatt 

Polhavet denne veien. Ikke minst viser det seg at 

vindfeltene i løpet av disse siste årene har ført til 

at ekstra mye is har blåst ut gjennom Framstredet. 

En nylig publisert japansk studie viser at retning 

og vindstyrke gjennom sesongene har vært av en 

slik art at ekstra mye is har blitt drevet ut her. En 

tredjedel av den isen som er borte har ikke smeltet, 

men rett og slett blåst vekk. 

Klimaforskning er et detektivarbeid der fragmenter 

av informasjon fra forskjellige fagfelt sammenholdes 

i et forsøk på å se konturene av et større 

bilde. At det blir mindre havis er uomtvistelig. Satt 

sammen med andre fragmenter, viser våre vannprøver 

hvordan hav og vind spiller en stor rolle i denne 

sammenhengen. 

KLIMA 3-2010 

2% 

< 1% 2% 

61% 

1998 

34% 

Atlanterhavsvann 

Stillehavsvann 

3% 

69% 

2008 

5% 

1% 

22% 

Vann fra elvene i Arktis 

Ferskvann fra Stillehavet 

2% 

82% 

2009 

4% 

< 1% 

11% 

Vann omdannet til is 

Andelen av forskjellige vannmasser i Øst-Grønlandsstrømmen i årene 

1998, 2008 og 2009. Andelen varierer med tid, og viser dermed hvordan 

Polhavets egenskaper varierer. Dette resultatet framkommer ved å analysere 

naturlige sporstoffer i vannet. 

VANNPRØVER. Øst-Grønlandsstrømmen 

er for det 

meste dekket av havis. For 

å spare tid og for å nå inn til 

områder der ingen norske 

forskningsskip kan nå, brukes 

helikopter og bærbart 

prøvetakingsutstyr. 

Foto: Edmond Hansen, 

Norsk Polarinstitutt 

LABORATORIEANALYSER. I 

løpet av et tokt kan det bli 

flere tusen vannprøver. Det 

omstendelige arbeidet i et 

varmt laboratorium er en 

stor kontrast til feltarbeid 

med lange dager ute på isen 

i minus 25 grader celsius. 

Foto: Paul Dodd, Norsk Polarinstitutt 

5

lisbEt JærE 

frilansjournalist 

(lisbet@jaere.no) 

Nye miljøgifter 

oppdages i Arktis 

Arktis er et av de reneste stedene på jorden, men forekomstene av miljøgifter hos mennesker, 

fisk og dyr er likevel høye. Ved høyere temperatur er det fare for økt eksponering av miljøgiftene. 

Gjennomsnittstemperaturen i Arktis har økt dobbelt 

så fort som i resten av verden de siste tiårene. I 

løpet av 50 år har vintertemperaturen i Alaska og i 

vestlige Canada økt med tre til fire grader. 

– Klimaendringer kan øke risikoen for 

transport av miljøgifter fra områder som USA, 

Sentral-Europa og Kina til Arktis. Det vil frigis 

stoffer ettersom fordampningen fra havet øker og 

tundra og permafrost tiner. En vet heller ikke hva 

som gjemmer seg i de store ismassene. Langtransporten 

av miljøgifter til Arktis er mer omfattende 

enn vi i utgangspunktet trodde, sier Jon Øyvind 

Odland. Han er professor i internasjonal helse, 

samt gynekolog og epidemiolog ved Institutt for 

Samfunnsmedisin, Universitet i Tromsø. Odland 

leder et prosjekt i regi av Arctic Monitoring and 

Assessment Programme (AMAP) som ser på hvilke 

konsekvenser klimaendringene har på folks helse. 

AMAP er en arbeidsgruppe under Arktisk 

Råd. De overvåker miljøet i Arktis, og har forsket 

på miljøgifter i regionen siden begynnelsen av 

1990-tallet. 

De arktiske områdene fungerer som «endestasjon» 

for ulike langtransporterte miljøgifter – og 

mennesker og dyr øverst i næringskjeden er mest 

utsatt. Miljøgiftene kommer til Arktis via både luft- 

og havstrømmer. 

Trenger samarbeid med industri 

Stoffer blir forbudt etter hvert som de skadelige 

effektene dokumenteres, men samtidig produseres 

og slippes det kontinuerlig ut nye stoffer som en 

ikke kjenner effekten av. Forekomsten av mange av 

de tungt nedbrytbare organiske miljøgiftene i Arktis 

har gått ned på grunn av at de er blitt forbudt 

internasjonalt. Eksempler her er PCB-gruppen, 

DDT-gruppen, Heksaklorbenzen, klordaner, 

dieldrin, toksafen og dioksiner. I de siste 20 årene 

har imidlertid forekomsten av bromerte flammehemmere 

og fluorforbindelser økt. 

– De siste fem årene har vi analysert noen 

stoffer med samme biologiske og kjemiske sam- 

mensetning som PCB som ble forbudt for 30 år 

siden. Disse stoffene er fettløselige og er såkalte 

hormonhermere. Det er også oppdaget nye fluorforbindelser 

som binder seg til cellemembraner, 

men som ikke er fett- eller vannløselige. Ennå vet vi 

ikke helt helsekonsekvensene, sier Odland. 

Odland sier det er nødvendig med et bedre 

samarbeid mellom forskning, forvaltning og 

industri for å øke kontrollen over utslippene av 

miljøgiftene. Målet er å følge føre var-prinsippet. 

Når miljøgiftene først er sluppet ut, kan det ta 

mange generasjoner før de er forsvunnet på grunn 

av den lange nedbrytningstiden. Det pågår arbeid 

i EU-sammenheng for å forbedre kontrollen, 

men industrihemmeligheter og patentbeskytting 

er en utfordring. Derfor er det viktig å 

kunne dokumentere eventuelle helseskader fra 

miljøgiftene for å kunne forebygge disse og bedre 

miljø tilstanden. 

Bekymret for kvikksølv 

Mens det er en gledelig nedgang for en del stoffer 

som for eksempel PCB på grunn av økt kontroll, 

er Odland bekymret i forhold til forekomsten av 

spesielt kvikksølv og en del metaller. 

Kvikksølv er et naturlig forekommende stoff, 

rundt halvparten fins i verdenshavene mens 

den andre halvparten blant annet kommer fra 

kullkraftverk i Kina og brenning av fossilt brensel. 

Ved økt temperatur kommer et stoff som kvikksølv 

til å oppføre seg annerledes. Fordampningen fra 

havene blir større, noe som øker konsentrasjonen 

og endrer eksponering for mennesker og dyr. 

– Konsentrasjonen av kvikksølv har holdt seg 

stabil, nå er vi spent på om den vil begynne å gå 

opp. Studier viser at forekomsten av kvikksølv er 

betydelig høyere hos folk i Arktis enn hos sentraleuropeere. 

Vi er bekymret over langtidskonsekvenser 

av kronisk eksponering over mange år fra fosterstadiet 

til opp gjennom barndommen. Kvikksølv er 

spesielt uheldig i forhold til hjerneutviklingen hos 

barn, sier Odland. 


Det pågår nå forskning som ser på dette og 

følger barn over land tid. I løpet av året vil AMAP 

publisere en rapport som ser spesielt på kvikksølv. 

Giftig militært avfall 

Arktis er stort, og det varierer hvordan miljøgiftene 

kommer dit. Grønland og det nordøstlige Canada 

mottar størst tyngde av langtransporterte miljøgifter. 

I Russland er hovedproblemet lokale kilder, for 

eksempel militært avfall som ligger lagret. 

De store forekomstene av militært avfall og 

nedlagte militære installasjoner som ligger langs 

Polhavet, ikke bare i Russland men også i Canada 

og USA, er et faremoment. Hva skjer med dette 

når temperaturen øker? 

– Avfallet ligger nå på tundraen, men dersom 

tundraen tiner, er dette et stort og farlig problem. 

Det som trengs for å gjøre noe med det, er politisk 

vilje og budsjetter, samt kunnskap om hvilken 

teknologi som fungerer. Det er ikke enkelt å 

uskadeliggjøre så store lagre av giftstoffer. Det fins 

store bosetninger, spesielt av urbefolkning i disse 

områdene, sier Odland. 

Det arktiske dilemma 

Noe som Odland betegner som «det arktiske 

dilemma», er at gode og verdifulle næringsmidler 

som fet fisk er kilde til miljøgifter. 


MilJØGiFTER 

PÅ TOPPEN. Isbjørnen er på toppen 

av næringskjeden. Det plasserer den 

blant de artene som er mest utsatt for 

langtransporterte miljøgifter. 

Foto: Corel 

Miljøgifter er giftige på kort eller lang sikt, de er lite nedbrytbare, og lagres 

ofte i fett – og de har en tendens til å hope seg opp i levende organismer. 

Konsentrasjonen av miljøgifter blir derfor større jo høyere opp i næringskjeden 

man kommer, og konsentrasjoner er størst i næringskjeder med tilknytning til 

havet. 

De vanligste miljøgiftene vi finner i Arktis, kan kategoriseres i to hovedgrupper: 

1. Tungmetaller 

Flere metalliske grunnstoffer blir regnet som tungmetaller, og de kan inngå i 

en rekke ulike kjemiske forbindelser. I det arktiske miljøet har særlig kvikksølv, 

bly og kadmium vært studert. 

2. Persistente organiske miljøgifter (POPs) 

POPs er en samlebetegnelse på mange ulike kjemiske miljøgifter, blant annet 

organokloride insektmidler, industrielle kjemikalier og visse biprodukter fra 

forbrenning. PCB, dioksiner, polyaromatiske hydrokarboner (PAH), bromerte 

flammehemmere og perfluorerte organiske forbindelser (PFOS) er viktige 

persistente organiske miljøgifter. Arktis fungerer på mange måter som en 

indikatorregion for kjente og nye POPs fordi om man finner et stoff her, er det 

indikasjon på at stoffet er lite nedbrytbart og kan transporteres langt. 

Stockholm-konvensjonen om persistente organiske miljøgifter (POPs) trådte 

i kraft i 2004 med en liste over 12 spesielt farlige stoffer som er blitt forbudt av 

de 150 landene som signerte, et eksempel er DDT. I mai 2009 ble ni nye stoff 

lagt til, blant annet visse typer bromerte flammehemmere. Fra august 2010 vil 

enda flere stoffer blir føyd til listen. 

Kilde: Norsk Polarinstitutt, Miljøstatus i Norge, Arctic Pollution 2009 (AMAP) og 

Wikipedia. 

7

ENDESTASJON. De 

arktiske områdene 

fungerer som «endestasjon» 

for ulike 

langtransporterte 

miljøgifter – og mennesker 

og dyr øverst 

i næringskjeden er 

mest utsatt. 

Foto: Stine Rybråten 

– Da en oppdaget miljøgifter i fet fisk på 

Grønland for 20 år siden, gikk en ut med informasjonskampanjer 

som resulterte i at folk la om kostholdet 

– og den tradisjonelle maten ble erstattet av 

vestlig usunn mat som Coca-Cola og chips. Dette 

fikk store negative helsekonsekvenser og man så en 

eksplosjon av diabetes og hjerte- og karsykdommer 

blant et folk som før ikke hadde vært plaget av 

dette. Dette viser at god kommunikasjon betyr alt, 

sier Jon Øyvind Odland. 

Nå har kunnskapen økt – og informasjonskampanjene 

også. Vi vet nå mer spesifikt hva det er 

vi må passe oss for uten at det betyr at folk legger 

om det tradisjonelle kostholdet. Det blir gitt 

kostholdsråd til spesielt unge og gravide, og helsemyndighetene 

på Færøyene er de som har kommet 

lengst med å gi gode kostholdsråd. 

Miljøgiftmålinger i Arktis avspeiler på mange 

måter utslipp av forurensende elementer i resten 

av verden. Et eksempel er at en ser nedgang i 

blykonsentrasjonen i Arktis som kan settes i sammenheng 

med overgangen til blyfri bensin. Men de 

tungt nedbrytbare organiske stoffene brytes enda 

langsommere ned i Arktis på grunn av kaldt klima 

og lite sollys. 

ARC RiSK 

BEKYMRET. Jon 

Øyvind Odland er 

professor i internasjonal 

helse. Han er 

bekymret over langtidskonsekvenser 

av spredning av miljøgifter 

i Arktis. 

Foto: Privat 

Arc Risk er et stort og nytt forskningsprosjekt 

under ledelse av AMAP som ser på sammenhengen 

mellom klimaendringer, forurensning 

og helse. Det EU-finansierte prosjektet har 22 

ulike partnere og gjennomføres i perioden 

2009 til 2013. Jon Øyvind Odland har ansvaret 

for den delen av prosjektet som har med helse 

å gjøre. 

Les mer: www.arcrisk.eu og /www.amap.no 


Skepsis når fram – og får takk 

Noen har interesse av å skape forvirring om det vitenskapelige grunnlaget for det 

internasjonale klimaarbeidet. De er en meget sammensatt gruppe, og de gjør en grundig 

jobb. Resultatet er selvransakelse og styrket klimaforskning. 

Jorunn gran 

informasjonsrådgiver, CICERO 

Senter for klimaforskning 

(jorunn.gran@cicero.uio.no) 


«Klimaskeptikerne har presset det vitenskapelige 

samfunn til en selvransakelse som er nyttig fordi 

den skjerper forskernes aktpågivenhet og omhu 

med forskningen ytterligere, samtidig som den 

øker forskerbevisstheten om nødvendigheten av 

presis og åpen kommunikasjon med medier og 

offentlighet», skriver Jørgen Steen Nielsen i den 

danske avisa Information. Nielsen spår at vi i tiden 

som kommer vil få forskerbudskap, vitenskapelige 

artikler og rapporter fra nasjonale og internasjonale 

klimapaneler som er mer gjennomarbeidet, 

mer faglig kontrollert, mer omhyggelig formulert 

og til syvende og sist mer overbevisende enn hva 

verden har sett til nå. 

Siste halvdel av 2009 og starten på 2010 

har vært preget av verbale angrep på verdens 

klimaforskere. Journalist og forfatter Jørgen Steen 

Nielsen har i artikkelen «En Skæbnesvanger sejr 

for klimaskeptikerne» sett nærmere på hvilke 

krefter som ligger bak den massive motstanden 

mot klimavitenskapen – og hvilke konsekvenser 

denne motstanden kan få. Steen Nielsen beskriver 

de som nå angriper klimaforskningen, som «en 

broket flokk av klimaskeptikere som med stor 

energi har inntatt den elektroniske bloggosfære og 

etablert et ugjennomskuelig, viltvoksende og grenseoverskridende 

nettverk: konservative ideologiske 

aktivister, selvutropte amatørvitenskapsmenn, 

pensjonerte teknikere, høyreorienterte tenketanker 

og noen ganske få regulære klimaforskere i opposisjon 

til den generelle vitenskapelige forståelsen av 

saken». 

Enda mer interessant er kanskje Steen Nielsens 

beskrivelse av de sterke økonomiske næringsinteressene 

som finnes i bakgrunnen og som i en 

årrekke har finansiert klimaskeptikerne og «ønsker 

å holde faste ved det fossilt baserte energisystemet 

og den gamle verdensorden». Denne rollen er 

utdypet i James Hoggans bok Climate Cover Up. 

Bransjeorganisasjoner som American Petroleum 

Institute og selskaper som ExxonMobil og Koch 

Industries øver innflytelse blant annet via Heart- 

land Institute, Americans for Prosperity og Institute 

for Energy Research. Og det hjelper ikke at 

en av USAs største tv-kanaler, Fox News, gjentatte 

ganger har avvist klimaproblemet som svindel – og 

at den britiske avisa Daily Express fastslår 100 

årsaker til at klimaendringene er naturlige. Steen 

Nielsen sammenlikner aggressiviteten rettet mot 

klimaforskerne med McCarthy-prosessen i USA 

på 50-tallet da kommunister ble avhørt som samfunnsfiender. 

Klimaforskerne er ifølge Steen Nielsen ikke 

klar over hvilken kamp de befinner seg midt oppi. 

Han henviser til Stanford-biolog Paul Ehrlich sin 

uttalelse om at forskerne ikke forstår at de ikke 

befinner seg i en debatt mellom gentlemen, men i 

en gatekamp mot velfinansierte, nådeløse fiender 

som spiller etter helt andre regler. De som går til 

angrep på klimaforskerne, stilles ikke til ansvar for 

påstander som at «det blir kaldere», «sola har 

skylda» eller «havene stiger ikke». Den sentrale 

klimaforskeren Michael Mann har påpekt at de 

kreftene som motarbeider handling på klimaområdet, 

har tapt den vitenskapelige debatten og 

derfor har gått over til svertekampanjer som skal 

miskreditere forskerne og dermed også klimaforskningen. 

De vet at selve dokumentasjonen ikke 

kan angripes. 

«Det vil fortsatt være hul i forståelsene av 

klimaforandringene, fortsatt vitenskapelig tvil og 

uenighet, men den hatefulle, demagogiske kampanjen 

mot å ta ansvar for planeten, vil ha trukket 

teppet vekk under seg selv. Og jo mer skingrende 

og aggressiv den er, desto hurtigere vil det gå», 

skriver Jørgen Steen Nielsen. 

Et sammendrag av artikkelen En skæbnesvanger 

sejr for klimaskeptikerne finnes på Informations 

nettsider www.information.dk. 

9

På l P r E s t ru d 

direktør, CICERO 


(pal.prestrud@cicero.uio.no) 

Karbonlageret tiner 

Permafrost på land og under havbunnen har lagret enorme mengder karbon. Mange 

studier konkluderer med at økt global temperatur bidrar til at dette karbonet slipper ut 

som metan og lystgass. 

Usikkerhetene og manglene i kunnskapen om 

klimasystemet er i stor grad knyttet til mekanismer 

som kan virke forsterkende eller dempende på en 

oppvarming. Slike mekanismer kalles tilbakekoplinger, 

og de kan være positive – forsterkende eller 

negative – dempende. Utslipp av drivhusgasser 

som CO 2 , metan og lystgass fra permafrostområder 

under en oppvarming, er potensielt store og vil 

kunne forsterke en global oppvarming i betydelig 

grad. Men også disse tilbakekoplingene er 

omstridte, og kunnskapene om dem er mangelfulle. 

Den senere tid er det imidlertid publisert studier 

som kaster nytt lys over disse mekanismene. 

Metan i vannet 

Lenge har man trodd at det ikke var noen umiddelbar 

fare for større utslipp fra metanhydrater som 

ligger lagret langt nede i permafrosten eller under 

denne. Forklaringen har vært at det skal svært 

mye oppvarming over lang tid til før permafrosten 

Permafrostens overflate inneholder 

anslagsvis dobbelt så mye karbon 

som det som allerede finnes i 

atmosfæren. 

kan tine og metan kan lekke ut. Metanhydratene 

inneholder mange ganger mer karbon en det som 

finnes i atmosfæren allerede. Derfor vakte det oppsikt 

da en gruppe forskere fra Russland, USA og 

Sverige nylig påviste at det lekker ut store mengder 

metan fra havbunnen på den østsibirske arktiske 

kontinentalsokkelen (Shakova med flere 2010), 

en av verdens største kontinentalsokler. Hele 80 

prosent av bunnvannet og 50 prosent av overflatevannet 

var overmettet med metan, og utslippene av 

metan fra dette havområdet ble beregnet å utgjøre 

omtrent fem prosent av de totale menneskeskapte 

utslippene. 

Tundra ble hav 

Den østsibirske kontinentalsokkelen har permafrost 

blant annet fordi den var tundra for inntil 

7.000–15.000 år siden da havet steg og den ble 

oversvømmet. Bunnvannet holder dessuten bare en 

temperatur på mellom minus 1,8 grader celsius og 

pluss én grader celsius. Da er det innlysende at det 

ikke skal mye oppvarming til før permafrosten kan 

tine og metanet boble ut. Men fordi ingen har målt 

utslippene over tid, kan det heller ikke fastslås om 

de er endret eller har vært stabile over lang tid. Det 

er også et ubesvart spørsmål hva som er kildene til 

metanutslippene fra sedimentene. De kan stamme 

fra gamle planterester som ble deponert før områdene 

ble oversvømt, eller de kan være fra grunne 

metanhydrater som vi vet finnes i området. 

Raskere nedbrytning 

En annen kilde til utslipp av drivhusgasser når 

permafrosten tiner, er organisk materiale i permafrostens 

overflate. Dette består av døde planterester 

som har bygget seg opp gjennom flere tusen år. 

Lave temperaturer og mangel på mikroorganismer 

gjør at nedbrytningen går uhyre sakte. Derfor 

er det sannsynlig at en oppvarming vil øke nedbrytningshastigheten. 

Når det er lite oksygen til 

stede, som for eksempel på bunnen av innsjøer og i 

våtmarksområder, brytes det organiske materialet 

ned til metan i stedet for til CO 2 . Permafrostens 

overflate inneholder anslagsvis dobbelt så mye 

karbon som det som allerede finnes i atmosfæren. 

Mange publiserte studier konkluderer med at 

karbonutslippene fra nedbrytningen av organisk 

materiale i permafrostområder øker. Fra et tundraområde 

i Alaska der smelting hadde pågått i mer 

enn 15 år, økte for eksempel utslippene med 40 

til 78 prosent avhengig av hvor lenge smeltingen 

hadde pågått. Opptak av karbon i ny plantevekst 

kompenserte noe for dette, men ikke tilstrekkelig 

til å hindre at det var et netto tap av karbon fra 

tundraen til atmosfæren (Schuur med flere 2009) 

over en tidsskala på flere tiår. 


I en 30 år lang studie på myrer i Nord-Sverige 

der permafrosten har tint, økte metanutslippene 

med 22 til 66 prosent (Christensen med flere 

2004). Landskapet endret seg betydelig fordi 

myrene ble våtere. 

Metan fra isholdig permafrost 

I Sibir finnes en spesiell form for permafrost kalt 

yedoma som dekker omtrent én million kvadratkilometer 

– et areal tre ganger så stort som Norge. 

Yedoma er dannet der det ikke var is under siste 

istid, og kan være flere titalls meter tykk. Den 

inneholder 2 til 3 prosent organisk materiale og 

50 til 90 prosent is. Når Yedoma tiner, dannes 

grunne smeltesjøer der metanet bobler opp gjennom 

overflaten når det organiske materialet brytes 

ned. Basert på målinger og endringer i antallet og 

størrelsen på smeltesjøer, har man konkludert med 

at metanutslippene fra studieområde ved Yedoma 

hadde økt med 58 prosent siden 1974 og at arealet 

av smeltesjøer hadde økt med 14.7 prosent (Walter 

med flere 2006). 

Økt plantevekst vil påvirke 

Selv om det finnes flere vitenskapelige studier som 

viser at utslippene av drivhusgasser fra permafrostområder 

er økende, er det fortsatt vanskelig å 

vurdere den samlede effekten dette har på klimasystemet 

nå og i framtida. En årsak til dette er at 

forventet økt plantevekst i disse områdene under 

en oppvarming vil trekke karbon ut av atmosfæren 

igjen. På den andre siden vil skog og buskvegetasjon 


på tundraen redusere refleksjonen av solstråler, noe 

som virker oppvarmende. Den samlede effekten av 

de tre faktorene er ikke beregnet. Modellene forutsier 

en betydelig reduksjon i utbredelsen av permafrost 

under en menneskeskapt global oppvarming, 

og dette vil høyst sannsynlig øke utslippene, bidra 

til økt mengde vegetasjon og redusert refleksjon fra 

den snødekte tundraen. 

Selv om det er all grunn til å tro at metanutslippene 

fra permafrostområder har økt de siste årene, 

har metannivået i atmosfæren i perioden 1998 til 

2007 vært konstant. Ingen har kunnet gi en god 

forklaring på dette. Siden 2007 har nivåene igjen 

økt kraftig. 

Litteratur 

• Christensen, T.R., Johansson, T., Jonas, Åkerman, H.J., 

Mastepanov, M., Malmer, N., Friborg, T., Crill, P., Svensson, 

B.H. 2004. Thawing sub-arctic permafrost: Effects on 

vegetation and methane emissions. Geophysical Research 

Letters 31: L04501. 

• Shakova, N., Semiletov, I., Salyuk, A., Yusupov, V., Kosmach, 

D., og Gustafsson, Ö. 2010. Extensive methane venting to 

the atmosphere from sediments of the east Siberian Arctic 

Shelf. Science 327:1246-1250. 

• Schuur, A.G., Vogel, J.G., Crummer, K.G., Lee, H., Sickman, 

J.O., og Osterkamp, T.E. 2009. The net effect of permafrost 

thaw on old carbon release and net carbon exchange from 

tundra. Nature 459:556-559. 

• Walter, K.M., Zimov, S.A., Chanton, J.P., Verbyla, D. og 

Chapin, F.S. 2006. Metahne bubbling from Siberian thaw 

lakes as a positive feedback to climate warming. Nature 

443:71-75. 

SMELTESJØER. I Sibir 

finnes store områder med 

tykk permafrost som 

inneholder 50–90 prosent 

is. Når denne tiner, dannes 

smeltesjøer der metanet 

bobler opp gjennom 

overflaten. 

Foto: Shutterstock 

11

mariannE nittEr 

meteorolog, Arkeologisk museum, 

Universitetet i Stavanger 

(marianne.nitter@uis.no) 

EndrE ElvEstad 

marinarkeolog, Stavanger Sjøfartsmuseum 

lottE sElsing 

geolog, Arkeologisk museum, 

Universitetet i Stavanger 

Sårbare 

landemerker i fjæra 

Viktig kunnskap om ferdsel til sjøs og kontaktnett i forhistorien 

forsvinner hvis havnivået stiger én meter. 

Langs strandkanten ligger kulturminner som aldri 

har vært lokalisert og dokumentert. De forsvinner 

hvis havet stiger, og dette preger verneproblematikken 

rundt disse kulturminnene. 

Stemoderlig vern 

I et kommende varmere og fuktigere klima blir 

vern av bygninger problematisk blant annet på 

grunn av fuktskader og gjengroing av landskap. 

Bryggen i Bergen står på UNESCOs verneliste, 

og krav om vern er ikke blitt mindre med dystre 

prognoser for havnivåstigning. Dette er et viktig 

kulturminne som mange av oss har et forhold til og 

som får mye oppmerksomhet. De maritime kulturminnene 

som ligger langs fjæresteinen er derimot 

en type kulturminne som er stemoderlig behandlet 

i kulturminnevernet. På tross av at de er automatisk 

fredet eller vernet etter kulturminnelovens paragraf 

nummer 4 og 14 på lik linje med andre kulturminner. 

Dette gjelder blant annet gamle anløpssteder. 

Ved havnivåøkning forsvinner mange av disse 

kulturminnene, og dermed også en unik kilde til 

informasjon om kommunikasjon gjennom tidene. 

Vi vet lite om hvilke funksjoner anløpsplassene 

hadde og hvor viktige de var. Det er derfor viktig at 

disse truede kulturminnene lokaliseres og vernes 

slik at kunnskap sikres for framtidige generasjoner. 

Anløpsplasser 

Prognoser for Vestlandet viser at havnivåøkningen 

fram mot 2100 er anslått til opptil én meter. I 

tillegg til havnivåøkning er de maritime kulturminnene 

truet av utbygging – som hyttebygging, økt 

frekvens av ekstremvær, endrede strømforhold 

og økt båttrafikk. Alle disse forhold kan føre til 

at kulturminnene i strandsonen blir vasket ut og 

forsvinner. Dette er blant annet blitt observert 

under marinarkeologiske undersøkelser av middelalderhavnen 

ved Avaldsnes i Karmøy kommune. 

Undersøkelsene påviste store endringer i øvre del 

av sedimentene, særlig i det som utgjorde det indre 

havneområdet i middelalderen. Dette har vakt stor 

bekymring ikke minst fordi det vil gjelde mange 

andre anløpsplasser fra jernalderen og middelal- 

deren, som for eksempel Borgund, Hansabyen, 

Bryggen i Bergen og middelalderbyene Stavanger, 

Oslo, Trondheim og Tønsberg. Kunnskap kan bare 

opparbeides etter at flere slike havner er undersøkt, 

både over og under vann. Det er derfor viktig å 

forstå årsak til endringene og forstyrrelsene. 

I nasjonal sammenheng har Rogaland de siste ti 

årene vært i en særstilling. Arbeidet med registrering 

av maritime kulturminner har akselerert, og 

viser at det er mange spor på land og i sjøen etter 

historiske og forhistoriske anløpsplasser og leder. 

Eksempler på dette er sjømerker, brygger, båtopptrekk, 

naust, båtstøer, hustufter, ildsteder, kokstein, 

ballast, gjenstander og graver. 

Lokaliserer med vind og bølger 

For lokalisering og vern av maritime kulturminner 

er det utviklet et tverrfaglig metodeverktøy i samarbeid 

mellom meteorolog, marinarkeolog og geolog. 

Metoden er utviklet for å vurdere leder og anløpsplasser 

opp mot hverandre i forhold til eksponering 

mot vind og bølger slik at en kan finne de gunstige 

stedene innenfor et gitt område for oppankring 

eller landsetting av båter og skip i forhistorien. 

Metodeverktøyet kopler to eksisterende metoder 

innen meteorologi og arkeologi. Meteorologer har 

i dag et godt utviklet matematisk redskap til å anslå 

signifikant bølgehøyde i et punkt når vinden blåser 

fra forskjellige retninger. Arkeologene på sin side 

har lang erfaring med å lokalisere synlige og ikke 

synlige kulturminner gjennom registreringsarbeid. 

Det er koplingen mellom disse to veletablerte 

metodene som er unik, som har vist seg fruktbar og 

effektiv og som fortjener en større oppmerksomhet. 

Vi har en fantastisk skjærgård langs hele Vestlandskysten. 

Skjærgården beskytter mot vind og bølger 

og hadde gjennom hele forhistorien betydning for 

valg av leder, anløpsplasser og havner. 

Ved beregning av bølgehøyden spiller tre faktorer 

en viktig rolle: Vindens strøklengde, vindstyrke 

og varighet. Vindens strøklengde er den strekningen 

på sjøen som vinden uhindret får virke over. På 

en bestemt lokalitet vil vindens strøklengde variere 

avhengig av vindretning. Vindstyrke som omfatter 


åde middelvind og vindkast. Varighet sier hvor 

lenge det har blåst og med hvilken styrke. Men 

også blant annet dybdeforhold, undervannstopografi 

og strømforhold spiller en rolle. 

Metoden er testet ut på Avaldsnes der vi har 

god oversikt over maritime kulturminner. Ved å 

beregne signifikant bølgehøyde, punktvis langs 

stranda ser vi at landingsplasser og ankringsområder 

er sammenfallende med de steder der 

beregnet bølgehøyde er lavest. Anløpsplassene 

er altså svært ofte valgt ut på steder med gunstig 

bølgeklima. Gjennom en analyse av kulturminner 

fra jernalderen og bølgeberegninger flere steder i 

Boknabassenget ble det påvist at bølgeklima har 

hatt en avgjørende rolle også i forhistorien. 

Fordi metoden i så stor grad kan forklare 

hvorfor anløpsplasser er valgt ut fra bølgeforhold, 

vil den være et ypperlig verktøy til å lokalisere 

maritime kulturminner på en effektiv måte både 

langs fjæresteinene og under havoverflaten. 

Anbefaler sårbarhetsanalyse 

Prognoser for kommende havnivåendringer er forskjellig 

fra sted til sted langs kysten. Det er derfor 

forskjellige prognoser for de ulike havner (Drange 

et. al 2007). Ved å anvende prognosen for Haugesund 

på Avaldsnes blir midlere havnivåstigning 28 

centimeter – og maksimum på 40 centimeter – for 

år 2050, og 80 centimeter for år 2100 – med maksimum 

på 115 centimeter. Vurdert ut fra Stavanger 


blir en mulig stormflo i 2100 204 centimeter. 

Ved havnivåøkning vil kulturminner og 

sedimenter som ligger under havets overflate ligge 

enda dypere i sjøen. Hvor utsatt de vil bli av erosjon 

og ødeleggelse de nærmeste årene vil avhenge 

av strøm og bølgeforhold. Det anbefales derfor at 

det gjennomføres en sårbarhetsanalyse for forskjellige 

typer av de mest utsatte maritime kulturminner 

på anløpsplassene. På den måten kan en peke 

ut spesielle risikoområder, komme med forslag til 

sikring og tiltak, og utføre en tilfredsstillende miljøovervåking. 

Det vil bidra til å samle ny erfaring 

og få innsikt i problematikken rundt de maritime 

kulturminnene. I tillegg bør Riksantikvaren basere 

sin vernestrategi på et lengre tidsperspektiv enn i 

dag. Havnivåøkning tyder på at et 50 års perspektiv 

er i minste laget. 

Referanser: 

• Elvestad, E., Nitter, M. & Selsing, L. 2009: Interdisciplinary 

approach to prognoses and strategies for protecting maritime 

cultural monuments and sites associated with landing 

places and navigable channels from the Iron Age and Middle 

Ages. AmS-Varia 49, 131–186, Stavanger. ISSN 0332-6306, 

ISBN 978-82-7760-140-3, UDK 902.034. 

• Drange, H., Marzeion, B., Nesje, A. & Sorteberg, A. 2007: 

Opptil én meter havstigning langs norskekysten innen år 

2100 (Cicerone 2-2007, 29-31) 

GRAV. Skipsformet grav 

på Vårå i Skjoldafjorden. 

Foto: Endre Elvestad, Stavanger 

Sjøfartsmuseum 

13

stEffEn 

KallbEKKEn 

forsker, CICERO Senter for 

klimaforskning 

(steffen.kallbekken@cicero.uio.no) 

Dyre råd fra Klimakur 2020 

De klimapolitiske virkemidlene som Norge har tatt i bruk så langt vil ikke strekke til dersom 

vi skal nå målene i Klimaforliket. Klimakur 2020 gir en liste av tiltak som kan hjelpe oss med 

å nå målene. Men rapporten legger for mye vekt på norske utslipp og på året 2020. 

For alle som følger godt med i norsk klimapolitikk 

har det lenge vært klart at de tiltakene og virkemidlene 

som er tatt i bruk så langt ikke strekker til for å 

nå Norges ambisiøse klimamål. Klimaforliket som 

ble inngått i 2008 mellom alle politiske partier 

unntatt Fremskrittspartiet, har mål om å kutte 

innenlandske utslipp med 15 til 17 millioner tonn 

CO 2 -ekvivalenter i forhold til hva de ville vært 

uten noen tiltak. Regjeringen tok konsekvensen 

av dette da de satte i gang arbeidet med Klimakur 

2020. På vegne av en etatsgruppe la Klima- og 

forurensingsdirektoratet fram hovedrapporten i 

februar. Denne gir en faglig og solid gjennomgang 

av hvilke tiltak og virkemidler politikerne kan 

velge mellom for å sikre at 2020-målet blir oppfylt, 

Et naturlig spørsmål er da hva det er 

som kan gjøre innenlandske utslippskutt 

mer fornuftig enn kvotekjøp. 

og rapporten vil være viktig i den videre klimapolitiske 

debatten i Norge. Den er nå ute på høring, og 

CICERO har gitt sitt innspill til rapporten. 

Et av regjeringens viktigste og mest omdiskuterte 

valg i klimapolitikken er i hvilken grad de 

skal kjøpe kvoter fra andre land og i hvilken grad 

utslippene skal kuttes innenlands. Rapporten fra 

Klimakur viser at mens forventet kvotepris ligger 

på rundt 350 kroner per tonn, vil det koste opp til 

1100 til 1500 kroner per tonn å kutte utslippene 

i Norge så mye som Klimaforliket forutsetter. 

Mens denne kostnaden var høyere enn mange 

hadde ventet på forhånd, er totalkostnaden likevel 

ikke veldig høy sett i forhold til statsbudsjettet: 

Fem milliarder kroner per år dersom man kutter 

utslippene innenlands på billigste måte. Skulle 

regjeringen imidlertid velge å bryte målet for hvor 

mye utslippene skal kuttes innenlands, og i stedet 

kjøpe flere kvoter fra utlandet, kunne de redusere 

kostnaden til 1,6 milliarder kroner per år. Norge 

vil da bruke nesten 20 ganger mer på kvotekjøp 

enn på utslippskutt i Norge. 

Dyre kutt i Norge 

Norge har ambisjoner om å være et foregangsland 

internasjonalt i klimapolitikken, og Klimakur 

2020 setter en prislapp på denne ambisjonen. Det 

koster mer å kutte utslipp innenlands enn å kjøpe 

kvoter. Men det er ingen grunn til å bruke mer 

penger enn nødvendig på klimapolitikk, så dersom 

vi skal velge dyrere tiltak innenlands heller enn 

billigere kvoter, så bør det være gode grunner til 

det. Et naturlig spørsmål er da hva det er som kan 

gjøre innenlandske utslippskutt mer fornuftig enn 

kvotekjøp. 

Et politisk argument er at dersom Norge skal 

være et vellykket foregangsland, må vi vise at det er 

mulig med betydelige utslippskutt samtidig som 

vi opprettholder velstanden i landet. Det er ikke 

mulig å sette et slikt eksempel ved å kjøpe kvoter. 

Dersom regjeringen forventer at prisen på 

utslipp vil stige i årene framover, men tror at 

næringslivet ikke tar tilstrekkelig hensyn til et 

stigende pris på utslipp, så kan det være samfunnsøkonomisk 

lønnsomt å iverksette tiltak som 

koster mer enn å kjøpe kvoter i dag, men som er 

lønnsomme på sikt. 

Utslippskutt på lengre sikt 

Et viktig argument for å kutte utslipp innenlands 

er at det kan bidra til større utslippskutt globalt og 

over tid. Hvis vi kun er opptatt av å kutte et tonn 

CO 2 innen 2020, er det liten grunn til å velge noe 

annet enn det billigste alternativet – som ofte er å 

kjøpe kvoter. Dersom det finnes tiltak som har en 

overføringsverdi, så kan det imidlertid være fornuftig 

å bruke ekstra ressurser på slike tiltak. Dessverre 

gir ikke Klimakur 2020 vurderinger av hvilke tiltak 

som har potensial til å hjelpe Norge og resten av 

verden til større utslippskutt på sikt. Derimot 

nevner Klimaforliket at vi burde fokusere på tiltak 


som bidrar til teknologiutvikling og tiltak som kan 

mobilisere befolkningen til en tidlig omstilling i 

forbruksmønstre. 

Dersom klimatiltak bidrar til å utvikle ny 

teknologi, så er dette noe som kan tas i bruk også 

av andre, og slik bidra til større utslippskutt både 

globalt og på sikt. På samme måte vil en omstilling 

i forbruksmønstre legge forholdene til rette 

for en utvikling som på sikt gjør det mulig med 

større utslippskutt. Dette handler ikke bare om 

utslipp knyttet til forbruk som sådan, men også 

om at gjennomføring av tiltak ofte gir økt vilje til 

klimavennlig handling. Det er viktig siden evnen 

til å gjennomføre en så vidt ambisiøs klimapolitikk 

som klimaforliket legger opp til, er avhengig av en 

forholdsvis sterk oppslutning i folket. 

En annen svakhet ved Klimakur 2020, som 

CICERO også påpeker i sin høringsuttalelse, er at 

rapporten heller ikke vurderer effekten på globale 

utslipp av tiltak i Norge. Dette kunne i betydelig 

grad endret vurderingene av hvilke tiltak som er 

kostnadseffektive, for eksempel for biodrivstoff 

og energieffektivisering. Når det gjelder biodrivstoff 

har for eksempel rapporten lagt til grunn 

at utslipp fra biodrivstoff ikke skal regnes som 

utslipp i Norge, og man har heller ikke regnet med 

utslippene knyttet til produksjon av biodrivstoff. 

I rapporten blir det anslått at dersom man tar 

hensyn til dette ville effekten for førstegenerasjons 

biodrivstoff bli redusert med 30–50 prosent, men 

dette inngår altså ikke i beregningene av kostnadseffektivitet. 

Klimakur gir en godt dokumentert plukkliste 

av tiltak som vil kunne hjelpe Norge med å nå sine 

innenlandske klimamål for år 2020. Rapporten 

viser også at det er langt dyrere å kutte utslipp i 

Norge enn å kjøpe kvoter. Dessverre bidrar ikke 

rapporten i særlig grad til å klargjøre om det 

likevel kan være fornuftig å satse på innenlandske 

utslippskutt – siden den ikke i tilstrekkelig grad 

utreder effekten av tiltak i Norge på utslipp globalt 

og på sikt. 


Foto: © Ilja Mašík Fotolia.com 

Foto: © Thaut Images Fotolia.com 

Sofieprisen 2010 til James E. Hansen 

Klimaforskeren James E. Hansen er leder for NASA Goddard Institute for Space 

Studies. Han får Sofieprisen for sin livsviktige forskning, for sin klare formidling og 

for sitt genuine engasjement for framtidige generasjoner. 

Juryens framhever i begrunnelsen sin at James E. Hansen i over 30 år har spilt en 

nøkkelrolle for utviklingen av forståelsen av menneskeskapte klimaendringer. 

Allerede i 1988 presenterte han for den amerikanske kongressen resultater som 

sannsynliggjorde at menneskeskapte klimaendringer utgjør en trussel. Han har 

underveis møtt solid motstand hos styresmaktene i hjemlandet. At han likevel har 

valgt å varsle om den faren som menneskeskapte klimaendringer utgjør, er ifølge 

Sofieprisens styreleder Nina Drange et eksempel til etterfølgelse. 

Hansen har kombinert virksomheten som anerkjent forsker med politisk aktivisme, 

og har blant annet deltatt i aksjoner mot kullkraft. Han har også sørget for inspirasjonen 

til folkebevegelsen 350.org ved forskning som underbygger anslaget 

om at en konsentrasjon i CO2 i atmosfæren på 350 parts per million er den øvre 

grensen dersom vi skal unngå dramatiske klimaeffekter. 

Oseanograf Cecilie Mauritzen er forsker ved Meteorologisk institutt og ved CICERO 

Senter for klimaforskning. Hun roser Hansen for å se det uetiske i å tie, og for at 

han med rak rygg, gjennom tretti år, har fortalt om det han vet. 

Sofieprisen er etablert av forfatter Jostein Gaarder sammen med Siri Dannevig, og 

prisen deles ut til en eller flere enkeltpersoner, eventuelt en organisasjon, som på 

en banebrytende eller særlig oppfinnsom måte har pekt på alternativer til dagens 

utvikling eller satt slike i verk. 

Verden blir ikke kaldere 

JORUNN GRAN 

Den globale oppvarmende trenden ikke er redusert. Trenden med temperaturøkning 

på 0,15 til 0,20 grader per tiår har holdt seg siden 70-tallet, og den 

globale oppvarmingen har verken stanset opp eller senket farten det siste tiåret. 

Dette viser utkastet til en NASA-rapport som nå utarbeides av Jim Hansen og hans 

kollegaer. 

Ifølge nyhetstjenesten Climate Progress viser det nye arbeidet fra NASA at vi kan 

forvente rekordhøy global overflatetemperatur i 2010 dersom ikke værfenomener 

som El Niño og La Niña øker påvirkningen sin raskt innen midten av dette året. 

Global temperatur har det siste tiåret fortsatt å øke i høyt tempo, til tross for år-tilår-variasjoner 

som kan knyttes til blant annet El Niño og La Niña. 

JORUNN GRAN 

Dyr bensin gagner økonomien og klima 

Tiltak som stimulerer til mer drivstoffeffektive kjøretøy må kombineres med høye 

drivstoffpriser for at oljeforbruk og CO2-utslipp skal gå ned. En studie gjennomført 

ved Belfer's Centre ved Harvard University viser at subsidiering av elektriske biler 

og hybridbiler er et dyrt og ineffektivt tiltak for å redusere klimagassutslippene på 

kort sikt. 

Dersom utslipp fra transportsektoren skal reduseres til 14 prosent under 2005-nivå 

innen 2020, kan det forutsette en bensinpris på omtrent to dollar per liter. Og en 

drastisk avgiftsøkning på drivstoff eller CO2-utslipp vil ikke skade USAs økonomi, 

viser funnene fra Harvard. Scenarioer med høye bensinavgifter og høy pris på CO2utslipp 

viser fortsatt en vekst i økonomien på 2 til 3,7 prosent, forutsatt at avgiftene 

kommer skattebetalerne til gode. 

EILIF U. REED 

15

AKTUELL KOMMENTAR 

Drøy kost … 

Pål PrEstrud 

direktør, CICERO Senter for klimaforskning (pal.prestrud@cicero.uio.no) 

Karbondioksid er livets gass, vi puster den ut og inn hele tiden, 

og plantene kan ikke leve uten. Dette utsagnet dukker nå og 

da opp i klimadebatten som begrunnelse for at CO2 ikke er 

forurensning som kan medføre fare. Å høre denne typen argumenter 

fra professorer i naturvitenskap, slik jeg har gjort flere 

ganger i vinter, er drøy kost. Visstnok skal det være sunt med 

ett glass rødvin om dagen, men en flaske eller to er kanskje i 

meste laget? Det burde være innlysende at for mye av det gode 

også kan være skadelig. Mange forurensende stoffer er det. Alt 

med måte heter det jo. Det tror jeg også professorene som har 

brukt argumentet, forstår utmerket godt. 

Sist høst brakte noen av de samme professorene den absurde 

påstanden om at klimaforskningen er en konspirasjon igangsatt 

av miljøbevegelsen på 1980-tallet inn i den offentlige norske 

klimadebatten. Fra å være en påstand som sirkulerte i odde 

konspirasjonsmiljøer, ble den nå framført av personer med 

akademisk tyngde. Ganske drøy kost det også, særlig med tanke 

på at den innebærer en indirekte anklage om fusk og fanteri mot 

klimaforskende kolleger. 

De samme professorene har gjentatte ganger de siste månedene 

framsatt tvilsomme faglige påstander som for eksempel at 

klimaendringene skyldes endringer i jordrotasjon, at bare fem 

prosent av atmosfærens CO2-økning kan tilskrives menneskeskapte 

utslipp, og at naturlige utslipp førte til 20 prosent høyere 

CO2-innhold i atmosfæren i 1942 enn det er i dag. Påstandene 

utfordrer noe av den mest grunnleggende kunnskap vi har om 

klimasystemet – kunnskap som er bygget stein på stein gjennom 

flere tiårs forskning. Da burde det i det minste være et krav at de 

har et snev av vitenskapelig grunnlag og at de presenteres på den 

vitenskapelige arenaen dersom de skal tas på alvor. Det har de 

ikke. Drøy kost fra professorene det også. 

Kristin Aunan 

Pål Prestrud 

Tora Skodvin 

Argumentene og påstandene som benyttes finner vi igjen i 

den internasjonale offentlige klimadebatten. Klimaskeptikere 

kaller de seg. De har på et forunderlig vis klart å monopolisere 

rollen i den offentlige debatten som de eneste som stiller seg 

kritiske og skeptiske i klimaforskningen. Mer feil kan det 

neppe bli. Forskning drives fram av kritiske tilnærminger og 

skeptisk holdninger. På forskningsarenaen – i tidsskriftene og på 

konferansene – foregår det en livlig og kritisk klimadebatt som 

av ymse årsaker sjelden når fram til mediene. Det må forskerne 

som deltar ta hovedansvaret for – få av dem ønsker å ta belastningen 

det medfører å gå ut i offentlig debatt. 

Forskning drives fram av kritiske 

tilnærminger og skeptisk holdninger. 

Kritisk forskning forutsetter at data og resultater publiseres 

på forskningsarenaen slik at de blir tilgjengelige for andre forskere. 

Det ser vi sjelden fra de som kaller seg klimaskeptikere, fra 

de norske har det vel knapt nok skjedd. I stedet for å søke etter 

sannhet, virker det som de er mer ute etter å skape forvirring. 

Klokere blir neppe en utenforstående av å bivåne den debatten 

som føres. 

Og mediene har vært for lite kritiske. I det stormløpet som 

de såkalte klimaskeptikerne har ført an i mot klimaforskningen 

i vinter, har jeg registrert én kritisk kommentarartikkel i norsk 

presse. Ukritisk har det selv i de mest seriøse norske aviser vært 

kopiert nærmest ordrett fra artikler i utenlandske presse som 

åpenbart har vært plantet for å skape tvil om klimaforskningens 

og klimaforskeres integritet. Det har også vært drøy kost å 

fordøye. 

I denne spalten kommenterer CICEROs 

medarbeidere aktuelle spørsmål i 

klimadebatten. 


Klimaforskerne nyttige for 

kjernekraftindustrien 

Klimaforskerne med IPCC i spissen gjør en god og nødvendig 

innsats for å informere verdens befolkning om den 

alvorlige klimakrisen vi står overfor på grunn av økningen av 

klimagasser i atmosfæren. 

CICERO med sitt fagblad Klima følger opp med interessante 

og gode artikler om samme emne. 

Imidlertid er det svært skuffende at ingen av disse forskerne 

er opptatt av at deres katastrofebeskrivelser fører til 

at en rekke land nå i økende grad satser på kjernekraft som 

energikilde. Dette gjelder både gamle og nye atommakter. 

Det er nå hele 47 land som satser på denne energikilden, av 

disse er det 14–15 nye land som aldri tidligere har benyttet 

kjernekraft. 

I verden er det i dag 438 kjernekraftverk i drift, 51 er 

under bygging, og 436 er under planlegging. Faren for ulykker 

som den i Tsjernobyl i Ukraina og Three Mile i USA 

vil naturligvis øke, når vi om 40 år kanskje vil ha over 1400 

kjernekraftverk spredd utover kloden. Det hevdes, antakelig 

med rette, at sikkerheten nå er adskillig bedre enn for 30 år 

siden. Men likevel er faren alltid til stede for at prosedyresvikt 

kan føre til slike ulykker igjen. Særlig når helt nye stater tar 

kjernekraft i bruk. 

Kjernekraftulykken i Tsjernobyl førte som kjent til 

nedsmelting av kjernebrenslet og spredning av radioaktivt 

nedfall over store områder, og gjorde disse ubeboelige i 

overskuelig framtid. 

Lagring av avfall fra kjernekraftindustrien er imidlertid 

et mye større problem, og dette er på langt nær løst. Det har 

vært lansert mange ideer om hvor det farligste radioaktive 

avfallet skulle lagres. Hovedproblemet er at en del av dette 

avfallet vil være radioaktivt i mer enn 100. 000 år. Hittil har 

det vært prøvd flere metoder, blant annet lagring i tanker, 

plassert i dype tunneler og gjenfylt med leire. 

Radioaktivt avfall fra kjernekraftverk sorteres gjerne i tre 

kategorier: Avfall med lav stråling, avfall med mellomaktiv 

stråling og høyradioaktivt avfall. Det farligste og mest 

radioaktive avfallet er brukt brensel. Brenselsstavene må først 

ligge noen år i vannbasseng til kjøling. Deretter flyttes de til 

nye kjølebassenger, der de oppbevares i flere tiår. Til slutt skal 

avfallet plasseres i et permanent underjordisk lager, som skal 

være sikkert i 100. 000 år. Slike underjordiske lagre skal tåle 


blant annet jordskjelv og alle former for erosjon. Det finnes 

ingen sikker metode for lagring av høyradioaktivt avfall, og 

for enkelte benyttede metoder vil avfallet kunne nå jordoverflaten 

allerede etter 50–100 år. 

Dette er uhyggelige perspektiver, og det mest uhyggelige 

er at klimaforskerne, og fagblader som Klima, ikke ser ut til 

å bekymre seg for disse problemene, men utelukkende er 

opptatt av klimagassene. 

Problemene forbundet med kjernekraft er langt mer alvorlige 

for menneskeheten på lang sikt, og vil i verste fall kunne 

legge store deler av kloden øde for kommende generasjoner. 

Hovedproblemet er at en del av 

dette avfallet vil være radioaktivt i 

mer enn 100.000 år. 

Representanter for kjernekraftindustrien har drevet en 

utstrakt lobbyvirksomhet overfor myndigheter og institusjoner 

over hele verden, og det kan vi skjønne når det nå satses 

på utbygging av kjernekraft for 5.000 milliarder dollar bare 

de nærmeste årene. 

Verdens uranreserver er svært begrenset, også når vi medregner 

utnyttbart uran i fosfatforbindelser, og sett i sammenheng 

med det radioaktive avfallets lange nedbrytningstid, 

virker dette alternativet lite framtidsrettet. 

I stedet for å komme i denne bakevjen burde alle verdens 

stater gått sammen, i FN-regi, for å utvikle alternative og 

fornybare energikilder i et mye større tempo. 

Her ligger det uante muligheter. Hvis vi hadde brukt 

5.000 milliarder dollar på dette i stedet, ville vi vært godt i 

gang. 

Jeg etterlyser et større engasjement fra CICEROs side i å 

advare mot kjernekraftens farer, og et større engasjement for 

fornybar energi. 

Trygve Sørensen, 

ingeniør 

DEbATT 

17

KRONiKK 

Marinøkologiske 

utfordringer i Polhavet 

Til tross for den trusselen som oppvarming medfører for livet i Arktis og for menneskenes 

levevilkår i den nordlige hemisfære, publiseres det bare halvparten så mange marinøkologiske 

arbeider fra Arktis, sammenlignet med Antarktis. 

Paul Wassmann 

professor, Institutt for arktisk- og marinbiologi, 

Universitet i Tromsø 

(paul.wassmann@nfh.uit.no) 

I en omfattende litteraturundersøkelse ble det bare funnet 

51 internasjonalt tilgjengelige publikasjoner som utvetydig 

kunne dokumentere klimarelaterte responser hos marine 

organismer i Arktis. De fleste publikasjonene omhandler 

marine pattedyr, særlig isbjørn og fisk, mens det finnes 

nesten ikke opplysninger om livsgrunnlaget i Polhavet, 

isalger og plankton. Langs kysten av Sibir og det sentrale 

Polhav finnes det få eller ingen publiserte data som evaluerer 

marinøkologiske fotspor av klimaforandringer. 

Økt marinøkologisk forskningsinnsats i Arktis er viktig, 

ikke bare for å kartlegge og forstå de økologiske forandringer 

som finner sted, men også fordi Arktis er viktig for jorda 

som økosystem, inkludert livsforholdene til menneskene 

i den nordlige hemisfæren. Innsatsen burde involvere et 

bredt internasjonalt konsortium og samarbeidsrammeverk 

der ikke bare de fem arktiske kystnasjoner, men også det 

internasjonale samfunn deltar. Det som virkelig trengs, er et 

kraftig framstøt for å vurdere de marinøkologiske fotavtrykk 

for klimaforandring i hele Polhavet. I et sirkulært hav som 

Polhavet er framskritt fullstendig avhengig av multinasjonalt 

samarbeid. Denne utfordringen hviler særlig på de rikere 

nasjoner i den nordlige hemisfæren som i betydelig grad 

bidrar til og eksponeres for konsekvensene av klimaforandringer 

i Arktis. 

Når det gjelder den vitenskapelige forskningen i Arktis, 

særlig den marinøkologiske, er det ikke samklang mellom 

handling og menneskehetens behov, til tross for en overflod 

av internasjonale erklæringer som argumenterer for umiddelbar 

handling for å avverge akselerasjon i forandringstakten. 

For å avsløre hvordan den minst kjente, permanent 

islagte delen av Polhavet fungerer, trengs det et avgjørende 

sett med integrerte ekspedisjoner som dekker de viktigste 

regionene. Dette krevde Dunbar så tidlig som i 1953. Et 

halvt århundre senere er vi ennå ikke kommet så langt. Til 

og med det fjerde internasjonale polaråret (IPY) evnet ikke å 

skaffe enighet om en slik framgangsmåte. 

De siste års markeringer omkring utvidelsen av de 

økonomiske sonene til de fem arktiske kystnasjonene bidrar 

ikke til et klima for tett, internasjonalt forskningssamarbeid. 

Den internasjonale sjøloven er et utmerket instrument for 

å skaffe enighet om oppdeling av Polhavet, men den danner 

ikke noe politisk ståsted for samarbeid og forståelse på tvers 

av landegrenser slik som Antarktistraktaten gjør. Polhavet 

omsluttes av svært ulike land- og sokkelområder, og kan, 

per definisjon, ikke forstås utelukkende ut fra den ene eller 

andre sektor. Samarbeid på tvers av de arktiske kyststatene 

og integrasjon av resultatene er en grunnleggende forutset- 

Sett fra et polarforskningsståsted 

er Arktis avgjørende betydningsfullt, 

men ikke prioritert. 

ning for virkelig å forstå det Polhavet som økosystem. Det 

tredje IPY (1957-1958) bidro vesentlig til Antarktistraktaten, 

men intet tyder på at vi snarlig vil se en Arktistraktat. 

I det fjerde IPY satte de ulike nasjonene ikke av spesifikke 

midler for hele Polhavet. I stedet fikk vi en rekke nasjonale, 

sektororienterte prosjekter som dekker bare en brøkdel av 

Polhavet. 

Antallet og finansiering av arktiske forskningsprogrammer 

har økt i takt med de fem arktiske kystnasjonenes 

territoriale krav. Mens agendaen til disse programmene 

tilsynelatende er diktert ut fra kunnskapsbehov, reflekterer 

den i realiteten nasjonale prioriteringer av egen kontinentalsokkel. 

Store nasjoner som Frankrike og Storbritannia 

ignorer mer eller mindre de marinøkologiske utfordringene 

som finnes rett nord for dem. Disse landene, sammen med 

mange andre, fokuserer nesten hele sin polarforsknings- 


innsats i Antarktis, tilsynelatende for å støtte opp 

under framtidige territoriale krav i sør. USA bruker 

for eksempel 80 prosent av de polare forskningsmidlene 

i Antarktis og svært lite i Alaska. Sett fra 

et polarforskningsståsted er Arktis avgjørende 

betydningsfullt, men ikke prioritert. 

Etter den massive satsning gjennom det fjerde 

IPY er utsiktene for en rask økning i essensiell 

kunnskap om Polhavet små. I lys av de store klimatiske 

forandringene som et flertall mener ligger 

foran oss og de effektene dette vil kunne medføre, 

kan selv den mest optimistiske polarforsker hjemsøkes 

av oppgitthet. 

Vår kunnskap om Polhavet som helhet er utilstrekkelig 

for en bærekraftig forvaltning. Når man 

knapt nok vet hvor man befinner seg, er utsiktene 

til å kunne gå kontrollert inn i framtiden små. Man 

frykter irreversible endringer som følge av utviklingen 

i klimadrivkreftenes påvirkning. Det ultimate 

mål for økosystemforvaltning – bærekraftighet 

– kan derfor ikke nås. Arktiske marinøkologer over 

hele verden kastes ut på dypt vann hver gang de blir 

spurt om framtiden til Arktis. Varsling forutsetter 

best mulig forståelse av hvordan systemet «normalt» 

fungerer. 

Siste sjanse for å skaffe til veie grunnleggende 

viten om hvordan hele Polhavet fungerte før store 

forandringer setter inn, var det fjerde IPY. Samlet 

kunne den internasjonale forskningsverden ha 

klart denne bragden. Men IPY valgte en konservativ 

vei, nemlig å fortsette både i Antarktis og Arktis 

med økte midler. Dette valget har fatale følger 

for menneskehetens evne til å forstå hvordan det 

klimatisk sterkest påvirkede marine økosystem – 

Polhavet –fungerer før det forandrer seg for godt. 

Toget er gått og våre varslingsmuligheter er kraftig 

redusert. Det er åpenbart ikke sammenheng mellom 

menneskehetens behov og forskningsinnsats 

når geopolitiske vurderinger spiller en rolle. 


Et kompleks av klimaregimer 

kan være løsningen 

Den internasjonale innsatsen for å håndtere klimaendringer styres i dag av et 

sett med løst sammenknyttede reguleringsregimer. Et effektivt kompleks av slike 

regimer kan ha fordeler framfor én felles tilnærming. 

Det er mange grunner til at vi ennå ikke har kommet fram til en god felles 

tilnærming i arbeidet med å redusere utslippene av klimagasser. Ifølge en et 

arbeid av Robert O. Keohane og David G. Victor i The Harvard Project on International 

Climate Agreements kommer vi heller ikke til å få en slik felles tilnærming i 

overskuelig framtid. 

Men et effektivt kompleks av regimer for å håndtere klimaendringer kan bli løsningen 

– dersom komponentene i regimet forsterker hverandre gjensidig, aktørene 

som er etterrettelige, reglene er formålstjenlige og dersom regimet gjør det trygt 

å gjøre store langsiktige investeringer. 

Keohane og Victor sier FNs klimakonvensjon kan fortsette med å ha en paraplyrolle 

og at et skritt videre kan være forbedre dagens regime gjennom å utvide 

antall stater som deltar i internasjonal kvotehandel. 

Vindmøller påvirker 

vindstrømninger 

JORUNN GRAN 

Vindkraft regnes blant løsningene på vår ensidige avhengighet av fossilt brensel. 

Men forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) peker i en artikkel i 

Atmospheric Chemistry and Physics på at gigantiske vindmølleparker i seg selv 

kan bidra til klimaendringer. 

Forskerne Ron Prinn og Chien Wang har simulert de potensielle klimakonsekvensene 

av å installere vindmølleparker som strekker seg over enorme land- og 

havområder. De fant at dersom vindmøller dekker 10 prosent av verdens energibehov 

i 2100, kan dette føre til temperaturøkning ved overflatenivå på omtrent én 

grad ved landbaserte anlegg. Ifølge Prinn og Wang kommer temperaturøkningen 

som følge av at vindmøllene hindrer dynamiske prosesser som frakter varme 

opp og bort fra jordoverflaten. For store offshoreinstallasjoner fant de en motsatt 

effekt, her sank overflatetemperaturen med én grad. 

MIT-forskerne advarer mot å lese studien som et argument mot vindkraft. 

EILIF U. REED 

Klimaendringer vil påvirke 

infeksjonssykdommer 

Mange forskere advarer nå om at vi kan forvente økt sykdomsspredning med et 

varmere globalt klima. Forskere innen feltet folkehelse og klima var nylig samlet på 

New York Academy of Sciences. Ifølge Richard Ostfeld fra Cary Institute of Ecosystem 

Studies er sammenhengen mellom klimaendringer og infeksjonssykdommer 

i beste fall svært kontroversielt. Men til tidsskriftet Scientific American sier Ostfeld 

at på spørsmålet om hvorvidt klimaendringer vil gjøre infeksjonssykdommer mer 

vanlig, er svaret et utvetydig ja. 

– Klimaendringer har stor påvirkning på forekomsten av sykdom, sier Ostfeld. 

Og forskere på området er enige om å utvikle praktiske strategier for å begrense 

potensielle pandemier før de kan oppstå. Kunnskaper om flere enn 1.400 sykdomsframkallende 

arter og bedre forutsigelser om framtidig klima er nødvendig 

for å kunne si noe om spredning. I tillegg endrer faktorer som økt reisevirksomhet 

og resistens mot smitte måten mennesker, dyr og planter blir smittet på, og 

klimaendringene vil sannsynligvis virke i synergi med mange andre faktorer som 

for eksempel underernæring. 

JORUNN GRAN 

19

TEMpO 

silJE PilEbErg 



(s.i.pileberg@cicero.uio.no) 

Sier ja til høyere 

drivstoffavgifter 

Over halvparten av nordmenn sier at de gjerne vil øke drivstoffavgiften med nærmere en krone 

hvis de vet at pengene går til miljøformål. Miljøøkonom Michael Hoel er ikke overrasket. 

Vi ser ut til å godta miljøavgifter dersom pengene 

blir brukt til miljøtiltak. En analyse basert på en 

spørreundersøkelse som CICERO nylig gjennomførte 

i samarbeid med Synovate, viser at det 

er flertall for å øke drivstoffavgiften med omtrent 

én krone. Betingelsen er at pengene blir øremerket 

til kollektivtransport, utbygging av gang- og sykkelstier, 

støyskjerming eller utvikling av miljøvennlig 

teknologi. 

Hvis pengene derimot ikke blir øremerket, ville 

de fleste ønske å redusere drivstoffavgiftene. Bare 

13 prosent ville da ønske en slik avgiftsøkning. 

Egenskapene avgifter har er så 

gode at da får man heller ta med seg 

øremerkingen på kjøpet. 

Michael Hoel, professor i økonomi 

Hvem ønsker avgifter? 

– Den politiske gjennomførbarheten av 

miljøskatter øker betydelig ved øremerking, sier 

forsker Håkon Sælen ved CICERO. Han er en av 

forskerne bak undersøkelsen. 

Sælen sier det ikke er vilkårlig hva pengene blir 

øremerket til: 

– Det er viktig for folk at pengene fra miljøskatter 

blir øremerket til miljøformål. Vi spurte også hva de 

Sjansen er stor for at du ønsker høyere drivstoffavgifter hvis du 

• er bekymret for klimaendringer 

• tror drivstoffavgifter reduserer utslipp 

• stoler på myndighetene 

• stemmer SV eller Venstre 

• ikke har bil 

tenkte dersom pengene ble øremerket til inntektsutjevning. 

Dette ga ikke like stort utslag, sier han. 

Kritikk mot øremerking 

Økonomisk teori er kritisk til øremerking fordi skattepenger 

skal brukes der de gir størst nytte. Det er 

ikke sikkert at pengene man får inn gjennom en miljøskatt, 

vil gjøre mest nytte for seg til miljøformål. 

Grunntanken er at en miljøskatt har en miljøeffekt 

uavhengig av hva inntekten brukes til: En økning i 

drivstoffavgiften vil føre til at folk reduserer bruken 

av drivstoff. Hvor stor reduksjonen blir, avhenger av 

såkalt etterspørselselastisitet; hvor sensitiv etterspørselen 

er for endringer i prisen. 

Professor i økonomi Michael Hoel ved Universitetet 

i Oslo er en av Norges fremste miljøøkonomer. 

Han er ikke overrasket over resultatene i 

undersøkelsen. 

– Alle spørreundersøkelser blir farget av hvordan 

spørsmålene stilles, og folk vil stort sett svare 

det de synes er såkalt politisk korrekt. Økte avgifter 

som brukes til miljøformål er et typisk eksempel på 

noe folk synes en bør være for, mener Hoel. 

At bare 13 prosent ønsker avgiftsøkning uten 

øremerking, synes han heller ikke er rart. 

– Folk ser vanligvis på avgifter som en utgift. De 

mistenker at pengene ikke kommer tilbake til dem. 

Forstår ikke avgiftene 

Spørreundersøkelsen støtter opp om tidligere 

forsk ning ved CICERO som har pekt på at mange 

har vanskelig for å forstå at en avgiftsøkning kan 

ha en miljøeffekt i seg selv ved at den gir atferdsendring. 

Hele 80 prosent av de spurte var helt eller 

delvis enige i følgende påstand: «For at en drivstoffavgift 

skal ha en miljøeffekt, er det avgjørende 

at inntektene øremerkes til miljøtiltak». 

Michael Hoel er heller ikke forundret over dette: 

– De fleste tror vel at etterspørselen etter 

drivstoff er nesten pris-uelastisk, altså at den endrer 

seg lite når prisen stiger. Det har de delvis rett i. Jeg 


tror folk tenker at de selv ikke kommer til å kjøre 

noe mindre bil hvis avgiften øker. De tenker ikke 

på at hvis man har en høy drivstoffavgift over hele 

verden, vil dette framskynde utviklingen av ny 

teknologi, sier han. 

– Kan det tenkes at mange ikke forstår at en 

avgift kan gi atferdsendring, og at pengene dermed 

ikke trenger å øremerkes for å ha en miljøeffekt? 

– Det kan nok tenkes. Økonomer tenker alltid 

at prisen påvirker etterspørselen. Men de fleste 

andre tenker heller at en pris er noe de må betale, 

og at hvis prisen øker, får de mindre til andre ting, 

sier Michael Hoel. 

Effektivt virkemiddel 

Forsker Håkon Sælen peker på at drivstoffavgifter 

er et svært effektivt virkemiddel for å redusere 

utslippene fra transport. 

– Ved å øremerke avgiftene går man bort fra 

ett prinsipp i økonomien, men en miljøavgift 

med øremerking kan likevel være mer effektiv enn 

mange andre virkemiddel, sier han. 

Michael Hoel er enig. 

– Hvis det er slik at øremerking er den eneste måten 

å få gjennomslag for miljøavgifter på, er dette bedre 

enn ikke å ha avgifter i det hele tatt, sier han. – Egenskapene 

avgifter har, er så gode at da får man heller 

ta med seg øremerkingen på kjøpet. 

Hoel vil imidlertid ikke si noe om i hvilken grad 

myndighetene bør vurdere å øremerke miljøavgifter. 

– Det er vanskelig å svare på et generelt grunnlag. 

Skal man øremerke avgifter utover den øremerkingen 

som allerede skjer gjennom et helhetlig 


statsbudsjett, måtte det være at man konkretiserte 

det i større grad. Jeg er ikke helt sikker på hvordan 

dette skulle gjøres, og jeg vil ikke spekulere i det. 

FrP-velgere godtar økning 

Resultatene fra undersøkelsen tyder også på at 

holdninger til miljøavgifter avhenger av hvilket 

parti vi stemmer på. Jo lengre til høyre folk stemmer, 

desto mer negative er folk til miljøavgifter. 

Men ved øremerking går aksepten for miljøavgifter 

oppover – også for dem som stemmer på partiet 

lengst til høyre: Nær én av tre FrP-velgere ville 

stemt for en økning i bensinavgiften på opp mot en 

krone dersom han eller hun visste at pengene ble 

brukt til miljøtiltak. 

1200 personer deltok i spørreundersøkelsen 

som ble gjennomført våren 2010. 

Kunnskapen om hvilke klimatiltak som virker i transportsektoren 

er mangelfull. I forskningsprosjektet TEMPO skal TØI og CICERO 

jobbe tett med bedrifter og offentlige myndigheter. Målet med 

prosjektet er å framskaffe informasjon om hvilke tiltak som 

virker og hvilke som ikke virker for å skape et mer miljøvennlig 

transportsystem. 

www.transportmiljo.no 

POLITISK KORREKTE? 

Norske bilister betaler 

gjerne ei ekstra krone 

dersom den øremerkes til 

ting som som sykkelstier 

og miljøteknologi. 

Foto: Crestock 

21

GASSNOVA 

sil JE Pi lE bErg 

informasjonsrådgiver, CI CE RO 

Sen ter for klimaforskning 

(s.i.pileberg@cicero.uio.no) 

Jobber for en 

vellykket månelanding 

Utvikling av CO 2 -fangstteknologier er et omfattende arbeid. I Trondheim jobber forskere på 

spreng for å knekke koden som skal gjøre CO 2 -håndtering mer kostnadseffektivt. 

CO 2 -fangst i stor skala 

Nylig ble et nytt forskningsanlegg på Tiller ved 

Trondheim åpnet av H.K.H. Kronprins Haakon. 

Kjernen i anlegget er et 30 meter høyt tårn: Her 

skal kjemikalier av typen amin strømme nedover, 

og eksosgass skal strømme oppover. Når de møtes, 

vil eksosgassen avgi karbondioksid (CO 2 ). Jo lengre 

tid eksosgassen har til å reagere med aminene, 

desto mer CO 2 vil avgis. Derfor er tårnet like høyt 

som en tolvetasjes bygning. Minst 90 prosent av 

karbondioksidet i eksosgassen skal trekkes ut. 

Aminer brukes fordi denne kjemikalietypen 

binder karbondioksidet akkurat passe hardt til 

at gassen kan frigis igjen etterpå. Men prosessen 

Det er ikke tvil om at dette er mer 

komplisert enn man har trodd. 

Karl Anders Hoff, forsker 

krever mye energi, faktisk så mye at selveste Jens 

Stoltenberg klør seg i hodet: Månelandingen han 

har varslet, lar vente på seg. Teknologien for såkalt 

CO 2 -håndtering er rett og slett forferdelig dyr. 

Spiser av kraftverket 

CO 2 -håndtering kan skje på flere måter. Metoden 

med å trekke CO2 ut fra eksos ved hjelp av aminer, 

er den metoden der forskningen er kommet lengst, 

ifølge forsker Karl Anders Hoff ved SINTEF. På 

gasskraftverket på Mongstad er dette den ene av to 

• Programmet SOLVIT er et åtte års samarbeid mellom SINTEF, NTNU og Aker 

Clean Carbon, som skal utvikle bedre og mer kostnadseffektiv teknologi for 

CO 2 -fangst. Andre industripartnere er Scottish Power, EON og Statkraft. 

• Budsjettet er på over 300 millioner kroner og støttes av Gassnova og Norges 

forskningsråds Climit-program. 

metoder som skal testes ut. I den andre metoden 

brukes ammoniakk i stedet for aminer. 

– I dag bruker renseprosessen 20 prosent av 

energien som kraftverket produserer. Dette er 

mye. På engelsk kaller man det «energy penalty»: 

CO 2 -fangsten spiser av kraftverket, sier Hoff. 

Karl Anders Hoff har jobbet i femten år med å 

utvikle CO 2 -fangst med aminer, og er i dag en av 

Norges fremste forskere på feltet. Han leder forskningsprogrammet 

SOLVIT, et åtte års samarbeid 

mellom SINTEF, NTNU og Aker Clean Carbon. 

Målsettingen er i første omgang å redusere energibehovet 

i rensingen med 35 prosent. For hele prosjektet 

er målet å oppnå en 50 prosents reduksjon. 

Fra molekyler til storskala 

Det var en gledens dag for Karl Anders Hoff og 

hans forskerkollegaer da kronprinsen nylig igangsatte 

det nye forskningsanlegget på Tiller. 

– Endelig skal vi få prøvd ut i praksis det vi har 

forsket på i laboratoriene, sier Hoff. 

Han forteller at han er stolt over det nye anlegget. 

– Vi kan nå gå inn og se på hva som skjer når 

aminene møter eksosen. Vi har beskrevet dette 

i modeller på et veldig detaljert nivå, og det er 

fascinerende å se at det samme skjer i praksis. Vi 

kan ta resultatene fra anlegget inn i modellene våre 

og gjøre dem enda bedre, slik at de kan brukes til 

design av fullskala fangstanlegg. 

Ifølge Hoff er det unike ved det nye forsknings 

anlegget at det er koblet til et av de ledende 

forskningsmiljøene i verden. 

– Vi har nå muligheten til å gå hele veien fra 

forskning på molekyler i laboratorium til utprøvning 

i stor skala, sier han. 

Han trekker også fram samarbeidet med Aker 

Clean Carbon, som skal kommersialisere teknologien 

som er under utvikling i prosjektet. Aker 

Clean Carbon står for byggingen av det nye testsenteret 

ved gasskraftverket på Mongstad, der den 


samme prosessen skal skje som i absorpsjonstårnet 

på Tiller, men i enda større skala. 

Komplisert teknologi 

Testingen på Mongstad er foreløpig ikke kommet i 

gang, og resultatene lar dermed vente på seg. Nylig 

ble det klart at regjeringen utsetter beslutningen om 

milliardinvesteringer i fullskalaanlegg på Mongstad 

fordi man trenger mer kunnskap om teknologien. 

– Det er ikke tvil om at dette er mer komplisert 

enn man har trodd. Selv var jeg nettopp ferdig 

med studiene i 1995. Men de som var framme i 

forskningen den gangen, trodde teknologien ville 

være klar om fem år, sier Hoff. – Men den gangen 

var forskningen veldig beskjeden. Den virkelig 

tunge innsatsen som gjøres nå, der vi jobber bredt 

og oppover i skala, har vi bare hatt mulighet til de 

siste 4–5 årene. 

Men hva er det så egentlig som er så vanskelig? 

Hoff trekker fram at det er krevende å presse 

energibehovet for renseprosessen nedover, men 

at hver prosent forbedring har enorm betydning i 

stor skala. 

– På Mongstad skal teknologien implementeres 

i en skala som er minst ti ganger større enn det 

man har vært borti før. Dette er komplisert. I 

tillegg er det slik at når man begynner å nærme 

seg realisering, dukker det opp nye elementer som 

må på plass. For eksempel må vi rense utslippene 

av aminer og andre kjemikalier. Vi skal ikke ha 

helseskadelige utslipp, så derfor må vi teste ut og 

dokumentere de løsningene vi har. 

Til tross for at ting synes å gå tregt, er Karl 

Anders Hoff optimist: 


– Jeg føler at vi er veldig nær. De neste to-tre åra 

blir veldig viktige. Det har aldri vært så spennende 

som nå, sier han. 

Store forventninger 

Teknologidirektør Klaus Schöffel i Gassnova har 

store forventninger til det nye anlegget på Tiller. 

– Tiller er et veldig viktig element i den norske 

forskningen på fangstteknologi. Absorpsjonstårnet 

har en mindre diameter enn man vil finne i kommersielle 

installasjoner, men har full høyde som gjør 

det mulig å gjennomføre meget realistiske tester 

der, sier han. – Vi skulle så klart ønske at vi hadde 

løst problemet i går, men vi har også et ansvar for 

å gjøre dette på en skikkelig måte. Å bygge et fullskalaanlegg 

er noe helt nytt. Vi må følge industriell 

praksis og det er fordelaktig å kunne benytte seg av 

erfaringene fra blant annet Tiller og CO2 Technology 

Centre Mongstad (TCM) i arbeidet med et 

fullskalaanlegg, sier Klaus Schöffel. 

GASSNOVA SF 

– statens foretak for CO 2-håndtering 

Norge skal være ledende innen CO 2 -håndtering 

(teknologiutvikling, fangst, transport, injeksjon og lagring 

av CO2). Gassnova lager nå underlag for 

fremtidig satsing med hovedfokus på 

forskning og realisering. 

Besøk vår hjemmeside 

med spennende stoff fra 

”CO2-håndteringsverdenen” 

www.gassnova.no 

TILLER: Forskningsanlegget 

på Tiller 

sett fra lufta. I det 30 

meter høye tårnet 

skal kjemikalier av 

typen amin strømme 

nedover, og eksosgass 

skal strømme oppover. 

Når de møtes, 

vil eksosgassen avgi 

karbondioksid (CO ). 2 

Foto: SINTEF 

23 

23

RENERGi 

Jorunn gran 




Effektiv produksjon 

av fornybart drivstoff 

Forbrenningsmotoren er ikke løsningen for den optimale miljøbilen. Men mens vi 

venter på det klimaoptimale kjøretøyet, må det være teknisk mulig å lage drivstoff 

på en effektiv måte med utgangspunkt i for eksempel planteavfall. 

Mange venter på gode alternativer til fossilt drivstoff. 

Planter som ressurs for brensel synes å være en 

god løsning – så lenge drivstoffproduksjonen ikke 

truer matforsyningen. Andre generasjon biodrivstoff 

skal komme fra mer uspiselige karbohydrater 

som cellulose og ufordøyelig plantefiber. 

Mer effektiv prosess 

En optimal kombinasjon av råstoff og produksjonsprosess 

er en forutsetning for at andre generasjons 

biodrivstoff skal bli en suksess. Det forutsetter at 

man med utgangspunkt i fornybare råmaterialer 

kommer fram til kjemiske teknikker og gode 

løsninger for hvordan hovedkomponentene i 

råstoffet – som cellulose, hemicellulose og lignin – 

kan omdannes til høyverdige produkter som egner 

seg brensel og brenselskomponenter. Forskere 

ved NTNU starter i år i samarbeid med forskere i 

Sverige, Tyskland, Danmark, Finland og Estland et 

arbeid med å utnytte trevirke på en ny måte for å 

utvikle drivstoff eller kjemikalier. 

– Trevirket inneholder hovedkomponentene 

cellulose, lignin og hemicellulose. Hver av disse 

polymerene kan være en ressurs, men på grunn av 

ulikheter i struktur kreves forskjellige metoder for 

å utnytte hver av disse. Tre forskningsgrupper skal 

undersøke hvordan det komplekse råmaterialet 

mest effektivt kan omdannes til mindre enheter 

– såkalte monomerer. Her vil det være behov for 

både bioteknologisk og organisk kjemisk kompetanse. 

Én gruppe vil jobbe med omdannelsen 

av disse monomerene til såkalt syngass, mens en 

annen gruppe vil se på utvikling av elektroder for 

direkte bruk av monomerer i brenselsceller, sier 

norsk prosjektdeltaker Bård Helge Hoff ved Institutt 

for kjemi, NTNU. 

Fornybart utgangspunkt 

Biodrivstoff som er tilgjengelig mange steder i 

verden i dag, såkalt første generasjons biodrivstoff, 

er basert på eksisterende produksjonsteknologi og 

kjente jordbruksprodukter. Det er forventninger 

om at neste generasjon med biodrivstoff skal ha 

bedre produksjonsløsninger og mer bærekraftig 

valg av råstoffer. Begrepet syntetisk biobrensel 

viser til at fornybare ressurser fra planter eller dyr 

går gjennom ett eller flere prosesstrinn av kjemisk 

art som endrer materialets fysiske eller kjemiske 

egenskaper. 

– Hva ser dere for dere kan være kilde til cellulose, 

lignin og liknende? 

– Kilde for cellulose, hemicellulose eller lignin 

kan være skog, gress, planter eller avfall fra papirindustrien 

og fra papirgjenvinning, sier Bård Helge 

Hoff. 

Hydrogen fra glukose 

Dagens etanoldrivstoff produseres ved at glukose 

omdannes til alkoholen etanol. Et annet alternativ 

kan være å omdanne karbohydrater til sukkeralkoholer 

ved hjelp av såkalt metallkatalysert hydrogenering. 

Sukkeralkoholene kan være hydrogenkilde 

for brenselceller eller kan være utgangspunkt for 

produksjon av andre hydrokarboner. 

– Dere skal se på bruk av enzymer og metaller 

til å omdanne cellulose og lignin til sukkeralkoholer. 

Er prosjektet snevret inn til detaljerte tekniske eller 

kjemiske undersøkelser? 

– Siden det jobbes med et nytt konsept vil første 

del av prosjektet naturlig være grunnforskningspreget, 

sier Bård Helge Hoff. 

– Er muligheten for å utvinne hydrogen til 

brenselceller del av prosjektet, eller er målet å studere 

metoder for optimal utvikling av alkohol fra karbohydrater? 

– I den norske delen av prosjektet vil vi legge 

vekt på nedbrytning av biopolymerene til kjemikalier 

som kan frigi energi. Direkte produksjon av 

hydrogengass vil i startfasen ikke bli fokuset, men 

en del av prosjektet vil undersøke muligheten for at 

monomerene kan benyttes i brenselsceller. 


Fra teori til praksis 

Drivstoff fra fornybare råvarer introduseres allerede 

forsiktig for norske bilførere. Men finnes det 

aktører som står klare til å iverksette norsk produksjon 

av biodrivstoff ? 

– Etanol fra trevirke produseres i dag blant 

annet ved Borregaard. Andre nordiske selskaper 

evaluerer kontinuerlig konsepter for å benytte 

trevirke i produksjon av energibærende stoffer. 

Store aktører innen energi og cellulose kjenner til 

prosjektet, så det er opp til oss å bevise potensialet 

for effektiv produksjon, sier Bård Helge Hoff. 

Hoff sier at prosjektet ikke skal komme med tilrådinger 

og ikke er direkte knyttet til enkeltforetak. 

– Noen bedrifter vil være representert i styringsorgan 

for prosjektet, og vil således få kunnskaper 

om teknologiutviklingen. 

– Ser dere for dere at produksjon av syntetisk 

biobrensel til kjøretøy skal bli stort i Norge? 

– Mest sannsynlig vil dagens forbrenningsmotor 

bli erstattet med ny teknologi med behov for 

andre energikilder. Imidlertid kan biobrensel på 

medium sikt spille en avgjørende rolle både ved å 

dekke etterspørselen på en mer miljømessig måte, 

sier Bård Helge Hoff. 


N-iNNER efficient production 

of fuels from biomass 

Prosjektet har en tverrfaglig tilnærming til å utvikle optimale prosesser for 

produksjon av nye syntetisk drivstoff basert på biomasse. 

Prosjektleder er Bård Helge Hoff ved Institutt for kjemi, Fakultet for 

naturvitenskap og teknologi ved Norges teknisk-naturvitenskapelige 

universitet (NTNU). 

RENERGI 

Fremtidens rene energisystem 

RENERGI (2004-2013) er et av Norges forskningsråds «Store programmer». 

Hovedmålet til RENERGI er å utvikle kunnskap og løsninger som grunnlag for 

miljøvennlig, økonomisk og rasjonell forvaltning av landets energiressurser, 

høy forsyningssikkerhet og internasjonalt konkurransedyktig næringsutvikling 

tilknyttet energisektoren. RENERGI samler både den grunnleggende forskningen, 

den anvendte teknologiske forskningen og den samfunnsfaglige forskningen. 

www.forskningsradet.no/renergi 

IKKE MAT. De som produserer neste generasjons 

biodrivstoff skal ikke bli beskyldt for å ta maten ut 

av munnen på folk. Råstoffet kan være skog, gress, 

planter og avfall fra papirindustrien. 

Foto: Crestock 

RENERGI 

Et av Norges 

forskningsråds 

Store programmer 

25

NORKLiMA 

NORKLiMA 

Jorunn gran 




Miljøstress truer 

livet i havet 

Forsuring av havet pågår allerede og vil bli et økende problem hvis vi ikke reduserer CO - 2 

utslippene. Hva gjør dette med viktige organismer i næringskjeden? Og hvordan blir den 

kombinerte effekten av mer CO , høyere temperatur og en eventuell økt oljeleting? 

2 

Når atmosfærens innhold av CO 2 blir høyere, vil 

havets opptak av CO 2 øke. Resultatet er at pH 

i havet vil synke og dermed endres miljøet for 

organismene som lever der. Det blir vanskeligere 

å danne kalkskall, og mange fysiologiske prosesser 

påvirkes av lavere pH. 

Scenario for 2100 

Forskere ved International Research Institute of 

Stavanger (IRIS) studerer nå hvordan kombinasjon 

av havforsuring, klimaendringer og oljerelaterte 

utslipp påvirker larveutvikling og fysiologi 

hos viktige arter i våre farvann. 

Hvilken surhetsgrad vi kan forvente at havet 

har i framtiden, varierer med utslippsscenariene 

presentert av FNs klimapanel (IPCC). Hvis utslippene 

av CO 2 fortsetter i dagens tempo vil pH nå 

sitt bunnivå i år 2300. 

– I våre forsøk tester vi forventet pH i norske 

farvann i slutten av dette århundret, sier seniorforsker 

Renée Katrin Bechmann ved IRIS. Hun leder 

prosjektet «Combined effects of ocean acidification, 

climate change and oil related discharges». 

Viktige og følsomme 

Larver er mer følsomme enn voksne dyr overfor 

endringer i miljøet. Hvis ikke larvene klarer seg, vil 

dette kunne påvirke økosystemet i havet. Havforsuring 

er ikke et raskt forbigående problem, det vil 

vare hundretusener av år. I tillegg til utfordringene 

knyttet til klimaendringer og forsuring, må orga- 

Combined effects of ocean acidification, 

climate change and oil related discharges 

Prosjektet gjennomføres i perioden 2010 til 2013 ved International 

Research Institute of Stavanger (IRIS), og prosjektleder er seniorforsker 

Renée Katrin Bechmann. Prosjektet er en samfinansiering mellom 

NORKLIMA og Havet og kysten. 

nismene i havet takle både naturlige endringer i for 

eksempel mattilgang og utslipp av miljøgifter, for 

eksempel fra oljeindustrien. 

– Vi mener derfor at det er viktig å forske på 

kombinerte effekter, sier Bechmann. – En av de 

tingene vi vurderer, er om endret surhetsnivå 

gjør at pigghuder som sjøstjerner, kråkeboller og 

slangestjerner blir mer følsomme overfor oljesøl. 

I denne delen av prosjektet samarbeider vi med 

Sam Dupont fra Sven Lovén centrum för marina 

vetenskaper ved Universitetet i Göteborg. Han 

har mange års erfaring fra forskning på effekter av 

havforsuring på pigghuder. 

Andre samarbeidspartnere i prosjektet er Dan 

Mayor fra universitetet i Aberdeen og Dag Hjermann 

fra Centre for Ecological and Evolutionary 

Synthesis (CEES) ved Universitetet i Oslo. 

Varmere og surere vann 

I et internt satsingsprosjekt har IRIS bygget opp 

et eksponeringssystem der CO2-gass bobles inn i 

sjøvannet for å senke pH. Dyrene holdes i akvarier 

der friskt sjøvann pumpes inn kontinuerlig og 

pH holdes stabil. Et tidligere forsøk ved IRIS 

viste at havforsuring førte til tregere utvikling av 

rekelarver. 

– Vi har nå startet forsøk med voksne reker 

med rogn og har fulgt utviklingen av larvene i flere 

uker etter klekking, sier Bechmann. – Vi vil finne 

ut om eggene til rekene klekker like bra som i vanlig 

sjøvann og om larvene utvikler seg normalt ved 

pH 7,6. Et viktig mål med dette forsøket er å studere 

kombinert effekt av økt havtemperatur som 

følge av klimaendring og havforsuring på reker. 

Litteraturen viser at havforsuring kan gi ulike 

typer skadevirkninger på livet i havet, ikke bare 

problemer knyttet til løseligheten av kalk. Effekter 

på ulike fysiologiske prosesser kan påvirke vekst, 

utviklingshastighet, respirasjon og fødeopptak. 

Derfor har vi valgt å se nærmere på dette. Rekene 


skifter skall ofte de første ukene etter klekking. Vi 

har sett på overlevelsen og hvor lang tid det tok 

mellom hvert skallskifte. 

Går korallene i oppløsning? 

Koraller har en viktig funksjon som gyteplass, 

oppvekstområde, tilholdssted og matfat for både 

fisk, skalldyr og andre organismer. 

– Korallene har en lettløselig form av kalk 

i skjelettet, og fundamentet til korallrevet kan 

løse seg opp etter hvert som havet forsures. Det 

er mulig at den levende delen av revet kan klare å 

kompensere med å bygge nytt skjelett raskere, men 

dette trenger vi å studere nærmere. Mulighetene 

for oljeutvinning i nye områder gjør det i tillegg 

aktuelt å se nærmere på den kombinerte effekten 

av havforsuring og boreslam på kaldtvannskoraller. 

IRIS har allerede et prosjekt der vi ser på effekter 

av boreslam på kaldtvannskorallen Lophelia 

pertusa, og i det nye prosjektet er planen å finne 

ut hvordan koraller som har vært utsatt for havforsuring 

reagerer på boreslampartikler i vannet. 

IRIS-forskerne skal bruke erfaringer fra det pågående 

prosjektet til å velge metoder for å studere 

skadevirkninger hos korallene. 

Konsekvenser for økosystemet 

Det er store artsforskjeller i følsomhet hos organismer 

i havet og det er forskjeller mellom ulike 

livsstadier. 

– For bedre å kunne modellere effekter på økosystemet 

trenger vi å gjøre forsøk med nøkkelarter 

i økosystemet, slik vi gjør i prosjektet vårt, sier 

Bechmann. 

Noen arter er svært følsomme selv for små 

endringer i pH. Sam Dupont har vist at kun en 


liten endring i pH førte til at alle larvene til en type 

slangestjerne døde etter få dager. På den annen side 

klarer noen arter seg bedre enn forventet, selv om 

de har kalkskall. IRIS gjorde forsøk med blåskjellarver 

i fjor og fant at de var i stand til å bygge skall 

og vokse selv om vannet var undermettet på den 

typen av kalk de bruker. Men larver som ble holdt 

ved den pH man forventer i år 2100 i to måneder, 

hadde et betydelig mindre skall enn larver som 

hadde vokst opp i vanlig sjøvann. Endring i vekst 

og utvikling av tidlige livsstadier kan få alvorlige 

konsekvenser, men det trengs mer forskning på 

flere arter for å kunne forutsi effekter på økosystemet. 

Spørsmålet på lengre sikt er om dyrene 

klarer å kompensere godt nok for problemet med 

økt forsuring – eller om det kommer til å kreve så 

mye energi at de blir syke eller dør. Vi trenger mer 

eksperimentell biologisk forskning omkring hva 

som er kostnadene ved å kompensere for en endring 

i miljøet og hvilke dyr som faktisk klarer seg, 

sier IRIS-forsker Renée Katrin Bechmann. 

NORKLIMA 

Klimaendringer og konsekvenser for Norge 

NORKLIMA (2004-2013) er en nasjonal satsing på klimaforskning og er et av 

Norges forskningsråds «Store programmer». Klimaforskningen vil bidra med 

kunnskap til internasjonalt samarbeid om klimaproblematikken, og til alle 

samfunnssektorer og næringer i Norge som forventes å bli betydelig berørt av 

forskning, økt tverrfaglighet i forskningsprosjektene, kobling mellom grunn- 

forskning og anvendt forskning, samt god dialog og samarbeid med aktuelle 

samfunnssektorer og næringer. 

www.forskningsradet.no/norklima 

NORKLIMA 

Et av Norges 

forskningsråds 

Store programmer 

REKER. IRIS forsker på 

effekter av havforsuring 

og økt havtemperatur på 

reker. De forsøker å finne 

ut om eggene klekker like 

bra og om larveutviklingen 

går som normalt når rekene 

utsettes for lavere pH og 

høyere temperatur. 

Stort bilde: Foto: Bechmann, 

lite bilde: Foto Anne Helene Tandberg 

27

NORKLiMA 

NORKLiMA 

KEguang Wang 

postdoktor, Norsk Polarinstitutt 

(keguang.wang@npolar.no) 

Caixin Wang 

stipendiat, Universitetet i 

Helsinki 

sEbastian gErland 


Modellering 

av råker i havis 

Bedre oppløsning i modellen, gjør det mulig å vise arktiske råker og 

deformasjonsmønstre på en korrekt måte. 

Mange folk tenker på sjøis som et sammenhengende 

isdekke på havet i Arktis. Dette stemmer ikke. 

På grunn av den konstante bevegelsen og deformasjonen 

er overflaten av havisen svært kompleks. 

Når vi studerer høyoppløselige bilder, kan vi se 

råker der isen enten er veldig tynn, eller fullstendig 

borte. Disse råkene er viktige for dannelsen av ny 

vinteris og for absorberingen av solstråler på sommeren, 

og de er også nyttige for skip som navigerer 

i polare farvann. 

Satellittobservasjoner viser at sjøisdeformasjon 

først og fremst skjer langs råkene. I andre områder 

av isen er deformasjonen forsvinnende liten. I en 

nylig utgave av Journal of Geophysical Research- 

Oceans (Wang and Wang, 2009) presenterer vi en 

modell som for første gang reproduserer arktiske 

råker og deformasjonsmønstre på en korrekt måte. 

Hvordan deformeres sjøis? 

Ta en bit tynn sjøis og klem den, og du vil se at 

den lett brekker. Endrer vi på måten vi utøver 

press på, ser vi at isen brekker annerledes. Den 

arktiske havisen reagerer på en liknende måte, men 

i en mye større skala. Forskere studerer hvordan 

et varierende press påvirker måten isen gir etter 

på. En modell av mulige kompresjoner tegner en 

kontinuerlig kurve, en såkalt flytkurve. 

En realistisk flytkurve er svært viktig for at sjøismodellen 

skal simulere bevegelse og deformasjon 

NorClim – Climate of Norway and the 

Arctic in the 21st Century 

NorClim har som mål å forbedre klimascenariene, forbedre klimamodellen 

Norwegian Earth System Model (NorESM) og bedre forståelsen av prosessene 

i klimasystemet. Prosjektleder er Helge Drange ved Bjerknessenteret for klimaforskning. 

Dette arbeidet er del av NorClims modul om kryosfæreprosesser. 

Se mer informasjon på www.norclim.no. 

på en riktig måte, men er vanskelig å få til siden 

direktemålinger av spenningsfordelingen i sjøisen 

er ekstremt vanskelig, om ikke umulig. I vår modell 

bruker vi en flytkurve basert på indirekte observasjon. 

Kurven har form som en buet diamant 

(Wang, 2007) og virker overraskende bra som 

modell for sjøisråker og -deformasjon. 

Effekten av rutenettoppløsningen 

Bruker du digitalkamera, vet du at dersom du 

øker bildeoppløsningen – pikselantallet – ser 

du flere detaljer i bildet. Det samme gjelder for 

sjøismodeller. Våre resultater viser at å øke rutenettoppløsningen 

bedrer modellen. Når rutenettet 

i modellen er ti kilometer, opptrer bare et fåtall, 

svært brede råker, noe som stemmer dårlig med virkelighetens 

satellittobservasjoner. Antallet modellerte 

råker øker betraktelig når vi endrer rutenettet 

til to kilometer. For hele Arktis vil dette tilsvare en 

oppløsning på cirka fire millioner piksler. 

Effekten av flytkurven 

Selv om den generelle tendensen er at økt rutenettoppløsning 

bedrer modellen, er effekten svært ulik 

fra modell til modell. Med en flytkurve i elliptisk 

form som brukes i nesten alle sjøismodeller, vil 

man ikke få et korrekt resultat av deformasjonen 

selv om man øker rutenettoppløsningen. Derimot 

får man et resultat som samsvarer svært bra med 

satellittobservasjonene om man bruker en flytkurve 

i buet diamantform. 

Referanser: 

• Wang, K. (2007). Observing the yield curve of compacted 

pack ice, Journal of Geophysical Research, 112, C05015, 

doi:10.1029/2006JC003610. 

• Wang, K. and C. Wang (2009). Modeling linear kinematic 

features in pack ice, Journal of Geophysical Research, 114, 

C12011, doi:10.1029/2008JC005217. 



RÅK. En råk i havisen i nærheten av 

Nordpolen i april 2005. Slike råker 

dannes fordi havisen i polhavet er i 

bevegelse. De kan være helt åpne, eller 

være delvis eller helt dekket av tynn 

is. Råker er spesielt viktige for flukser 

mellom atmosfæren og havet. 

Foto: S. Gerland. 

29

NORKLiMA 

NORKLiMA 

asbJørn aaHEim 

forskningsleder, CICERO Senter 

for klimaforskning 

(h.a.aaheim@cicero.uio.no) 

sofiE sKJEflo 

forskningsassistent, CICERO 


taoy ua n WE i 



Virkninger av 

klimaendringer på 

norsk økonomi 

Mens jordbruk og skogbruk får en oppsving med varmere klima, vil kraftselskapene oppleve at 

energibehovet reduseres. For fiskeriene kan klimaendringene få store økonomiske konsekvenser. 

På forsiden 

Mens klimaendringer vil ha positiv 

effekt på både jordbruk, skogbruk og 

energiproduksjon,er det vanskelig å 

anslå hvordan et endret klima vil påvirke 

turismen. Dette skyldes blant annet at vi 

heller ikke i dag har sikre anslag for hvor 

mye turisme betyr for økonomien. 

De færreste forestiller seg at klimaendringer vil 

utgjøre noen direkte trussel her til lands, eller at 

norsk økonomi vil bli rammet noe særlig i overskuelig 

framtid med mindre noe ekstraordinært 

skjer. Samtidig er det vanskelig å skaffe seg oversikt 

over hva klimaendringer kan komme til å bety for 

Norge, ikke minst dersom man ønsker å si noe om 

hvilken samfunnsøkonomisk betydning de kan få. 

NORKLIMA-prosjektet ALIANSE har spurt om 

hvordan klimaendringer kan virke inn på norsk 

økonomi dersom vi legger til grunn kunnskapen 

som er tilgjengelig i dag. 

Resultater fra forskning i NorClim-prosjektet 

tyder på at temperaturen i Norge vil stige noe mer 

enn det globale gjennomsnittet. Mest om vinteren, 

og særlig nord i landet. Det blir mer nedbør, og 

mest der det er mye nedbør fra før. Figur 1 viser 

hvordan en tenker seg at en økning på tre grader 

celsius i årlig gjennomsnittstemperatur og økning i 

årlig nedbør på 25 prosent for hele landet fordeler 

seg på regioner. Dette svarer til et scenario for 

global temperaturøkning på litt under tre grader 

celsius. 

I nasjonal sammenheng er det naturlig å dele de 

økonomiske virkningene av disse endringene inn i 

to kategorier: Virkninger på naturressurser som gir 

grunnlag for økonomisk virksomhet og virkninger 

Norsk magasin for klimaforskning 

Usikkert for 

turistnæringen 

Finner nye miljøgifter i Arktis 

Karbonlageret i permafrosten 

3 10 

med økonomiske konsekvenser som ikke rammer 

bestemte sektorer. 

Økonomiske konsekvenser 

I Norge er det gjort flest studier av virkninger på 

næringer som baserer seg på naturressurser, slik 

som jordbruk, skogbruk, fiske, kraftproduksjon og 

turisme. Det er imidlertid for få studier av virkninger 

i Norge til at det gir god mening å kvantifisere 

dem utelukkende med bakgrunn i norske studier. 

Vi har i stedet forsøkt å anslå virkningene i ulike 

sektorer med bakgrunn i et bredt utvalg europeiske 

studier, inkludert norske. Her har vi antatt at resultater 

fra studier i ett land kan overføres til andre 

land. Metoden medfører betydelig usikkerhet, og 

resultatene fra studiene er i seg selv svært usikre. 

Anslagene må derfor tolkes med stor forsiktighet. 

Figur 2 oppsummerer anslaget på de direkte 

økonomiske virkningene av klimaendringene 

som er vist i figur 1 i ulike sektorer, før tilpasning 

finner sted. Forskjellige utslag av klimaendringer i 

ulike regioner skyldes både at klimaendringene og 

betydningen av sektorene varierer mellom regioner. 

Sammenliknet med all verdiskapning i regionen 

utgjør disse virkningene fra minus 0,3 prosent 

i Vest-Norge, til pluss 3 prosent i Nord-Norge. 

Det knytter seg ulik grad av usikkerhet til 

anslagene. Virkningene på jordbruk, skogbruk, 

energiproduksjon og energietterspørsel er etter alt 

å dømme minst usikre. For disse sektorene er virkningene 

i utgangspunktet positive i alle regioner. 

Virkningene på skogbruket slår mest ut i Øst- 

Norge og Midt-Norge, mens kraftproduksjon gir 

største positivt utslag i Vest-Norge. Reduksjonen i 

energietterspørselen i Nord-Norge er sannsynligvis 

overdrevet fordi beregningsmetoden gir for store 

utslag i områder som har lav gjennomsnittstemperatur 

i utgangspunktet 

De største utslagene i figur 2 finner vi for 

fiskerier og turisme. Det er også for disse sektorene 

usikkerheten er størst. For fiskeriene skyldes det 



POSITIVT. Jordbruk, skogbruk og energiproduksjon 

er sektorer som i utgangspunktet kan forvente 

positive virkninger av klimaendringene. 

Foto: Scanpix 

31

mest der det er mye nedbør fra før. Figur 1 viser hvordan en tenker seg en økning på +3 °C 

årlig gjennomsnittstemperatur og økning i årlig nedbør på 25 prosent for hele landet fordeler 

seg på regioner. Dette svarer til et scenario for global temperaturøkning på litt under +3 °C. 

nasjonal målestokk. Dette går også fram av figur 2, 

Økt årlig gjennomsnittstemperatur 

der skader som følge av 50 prosent økt frekvens av 

4,50 

4,00 

flom og skred knapt er synlige. 

3,50 

En eventuell helseeffekt av klimaendringer vil 

3,00 

2,50 

kunne føre til større kostnader, fordi det rammer 

2,00 

1,50 

mye bredere. For å illustrere dette har vi beregnet 

1,00 

virkningen av en økning i sykefravær på 1,25 

0,50 

0,00 

promille, for eksempel på grunn av astma knyttet 

til lengre vekststesong - eller sykdommer som 

følge av insektbitt, som har vært nevnt som mulige 

konsekvenser av klimaendringer. Den økonomiske 

virkningen av dette er i overkant av ti ganger så 

stor som virkningen av mer ekstremvær. På samme 

Figur 1. Endring i temperatur og nedbør etter region måte som ved for +3 de °C næringstilknyttede årlig 

virkningene, 

gjennomsnittstemperatur og 25 prosent økning i er årlig det altså nedbør effektene for hele med potensielt landet. størst økonomisk 

betydning vi har minst kunnskap om. 

I nasjonal sammenheng er det naturlig å dele de økonomiske virkningene av disse endringene 

inn i tre kategorier: Virkninger på naturressurser Samfunnsøkonomiske 

som gir grunnlag for økonomisk virksomhet 

og virkninger med økonomiske konsekvenser som ikke rammer bestemte sektorer. 

o i vil bli rammet noe særlig i overskuelig framtid med mindre noe 

kjer. Samtidig er det vanskelig å skaffe seg oversikt over hva klimaendringer 

bety for Norge, ikke minst dersom man ønsker å si noe om hvilken 

misk betydning de kan få. Dette var bakgrunnen for det nylig avsluttede 

NSE, som har vært finansiert gjennom NORKLIMA-programmet i C 

Prosentvis økning i årlig nedbør 

t. Vi har spurt oss hvordan klimaendringer kan virke inn på norsk økonomi 

35,00 

30,00 

r kunnskapen som er tilgjengelig i dag til grunn. 

25,00 

20,00 

orClim-prosjektet tyder på at temperaturen i Norge vil stige noe mer enn det 

15,00 

10,00 

snittet. Mest om vinteren, og særlig nord i landet. Det blir mer nedbør, og 

5,00 

0,00 

ye nedbør fra før. Figur 1 viser hvordan en tenker seg en økning på +3 °C 

ittstemperatur og økning i årlig nedbør på 25 prosent for hele landet fordeler 

Dette svarer til et scenario for global temperaturøkning på litt under +3 °C. 

jennomsnittstemperatur o Figur 1. Endring 

i temperatur og 

nedbør etter 

region ved +3 °C 

årlig gjennomsnittstemperatur 

og 25 prosent 

økning i årlig 

nedbør for hele 

landet. 

C 

Prosentvis økning i årlig nedbør 

35,00 

30,00 

25,00 

20,00 

15,00 

10,00 

5,00 

NORKLiMA 

NORKLiMA 

C 

Prosent 

0,00 

konsekvenser 

Direkte økonomiske konsekvenser 

De samfunnsøkonomiske konsekvensene av 

klimaendringer avhenger av i hvilken grad tilpas- 

I Norge er det gjort flest studier av virkninger på ning næringer finner sted. som Dette baserer bestemmes seg på blant naturressurser, 

annet 

slik som jordbruk, skogbruk, fiske, kraftproduksjon av hvor og fort turisme. virkningene Det er av imidlertid klimaendringer for få blir studier 

til dels at det er usikkerhet rundt sammenhengen merkbare og hvor lokalt konsentrerte de er. Små 

g i temperatur og nedbør etter region 

av virkninger 

mellom ved økt +3 

i 

lufttemperatur °C 

Norge 

årlig 

til at det gir god mening å kvantifisere dem utelukkende med bakgrunn 

og havtemperatur. Det lokalsamfunn domineres ofte av noen få næringer. 

mperatur og 25 prosent økning 

i 

norske 

årlig også usikkert nedbør 

studier. hvor for 

Vi mye hele 

har økt landet. 

i havtemperatur stedet forsøkt betyr å anslå virkningene Hvis klimaendringene i ulike sektorer påvirker med disse næringene, bakgrunn i et 

bredt for individenes utvalg europeiske vekst, men studier, først og fremst inkludert om hvor norske. kan Her konsekvensene har vi antatt bli at langt resultater større enn fra om studier i ett 

enheng er det naturlig å dele de land økonomiske og hvor kan raskt overføres bestandene virkningene til andre flytter av land. seg disse når Metoden endringene 

temperatumedfører 

tilsvarende betydelig endringer usikkerhet, skjer i nærheten og resultatene av en by, fra 

ier: Virkninger på naturressurser studiene ren som i havet gir er grunnlag stiger. i seg selv for svært økonomisk usikre. virksomhet Anslagene må der derfor det er tolkes flere muligheter med stor for forsiktighet. 

finne på noe nytt. 

ed økonomiske konsekvenser som ikke Virkningene rammer av bestemte endringer sektorer. i turisme er vanskelig Samtidig ligger gjerne de næringene som direkte 

å anslå allerede i utgangspunktet fordi det ikke fin- påvirkes av klimaet, som de naturressursbaserte, 

iske konsekvenser 

nes sikre anslag på hvor mye turisme betyr for øko- i utkantstrøk. Dermed oppstår det barrierer mot 

nomien i dag. Den største utfordringen er imid- tilpasning, som skyldes at det tar tid å flytte folk 

jort flest studier av virkninger på lertid næringer å finne som sammenhengen baserer seg mellom på naturressurser, 

turisme og og produksjonsutstyr til andre steder. En måte å 

k, skogbruk, fiske, kraftproduksjon klima. og Ulike turisme. studier Det konkluderer er imidlertid med for alt fra få sterk studier beregne betydningen av tilpasning på, er å studere 

sammenheng til ingen sammenheng. Dette kan i hvordan klimaendringer virker på markedene for 

orge til at det gir god mening å kvantifisere dem utelukkende med bakgrunn 

noen tilfelle forklares med at man har sett på ulike varer og tjenester. 

. Vi har i stedet forsøkt å anslå virkningene typer turisme, i ulike men ulike sektorer metoder med gir bakgrunn også svært i et Til dette har vi integrert de direkte økonomiske 

opeiske studier, inkludert norske. ulike Her svar. har Det vi antatt de har at til resultater felles er at det fra knytter studier seg i ett virkningene i figur 2 i den makroøkonomiske like- 

res til andre land. Metoden medfører store betydelig svakheter til usikkerhet, de fleste av dem. og resultatene Beregningene fra vektsmodellen GRACE. Barrierer mot tilpasning 

selv svært usikre. Anslagene må tyder derfor imidlertid tolkes med på at eventuelle stor forsiktighet. virkninger på 

turisme kan få store økonomiske konsekvenser 

er representert ved at man ikke kan flytte arbeidskraft, 

kapital og naturressurser fra en landsdel til 

fordi omfanget er såpass stort som det er. 

en annen. Dette kan tolkes som en mellomløsning 

Når en snakker om framtidige konsekvenser for å anslå virkningene av de faktiske barrierene for 

av og tilpasning til klimaendringer er det ofte Norge. På den ene side vil barrierene i realiteten 

ekstremhendelser, som skader ved flom, storm eller kunne være større fordi det ikke er full mobilitet 

skred, man er opptatt av. Disse kan ramme alle sek- innenfor hver region, slik modellen antar. På den 

torer. I Norge antas det at mer nedbør vil medføre annen side vil det være tilnærmet full mobilitet 

mer flom og skred, uten at det finnes gode anslag over hele landet dersom klimaendringene skjer 

for hvor mye. Det er ingen klare indikasjoner på svært langsomt og forutsigbart. 

at klimaendringer vil endre frekvensen av stormer, Vi har sammenliknet situasjonen for norsk 

som er den av disse virkningene som koster det økonomi uten klimaendringer med to beregninger 

norske samfunnet mest i dag. Typisk for flom der klimaendringer er tatt med. I den ene har vi 

og skred er at virkningene er svært lokale, med isolert virkningene av klimaendringer til Norge. I 

potensielt store kostnader for de lokalsamfunn det andre er virkningene av en tre graders global 

som rammes, men uten at kostnadene blir store i oppvarming i resten av verden også tatt med. 

32 KLIMA 3-2010 

Prosent

Mill kr. 

8000 

6000 

4000 

2000 

0 

-2000 

-4000 

Helse-effekter 

Flom og skred 

Turisme 

Energietterspørsel 

Kraftforsyning 

Fiskerier 

Skogbruk 

Jordbruk 

Figur 2. Anslag Figur på 2. direkte Anslag økonomiske på direkte virkninger økonomiske før tilpasning virkninger i fire regioner før av 3 graders 

Ett år senere gjorde NAIC vendereis. Rapportering om risiko og tiltak ble gjort til en frivillig 

ordning for bransjen. Blant de som er fornøyd med dette er bransjeorganisasjonen 

oppvarming tilpasning i gjennomsnittstemperaturen i fire regioner og av 25 3 prosent graders økning oppvarming i nedbør for Norge. i Mill. kr National Association of Mutual Insurance Companies (NAMIC). Deres nestleder skriver i 

Figur 2 oppsummerer gjennomsnittstemperaturen anslaget på de direkte økonomiske og 25 virkningene prosent økning av klimaendringene i 

en artikkel hos Washington Legal Foundation at regler som krever at forsikringsselskaper 

som er vist nedbør i figur 1 for i ulike Norge. sektorer, Mill. før tilpasning kr finner sted. Forskjellige utslag av 

klimaendringer i ulike regioner skyldes både at klimaendringene og betydningen av sektorene 

varierer mellom regioner. 0,025 Sammenliknet med all verdiskapning i regionen utgjør disse 

røper informasjon knyttet til klimaendringer, kun har som formål å fremme de ideologiske 

synspunktene til global oppvarming-aktivister. 

virkningene fra -0.3 prosent i Vest-Norge, til +3 prosent i Nord-Norge. 

Beslutningen kom ifølge avisa Financial Times som en overraskelse for mange i bransjen, 

0,020 

Det knytter seg ulik grad av usikkerhet til anslagene. Virkningene på jordbruk, skogbruk, selv om det er kjent at det blant forsikringsselskapene er uenighet om klimaendringer. 

energiproduksjon og –etterspørsel er etter alt å dømme minst usikre. For disse sektorene er 

0,015 

virkningene i utgangspunktet positive i alle regioner. Virkningene på skogbruket slår mest ut i 

Mens noen mener at selskapene vil måtte forholde seg til mer flom og storm i den rike 

delen av verden, ser andre det som en mulighet til å selge flere forsikringer og nye for- 

Øst-Norge og Midt-Norge, mens kraftproduksjon gir største positivt utslag i Vest-Norge. En 

forholdsvis høy temperaturøkning 0,010 i Nord-Norge gir vesentlig lavere energietterspørsel, Kun i Norge men 

det er grunn til å tro at denne endringen er overdrevet fordi gjennomsnittstemperaturen Hele verden er lav i 

sikringsprodukter. Det store problemet er imidlertid ikke usikkerheten omkring effektene 

av klimaendringer, men i balansen mellom risiko og prissetting. 

utgangpunktet. 0,005 

JORUNN GRAN 

De største utslagene i figur 2 finner vi for fiskerier og turisme. Det er også for disse sektorene 

0,000 

usikkerheten er størst. For fiskeriene skyldes det til dels at det er usikkerhet rundt 

sammenhengen mellom økt lufttemperatur og økt havtemperatur. Det også usikkert hvor mye 

økt havtemperatur -0,005 betyr for individenes vekst, men først og fremst om hvor og hvor raskt Besteforeldrenes klimaaksjon 

bestandene flytter seg når temperaturen Øst Vest i havet stiger. Midt Nord 

Engasjerte besteforeldre som er bekymret for barnebarnas framtid, har dannet et 

Virkningene Figur av endringer 3. Prosentvis i turisme er endring vanskelig bruttonasjonalprodukt 

å anslå allerede i utgangpunktet fordi det ikke nettverk. «Vår generasjon har opplevd en enestående vekst i levekår, velstand og 

Figur finnes 3. Prosentvis sikre 

etter 

anslag endring 

region 

på hvor bruttonasjonalprodukt 

i 

mye 

Norge 

turisme 

av 

betyr 

+3 °C 

for 

oppvarming 

økonomien etter region i dag. i Norge 

i 

Den 

Norge 

største av +3 

og 

utfordringen °C oppvarming velferd. Det har hatt sin pris, som må betales av våre barnebarn og deres etterkom- 

i Norge er imidlertid og av en å global finne sammenhengen oppvarming på mellom + 3 °C. turisme og klima. Ulike studier konkluderer med 

av en global oppvarming på + 3 °C. 

mere, hvis ikke klimautslippene kuttes og oppvarmingen av vår klode bremses opp. 

alt fra sterk sammenheng til ingen sammenheng. Dette kan i noen tilfelle forklares med at 

Vi risikerer å gjøre våre barnebarn og deres etterkommere en stor urett ved å redusere 

Den man store har forskjellen sett på ulike i nivåene typer turisme, på tallene men ulike i figur metoder 2 og figur gir også 3 skyldes svært ulike endring svar. i Det relative de har priser til 

og de felles følgende er at Sammenlikningen det disse knytter får for seg produksjonssammensetningen. store svakheter gjelder til de fleste utelukkende av dem. Samtidig Beregningene for er ett fordelingen tyder imidlertid deres muligheter for gode og trygge liv» skriver Besteforeldreaksjonen på aksjonens 

av 

virkninger på at eventuelle mellom virkninger regioner noenlunde på turisme kan den få samme store økonomiske som når en konsekvenser ser på de direkte fordi omfanget virkningene. nye formidlingskanal nettstedet Besteforeldre.framtiden.no. 

år, og utslagene blir derfor langt mindre enn om 

Negative 

er såpass 

direkte 

stort 

virkninger 

som det er. 

i Vest-Norge og Midt-Norge er imidlertid snudd til positive 

en hadde sammenliknet scenarier fram mot for 

Den norske Besteforeldreaksjonen ønskes lykke til av James E. Hansen – anerkjent 

virkninger dersom man isolerer virkninger av klimaendringer i Norge fra hva som skjer i 

klimaforsker og bestefar. «Jeg hilser til mine medbesteforeldre i Norge og støtter kli- 

resten av verden. eksempel Dette skyldes 2100 at der disse klima to regionene utvikler tiltrekker seg seg forskjellig. noe økonomisk aktivitet 

makampanjen deres hjertelig. Dere har helt rett: Tomme «mål» for utslippsreduksjoner 

fordi innsatsfaktorene Den blir store relativt forskjellen sett billigere i nivåene enn i øst og på i nord. tallene i figur i 2020 eller 2030 er helt verdiløse. Vi kan ikke kaste bort mer tid på grønnvasking, 

Tar man hensyn 2 og til figur endringer 3 skyldes i resten av endring verden blir i relative bildet noe priser annerledes. og de Virkningene i Øst- kvotehandel og utilstrekkelige kompromisser. Det vi trenger er en karbonskatt og 

Norge, Vest-Norge følgene og Midt-Norge, disse får for og i produksjonssammensetnin- 

nasjonen som helhet, blir da negative, om enn svært umiddelbar handling som grunnlag for modige internasjonale tiltak», sier Hansen i en 

moderat. Igjen er det prisene som forklarer forskjellene, men i dette tilfellet er det endringer hilsen til klimaengasjerte norske besteforeldre. 

gen. Samtidig er fordelingen av virkninger mellom 

prisene på verdensmarkedet som betyr mest, og de utvikler seg ugunstig som følge av 

JORUNN GRAN 

klimaendringer regioner sett med noenlunde norske øyne. Virkningene den samme for Norge som avhenger når en ser altså i betydelig grad 

av hva som skjer på de i resten direkte av verden, virkningene. og virkningene Negative i resten av direkte verden ser virk- ut til å ha negative 

konsekvenser for Norge. 

Prosent 

ninger i Vest-Norge og Midt-Norge er imidlertid 

snudd til positive virkninger dersom man isolerer 

virkninger av klimaendringer i Norge fra hva som 

skjer i resten av verden. Dette skyldes at disse to 

regionene tiltrekker seg noe økonomisk aktivitet 

fordi innsatsfaktorene blir relativt sett billigere enn 

i øst og i nord. 

Tar man hensyn til endringer i resten av verden, 

blir bildet noe annerledes. Virkningene i Øst- 

Norge, Vest-Norge og Midt-Norge, og i nasjonen 

som helhet, blir da negative, om enn svært moderat. 

Igjen er det prisene som forklarer forskjellene. 

Men i dette tilfellet er det endringer prisene på 

verdensmarkedet som betyr mest, og de utvikler 

seg ugunstig som følge av klimaendringer sett med 

norske øyne. Virkningene for Norge avhenger altså 

i betydelig grad av hva som skjer i resten av verden, 

og virkningene i resten av verden ser ut til å ha 

negative konsekvenser for Norge. 


Dempet klimaberedskap 

I mars 2009 vedtok bransjeorganet for USAs forsikringsselskaper National Association 

of Insurance Commissioners (NAIC) at selskapene hadde plikt til å legge fram for 

lovgiverne hvilken økonomiske risiko de vil møte på grunn av klimaendringer. De 

skulle også fortelle hvilke tiltak de planlegger for å møte risikoen. 

Vanskelige klimamål 

Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse i klimapolitikken avslører at med dagens 

vedtatte virkemidler vil de nasjonale utslippene øke fram mot 2020. Norge vil oppfylle 

Kyoto-protokollen i perioden 2008 – 2012 ved hjelp av kvotekjøp i utlandet, men for å 

oppfylle sine egne vedtatte kutt i CO2 innen 2020, er kvotekjøp ikke tilstrekkelig. 

– Skal Norge oppfylle sine mål for 2020 vil det kreve en betydelig innsats, samt tøffe 

politiske prioriteringer som nødvendigvis må komme i konflikt med andre politiske 

mål, sier riksrevisor Jørgen Kosmo. 

Videre viste undersøkelsen at: 

• CO2-avgiften har bidratt lite til å redusere utslipp utenfor petroleumssektoren. 

• Departementene har i liten eller ingen grad operasjonalisert sine klimamål. 

• Miljøverndepartementets rolle som pådriver er i liten grad dokumentert. 

• Mål omkring produksjon av fornybar energi er ikke nådd. 

• Effekten av kvotekjøp i utlandet er usikker. 

• Det er usikkert om regjeringens klima- og skoginitiativ har noen faktisk effekt. 

EILIF U. REED 

33

NORKLiMA 

NORKLiMA 

guri bang 



(guri.bang@cicero.uio.no) 

USA og de vanskelige 

klimaforhandlingene 

I de internasjonale klimaforhandlingene blir USA ofte ansett som bremsekloss. Forklaringen 

ligger i dynamikken og mekanismene i landets politiske institusjoner. Interessekonflikt 

mellom delstatene har lagt begrensninger på deltakelsen i en internasjonal 

klimaavtale. 

Internasjonale avtaler må ratifiseres av Senatet i 

USA før de blir bindende. Når Senatet ratifiserer 

en internasjonal avtale, må politikerne samtidig 

vise til en nasjonal lov som spesifiserer hvordan forpliktelsene 

i avtalen skal oppnås, eller vedta en ny 

lov som kan gjøre dette. Den føderale regjeringen 

blir dermed ansvarlig for iverksetting av tiltak, og 

kan saksøkes dersom noen kan påvise at tiltakene 

ikke er tilstrekkelige for å oppfylle forpliktelsene. 

På klimaområdet har ikke USA noen lovgivning 

som effektivt reduserer klimagassutslipp, og dette 

er en hovedårsak til USAs rolle som motvillig 

deltaker i klimaforhandlingene. 

Karbonintensiv delstatsøkonomi 

Gjennom 15 år, siden Klimakonvensjonens første 

partsmøte (COP 1) i Berlin i 1995 som vedtok 

mandatet for Kyoto-forhandlingene, har politikerne 

i USA diskutert nasjonal klimalovgivning. 

Det ble tidlig klart at dersom USA påtok seg 

forpliktelser i en internasjonal klimaavtale, ville 

det være uunngåelig at det ble satt en nasjonal pris 

på karbon. Det ble samtidig klart at en nasjonal 

klimalov ville ramme økonomisk viktige aktører 

som kraftprodusenter, bilindustrien og kull- og 

Bargaining for non-participation? 

Two level games and U.S. behavior 

in the climate negotiations 

For at det internasjonale klimaregimet skal bli mer effektivt er bred deltakelse 

nødvendig. Dette treårige forskningsprosjektet ved CICERO har analysert 

dynamikken og mekanismene i de nasjonale politiske institusjonene som legger 

begrensninger på USAs deltakelse i det internasjonale klimasamarbeidet. Prosjektet 

er gjennomført i samarbeid med PIK- Potsdam Institute for Climate Impact 

Research og Columbia University. 

Prosjektleder er Jon Hovi ved CICERO Senter for klimaforskning. 

oljeindustrien. En pris på karbonutslipp vil føre til 

økte kostnader for kraftsektoren fordi kull står for 

om lag femti prosent av elektrisitetsproduksjonen. 

Bilindustrien og annen kraftintensiv industri vil bli 

rammet dersom prisene på strøm øker. Det vil også 

ramme husholdningenes strømregning. 

Det er store forskjeller mellom delstatene med 

hensyn til andel av kull i elektrisitetsproduksjon og 

-forbruk. Noen delstater, som for eksempel West 

Virginia, Wyoming, Kentucky og Ohio, får mer 

enn 80 prosent av strømmen sin fra kullkraftverk, 

og innbyggere og industri i disse delstatene vil 

måtte betale mer for strømmen med en klimalov. 

Andre, som for eksempel Washington, Connecticut, 

og South Carolina, har mest vannkraft eller 

kjernekraft. Innbyggere og industri her vil ikke bli 

hardt rammet av en klimalov. Omtrent halvparten 

av USAs delstater er svært avhengige av kull, enten 

som produsent eller forbruker. 

Politisk representasjon 

Politisk sett har dette stor betydning ettersom hver 

delstat er representert med to folkevalgte i Senatet, 

som er ansvarlige for å vedta lover og ratifisere 

internasjonale avtaler. Senatorer som representerer 

kull- og industristater har vist seg å ha stabile 

preferanser gjennom 15 år med klimadebatt, og 

disse har i meget stor grad gått imot en klimalov 

som setter en pris på karbonutslipp. Dette gjelder 

senatorer fra begge politiske partier. Selv om det 

står i Demokratenes partiprogram at partiet jobber 

for en sterk klimalov, er det ikke alle demokratene i 

Senatet som følger partilinjen. En rekke demokrater 

fra kull- og industristater som Montana, Louisiana, 

West Virginia, North Dakota, Michigan og 

Arkansas er villige til å stemme mot sitt eget parti 

for å forhindre at velgere fra egen valgkrets blir 

økonomisk rammet. Også blant republikanerne 

har noen senatorer stemt mot partilinjen. Det 

republikanske partiet har ikke programfestet målet 


om en pris på karbonutslipp, og lederne i partiet 

har vært motstandere. Men likevel har republikanere 

fra delstater med mye fossilfri kraftproduksjon 

– for eksempel Maine, Rhode Island, New 

Hampshire og Arizona – stemt for klimaloven 

flere ganger. Delstatsinteresser overskygger derfor 

partitilhørighet i klimadebatten i Senatet. 

For å få en lov vedtatt i Senatet, trengs et kvalifisert 

flertall på 60 stemmer for å unngå at motstanderne 

iverksetter en utvidet debatt som er vanskelig 

å få avsluttet – såkalt filibustertaktikk. Når 

vi vet at omtrent 50 senatorer som representerer 

kull- og industridelstater har store betenkeligheter 

med å stemme for prissetting av karbonutslipp, ser 

vi hvorfor USA sliter med å få på plass en klimalov. 

Vanskelig nasjonal klimadebatt 

Etter at president Bush trakk USA ut av Kyotosamarbeidet 

i 2001 har Senatet stemt over 

klimalovgivning tre ganger. I 2003 og 2005 hadde 

Republikanerne flertall i begge husene i Kongressen, 

men republikaneren John McCain fra Arizona 

og demokraten Joseph Lieberman fra Connecticut 

klarte ved hjelp av trussel om filibustertaktikk å 

tvinge fram avstemninger om å innføre et nasjonalt 

kvotehandelssystem. Begge gangene ble lovforslaget 

nedstemt, og henholdsvis ti og elleve demokrater 

fra kull- og industristater gikk imot sitt eget 

parti og stemte nei. I 2008 hadde Demokratene 

flertall i både Representantenes hus og Senatet, 


og klarte å få en klimalov fram til avstemning i 

Senatet. Men igjen gikk fire demokrater imot partilinjen, 

mens seks avholdt seg fra å stemme. Loven 

ble nedstemt. 

Etter at Obama overtok som president fra 2009, 

og Demokratene nå har flertall i begge husene i 

Kongressen, har klimadebatten vært mer intens 

enn før. Fram mot klimatoppmøtet i København 

var det Demokratenes mål å få vedtatt en klimalov 

som kunne bane veien for USAs deltakelse i en ny 

internasjonal klimaavtale. Det gikk som kjent ikke. 

Selv med en president som setter klimaspørsmålet 

høyt på agendaen, og et solid flertall i Kongressen, 

er det fortsatt delstatsinteressene som overskygger 

partitilhørighet for demokratene i klimasaken. 

Utover våren i år har senatortrioen bestående av 

demokraten John Kerry fra Massachusetts, republikaneren 

Lindsey Graham fra South Carolina og 

nå uavhengige Joseph Lieberman fra Connecticut 

arbeidet med å sy sammen et kompromissforslag 

som tar hensyn til og kompenserer for negative 

økonomiske virkninger i kull- og industridelstater 

av en klimalov. Et slikt kompromiss har som mål å 

vinne over nok stemmer i Senatet, men har foreløpig 

ikke lyktes. 

Konsekvensen av at USA ikke får vedtatt en 

nasjonal klimalov ser vi tydelig i de internasjonale 

klimaforhandlingene. Så lenge klimaloven ikke er 

på plass har USA begrenset mulighet til å forplikte 

seg til en ny internasjonal klimaavtale. 

UAVHENGIG. Den tidligere 

demokraten Joseph Lieberman 

(i midten) fra delstaten 

Connecticut har kjempet 

for nasjonalt kvotehandelssystem, 

og prøver nå 

sammen med demokraten 

John Kerry (til venstre) fra 

Massachusetts og republikaneren 

Lindsey Graham 

fra South Carolina å få til et 

kompromiss som tar hensyn 

til negative økonomiske 

virkninger av en klimalov. 

Foto: Scanpix 

35

NORKLiMA 

NORKLiMA 

CHristina voigt 

postdoktor, Juridisk fakultet, 

Universitetet i Oslo 

(christina.voigt@jus.uio.no) 

Internasjonal kvotehandel 

og folkeretten 

Kvotehandel er med på å omdefinere suverenitetsprinsippet når stater handler med sine 

suverene rettigheter og forpliktelser. 

Internasjonal klimarett er et nytt, komplekst og 

meget dynamisk felt i folkeretten. Nye og nyskapende 

virkemidler tas i bruk på internasjonalt plan, 

basert på prinsippene om bærekraftig utvikling, 

kostnadseffektivitet, felles men differensiert ansvar, 

rettferdighet, teknologioverføring og teknologisk 

og finansiell støtte til utviklingsland. 

Nye utviklingstrekk 

Vi er inne i en global utvikling som i betydelig grad 

begrenser og omdefinerer statenes suverene rettigheter, 

som retten til fritt å forvalte miljøet ut fra egne 

prioriteringer og til å slippe ut klimagasser på eget 

territorium. Dette er også et rettsområde som på 

en helt ny måte knytter sammen stater, det private 

næringslivet og andre økonomiske aktører, internasjonale 

organisasjoner og det sivile samfunnet. 

Disse trendene er ikke enestående for klimaretten, 

men det er her vi finner de fleste av de nyere 

utviklingstrekkene. De kommer særlig klart til 

uttrykk gjennom utviklingen av det globale karbonmarkedet. 

Dette er et nytt fenomen i folkeretten 

og det utfordrer flere tradisjonelle prinsipper. 

Integreringen av markedsøkonomisk tenkning i 

miljøregulering på internasjonalt nivå bryter med 

den tradisjonelle sektororienteringen og fragmenteringen 

av folkerettslig regulering. 

Meeting the climate challenge: New legal 

instruments and issues in national and 

international energy and climate law 

Prosjektet gjennomføres i perioden 2006-2011, og prosjektleder er Hans Christian 

Bugge ved Institutt for offentlig rett, Universitetet i Oslo. 

Regulering av samarbeid 

Internasjonal handel med utslippsrettigheter er 

blitt et sentralt virkemiddel i klimareguleringen. 

Kvotehandel bidrar til å redusere klimagassutslipp 

kostnadseffektivt – der det er billigst. Samtidig 

«rettferdiggjøres» økte utslipp i kjøperlandet. 

Mens denne økonomiske tankegangen bak kvotehandel 

er godt kjent, er den folkerettslige siden av 

staters handel med utslippsrettigheter blitt viet lite 

oppmerksomhet til nå. 

Folkerettens tradisjonelle funksjon er regulering 

av fredelig sameksistens mellom stater. I 

klimaretten ser vi en tydelig utvikling mot regulering 

av statenes samarbeid. Statene har et felles 

miljømål som bare kan nås gjennom samarbeid 

mellom stater med ulike roller, forutsetninger og 

forventninger. Statenes tradisjonelle selvstendighet 

og uavhengighet av hverandre blir erstattet 

med en mye sterkere gjensidig avhengighet. Det 

er kun gjennom deltakelse fra alle stater i klimakampen 

at utfordringen kan løses. Kvotehandelen 

trenger mange deltakere både fra industriland og 

utviklingsland fordi det er de ulike rensekostnadene 

i de forskjellige land som får markedet til å 

fungere. 

Dette fører også til en viss konvergens av 

interesser av ulike stater. Klimaforhandlingene 

er riktignok sterkt preget av dype konfliktlinjer 

mellom industrilandenes og utviklingslandenes 

interesser. Men samtidig fører kvotehandelen til 

et sterkere sammenfall av interesser blant landene. 

Dette viser seg særlig i industrilandenes og utviklingslandenes 

felles interesse i å benytte seg av 

Kyoto-protokollens grønne utviklingsmekanisme 

(CDM). På samme måte er den betydelige framgangen 

i forhandlingene om reduserte utslipp fra 

avskoging og skogforringelse (REDD+) basert på 

en felles interesse mellom utviklingsland og indus- 


triland – selv om spørsmål om koblingen til det 

globale karbonmarkedet ennå ikke er avgjort. 

Handler med rettigheter 

Tradisjonelt er folkeretten et rettssystem som 

regulerer forholdet mellom suverene stater. Internasjonal 

kvotehandel omfatter imidlertid også 

private bedrifter og investorer på en direkte måte. 

Dette ses spesielt i avgjørelser i internasjonale 

organer etablert under FNs klimakonvensjon og 

Kyoto-protokollen som også bestemmer eller 

påvirker private aktørers rettigheter og plikter. 

Det mest oppsiktsvekkende og radikale ved internasjonal 

kvotehandel i et folkerettslig perspektiv 

er at det tillater stater å «handle» fritt med sine 

suverene rettigheter og forpliktelser – nærmere 

bestemt forpliktelsen til å kutte klimagassutslipp 

under Kyoto-protokollen. Det gir statene 

mulighet til å øke eller minske sine folkerettslige 

forpliktelser etter eget ønske. Det gir dem også 

mulighet til å oppfylle sine forpliktelser gjennom 

finansiering av klimaprosjekter på andre lands 

territorium. Denne fleksibiliteten i oppfyllelsen 

av folkerettslige forpliktelser og relativiteten av 

suverene rettigheter representerer noe helt nytt i 

folkeretten.. Ingen andre folkerettslige traktater 

tillater at stater kan oppfylle sine forpliktelser i 

andre land fordi det er billigere. Det er et sterkt 

behov for å analysere betydningen av denne «relativiseringen» 

av staters forpliktelser for folkerettssystemet 

mer generelt. 


Kvoteprisen avgjør 

Det kan stilles spørsmål ved legitimiteten av denne 

utviklingen. Blant annet blir begrepet utslippskilde 

utvannet. Ut fra territorialprinsippet omfatter 

utslippsansvar i folkeretten som utgangspunkt 

statenes egne utslipp. Kvotehandel og de andre 

fleksible mekanismene i Kyoto-protokollen fører 

imidlertid til en bredere forståelse av begrepet 

utslippsansvar. Oppfyllelse av Kyoto-forpliktelsen 

er blitt et økonomisk regnestykke, hvor en stats 

utslipp er resultatet av innkjøp og salg av kvoter. 

Til syvende og sist blir det kvoteprisen i markedet 

som avgjør hvor store utslippsreduksjoner en stat 

vil eller må ta hjemme. 

En utfordring er hvordan disse nye instrumentene 

både skal kunne balansere kostnadseffektivitet 

og rettferdighet og oppfylle målet om 

global utslippsreduksjon. Det grunnleggende 

rettsspørsmålet oppstår imidlertid i forhold til det 

tradisjonelle folkerettssystemet: Blir suverenitetsprinsippet 

utvannet og svekket ved denne typen 

fleksibilitet, eller blir folkeretten tvert imot styrket 

ved en slik dynamisk utvikling? 

Klimaretten er et stort og spennende nytt 

juridisk forskningsfelt, som på en helt ny måte 

knytter sammen internasjonal og nasjonal rett, 

offentlig rett og privatrett, og ulike rettsfelt som 

miljørett, energirett, kontraktsrett, forsikringsrett, 

erstatningsrett, investeringsrett, forvaltningsrett, 

menneskerettigheter og rettsøkonomi. Her er mer 

og bedre koordinert forskning nødvendig. 

KONFLIKTLINJER. Selv om 

de internasjonale klimaforhandlingene 

er sterkt preget 

av dype konfliktlinjer 

mellom industrilandenes og 

utviklingslandenes interesser, 

fører kvotehandelen til 

et sterkere sammenfall av 

interesser blant landene. 

Foto: IISD 

37

OKANMELDELSE 

Verdens undergang 

CHristian bJørnæs 

informasjonsrådgiver, CICERO senter for klimaforskning 

(christian.bjornas@cicero.uio.no) 

Clive Hamilton har gitt opp 

håpet om at verden kan unngå 

fullstendig klimakollaps. Enden 

er ikke bare nær – den er rett og 

slett ikke til å unngå, er hovedbudskapet 

i boka «Requiem for 

a Species». 

Hamilton har gjort et forsøk 

på å forklare hvorfor vi ikke tar 

innover oss sannheten om klimaendringene 

– om hvorfor så 

mange tviler på at vitenskapen 

er riktig og om hvorfor enda 

flere ikke gjør noe for å kutte klimagassutslippene. Gode 

spørsmål alle sammen. Svarene han tilbyr er dessverre ikke 

like gode. 

Tidligere rektor ved Universitetet i Oslo, Arild Underdal, 

sa i en festtale forleden at vi for all del må unngå at 

klimaendringer gjøres til en verdikamp. Vi ser allerede 

tendenser til dette i blant annet USA, men også i Norge. 

Når Hamilton retter skytset mot markedsliberalistene 

og gir troen på vekst og personlig utfoldelse skylden for at 

vi mennesker blir sittende fast i klimauføret, så angriper han 

noen verdier som mange av oss mener er gode og aktverdige. 

Le se tips fra Kli ma 

Bill McKibben: 

Eaarth: Making a life on 

a Tough New Planet 

Bill McKibben har skrevet flere bøker om 

hvordan vi skal møte et endret klima. Eaarth: 

Making a Life on a Tough New Planet har som 

utgangspunkt at den jordkloden vi en gang 

hadde, ikke lenger eksisterer. Derfor har McKibben 

også med vilje brukt en omskrivning av 

ordet earth. Boka oppfordrer først og fremst 

USA til å øke innsatsen med å håndtere klimaendringene, blant annet 

ved å få gjennom forslag til lovgivning som reduserer CO 2 -utslippene. 

McKibben tar til orde for en pris på CO 2 , men tror ikke overgangen til 

en grønnere økonomi vil komme over natta. Han sier også at fokus 

må vekk fra økonomisk vekst og over til overlevelse. Mat, energi og 

internett er ifølge forfatteren essensielt for overlevelsen på denne nye 

tøffe planeten. 

Slike angrep virker bare overbevisende på de som allerede er 

enige med ham, og bidrar til nettopp en slik verdikonflikt 

som Underdal advarer mot. Slikt skaper nemlig ikke dialog, 

men steilere fronter – og kan gjøre det vanskeligere å enes 

om nødvendige løsninger for å redusere klimagassutslippene. 

I alle fall så lenge vi lever i et demokrati. 

Hamilton har noen gode poenger, spesielt når han beskriver 

ulike kulturelle og psykologiske mekanismer som gjør at 

vi betviler fakta om samfunnsmessige risikoer. Blant annet 

beskriver han hvordan forskere selv kan la seg blende av egne 

verdier og ende opp som såkalte klimaskeptikere. Han forklarer 

hvordan vi lever med ubehaget som oppstår når vi vet 

at vi handler på tvers av kunnskap og overbevisning, og han 

skriver innsiktsfullt om hvordan verdensanskuelse bestemmer 

hva vi velger å tro er sant og hva vi velger å tro er løgn. 

Er man ikke enig med Hamiltons grunntese om at 

konservative liberalister er skyld i alt som er vondt i verden, 

er det lett å avfeie ham. Bedre blir det ikke av at Hamilton 

er tendensiøs i framstillingen av konsekvenser av klimaendringene. 

Havisen er borte i Arktis om sommeren innen 20 

år, når Himalaya forsvinner, vil de asiatiske elvene ligge tørre 

deler av året – og mye av Grønland og Vest-Antarktis vil 

smelte dersom temperaturen stiger med to grader, skriver han. 

Påstandene er langt utenfor den vitenskapelige konsensus. 

Hamilton skriver godt og boka er et overflødighetshorn 

av morsomme retoriske poenger. Er du enig med ham, så les 

den. Men ikke gi den i gave til en markedsliberalist. Hun vil 

bare få lyst til å kjøpe en større bil. 

Grete K. Hovelsrud og Barry 

Smit (Red.) 

Community Adaptation 

and Vulnerability in 

Arctic Regions 

Dette er en fagbok om hvordan klimaendringer 

påvirker lokalsamfunn i Arktis. Forfatterne 

sammenlikner urfolks erfaringer med 

instrumentelle målinger og avdekker hvordan 

de tilpasser seg endringer i klimaet, både i fortid og nåtid. I framtiden 

vil havisen minke, permafrosten bli ustabil, stormene bli sterkere og 

artssammensetningen bli endret. Gjennom samarbeid med lokalbefolkningen 

ulike steder i Arktis, avdekker forskerne samfunnenes 

sårbarhet samt muligheter og begrensninger i framtidig tilpasning. 


Vulkaners klimapåvirkning 

Vulkanutbrudd bidrar minimalt til atmosfærens 

CO -konsentrasjon, men er den naturlige fak- 

2 

toren som kan påvirke klimaet raskest. 

Utbrudd fra vulkanen Pinatubo i Filippinene i 1991 hadde 

en avkjølende effekt på opptil 0,7 grader på nordlige halvkule 

påfølgende høst. Avkjølingen skyldtes at partikler ble slengt 

opp i stratosfæren og reflekterte sollys der. Den samme 

avkjølende effekten ble registrert etter utbrudd fra Tambora 

i Indonesia i 1815. Da snakket man om året etter som «året 

uten sommer» – med temperaturer som var opptil 4,6 grader 

kaldere enn normalt og snø på østkysten av USA i juni. Så var 

da også utbruddet fra Tambora det kraftigste vulkanutbruddet 

registrert de siste 250 årene. 

Utvekslingshastighet 

121 

Plantevekst 

og forråtnelse 

60 

Biosfæren 


Meget hurtig (under ett år) 

Hurtig 

(1-10 år) 

Treg 

(10-100 år) 

Meget treg 

(mer enn 100 år) 

Tall i milliarder tonn karbon 

Brann 

Bakke til luftutveksling 

60 

Jord og 

organisk 

materiale 

Endret bruk 

av jorda 

1,5 

0,5 

Fordelingen av bundet karbon 

Litosfæren 

66.000–100.000 

-består av jordskorpen 

og det øvre laget 

av mantelen. 

Kilde: Grid Arendal 

nyhetgrafikk.no 

Hydrosfæren 

38.000 

-består av alt 

vannet på 

jorda. 

Atmosfæren 

Kullforekomster 

Utslipp fra fossilt 

brennstoff 

6–8 

Litosfæren 

(Marine sedimenter og 

sedimenterte bergarter) 

Kullforekomster 

3.000 

I tillegg til partikler fra svovel som kan reflektere solvarme, 

vil et vulkanutbrudd også slippe ut CO 2 . Karbon som frigjøres 

ved vulkanutbrudd, er del av et karbonkretsløp som virker 

over en tidsskala på millioner av år. Dermed blir det feil å anta 

at vulkanutbrudd øker CO 2 -konsentrasjonen i atmosfæren. 

Karbon utveksles naturlig mellom atmosfære, hav, vegetasjon 

og karbonat i berggrunnen gjennom minst to kretsløp. Det ene 

virker over en tidsskala på noen år: Vegetasjon på land og alger 

i havet vokser om sommeren når de bruker karbondioksid fra 

lufta og sammen med vann og sollys lager organisk materiale 

som til slutt råtner eller brennes og frigir karbondioksid til lufta 

igjen. Det andre virker over en tidsskala på millioner av år når 

karbonholdig materiale i vann felles ut som karbonat og blir fjell 

som smelter og frigjøres til lufta blant annet gjennom vulkanutbrudd. 

Dette har ingenting med dagens klimaendringer å gjøre. 

Hydrosfæren 

6 

Oppløst 

organisk 

karbon 

Jord og 

organisk 

materiale 

1.580 

Olje- og gassforekomster 

Overflatevann 

1.020 

Marineorganismer 

Atmosfæren 

750 

92 

100 

Overflate til 

dypvannsutveksling 

Karbonkretsløpet 

Havet og vegetasjonen gir fra seg cirka 200 milliarder tonn 

karbon i året. Samtidig tar jorda opp like mye slik at karbonkretsløpet 

omtrent går i balanse. I tillegg slipper vi ut om lag 

8 milliarder tonn karbon hvert år. Store deler av dette 

karbonet har jorda brukt lang tid på å absorbere. 

4 

Oppløst 

organisk 

karbon 

700 

Hav til luft- 

utveksling 

Biosfæren 

540–610 

92 

90 

Sedimenter 

Olje- 

og 

gass- 

forekomster 

300 

Overflatevann 

40 

50 

Sedimenter 

150 

Marineorganismer 

3 

KLiMAFAKTA 

39 

39

Mt CO 2 

50 

40 

30 

O 

C 

0,6 

0,5 

0,4 

0,3 

0,2 

0,1 

0,0 

-0,1 

-0,2 

-0,3 

-0,4 

Norske utslipp 

*Foreløpig tall 

2009* 

42,4Mt 

20 

1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 2008 

• Kilde: Statistisk sentralbyrå 

Gt CO2 35 

Globale utslipp 

30 1959 - 2008 

25 

20 

15 

10 

5 

1959 1970 1980 1990 

• Kilde: Global Carbon Project 

O 

C 

3,0 

2,5 

2,0 

1,5 

1,0 

0,5 

0,0 

-0,5 

-1,0 

-1,5 

-2,0 

-2,5 

-3,0 

-3,5 

Avvik fra global 

middeltemperatur O 2009 

0,56 

C 

1880 1900 1920 

• Kilde: NOAA 

1940 

1960 

2008 

31,8 

Temperaturavvik fra normalen i 

Norge. 2009-2010. 

2000 

2008 

4 5 6 7 8 9 10 11 12 1 2 3 4 

Måned 

• Kilde: Meteorologisk institutt. 

Figurene kan lastes ned fra 

www.cicero.uio.no/klimadata/ 

1980 

2000 

B PostAbonnement 

Navn: Aud Lise Norheim 

Stilling: Forhandlingsleder til 

Klimakonvensjonen 

På baksiden 

Ettersendes ikke ved 

varig adressenendring 

Returadresse: 

CICERO Senter for klimaforskning 

Postboks 1129 Blindern 

0318 OSLO 

Aud Lise Norheim kommer til Miljøverndepartementets klimaforhandlings team 

fra utenrikstjenesten der hun har vært siden 1985. Bakgrunnen som ambassadør i 

Bangladesh og Libanon og som utstasjonert blant annet i Sør-Afrika, vil være nyttig i 

forhandlinger som preges av mistillit mellom fattige og rike land. 

Hva er den største klimautfordringen? 

Den største utfordringen for klimaet er å få til 

en forpliktende avtale! En avtale som setter 

sterke utslippsmål for industrilandene og som 

kan bidra til at målet om at gjennomsnittstemperaturen 

på jorda ikke skal stige med mer 

enn 2 grader. Utfordringen er å få til et politisk 

klima internasjonalt der alle ser nødvendigheten 

av å hindre farlige klimaendringer, 

og alle ser nødvendigheten av selv å bidra. 

Hvordan vil du bidra til å gjenopprette 

tilliten mellom fattige og rike land? 

Den manglende tilliten fra de fattige landenes 

side kan i vesentlig grad tilskrives de rike 

landenes tradisjonelle oppfatning av makt, dvs. 

oppfatningen av at det er USA og Europa som 

styrer verden. Slik er det ikke lenger, og jeg tror 

at en forutsetning for å komme videre i klimaforhandlingene 

er en forståelse for at disse forhandlingene 

handler om langt mer enn klima. 

En kommer ikke unna det store spørsmålet om 

maktfordelingen i verden. Store utviklingsland 

som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika vil ikke 

finne seg i å bli stilt på sidelinja. Tillit er et 

nøkkelord i denne sammenhengen, og jeg tror 

at Norge kan bidra her, ikke minst fordi vi har 

tillit og troverdighet hos utviklingslandene. 

Kan du se for deg andre, mer effektive 

arenaer for klimaforhandlingene enn FN? 

Jeg mener det er viktig at FN beholdes som 

den viktigste arenaen for klimaforhandlingene. 

Dette er noe som ikke minst er viktig for 

å ivareta små og fattige lands interesser. Men i 

tillegg trengs andre og mindre fora, av typen 

miljøvernministermøter og ulike initiativ/ 

dialoger. Slike møter og initiativ kan føre til 

bevegelse i prosessen. Men det er helt avgjørende 

at det som skjer i slike møter bringes 

inn i FN-forhandlingene igjen. FN skal og må 

spille hovedrollen. 

Hvordan kan Norge ta en lederrolle i de 

internasjonale klimaforhandlingene? 

Det er neppe for hardt tatt i å si at Norge allerede 

spiller en ledende rolle. Jeg kan her vise 

til det fransk-norske skoginitiativet, som er 

blitt meget godt mottatt av andre aktører. Det 

blir også positivt lagt merke til at Norge har 

levert forslag på finansiering samt inkludering 

av utslipp fra skip. Også det faktum at vi har 

det mest ambisiøse målet bidrar til å gi oss 

en ledende rolle. Og jeg ser ingen grunn til at 

dette ikke skal fortsette. 

Hva blir de viktigste utfordringene i Klimakonvensjonens 

møter i Mexico i desember? 

Det er vel få som har tro på at man vil klare 

å komme fram til en juridisk forpliktende 

avtale i Mexico i desember. Utfordringen blir 

å komme så langt som mulig. Mexicos rolle er 

av stor betydning fordi landet, med ett bein i 

utviklingslandene og ett i den industrialiserte 

verden, har svært gode forutsetninger for å 

gjenoppbygge den tilliten mellom rike og 

fattige land som i stor grad ble revet ned i 

København. Nettopp gjenoppbygging av 

tillit blir derfor en stor utfordring foran og i 

Mexico. 

Jorunn gran

Klima 3-2010 - CICERO Senter for klimaforskning - Universitetet i Oslo

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?