2 07 Side 4 og 30 - CICERO Senter for klimaforskning - Universitetet ...

Norsk magasin for klimaforskning 

Klimabygg 

i det blå 

Side 4 og 30 

2 07 

NORKLIMA: Livet i Arktis 

Side 37 og 40 

www.cicero.uio.no

Postadresse 

Postboks 1129 Blindern 

0318 Oslo 

Besøksadresse 

Ciens/Forskningsparken 

Gaustadalléen 21, 0349 Oslo 

Telefon 

22 85 87 50 

Telefaks 

22 85 87 51 

E-post 

admin@cicero.uio.no 

Innhold 

4 

8 

12 

28 

Leder 3 

Med blanke ark 4 

Kjøper du kullkraft fra Danmark? 8 

Kraftige kutt krever vilje, teknologi og penger 

Kinas CO -utslipp: Et kappløp mellom økt 

2 

10 

forbruk og effektivitet 12 

Aktuell kommentar: Den vanskelige kvotedebatten 15 

CO -utslippene øker raskere enn antatt 2 16 

Etterlyser fond til fornybar energiutvikling 18 

Solen ute av bildet? 19 

Større del av CO -utslippene blir i atmosfæren 2 20 

Tilpasning til klimaendringer i bistandsarbeidet 22 

Bokanmeldelse: Gasskraftkampens historiebok 25 

Debatt: Vanskelige klimatiltak 26 

Debatt: Kjøp av CO -kvoter - en ønsket umulighet? 2 26 

Debatt: Skog kan binde mye CO2 Kronikk: En global klimaavtale krever 

27 

nasjonal handling 28 

RENERGI 

Mange kokker hindrer lavenergibygging 30 

NORKLIMA 

Små endringer kan få stor betydning 32 

Menneskeskapt reduksjon av sollyset ved bakken 34 

Lyset i Arktis viktig for algeproduksjonen 36 

Østmarkmusa og parasitter på Svalbard 40

Klima | 2 - 2007 

REDAKSJON 

Tove Kolset (ansv. red.) 

Pål Prestrud 

Petter Haugneland 

Silje Iren Pileberg 

Kristin Rypdal 

RENERGI 

Line Amlund Hagen 

NORKLIMA 

Knut H. Alfsen (redaktør) 

Rasmus Benestad 

Morten Hald 

Fridtjof Mæhlum 

Harald Svendsen 

Formgivning: 

Tone Veiby 

Redaksjonen avsluttet: 

3. september 2007 

Bidrag til Klima 

Redaksjonen mottar gjerne artikler, 

kronikker og debattinnlegg om 

klimaforskning og klimapolitikk. 

Artikler og kronikker skal normalt 

være ca 6 000 tegn inkludert 

mellomrom og debattinnlegg 

ca 1 500 tegn. Alle artikler og inn- 

legg står for forfatterens regning 

og reprensenterer ikke nødvendigvis 

synet til CICERO. Bidrag til Klima 

kan sendes med e-post til 

admin@cicero.uio.no 

Ønsker du å abonnere på Klima? 

(tidligere Cicerone) 

e-post: admin@cicro.uio.no 

Tlf: 22 85 87 50 

Telefaks: 22 85 87 51 

Samtlige utgaver av Cicerone 

siden 1995 finnes på: 

www.cicero.uio.no/cicerone 

Klima kommer ut med seks nummer 

i året. Abonnement er gratis. 

Arkiv 

www.cicero.uio.no/klima 

Trykk 

GAN Grafisk 

Opplag 

7000 

Papirversjon: ISSN 1504-8136 

Nettversjon: ISSN 1504-8594 

Bladet er trykt på G-print 115 gram 

miljøvennlig papir 

Leder 

Kloke klimaråd 

I valgkampinnspurten mente en statsråd at rødt kjøtt var det beste å spise dersom vi 

var opptatt av klima. Ytringen førte til mange henvendelser fra media til CICERO. Var 

dette virkelig riktig? Var det ikke hvitt kjøtt som var det beste? Og hvordan regner man 

egentlig når det gjelder CO 2 -utslipp fra kjøttproduksjon? 

Spørsmålene førte oss raskt inn i en diskusjon om de såkalte klimakalkulatorene som 

ligger på mange organisasjoners og avisers nettsteder. Her kan du selv regne ut om du er 

en klimaversting. Men kan du stole på svaret? Vår egen direktør testet flere kalkulatorer 

i sommer og kom fram til svært ulike resultater. Det er altså på høy tid at forskerne 

kommer på banen med kunnskapsbaserte og omforente råd som reduserer forvirringen i 

befolkningen. Grunnlaget for beregningene må også komme tydelig fram. 

Jeg ønsker meg et klimaråd – på samme måte som vi har et tobakkskaderåd og et 

ernæringsråd. La de fremste forskerne – og gjerne andre med god kunnskap om 

temaet – sette seg sammen for å komme fram til kloke klimaråd til befolkningen. Når 

Klimarådet er i gang vil det også være naturlig å gi samlende råd til kommuner og andre 

offentlige aktører og til næringslivet. 

De kan gjerne også fortelle oss hvor kunnskapen ennå er for mangelfull til å kunne gi 

entydige råd. Å avdekke kunnskapshull er viktig for å peke på behov for videre forsk ning. 

Kan vi få dette til? I England og Danmark ligger det klimakalkulatorer og gode råd til 

befolkningen på hjemmesidene til miljøverndepartementene som et ledd i de engelske 

og danske klimakampanjene. Dette kan vi få til i Norge også. Det engelske miljøverndepartementet 

har dessuten opprettet et eget program – UK Climate 

Impacts Programme – for å hjelpe organisasjoner og 

næringsliv med å forebygge og tilpasse seg konsekvenser 

av klimaendringer. 

Det er mange som etterlyser gode klimaråd. 

Og statsråder trenger også kunnskapsbasert 

informasjon.

Silje Pileberg 

Informasjonskonsulent, 

CICERO Senter for klimaforskning 

(s.i.pilberg@cicero. 

uio.no) 

Med blanke ark 

Etterspurnaden etter klimavennlege husløysingar er aukande, men kunnskapen manglar. 

– Norske arkitektar heng fem til ti år etter Mellom-Europa, meiner arkitekt Chris Butters. 

Nye EU-direktiv og auka fokus på klimautfordringa 

har gjort at etterspurnaden etter miljøvennlege 

husløysingar aukar. Men det finst lite 

kunnskap om korleis ein kan byggje miljøvennleg 

– trass i at bygningsmassen utgjer heile 40 prosent 

av energibruken på det norske fastlandet. 

– Det manglar i arkitektundervisninga og kjem til 

kort i media. Det offentlege Noreg er ikkje opptatt 

av miljøvennlege husløysingar, meiner arkitekt 

Chris Butters. 

For 25 år sidan heldt han kurs om tematikken 

på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Først i 

år er han hanka inn att som kurshaldar – etter at 

studentane bad om det. Kurset hans er meir enn 

fullteikna. 

– Skulle gjort meir 

Arkitekturstudentar i Noreg er vande med å fikse 

ting sjølv: Sieghinde Muribø (26) er femteårsstudent 

ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, og 

fortel at då ho skulle skrive oppgåve om økobustader 

i fjor, måtte ho finne all informasjonen på eiga 

hand. Det fanst ikkje noko kurs om emnet. 

– Eg har oppfatta det som eit tema lærarane ikkje 

er så opptatt av, seier ho. 

Chris Butters har hatt enkeltforelesningar på 

høgskolen dei siste åra. Han har opplevd at studentar 

har komme til han med oppgåvene sine, fordi 

CHRIS BUTTERS: 

Ei av oppgåvene 

til Chris Butters 

sine studentar er å 

innreie ein gammal 

og heilt ordinær 

norsk låve. Låven 

skal bli til bustader 

– og han skal bli 

miljøvennleg. 

Foto: Silje Pileberg 

Klimavennlege bygg 

Lågenergibustad: Husbanken, SINTEF og Enova 

opererer tal som seier at det årlege, totale nettobe- 

hovet for energi per kvadratmeter ikkje skal overstige 

100 kWh. 

Svanemerka hus: Har 30 til 50 prosent lågare 

energiforbruk enn ein vanleg bustad. Eit poengsystem 

som stimulerer til bruk av helsevennlege og 

miljømerka materiale. Svanemerka hus oppførast 

i ein kontrollert byggeprosess, der mellom anna 

rutinar forhindrar fuktskadar og sikrar god avfallshandtering. 

Passivhus: Den minst energikrevjande hustypen. 

Enkelte slike hus kan produsere overskotsenergi. 

Hovuddefinisjonen er at det årlege oppvarmingsbehovet 

ikkje skal vere større enn 15 kWh per kvadratmeter. 

Det finst også ei rekke tilleggskriterium. I dag 

finst det ingen norske sertifiseringsordningar for 

passiv hus. SINTEF Byggforsk og Husbanken samarbeider 

om å lage ei slik sertifiseringsordning. 

Kjelder: 

• Michael Klinski i Husbanken og Stiftelsen Miljømerking 

dei ikkje har fått hjelp frå professorane sine. 

Verken Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo 

eller arkitekturstudiet ved NTNU i Trondheim 

har dei siste åra hatt eit breitt kurstilbod om 

miljøvennleg husbygging. Men dei kursa som finst 

om emnet, er det svært stor interesse for. Det går 

likevel ikkje så fort i utviklinga av nye kurs, ifølgje 

dekanus Tore Haugen ved Institutt for Byggekunst, 

prosjektering og forvaltning. 

– Vi tilbyr ein del undervisning om desse emna, 

men vi skulle kanskje gjort enda meir, seier han. 

Fleire faglærarar ønskjer større fokus på 

miljøvennlege husløysingar dei første studieåra, og 

Haugen deler dette ønsket. 

Tidlegare i år vart energikrava i tekniske 

føreskrifter til plan- og bygningslova reviderte. 

4 KLIMA 2-2007 

4

Samla energibehov i nye bygg skal reduserast med 

om lag 25 prosent. Dei nye krava gjeld side om side 

med dei gamle fram til 2009. 

– Korleis påverkar ei slik endring i forskriftene 

studietilbodet? 

– Dei nye forskriftene endrar ikkje studietilbodet 

direkte, men ein del faglærarar vel nok å legge meir 

vekt på temaet. Vi skulle nok ha vore flinkare til å 

skulere våre tilsette når så store lovendringar blir 

gjennomførte, seier Tore Haugen. 

Han ventar at arkitekturstudiet vil få eit 

sterkare fokus på klima og energi dei neste åra. 

Vil nærmare naturen 

Helger Neves (25) og Eunice Nanzala (22) er 

blant studentane som er i gong med å pynte opp 

uteområdet ved Arkitektur- og designhøgskolen i 

Oslo. Tau heng på kryss og tvers over heile plassen. 

Framtidas arkitektar løftar snorene hjelpsamt opp 

for forbipasserande. 

Neves og Nanzala er med på arkitekt Chris 

Butters sitt kurs om energi og miljø. Dei var to av 

atten heldige som fekk plass. 

Portugisiske Neves fortel at interessa for 

miljøvennlege hus oppstod først etter at han hadde 

studert nokre år. 

– I begynnelsen tenkte eg berre på design. Så 

forstod eg at vi gjer alt feil. Sidan den gongen menneska 

begynte å bygge hus og byar, har vi bygd 

oss lenger og lenger vekk frå naturen. Viss 

vi tenker på miljøet, kan vi komme nærare 

naturen igjen, seier han. 

– Dersom vi tenker nytt, kan vi finne 

enkle løysingar som kan spare energi. 

Vi må for eksempel tenke på kva 

retning huset vender, om der er 

vegetasjon rundt det og kva 

funksjon vegetasjonen har, 

seier Nanzala. 

I dag er dei på gruppe 

med blant anna 

Sieghinde Muribø. 

KLIMA 2-2007 

“Å bygge økologisk handlar om 

mykje meir enn å spare energi. 

Men det er stort sett energisparing 

Muribø lærte mykje om miljø då ho skreiv 

oppgåve om økohus – utan hjelp frå professorar. 

– I oppgåva kom vi fram til at å bygge økologisk 

handlar om mykje meir enn å spare energi. Men 

det er stort sett energisparing det blir snakka om. 

Det vi las om miljøvennleg materialbruk lærer vi 

ingenting om her på skulen, seier ho. 

Banka inn dører 

Chris Butters har i årevis kjempa for eit auka fokus 

på klimavennlege byggløysingar. I sju år var han var 

leiar i Norske arkitekter for bærekraftig utvikling 

(NABU) – då han begynte, bestod organisasjonen 

av ei halv stilling, og då han slutta, var NABU styrt 

av fire sjølvfinansierande stillingar. 

– Det var eit spørsmål om å banke inn dører. Eg 

har arrangert mange turar til Mellom-Europa, for 

Statsbygg, Husbanken, ulike departement, Oslo 

kommune… Vi såg på miljøvennlege husløysingar, 

men ofte kom det motargument som at ”klimaet 

er varmare her, dette vil ikkje vere muleg i Noreg”. 

Men så dukka det opp klimavennlege hus i Gøteborg. 

Og i Tromsø! 

Etterkvart begynte snøballen å rulle. Nye 

EU-direktiv samt den auka merksemda rundt 

klimaproblematikken har ført til medvind for 

den engasjerte 

det blir snakka om” 

SKAL TEIKNE FRAMTIDA. 

Sieghinde Muribø er femte års 

arkitektstudent og skal snart ut 

i jobb. I fjor skreiv ho oppgåve 

om økobustader - og begynte 

med blanke ark. 

– Det vi las om miljøvennleg 

materialbruk lærer vi ingenting 

om her på skulen, seier ho. 


5


FEIL I DAG. Helger Neves (25) avsluttar arkitektstudiar i 

Portugal med utveksling til Noreg. – I begynnelsen tenkte eg 

berre på design. Så forstod eg at vi gjer alt feil slik vi gjer det 

i dag, seier han. 


arkitekten. 

– Vi har fått ein situasjon med eit anerkjent behov 

for klimavennlege hus, men det finst få som har 

god kompetanse på området. Få arkitektar, få 

ingeniørar, få entrepenørar, få snekkarar. Det vart 

halde kurs om dette for 25 år sidan. Eg synest at 

det nesten er ein skandale at høgskulane ikkje har 

jobba meir med det, seier Butters. 

– Etterspurnaden er stigande, og fordi kunnskapen 

manglar, risikerer vi at varene vi leverer ikkje har 

god nok kvalitet. Det kan gi klimavennlege hus eit 

dårleg rykte. 

Christian Hermansen, professor og instituttleiar 

ved Institutt for arkitektur i Oslo, meiner 

arkitekthøgskulane sitt fokus er eit speglbilete av 

opinionen. 

– Det er sikkert og visst at vi ikkje har vore tidleg 

ute, men vi har følgt trenden i samfunnet. Eg 

meiner at samfunnet har vore seint ute med å 

innsjå desse problema, seier han. 

– Vi er ikkje misjonærar. Vi svarer på samfunnets 

behov. No når forskarar er nokså samde om årsaka 

til den globale oppvarminga, tar vi ansvar og endrar 

på undervisinga vår, seier Hermansen. 

– Alle ledd er svake 

I dag finst det fleire tusen såkalla passivhus – dei 

mest energisparande husa – i land som Tyskland, 

Sverige, Danmark, Sveits, Østerrike og Nederland. I 

VIL SPARE ENERGI. – Vi må for eksempel tenke på kva retning 

huset vender, om der er vegetasjon rundt det og kva funksjon 

vegetasjonen har, seier ugandiske Eunice Nanzala. 

Noreg finst det førebels ingen sertifiserte passivhus 

og heller inga sertifiseringsordning. 

– Norske arkitektar ligg fem til ti år bak desse landa, 

meiner Chris Butters. 

Likevel: Passivhus er under oppføring, og det blir 

arbeidd med å etablere ei sertifiseringsordning. Det 

er også blitt etablert målsettingar som for eksempel 

Husbankens mål om at halvparten av alle nye bustader 

skal vere lågenergibustader innan 2010. 

Nye energikrav 

Energikrava i tekniske forskrifter til plan- og bygningslova 

vart reviderte tidlegare i år, etter eit nytt 

EU-direktiv. Samla energibehov i nye norske bygg 

skal reduserast med 25 prosent. 

Ein bustad bygd etter den gamle forskrifta kan årleg 

bruke maksimum 150-180 kWh per m2 . I den nye 

reduserast denne grensa til 120 kWh (bustadblokk) 

og rundt 135 kWh (småhus). Den nye forskrifta vil til 

2009 gjelde side om side med den gamle. 

Nye reknemetodar gjer at tala ikkje kan samanliknast 

direkte. 

Kjelder: 

• Husbanken og Statens bygningstekniske etat 

6 KLIMA 2-2007

MINIBUSTAD. Det beste for klimaet er å 

vere nøktern i areal og forbruk. 

Dette huset står i Groruddalen i Oslo. 

Foto: GAIA Arkitekter 

Professor Anne-Grete Hestnes ved NTNU 

har undervist i miljøvennlege husløysingar i snart 

tretti år. Ho meiner derimot at den manglande 

kunnskapen er eit generelt, og ikkje eit typisk 

norsk, problem. 

– Kollegaene mine i utlandet seier det samme. Dei 

fleste arkitektar veit ikkje nok om dette temaet, 

og interessa blant studentar har lenge vore veldig 

laber. No opplever vi at mange fleire synest det er 

viktig. Alle studentane vil vere med på dei kursa 

som finst, og vi jobbar med å få meir av dette inn 

i undervisinga. Målet er at denne tematikken skal 

gjennomsyre all undervisinga, seier Hestnes. 

Chris Butters meiner norske arkitektkontor har 

begynt å jobbe meir seriøst med temaet dei siste 

fem til seks åra, men poengterer at det er få som kan 

det. 

– Kven har eigentleg ansvaret for at norske hus skal 

bli miljøvennlege? 

– Vi treng at det stillast vesentleg strengare krav 

– Det politiske nivået burde setje eit mål, 

for eksempel om at passivhus skal vere 

standard innan 2012 eller 2015, seier 

overarkitekt Steinar Anda i Husbanken i 

Bergen. 

Han understrekar at han uttalar seg 

som fagperson og ikkje som Husbankenrepresentant. 

– Hadde dei hatt den viljen, kunne 

ein fått utvikla den kompetansen som er 

nødvendig. Heile bransjen, ikkje berre 

arkitektar, må lære seg å bygge miljø- 


PASSIVHUS. Dette huset i Freiburg, 

Tyskland, produserer meir energi enn 

det bruker. 

Foto: Chris Butters 

til byggebransjen, og at det blir gitt vesentleg 

sterkare insentiv til å bygge miljøvennleg. Men i 

demokratiet kan politikarane berre gå like fort som 

veljarane. Ein må få veljarane med seg. Vi treng 

informasjon, kunnskap, mediemerksemd, forsking 

og utvikling, pilotprosjekt og endra haldningar i 

byggindustrien. Vi manglar eit bustad- og byggdepartement. 

I dag er ansvaret fragmentert, og alle 

ledd er svake. 

Butters trur arkitektane kan spele ei nøkkelrolle 

på vegen mot meir miljøvennlege byggløysingar. 

– Eg seier til studentane mine at arkitektane er ei 

faggruppe som påverkar alle ledd. Vi bestemmer 

bygg sine energibehov dei neste åra, og vi bestemmer 

kva materiale som skal brukast. Likevel er det 

eit faktium at rundt 90 prosent av norske bygg ikkje 

blir teikna av arkitektar. Også andre faggrupper – 

som ingeniørar – må opparbeide seg langt større 

kunnskap enn dei har i dag, seier Chris Butters. 

Vil ha passivhus som standard 

vennlege hus, meiner han. 

Anda peikar på at Tyskland subsidierer 

bygging av passivhus. 

– Det burde også den norske staten gjere, 

meiner overarkitekten. 

Han viser til at slike hus ikkje berre 

er miljøvennlege, men at dei også er 

økonomisk lønnsame: Ekstrakostnadene 

per kvadratmeter er mellom 0 og 10 

prosent. Ved dei rimeligaste løysingane er 

ekstrakostnadene nedbetalte etter om lag 

seks års straumrekningar, ved dei dyraste 

SOL OG VATN. Ei gammal sjøbod på 

Nordnes i Bergen vart rehabilitert for 

20 år sidan. Huset bruker varme frå 

fjorden og solenergi. 

Foto: Boka ”Bygg for en ny tid” av Chris 

Butters og Finn Østmo 

løysingane tar dette om lag 20 år. 

Han meiner at norske politikarar ikkje 

er modige nok, og at det ikkje burde vere 

vanskeleg å setje høgare mål enn dei gjer 

i dag. 

– Det er langt tøffare å legge restriksjonar 

på folks bruk av bil enn å endre bygningskrava. 

Energieffektive hus lønner 

seg privatøkonomisk, i tillegg til at dei er 

betre å bu i, seier han. 

7

Marianne aaSen 

Forskninsassistent, CICERO 

Senter for klimaforskning 

(marianne.aasen@cicero.uio. 

no) 

Kjøper du kullkraft 

fra Danmark? 

Siden nyttår i år har alle strømkunder i Norge fått informasjon om sammensetningen av 

kildene til strømmen de kjøper. De fleste vet bare ikke om det. 

ENERGIKILDER. Denne nasjonale 

varedeklarasjonen for 2007 viser til 

forbruk i 2006. NVE regner med å ha 

et mer detaljert og oppdatert framstilling 

fra 2008. Danmark har på 

sin side utarbeidet en mer detaljert 

deklarasjon, som også oppgir 

utslipp av klimagasser og skadelige 

partikler, se www.energinet.dk. 

8 

Det er nok ikke så mange som har lagt merke til 

adressen nve.no/varedeklarasjon i skriftstørrelse 

fem på kanten av strømregningen. Nettadressen 

viser til en side der Norges vassdrags- og energidirektorat 

(NVE) informerer om sammensetningen 

av produksjonskildene for strøm i Norge, samt 

kildene for import. Antagelig har enda færre satt 

seg ved datamaskinen og gått inn på nettsiden for å 

finne denne varedeklarasjonen. 

Kravet om informasjon til sluttbruker kommer 

av EUs direktiv for varedeklarasjon for strøm 

(Directive 2003/54/EC), som Norge plikter å 

følge. Direktivet er begrunnet med forbrukers 

rettigheter til informasjon om varer og tjenester, og 

er i tillegg et såkalt støttedirektiv til EUs fornybardirektiv 

(se boks 1). 

Informasjon om miljøkonsekvenser 

Ifølge direktivet skal informasjon om sammensetning 

av strømkilder og miljøkonsekvenser 

fra disse - inkludert informasjon om CO 2 -utslipp 

og kjernefysisk avfall - gis til sluttbrukere, det vil 

si husholdninger og bedrifter. Varedeklarasjonen 

skal vise forrige års sammensetning av kilder i 

forbruket. Du kan finne noe informasjon om 

miljøkonsekvenser hvis en klikker videre på NVE 

sine nettsider. Men, Norges tolkning av direktivet 

følger ikke kravet om informasjon om CO 2 - 

utslipp, så det vil du ikke finne der. 

I Norge er nesten all strømmen vi bruker i 

dag basert på fornybare kilder, eller rettere sagt 

vannkraft. Ettersom det ikke skal bygges nye vannkraftverk, 

og etterspørselen etter strøm øker, vil vi 

måtte basere oss på økt import tross ny forsyning 

fra planlagte gasskraftverk. Både økt import og 

strøm fra gasskraftverk - med mindre disse har fullskala 

rensing - vil gi til økt andel av ikke- fornybare 

kilder i forbruket og i den nasjonale varedeklarasjonen. 

Hva kan forbrukere gjøre? 

Norsk forbruk av elektrisitet 2006 - fordelt på energikjelder og brutto import 

Varmekraft 

Vindkraft 

Vannkraft 

Hva så, hvis en tar seg bryet med å lete seg fram 

til varedeklarasjonen, og finner at en synes det er 

vel mye kull i importen…? Vi kan ikke styre elektronene 

fra fornybar produksjon til strømuttaket 

i husene der vi bor. Men, pengestrømmen kan vi 

styre, gjennom å velge leverandører som forsikrer 

at pengene vi betaler går til strømproduksjon 

basert på fornybare kilder. Vet du hvor pengene 

dine går? 

Import fra Sverige 73% 

Brutto 

Import fra Danmark 24% 

import Import fra Finland 1% 

Import fra Russland 1% 


Kravet om at staten skal opprette et system for 

utstedelse av opprinnelsesgarantier følger av artikkel 

5 i Fornybardirektivet (Direktiv 2001/77/EC). 

Opprinnelsesgarantier kan utstedes til produsenter 

for elektrisk produksjon basert på fornybare 

energikilder. I direktivets artikkel 2 defineres 

fornybar energi som all fornybar ikke-fossil energi. 

En opprinnelsesgaranti skal angi hvilken energikilde 

som er brukt, samt tid og sted for produksjonen. I 

Norge er det Statnett som utsteder slike garantier 

på forespørsel fra berettigede produsenter. Opprinnelsesgarantien 

er et stykke papir som garanterer at 

1 MWt (=1000 kWt) elektrisitet er produsert med 

fornybare kilder. Strømleverandørene kan kjøpe 

slike opprinnelsesgarantier fra strømprodusentene, 

uten å kjøpe selve strømmen. Slik kan de reklamere 

med en annen varedeklarasjon enn den nasjonale. 

Og slik kan kundene vite, hvis de vil vite, hva slags 

produksjon de velger å støtte gjennom valg av 

strømleverandør. 

Alle opprinnelsesgarantier norske produsenter 

selger enten til norske eller utenlandske strømleverandører, 

vil bli trukket fra den nasjonale 

varedeklarasjonen. Det vil si at dersom en norsk 

strømprodusent selger opprinnelsesgarantier for 

100 MWt, vil denne andelen fornybart trekkes fra 

den norske varedeklarasjonen, og den vil se ”skitnere” 

ut. 

Hva er effekten? 

Prisen på opprinnelsesgarantier må bli såpass 

høy at det gir en avgjørende støtte til bruk av 

fornybare kilder, skal ordningen ha noe effekt på 

produksjonen. Foreløpig har de fleste norske strømleverandører 

som har kjøpt opprinnelsesgarantier 

ikke økt prisen på opprinnelsesgarantert strøm, og 

de garanterer at all strømmen til husholdninger 


er opprinnelsesgarantert. Blir prisen på garantier 

veldig høy, kan det derimot hende at forbrukerne 

må betale mer for å få denne opprinnelsesgaranterte 

strømmen, og inntjeningen til strømprodusenter av 

fornybare kilder tilsvarende større. Noen vil mene at 

dette er nok en krone i kassa til allerede subsidierte 

vannkraftprodusenter i Norge. 

To ting virker imidlertid sikkert: 

Opprinnelsesgarantier er et misvisende ord og 

gjør det vanskelig å forklare systemet: ingen kan 

garantere hvor strømmen ”opprinner”. 

Og, effekten av varedeklarasjonen uteblir dersom 

informasjonen vi som strømkunder får forblir en 

link til en nettside, godt gjemt nederst på strømregningen... 

EUs fornybardirektiv og 

direktivet om varedeklarasjon 

Fornybardirektivet (Renewables Directiv 2001/77/EC) 

ble vedtatt i EU i 2001, og det pålegger EU-landene 

å dekke en økt andel av forbruket av kraft fra fornybare 

energikilder. Hvert land har fastsatt et såkalt 

veiledende mål som angir den prosentvise andelen 

av kraftforbruket som skal komme fra fornybare 

energikilder innen 2010. EØS-komiteen vedtok i 2005 

å innlemme Fornybardirektivet i EØS-avtalen, og 

derfor gjelder direktivet også Norge. 

Les mer: 

• Statnett: http://www.statnett.no/default. 

aspx?ChannelID=1301 

• NVE: nve.no/varedeklarasjon 

MILJØKONSEKVENSER. Ifølge 

et nytt EU-direktiv skal alle 

strømbrukere ha informasjon 

om miljøkonsekvensene av 

sitt strømforbruk – inkludert 

CO 2 -utslipp. Det får ikke norske 

strømbrukere foreløpig. 

Illustrasjonsfoto: Scanpix 

9

audun roSland 

klimarådgiver, Statens 

forurensningstilsyn (audun. 

rosland@sft.no) 

elin ØkStad 

Senioringeniør, Statens 

forurensningstilsyn (elin. 

okstad@sft.no) 

GRAD AV GJENNOMFØRBARHET. 

Fordeling av utslippsreduksjoner 

i henhold til kostnad per tonn 

reduserte utslipp og grad av 

gjennomførbarhet. (Tall i millioner 

tonn CO 2 -ekvivalenter.) 

Kraftige kutt krever vilje, 

teknologi og penger 

En rekke klimatiltak er lønnsomme, men blir likevel ikke gjennomført. I sin nye tiltaksanalyse 

har SFT vurdert både kostnaden og gjennomførbarheten for ulike klimatiltak i 

Norge. 20 prosent utslippsreduksjon er mulig, men krever vilje, teknologi og penger. 

Uten nye tiltak vil Norges utslipp av klimagasser 

øke fra nærmere 50 millioner tonn i 1990 til rundt 

59 millioner tonn i 2020, viser fremskrivninger 

i Nasjonalbudsjettet. På oppdrag fra Miljøverndepartementet 

har Statens forurensningstilsyn 

(SFT) analysert tekniske tiltak for å redusere de 

norske utslippene. 

Tiltaksanalysen som ble presentert i sommer var 

også sentral i regjeringens arbeid med stortingsmelding 

34 (2006-2007) Norsk klimapolitikk. 

Analysen beskriver tiltak som kan redusere 

norske utslipp med 20 millioner tonn CO 2 - 

ekvivalenter i 2020, det er 22 prosent under nivået 

i 1990. Dette gjelder vel å merke dersom alle tiltak 

gjennomføres – også de dyreste og de som er vanskeligst 

å gjennomføre. 

Gjennomførbarhet 

SFT har også tidligere analysert tekniske tiltak 

og hva disse vil koste. Det har imidlertid vist seg 

at selv lønnsomme klimatiltak ikke automatisk 

blir gjennomført. Enøk-tiltak blir for eksempel 

ikke gjennomført i det omfang økonomiske 

regnestykker viser at er lønnsomt. Derfor har SFT 

denne gangen også vurdert om det finnes barrierer 

for å ta i bruk teknologi eller sette i verk virkemidler. 

Må det utvikles ny teknologi for å utløse 

tiltaket? Finnes akseptable virkemidler? Og finnes 

det ikke-verdsatte barrierer, for eksempel tap av tid 

eller fleksibilitet? Mens det kan være teknologiske 

barrierer knyttet til å produsere andregenerasjons 

biodrivstoff, kan det være vanskelig å få aksept for 

Under 200 

kroner 

effektive virkemidler for å samordne godstrafikk. 

De 57 tiltakene SFT har vurdert fordeler seg 

relativt jevnt i gruppene høy-, middels- og lav 

gjennom førbarhet. 

Analysen summerer opp effekten av fysiske 

tiltak som kan redusere de nasjonale utslippene. 

Denne metoden – også kalt bottom-up – ser ikke 

på makroøkonomiske virkninger av tiltakene, noe 

en såkalt ”top-down”-tilnærming ville ha gjort. 

FNs klimapanel har i sin fjerde hovedrapport 

basert seg på begge typer analyser. Ifølge klimapanelets 

rapport gir begge typer tilnærming omtrent 

samme potensial for utslippsreduksjon, selv om 

det kan være variasjoner mellom sektorene. Klimapanelet 

understreker at det er nyttig å bruke begge 

typer analyser som underlag for klimapolitikken. 

Små og store tiltak 

SFTs beregninger viser noe større reduksjonsmuligheter 

enn utredningen fra Lavutslippsutvalget. 

De presenterte høsten 2006 kuttforslag tilsvarende 

18 millioner tonn CO 2 innen 2020. Mens 

Lavutslippsutvalget konsentrerte seg om de store 

tiltakene, har SFT også tatt med mindre tiltak. 

SFT mener dessuten at det er mulig å fange CO 2 

fra flere store industrianlegg og gjøre dette raskere 

enn Lavutslippsutvalget foreslår. I likhet med 

Lavutslippsutvalget har SFT ikke inkludert tiltak 

som fører til vesentlige endringer i produksjonsstrukturer 

eller levesett. Hvilke virkemidler som må 

tas i bruk er heller ikke vurdert i detalj. 

Mellom 200 

og 600 kroner 

Over 600 

kroner 

Deltotal 

Høy gjennomførbarhet 2,5 2,6 0,7 5,8 

Middel gjennomførbarhet 2,2 3,1 2,3 7,7 

Lav gjennomførbarhet 1,8 2,1 2,5 6,4 

Deltotal 6,5 7,8 5,5 19,9 


De største reduksjonene 

De største reduksjonsmulighetene i Norge finner 

vi innen transportsektoren, oppvarming av bygninger, 

samt fangst og lagring av CO 2 -utslipp fra 

industrien. 

Rensing av utslipp fra gjødselproduksjon i 

Grenland og av eksisterende utslipp fra raffineriet 

på Mongstad vurderes å ha høy gjennomførbarhet. 

Mulighetene for å rense utslippene fra annen 

industri i Grenland øker betraktelig dersom den 

planlagte gassrørledningen fra Kårstø blir realisert. 

Også rensing av eksisterende utslipp på Kårstø, 

Tjeldbergodden og Melkøya vurderes å ha middels 

gjennomførbarhet, mens den siste fjerdedelen av 

deponeringstiltakene har lav gjennomførbarhet. 

Mer fornybar energi til oppvarming 

Utslippene fra oppvarming av bygninger kan 

reduseres betydelig ved å erstatte oljefyring med 

fornybar energi. En vesentlig del av utslippskuttene 

– cirka 1,3 millioner tonn - kan tas ved å erstatte 

gamle oljefyringsanlegg som er klar for oppgradering 

og utskifting innen 2020. Med reduserte 

driftskostnader vil tiltaket være lønnsomt. Likevel 

vurderer SFT det til å ha middels gjennomførbarhet 

fordi det omfatter mange beslutningstakere 

som kan ha svært ulik vurdering av nytten av å 

skifte ut eksisterende løsninger. 

Ikke bare tekniske løsninger 

Om lag en femtedel av de norske CO 2 -utslippene 

stammer fra veitrafikk. Effekten av mer energieffektive 

biler blir mer enn oppveid av stødig 

trafikkvekst. Utslippene fra veitrafikken forventes 

å øke med nærmere 40 prosent fram til 2020, selv 

når det er tatt hensyn til at biler blir mer energieffektive. 

Økt bruk av biodrivstoff er blant de mest effektive 

tiltakene for å redusere veitrafikkens utslipp. 


Innblanding av biodrivstoff kan gjennomføres 

relativt enkelt, men tiltakene ligger i den høyeste 

kostnadskategorien. 

Ofte vil det være mer effektivt å forhindre at 

utslippene øker, enn å redusere dem i ettertid. Derfor 

er tiltak for å redusere bilbruken og samordne 

personreiser og godstransport billige. Regler mot 

”matpakkekjøring” og tomme trailere vil imidlertid 

innebære så store inngrep ovenfor privatpersoner 

og bedrifter at de er vanskelig å gjennomføre i 

praksis. De er derfor klassifisert som tiltak med lav 

gjennomførbarhet. 

Dersom trafikken ikke øker mer enn den har 

gjort de siste 15 årene, vil effekten av de samlede 

tiltakene som er foreslått for veitrafikk øke, og vil 

redusere de årlige utslippene fra veitrafikken med 

ytterligere 1,3 millioner tonn. Denne utslippsreduksjonen 

er ikke tatt hensyn til i vår analyse 

Katalog over tiltak 

Det er naturligvis stor usikkerhet knyttet til 

vurdering av kostnad og gjennomførbarhet fram 

til 2020. Både kostnader og gjennomførbarhet 

kan endre seg i takt med utvikling av ny teknologi, 

større etterspørsel etter miljøløsninger og effektivisering. 

Likevel viser SFTs katalog over mulige tekniske 

tiltak både hvor man kan starte arbeidet med å 

redusere utslippene og hvor man bør rette innsatsen 

for å utvikle ny teknologi og mer effektive 

virkemidler. Mange av tiltakene vil dessuten ha 

andre positive effekter som teknologiutvikling og 

redusert lokal forurensing. 

Men analysen viser også at mange av tiltakene 

ikke vil bli gjennomført uten klare og styringseffektive 

virkemidler. Og jo tidligere man kommer 

i gang, desto større utslippsreduksjoner kan man 

oppnå innen 2020. 

MANGE HINDRINGER. 

Innføringen av klimavennlige 

teknologier som for 

eksempel vindmøller møter 

ikke bare økonomiske 

hindringer. 

Illustrasjonsfoto: Stock.xchng 

11

glen PeterS 

Forsker, Program for industriell 

økologi, NTNU (glen. 

peters@ntnu.no) 

Kinas CO2-utslipp: 

Et kappløp mellom økt 

forbruk og effektivitet 

Kina er nå det landet i verden med størst CO -utslipp. For å kunne ta fatt i problemet er 

2 

det viktig å forstå de viktigste drivkreftene bak Kinas energiforbruk og utslippene knyttet 

til dette. 

Kina har gjennomgått en dyptgripende endring 

fra en planstyrt til en markedsorientert økonomi. 

Med disse økonomiske reformene har Kina blitt en 

av de raskest voksende økonomiene i verden med 

en gjennomsnittlig vekstrate på ti prosent per år. 

Dette har resultert i formidable forbedringer av 

livskvalitet, og store deler av samfunnet opplever 

nå en overgang ut fra fattigdom og til en mer vestlig 

livsstil. Imidlertid har de økonomiske forbedringene 

krevd et betydelig forbruk av naturressurser 

som medfører et enormt press på miljøet. 

Kina er nå det landet i verden som slipper ut 

mest CO 2 , og siden kinesiske utslipp har global 

virk ning, er det viktig at Kina er engasjert i internasjonale 

klimaforhandlinger. Per dags dato ser 

det ut til at en økning i Kinas utslipp vil motveie 

effekten av utslippsreduksjoner andre steder. Siden 

1990 har de globale CO 2 -utslippene økt med 35 

prosent, til tross for globale tiltak gjennom Kyotoprotokollen 

og andre frivillige avtaler. 

I en ny studie har vi gjennomført en detaljert og 

systematisk analyse av kinesisk energiforbruk og 

tilhørende utslipp av CO 2 , SO 2 og NO x . Metoden, 

som kalles Structural Decomposition Analysis 

tilordner forandringer i fotavtrykk til et lands sluttbruk 

gjennom tid, til forandringer i underliggende 

drivkrefter som økonomisk utvikling, befolkningsutvikling, 

teknisk effektivitet og struktur. Det gir 

innsikt i viktige drivkrefter bak Kinas voksende 

utslipp, som er viktig både for kinesisk og global 

klimapolitikk. 

Utslipp i forskjellige sektorer 

I løpet av analyseperioden fra 1992 til 2002 har 

Kinas CO 2 -utslipp økt med 59 prosent, fra 2163 

millioner tonn (Mt) CO 2 til 3440 Mt CO 2 . Økt 

økonomisk aktivitet (BNP) driver utslippsveksten, 

men en effektivitetsforbedring oppveier noe av 

økningen. Ved konstant effektivitet og økonomisk 

struktur ville utslippsøkningen ha vært på hele 

2786 Mt (129 prosent). Forbedret energieffektivitet 

bidro til en reduksjon på 1245 Mt (62 prosent) 

i forhold til ”business as usual”. 

Figuren viser hvordan forandringer i etterspørsel 

har bidratt til økte CO 2 -utslipp. 56 prosent 

av de økte utslippene kan tilskrives økte kapitalinvesteringer, 

38 prosent var på grunn av økt 

forbruk i husholdningen, åtte prosent var på grunn 

av økt statlig forbruk, og -2 prosent var på grunn av 

endringer i netto handel (eksport minus import). 

Som vi ser var kapitalinvesteringer den viktigste 

drivkraften bak økningen i kinesiske utslipp. Av 

økningen i CO 2 -utslipp fra kapitalinvesteringer, 

var 78 prosent knyttet til konstruksjonsaktivitet. 

Kapitalinvesteringer, slik som investeringer i infrastruktur, 

er en viktig drivkraft for økonomisk vekst 

i utviklingsland, men baksiden er økt forurensing 

gjennom produksjon av sement, stål, glass og så 

videre. Siden viktigheten av infrastrukturinvesteringer 

avtar ettersom et land utvikler seg, er det 

sannsynlig at påvirkningene på miljøet forbundet 

med denne aktiviteten, også vil avta. På den andre 

siden kan infrastruktur lede til økte utslipp i bruksfasen, 

slik som økning i biltransport på grunn av 

nye veier. Gitt at infrastrukturen har lang levetid, 

er det viktig at Kina investerer i infrastruktur som 

møter både dets utviklingsmål og et mål om en 

framtid med lave utslipp. 

Etter kapitalinvesteringer, bidrar energibruk 

for produksjon av varer og tjenester for forbruk i 

husholdningen med 482 Mt økt CO 2 -utslipp. Av 

disse står urbane husholdninger for en økning på 

557 Mt CO 2 , mens husholdninger på landsbygda 

forårsaket en reduksjon på 88 Mt CO 2 . Kombinert 

med høyere forbruksnivå i den urbane delen av 

befolkningen, ble økningen i utslipp fra husholdningene 

drevet av store flyttestrømmer fra land 

til by, med en økning i den urbane befolkningen 

på 180 millioner og en reduksjon i befolkningen 

på landet med 68 millioner. Man antar at denne 


Store deler av det kinesiske 

samfunnet opplever en overgang 

ut fra fattigdom og til en 

mer vestlig livsstil. Dette fører 

til et enormt press på miljøet, 

skriver artikkelforfatteren. 

Foto: Scanpix 


13

60% 

50% 

40% 

30% 

20% 

10% 

0 

-10% 

trenden vil fortsette, og at andelen av befolkningen 

som bor i byer vil stige fra 38,6 prosent i 2003 til 

60,5 prosent innen 2030. 

Økningen i CO 2 -utslipp knyttet til forbruk i 

husholdningen ble først og fremst forårsaket av 

økt elektrisitetsforbruk (33 prosent), etterfulgt 

av sterk vekst i mange servicesektorer, slik som 

utdanning, fast eiendom og restaurantvirksomhet. 

Totalt er servicesektorene ansvarlig for 51 prosent 

av husholdningsutslippene. Til tross for et positivt, 

strukturelt skifte mot økt bruk av tjenester, vil et 

økt forbruk av energiintensive produkter, slik som 

elektrisitet og redskaper, utligne effektiviseringseffekter 

av strukturendringene. Økt forbruk av 

elektrisitet reflekterer økt bruk av datamaskiner, 

kjøleskap, TV og klimaanlegg. For eksempel har 

klimaanlegg, som tidligere var et tegn på rikdom, 

økt til omtrent 30 apparater per 100 husholdninger. 

Økt etterspørsel etter husholdningselektronikk 

har medført at elektronikkindustrien har 

blitt den største industrien i Kina. Denne bidro 

til rundt 8-10 prosent av BNP og 30 prosent av 

eksportverdien i analyseperioden. 

Internasjonal handel er også blitt en viktig 

drivkraft bak Kinas økonomiske vekst. Imidlertid 

har import og eksport økt i takt, og derfor er nettoeffekten 

liten. 

Hva kan andre land 

lære av Kinas erfaring? 

Det er sannsynlig – og forståelig – at Kina vil fortsette 

å strebe etter økt økonomisk vekst de nærmeste 

tiårene i et forsøk på å redusere fattigdom og 

øke livskvaliteten. Dermed er effektivitetsforbedringer, 

eller strukturelle endringer i produksjon og 

forbruk de eneste måtene å få redusert energiforbruk 

og utslipp. Det er et betydelig potensial for 

Landsbygda 

Byer 

Offentlig forbruk 

Netto handel 

Investeringer 

videre effektivitetsforbedringer gjennom å fortsette 

energieffektivisering, bytte drivstoff, bruke mer 

fornybar energi, ta i bruk CO 2 -rensing og -lagring. 

Men det er usannsynelig at teknologisk forbedring 

alene er nok til å stabilisere, enn si redusere, utslippene. 

Sterke politiske virkemidler er nødvendig 

for å ta i bruk det ubrukte potensialet i å redusere 

utslipp gjennom strukturelle forandringer. 

Den kinesiske staten har allerede gitt sterk 

støtte til strukturelle endringer gjennom det politiske 

målet om såkalt sirkulær økonomi. Den sentrale 

ideen er å lukke materielle sykluser, redusere 

input, og bidra til ombruk eller resirkulering av 

produkter og avfall for å øke ressurseffektiviteten. 

Strategien fokuserer på industrien. En utvidelse av 

det sirkulærøkonomiske paradigmet til å inkludere 

husholdningens forbruk, vil hjelpe Kina til større 

strukturelle forbedringer. 

Parallelt med politiske tiltak som retter seg mot 

innretning av produksjonssystemer og regionale 

ubalanser, er det behov for politiske retningslinjer 

som kan gi endringer i forbrukeratferd. Nye 

undersøkelser forsterker viktigheten av å drøfte 

velvære som et mål på framgang i stedet for det 

tradisjonelle økonomiske BNP-målet. Å ta for seg 

forbrukeratferd betyr ikke nødvendigvis å forbruke 

mindre, men å forbruke mer av hva som gjør oss 

lykkelige, slik som tid med familie og venner, rekreasjon 

og så videre. Mens den kinesiske rikdommen 

øker, er det viktig å oppmuntre forbrukere til å 

finne en balanse mellom materielt og ikke-materielt 

forbruk. 

Kilde 

• Peters, G. P.; Weber, C. L.; Guan, D.; Hubacek, K. Environ. 

Sci. Technol.2007, (in press) 

Oversettelse: Ola Moa Gausen. 

4,1% 4,0% 

4,6% 

10,4% 

Byggesektoren 

Jern og stålproduksjon 

Annet industriutstyr 

Annet elektronisk og kommunikasjonsutstyr 

Datamaskiner 

Motorkjøretøy og utstyr 


4,4% 

72,5% 

Forandringer i etterspørselen 

har bidratt til en stor 

økning i kinesiske CO 2 -utslipp. 

Figuren viser hvordan 

ulike typer etterspørsel har 

utviklet seg i perioden 1992 

til 2002. Hovedårsaken til 

den økte etterspørselen er 

økte kapitalinvesteringer, 

og 78 prosent av økningen 

i disse investeringene er 

knyttet til konstruksjonsaktivitet.

aktuell kommentar 

tora Skodvin 

Forskningsleder, CICERO 


(tora.skodvin@cicero.uio.no) 


Tora Skodvin 

Forsker, 

CICERO Senter 

for klimaforskning 

Den vanskelige kvotedebatten 

For noen framstår kvotehandel som et sesam-sesam for en effektiv håndtering av klimaproblemet. 

Andre oppfatter det som en litt uhederlig måte for Norge å kjøpe seg ut av sin 

klimaforpliktelse. Begge deler er lite konstruktive forenklinger av et vanskelig tema. 

Et kvotesystem betyr at det etableres et marked 

for CO 2 -utslipp. Beslutningstakere vedtar et tak 

for CO 2 -utslipp og tildeler utslippsrettigheter 

til aktørene i systemet, for eksempel land eller 

bedrifter, i henhold til dette taket. Aktører som 

har større utslipp enn de har rett til å slippe ut 

står overfor et valg: De kan redusere utslippene 

sine selv, eller de kan betale noen andre for å 

gjøre det. Dersom andre aktører i systemet kan 

redusere utslippene til en lavere pris, kan aktøren 

kjøpe ekstra utslippsrettigheter fra andre framfor 

å gjennomføre reduksjonen selv. Et kvotesystem 

som fungerer etter hensikten er ikke juks. 

Utslippsbegrensningen ligger fast og det er ikke 

vanskelig å overvåke systemet for å forsikre seg 

om at målet nås. 

“Vårt langsiktige fokus må være ret- 

tet mot å finne mest mulig effektive 

virkemidler for å sikre nødvendig 

teknologiutvikling og -overføring.” 

Problemet er imidlertid at det i dag ikke finnes 

et internasjonalt kvotesystem som omfatter alle 

de største utslippslandene. I den norske debatten 

har det for eksempel vært mye snakk om 

kvotekjøp fra Kina. Men Kina er ikke med i et 

internasjonalt kvotesystem og har derfor ingen 

utslippsrettigheter å selge. Det man snakker om, 

er den ”kvotehandelen” som foregår gjennom 

I denne spalten vil CICEROs egne medarbeidere 

alternere på å kommentere aktuelle spørsmål i 

klimadebatten. 

Kyoto-protokollens grønne utviklingsmekanisme 

(CDM). Kyoto-protokollen åpner for at 

industriland kan gjøre prosjektbaserte investeringer 

i utviklingsland som bidrar til å redusere 

utviklingslandets CO 2 -utslipp samtidig som 

investeringen også har en positiv effekt på landets 

økonomiske utvikling. Utslippsreduksjonen som 

oppnås gjennom investeringen kan så godskrives 

industrilandets utslippsregnskap. 

Men ”kvotehandel” gjennom CDM er ikke 

uproblematisk. I motsetning til et kvotesystem, 

forutsetter ikke CDM at det er etablert et tak 

for CO 2 -utslipp. Utslippsreduksjonen må derfor 

beregnes i forhold til et antatt utslippsnivå dersom 

prosjektet ikke var blitt gjennomført. Videre 

beregnes effekten på prosjektbasis, ikke for økonomien 

som helhet. I forrige nummer av Klima 

viste SSB-forskerne Solveig Glomsrød og Knut 

Einar Rosendahl hvordan dette kan lede til en 

overvurdering av reduksjonseffekten, fordi man 

ikke tar høyde for at utslippsreduksjoner som 

oppnås innenfor rammen av ett CDM-prosjekt 

kan lekke ut igjen i en annen del av økonomien. 

Derfor er det misvisende å snakke om ”kvotehandel” 

med Kina som om det dreier seg om kjøp 

og salg av CO 2 -kvoter i et genuint internasjonalt 

marked. 

Betyr det at vi skal avstå fra å benytte CDMmekanismen? 

Nei. Kinas utslipp vokser mye og 

fort. Klimagasser er virksomme i atmosfæren i 

lang, lang tid. Dersom vi kan bidra til å dempe 

veksten i Kinas utslipp nå, vil det ha stor betydning 

for framtidens globale klima. Men vårt 

langsiktige fokus må være rettet mot å finne mest 

mulig effektive virkemidler for å sikre nødvendig 

teknologiutvikling og -overføring. Svakhetene i 

CDM-systemet gir grunnlag for berettiget tvil 

om hvor effektivt dette systemet er som også bør 

legges til grunn i avveiningen av om tiltak skal 

gjennomføres hjemme eller ute. 

15

HanS Martin SeiP 

Professor emeritus, CICERO 


(h.m.seip@kjemi.uio.no) 

CO2-utslippene øker 

raskere enn antatt 

En ny analyse viser at de globale utslippene av CO øker raskere enn FNs klimapanel har 

2 

antatt i sine mest pessimistiske utslippsscenarier. 

Den raske økningen i CO 2 -utslippene henger sammen 

med økning i folketall og rask økning i bruttonasjonalprodukt 

(BNP) per person. Energibruken 

per BNP-enhet, som avtok fra 1980 og frem til 

rundt år 2000, og dermed oppveide noe av økningen 

i de andre faktorene, har flatet ut eller økt litt 

de siste årene. Det illustrerer de store utfordringene 

vi står overfor. 

Øker faretruende raskt 

CO 2 er den klart viktigste drivhusgassen og 

konsentrasjonen i atmosfæren øker faretruende 

raskt. Utviklingen og årsakene til økningen er 

nylig analysert av Raupach og medarbeidere. De 

tar ikke med utslipp forårsaket av endret bruk av 

land som har vært temmelig stabilt i senere år. Først 

sammenlikner de reelle utslipp frem til 2005 med 

seks scenarier benyttet av FNs klimapanel (IPCC) 

og to utslippsscenarier som vil stabilisere CO 2 - 

konsentrasjonen på henholdsvis 450 og 650 ppm 

(milliondeler CO 2 ). For å estimere reelle utslipp 

benytter de utslippsberegninger fra to ulike kilder. 

Disse er ikke helt identiske. Det er imidlertid 

Den raske økningen i CO -utslipp- 

2 

ene henger sammen med økning 

i folketall og rask økning i bruttonasjonalprodukt 

(BNP) per person. 

foruroligende at begge utslippsestimatene ligger 

på eller litt over det mest pessimistiske IPCC scenariet 

(A1F1) i 2004 og 2005. Siden år 2000 har 

den reelle veksten vært raskere enn antatt i A1F1 

scenariet. 

Raupach og medarbeidere ser på utviklingen 

i fire land (USA, Kina, India og Japan) og fem 

grupper av land. Utviklingslandene har samlet 

omtrent 80 prosent av verdens befolkning. Likevel 

har de bare stått for 23 prosent av de samlede 

CO 2 -utslippene siden den industrielle revolusjon 

og 41 prosent av utslippene i 2004. Derimot bidro 

de betydelig til veksten i utslippene i perioden 

2000 - 2004, hele 73 prosent, der Kina stod for vel 

50 prosent. 

Årsaken til utslippsøkningen 

Videre analyserer Raupach og medarbeidere 

årsakene til utviklingen ved å studere fire faktorer: 

Folketall, BNP per individ, energiintensitet 

(energiforbruk/BNP) og CO 2 -utslipp delt på 

energiforbruk. 

Ser vi på verden totalt, skyldes den kraftige 

økningen i utslippene etter 1980 til dels økt befolkning, 

men BNP per person har også økt kraftig. 

Frem til de aller sist årene ble økningen i utslipp 

dempet av at energiintensiteten gikk ned, det vil 

si at det ble brukt mindre energi for å produsere 

varer for en gitt verdi. Denne gunstige utviklingen 

er enten snudd eller flatet ut de siste årene. En 

viktig oppgave må være å igjen få bedret energiintensiteten. 

CO 2 -utslippet per energienhet varierer 

ikke så mye etter 1980, men viser noe av den 

samme tendensen som energiintensiteten, en svak 

nedgang i mesteparten av perioden, men en svak 

økning de siste årene. Denne trenden er temmelig 

lik i alle regionene og tyder på liten endring i det 

relative bidraget fra ulike energibærere etter 1980. 

Referanse 

• M. R. Raupach og medarbeidere, 2007. Global and regional 

drivers of accelerating CO 2 emissions. Proc. National Academy 

of Sciences of the USA (PNAS), Vol. 104, no. 24, 10288- 

10293. 



BEFOLKNINGSVEKST. 

Utslipp ene av klimagasser 

øker på grunn av befolkningsvekst 

og høyere 

forbruk. 

Foto: Scanpix 

17

Silje Pileberg 

Informasjonskonsulent, 


(s.i.pileberg@ 

cicero.uio.no) 

Etterlyser fond til 

fornybar energiutvikling 

Utviklingsland trenger en dreining mot en bærekraftig energiutvikling, men de investeringene 

som blir gjort i dag, er ikke tilstrekkelige. 

– Opprett egne fond, foreslår CICERO-forsker Lin Gan. 

Kina har passert USA som største utslipper av 

klimagasser og er et eksempel på hva verden kan 

vente seg framover: Raskt voksende økonomier 

med lite miljøvennlige energiløsninger fører til 

raskt stigende utslipp. Den kinesiske regjeringen 

har prøvd å møte problemet ved å vedta at landets 

energieffektivitet skal økes med 20 prosent 

innen 2010, og at 16 prosent av all elektrisitetsproduksjon 

skal være fornybar i 2020. Dette 

inkluderer store vannkraftverk. Lin Gan mener 

målene kunne vært høyere dersom bedrifter fikk 

bedre forutsetninger for å investere. 

– Banker er ikke kjent med bærekraftige energiprosjekter, 

og selskap som ønsker å gjøre investeringer 

har problemer med å få tilgang på kapital, 

forklarer Lin Gan, som selv er kinesisk. 

– Ubegrenset marked 

Nå har han et forslag han mener vil kunne være 

en løsning: Opprett egne fond for bærekraftig 

energiutvikling i utviklingsland. Med bærekraftig 

energiutvikling mener han både energisparende 

prosjekter og investeringer i fornybar energi. 

Finansieringen av fondene kan komme både 

fra enkeltstater, næringsliv og institusjoner som 

Verdensbanken. 

“Kina har store ressurser, for 

eksempel vind og sol. Der er 

ikke nok investeringer i disse 

ressursene i dag.” 

– Dette vil være en mulighet både til å tjene penger 

til å bidra til sosial utvikling og fattigdomsbekjempelse. 

Investeringer i bærekraftig energi har gode 

forutsetninger for å lønne seg, sier Gan. 

CICERO-forsker Lin Gan ønsker at det opprettes 

egne fond for bærekraftig energiutvikling i 

utviklingsland. 

Selv kjenner han best til det kinesiske markedet. 

Dette karakteriserer han som ubegrenset. 

– Kina har store ressurser, for eksempel vind og 

sol. Der er ikke nok investeringer i disse ressursene 

i dag. Og nå har den kinesiske regjeringen gitt 

fornybar energiutvikling høy prioritet. 

Offentlig og privat samspill 

Det han ønsker, er et samspill mellom to typer 

fond: Den ene typen skal være fond som baserer 

seg på donasjoner og statlige bevilgninger. Disse 

fondene skal fungere som en sikkerhet for de andre 

fondene, som bedrifter investerer i. Mulighetene 

for inntjening ligger i de sistnevnte fondene. Disse 

fondene baserer seg ikke på løyvinger og donas- 


Foto: Petter Haugneland.

joner, men derimot på penger som 

næringslivsaktører låner ut. 

– På denne måten oppmuntrer 

offentlige aktører næringslivet til 

å gjøre investeringer i bærekraftig 

energi. Risikoen næringslivet 

opplever blir betydelig redusert, 

sier Lin Gan. 

Han mener det er bedre for 

utenlandske næringslivsaktører å 

investere i energiprosjekter gjennom 

fond enn gjennom direkte 

investeringer. 

– Et norsk selskap vil ikke vite 

hvor det skal investere dersom 

det for eksempel skal inn i Kina. 

Selskapet vil også mangle nettverk. 

Et firma innad i Kina vil kjenne 

markedet, og investeringsrisikoen 

vil dermed være lavere, sier han. 

Foreslått for FN 

Det finnes allerede flere fond som 

investerer i næringsliv i utviklingsland. 

Noen investerer også i 

bærekraftige energiløsninger. 

Det Gan etterlyser, er en større 

satsing på fond for bærekraftig 

energi, noe som blir mer realistisk 

dersom det blir etablert et godt 

rammeverk. FN kunne etablere et 

slikt ramme verk, mener Gan. 

Stiftelsen UN Foundation og 

flere FN-kontorer har signalisert 

interesse for forslaget, ifølge forskeren. 

Men selve fondene trenger 

ikke å opprettes i regi av FN. 

– Fondene kan være både internasjonale, 

nasjonale og regionale. 

Allerede eksisterende fond, som 

for eksempel Statens Pensjonsfond 

Utland, kan for eksempel kanaliseres 

delvis inn mot slike formål, 

sier han. 

Han forteller at han har merket 

behovet for slike fond gjennom 

forespørsler fra næringslivet. 

Samme dagen som han blir 

intervjuet av Klima, mottar han en 

telefon fra en britisk bedrift som er 

interessert i å gjøre investeringer i 

bioenergi – gjennom fond. 

– I dette markedet ligger det 

store muligheter, også for 

Norge, fastslår Lin Gan. 


Illustrasjonsfoto: Stock.xchng 

Solen ute av bildet? 

SOLNEDGANG. Solen har avtatt i styrke de siste 20 årene og kan ikke forklare den siste tids 

globale oppvarming, ifølge et nytt forskningsarbeid. 

Selv om det er nær allment akseptert at utslipp av drivhusgasser er hovedårsaken til økningen 

i global temperatur i senere år, er det stadig enkelte forskere som tilskriver endringer på 

solen en betydelig del av økningen. Et nytt forskningsarbeid synes å vise at dette ikke kan 

være tilfellet de siste 20 år. 

Forfatterne går først gjennom tidligere arbeider som har funnet indikasjoner på sammenheng 

mellom solens aktivitet og temperaturen på jorden. De finner at det er sannsynlig 

at endringer i temperaturen i første halvdel av forrige århundre og tidligere i noen grad 

var bestemt av variasjoner i solaktiviteten, men at dette ikke er tilfellet etter 1985. 

Forfatterne ser på tre foreslåtte, mulige sammenhenger mellom solaktivitet og global 

overflatetemperatur knyttet til variasjon i 

1) Total innstråling fra solen (innstrålingstetthet) (TSI) 

2) UV-innstråling fra solen 

3) Kosmisk stråling og dermed dannelsen av skyer 

For perioden 1975-2006 sammenlikner de temperaturavviket fra gjennomsnittet for 

1951-1980 med observasjoner av parametere som gir indikasjoner på solens aktivitet og 

har vært trukket fram for å begrunne påvirkningen på global temperatur (solflekkantall, 

TSI, magnetisk fluks og antall nøytroner dannet i atmosfæren på grunn av kosmisk 

stråling). Etter omkring 1985 viser disse fire observasjonsseriene en utvikling i motsatt 

retning av det som skulle gi temperaturøkning. Temperaturøkningen i denne perioden kan 

derfor ikke forklares med endringer i solens aktivitet. 

”Soltilhengerne”, blant andre Henrik Svensmark som fremmet hypotesen om at 

endringer i kosmisk stråling var bindeleddet mellom solaktivitet og jordens temperatur, 

har imidlertid ikke gitt helt opp. Det argumenteres blant annet med at det kan være en 

forsinkelse mellom endret solaktivitet og virkning på temperaturen siden havet trenger 

lang tid på å tilpasse seg endringene. Andre forskere finner dette lite sannsynlig (se 

kommentar artikkel av Schiermeier i Nature). 

Resultatene til Lockwood og Frölich betyr ikke at en kan slutte å forske på sammenhenger 

mellom solaktivitet og klima. Siden de fant at trendene knyttet til solaktivitet i 

senere år har vært motsatt det som skulle gi oppvarming, er det mulig at endringer på solen 

isolert sett skulle gitt en avkjøling, men at denne har vært liten i forhold til oppvarmingen 

fra drivhusgassene. I så fall er klimaet mer følsomt for konsentrasjonen av drivhusgasser 

enn antatt. Dersom trenden i solaktivitet fortsetter, kan det motvirke virkningen av 

utslipp av drivhusgasser, dersom den snur, vil det bety en oppvarming i tillegg til drivhuseffekten. 

Foreløpig er det ikke mulig å si i hvilken betydning dette har. 

Referanser 

• M. Lockwood and C. Frölich, Recent oppositely directed trends in solar climate forcings and the global mean 

surface air temperature. Proceedings of the Royal Society A, doi:10.1098/rspa.2007.1880. http://www.journals. 

royalsoc.ac.uk/content/h844264320314105/ 

• Q. Schiermeier, No hiding place for greenhouse sceptics, Nature, 448 (2007), 8-9. 


19 19


Professor emeritus, CICERO 

Senter for kliamforskning 

(h.m.seip@kjemi.uio.no) 

Større del av CO 2-utslippene 

blir i atmosfæren 

Bare vel halvpartene av CO -mengden som slippes ut i atmosfæren blir der, resten 

2 

tas opp av havet eller økosystemer på land. Det har vært antatt at disse opptakene vil 

svekkes ved forventede klimaendringer. Nye observasjoner synes å bekrefte en slik utvikling. 

Havet tar opp en betydelig del av de menneskeskapte 

CO 2 -utslippene, omtrent 2,2 milliarder tonn 

karbon per år (PgC/år) av omtrent 7,2 PgC/ 

år (utslipp som skyldes endret bruk av land ikke 

inkludert) ifølge den siste rapporten fra FNs klimapanel. 

Ett tonn karbon svarer til omtrent 3,67 

tonn CO 2. 

Det har vært antatt at global oppvarming vil 

føre til at en mindre del tas opp i havet, men det 

har vært vanskelig å kvantifisere effekten. Et nytt 

arbeid i Science viser imidlertid en slik endring. 

Le Quéré og medarbeidere studerte opptaket 

over tid i Sørishavet og havområder nord til 

omtrent 45°S. Observerte CO 2 -konsentrasjoner 

i atmosfæren sammenliknes med modellerte 

verdier under ulike antagelser om opptak i havet. 

Opptaket settes til verdien som gir best overensstemmelse 

med observasjonene. De ser på fire 

perioder, den lengste fra 1981 til 2004. I denne 

perioden har de data fra 11 målestasjoner, for kortere 

perioder finnes det data fra flere stasjoner. 

Opptaket har avtatt i havet 

For perioden 1981-2004 finner de at opptaket 

har avtatt med omtrent 0,03 PgC/år per tiår. 

(0,03 PgC/år er 30 millioner tonn karbon per 

år eller omtrent110 millioner tonn CO 2 ). Siden 

CO 2 -konsentrasjonen i atmosfæren har økt i denne 

perioden, skulle en vente at opptaket hadde økt 

dersom en ser bort fra andre endringer. Le Quéré 

og medarbeidere finner at økningen under slike 

forhold skulle vært omtrent 0,05 PgC/år per 

tiår. Dette betyr at det er andre endringer som 

forårsaker en svekkelse av opptaket på omtrent 

0,08 PgC/år per tiår. Forfatterne gjør diverse 

beregninger for å kartlegge hvor følsomt resultatet 

er for ulike antagelser. Spredningen de finner i 

resultatene er relativt liten; i alle tilfellene er den 

beregnede trenden signifikant forskjellig fra det en 

forventer bare ut fra økningen i CO 2 -konsentrasjo- 

nen i atmosfæren (signifikansnivå > 90 %). Endringen 

i opptaket per tiår er betydelig sammenliknet 

med totalopptaket i det studerte havområdet som 

er antatt å ligge mellom 0,1 og 0,6 PgC/år. 

Forfatterne mener opptaksendringen henger sammen 

med vindøkning som påvirker blandingen 

i havet. Vindøkningen kan være et resultat av 

svekkelse av ozonlaget og global oppvarming. 

Mindre vekst i tropisk skog 

En annen studie har sett på opptak i vegetasjon. Det 

har vært antatt at økt CO 2 -konsentrasjon i lufta vil føre 

til økt plantevekst (karbongjødsling), men resultatene 

av ulike undersøkelser har sprikt ganske mye. Feeley 

og medarbeidere har studert endringer i veksten av 

tropiske trær i Panama og Malaysia. Studiene i feltet i 

Panama startet i 1981/82, og målinger for å bestemme 

veksten ble foretatt i 1985, 1990, 1995, 2000 og 2005. 

I feltet i Malaysia startet undersøkelsene i 1986, og 

veksten er beregnet basert på nye målinger i 1990, 

1995 og 2000. Resultatene til Feeley og medarbeidere 

er klare, trærne viser gjennomgående avtakende vekst 

i undersøkelsesperioden. Endringene viste signifikant 

korrelasjon med regionale klimaendringer. Selv om 

veksten av trærne avtar, er det ikke sikkert at det totale 

CO 2 -opptaket avtar; det er for eksempel mulig at 

mer karbon går til røttene eller til å produsere blader. 

Undersøkelsene er imidlertid et signal om at karbonopptaket 

i tropiske skoger kan avta i fremtiden som 

en følge av klimaendringer. 

Referanser 

• C. Le Quéré og medarbeidere, 2007. Saturation of the Southern 

Ocean CO 2 sink due to recent climate change. Science 

express, 17 May 2007. 

• K. J. Feeley og medarbeidere, 2007. Decelerating growth in 

tropical forest trees. Ecology Letters, 10, 461-469. 



MINDRE OPPTAK. To nye forskningsarbeider 

viser at havet og tropisk 

skog kan ta opp mindre av våre 

CO -utslipp ved framtidige klima- 

2 

endringer. 

Foto: Stock.xchng 

21

kirSten ulSrud 

Førstekonsulent, Institutt 

for sosiologi og samfunnsfag, 

UiO (kirsten.ulsrud@sosiologi.uio.no) 

Siri erikSen 

Post doktor, Institutt for 

sosiologi og samfunnsfag, 

UiO (siri.eriksen@sosiologi. 

uio.no) 

Tilpasning til klimaendringer 

i bistandsarbeidet 

Tilpasning til klimaendringer må innarbeides i alle deler av bistandssamarbeidet, ikke 

bare i den miljørettede bistanden. Dette er hovedbudskapet i en ny forskningsrapport 

om fattigdom og klimaendringer som er utarbeidet for Norad. 

Ikke bare kan klimautfordringene sette resultatene 

av bistandsprosjekter innenfor alle sektorer i fare - 

tiltak innen alle bistandssektorer påvirker i tillegg 

fattiges sårbarhet og deres kapasitet til å tilpasse seg 

overfor klimaendringer. 

FNs klimapanel har i år kommet ut med fjerde 

hovedrapport, og sikkerheten om menneskeskapte 

klimaendringer øker stadig. Utslipp som allerede 

er gjort vil føre til fortsatt oppvarming de neste 

tiårene. Og uansett om verdenssamfunnet klarer å 

redusere utslipp dramatisk framover, vil det derfor 

bli nødvendig å finne måter å takle klimaendringer 

på for å unngå menneskelig lidelse, økonomiske 

tap og redusert livskvalitet. I tillegg er det helt 

nødvendig å redusere klimagass-utslippene sterkt 

i løpet av de neste tiårene, for å unngå ytterligere 

problemer. 

Bistand må ikke øke sårbarheten 

Det blir ofte satt likhetstegn mellom fattigdom og 

sårbarhet overfor klimaendringer. Mange fattige er 

utvilsomt svært utsatt, men likevel er det viktig å få 

fram et mer nyansert bilde. Variasjonen er stor for 

hvordan mennesker og lokalsamfunn vil bli rammet 

innenfor både rike og fattige land. Samfunnets 

sårbarhet skapes av en rekke ikke-klimatiske 

faktorer og prosesser som tap av sysselsetting, 

svekkelse av sosiale nettverk, tap av lokalkunnskap, 

politisk og økonomisk marginalisering, miljøforringelse 

og redusert tilgang til viktige naturressurser. 

Alle fattige er ikke nødvendigvis like sårbare 

eller sårbare av samme grunn. I et lokalsamfunn 

kan relativt rikere grupper også være sårbare, for 

eksempel irrigasjonsbønder som er avhengige av en 

spesialisert inntektskilde. Fattigdom og sårbarhet 

bør ikke betraktes som to sider av samme sak, for 

tiltak for utvikling og fattigdomsreduksjon fører 

ikke automatisk til redusert sårbarhet overfor 

klimaendringer. Enkelte tiltak kan til og med øke 

sårbarheten overfor klimabelastninger for mange 

fattige. Når mangroveområder blir gjort om til 

rekeoppdrettsanlegg, for eksempel, kan det gi 

høyere inntekter men samtidig øke kystsamfunnets 

sårbarhet overfor stormer. I noen områder 

har lokale frøsorter som var godt tilpasset lokale 

klimaforhold forsvunnet på grunn av utviklingsprosjekter 

i jordbruket. Tap av lokal kunnskap og 

vern og privatisering av landområder ekskluderer 

fattige fra ressurser og reduserer potensialet til 

å tilpasse næringsaktiviteter til vanskelige og 

varierende klimaforhold. Utviklingstiltakene må 

derfor foregå på en måte som tar spesielle hensyn 

til hvordan klimaendringer, sammen med en rekke 

andre belastninger, påvirker fattiges situasjon. 

Klimatilpasning – et bredt 

utviklingstema 

Det er viktig at bistand ikke bare bidrar til å 

redusere fattigdom, men også til å redusere 

klimasårbarhet og gi folk en større kapasitet til å 

tilpasse seg klimaendringer. Erfaringer tyder på 

at fattigdom slik kan reduseres på en mer effektiv 

Ny rapport 

Artikkelen bygger på rapporten ”Climate change 

adaptation and poverty reduction: Key interactions and 

critical measures”, skrevet av Siri Eriksen, Richard Klein, 

Kirsten Ulsrud, Lars Otto Næss og Karen O’Brien. 

Rapporten er skrevet for Norad og utgitt av GEHCSprosjektet 

(Global Environmental Change and 

Human Security Project). Den fullstendige rapporten 

finnes på www.gechs.org/reports, og papirutgaven 

kan fåes på GECHS-kontoret, Institutt for sosiologi 

og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo, 

tlf. 22 84 43 86, e-post info@gechs.org 


måte enn dersom klimaaspektet ikke blir tatt 

hensyn til. Hvordan kan man få til slike vinn-vinnløsninger? 

Som en begynnelse bør et bistandstiltak 

redusere fysiske skader fra klimabelastninger. 

Hvordan kan for eksempel boliger og infrastruktur 

i fattige byområder gjøres mindre utsatt for skade 

under sykloner og flommer? Slike tiltak for å 

redusere klimarisiko, er den typen klimatilpasning 

som hittil ofte er blitt foreslått innen bistand. Men 

utviklingstiltak må også redusere underliggende 

årsaker til klimasårbarhet blant mennesker og befolkningsgrupper, 

og øke deres kapasitet til å tilpasse 

seg. Slike hensyn krever et helt nytt perspektiv på 

tilpasning. For eksempel har en studie i Kenya vist 

at støtte til sivilsamfunn og fredskomiteer kan være 

den mest effektive måten å redusere sårbarheten 

på i noen områder. Der det fantes velfungerende 

fredskomiteer i ellers konfliktfylte områder var det 

mulig å opprettholde handel mellom forskjellige 

folkegrupper, en viktig inntektskilde i tørkesituasjoner. 

For å oppnå vellykket klimatilpasning bør fattigdomsreduksjonen 

bygge på en grundig forståelse 

av fattiges situasjon, strategier, kunnskapsbeholdning, 

sterke sider og lokale muligheter. Det er også 

vesentlig å forstå lokale klima- og naturforhold 

og det potensialet de utgjør for befolkningen, 

for eksempel for lokal energiforsyning. Uten slik 

forståelse står man i fare for å gjennomføre tilpasningstiltak 

som vil øke fattige menneskers sårbarhet 

overfor klimaendringer, som for eksempel storstilt 

vannkraftutbygging som bedrer energitilgang til 

industri og sentrale områder, men som kan gjøre 

INNTEKT. Skogprodukter 

er viktige kilder til mat og 

inntekt for fattige og er godt 

tilpasset lokale klimaforhold. 

Foto: Siri Eriksen 


Foto: Siri Eriksen 

beiteområder og skogsområder som fattige folk 

overlever av i en tørke helt utilgjengelige. 

Bistanden må satse på tilpasning 

Det er stor dynamikk og kompleksitet i fattiges 

virkelighet, både på grunn av mangfoldet av aktiviteter 

for å skaffe mat og inntekt, og fordi aktivitetene 

veksler mellom steder ettersom sesonger og 

muligheter forandrer seg. Inngrep for tilpasning 

til klimaendringer bør derfor gå lenger enn til å 

se på jordbrukssektoren. Blant annet vil det være 

VANNRETTIGHETER. 

Ved å fremme fattiges tilgang 

og rettigheter til vann, kan 

risikoen for tørke reduseres. 

23

ehov for å gjøre det lettere å krysse landegrenser, 

samt å skape pålitelige kanaler for hjemsending av 

penger fra migrasjonsarbeid. Slike tiltak vil legge 

til rette for mobilitet og fleksibilitet og dermed 

”… støtte til sivilsamfunn og fredskomiteer 

kan være den mest 

effektive måten å redusere 

sårbarheten på i noen områder.” 

øke kapasiteten til å tilpasse seg. Mulighetene til 

inntekter og klimatilpasning kan også forbedres 

ved lokalt tilpasset treplanting innen landbruket, 

kollektiv forvaltning av skogs-, fiske og viltressurser 

og stimulering av markedskanaler for lokale, klimatilpassede 

produkter med høy verdi. Eksempler 

fra tørre områder er lokal frukt, for eksempel 

Amarula, treprodukter som Gummi arabica, samt 

oljevekster som Jatropha. Behovet for å redusere de 

fattiges sårbarhet og styrke deres tilpasningsstrategier 

innebærer at bistanden både må utvikle 

kompetanse og satse målrettet på tilpasning som et 

bredt utviklingsspørsmål. Dermed bør tilpasning 

til klimaendringer inngå i alle sektorer av bistandsarbeidet. 


Foto: Siri Eriksen Foto: Siri Eriksen 

LAGRINGSTEKNIKKER. Småhandel 

er en vanlig økonomisk aktivitet 

blant fattige. Når avlingen slår feil, 

for eksempel ved tørke og flom, 

kan inntektene være marginale. 

Nye lagringsteknikker er ett av tiltakene 

som kan redusere bønders 

sårbarhet. 

ØKONOMISK MARGINALISERING. 

Mangel på helsetjenester og vannforsyning 

er blant årsakene til at mange 

er sårbare for økt forekomst av tørke 

på landsbygda. Dette er en av få og 

spredte vannposter i Kitui-området i 

Kenya.

okanmeldelse 

elin leruM boaSSon 

Forsker, Fridtjof Nansens 

Institutt (elb@fni.no) 

Tittel: GASSKRAFT. 

Tjue års klimakamp. 

Forfatter: Andreas 

Tjernshaugen 

Forlag: PAX 

Språk: Norsk 

Utgitt/Trykket: 2007 


Gasskraftkampens 

historiebok 

”Gasskraft – tjue års klimakamp” er den norske gasskraftkampens historiebok. Som 

tidligere leder av Natur og Ungdom frydet jeg meg stort over de gnistrende beskrivelsene 

av betydningsfulle hendelser for norske gasskraftmotstandere. Som statsviter 

kunne jeg fråtse i et vell av nye detaljer om det politiske spillet. 

Gasskraftsaken er teknisk og økonomisk komplisert 

og de politiske prosessene er innfløkte. 

Andreas Tjernshaugen briljerer med sin oversikt 

og innsikt i det komplekse saksforholdet. Likevel 

er dette først og fremst historien om hvordan 

miljøbevegelsen har formet gasskraftsaken og 

hvordan gasskraftsaken igjen har formet norsk 

miljøbevegelse. Antagelig vil de fleste som selv 

har hatt deltatt i diskusjonene – også gasskrafttilhengere 

– ha glede av Tjernshaugens beretning. 

Lesere som ikke har opplevd konfliktene på nært 

hold vil nok ha større problemer med å følge 

med på ferden. 

Boka starter med en beskrivelse av gasskraftsaken 

som en videreføring av miljøbevegelsens 

kamp mot vassdragsutbygginger på sytti- og 

åttitallet. Deretter forteller Tjernshaugen om 

gasskraftkampen frem til 2001. Så følger et eget 

kapittel som presenterer diskusjonene om CO 2 

rensing som særegent fenomen, før forfatteren 

går tilbake til en kronologisk beskrivelse av gasskraftsakens 

utvikling 

frem til i dag. I 

1997 bestemte 

Jagland-regjeringen 

at klimagassutslipp 

skal behandles 

etter forurensingsloven, 

og at 

utslipps tillatelsene 

må være gitt før 

byggestart. Slik jeg 

ser det var dette 

avgjørende for 

gasskraftstridens 

videre utvikling. 

Isoleringen av 

rensedebatten 

i boka hindrer 

dette i å komme klart fram. Samtidig blir Bellonas 

rolle urettmessig tonet ned og Hydros 

renseforslag i 1998 forblir uforståelig. 

Boka har verken innledningskapittel eller 

forklarende innledninger til de ulike kapitlene. 

Dette gjør leseopplevelsen unødvendig forvirrende. 

For uinnvidde lesere vil nok forståelsen 

reduseres ytterligere fordi nøkkelfaktorer, som 

gasskraftverkenes antatte betydning for norske 

utslipp og hvordan handel med klimakvoter 

fungerer, ikke forklares. Mens miljøbevegelsens 

håndtering av gasskraftsaken blir plassert i en 

større historisk kontekst, beskrives ikke konteksten 

som formet presset for utbygging. Dette 

svekker bokas verdi som politisk analyse – men 

så hevder da også Tjernshaugen at dette er et 

journalistisk produkt, ikke forskning. 

Tjernshaugens fokus på personer og politiske 

intriger bidrar til å gjøre teksten spennende. 

Samtidig blir personfokuset noen ganger så stort 

at det hindrer innsikt i de dypere strukturelle 

forholdene som har formet maktkampen om 

gasskraft i Norge. Tjernshaugen kommer – 

nærmest i forbifarten – inn på at prisutviklingen 

på gass og elektrisitet har hatt betydning for 

gasskraftsakens utvikling. Dersom han hadde 

vist hvordan gasskraftsaken vokste fram samtidig 

som det norske energisystemet ble liberalisert, de 

nordiske energimarkedene ble integrert og gassvirksomheten 

eksploderte etter oljeprissjokket 

sent på åttitallet, ville hovedtrekkene rundt gasskraftsakens 

utvikling kommet tydeligere frem. 

Kritikken til tross; Tjernshaugens bok har 

utvilsomt stor verdi som historisk beretning. Jeg 

anbefaler å lese boka for alle som ønsker å forstå 

tidligere – og framtidige – gasskraftdiskusjoner. 

25

debatt 

Debattinnlegg kan sendes det til admin@cicero.uio.no. Vennligst begrens debattinnlegget til 1500 

tegn. Klimas redaksjon forbeholder seg retten til å forkorte innlegg. Fullt navn skal alltid vedlegges. 

DEBATT 

Vanskelige klimatiltak 

Helge dyre Meen 

I Klima 1-2007 påpekes det at det er vanskelig 

for forskerne å nå fram med nødvendig tyngde i 

klimadebatten. Politikere og andre kappes nå om 

å vise handlekraft og foreslår diverse tiltak for å 

redusere utslipp av klimagasser - helst på en slik 

måte at det ikke koster oss noe i vårt daglige liv. 

Jeg er redd for at tiltak blir satt i gang uten at 

man tenker over konsekvenser av tiltakene. Et par 

eksempler – det finnes mange flere: 

Biobrennstoff for biler: Vil kunne bidra positivt 

i CO -regnskapet. Men behovet er stort - mye av 

2 

framstillingen av etanol/diesel vil være fra korn, 

sukker, raps, matoljer. Drivstoff til biler kommer 

i konkurranse med mat til mennesker. Og noen 

steder hogger man ned regnskog for å dyrke soya - 

neppe særlig bra for CO -regnskapet. 

2 

Etanol har vært betraktet som et ”renere” 

brennstoff enn bensin, og derfor bedre for det 

lokale miljø. Men nyere undersøkelser kan tyde på 

at helseskadene kanskje blir større av etanoleksos 

enn avgasser fra bensin (New Scientist, 10. June 

2006). Etanol fører til 20 ganger så mye acetaldehyde 

som bensin, men mindre carcinogener 

som benzene og butazolidine. Acetaldehyde kan 

sammen med sollys danne mye bakkenært ozon, 

som er sterkt irriterende for luftveiene – ille for oss 

alle, men verst for personer med astma, kronisk 

bronkitt eller hjertesykdom. H2 som drivstoff ville 

vel vært det ideelle, forutsatt at gassen ble produsert 

på miljøvennlig måte. 

Kjernekraft: Innvendingene er jo mange og 

velkjente, selv om entusiastene mener de med 

moderne teknikk og sikkerhetssystemer kan 

overvinne dem. Men ett problem er kommet lite 

fram: Påvirkning av radioaktiv stråling for folk som 

arbeider i uran- eller thoriumgruvene, og radioaktiv 

forurensning i områdene omkring gruvene fra 

slagghauger. etc. 

Tiltak har altså flere ulike aspekter. Politikere 

og beslutningstakere bør ha god kjennskap til slike 

problemer. 

Kan Klima lage et spesialnummer om tiltak 

for å begrense klimagassutslipp, og presisere både 

fordeler og ulemper/skadevirkninger? Et slikt 

spesialnummer burde da sendes alle stortingsrepresentanter, 

ordførere og diverse andre. 

Innlegget er forkortet. 

DEBATT 

Kjøp av CO2-kvoter – en ønsket umulighet? 

toM bØckMann 

Noen vil gjerne kjøpe CO 2 -kvoter, mens andre anbefaler 

at de norske forpliktelser i all hovedsak tas 

ved tiltak her hjemme. Heller lite siver ut i det offentlige 

rom om de bakenforliggende argumenter 

for at det faktisk vil foreligge en slik fremtidig 

valgmulighet. 

La oss nå se på noen av forutsetningene rundt 

fremtidens globale menneskeskapte CO 2 -utslipp: 

Totalt i verden slippes ut omtrent 25 milliarder 

tonn antropogent CO 2 . FNs klimapanel mener 

det vil være helt nødvendig å redusere disse utslipp 

med minst 50 prosent før 2050. Altså må utslippene 

globalt ned til 12-13 milliarder tonn CO 2 i 

løpet av vel 40 år. 

I dag slipper OECD-landene ut omtrent 13 

tonn CO 2 per innbygger, mens resten av verden 

slipper ut ca to tonn per innbygger. Vi må tro at 

verdens befolkning på et tidspunkt gis anledning 

til en lik mengde (kvote) CO 2 -utslipp per individ, 

og at dette vil stadfestes i den globale post-Kyoto 

avtale. Jeg velger å anta at slike like utslipp skal 

være realisert senest i 2050. Kloden vil på dette tidspunkt 

telle minst sju milliarder mennesker, hvilket 


vil si at den enkeltes utslippsmengde må begrenses 

til to tonn årlig. For alle! Dette betyr grovt sett at 

OECD-landene må ta hele utslippsreduksjonen på 

sin kappe, mens de øvrige må holde dagens utslippsnivå 

per innbygger og dermed realisere ny energibruk 

for sin helt nødvendige videre utvikling. 

Ikke kast bort tiden på finurlige kvotekjøp – gå 

i stedet løs på vår andel av utfordringen ved hjelp 

av forberedelser til hjemlige tiltak på bred front. 

Dette betyr ikke at jeg anbefaler en ren norsk alen- 

DEBATT 

Skog kan binde mye CO2 

a.M. Heltzen 

Innlegget til Gunnar Etterstøl “Sats på skogreising 

og solenergi” berører et emne som i høyeste grad 

bør engasjere miljøpolitikerne. Skogreising er et 

tiltak som er lett å gjennomføre sett i relasjon til 

de fleste av de andre alternativene som er bragt på 

banen.Det er så svære skogløse arealer rundt om i 

verden at her er det mye CO 2 som kan bindes. 

Utstrakt geitehold i skogfattige områder og i 

nærheten av ørkener er dessverre et faktum som vil 

hindre framveksten av skog. Det må derfor legges 

til rette for at befolkningen kan basere seg på andre 

dyreslag som for eksempel sauen. Den farer lempeligere 

fram og lar i det minste røttene stå igjen. 

Så til artikkelen ”Skog som klimatiltak”. Amerikanske 

forskere (Bala og medarbeidere) konkluderer 

med at avskoging i boreale områder vil bidra 

med en avkjøling på 0,8° C. Dette skal skyldes 

refleksjonen fra snødekte områder. På denne delen 

av kloden består skogene for det meste av nåle- og 

løvskog. Vinterstid vil vel tilbakestrålingen fra 

løvskogområder ikke være så vesensforskjellig fra 

strålingen fra skogløst land. Det må jo være svært 

så komplisert å velge realistiske verdier for beregninger 

av temperaturvariasjoner. I tillegg kommer 

at boreal skog avler mer humusstoffer der karbon 

inngår som en sentral komponent, enn skoger i 

tropiske områder. God gjenvekst er avhengig av 

dette nyproduserte jordsmonnet. 

Bala skal rett nok advare mot avskoging i de 


egang, men at vi forbereder oss på å ta utfordringene 

i vesentlig grad ved hjemlige tiltak. Forhandlingene 

om en stor global post-Kyotoavtale må 

allikevel være på plass senest i 2010. Og innen dette 

finner sin løsning vil verken vi eller andre være i 

stand til å starte forbruk av de helt store penger på 

reelle tiltak. 

Innlegget er forkortet. 

boreale områdene. En kan saktens spørre om det da 

var av så vesentlig betydning for klimaproblematikken 

at en brukte tid og energi på å lansere resultater 

som bare kan forbindes med den største grad av 

usikkerhet. 

27

kronikk 

anne tHereSe 

gullberg 

Doktorgradsstipendiat, 


(a.t.gullberg@ 


En global klimaavtale 

krever nasjonal handling 

Den rødgrønne regjeringen vil gjenreise Norges rolle som et foregangsland i miljøpolitikken. 

Det skal gjøres ved å satse på en global tilnærming til klimaproblemet. En 

global tilnærming kan imidlertid vise seg å være til hinder for et annet viktig mål i 

klimapolitikken: En global klimaavtale når den første Kyoto-perioden går ut i 2012. 

Våren 2007 lanserte statsminister Jens Stoltenberg 

tre mål som skal bidra til å gjenreise Norge som 

miljønasjon: (1) å gjøre Norge ”karbonnøytralt” 

innen 2050, (2) å redusere Norges klimagassutslipp 

med 30 prosent innen 2020, og (3) å ”overoppfylle” 

Norges Kyotoforpliktelser med 10 prosent. 

Regjeringen strategi for å nå disse målene er, ifølge 

Stortingsmelding nr. 34 – Norsk klimapolitikk, 

tredelt. For det første må en bedre internasjonal 

klimaavtale på plass. For det andre skal Norge 

bidra til utslippsreduksjoner i utviklingsland og 

i land med raskt voksende økonomier som Kina 

og India. For det tredje ønsker regjeringen å gjøre 

tiltak innenlands. 

Moralsk forpliktelse? 

Mange viser i debatten om innenlandske versus 

internasjonale tiltak til at Norge og andre rike 

industriland har en moralsk forpliktelse til å 

redusere klimagassutslippene ved nasjonale 

kutt. Den moralske forpliktelsen bunner typisk 

i tanken om at industrilandenes utvikling og 

“Utviklingslandene deler ikke den 

norske regjeringens syn på de fleksible 

mekanismene, og det er regjeringen 

nødt til å forholde seg til.” 

vekst er nært knyttet til store utslipp av klimagasser 

– og at de således har et historisk ansvar for 

klimaproblemet. Nå bør industrilandene bruke av 

denne rikdommen til å redusere sine utslipp, mens 

utviklingslandene bør få muligheten til å øke sine 

utslipp, for å oppnå utvikling og vekst. Det finnes 

også en rekke andre rettferdighetsargumenter for 

at industrilandene skal forplikte seg til langt større 

utslippsreduksjoner enn utviklingslandene. 

Selv om regjeringen velger å se bort fra disse 

rettferdighetsargumentene i sin klimastrategi, kan 

likevel regjeringen komme til å måtte gjøre en langt 

større del av utslippsreduksjonene på hjemmebane 

enn den varsler i stortingsmeldingen. 

For det første er Norge ifølge Kyotoprotokollen 

forpliktet til å gjøre en vesentlig del av utslippsreduksjonene 

nasjonalt. Kyotoprotokollen slår 

videre fast at bruken av de såkalte fleksible mekanismene 

skal komme i tillegg til nasjonale tiltak. 

Resultatet av Kyoto-forhandlingene var at hoveddelen 

av utslippsreduksjonene skal gjøres nasjonalt 

– hvilket Norge må forholde seg til ettersom vi har 

ratifisert Kyoto-protokollen. 

Utviklingslandene med klart krav 

For det andre må Norge forholde seg til 

utviklingslandenes posisjoner i de internasjonale 

klimaforhandlingene. Utviklingslandene har til 

nå stilt som en klar betingelse i de internasjonale 

klimaforhandlingene at i-landene må redusere sine 

utslipp før utviklingslandene vil forhandle om 

konkrete utslippsforpliktelser. Utviklingslandene 

forhandler gjennom Gruppen av 77 (G77). 

G77 har helt siden klimaforhandlingenes spede 

start stått sammen om dette kravet, til tross for 

at dette ikke er i tråd med interessene til alle 

medlemslandene. 

Gruppen av små øystater (AOSIS) organiserer 

øystater som i hovedsak også er utviklingsland. 

Disse landene er blant de mest sårbare statene i verden, 

både miljømessig og økonomisk. AOSIS har 

siden klimaforhandlingenes spede start gått inn for 

at alle land – utviklingsland så vel som i-land - skal 

bidra til å redusere klimagassutslippene. AOSIS 

har imidlertid ikke lykkes i å samle støtte blant de 

andre G77-medlemmene. 


Fleksible mekanismer 

Men utviklingslandene har ikke bare lagt vekt 

på at industrilandene må redusere sine utslipp 

først – de var under Kyotoforhandlingene også 

mot at industrilandene skulle kunne betale seg ut 

av utslippsforpliktelsene sine ved hjelp av fleksible 

mekanismer. 

De fleksible mekanismene består av tre 

mekanismer: (1) Handel med utslippskvoter 

mellom industrilandene (landene listet i Anneks 

I til Kyotoprotokollen), (2) prosjektsamarbeid/ 

felles gjennom føring, som innebærer at land eller 

bedrifter i industriland investerer i prosjekter i 

andre industriland, (3) den grønne utviklingsmekanismen, 

som betegner prosjektsamarbeid 

mellom utviklingsland og industriland der utslippsreduksjonene 

som oppnås skal kunne brukes i et 

internasjonalt kvotemarked. 

Det overordnete målet ved Kyotoprotokollens 

fleksible mekanismer er at utslippsreduksjonene 

skal gjøres på en mest mulig kostnadseffektivt vis 

- utslippsreduksjoner skal med andre ord gjennomføres 

der det er billigst. 

Kyotoprotokollen – i-landene 

først, utviklingslandene deretter? 

Bak utviklingslandenes motstand mot fleksible 

mekanismer lå erkjennelsen av at også utviklingslandene 

i fremtiden ville måtte redusere sine 

utslipp. Da Kyotoprotokollen ble fremforhandlet, 


lå det i kortene at utslippsreduksjonene i den første 

avtaleperioden bare var starten på et internasjonalt 

klimaregime som etter hvert måtte utslippsforpliktelser 

for flere land – og strengere forpliktelser 

for industrilandene. Det var åpenbart at 5 prosent 

reduksjon i klimagassutslippene – som var den 

ventede effekten av Kyotoprotokollen - ikke ville 

oppfylle målsetningen i FNs klimakonvensjon om 

å ”stabilisere konsentrasjonene av drivhusgasser i 

atmosfæren på et nivå som forhindrer farlig menneskeskapt 

påvirkning av klimasystemet”. 

Utviklingslandene betraktet ikke de fleksible 

mekanismene som en vinn-vinn-situasjon slik som 

eksempelvis USA og Norge gjorde. De så derimot 

for seg at de enkleste og billigste tiltakene i utviklingslandene 

ville bli ”brukt opp” av i-landene, 

og at de dyrere og mer kompliserte tiltakene ville 

gjenstå når utviklingslandene i fremtiden skulle 

redusere sine utslipp. Utviklingslandene fryktet 

altså at industrilandene ville plukke den såkalte 

’low-hanging fruit’ i utviklingslandene gjennom 

bruk av de fleksible mekanismene. 

Utviklingslandene deler med andre ord ikke den 

norske regjeringens syn på de fleksible mekanismene, 

og det er regjeringen nødt til å forholde seg 

til. I den grad utviklingslandene opprettholder sin 

forhandlingsposisjon i dette spørsmålet, må Norge 

redusere sine utslipp hjemme for å oppnå en internasjonal 

klimaavtale hvor også utviklingslandene 

forplikter seg til å begrense sine utslipp. 

LEDERSKAP. Tidligere 

generalsekretær i FN, 

Kofi Annan etterlyste 

lederskap under 

klimaforhandlingene 

i Nairobi, Kenya i fjor. 

Foto: IISD 

29

energi 

P et t e r 

Haugneland 

Informasjonsrådgiver, 


(petter.haugneland@ 


Mange kokker hindrer 

lavenergibygging 

– Det hjelper lite om for eksempel arkitekten er interessert i å tegne en lavenergibolig 

hvis ikke byggherren også er med på laget, sier Gry Kongsli som har fulgt utviklingen av 

lavenergibygg i en årrekke. 

Gry Kongsli sammenligner i sitt doktorgradsarbeid 

ved NTNU blant annet to ulike byggeprosjekt 

med tydelige miljø- og energiambisjoner. Dette 

gjaldt et boligprosjekt utenfor Oslo og et kontorbygg 

ved Bergen. Redusert bruk av energi var 

en viktig faktor i planleggingen av prosjektene. 

Boligkomplekset utenfor Oslo hadde en motivert 

arkitekt og en fylkeskommune som bidro i prosessen. 

Fylkeskommunen stilte miljøkrav til tomtekjøper/byggherre 

da tomten ble solgt. Arkitekten 

var interessert i å få til miljøvennlige løsninger 

men senere i prosessen kom Statoil inn og overtalte 

Soria Moria 

om lavenergibygg 

Regjeringen vil: 

• legge til rette for økt bruk av vannbåren varme, og 

etablere gode finansieringsordninger for fjernvarme 

og bioenergi. 

• innføre krav om fleksible energisystemer i alle nye 

offentlige bygg og ved rehabilitering av offentlige 

bygg på over 500 kvm. 

• innføre en langsiktig tilskuddsordning til husholdningene 

for å stimulere til en omlegging til 

oppvarming basert på fornybar varme og til mer 

energieffektive alternativer i forhold til utstyr i 

boliger. Støtteordningen skal administreres av Enova. 

• øke Enovas bevilgning til bygging av infrastruktur 

for fjernvarme betydelig i perioden. 

• implementere EUs bygningsdirektiv i løpet av 2006. 

Det skal utarbeides nye byggforskrifter som gjør 

lavenergiboliger til standard. Det skal også innføres 

energikrav for eksisterende bygninger og renovering 

av bygninger. 

byggherrene til å ha gass som hovedenergikilde. 

Arkitekten ønsket jordvarme men klarte ikke å 

overbevise byggeherren om at dette var en god og 

realiserbar løsning. 

– Byggherren mente gass var en miljøvennlig 

energikilde, fordi gass er bedre enn oljefyring. 

Dessuten ble det antatt at gass var et billigere alternativ. 

Arkitekten ble svært skuffet og ville ikke kalle 

det et miljøprosjekt lenger, forteller Kongsli. 

I ettertid viste det seg at gass ikke var så effektivt 

og sikkert som Statoil hevdet, og byggherren måtte 

installere panelovner for å supplere oppvarmingen 

av boligene. Den antatt billigste løsningen ble ikke 

så billig likevel. 

Standarder og informasjon 

– Det andre prosjektet med kontorbygg ble en suksess 

fordi alle involverte parter klarte å komme til 

enighet om hva lavenergibyggkonseptet innebærer. 

I prosessen må man må bli enige om alt fra hvor 

mye glass et bygg skal ha, isolering, materialer og 

andre ting som jeg kaller innrammingen på et bygg, 

sier Kongsli. 

En annen suksessfaktor var at oppdragsgiver 

var et firma som ønsket å profilere seg på miljø og 

dermed var det ikke mulig å velge noe annet enn en 

miljøvennlig hovedenergikilde. 

Løsningen på problemet med å komme til 

enighet om miljøvennlige løsninger er ifølge 

Kongsli todelt. Myndighetene må sette standarder 

som ikke åpner for stor grad av forhandlinger 

mellom partene. Likevel må ikke standardene 

være så forenklede og byråkratiske at de gjør det 

vanskelig å håndtere kompleksiteten i å designe 

miljøbygninger. I tillegg må aktørene bevisstgjøres 

og gis kunnskap om temaet gjennom utdanning og 

andre tiltak. 

– Det må ikke være slik at bare de spesielt interesserte 

finner informasjon hvis de leter godt. 

Informasjonen må være tilgjengelig for alle og være 

30 KLIMA 2-2007

normalen, ikke unntaket. 

Kongsli vektlegger også behovet for en 

miljørådgiver i større byggeprosjekt for å realisere 

målet om flere lavenergibygninger. I de to prosjektene 

hun studerte var en miljørådgiver involvert i 

prosessen som ble vellykket, men ikke i det andre 

prosjektet. I dag er det valgfritt om man vil ha 

med en miljørådgiver og man må heller ikke følge 

rådene. For utbygger blir det ikke god økonomi 

å betale for råd som igjen øker kostnadene til 

prosjektet. 

– For å få flere gode bygg i forhold til energi og 

miljø tror jeg det er viktig å få opp eksempelbygg. 

Da ser bransjen at det er mulig å lage gode bygg 

og de får sett nærmere på de energiteknologiske 

og byggtekniske løsningene. Gjennom å realisere 

eksempelbygg får også noen aktører førstehånds 

kjennskap til hvordan et slikt bygg kan realiseres og 

hvilke utfordringer som må løses. Denne kunnskapen 

tar aktørene med seg inn i nye prosjekt, og det 

kan utvikle seg læringssirkler. 

Nytt begrep 

Kongsli fattet interesse for lavenergibygg for sju 

år siden. I sitt doktorgradsarbeid ved Institutt for 

tverrfaglige kulturstudier ved NTNU ser hun på 

oppfatninger og praktisering av begrepet lavenergibygg. 

Dette begrepet har vært uklart og dermed 

lett å omdefinere av lokale aktører som har hatt 

ulike interesser og oppfatninger hva en lavenergibolig 

egentlig er. 

– Prosessen fra visjon til realitet preges av at 

aktørene har forskjellig utgangspunkt og ulikt 

fokus. De rammer inn bygget og miljø- og energivisjonene 

forskjellig, og hva som måles og hvordan 

det kalkuleres blir avgjørende for hva slags bygg de 

til slutt blir enige om innrammingen påenige om 

innrammingen på, sier Kongsli og fortsetter: 

- Da jeg startet med med mine studier var det 

veldig lite snakk om lavenergi i byggebransjen. 

Man hadde ingen standarder for lavenergi og heller 

ingen som tok ansvar for å definere dette. Men mye 

har skjedd siden den gang. Noen aktører har tatt 

tak i begrepet og fylt det med innhold. Det finns 

varianter av begrepet men tilnærmingene er ganske 

lik. Det handler om å redusere behovet for tilført 

energi ved hjelp av bygningstekniske grep. Jeg tror 

fokuset på standarden på lavenergibygg fra blant 

annet Soria Moria-erklæringen har hatt mye å si. 

Denne har bevisstgjort bransjen og også vanlige 

folk og de som jobber på feltet merker et helt annet 

trøkk i dag enn før. 

Les mer om lavenergiboliger på 

www.lavenergiboliger.no 


FORHANDLINGER. Å bygge et miljøvennlig bygg involverer mange ulike 

aktører som har forskjellige utgangspunkt og prioriteringer. 

Illustrasjonsfoto: Stockxpert 

RENERGI 

Fremtidens rene energisystem 

RENERGI (2004-2013) er et av Norges forskningsråds «Store programmer». 

Hovedmålet til RENERGI er å utvikle kunnskap og løsninger som grunnlag for 

miljøvennlig, økonomisk og rasjonell forvaltning av landets energiressurser, 

høy forsyningssikkerhet og internasjonalt konkurransedyktig næringsutvikling 

tilknyttet energisektoren. RENERGI samler både den grunnleggende forskningen, 

den anvendte teknologiske forskningen og den samfunnsfaglige forskningen. 

www.forskningsradet.no/renergi 

�� 

�� 

�� 

�� 

31

norklima 

Stein beldring 

Forsker, Norges vassdrags- og 

energidirektorat 

(stein.beldring@nve.no) 

larS a. roald 

Forsker, Norges vassdrags- og 

energidirektorat 

(lars.roald@nve.no) 

torill engen- 

Skaugen 

Forsker, 

Meteorologisk institutt 

(t.e.skaugen@met.no) 

eirik j. FØrland 

Klimadirektør, 

Meteorologisk institutt 

(e.forland@met.no) 

Små endringer 

kan få stor betydning 

Små endringer i nedbør og temperatur påvirker vannressursene våre, og dette fører igjen 

til endringer i alt fra skisport til kraftproduksjon. 

I de senere år har vi regelmessig blitt minnet 

på at vi er sårbare for klimaets virkning på 

vann ressursene på landjorda. Flommer, ras og 

andre naturkatastrofer som skyldes ekstreme 

nedbørforhold kan føre til store materielle skader 

og utgjøre en trussel mot liv. Dette så vi blant 

annet i forbindelse med flommen i Trøndelag i 

månedsskiftet januar/februar 2006. 

Selv om de mest dramatiske konsekvensene 

av mulige klimaendringer er knyttet til ekstreme 

værforhold som gir opphav til tørke, flommer og 

ras, kan også forandringer av mer moderat karakter 

få betydning. Endringer i nedbør og temperatur 

påvirker lagring av vann som snø, avrenning og 

grunnvann. Disse endringene i vannressursene 

påvirker livsvilkårene for planter og dyr og kan gi 

opphav til forandringer i både naturlige bestander 

og vekstforhold i landbruket. 

Mindre snø om vinteren 

I Norge kan en rekke aktiviteter som i dag oppleves 

som selvsagte, bli vanskeligere å utøve i framtiden. 

For mange nordmenn er sport og friluftsliv 

aktiviteter som gir høy livskvalitet. I særklasse 

står vår nasjonalidrett, skisporten. Avisartikler 

om sviktende skiføre og kort skisesong er vanlige 

så snart vi ser tegn til at vintrene ikke er så gode 

som vi mener å huske at de var tidligere. Selv om 

utviklingen siden slutten av 1980-tallet ser ut til gå 

mot mindre snø og kortere skisesong, er det viktig å 

minne om at vi har hatt snøfattige vintre tidligere, 

for eksempel hadde 1930-tallet flere varme år med 

lite snø, spesielt på Østlandet. 

I de siste årene har variasjonene i snøforhold 

vært store; vinteren 2004 var den mest snørike 

siden 1960-tallet på Østlandet, mens februar 2005 

var den mest snøfattige som er registrert i Osloområdet. 

Resultatene av arbeidet utført av NVE og 

met.no viser at hele Norge sannsynligvis får mindre 

nedbør som snø og kortere sesong med snødekke 

i fremtiden. Dette skyldes først og fremst at temperaturen 

i vinterhalvåret stiger i hele landet. Dette 

har betydning for både nedbørens type (regn eller 

snø) og intensiteten i snøsmeltingen. Nedbøren i 

vinterhalvåret vil øke over det meste av landet, men 

etter som temperaturen også øker vil resultatet 

bli mindre snø. Det fører til at varigheten av snøsesongen 

reduseres i Norge. Endringene er størst i 

kystnære strøk og i lavlandet. Områder som i dag 

har store nedbørmengder i form av snø og vintertemperaturer 

som ligger nær 0 ˚C er mest utsatte. 

Snøen vil ikke forsvinne fra disse områdene, men 

både snømengdene og varigheten av snøsesongen 

vil reduseres. I indre strøk av landet som i dag har 

kaldt vinterklima og langvarig snøsesong vil også 

Hydrologiske prosesser 

Avrenning, snø og grunnvann er eksempler på 

hydrologiske prosesser som er en del av klimasystemet. 

Disse påvirkes av endringer i blant annet 

nedbør, temperatur og tilgjengelig energi ved 

landoverflaten fra kortbølget og langbølget stråling. 

Hvordan vil forandringer i klimaet påvirke Norges 

vannressurser? Norges vassdrags- og energidirektorat 

(NVE) og Meteorologisk institutt (met.no) har 

samarbeidet i flere forskningsprosjekter som søker å 

gi svar på dette spørsmålet. Resultatene viser blant 

annet at det blir endringer i sesongfordelingen 

av avrenning og mildere vintre med mindre snø i 

fremtiden. Arbeidet er gjennomført som en del av 

RegClim med bidrag fra prosjektet ”Klimautvikling 

og kraftproduksjonspotensial” på oppdrag fra Energibedriftenes 

landsforening (www.ebl.no), og i det 

nordiske forskningsprosjektet ”Climate and Energy” 

(www.os.is/ce) som er ledet av Nordisk energiforskning 

(http://www.nordicenergy.net). 


Endring i antall dager i året med 

snødekke fra 1961-1990 til 2071-2100 

temperaturen øke, men her blir endringene ikke 

så dramatiske som i kystnære områder. Vi kan 

sammen fatte dette med å si at nordmenn neppe 

må slutte å gå på ski, men de fleste må sannsynligvis 

reise lenger for å finne snøen. 

Endringer i vannføringen 

En viktig konsekvens av klimaendringene er at 

forholdene i mange vassdrag endres. Endringene 

i vannføring henger sammen med endringene 

i snømagasin. Flere perioder med mildt vær 

om vinteren og en generell økning i nedbør gir 

større vannføring i vassdragene. Om våren vil 

vannføringen reduseres i lavlandet som følge av 

redusert snødekke, mens den øker i høyereliggende 

områder som følge av tidligere snøsmelting. 

Vannføringen reduseres om sommeren på grunn 

av mindre nedbør og større fordampning, mens 

vannføringen om høsten øker fordi nedbøren 

øker. Vårflommene som skyldes snøsmelting vil 

sannsynligvis komme tidligere og få mindre volum 

når utbredelsen av snødekket areal blir mindre og 

snøen smelter tidligere på grunn av høyere temperaturer. 

På den annen side vil nedbør som regn i 

vinterhalvåret kunne gi flommer i elver som i dag 

stort sett har liten vannføring om vinteren. Det er 

knyttet stor usikkerhet til endringen i utbredelsen 

av isbreer, men det er sannsynlig at mange isbreer 

i Norge blir mindre i fremtiden. Med dagens 

bredekte areal vil økt smelting om sommeren føre 

til større avrenning fra isbreene. Avrenning fra 

områder hvor isbreene forsvinner vil selvfølgelig 

bli mindre. 


Endringer i vinteravrenning fra 

1961-1990 til 2071-2100 

Gunstig for vannkraftproduksjon 

Klimaendringene vil være gunstige for vannkraft 

produksjonen i Norge og Norden for øvrig. 

Jevnere fordeling av tilsig til vannkraftmagasinene 

over året og en moderat økning i totalt årlig tilsig 

vil gi muligheter for høyere produksjon. 

Vannmengdene som lagres under bakken 

varierer i takt med tilførsel av vann fra regn og 

snøsmelting, drenering til vassdragene og uttør- 

NORKLIMA 

Klimaendringer og konsekvenser for Norge 

NORKLIMA (2004-2013) er en nasjonal satsing på klimaforskning og er et av 

Norges forskningsråds «Store programmer». Klimaforskningen vil bidra med 

kunnskap til internasjonalt samarbeid om klimaproblematikken, og til alle 

samfunnssektorer og næringer i Norge som forventes å bli betydelig berørt av 

forskning, økt tverrfaglighet i forskningsprosjektene, kobling mellom grunn- 

forskning og anvendt forskning, samt god dialog og samarbeid med aktuelle 

samfunnssektorer og næringer. 

www.forskningsradet.no/norklima 

Endringer i sommeravrenning fra 

1961-1990 til 2071-2100 

�� 

�� 

�� 

�� 

33

ing som følge av fordampning. Klimaendringene 

fører til reduksjon av grunnvannsmagasinet om 

sommeren, mens resten av året viser en tendens til 

større vanninnhold i grunnvannsonen på grunn 

av økt nedbør. Markvanns magasinet, som er den 

øverste delen av jordsmonnet hvor plantenes røtter 

henter mesteparten av det vannet de bruker, 

er følsomt for større fordampning som skyldes 

temperatur endringer, og viser de største endringene 

fra i dag. Det vil bli tørrere i denne delen av 

jordsmonnet både vår, sommer og høst i store deler 

av landet. 

Det er viktig å understreke at variabiliteten i 

klimaet etter all sannsynlighet vil være like stor i 

fremtiden som i dag. Tørke, flommer, varierende 

snømengder og andre fenomen knyttet til vann på 

landoverflaten vil fortsette å gi oss overraskelser. 

Kilder: 

• Beldring, S., Roald, L.A., Engen-Skaugen, T., Førland, E.J. 

2006. Climate change impacts on hydrological processes in 

Norway 2071-2100 based on RegClim HIRHAM and Rossby 

Centre RCAO regional climate model results. Norwegian 

Water Resources and Energy Directorate, Report no. 5/2006, 

59 pp. 

• Beldring, S., Andréasson, J., Bergström, S., Engen-Skaugen, T., 

Førland, E.J., Jónsdóttir, J.F., Roald, L.A., Rosberg, J., Suomalainen, 

M., Tonning, T., Vehviläinen, B., Veijalainen, N. 2006. 

Hydrological climate change maps of the Nordic countries 

based on RegClim HIRHAM and Rossby Centre RCAO 

regional climate model results. Norwegian Water Resources and 

Energy Directorate, Report no. 4/2006, 94 pp. 

• Roald, L.A., Beldring, S., Skaugen, T.E., Førland, E.J., 

Benestad, R. 2006. Climate change impacts on streamflow in 

Norway. Norwegian Water Resources and Energy Directorate, 

Consultancy Report A no. 1/2006, 74 pp. 

• Vikhamar Schuler, D., Beldring, S., Førland, E.J., Roald, L.A., 

Skaugen, T.E. 2006. Snow cover and snow water equivalent in 

Norway: current conditions (1961-1990) and scenarios for the 

future (2071-2100). Norwegian Meteorological Institute, met. 

no Report no. 01/2006 Climate. 56 pp. 

“Tørke, flommer, varierende snømengder 

og andre fenomen knyttet 

til vann på landoverflaten vil fortsette 

å gi oss overraskelser.” 

FLOM. Selv om de 

mest dramatiske 

konsekvensene av 

mulige klimaendringer 

er knyttet til 

ekstreme værforhold 

som gir opphav 

til tørke, flommer 

og ras kan også 

forandringer av mer 

moderat karakter få 

betydning. Bildet er 

fra flommen i Nord- 

Trøndelag, 2006. 


Foto: NVE

norklima 

Maria M. kvalevåg 

PhD-student ved Institutt 

for Geofag, UiO 

(maria.kvalevag@ 

geo.uio.no) 

gunnar MyHre 

Forsker ved Institutt for 

Geofag, UiO og CICERO 

(gunnar.myhre@geo.uio.no) 


Menneskeskapt reduksjon 

av sollyset ved bakken 

Samtidig med at jordens befolkning slipper ut gasser som øker drivhuseffekten, bidrar 

disse gassene også til absorpsjon av sollys som sammen med spredende og absorberende 

aerosoler reduserer sollyset som kommer ned til bakken. Dette blir ofte kalt for 

”global dimming”. 

Bakkeobservasjoner av sollys over hele verden har 

avdekket en nedgang i innkommende stråling fra 

ca. 1960 og til ca. 1990 (Liepert 2002). Den største 

nedgangen har man funnet i tilknytning til store 

byer i Nord-Amerika og i Sør-øst Asia. Etter 1990 

er det blitt observert en motsatt trend med økende 

sollys ved bakken (”brightening”) som kan være en 

følge av strengere krav til utslipp fra industrien og fra 

veitrafikken. 

En endring av aerosoler og gasser i atmosfæren 

endrer forholdet mellom direkte og diffus stråling. 

Direkte stråling er sollys som kommer uhindret ned 

til bakken, uten å bli påvirket av gasser, skyer eller 

aerosoler i atmosfæren. Diffus stråling er sollys som 

er spredt minst en gang. Med en økning av mekanismer 

som forårsaker sollys til å bli spredt i atmosfæren, 

minsker den direkte strålingen ved bakken, 

Figur 1. Endring 

av stråling på 

bakken forårsaket 

av endring i a) CO 2 , 

CH 4 ,H 2 O og NO 2 , 

b) direkte effekt 

av aerosoler, c) 

indirekte effekt 

av aerosoler og d) 

cirrus og kondensstriper 

fra fly. 

samtidig som den diffuse strålingen øker. Sistnevnte 

kan særlig ha påvirkning på plantenes fotosyntese 

som vil motta mer sollys fra “alle kanter”. 

Vi har studert hvordan fem gasser (O 3 , CO 2 , 

CH 4 , NO 2 og H 2 O) sammen med direkte og indirekte 

effekter av aerosoler og kondensstriper fra fly 

endrer forholdet mellom direkte og diffus stråling på 

bakken og totalt sett reduserer sollyset. Aerosolene 

som er med i studien er sulfat, sot og organisk 

karbon fra forbrenning og biomassebrenning. En 

viktig del av studien er å finne ut hvilke av de nevnte 

mekanismene som bidrar mest til den observerte 

nedgangen i sollys. Til dette bruker vi en global 

strålingstransportmodell som beregner endring i 

stråling ved bakken siden preindustriell tid når konsentrasjoner 

av gasser og aerosoler endrer seg. 

Figur 1a viser beregninger av hvor mye sollyset er 

35

edusert ved bakken siden 1750 på grunn av endring 

i konsentrasjon av de overnevnte gassene i atmosfæren. 

Blått til grønt svarer til størst reduksjon, mens 

gult til rødt betyr økning av sollys ved bakken. Fra 

figuren ser vi at nedgangen er størst rundt ekvator 

på grunn av høyest solinnstråling og at reduksjonen 

gradvis avtar mot nordlige breddegrader. Over 

Antarktisk har det til og med kommet mer sollys til 

bakken. Dette er på grunn av redusert mengde av 

ozon i stratosfæren. 

Figur 1b – 1c viser henholdsvis direkte (refleksjon 

eller absorpsjon av sollys) og indirekte effekter 

(som skyldes endringer i skydekket) av aerosoler. 

Den største nedgangen av sollys ved bakken 

er i områder med biomassebrenning eller høy 

befolknings tetthet. Økt refleksjon og absorpsjon av 

aerosoler fører til opp mot 10 Wm -2 (7 %) reduksjon 

på disse stedene. Den indirekte aerosoleffekten er 

gjeldende over de samme områdene, men nedgangen 

er noe mindre. De store regionale forskjellene i dimming 

kommer også godt frem i figur 1b. 

Under bestemte meteorologiske forhold kan 

kondensstriper fra fly bli værende en stund (1 – 2 

timer), og kan utvikle seg til å bli cirrusskyer 

(slørskyer). Slike skyer reflekterer sollys effektivt og 

reduserer stråling ved bakken med opptil 5 Wm -2 (3 

%) over Nord Amerika og Vest Europa, se figur 1d. 

Figur 2 viser geografisk fordeling av totalt bidrag 

fra alle komponentene studert her for endring i 

direkte sollys, diffus sollys og total endring i sollys til 

jord overflaten (global dimming). 

Figur 2a viser den geografiske fordelingen av 

reduksjon i direkte stråling ved bakken. Vi kan 

tydelig se at dette er et fenomen som hovedsakelig 

foregår over kontinentene med størst reduksjon 

i nordøst Amerika, Europa og sørøst Asia. Over 

de samme områdene har den diffuse strålingen økt 

omtrent tilsvarende (figur 2b). Avvikene skyldes i 

hovedsak sot (black carbon) som er absorberende 

aerosoler (og i liten grad reflekterende). Bidraget fra 

sot er særlig stort over sørøst Asia. Absorberende 

gasser og aerosoler bidrar både til dimming på 

bakken og til økt oppvarming i atmosfæren, men 

mesteparten av dimmingen kommer fra spredende 

aerosoler som fører til en avkjøling ved jordens 

overflate. Sammenlignet med observasjoner 

underestimerer disse modellresultatene noe 

endring i solstråling ved bakken. Våre resultater for 

direkte og indirekte aerosoleffekter gir en betydelig 

avkjølingseffekt og resultatene fra endring i sollyset 

ved bakken tyder på en sterk avkjølingseffekt fra 

aerosolene. 

Den totale nedgangen av sollys på bakken (summen 

av direkte og diffust sollys) kan vi se i figur 2c. 

Reduksjon er ca. 10 Wm -2 (4 %) på det meste. Det 

er særlig nordøst Amerika, sørvest Afrika og sørøst 

Asia som har opplevd sterk ”dimming” siden 1750 i 

henhold til vår studie. 

Litteratur: 

• Alpert, P. m. fl., 2005: Global dimming or local dimming?: 

Effect of urbanization on sunlight availability. Geophysical 

Research Letters, 32, L17802. 

• Kvalevåg, M. M. og G. Myhre, 2007: Human impact on direct 

and diffuse solar radiation during the industrial era. J. Climate, 

20, 4874-4883. 

• Liepert, B. G., 2002: Observed reductions of surface solar radiation 

at sites in the United States and worldwide from 1961 to 

1990. Geophysical Research Letters, 29, 1421. 

• Pinker, R. T. m.fl., 2005: Do satellites detect trends in surface 

solar radiation? Science, 308, 850-854. 

•Wild, M. m.fl., 2005: From dimming to brightening: Decadal 

changes in solar radiation at Earth’s surface. Science, 308, 847- 

850. 

Figur 2. Endring av stråling på bakken for a)direkte sollys, b) diffus sollys, og c) totalt sollys siden 1750. 

36 

KLIMA 2-2007

norklima 

dag o. HeSSen 

Professor, Biologisk 

institutt, UiO 

(dag.hessen@bio.uio.no) 

eva leu 

Post.doc stipendiat, 

Biologisk institutt, UiO 

(eva.leu@bio.uio.no) 


Lyset i Arktis viktig 

for algeproduksjonen 

Lys er en sentral faktor for algeproduksjon, og selv om intensiteten av innstrålt sollys ikke 

vil endre seg som følge av klimaendringer, så kan et endret isdekke i Arktis i betydelig 

grad endre tilgangen på lys og produksjonsforholdene under vann. 

Den begrensede lystilgang i nord gjør at vekstsesongen 

er ekstremt kort. Fra slutten av august til 

begynnelsen av mars er det rett og slett for lite lys 

til å drive fotosyntese av noen betydning. Strengt 

tatt foregår mesteparten av den marine årsproduksjonen 

i høy-arktiske havområder i to-tre hektiske 

uker rett etter isgang (april til juni, avhengig av 

hvor langt nord man befinner seg). Da er både 

lys og oppløste næringssalter som fosfat, nitrat og 

silisium til stede i rikelige mengder og den intense 

algeproduksjonen danner grunnlag for vekst av 

dyreplankton som i tur utgjør det viktigste fødegrunnlag 

for resten av det arktiske økosystemet – 

fra fisk til sjøfugl, sel og bjørn. Dette er også viktig 

for opptak av atmosfærisk CO 2 . Redusert isdekke i 

Arktis kan gi et økt areal hvor algevekst kan foregå, 

men samtidig vil det kunne endre den sesongsyklus 

som hele økosystemet i dag er inntilt på med 

en konsentrert oppblomstring og matfest noen 

hektiske vår-uker. Det vil også fjerne grunnlaget 

for isalgene som spiller en viktig rolle for isfauna og 

karbonopptak. 

“Den intense algeproduksjonen 

danner grunnlag for vekst av 

dyreplankton som i tur utgjør det 

viktigste fødegrunnlag for resten av 

det arktiske økosystemet.” 

Lys både bra og dårlig for alger 

Lys spiller en kontrastfylt dobbeltrolle for algeproduksjon; 

det meste av året er det en begrensende 

faktor ganske enkelt fordi det ikke finnes. Når lyset 

så først vender tilbake kan den paradoksale situa- 

sjon inntreffe at det blir for mye av det. 24 timers 

lys, klart vann og høy lysrefleksjon fra is og snø 

(albedo) kan gi lysstress for algene, dette gjelder 

spesielt kortbølget lys, og spesielt ultrafiolett (UV) 

lys. Lys kan grovt deles inn i ”positivt” lys, det vil si 

synlig lys med bølgelengder større enn 400 nanometer 

(nm), hvorav spekteret 400 – 700 nm er det 

som er energikilden til plantenes fotosyntese, og 

”negativt” lys som er bølgelengder kortere enn 400 

nm (UV) som har en rekke negative konsekvenser 

for celler, både ved å gi membranskader, oksidantskader 

og mutasjoner. Selv om dette er et forenklet 

bilde av lysets ulike effekter (ikke minst er det blitt 

klart at UV-lys er positivt for mange organismer 

ved at det stimulerer syntese av D-vitamin, samt at 

det kan virke hemmende på bakterier og virus), så 

virker generelt UV-lys negativt på produksjonen 

i havet. Det som er mindre kjent er hvordan det 

påvirker biokjemisk sammensetning av planktonalger, 

og dermed deres kvalitet som mat for andre 

organismer. 

Store svingninger i stråling 

Stråling i Arktis er ytterst variabel, dels på grunn 

av sesongsvingninger, men også som følge av mer 

kortvarige og lite forutsigbare endringer i is- og 

skydekke, sirkulasjonsforhold i havet og endringer 

i ozonlaget som i kombinasjon med klarværsperioder 

kan gi kortvarige perioder med forhøyet 

UV-stråling. Det har også over de siste par tiår vært 

en klar tendens til økt UV-innstråling som følge av 

redusert konsentrasjon av stratosfærisk ozon om 

våren. 

Selv om global oppvarming og nedbryting 

av ozonlaget er to helt atskilte fenomener, så er 

det likevel visse berøringspunkter; det ene er 

faren for redusert CO 2 -opptak i havet som følge 

av UV-stress hos planteplankton, det andre er 

mulighetene for stratosfærisk nedkjøling. Det 

grunnleggende behovet for å forstå mer av de bio- 

37

FRA FORSØK I KONGS- 

FJORDEN. Vann pumpes opp 

i akvarier med forskjellig 

lyseksponering. 

Foto: Anette Wold 

logiske konsekvensene av UV-stråling, ikke minst 

forventninger om endrede lysregimer som følge 

av endrede isforhold, tilsier et behov for en bedre 

forståelse av lysets effekter i de marine økosystemer 

– hvilket var begrunnelsen for vårt NORKLIMAprosjekt: 

”Effects of ultraviolet radiation on lipids, 

fatty acids and nutritional quality of Arctic marine 

algae and zooplankton” Prosjektet var et samarbeid 

mellom Universitetet i Oslo, Norsk Polarinstitutt, 

Norsk Institutt for Luftforskning og Akvaplanniva, 

med eksterne deltakere fra flere utenlandske 

institusjoner. 

Fettsyrer – nøkkelfaktor i arktiske 

næringskjeder 

I prosjektet ønsket vi å se hvordan synlig lys 

og UV-lys påvirket fettsyresammensetning og 

elementsammensetning (karbon, nitrogen og fosfor) 

i plankton alger som utgjør fundamentet i hele 

det marine økosystemet. Fettsyrer, og spesielt de 

“Fettsyrer, og spesielt de fler - 

u mettede fettsyrene, er viktige i alle 

økosyste mer, men spiller en helt 

spesiell rolle for de arktiske næringskjedene.” 

flerumettede fettsyrene, er viktige i alle økosystemer, 

men spiller en helt spesiell rolle for de arktiske 

næringskjedene. De mange dobbeltbinding ene i 

disse fettsyrene bidrar til å danne smidige celle- 

membraner og de har et lavt frysepunkt som er 

viktig under lave temperaturer. De har mange 

biokjemiske funksjoner, blant annet i dannelse 

av ulike typer hormoner, utvikling av nerveceller 

og de kan i liten grad syntetiseres av dyr. Det er 

grunn til at vi insisterer på at våre håpefulle skal 

ta tran som representerer fiskeleverens oppkonsentrering 

av algenes viktige fettsyrer. Det betyr at 

fettsyresammenetningen i de mikroskopiske algene 

spiller en avgjørende rolle for hele næringskjeden. 

Samtidig hadde vi grunn til å tro at disse fettsyrene 

var spesielt utsatt for skade som følge av UV-lys. 

De mange dobbeltbindingene gjør de flerumettede 

fettsyrene ømfintlige for oksidasjon – slik 

fett gjerne harskner raskt når det utsettes for lys 

og oksygen. En hypotese var derfor at fettsyrene 

kunne utgjøre det svake ledd i næringskjeden med 

tanke på skadelige UV-effekter. 

Fra Kongsfjorden på Svalbard til 

kolber på labben 

For å besvare dette ble det gjennomført prøvetaking 

i Kongsfjorden ved Ny-Ålesund på Svalbard i 

to påfølgende år under og rett etter våroppblomstring, 

hvor vi så på fettsyresammensetning av alger 

under naturlige forhold, men variable lysforhold. 

Så ble det gjennomført forsøk i akvarier på land, 

hvor vi dyrket alger under naturlige lysforhold, 

men med varierende mengder av UV-stråling. Vi 

gjorde også studier av fettsyreprofiler i alger og 

dyreplankton i forskjellige ferskvannsforekomster 

i Ny-Ålesundområdet, og til slutt ble det utført 

en serie laboratorieforsøk med bestråling med 

PAR-lys (Photosynthetic Active Radiation, synlig 

lys som plantene utnytter i sin fotosyntese) og 

UV-lys i realistiske doser, på utvalgte arktiske alger 


under lave temperaturer i et klimalaborarium på 

Blindern. Også i disse eksperimentene ble vekstrate, 

fotosynteseaktivitet, fettsyresammensetning 

og elementsammensetning (karbon, nitrogen og 

fosfor) analysert. Og hva fant vi? 

UV-lys hemmer vekst av alger 

Basert på tidligere studier forventet vi en klar negativ 

effekt av UV-stråling på algeproduksjon. Det 

stemte også her. Fotosynteseaktiviteten ble sterkt 

redusert, hvilket vil si at algene tok opp vesentlig 

mindre karbon under UV-bestråling, hvilket igjen 

tilsier at UV-stress reduserer havets evne til å ta opp 

CO 2 . Vi testet her også hvor lang tid det tok før 

algene ”hentet seg inn” etter en bestrålingsperiode 

på åtte timer, og om de hadde evnen til akklimatisering, 

det vil si at effekten av UV-eksponering 

avtok ved gjentatt eksponering over flere døgn. 

Det gjorde den ikke, etter 16 timer uten UV-stress 

var fotosynteseaktiviteten nesten oppe på det 

normale, men den sank like mye under bestråling 

de påfølgende dagene. Langtidstilpasning til 

UV-stråling i form av økt syntese av pigmenter, 

antioksidanter eller andre forsvarsmekanismer vil 

åpenbart kunne skje, men det tar generelt lang tid 

og dette har også sine kostnader for organismene. 

... men ikke fødekvalitet 

En av de mest slående funn var likevel at de 

antatt UV-sensitive flerumettede fettsyrene var 

forbausende robuste. Det er kjent at spesielt 

membranlipider er utsatt for oksidasjonsskade, 

og umettet fett som utsettes for oksygen og sollys 

vil normalt harskne raskt. Algeceller har åpenbart 

en betydelig evne til å beskytte sine essensielle 

fettsyrer, hvilket trolig reflekterer hvor viktige disse 

fettsyrene er også for algene selv. Denne evnen 


er av stor betydning for hele økosystemet, fordi 

oksidering av de flerumettede fettsyrer i algene ville 

hatt en sterk negativ effekt på hele den arktiske 

næringspyramiden som bygger på planktonalgene. 

Plutselig eksponering for høye intensiteter av synlig 

lys hadde derimot en klar effekt på fettsyresammensetningen, 

og dette er noe som fortjener mer 

oppmerksomhet. Dette gjelder spesielt iskantsoppblomstringen 

i polhavet som foregår veldig 

nær overflaten, og er dermed utsatt for svært høye 

lysintensiteter. 

Et annet slående funn var at algene økte sitt 

opptak av fosfor. Vi vet ennå ikke helt hva dette 

ekstra fosforbehovet skyldes, men det kan være økt 

behov for DNA-reparasjon som følge av mutasjoner 

eller at fosfor inngår i fettsyresyntesen. Siden 

fosfor er en viktig byggestein i RNA som igjen 

styrer proteinsyntese, vil økt fosforkonsentrasjon 

i algecellene være en fordel for dyreplankton som 

beiter på algene. Altså kan vi slå fast at UV-stråling 

definitivt reduserer algeproduksjon og karbonbinding, 

mens det altså ikke synes å påvirke algenes 

kvalitet (sett fra beiterens perspektiv) negativt – 

snarere tvert i mot. 

Veien videre: 

Som alle gode forskningsprosjekter har også dette 

prosjektet generert mange nye spørsmål som følge 

av nye innsikter (”still confused, but at a higher 

level”). Mange av disse spørsmålene håper vi å 

besvare gjennom NORKLIMA-prosjektet Cleopatra 

(Climate effects on planktonic food quality 

and trophic transfer in Arctic marginal ice zones), 

der studier av lysets effekter i arktiske farvann vil 

videreføres – nå også med fokus på responser hos 

isalger – mens de ennå finnes. 

LYSSTRESS. 24 timers lys, 

klart vann og høy lysrefleksjon 

fra is og snø kan gi 

lysstress for algene. 

Foto: Stockxpert 

39

norklima 

audun Stien 

Forsker ved Norsk Institutt 

for Naturforskning 

(Audun.Stien@nina.no). 

eva Fuglei 

Forsker ved Norsk 

Polarinstitutt 

(Eva.Fuglei@npolar.no). 

rolF anker iMS 

Professor ved Institutt 

for biologi, Universitetet 

i Tromsø 

(Rolf.Ims@ib.uit.no). 

nigel gilleS 

yoccoz 

Professor ved Institutt for 

biologi, Universitetet i 

Tromsø (Nigel.Yoccos@ 

ib.uit.no). 

Østmarkmusa og 

parasitter på Svalbard 

Mildvær på vinteren slår ut østmarkmusa på Svalbard, men musebestanden returnerer 

raskt til høye antall igjen. Musas parasitter tåler disse klimainduserte bestandssvingningene 

godt. 

Fremtidige klimaforandringer er forventet å bli 

størst lengst nord. Økosystemet på Svalbard 

vil derfor være spesielt utsatt ved de forventede 

forandringene mot et varmere og muligens villere 

og våtere klima. Det er i dag bare tre landbaserte 

pattedyrarter på Svalbard: fjellreven, Svalbardreinen 

og østmarkmusa. Den minste av disse, 

østmarkmusa, er en introdusert art. Den kom fra 

Russland i det nittende århundre i forbindelse 

med kulldriften i Grumant, 15 km vest for Longyearbyen. 

Da kulldriften i Grumant ble nedlagt 

på 1960 – tallet ble musene igjen, og de klarer seg 

fortsatt i tilknytning til fuglefjella langs Isfjorden 

fra Grumant til Bjørndalen. 

Revens lille bendelmark 

Østmarkmusa er en planteeter og sannsynligvis 

avhengig av den høye planteproduksjonen i 

området som skyldes gjødsling fra fuglefjella. Den 

begrensede utbredelsen gjør at østmarkmusa i dag 

er av liten betydning for det landbaserte økosystemet 

på Svalbard. Like fullt har den fått en noe 

negativ betydning ved å gjøre det mulig for parasitten 

Echinococcus multilocularis å etablere seg på 

Svalbard. Med unntak av den skandinaviske halvøy, 

har denne parasitten en utbredelse som dekker det 

Antall mus 

140 

120 

100 

80 

60 

40 

20 

meste av de kjølige til tempererte områdene på 

den nordlige halvkule. Den danner cyster i leveren 

til mus og utvikler seg til voksne bendelmark i 

tarmen til hund og rev når disse spiser smittet 

mus. På norsk kunne parasitten derfor godt kalles 

”revens lille bendelmark”. I hund og rev produserer 

parasitten egg som kommer ut med avføringen og 

disse eggene må spises av mus for at musene skal bli 

smittet. 

Det problematiske ved denne bendelmarken 

er at eggene også kan smitte mennesker. I men- 

40 0 


1991 1993 1995 1997 1999 2001 2003 2005 

År 

ØSTMARKMUS. Arten ble innført fra Russland, 

mest sannsynlig med fór til kyr og hester. 

Foto: Nigel G. Yoccoz 

Figur 1. Antall mus fanget i 

fangstområdet i Grumant i august 

1991-2006 (± SE). Nedgangene 

er hovedsakelig et resultat av 

perioder med mildt vinterklima, 

mens de ekstremt raske bestandsøkningene 

skyldes østmarkmusas 

høye evne til reproduksjon – bl.a. 

blir hunndyr kjønnsmodne bare 2 

uker gamle, og kan reprodusere 

under snøen om vinteren.

nesker kan parasitten danne cyster i leveren som er 

tilsvarende dem man ser i mus. Disse er vanskelige 

å bli kvitt og kan forårsake store leverskader. I deler 

av sitt utbredelsesområde er derfor parasitten et 

betydelig helseproblem. 

Effekten av klima 

på østmark musbestanden 

Musebestanden ved Grumant har vært fulgt 

systematisk siden 1991 (Figur 1). Hvert andre til 

fjerde år har man i denne perioden hatt ett krasj 

i bestanden, og i enkelte år har bestanden nesten 

dødd ut. Den høye reproduksjonsevnen til disse 

musene gjør det likevel mulig for musebestanden 

å nå høye tettheter allerede året etter et krasj. I 

NORKLIMA-prosjektet ”The role of climatic 

variation in the dynamics and persistence of an 

Arctic predator – prey / host –parasite system” har 

effekten av klima på østmarkmusbestanden ved 

Grumant vært undersøkt i detalj. Videre har man 

undersøkt hvilken effekt bestandsdynamikken til 

musene har på infeksjonsnivået av Echinococcus 

multilocularis i musebestanden og den lokale 

fjellrevbestanden. Årene med kollaps i musebestanden 

synes i hovedsak å være karakterisert ved 

korte perioder med mildt vær og nedbør i form 

av regn midtvinters (desember-februar) (Figur 

2). De samme vintrene er også vanskelige for 

reinsdyrbestanden i nærliggende områder. Begge 

disse pattedyrartene synes derfor å være sensitive til 

de samme klimatiske forhold. 

Den tradisjonelle forklaringen på at milde 

perioder om vinteren har en negativ effekt på 

planteetere i nordområdene, er at slikt klima gir 

mye isdannelse på bakken og dermed gjør plantene 

utilgjengelige for beiting. I NORKLIMA- prosjektet 

ble denne hypotesen undersøkt ved at graden av 

isdekke på bakkenivå ble målt direkte i april hvert 

år. Disse målingene ga det overraskende resultat 

at sammenhengen mellom mildværsperioder med 

nedbør på vinteren og grad av isdekke på bakken 

var liten. I løpet av 5 år hadde vi i tillegg til den 

Antall mus 

120 

100 

80 

60 

40 

20 

0 

0 


10 20 30 40 50 

Regn i desember-februar (mm) 

60 70 

FRODIG. Om sommeren er området under fuglefjellet ganske frodig. Audun Stien 

setter på plass temperaturloggere 

UNDER SNØEN. Om vinteren er ravinene fylt med flere meter snø mens flatene 

mellom ravinene har under 1 meter snø. Dette har ingen betydning når musebestanden 

kollapser – da blir både flater og ravinene tomme for mus. 

Figur 2. Antall mus fanget i 

fangstområdet i Grumant i august 

1991-2006 plottet mot millimeter 

nedbør på dager med gjennomsnittstemperatur 

over 0 grader i 

månedene desember til februar. 

41

FJELLREV. Fjellrev 

på besøk i Grumantbyen. 

Flere par yngler 

rundt Grumantbyen 

og lever særlig av egg 

og fugl fra fuglefjellene 

i området. 

Foto: Eva Fuglei 

forventede sammenhengen mellom mildvær med 

nedbør og isdannelse, en vinter med mye mildvær 

og nedbør, men ingen isdannelse på bakken og 

en vinter med lite mildvær med nedbør, men høy 

grad av isdannelse på bakken. Mens variasjonen i 

musebestanden i denne perioden var sterkt relatert 

til mildværsperioder med nedbør midtvinters, 

ga resultatene ingen klar sammenheng mellom 

variasjonen i musebestanden og grad av isdannelse 

på bakken. Dette tyder på at den mekanistiske 

sammenhengen mellom vinterklima og musebestandsdynamikken 

er mer komplisert enn tidligere 

antatt. 

Høy temperaturtoleranse 

Det er kun eggene til parasitten Echinococcus 

multilocularis som er direkte utsatt for vær og 

Andel med E.m. infeksjon (%) 

juni 

aug 

sept 

juni 

aug 

sept 

juni 

aug 

sept 

juni 

aug 

sept 

juni 

aug 

sept 

vind. Resten av livssyklus oppholder parasitten 

seg i varmblodige dyr, og dermed under særdeles 

stabile klimatiske forhold. Eggene er robuste og 

tåler godt kaldt, men også temperert klima. Denne 

vide temperaturtoleransen er nok en av grunnene 

til at parasitten har kunnet øke sin utbredelse i 

Europa de siste 20 år, ut fra kjerneområdet rundt 

Alpene. Som forventet fant vi heller ingen indikasjon 

på en direkte effekt av klimatisk variasjon på 

parasittens epidemiologi. Den store klimainduserte 

variasjonen i musebestanden hadde derimot en 

klar effekt på infeksjonsnivået av parasitten i rev 

og mus (Figur 3). Kollaps i musebestanden førte 

til at andelen mus og rev infisert med parasitten 

sank fra rundt 70 til 20-30 prosent. Disse laveste 

infeksjonsnivåene er likefullt relativt høye sammenlignet 

med hva man finner i de fleste andre sys- 

90 

80 

E.m. i voksne mus 

E.m. i rev 

Antall mus 

100 

90 

Figur 3. Andel mus og rev infisert 

med parasitten Echinococcus multilocularis 

(E.m.) i hver fangstperiode 

70 

80 ( juni, august og september) årene 

60 

50 

40 

70 

60 

50 

40 

2002-2006 (± SE), og antall mus 

fanget i august samme år. 

30 


20 

20 

10 

10 

42 0 

0 


2002 2003 2004 2005 2006 

Antall mus

temer der parasitten har vært studert. Det er derfor 

liten grunn til å tro at parasitten vil dø ut av seg 

selv som et resultat av variasjon i musebestanden på 

Svalbard, i alle fall innen det variasjonsspektrum i 

musebestanden vi har sett frem til nå. 

Østmarkmusa på Svalbard ble sannsynligvis 

introdusert fra nærområdene til St. Petersburg. 

Også der må den kunne takle kalde vintre. 

Derfra har den en utbredelse langt inn i Russland 

mot øst, men også sørover til det betydelig 

varmere Hellas. Det er derfor ingen grunn til 

å tro at en klimaforandring med en økning i 

gjennomsnittstempera turen på noen få grader vil 

ha en negativ effekt på østmarkmusas utbredelse 

og bestandsstørrelse på Svalbard. Som for mange 

andre organismer, er det mer sannsynlig at en 

direkte effekt av klimaforandringer vil komme 


igjennom økt hyppighet av den kombinasjon av 

klimaparametre som gir ”dårlig vær” for organismen, 

i dette tilfellet mildværsperioder med nedbør 

midtvinters. Ettersom østmarkmusbestanden i 

dagens klimasituasjon opplever vintre der den 

nesten dør ut, kan det godt være at en forandring 

mot økt hyppighet eller intensitet av slikt ”dårlig 

vær” kan føre til total utryddelse. En mer indirekte 

effekt av økt gjennomsnittstemperatur kan på 

den annen side komme gjennom en temperaturrelatert 

økning i planteproduksjonen på øygruppa. 

Dette kan gi østmarkmusa mulighet til å utvide 

sitt utbredelsesområde. I så fall vil også parasitten 

Echinococcus multilocularis kunne komme til å bli 

ett problem over større områder enn den er i dag. 

DISSEKERT. Østmarkmus med hvite 

Echinococcus multilocularis cyster 

på leveren. Parasitten kom kanskje 

med fjellrev som vandrer mellom 

Sibir og Svalbard. 



SNØPROFILER. 

Eva Fuglei måler 

snøprofiler i 

Grumant. 

43

Gt CO2 30 

Globale utslipp 

25 1850 - 2004 

20 

15 

10 

5 

0 

1850 1870 1890 1910 1930 1950 1970 1990 

Kilde: U.S. Department of Energy 

Mt CO 2 

50 

40 


2004 

29 

20 

1973 1978 1983 1988 1993 1998 2003 

Kilde: Statistisk sentralbyrå 

O 

C 

8 

7 

6 

5 

4 

3 

2 

1 

0 

-1 

-2 

-3 

-4 

O 

C 

0,6 

0,5 

0,4 

0,3 

0,2 

0,1 

0,0 

-0,1 

-0,2 

-0,3 

-0,4 

Avvik fra global 

middeltemperatur 

1880 1900 1920 1940 1960 1980 

Kilde: NOAA 

OC 2006 

0,54 

Norske utslipp 2006 

* Foreløpig tall 

43,3* 

Temperaturavvik fra normalen i 

Norge. 2006-2007. 

1 2 3 4 5 6 7 8 9 101112 

1 

Måned 

Kilde: Meteorologisk institutt. 

Figurene kan lastes ned fra 

www.cicero.uio.no/klimadata/ 

2000 

2 3 4 5 6 7 

A PostAbonnement 

– Hva vil du si er den 

største klimautfordringen? 

– Forbruksveksten som fører til enorm 

vekst i energiforbruk, transport og 

søppel. 

– Hvilket klimabudskap vil 

du gi landets nye ordførere 

og kommunestyrer? 

– De som ikke allerede har laget en miljø- 

og klimaplan i kommunen sin bør sette i 

gang det arbeidet med en gang. Her bør 

klimautslipp i kommunen kartlegges, en 

bør sette lokale mål for reduksjoner og 

lage en strategi for energ i effektivisering 

og omlegging til miljøvennlig energibruk 

i kommunen. Start gjerne med å lage en 

plan for å utfase bruk av oljefyrer i kommunale 

bygg. 

– Hvor stort ansvar har 

lokal politikerne for å 

redusere klimagassutslippene, 

og hvor stort ansvar 

har de nasjonale politikerne? 

– Ifølge forskere kan kommunene kutte 

opptil 15 prosent av Norges totale klima- 

Ettersendes ikke ved 

varig adressenendring 

Returadresse: 


Postboks 1129 Blindern 

0318 OSLO 

Navn: Åslaug Haga 

Stilling: Kommunal- og regionalminister 

Aktuell med: Vil ha klimaplaner 

i alle kommuner 

På baksiden 

gassutslipp. Jeg opplever at kommunene 

er veldig engasjert i miljøspørsmål. 

Svært mye kan - og må - gjøres lokalt. 

Staten kan stille opp med kunnskap, 

blant annet fra Enova og gjennom 

klimakursing av alle kommuner, og 

staten må også stille opp med stimuleringsmidler, 

for eksempel tilskudd til økt 

kollektivsatsing i byene og til å bygge ut 

infrastruktur for bioenergi. Nasjonale 

politikere har det overordnede ansvaret 

og må sørge for at våre klimamålsettinger 

blir nådd. 

– Har du et godt klimaråd? 

– Bytt til miljøvennlig oppvarming i 

boligen, for eksempel pelletskamin, 

varmepumpe eller rentbrennende 

vedovn. 

– Frykter du framtida? 

– Nei, jeg er optimist av natur. Klimautfordringene 

kan løses med politisk vilje 

til å handle lokalt, nasjonalt og globalt og 

ved bruk av ny teknologi. 

Silje Pileberg

2 07 Side 4 og 30 - CICERO Senter for klimaforskning - Universitetet ...

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?