HALLVARDSVAKA Nr. 3/07 - St Hallvard menighet - Den katolske ...

Mitt liv som barmhjertig samaritan
Foto: fra internett
av Per Bang
Det varte ikke så lenge, men det var iallefall
godt ment. Jeg var i Dublin for å lage
reportasje, var nettopp ankommet fra London
og det var søndag ettermiddag da jeg kom til
messen. Ved utgangen gled en mann sleipt opp
langs siden av meg og betrodde meg på bredt
irsk at det er en fryktelig verden vi lever i.
Bredt irsk høres ut som om den snakkende har
en varm potet i munnen. Jeg hadde ingen grunn
til å motsi ham – dessuten, motsier man en
irlender kommer han bare sterkere tilbake med
sine ofte holdbare argumenter. Han fortsatte:
... Og i morgen skal postbudene streike.
Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å beklage
det også. Men hva var det mannen ville? Jeg var i Irland for avisen, kanskje
det han sa kunne bli en fin åpning? «Irland frykter storstreik» - en brukbar
førstesides overskrift det...Hva om jeg inviterte ham på en drink og en prat?
- Skal vi stikke innom en pub?
- Å nei nei nei. Jeg drikker ikke!
Merkverdig uirsk. Hvem kunne denne fyren være? Og hva ville han egentlig?
- Kunne jeg be deg om et par kroner til et par sko?
Javel altså. En tigger. Men saken var at jeg hadde lagt mine siste mynter i
kollektbørsen i kirken. OK, jeg bladde opp en ti shillingseddel.
- Thank you Sir! Jeg vil be for deg.
- Takk for det. Og ha en god dag.
- Mange takk. Eh, du kunne ikke strekke deg til et pund, kunne du?
- Nei, egentlig ikke.
- All right. Men jeg vil be for deg allikevel.
Med faste skritt gikk han over gaten. Jeg hadde en mistanke, og den ble
bekreftet i neste øyeblikk da jeg så ham forsvinne inn i en pub. Tross mine
syndige tanker fant jeg det passende å ta alt i beste mening. Kanskje han bare
skulle inn der for å forrette sin bønn for meg. Man skal alltid tro det beste om
folk. Og om irlendere er det ikke vanskelig å tro det beste.
~ 39 ~