hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ... - Ivar Johansen

More documents

Recommendations

Info

INTERVJU / Jo Raknes Jo Raknes Jo Raknes har bakgrunn som husokkupant og aktivist i Oslo. Han er også kjent som bassist i bandet Stengte Dører. Helt tilbake til 80-tallet har han jobbet med dokumentasjon av husokkapsjoner og miljøet rundt i Oslo, først som en del av mediegruppen på Blitz og senere som ansatt i NRK. Vi møtte Jo for å snakke om hans egne erfaringer som okkupant og hvilke lærdommer man kan trekke ut av miljøet rundt Blitz. Hva gjorde at dere begynte å okkupere hus? Utgangspunktet var rett og slett at vi trengte et sted å bo. Det var en snikokkupasjon som vi kalte det den gangen. Og det var på Olaf Ryes plass bak Parkteatret der det stod et hus tidligere. Det var i 1983 tenker jeg. Siden bodde jeg okkupert flere steder. Vi gjorde aldri en offentlig sak av det. Det var rett og slett behovet for et sted å bo. Jeg var aldri med på noen politisk okkupasjon. Kan du fortelle litt om hvordan Ungbo og Ungjobb oppstod som en del av Skippergataokkupasjonen? I Skippergata hadde de unge tre krav for å gå ut av okkupasjonen: et sted å bo, et sted å være og et sted å jobbe. Dette ble til Ungbo, Blitz og Ungjobb, som vi kalte Sysla etter hvert. Ungbo opererte etter prinsippet at du kunne pusse opp… det var veldig morsomt, for vi jobbet jo i Ungjobb, som pusset opp leilighetene til ungbo som vi også bodde i. Og så ble de ofte revet etter to år eller noe sånt. Men det var oppussing til en viss standard som gjorde at du kunne bo der. Jeg skrur jo opp et Ikea skap på no time etter den erfaringen. He he. Det var kriteriene. Vi bodde alle i Ungbo på et eller annet vis. Vi okkuperte og vi var i dialog med dem. Hvordan organiserte dere kollektivene? Det var veldig forskjellig. Jeg tror nok Geitemyrsveien var for eksempel en okkupasjon som sleit seg selv ut. Det var et gammelt sykehus. Da hadde du rom og ikke leiligheter. Den holdt på ganske lenge, men da går du inn i en sånn organisert form med felles kjøkken og forskjellig annet. Jeg likte aldri å bo sånn. Kollektivet har aldri vært noe for meg. Jeg likte best bygårder hvor jeg hadde min egen leilighet. Da var det en privatsone som var bare din og så var det 12 Ungbo, Ungjobb og Aktbo 9. oktober 1981 ble en gammel gård nederst i Skippergata okkupert av Ungdomsgruppa mot bøteterror (Ung mob). Det var Skippergata 6-8. De første okkupasjonsdagene var en stor suksess. Politiet fikk beskjed av kommunen å holde seg unna inntil videre og oppmerksomheten i media var enorm og etter hvert aksepterte kommunen å stille opp i forhandlinger på okkupantenes premisser. Okkupantene forlangte tre ting: Et sted å bu, Et sted å jobbe og et sted å være. I Januar, februar 1982 inngikk kommunen en avtale med ungdommene. Kommunen fikk navnet på alle de boligsøkende for å gi dem individuelle tilbud. Fra det øyeblikket kommunen fikk disse navnene var okkupasjonen knekt. En hel kommunal institusjon ble opprettet av restene av okkupasjonen. Var du med på kommunens liste kunne du få deg bolig gjennom Ung-Bo, og etter hvert jobb gjennom “Ung-Jobb”. Kommunen ga ungdommene lov til å bruke en bygård som kulturhus og 1 mai 1982 ble Pilestredet 30c inntatt av folk som hadde forlatt Skippergata og Blitz Kafe åpnes. Bitz ble av mange årsaker gradvis mer autonomt, og ble det Ungmob hadde tenkt seg at Skippergata skulle bli: et selvstyrt ungdomshus som samtidig var et senter for politisk aktivitet. Både Ungbo og Ungjobb har fått en rekke ulike arvtakere. De som har vært mest aktive de siste ti årene har nok vært Aktbo, som var involvert i Brakkebygrenda, Ormsundveien og Vestbredden. I 2000- 2001 lagde Tore Forsberg og Cecilie Lystad et forprosjekt som munnet ut i en rapport som het ”strakstiltak for vanskeligstilte på boligmarkedet” og i 2002 ble det som en konsekvens startet en organisasjon som ble gitt navnet Aktbo og som ble støttet av Husbanken. Det primære målet for Aktbo var å overta offentlig byggemasse som sto tomt for å sette det i stand, og for å la folk som trengte en bolig men ikke kunne oppvise store pengesummer gis en aktiv mulighet til å lage og utforme sin egen bolig. I forhold til Ungbo krevde Aktbo et større element av egeninnsats og var et initiativ fra ungdom selv. Mens Ungbo i manges øyne endte opp som en fjernstyrt og byråkratisk organisasjon, og er i dag i mages øyne skjøvet fullstendig ut på siden uten noen reell innflytelse. Kilde: Helge Ryggvik - http://www.intsos.no/?id=3487 og Eddie Rørvig / Aktbo kollektivt alt det sosiale. Men ikke det daglige. Jeg tror det var veldig vanskelig for de som var i en slik situasjon at det var en offentlig okkupasjon som var politisk og du aldri visste når noen kom, så du måtte ha vakthold og vaktlister. Det sliter på folk. Det går rett og slett ikke i lengden. Jeg tror nok det har vært det mest effektive middelet mot okkupasjon egentlig. Hva føler du at du sitter igjen med av kunnskap eller erfaring fra det å bo kollektivt i et okkupert hus? Kunnskapen eller erfaringen er egentlig at det finnes andre boformer enn de vi har i dag, eller som er mest vanlig i dag og at i en viss periode i livet, i en overgangsfase når du er uetablert, så finnes det tomme hus, det finnes hus å bo i. Behovet er der og det er uløst den dag i dag. Utleiemarkedet er dyrt og lite, og Oslo som storby har ikke det “Jeg er faktisk veldig stolt over det. Det var en holdning om å ta saken i egne hender når på en måte samfunnet ikke leverte det du trengte.” som skal til, mens omliggende strøk satser på Oslo. De bygger ikke etablererboliger i det hele tatt. Så hele trykket er på Oslo. Ikke bare for de som studerer der, men også andre som skal sette i gang med livet sitt med jobb og annet. Men det jeg personlig lærte av å være husokkupant var å bo sammen med andre mennesker. Men også det å drifte noe sammen. Noen kjøpte for eksempel en hel gård på Vålerenga hvor man hadde tre hus og felles bakgård, som bor der den dag i dag. Hvor viktig er kollektivet? Kunne du okkupert selv i dag? Den kollektive boformen er nyttig og viktig i ung alder. Før det er barn inne i bildet. Da er det et nytt kollektiv som gjelder. Den kollektive boformen er i den perioden av livet da man er i gang med å etablere seg ideell og veldig lærerik. Senere i livet så velges jo de du bor sammen med på en annen måte. Gjennom en partner og gjennom ungene. Å påføre dem ungene eller påføre andre dine unger er ikke enkelt. Å ha en familie er på en måte en kollektiv boform i seg sjøl. Nå har jeg fire unger på 19, 16, 7 og 5. Det er et lite kollektiv. Men jeg tror ikke jeg ville tatt dem med ut på en okkupasjon. Det handler jo også om at økonomien min er annerledes. Nå tenker jeg at min boform i dag er et fundament for meg økonomisk. Det er den verdien jeg sitter på. Det er jo noe som er veldig fascinerende med Norge og med Oslo. Det at vi eier så mye og leier så lite. I alle andre storbyer er jo leiemarkedet veldig stort. Men nå er det slik at hvis jeg vil gjøre noe annet her i livet så kan jeg selge huset og plutselig så har jeg masse penger. Så det har jo blitt et fundament som aldri ville ha vært tilfelle i en kollektivform, for der eksisterer ikke den tankegangen. Den kan ikke eksistere. >> POLLEN / No POLLEN / N 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011
Det er slitsomt å bo i et okkupert hus, spesielt om det er en politisk okkupasjon og trusselen henger over deg at myndigheten kan handle. Det sliter på. Bor du okkupert bor du i et uavklart forhold. Det var aldri det vi ønsket. Da vi bodde i Welhavensgate, og hadde kontrakt, så kunne vi begynne å tenke langsiktig: dette kunne jeg tenke meg å ha ganske lenge. Kanskje bo med en partner og utvikle det private og kollektive i kombinasjon. Å få en avtale med kommunen var som å stå på ett bein i forhold til ikke å stå på noe bein. Å stå på to bein var når de som klarte å bygge dette kollektivet sjøl kjøpte det og bygget det opp. De hadde oppnådd den perfekte boformen. De bodde i hver sine leiligheter, med felles bakgård med det opplevdes som et kollektiv. De eide hver sin enhet, men la veldig mye arbeid ned i det kollektivt. Drømmen var å kunne bo kollektivt sammen, samtidig privat, kanskje ha barn, samtidig kunne tenke langsiktig og kunne etablere seg i en annen boform. “Så ser du kampen hageby da, med små malte hus, kanskje for en arkitekts øyner er de litt tacky, og jeg vet at de fnyser når de går forbi det, mange arkitekter...det er konturene av en boform som folk ønsker, men som ikke blir tegnet i dag...” Hvordan var møtet med det europeiske okkupantmiljøet? Det var mye mer militant. De var veldig sinte, alltid. Et sted var det slik at om menn skulle på toalettet hadde de bygget et bur, slik at om du stod, for å stå og tisse, så nådde du ikke frem til doskålen men måtte bøye deg ned og rygge inn for å sette deg og tisse. Slik jenter må. Da tenkte jeg: sånn kan jeg aldri bo. Husene i utlandet var jo uinntakelige borger, Dannmark spesielt, der vi spilte mest på det de kalte Huset. Der var det jo Molotovcocktails og finlandshetter i gangene. Jeg vet ikke hvor lenge man kan holde på sånn. I Tyskland var det også mye sånt. Veldig militant. Det var jo noen forsøk på den type okkupasjoner her, men jeg tror ikke vi hadde nok militant innstilling. Det krever en jævla disiplin. Strikte regler som man måtte forholde seg til. Men også en inngripen i folks personlige levemåte. De danske besetterne kom jo hit og synes bare vi var veldig rare. Ikke disiplinert nok. Jeg tror det var igjennom møtet med disse at mange i Norge tenkte: dette er ikke vår greie. Man jobber for en form for frihet, men det ender med at den måten å leve på blir verre enn den man brøt ut av. Blitz - Det evige tilfluktsrom Fredrik Bakkemo Blitzhuset ble etablert i 1982. Huset består av 4 etasjer og har adresse Pilestredet 30 c i sentrum av Oslo. Blitz er et resultat av ungdom sin evige kamp for et sted å være. Etter en rekke demonstrasjoner og krav om et sjølstyrt ungdomshus ble Blitz til som et kompromiss mellom autonom ungdom og Oslo kommune. I dag rommer blitzhuset vegetarisk café, radiostasjon, infoshop, dyrvernsgruppe, øvingslokale og konsertscene for band. Blitz sin historie handler i korte trekk om den evige kampen for å beholde huset. Huset har flere ganger blitt overvåket, stormet og tømt av politiet. Oslo kommune har dessuten i alle år ønsket å rive det, selge det og splitte miljøet. Men Blitz har mobilisert til kamp, huset har blitt barrikadert, det har blitt avholdt utallige støttekonserter, veggene har blitt dekorert og i gatene har det blitt demonstrert. Til tider mot alle odds så har Blitz overlevd! Mye av Blitz sin styrke ligger i at miljøet favner bredt med en eksplosiv kombinasjon av kultur og politikk. Det var nettopp denne symbiosen av musikk og opprør som introduserte meg for Blitz en gang på tidlig 90-tall. På slutten av 80-tallet var Blitz stadig i media i sammenheng med demonstrasjoner og gatekamper i Oslo. Dette hadde en magisk effekt på meg og deler av en op- pvoksende generasjon fra nord til sør. Noe som gav seg utslag i lignende alternative ungdomshus i byer som Tromsø (Ungdommens hus), Bodø (Låven), Trondheim (UFFA) og Molde (Kulturelt alternativ). Hus fylt til randen med ungdom inspirert av Blitz sin filosofi. De ivrigste flyttet sogar til Oslo for å bli en del av miljøet selv. Her var det ikke snakk om trauste ML-ere med skjegg og Mao-lue. Det visuelle som festet seg på netthinnen min var ungdom med naglebelter, palestinaskjerf og armyboots som ikke var redd for å konfrontere eller stå opp for hva de mente, og muligens best av alt: soundtracket til det hele! Musikken som kom ut av Blitz var det mest sjelesettende og vakre jeg hadde hørt. Jeg ringte, skrev brev og bestilte plater fra Blitz bokcafé med band som Stengte dører, So Much Hate og Life... But How to Live It? gjerne akkompagnert av Smørsyra: Blitz sin egen avis! Med ett så hadde jeg sterke meninger om det samfunnet jeg levde i, noe som bl.a. resulterte i en egen liten personlig revolusjon i form av at jeg ble vegetarianer og beinhard idealist. Noe jeg fortsatt er den dag i dag. Blitz har etablert sin egen kultur som en motpol til det som er den rådende hovedkulturen. En non-profit “gjør-det-sjøl” kultur som ikke er kontrollert av businesstankegang, men istedet av blitzerne selv, “hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. Disse nuttete trehusene som kunne gjøres om til noe annet.” Vi hadde også lyst til å snakke litt om Blitz som kulturhus. Hva tenker du er unikt med den kulturen som oppstår i okkuperte hus? Det er jo en alternativ kultur som i stor grad tilhører sin tid. Jeg husker jeg så åpningen av filmen Filth and the Fury. Da var det alle sammenstøtene i England, 80-tallet og arbeidsledigheten, som gjorde at det fikk det uttrykket som det fikk. Det var en påminnelse og jeg har forsøkt å forklare datteren min på 19 hva det var med den tiden. Hun leser tekstene til Stengte Dører og sier ”Pappa, det er så åttitalls, det er så åttitalls”. Men jeg ikke flau over det. Jeg er faktisk veldig stolt over det. På 80-tallet var det en holdning om å ta saken i egne hender når på en måte samfunnet ikke leverte det du trengte. Vi hadde ikke jobb. Det var arbeidsledighet. Og var du ikke akademisk så var dette eneste muligheten, nærmest. For meg skapte det min karriere. Jeg begynte på Blitz, drev kafeen en del år, og deretter var vi inne på sysselsetting i radio. Arbeidsradioen het den faktisk. De solgte jobber via radio. Der ble vi satt til å snekre resepsjonsdisken, med da sa vi nei, vi er her for å lage TV. Så gikk vi bare og tok utstyr og det var konsert en gang i uken hvor folk ble lært opp på lys, lyd og scenografi og vi kjørte flerkameraproduksjoner. Det var faktisk yrkesopplæring og det er klart at det å ta saken i egne hender, å tenke alternativt, har formet meg til det jeg er i dag. Det er veldig viktig å ha et alternativt kulturhus i byen og jeg mener det er for lite av det. Om jeg skal spekulere fritt, uten å lene meg på data, mener jeg at NOKAS ranet er en ren spin-off av nedleggelsen av ungdomsklubbene på 80-tallet. La oss si det er en teori. Så oppstår det du kaller glasshusbarna som begynte å vanke nede på Oslo City da klubbene ble lagt ned. Oslo City ble jo bygget på den tiden. Og Vaterland var også den første okkupasjonen i Oslo på 60-tallet. Det er jo litt interessant at de flatet det ut og bygget Vaterland. Litt lenger borti gata var Renegat som var et konsertsted, og der ligger Oslo City i dag. Nedleggelsene av ungdomsklubbene igjen førte til gjengkulturer, A og B gjengen og Tveitagjengen. Jeg tror nok at de gutta der kunne vært fanget opp, selv om de forsøkte med sjakk (David Toska), og om det hadde eksistert et tilbud for uorganisert ungdom på det tidspunktet så hadde vi sluppet å se det millionranet. En søkt teori, men jeg tror at det er noe i det. Det handlet om uorganisert ungdom som ikke ble fanget opp av idrett eller sjakk eller frimerkesamling, men som faktisk trenger et sted å være, både for å stimuleres til andre yrkesvalg, men også for å forhindre kriminalitet, at ungdom driver rundt. Det handler om ungdom som ikke har et etablert hjem og som istedet henger ute. Når du har lagt ned ungdomsklubbene har du også lagt ned et samlingssted som støtter den type ungdom. Hva mener du om byutviklingen og arkitektens rolle i Oslo? Det at det står hus tomme er like kriminelt som det at noen tar det. Det at det står boligmasse som står ubrukt og bevisst blir brutt ned fordi man spekulerer i det. Jeg synes det er trist at kommunen har solgt unna så mye som var kommunal eiendom. Ved å selge det til private har de der en har arrangert sine egne konserter, gitt ut sine egne plater, trykket sine egne t-skjorter, lært å spille instrumenter av hverandre og kommunisert gjennom sine egne mediakanaler som fanziner og alternative aviser. Der andre har drømt om fete kontrakter og vært motivert av økonomisk gevinst så har Blitz gått den andre veien. Idealismen og den politiske grobunnen har alltid vært utgangspunkt og format for Blitz sin kultur. Slike rammer skaper en nødvendig kontrast i et byrom som har blitt mer og mer dominert av sterile overflater, reklame og konformitet. Blitz har alltid vært et fargerikt rom der en kan søke tilflukt når hverdagen har blitt for grå. INTERVJU / Jo Raknes også laget en bykultur som kun er skapt av arkitekter som jobber på oppdrag fra finansinstitusjoner med penger, som vil ha det funksjonelt og kjedelig, og det blir det. Så Oslo har blitt en kjedeligere by på grunn av det. Rent visuelt også. Jeg mener at arkitektene for det første skal lytte til folks behov. Folks behov er blitt tatt veldig lite hensyn til. Kun når det er snakk om et høyhus sperrer sjøutsikten eller ikke blir folk hørt på til en viss grad. Da snakker vi om enorme høyhus. Jeg har diskutert dette med arkitekter. Og jeg sier: se på Sankthanshaugen, dette er jo jævlig fint. Ornamenterte balkonger. Hva synes du som arkitekt, hvorfor tegner ikke du slike ting? Nei Nei Nei, vi må bevege oss, sier de. De er veldig fanget opp i sine egne behov, sin egen rolle i form av en utdannelse, kan det virke som. Mer enn å lytte og skape noe alternativt selv. Som oftest er det noe halvalternativt i de materialene som blir benyttet. Det ligger noen ideer der som blir strippet ned på grunn av økonomi som fører til bruk av billige materialer, og til slutt ser du kanskje konturene av ideen som har vært der, men det ender aldri opp slik. Samtidig mener jeg at hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut av en okkupasjon på den tiden så var det Vålerenga som var drømmen. Disse trehusene som kunne gjøres om til noe annet. Som kunne gjøres beboelig og dekke et nytt behov, men også i den kollektive boformen. Så ser du Kampen hageby da, med små malte hus. Kanskje for en arkitekts øyner er de litt tacky, og jeg vet at de fnyser når de går forbi det, mange arkitekter, men folk gir faktisk veldig mye for å ha den lille parsellen. Og mediabyen Ullevål Hageby. Det er akkurat det samme. Det er konturene av en boform som folk ønsker, men som ikke blir tegnet i dag i den utstrekning. Man hadde jo Sælegrend i Bergen i Åsane som et eksempel. Der var det kanskje litt for eksperimentelt, men samtidig så var jo ideen der. De kalte det jo kaninhusene. Kassen var utgangspunktet og så skulle interiøret dekke det personlige behovet. Der var det så og så mange funksjonshemmede, så og så mange innvandrere, det var satt sammen med en viss prosentandel av ulike yrkesbakgrunner og så videre. Jeg tror jo på den formen, selv om den fort kan bli utdatert. Hvordan ser du på aktivismen og okkupantenes rolle i dag? Jeg må dessverre si at aktivismen ikke har ført til så mye. De som klarte å lage Rodeløkka var arkitekter og utdannede mennesker, akademikere som jobbet gjennom systemet, taktisk, strategisk og politisk. Jeg har alltid sagt at det nye opprøret vil ikke ta form som det opprøret vi hadde. Det vil se annerledes ut. Da tenker jeg mer på tredje generasjons innvandrere. Jeg ville gjerne like å se den aktivismen slå ut i blomst i en annen type form. Hvordan mener du at holdningen fra Stat og kommune har endret seg siden åttitallet? Det er nesten litt farligere tror jeg. Fordi de er så taktiske. Vi klarte jo å lokke dem ut slik at de ble plumpe og dumme. Politikere og politi sammen fremstod som noen idioter, hvilket de var. Vi klarte å lokke dem utpå og så ble de en brikke i et større spill. Det gjorde at vi vokste. Den motstanden var så plump og dum at det vokste i folks kollektive bevissthet at ”men fy faen, dette går jo ikke an! Det er jo bare en gjeng med ungdommer, hva i helvete er det kommunen holder på med”. Dette gjorde at vi fikk støtte. Nå foregår det spillet mer i det skjulte og politiet har en annen holdning og politikerne har en annen holdning, som kanskje gjør at ting ikke skjer på samme måte. Ting går saktere kanskje, enklere å trenere. Før var det en fare for at det kunne eksplodere når som helst. Og det gjorde det jo også. Det var en tilstand som gjorde at det vokste noe så voldsomt. Jeg tror du kan få det til i dag, men både okkupantene, politi og politikerne er smartere. Rett og slett. POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 13
Page 2 and 3: Åpne hus, Oslo. Noen mennesker øn
Page 4 and 5: HISTORIE / Okkupasjoner Okkupasjone
Page 6 and 7: INTERVJU / Brakkebygrenda Brakkebyg
Page 8 and 9: ARTIKKEL / Harald Nissen og Hedda G
Page 10 and 11: ANALYSE / Eriksen Skajaa Arkitekter
Page 14 and 15: ANALYSE / Tomme Hus Noen tomme hus
Page 16 and 17: INTERVJU / Ivar Johansen Ivar Johan
Page 18 and 19: INTERVJU / Atma Atma Atma har bare
Page 20: LITTERATUR • Ragnfrid Trohaug / O

hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ... - Ivar Johansen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?