hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ... - Ivar Johansen

More documents

Recommendations

Info

INTERVJU / Atma Atma Atma har bare bodd i Oslo i ett år, men har rukket å ha mer påvirkning på byutviklingsdebatten i byen enn mange urbanister bare kan drømme om. For øyeblikket okkuperer Atma og noen venner en liten rekke trehus langs Mosseveien som Vegvesenet ønsker å rive eller flytte for å lage en avkjørsel fra motorveien. Dere kaller husokkupasjon for å åpne et hus. Nå har dere akkurat åpnet et hus? Ja. Men iblant trenger vi jo ikke åpne huset. Det er åpent og vi behøver ikke bryte oss inn. Og vi har jo heller ikke så lyst til å prate om å bryte oss inn. Å åpne et hus er et fint uttrykk. Vi lurer jo litt på hvordan dere velger steder? Det er litt ulike måter. Det kommer litt an på hvem som er eieren, om eieren kanskje er kjent for spekulasjon, hvor lenge huset har vært stengt, i hvilken stand huset er og om det er vernet, for eksempel. Vi er veldig interessert i å ta hus som er vernede og vanskjøttende for å sette fokus på det. Det avhenger også litt av hvor huset ligger i byen avhenging av hva gruppen har lyst til. Noen har ikke lyst til å dra så langt for å se etter et hus. Da må man ta hensyn til det også. Det avhenger også litt av om det er et mer politisk fokus. Det er jo politisk uansett. Noen ganger handler det om at vi trenger sted å bo, og at vi behøver legge fokus på boligsituasjonen, mens andre ganger er det som med Kakkerlakken, som ikke dreide seg om bolig først og fremst, som ble så mye mer. Da spiller også det inn: at vi åpnet huset så mye som vi gjorde, at det ble en sosial møteplass, og ikke fremfor alt et bosted. Nå bodde vi jo der også, men det var på grunn av at vi ikke hadde noe sted å bo. Vi ser at det ofte er to forskjellige ting: én okkupasjonstype er mer boligorientert, mens mange også dreier seg om aktivitetshus, en samlingsplass og lignende. Ofte blir det jo en og samme ting. Ofte vil vi, eller jeg og mange andre jeg vet om, skape noe mer enn det som bare handler om å bedre vår egen personlige boligsituasjon. Også fordi vi mener tomme hus på en måte er alles hus. Vi har ikke noe mer rett til å bruke disse husene enn andre, men nå er det jo slik at det er vi som har valgt å gjøre det, og da skjer det på våre premisser selv om man likevel åpner det så mye som mulig, også for å få oppmerksomhet og støtte. Når dere okkuperer hus, hva er det dere ser på som målet. Hva ønsker dere å oppnå? Først og fremst å åpne et hus som ikke er i bruk. Det handler om at det er vår felles eiendom i byen, som ikke brukes til noe annet enn at det bare står der. I tillegg avhenger det også litt av huset, hvor huset står, om huset er vernet og om det egentlig burde vært tatt vare på, men i stedet bare står ubrukt og forfaller. Det handler også om at folk er boligløse og trenger et sted å bo samtidig som husleiene er høye og hus står tomme. Om det er slik at man ikke har noe sted å bo, da kan man for det første ikke betale for et hus lenger, for det andre trenger man ikke så 18 mye. Man trenger først og fremst tak over hodet og vann og elektrisitet. Tenker dere at dere åpner for andre som trenger et sted å bo? Så fort vi har åpnet et hus er vi vanligvis en mindre gruppe, men ofte kommer det flere og flere. Er huset i sentrum kommer det enda flere. På Kakkerlakken begynte vi som fem personer og sluttet som 20 stykker som bodde der. Men det er gjerne slik at vi som åpnet huset hadde en ide om hvordan vi vil ha det på huset. Det fungerte bra. Det var ingen problem mellom de som bodde der, vi var jo alle venner, og da ble vi som en familie. Hvordan organiserer dere internt? Er det et slags styre eller allmøte? Det er et allmøte hvor alle har like stor rett til å bestemme. Men vi stemmer ikke om saker uten at vi har konsensus. Vi diskuterer saker og vi har ofte en ordstyrer som hjelper til med å lede møtet slik at det ikke bare er en “Det er så lett å bli isolert som person. Med tanke på hvordan alt er organisert i byen er det gjort for at man skal slippe å prate med noen” som har ordet, eller at alle prater i munnen på hverandre. Slike praktiske saker. Men samtidig tenker man at de som bor i huset bør ha mer å si enn gjestene for eksempel. Det er bare naturlig om dette er mitt hjem, og du skal bare bo her en uke, så kan ikke du bestemme hva som skal skje her om to måneder. Det er jo litt vanskelig ettersom det ikke er alle som har de samme ideene om hva som er et kollektiv. Det blir selvsagt alltid en liten diskusjon. Det er jo også en del av det. Husokkupasjon er mer for meg enn ”ja nå skal vi ta et hus”. Det handler også om å lære seg å leve med andre mennesker, lære seg praktiske ting, ikke bare lese en bok. Men også forstå at alle er veldig ulike og man må finne løsninger for at det skal fungere praktisk og samtidig kunne leve sammen uten at det skal oppstå konflikter hele tiden. Så jeg tror at folk lærer om seg selv og om andre, og om seg selv sammen med andre, og det er noe som er bra for alle mennesker. Samtidig er det stor forskjell på det å bo i kollektiv og det å okkupere sammen. Man deler arbeid, man deler fritid, man deler nesten alt. Vanligvis har man heller ikke det med ”dette er min mat og dette er din mat”. Alt er alle sitt og det må være slik, ellers fungerer det ikke. Hvordan tenker du at du skal bo om for eksempel ti år? Jeg kan ikke engang planlegge noen få måneder. Hvordan tenker du deg fremtiden? Det er veldig vanskelig å si. Det kunne jo være heftig om man kunne ta et hus og beholde det. Og det går jo, men det går ikke overalt. Det blir vanskeligere hele tiden. Men det er på den måten jeg vil bo. Det kunne absolutt være et alternativ. Men for meg handler det også om å ta kontroll over mitt eget boforhold. Ikke at det finnes en utleieverden som sier at ”du får ikke male i den fargen, du kan ikke gjøre sånn”. Jeg skulle også ønske å åpne huset mer og ha flere sosiale aktiviteter enn bare mitt eget lukkede hjem. Vanligvis er husene ganske sluttet omkring folks private sfære. Jeg synes det hadde skapt færre vegger mellom folk med mer fellesareal og at de som bor der deler mer. For meg er det viktig å ha felles mat og felles bad, det har nå forresten de fleste. Samtidig trenger alle sin egen lille flate, og det er veldig viktig. Det er slik jeg tenker nå, men om ti år er jeg kanskje lei. Det er så lett å bli isolert som person. Alt er organisert i byen for at man skal slippe å prate med noen. Jeg tror at det er veldig viktig for meg og min personlige psykiske helse, og sikkert for mange andre også, å for eksempel vite hva naboen heter og våge å banke på naboens dør for å låne salt. Hvordan legitimerer dere å åpne hus? Jeg tror at motsvaret vil være hvordan man legitimerer at hus står tomme i byen? Det kan man ikke. Jeg mener det er selvsagt at man tar saken i egne hender. Har man ikke et sted å bo så står det et tomt hus der. Har man ikke et aktivitetshus så står det et tomt hus der. Det er klart at da tar man det huset. “Selv om det ikke reelt sett er et lovbrudd å la hus stå og forfalle, så synes jeg det er en vel så alvorlig forbrytelse som det at noen tar det i bruk” Når dere okkuperte dette siste huset hadde dere en liste over forskjellige hus som var mulig og så valgte dere ett? Ja, vi har ganske bra oversikt over hvilke tomme hus som finnes i byen og hvilken status de har. Er dette offentlig tilgjengelig informasjon? Jeg kan ikke gi noen eksempler på stående fot. De husene vi går ut offentlig med er de husene de går rundt og spikrer eller murer igjen senere. På den ene siden synes jeg alle disse husene burde være offisielle, alle skulle vite om dem og alle skulle kunne ta dem i bruk. Men i praksis er vi en ganske liten gruppe som okkuperer og da vil jo ikke vi at de skal mure igjen neste hus også. Om dere selv begynner å ta turen rundt i byen kommer dere til å finne ganske fort tomme hus. Man kan også se på byantikvaren sin gule liste. Der er det ofte mange hus som er vernet men står tomme av ulike årsaker. Vi snakket litt om urbant jordbruk. Vi har jo sett at det forekommer ofte rundt okkuperte hus. Vi tenkte også å spørre deg om du skulle tenke deg et ideelt bosted i en by, hva det burde inneholde? Ja, vi hadde litt planer borte på Kakkerlakken å for eksempel å bygge et drivhus ute på gaten. Det hadde vært fint om for eksempel hvert kvartal kunne ha dyrking på Kollektive boformer. Kollektive boformer oppstod på begynnelsen av 1900-tallet. Som et svar på behovet som oppstod for arbeidskraft i hjemmet ettersom det ble mindre vanlige å ha tjenerskap og kvinnene tok del i arbeidslivet. Kollektive boformer handler altså ofte om en organisering av arbeidet i husholdningen. Organiseringen kan løses på to måter. Enten ved at arbeidet trekkes ut av husholdningen og spesialiseres og løses innenfor en større boenhet som for eksempel et kollektivhus. Eller ved at arbeidet deles innefor en større husholdning – bokollektivet. Frem til 1960 var kollektivhuset det mest vanlige og det ble gjort forsøk i både Sverige, Danmark, Sovjetunionen. Bokollektivet var en viktig del av den politiske venstrebevegelsen fra 60- til 80-tallet. Mens kollektivhusene ofte handlet om bygningsmessige ideer som store boligbygg for opp til 200 personer med enkeltrom til hver voksen og ulike fellesarealer er bokollektivene mer en kritikk mot den borgerlige kjernefamilien og et forsøk på å skape nye former for fellesskapet. >> POLLEN / No POLLEN / N 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011
taket. Og vannrensingssystem. At kvartalene kunne være autonome. Da jeg var i Berlin i fjor sommer støtte jeg på noe som heter Prinzessengarten. En stor og øde tomt som også begynte med at de okkuperte og siden fikk en avtale. Nå dyrker de mange ulike typer grønnsaker der, det kommer folk og jobber og man kan lære om permakultur og andre måter å drive jordbruk i byen. Så hvis det skulle være et ideelt kvartal så ville det vært egenprodusert mat, åpne boliger og kultur? Ja, eller man kunne hatt flere kolonihager for eksempel, men inne i byen, en felles hage. Når man likevel planter i byen, busker og trær, kan man like gjerne plante noe som er spiselig. Det hadde vært mye bedre enn prydbusker. I Prinzessengarten hadde man også vertikale hager. Som man kunne henge på veggen. Tenker dere at alle burde bo i kollektiv? Man kan jo ikke tvinge noen til å bo slik. Men samtidig går det jo an å forandre byen i den ene eller den andre retningen. Man kan få bedre forutsetninger til å ta tomme hus. Og om man har lyst til å lage en hage så kan man gjøre det. Det finnes land hvor man har rett til å ta tomme hus i bruk. Selv om det i flere land også er litt usikkert nå. Byutvikling fra bunnen Alle har rett på ein heimstad. Men ein heim må kvar einskild vera med å skapa sjølv. I dette tilfellet tyder det: Alle må ha rett å skapa seg ein heim. Svein Hatløy, Hus og Miljø, 1991. Husokkupasjonsbevegelsen har en lang og aktiv i historie i Oslo. De første okkupantene flyttet inn på Vaterland på seksti og syttitallet. Det startet som en del av hippiebevegelsen og fortsatte for fullt som en del av punk- og alternativkulturen på åttitallet. De mest kjente okkupasjonene i Oslo er kanskje først og fremst okkupasjonen av Skippergata 6-8 i vinteren 1981 som førte til opprettelsen av Blitzhuset og senere okkupasjonene i Hausmannskvartalet på 2000-tallet. Men som vi har vist er dette bare de mest kjente i en lang rekke av okkupasjoner og aksjoner. Gjennom hele åttitallet og frem til i dag har husokkupasjon vært en del av del av Oslos byutvikling. Okkupasjon og boligaktivisme er essensielt både som skaperkraft og korrektiv i en bys utvikling. Det er ulike grunner til at man ønsker å okkupere et hus. For det første vil mange mene at det å la et hus stå tomt bør være et lovbrudd i seg selv og dermed gjør okkupasjonen til en nødvendighet. Hus skal ikke stå tomme og forfalle men tas i bruk og bevares. I tillegg kan man mene at det bør være en rettighet å ha et sted å bo selv om man ønsker å stå utenfor det kommersielle eller offentlige boligmarkedet. Ønsket om å frigjøre seg og sitt eget liv er en viktig del av okkupantbevegelsen. Okkupasjon kan være en måte å nærme seg et mer autonomt liv. En annen viktig del av bevegelsen handler om ønsket om å dele. Man søker kollektive løsninger der det å bidra til et fellesskap er et prinsipp. I en verden der realiseringen av individet er det eneste målet er insisteringen på å dele radikal. Selve okkupasjonsbevegelsen ser vi som et forsøk på å realisere disse to impulsene. På den ene siden autonomi og på den andre siden et delende fellesskap. I det videre vil vi peke på noen av de viktigste strategiene og hvordan de kan danne utgangspunkt for by- og boligutvikling. “Mange steder vil husokkupasjon behøves for å få til en bedre by” Okkupasjoner og andre former for innbyggeraksjoner har vært en viktig kraft i å bevare verneverdige bygninger og byområder. I Oslo er det mange eksempler. Rodeløkka er et område som ble bevart på grunn av lokalt engasjement og organisering. Det var samtidig åsted for mange tidlige okkupasjoner. Ofte har slike okkupasjoner den virkningen at den viser frem et potensial som deretter blir videreutviklet Da sitter tidligere okkupanter igjen som eiere av en verdifull eiendom. vi har sett det i andre byområder som Vålerenga og i mange enkeltbygg. På Svartlamoen unngikk man denne gentrifiseringen ved å lage en stiftelse som sto for utleien av husene. Den lille rekken av hus langs Mosseveien, som skal rives for å gjøre plass til en avkjørsel fra motorveien, ble nylig okkupert av en gruppe husokkupanter som er svært bevisste sin egen rolle i byutviklingen. Men mens konsulenter hos eiendomsutviklere har sine måter å nå frem til plan- og bygningsetaten har denne gruppen ikke håp om det samme. POLLEN / N o 1 ÅPNE HUS / SEPTEMBER 2011 Det burde gjerne vært litt flere regler på den måten. Sakte forsvinner små rettigheter som ikke offentligheten er klar over men som er veldig viktig for enkeltmennesker som er fattige eller har valgt å leve sparsomt. Det er gamle fattigmannsregler som man har for at folk ikke skal sulte. For eksempel at hvis jorden ligger brakk kan andre ta den i bruk. Det kan tenkes at slike lover finnes i Norge også, men det er noe ikke staten gjerne vil fortelle. Det er riktig at fattige skal ha rettigheter, men av og til savner man å ha rett til å være fattig. Det vil si at nå er samfunnet bygget opp rundt konsum, som man må jobbe tilsvarende for å få råd til, men samfunnet burde bli ordnet slik at det er mulig å leve som fattig. Det er faktisk veldig sant. Man burde kunne velge å ikke ta del i det eksisterende systemet. Jeg tror det var mange som fikk øynene opp for hvordan Entra forvalter sine eiendommer igjennom aksjonen på Kakkerlakken... Det vi gjorde var å sette et fokus på det huset og situasjonen. Vi besørger jo alltid informasjon til media. På Kakkerlakken så handlet det bare om å få belyst saken. Jeg tror vi tenkte: vi er midt i byen og nabo med politiet. Vi kommer ikke til å ha huset i mer enn to dager. Dessverre er det slik at Oslo Kommune eier mange vernede bygg som står tomme. Historisk sett har en rekke husokkupasjoner satt fokus på noen av disse husene, men okkupantene har gjerne blitt kastet ut på bakgrunn av manglende brannsikring eller bygningsfysiske problemer. Som arkitekter vet vi at disse utfordringene er løsbare, om enn midlertidig. Mange okkupasjoner er med å gi rom til et bredt og åpent kulturtilbud. De er viktige arenaer for produksjon og visning av kunstuttrykk. I en tid der man ser både en profesjonalisering og kommersialisering av de statlige og kommunale institusjonene spiller de alternative rommene en viktig rolle. “Demokrati for oss betyr meningsfull innflytelse over våre omgivelser og liv og det bør være kommunens fremste oppgave å tilrettelegge for dette” Et eksempel på et marked som er skapt av ideer fra husokkupasjonsbevegelsen er etableringen av urbant jordbruk i mange byer i Europa, USA og andre steder. Fra å være et marginalt tiltak finnes det nå store gårdsbruk på takene i New York og i bakgårdene i Berlin som forsyner store deler av restaurantnæringen i deres nærmiljøer. Slikt oppstår ikke uten en aktivismekultur. Mens okkuperte hus som blir kulturhus gjerne rommer radiostasjon, bokkafe, øvingslokaler og konsertlokale vil urbant jordbruk muliggjøre grønnsaksutsalg og lokale restauranter som får tilgang på kortreist og gjerne økologisk mat. A housing co-operative is not bricks and mortar, it’s a group of people and the means they use to collectively control and manage their housing…In setting up a housing co-operative we empower ourselves by taking control over one of the most fundamental aspects of our lives and, in the process, we transfer property from private ownership to common ownership and housing becomes a resource for people rather than a commercial commodity. – Radical routes, 7th ed. April 2010. Når husokkupanter utfordrer eiendomsretten og fristiller seg fra samfunnet oppstår ofte boformer som karakteriseres ved deling, direkte demokrati og samarbeid. I et samfunn hvor stadig flere bor enslig og familiestrukturer er i oppløsning representerer disse husokkupasjonsfellesskapene et forslag om en ny måte å bo sammen. Noen ser på disse fellesskapene som en overgangsfase, mens andre legger til rette for mer varige kollektivformer. Ofte kommer dette også til uttrykk i en stedsform. Brakkebygrenda i Oslo og Christiania i København er to eksempler på stedsuttrykk som for det meste har forsvunnet fra de nordeuropeiske storbyene: Den selvgrodde, uformelle landsbyen med sterke tradisjoner for kollektivisme, allmøter og deling er en byform som aldri oppstår som en del av eiendomsutvikleres visjoner, men i et samfunn basert på gjensidig dialog, gjerne hvor viktige beslutninger tas i allmøter. Bolig og byutviklingen er i dag er nesten utelukkende styrt INTERVJU OG ARTIKKEL / Atma, Arild Eriksen og Joakim Skajaa av Arild Eriksen og Joakim Skajaa av finansielle instrumenter for maksimering av økonomiske gevinster. Vi mener at okkupasjoner og andre former for urban aktivisme kan være med å endre byens utvikling. I den første perioden handlet okkupasjonsbevegelsen mye om å skaffe boliger til hjemløse og folk som slet med å komme inn på boligmarkedet, men det er fremdeles et stort behov for å utfordre de rammene som boligmarkedet setter. Dagens boligpolitkk beveger seg bort fra det sosiale og i retning mot det markedsstyrte. Å ha et sted å bo er en viktig rettighet. Hvis ikke samfunnet legger til rette for at alle har et sted å bo er det naturlig at denne rettigheten er mer essensiell enn den private eiendomsretten. An urban prototype is an organizational form, it is a test, an experiment…we need urban prototypes in cities to alter the whole flux of processes, to form new relationships between these processes, to change the inherent structure of a city…We need urban prototypes because the relationship between cities and energy has changed. - Raoul Bunschoten, Urban Prototypes, Ecological Urbanism, 2010. Hva kan arkitekter og planleggere lære av denne aktivismen? For det første er kan en se behovet for å etablere løsere reguleringsplaner generelt eller for utvalgte områder. I den prosessen er kanskje reell mulighet for lokal innflytelse det viktigste punktet. At det er på tide med nye ideer i by og boligutviklingen betyr ikke at det er arkitekter og planleggere man skal henvende seg til. Lite ved byutviklingen, med Oslo som det fremste eksempel, tyder på at det er en vilje til endring i fagmiljøene. Derimot er det slik at når de som bor i byen får sjansen til å delta oppstår det uventede og det fornyende. Arkitektenes tap av status bekymrer oss lite. Fraværet av enkeltmenneskenes deltakelse mener vi derimot er en av kildene til den middelmådige byen som vokser opp rundt oss. Demokrati for oss betyr meningsfull innflytelse over våre omgivelser og liv og det bør være kommunens fremste oppgave å tilrettelegge for dette. Å hive ut husokkupanter er å kaste bort et verdifullt initiativ. Det viktigste vi lærer av okkupantene er at det går an å ta saken i egne hender. Byutviklingen kan også begynne på bunnen. Noen konkrete resultater av okkupasjoner i Oslo. • Aktivitetshuset Blitz, som et direkte resultat av okkupasjonen i Skippergata. • Opprettelsen av Ungbo og Ungjobb som resultat av Skippergataokkupasjonen. • Redning av Kruses gate 7 og 9 og opprettelsen av kultursenteret Volapük (2001), litteratur og kulturforum. • Byøkologiske forsøksprosjekter som Ormsundveien 14, og Enebakkveien 37. • Den byøkologiske reguleringsplanen for Hauskvartalet. • Rodeløkka, okkupantene var her del av en større bevegelse bestående for bevaring av byområdet ved å hindre at hus står tomme og til nedfall. 19
Page 2 and 3: Åpne hus, Oslo. Noen mennesker øn
Page 4 and 5: HISTORIE / Okkupasjoner Okkupasjone
Page 6 and 7: INTERVJU / Brakkebygrenda Brakkebyg
Page 8 and 9: ARTIKKEL / Harald Nissen og Hedda G
Page 10 and 11: ANALYSE / Eriksen Skajaa Arkitekter
Page 12 and 13: INTERVJU / Jo Raknes Jo Raknes Jo R
Page 14 and 15: ANALYSE / Tomme Hus Noen tomme hus
Page 16 and 17: INTERVJU / Ivar Johansen Ivar Johan
Page 20: LITTERATUR • Ragnfrid Trohaug / O

hvis arkitekter kom til oss og spurte hva vi ønsket ut ... - Ivar Johansen

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?