Innhold Faglig leder Eva Kurseth Imer reflekterer over kunst Side 1 ...

Nyhetsbrev fra Nydalen Kunstskole
Kvinnehode fra Antikkens Hellas
Leonardo Da Vinci
Side 2 av 6
Hva er det vi oppfatter som den kunstneriske impuls? Den kunstneriske impuls har til
forskjellige tider hatt forskjellig uttrykk og innfallsvinkler til det skapende. Ved å se på
historien kan vi kanskje finne ut hvordan det vil være riktig å gå videre slik at vi skaper en
helhet og en ballanse i den kunstneriske prosess.
Demonds og Musene: I Antikken trodde de ikke at det skapende kom fra mennesket, de
trodde det kom fra en ”skikkelse” som kom fra det hinsidige som en ånd. Det
guddommelige talte således gjennom kunstneren. Musene inspirerte kunstnere og
vitenskapsmenn. Det fantes ni Gudinner for forskjellige områder som kunst og litteratur.
Kunstnere kunne oppleve en energi /usynlig skikkelse i sin nærhet som
overleverte/formidlet det som skulle skapes til dem.
Genier: Det gamle Rom utviklet begrepet geni. Genier var ikke spesielt begavet, men sto i
kontakt med skikkeleser fra det hinsidige som levde ”i veggene” til kunstneren. I dag kan vi
tenke oss parallellen til en ”husalv”. Denne alven eller alvene hjalp kunstneren med å skape
og gi form til det skapte.
Kunstnerens rolle i Antikken og det gamle Rom var å la musene skape verket gjennom seg,
kunstuttrykket var stabilt, bestemte skulpturer og motiver ble gjentatt på nesten like måter.
En analytisk og håndverksmessig holdning til det skapende arbeidet sto sentralt og kunsten
ble ikke signert, men det var allikevel noe som lå utenfor kunstneren selv som var med i
prosessen. Jeg tror ikke dette kan sammenlignes med det vi i dag kaller intuisjon.
Intuisjonen har en langt friere og mer individuell karakter.
Både Antikkens Demonds og Muser og de gamle Romerske Genier skaper en psykologisk avstand til det kunstneriske arbeidet og
beskytter kunstneren mot å ta det fulle og hele ansvaret både om det ble godt mottatt og kunstneren får heller ikke hele ansvare
hvis det gikk skikkelig galt. Kunstnerens rolle var mer å formidle Gudenes vilje gjennom håndverket. På denne måten unngikk man
et stort problem innen kunsten, nemlig narsissismen.
I disse periodene kan vi si at fokuset lå på: Analyse + Besjeling og Inspirasjon (Musene) +
Ressurser = Resultat, mens kunstnerens egen Intensjon, Intuisjon, egent Vilje og Kreativitet var
tonet sterkt ned.
Rasjonell humanisme: I Renessansen settes mennesket i sentrum av universet, over Gud og
mysteriet. Det fikk store konsekvenser for kunstneren da kunsten nå kom fra selvet og individet.
Renessansekunstneren hadde det samme motto for sitt liv som antikkens kunst og
vitenskapsmenn; ’Kjenn deg selv’. Relasjonen til det guddommelige knytter seg an til de fleste
verk fra renessansen, men nå er kunstneren fortolker av myter og i tillegg entreprenør. Det var
ikke noe klart skille mellom en kunstner og en vitenskapsmann.
I denne perioden dannes bildet av ”den store mester”. Kunstneren med sine disipler, det store
verkstedet der kunstneren som verdensborger setter sine tanker ut i verden. Det blir vanligere at
kunstneren signerer sine verk og kunstneren får gradvis en sterkere posisjon som individ. Vi kan
godt si at individet og den individuelle viljen – slik vi kjenner den i dag – våkner.
I denne perioden kan vi si at fokuset er på: Refleksjon (Menneskets plass i universet, Kjenn deg
selv) + Ressurser + Vilje = Resultat. Den individuelle intuisjon og kreativitet slik vi bruker ordet i
dag tror jeg var ukjent.
http://www.nydalenkunstskole.no/nyhetsbrev/nyhetsbrev_2010_12.html
22.12.2010