Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

Tema
Nr. 3 // 2012 91. årgaNg
MAGASINET
VOKSNE FOR BARN
adrian Tollefsen
voksTe opp med
en psykisk syk
mamma
barNeombud
aNNe liNdboe
er klar til kamp:
Jeg Trenger ikke
Tekkes noen!
familien
spurkland
flyTTer Til QaTar
psykolog
Willy-tore mørch:
hvordan snakke
med barn om
psykisk helse
åpenheT
om hvordaN eN har det
Norges eNeste spesialblad om barN og uNges psykiske helse
for barn og unges psykiske helse

Innhold Nr 3 // 2012
4
8
10
16
20
24
26
36
akTuelT
Vi bryr oss!
Nittedal kommune driver målrettet
kriminalforebyggende arbeid.
De Vergeløse
Hvert år kommer mange enslige,
mindreårige flyktninger til Norge.
De trenger verger.
ProFileN – barneombud Anne Lindboe
Når mamma er Psykisk syk
Adrian Tollefsen (25) er generalsekretær
i Psykisk Helse Ungdom. Han vokste opp
med en psykisk syk mamma.
40 år meD Fortielse
Familien Gunnarsson fra Island snakket
ikke om morens sykdom før lenge etter
at døtrene var voksne.
Huba.No
Nettstedet er et samarbeidsprosjekt
mellom fire kommuner i Rogaland.
De har tatt tilgjengelighet på info om
psykisk helse på alvor.
uNDer eN aNNeN sol
Familien Spurkland skal leve og bo i
Qatar i to år.
VerDeNsDageN For Psykisk Helse
10. oktober er Verdensdagen for psykisk
helse.
26
reiser til Qatar
MagasiNet voksNe for barN
16
aDriaN
15
23
30
32
35
38
innspill
4
Vi bryr oss
birgits sPalte
Hun deler tanker og opplevelser fra
sin hverdag som kommunepsykolog
med oss.
FriVillig
Vi snakker med en frivillig i Voksne
for Barn
bøker
Omtaler og anmeldelser av aktuelle
bøker
HVorDaN sNakke meD barN
om Psykisk Helse
Av barnepsykolog Willy-Tore
Mørch
bekymriNg
To aktuelle problemstillinger fra
Bekymringstjenesten i Voksne for
barn.
strømNiNger
En sommer er over – hvem vant?
Utgiver Organisasjonen Voksne for Barn Adresse Stortorvet 10, 0155 Oslo telefon 23 10 06 10 telefAx 23 10 06 11 e-pOSt vfb@vfb.no internett vfb.no BAnkgiro 7032.05.82189
AnsvArlig redAktør Generalsekretær Randi talseth redAktør Birthe Bratvold birthe.bratvold@vfb.no i redAksjonen Ingeborg Wiese, Marie Laland ekeli, therese Borge, Bo Mathisen, Sidsel
Skotland, Ina Nergård, Heidi Kristiansen og Helga Forus forsidefoto Bo Mathisen design Grafisk Form as, lill@grafiskform.no trykk Unitedpress
ABonnement Kr. 300,- pr. år for 4 nummer medlemskAp Kr. 390,- pr. år løssAlg Kr. 90,- pr. magasin opplAg 5 000 ISSN 0801-1346
Det må ikke kopieres fra dette blad i strid med ånds verk loven eller i strid med avtaler om kopiering inngått med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Husk å oppgi abonnementsnummer ved
adresseforand ring eller ved oppsigelse. Magasinet Voksne for Barn har tidligere hatt navnene «Sinnets Helse» og «temamagasin for foreldre OM».
2
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

hva er egenTlig åpeNhet?
10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse. Tema i år er «Bli
med! Spre kunnskap og snakk sammen.» Et av hovedargumentene
bak Opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) var å skape
større åpenhet om psykisk helse. Formidling av at alle har en psykisk
helse – noen ganger er den bra, andre ganger dårlig. Livet går
opp og ned, og for å skape større forståelse er det ønskelig med
åpenhet om hvordan man har det. Så langt var alle enig. Likevel
deltok jeg i mange diskusjoner underveis omkring hva åpenhet
betydde, om hva skulle man være åpen om og overfor hvem, og
ville det bidra til at vi fikk det bedre sånn umiddelbart?
Jeg tror det er viktig at man har klart for seg hva som menes når
ordet åpenhet benyttes. Viktigst for alle oss som arbeider med og
for psykisk helse, er å få bort det tabubelagte og skammen som
tidligere var forbundet med psykiske problemer og sykdom. Å
være åpen om hvordan man har det kan bidra til å ta bort det
skjulte, mystiske og myteomspunnende – men ikke nødvendigvis.
I vår iver etter å alminneliggjøre psykiske vansker så kan vi ta for
lettvint på smerten og bagatellisere opplevelsen som den som er syk
har. Her ligger en fallgruve. En annen er at vi tror åpenhet i seg selv
endrer menneskers holdninger.
Likevel vil jeg hevde at det er helt nødvendig at vi åpner opp for
å snakke om og gi riktig, tilpasset informasjon om hva psykisk helse
er, og hva den betyr for den enkelte av oss. Det er alminnelig
helse opplysning som alle bør få. De siste tiårene har endret befolkningens
oppfatning av psykisk helse betydelig. Det vet vi som
arbeider i feltet.
«deT er vikTig aT man har klarT for seg hva
som menes når ordeT åpenheT benyTTes.»
iNNspill kRONIkk kronikk
randi talseth
Generalsekretær, Voksne for Barn
Generalsekretær i Mental Helse Ungdom – Adrian Tollefsen –
sier i vårt intervju med ham at han synes det er for mye åpenhet.
Det er bekymringer vi må ta på alvor. Et barn skal få lov til å være
barn. Voksne for Barn har arbeidet for at barn som pårørende av
psykisk syke ellerrusmiddelavhengige foreldre skal få den hjelp og
støtte de trenger. Vi må tilpasse det vi sier og gjør til barnet selv.
Riktig informasjon har de rett på, men ikke la sykdommen dominere
hele familien. Når vi sier vi skal være åpne overfor barna om
psykisk sykdom så betyr ikke det at vi skal snakke om det hele tida
– tvert i mot. Åpenhet må ikke forveksles med hovedfokus. Å leve
så normalt som mulig er et godt utgangspunkt.
Adrian var heldig fordi han hadde andre voksne rundt seg som
tillot at han kunne ha et barns hverdag i stor grad. Det er det mange
i hans situasjon som ikke har, og de må ha mer hjelp enn bare
informasjon. Motsatsen til åpen er å være lukket – i denne
sammen heng ikke å si noe om situasjonen. Fortielse har aldri
hjulpet noen, men hva man er åpen om må man velge med omhu
og ut ifra hvem det gjelder og situasjonen man står i. l
Foto: christopher olssøN
3
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

aktuelt forebyggende arbeid
«iT Takes a whole village
To raise a child»
– gammelt afrikansk ordtak
I 2009 startet Nittedal kommune og
Nittedal lensmannskontor et
om fattende SLT-arbeid (Samordning
av lokale kriminalitetsforebyggende
tiltak, støttet av kRÅD/
Justisdepartementet). Teamet består
av politiet, kommunen, kirken og
frivillige organisasjoner. I tillegg er
målet å samhandle med foreldre,
naboer, tanter, onkler med flere – slik
at det går bra for alle barn og ungdommer
i Nittedal utenfor Oslo.
engasJerTe: Lensmann Bjørn
Bratteng i Nittedal og koordinator for
«Vi bryr oss!», Annica Øygard, mener
den tverrfaglige tilnærmingen er viktig.
4
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

de bryr seg
i NitteDal
Da NitteDal koMMuNe uteNfor oslo
startet sitt kriMiNalforebyggeNDe arbeiD
var alle involverte enige om at det
handlet om å bry seg. Derfor byttet
De like goDt ut Det byråkratiske NavNet
saMorDNiNg av lokale kriMiNalitetsforebyggeNDe
tiltak (slt) MeD vi bryr oss!
tekst ingeborg Wiese Foto bo mathisen
5
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
v

aktuelt forebyggende arbeid
det kriminalforebyggende arbeidet i kommunen begynte for
fullt i 2009 og er støttet av Det kriminalforebyggende råd
(KRÅD) under Justisdepartementet. Med navneskiftet til
«Vi bryr oss!» ønsker kommunen både å involvere innbyggerne mer
i arbeidet for barn og unges oppvekstmiljø, samtidig som samhandlingsmåten
mellom de ulike fagmiljøene er styrket.
– Politiets viktigste oppgave er å forebygge kriminalitet. Vi
ønsker å være i forkant av hendelsene, ikke bare komme inn når noe
ulovlig har skjedd. Når en ungdom havner hos oss har det dessverre
ofte allerede gått for langt, sier Bjørn Bratteng, som er lensmann i
kommunen med 21 000 innbyggere.
nedgang i kriminalitet Sammenliknet med samme tid i fjor
har kommunen en nedgang i kriminalsaker på 16 prosent, og så
langt i år har politiet ikke registrert en eneste ny førstegangskriminell
i gruppen 15-18 år. Det mener lensmannen kan skyldes
både en nasjonal trend med mindre kriminalitet, men også satsningen
og dugnadsånden som har preget det kriminalforebyggende
arbeidet i kommunen det siste året.
– Klarer vi å holde 15-16 åringene unna kriminalitet, er mye
gjort. Det er svært sjelden at man begynner sin kriminelle løpebane
i 18-20 årsalderen. Forskere har vist en klar sammenheng mellom
skulking, nasking og narkotikamisbruk. Og rekkefølgen her er helt
vesentlig, for det meste som kan gå galt ser ut til å begynne med at
barn og unge ikke møter opp på skolen. Derfor er et godt og trygt
6
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
klare mål: Null frafall i videregående
skole er et av målene
Bratteng og Øygard jobber for.
skolemiljø, hvor alle trives, blitt blant våre viktigste satsningsområder,
forteller Bjørn Bratteng.
taushetsplikten et godt verktøy En undersøkelse blant
innsatte i norske fengsler viser også at de aller fleste ikke hadde noen
god skolegang, men opplevde mobbing og mangel på sosial trygghet
og aksept. I Nittedal kommune er det tre ungdomsskoler og en
videregående skole i tillegg til flere barneskoler. Kommunen strekker
seg lang og vakker langsmed Nitelva, og det har derfor vært naturlig
å dele den opp i tre, nordre, midtre og søndre.
– Det er viktig at også politiet viser at vi er opptatt av barn og
unges trivsel og psykiske helse. Vi skal være synlige på flere arenaer,
og ikke bare når det meste er for sent. Vi har bekymringssamtaler
med unge som vi ser har gått for langt i enkelte situasjoner. Det kan
være små hendelser, men kanskje begynnelsen på noe mer. Målet
vårt er aldri å straffe disse unge, men å avverge ny kriminalitet,
understreker han.
Politiet i Nittedal holder hus rett bak rådhuset. Det betyr at veien
bokstavlig talt er kort til kommunens folk, og at samhandling og
integrasjon går lettere. Ting kan skje raskt om nødvendig.
– Taushetsplikten er verktøyet vårt. Jeg er ikke enig med dem
som sier at taushetsplikten er et hinder for kommunikasjon.
Kjenner man regelverket godt og bruker det riktig, går taushetsplikten
ganske langt for at offentlige myndigheter skal kunne
samarbeide og varsle, mener Bratteng.

kort vei fra bunn til topp i kommunen Annica Øygard
koordinerer «Vi bryr oss!» og sitter i styringsgruppen sammen med
lensmannen og kommunens øverste administrative og politiske
ledelse. De to ser klart fordelene en liten kommune har med kort
vei fra bunn til topp, og hvor ledelsen har vært positive og handlekraftige
fra dag én av prosjektet.
– Vi håper og tror at det er den felles innsatsen som viser seg i
kriminalstatistikken for i år. Jeg har arbeidet med folkehelse i
kommunen i flere år, og erfarer hver dag hvor tett folkehelse og
kriminalitetsforebyggende tiltak henger sammen. Den tverrfaglige
tilnærmingen er viktig for «Vi bryr oss!» – og det gir resultater når
for eksempel skolehelsetjenesten, PPT, barneverntjenesten, utekontakten
og politiet samarbeider godt. I tillegg har vi et godt samarbeid
med frivillige organisasjoner som Lions, Nattevandrerne som blir
organisert av Røde Kors, idretten, Teatersmia og med næringslivet.
Hun sier videre at de nå ser fram til å samarbeide med Voksne
for Barn. Kommunen skal inngå en treårig partnerskapsavtale med
organisasjonen i løpet av høsten.
Dette innebærer blant
annet å danne et lokallag og
komme i gang med kursing i
løsningsfokusert kommunikasjon
for foreldre (LØFT). I tillegg
skal det etableres Møteplass
for ungdom som lever med
foreldre som strever med rus
og psykiske problemer.
Annica Øygard ønsker at
foreldre skal ha så mange valg
som mulig for å søke informasjon
og få råd og veiledning.
Det kan være at mange foreldre
synes det er lettere å gå på et arrangement i regi av Voksne for Barn
eller Lions club, framfor kommunen. Det mange årige samarbeidet
med Lions, med opplæringsprogrammet «Det er mitt valg», har
vært svært vellykket. Det handler om de unges skolemiljø, sosiale
ferdigheter og forebyggende arbeid. De unge må ta stilling underveis
i opplæringsprogrammet og oppnår økt bevissthet rundt mange
saker. I følge Øygard vet de ofte ikke selv når det blir begått urett
mot dem.
vold og seksuelle overgrep Et av kommunens satsningsområder
de neste tre årene er mot vold og seksuelle overgrep i nære
relasjoner. Her som i andre kommuner gir tall og statistikk usikre
indikasjoner, fordi det er vanskelig å avdekke hva som skjer innenfor
hjemmets fire vegger. Men nå er handlingsplanen klar, og den er
blitt til med blant annet bidrag fra de unge selv.
– Jeg er imponert over Barn og unges kommunestyre, som jeg
også er koordinator for. De har markert seg i flere saker og er blitt
viktige i det kommunale arbeidet. De valgte selv å bidra til handlingsplanen
mot vold og seksuelle overgrep framfor å arbeide med
plan for idrett og friluftsliv. Det viser jo nettopp at de bryr seg! Ellers
er det særlig innen trafikksikkerhet, mobbing og aktiviteter for barn
og unge at de unge kommunepolitikerne bidrar, sier hun.
«vi bryr oss!»
handler i bunn
og grunn om å se
og forsTå familier
som sliTer, eller barn
og unge som ikke
har deT bra.»
nulltoleranse for skulking I likhet med lensmann Bjørn
Bratteng vil hun gjerne utdype betydningen av et godt skolemiljø og
fokuset «Vi bryr oss!» har mot skulking og alvorlig skolefravær.
– PPT har utviklet en egen veileder mot alvorlig skolefravær og
den understreker at vi i Nittedal kommune er opptatt av skolefraværet
fra dag én i barneskolen. Dersom foreldre ikke ringer først,
plikter læreren å ta kontakt med hjemmet når en elev ikke dukker
opp. Selv under sykdom vurderer vi hele tiden muligheten for at
eleven kan møte på skolen, om så bare for en time eller to. Dersom
en elev er borte mer enn ti dager gjennom skoleåret, regner vi det
som alvorlig skolefravær og ulike hjelpetilbud blir iverksatt, understreker
Annica Øygard.
Landsstatistikken for unge som ikke fullfører videregående skole
er ikke spesielt munter. Tall fra forskning viser at de løper betydelig
større risiko for å havne på offentlige stønader og trygd enn elever
som fullfører, selv med svake
karakterer. Målet for Nittedal
er derfor null «drop-outs», og
Annica Øygard og Bjørn
Bratteng er derfor ikke fornøyde
med et frafall på 32 ungdommer
fra Nittedal i fylkets
videregående skoler i fjor.
– Hver måned møtes tverrfaglige
«Vi bryr oss!»-fokusgrupper
ved de tre ungdomsskolene
og Bjertnes videregående
skole. Da går vi gjennom
hendelser siste måneden, som
skulking, alkohol/rus, hærverk,
mobbing eller annet som vi bør jobbe med før det utvikler seg til å
bli store problemer. Vi snakker aldri om enkeltpersoner, men om
trender og utfordringer. Men, hvis utfordringen gjelder en enkelt
elev handler det ofte om å få tillatelse fra foreldrene for å gå inn å
jobbe tverrfaglig. Vi ønsker at foreldre skal få hjelp tidlig hvis familien
står i en utfordrende situasjon. Så langt har vi aldri møtt noen
som ikke vil ha hjelp.
når det murrer i magen «Vi bryr oss!» handler i bunn og grunn
om å se og forstå familier som sliter, eller barn og unge som ikke har
det bra.
– Vi ønsker at alle som har med barn og unge å gjøre skal ha et
våkent, omtenksomt blikk, for vi vet jo hvor mye urett som skjer
med barn fordi de voksne ikke ser. Det gjelder i fritidsaktiviteter og
ikke minst i skolen. «Murr i magen» har vi kalt et tilbud hvor man
kan ringe inn og få råd og veiledning hvis man er bekymret for et
barn eller en familie. Du kjenner det «murrer» i magen når noe ikke
er som det bør være. Mange kan kvie seg for å melde til barneverntjenesten.
Det kan være lettere å overlate det til fagfolk. Vi er jo
opptatt av å være et såkalt lavterksel tilbud, da må det også være lett
å nå oss for både råd og bekymring, avslutter Annica Øygard. l
7
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

aktuelt vergeordningen
på kurs for
de vergelØse
alle eNslige MiNDreårige asylsøkere soM koMMer til Norge har krav på
verge. hvem kan bli verge? og hva innebærer det? i juNi arraNgerte
voksNe for barN kurs for fraMtiDige verger.
tekst marie laland ekeli foto birthe bratvold, colourbox
på det som viste seg å bli årets kanskje mest solfylte dager i
hovedstaden, samlet Voksne for barn 14 interesserte fra
hele landet til kurs. Her er spesialpedagoger, lærere og folk
med erfaring fra barnevernet. Noen menn, desidert flest kvinner. Ei
strikker, ei drar fram hekletøyet, og de som har truffet hverandre på
Talsperson-treff tidligere i år, har litt «catching up to do». Men alle
kikker oppmerksomt opp når kursleder Liv Haltdalen tar ordet.
Hun begynner med å understreke at ingen vil være er ferdig utlært
verge over helgen.
– Dette er bare starten, blunker hun.
Liv er selv en erfaren verge, og sier hun skal gi deltakerne et
ramme verk med «litt av alt man trenger å vite». Etter første time
kan kurslederen fornøyd slå fast at dette lover godt:
– En aktiv gjeng med masse fagkunnskap og erfaring fra ulike
felt, som de ikke er redde for å dele, konkluderer hun.
ydmyk prosjektleder – Vi har fått innspill om at vi må gjøre
mer for enslige mindreårige asylsøkere. Det gjør vi nå, sier prosjektleder
Gro Kristiansen i Voksne for barn. Med midler fra
Ekstrastiftelsen helse og rehabilitering har organisasjonen satt i
gang det som foreløpig er et toårig prosjekt. Gro er ydmyk:
«vi Trenger flere
verger, og vi Trenger
bedre opplæring!»
– Voksne for barn er ikke eksperter på vergeordningen, men vi
mener vi har noe å bidra med, blant annet kompetanse på barns
psykiske helsevern. Hele veien vil vi følge Norsk Folkehjelps prosedyrer,
både innen opplæring og oppfølging, understreker hun.
Norsk Folkehjelp har driftet Vergesekretariatet på vegne av UDI
8
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
siden 2002. De er glade for å få Voksne for barn med på laget:
– Det trengs flere verger, og ikke minst bedre opplæring, sier
Inger Sylvia Johannesson i Norsk Folkehjelp. Hun ser rekrutteringspotensialet
i Voksne for Barns ordning med talspersoner.
– VFB har frivillige talspersoner rundt omkring ute i kommunene,
og det er i kommunene behovet er størst, sier hun.
– Er det vanskelig å få tak i verger?
– I Norsk Folkehjelp har vi cirka 100 verger. I begynnelsen måtte
vi mobilisere, virkelig jobbe, for å få tak i folk. Det behøver vi ikke
lenger, nå kommer de til oss. Men det trengs fortsatt verger ute i
kommunene, gjentar hun.
Inger Sylvia snakker fort og engasjert, på farten til lansering av
en etterlengtet stortingsmelding om barn på flukt. Siden 2009 har
hun hatt ansvar for Vergesekretariatet.
– Og jeg gleder meg til hver eneste dag, sier hun engasjert, jeg
møter så mange flotte verger!
– Hva kjennetegner dem?
– En sterkt utviklet rettferdighetsans. Og evnen til å stå i det. De
må tåle å se barn bli rammet av systemet, og et lovverk som kan
virke hjerterått og meningsløst.
de vergeløse I 2009 kom det 2500 enslige mindreårige asylsøkere
til Norge. Så strammet politikerne inn. I 2012 hadde tallet
sunket til 850.
– Tidligere sendte man ikke barn vekk på den måten. Som
pakker, fnyser Inger Sylvia.
Hun nevner Dublin II-forordningen som et eksempel på
hvordan barns beste skvises i en internasjonal drakamp rundt innvandrings-
og asylpolitikk. Dublin II-saker er tilfeller der UDI anser
at et annet land innenfor Schengen-området har ansvar for å
realitets behandle asylsøknaden, og barnet sendes dit.
– Blir du noen gang motløs?
– Aldri! Jeg kan bli lei meg over enkeltsaker, men jeg ser samtidig
hvilken forandring vergene utgjør for disse barna.
Uten verge, ingen rettigheter. Inger Sylvia nærmest banker det
inn.

«drØmmevergen er en
som har hJerTe og hode
på reTT plass.»
– For ikke så lenge siden hadde Aftenposten en sak om et
omsorgssenter hvor barna ikke hadde fått gå på skolen. Alle barn
under 16 år har rett på skolegang i Norge, dersom de skal være i
landet i mer enn tre måneder. Dersom disse barna hadde de hatt en
dyktig verge, hadde ikke dette skjedd, påpeker hun.
foreldre uten omsorg Vergeretten er nedfelt i lov. Når barn
under 18 år ankommer Norge alene, har de umiddelbart krav på en
verge. Men hva er det, egentlig? Hvilke oppgaver har vergen? Hva
må de være forberedt på, de 14 menneskene som har dumpet sola
for et tett kurslokale denne helgen?
– Som verge har du foreldreansvar uten omsorgsbiten, sier Inger
Sylvia.
Vergen skal være tilstede når den mindreårige politiregistreres
ved ankomst, forberede asylintervju med barnet på mottaket og
være med på selve intervjudagen hos UDI.
– Vi stiller krav om at alle verger prater med barnet før asylintervjuet.
Hvor mye kontakt det er mellom verge og barn senere, er
opp til vergen, sier hun, og forteller skrekkhistorie om en advokat
som var verge for 70 barn.
– Da er du signaturverge, sukker Inger Sylvia oppgitt.
– Er det ikke tak på hvor mange du kan være verge for?
– Nei. Det er noe vi i Norsk Folkehjelp har gått inn for i en
ut talelse nylig, svarer hun.
For oppgaven kan være tidkrevende. Det har Inger Sylvia fått
erfare. Hun er selv verge til en mindreårig asylsøker. På tross av
utstrakt profesjonell kompetanse, synes hun det er komplisert.
– Og jeg KAN systemet!
hJerTe for asylbarna:
Inger Sylvia Johannesson fra Norsk
Folkehjelp benytter anledningen til
å ta opp det hun mener er diskrimi -
nering av enslige mindreårige
asylsøkere:
– Mens norske barn er underlagt
barnevernet, er enslige mindreårige
asylsøkere som bor på mottak,
underlagt Utlendingsdirektoratet
(UDI). UDI er ikke alltid like flinke
til å sette barnets beste først. Disse
barna skulle hatt tilgang på samme
ressurser som norske barn. Dette
er diskriminering!
kunnskap til vergene! Derfor er det så viktig med opplæring,
insisterer hun, og vipper hodet mot klasserommet i bakgrunnen.
Fjorten framtidige verger noterer nyttige tips og råd fra en teksttung
powerpoint-presentasjon. De er unntaket.
– Det står skremmende dårlig til med opplæringen her til lands.
For ikke lenge siden viste en undersøkelse utført av Gallup at veldig
få verger hadde gjennomgått kurs. Dette går ut over barnas rettigheter!
Inger Sylvia hisser seg gjerne opp på vegne av asylbarna våre, og
legger til at Norsk Folkehjelp går inn for en felles type opplæring alle
verger MÅ igjennom.
– Men holder det med et helgekurs som dette?
Hun kniper munnen sammen, og rister på hodet. Det gjør egentlig
ikke det. Men det er bedre enn ingenting. Dessuten, forteller
Inger Sylvia ivrig, kommer det snart en vergehåndbok med samlede
råd og erfaringer, til nytte for nye verger. Og på Facebook bygges
nettverk i Vergeportalen, et lukket fora for medlemmer.
Noen opplevelser kan man uansett aldri forberede seg på:
– Det gjør inntrykk når barn står og gråter fordi de er redde, når
de får ikke sove om natta, når de går inn i mørket fordi de skal sendes
tilbake til et land hvor de kanskje har vært fengslet, eller hvor de
ikke har noen som bryr seg. Vergeoppgaven kan være tøff, vedgår
hun.
– Og hvordan er drømmevergen?
– En som har hjerte og hode på rett plass. Du trenger ikke master
eller doktorgrad, men engasjement. Du skal delta, og vite hva som
er vergens rolle; ivaretagelse av barnas rettigheter, avslutter Inger
Sylvia Johannesson i Norsk Folkehjelp. l
9
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

aktuelt profilen
klar for utsatte Til kamp barn
huN ser så snill ut. vever og bloND, store blå øyNe
og hvit kjole. men skinnet bedrar.
tekst sidsel skotland foto bo mathisen
Det nye barneombudet er en kriger – farlig kompromissløs,
men med et varmt hjerte. Særlig for de mest utsatte barna.
– Jeg vil gå i krigen for de svakeste barna – de er min
viktigste hjertesak! sier Anne Lindboe med glød i øynene.
– Og jeg kan være så kontroversiell som helst i den krigen.
De kan ikke kaste meg på seks år. Jeg trenger ikke tekkes
noen!
stor frihet Som barnelege ved Barnehuset i Oslo har hun
vært i retten for barn og fått prøvd seg i kamp. Hun vet hun
er tøff nok. Frykter ikke dem som vil komme til og synes hun
gjør en dårlig jobb.
– Jeg vet at kritikken kommer, men jeg vil stå for det jeg
gjør. Trykk utenfra skal ikke avgjøre prioriteringene mine.
Lindboe vil være en tydelig stemme på vegne av barna
uansett hvor upopulær hun måtte bli. De voksne har så
mange talspersoner.
– Det blir tatt for mye hensyn til foreldrene. Det trenger
barneombudet overhodet ikke gjøre.
– Hvilke tanker har du om den store friheten og det vide
mandatet det norske barneombudet har?
– «Jeg har ett krav til deg: Si i fra til oss hvis vi gjør ting
som ikke er bra. Ellers kan du gjøre som du vil», sa barneminister
Inga Marte Thorkildsen til meg da jeg ble innsatt.
Det er både en svøpe og et privilegium med et så vidt mandat.
Jeg skulle gjerne gjort alt – skulle reddet alle barn og verden
på de seks årene jeg har denne jobben.
10
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
ville gjøre noe overordnet Men hun må prioritere
og noen blir nok skuffet. Det er en viktig grunn til at denne
stillingen er på åremål, sånn hun ser det. Hvert barneombud
har sine felt, sine hjertesaker. Åremålet sørger for at ombudet
ikke blir statisk.
– Den barneministeren vi har nå har som meg utsatte barn
som sentral hjertesak. Så det er store muligheter for å gjøre
noe for disse barna nå – det er fint at vi har søkelys på det
samme.
– Hvorfor er du så interessert i barn og barns kår?
– Da vi hadde barnemedisin på medisinstudiet opplevde
jeg at barn fikk tillit til meg – det var god kontakt. Jeg fikk lyst
til å bli barnelege, og gikk rett fra turnus over i spesialisering
i pediatri.
Som barnelege har Lindboe møtt barn med ulik kulturell
bakgrunn og i mange ulike tilstander og situasjoner – handikappede
barn, kronisk syke, barn med spiseforstyrrelser og
med andre store problemer.
– Det er så mange historier, og jeg ville så gjerne gjøre noe
for dem – noe mer overordnet enn å være behandlende lege.
Det kan jeg som barneombud. I jobben på «grasrota» har jeg
sett hva som fungerer og ikke fungerer. Jeg har jobbet med
barn og ikke bare for barn. Det har gitt kunnskap jeg har
bruk for nå.
drømmejobben Det går noen rykter «der ute» om at
departementet plukket Lindboe til stillingen – at hun i
utgangspunktet var tiltenkt den. Det avviser hun på det mest
v

BILLEDTEKST:xxxxxxxxxx
«Jeg Trenger
ikke Tekkes noen!»
11
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

kontante.
– Ingen i departementet hadde hørt om meg, ikke Audun
Lysbakken og ikke Inga Marte Thorkildsen. Jeg ble heller ikke bedt
om å søke av rekrutteringsbyrået Visindi. Søknaden min var helt
mitt eget initiativ.
Dette er en jobb Lindboe har drømt om i mange år. Så lyst hadde
hun på den at hun ga slipp på doktorgraden sin som hun har jobbet
med de to siste årene – et prosjekt der hun forsket på hodeskader
ved mishandling av barn.
– Dette er den eneste jobben som kunne fått meg til å forlate det
forskningsprosjektet, forteller hun.
Og ansettelsesprosessen var ikke for pyser. 72 personer søkte på
jobben, og de fire som var med videre etter inn ledende intervjuer
skulle bli intervjuet og vurdert av et barne panel (se VfB nr 02/12).
– Det intervjuet var overraskende slitsomt og intenst, men også
inspirerende og morsomt. Jeg har hørt folk mene at å ha med et
barnepanel var «kransekakepolitikk» – at barna ble brukt for å legi-
12
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
timere en prosess der det egentlig var de voksne som bestemte alt.
Men sånn oppfattet jeg det absolutt ikke. Det var en helt reell prosess.
De stilte reflekterte, gode og veldig mange spørsmål. De utfordret
meg og senset når jeg var på tynn is eller vaklet. Alt var snudd
på hodet – de satt med makt, jeg satt på den på den andre siden.
iinnflyTelse – ikke ansvar Barns medvirkning er
også en av hjertesakene til Lindboe. Hun mener den
eneste måten å finne ut om en person kan være i god
dialog med barn, er å ta dem med i ansettelsesprosessen.
Dette er et tema Barneombudets kontor vil fortsette å
komme med innspill om.
– Barn burde bli involvert i intervjuene av jobbsøkere
i alle yrker som krever direkte kontakt med barn – som
for eksempel barnehageansatte, folk i barnevernet og
politietterforskere som skal avhøre barn.
– Hva med barneleger?
anne lindboe
✪ ble født i 1972
✪ har tre barn
✪ er spesialist i pediatri (barnemedisin)
✪ har økonomi- og lederutdanning fra
Norges handelshøgskole
✪ kommer fra stillingen som overlege
ved barneavdelingen ved Oslo
universitetssykehus, Ullevål, og en
forskerstilling ved
Folkehelseinstituttet
✪ har fram til nå vært barnelege og
medisinsk sakkyndig ved Barnehuset
i Oslo
✪ tiltrådte stillingen som barneombud
25. juni 2012
barneombudeT:
✪ har som hovedoppgave å fremme
barns interesser overfor det
offentlige og private, og følge med
i utviklingen av barns oppvekstkår
✪ skal særlig påse at Norge etterlever
FNs barnekonvensjon
✪ er uavhengig, selvstendig og partipolitisk
nøytralt
✪ har kontor i Oslo sentrum med
ca. 20 ansatte

likT fokus: Lindboe mener det er fint at hun og barneministeren begge har utsatte barn som sentral hjertesak.
– Ja, det er også en god idé - barn må bli involvert i ansettelsen
av dem!
Særlig trekker Lindboe fram læreryrket.
– At en lærer er på nett med barn og unge er ikke selvsagt. Den
eneste måten å finne ut det på er å la dem få snakke med barna.
Barna kan ikke bytte «arbeidsplass». De er prisgitt skolen og lærerne.
De må leve med den læreren de får i flere år. For det er vanskelig
å bli kvitt en dårlig lærer som først er ansatt.
Men Lindboe understreker at barna ikke skal ha ansvaret i ansettelsessaker,
de skal ha innflytelse. Derfor synes hun kritikken mot at
barnepanelet ikke fikk det avgjørende ordet da barneombudet
skulle utnevnes, er skivebom. At de fikk komme med en grundig og
selvstendig vurdering av hver enkelt av de fire finalistkandidatene ga
dem solid innflytelse, mener hun.
helsesøster må nærmere Andre saker som ligger det nye barneombudets
hjerte nær er mobbing og det psykososiale miljøet på
skolen samt barnehelse - somatisk helse og psykisk helse.
Hun ønsker seg dit at psykisk lidelse blir like lite skambelagt som
kreft – at åpenheten rundt det blir på linje med åpenheten rundt
fysiske sykdommer.
– Det er viktig å komme inn med lavterskeltilbud på feltet psykisk
helse. Ikke alle må behandles på Bup – da har problemene ofte
blitt større enn nødvendig. Helsesøstrene er kommet for langt vekk.
Jeg ønsker meg dem tilbake – daglig og på hver enkelt skole.
Et godt fungerende barnevern kan også bidra til å hindre psykiske
problemer hos barn. Men denne institusjonen har vært i hardt
vær i sommer etter at Høyres Erna Solberg kom med utspillet om å
legge ned Buf-etat, Riksrevisjonen kom med en svært kritisk rapport
om det kommunale barnevernet og tidligere barneombud, Reidar
Hjermann, ønsket seg et barnevern overtatt av staten.
– Hva er dine tanker om barnevernet etter alt dette?
aktuelt profilen
– Barnevernet er ikke i utgangspunktet mitt fagområde, så dette
må jeg sette meg bedre inn i. Men uansett hvordan man velger å
organisere det må ikke de barnevernsansatte sitte for alene – fagmiljøene
må ikke være for små. Barneombudet har anbefalt minst fem
ansatte per kontor, forteller hun.
Det kan være vanskelig å beskylde foreldre du kjenner personlig
for omsorgsvikt, vold eller overgrep, og er fagmiljøene for små i
lokalsamfunn der alle kjenner alle kan utsatte barna miste beskyttelsen
de burde hatt.
mer adopsjon En annen ting ved barnevernet som bekymrer det
nye barneombudet er at det ofte er de yngste og mest uerfarne som
kommer opp i de mest akutte og vanskelige situasjonene.
– De unge og uerfarne mangler tyngde i møte med foreldre. En
24-åring som må ta dyptgripende avgjørelser i en akutt sak overfor
en familie er ikke bra. Den solide kompetansen og den brede erfaringen
må ligge i 1.linja, understreker hun.
Lindboe er tilhenger av at barnevernet griper inn tidlig, og av at
den biologiske tilknytningen skal være underordnet når det skal
avgjøres hvem barn skal vokse opp hos.
– I jobben min har jeg av og til grått når jeg har sett en mor med
store problemer få ta med barnet sitt hjem. Jeg har sett at dette har
måttet gå galt, men har ikke kunnet gjøre noe. Det er viktig å ta barna
fra foreldre som sliter mye mens barna er helt små – før den dysfunksjonelle
tilknytningen begynner. Der er jeg veldig kompromissløs.
Hun mener det er helt uakseptabelt at barn har seks-sju fosterhjemsplasseringer
eller tilsvarende antall institusjonsplasseringer.
– Jeg ønsker meg en mer utstrakt bruk av adopsjon – det gir mer
dedikerte voksne, og vi må tilby det beste! En fosterhjemsgutt jeg
snakket med en gang fortalte at «Joda, jeg har det ok her, men det er
jo bare en jobb for dem». Ingen skal måtte føle seg som noens
jobb! l
13
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

sMå stoff
kursoversikT 2012
Dato SteD KurS ForeDragSholDere
12.09 Oslo Frokostseminar, Du kan hjelpe Jesper Jan Steneby
18. – 19.09 Oslo Gruppelederkurs: helsefremmende ungdomsgrupper Mia Börjesson
24.09 Namsos Motiverende samtaler med ungdom Mia Börjesson
24. – 25.09 Oslo Kurslederopplæring – LØFT for foreldre Reidun Kasin Skoje
23. – 24.10 Haugesund Gruppelederkurs: helsefremmende ungdomsgrupper Mia Börjesson
01. – 02.11 Bodø Når barn er pårørende – samtaler i et barneperspektiv Jan Steneby og Gunnar Eide
15.11 Bodø Motiverende samtale med ungdom Mia Börjesson
04.12 Fredrikstad Motiverende samtale med ungdom Mia Börjesson
For oppdatert kursplan og påmelding www.vfb.no, kurs og aktivitetskalender
tjen penger til KlaSSen,
iDrettSlaget eller Koret!
Kjenner du en skoleklasse, et kor, idrettslag eller
lignende som ønsker å tjene penger? Voksne for
Barn trenger selgere til årets julekalender.
3-12_Bulletin rubrikk 1/08 17.08.12 14:25 Side 22
Julekalenderen er et skrapelodd med 24 luker. Vi deler ut rundt
1000 gevinster til en samlet verdi av rundt 200 000 kroner.
Kalenderen er lett å selge, gir spenning i adventstiden og støtter
i tillegg Voksne for Barns arbeid.
› Pris per kalender er kr. 50,-
› Provisjonssatsen er 30 %, det vil si kr. 15,- per kalender
› Salgsperiode: 01.10 – 24.12.2012
› Eksempel: dere selger 200 kalendere og tjener 3000 kroner.
› Se www.vfb.no for mer informasjon.
Vi har begrenset opplag med kalendere – ta snarest kontakt med
Skal stå på side 4 Skal www.vfb.no
Helga Forus for mer informasjon, vfb@vfb.no eller 23 10 06 10. i bladet
under «Støtt stå oss». Har du spørsmål på vedrørende side jule- 4 i b
JulekalendersalgeT 2012
Alle Voksne for Barns medlemmer og støttespillere vil få 5 julekalendere
á 50 kroner i posten i november, for videresalg til
inntekt for Voksne for Barn. Dette er vår viktigste årlige inntektsbringende
aktivitet, vi håper derfor flest mulig ser seg i stand
til å kjøpe kalenderne eller selge dem videre på vegne av oss.
Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)
For Dersom alle pårørende du ikke ønsker til personer å få tilsendt med julekalendere psykiske problemer kan du
Ta reservere kontakt deg med før vår 10.09.2012. landsdekkende Det gjør du rådgivingstelefon:
på våre nettsider
22 49 19 22
LPP – www. lpp.no
14
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
Bulletin rubrikk 3-12_Bulletin rubrikk 1/08 17.08.12 14:25 Side 22
kalenderen, ta kontakt med oss på telefon 23 10 06 10 eller vfb@vfb.no.
Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse (LPP)
For alle pårørende til personer med psykiske problemer
Ta kontakt med vår landsdekkende rådgivingstelefon:
22 49 19 22
LPP – www. lpp.no
foto: photoalto

foto: thiNkstock
Å skjønne unger
Birgit Valla er kommunepsykolog og jobber med barn og unge i Familiehjelpa i
Stange kommune i Hedmark. Med fem års erfaring fra spesialisthelsetjenesten
i bagasjen, deler hun i denne spalten sine personlige tanker om hverdagen som
kommunepsykolog. Holdninger og meninger som uttrykkes i spalten er ikke
nødvendigvis sammenfallende med Voksne for Barns synspunkter.
jeg jobber med unger. Og så har jeg unger. Tre stykker
faktisk. Så jeg har innsett at unger er veldig forskjellige. Det som
fungerer for en unge, fungerer ikke nødvendigvis for en annen.
Unger gjør det i det hele tatt litt vanskelig for oss voksne
å forstå dem.
Men vi har jo alle vært barn en gang. Noen
ganger prøver jeg å huske hvordan jeg tenkte da
jeg var barn. Det er ikke så lett. Jeg har jo vært
voksen så lenge, og har løst problemer på
voksenmåten en god stund. Men de fleste
unger løser ikke problemer på voksenmåte,
det har jeg forstått. Så det er da jeg prøver
å huske hvordan jeg selv gjorde det da
jeg var barn.
«ikke si at jeg er rar» var det
første en gutt sa til meg en gang. Vi
hadde så vidt satt oss ned, og så så
han rett på meg og sa dette. Han
var en smart gutt som på en eller
annen måte visste at han var litt
annerledes. Og vanskelig å forstå.
Alle syntes det. Skolen,
foreldrene. Og jeg. Han gjorde så
mange rare ting. Etter hvert
forstod jeg at for han var dette
helt logiske måter å prøve å løse
problemene på. Når vi ble
interessert i å finne ut
hvordan han funket,
kunne vi også hjelpe
han.
Men for å forstå
hvordan barn funker
må vi se det unike ved
dem. Vi må være nysgjerrige
og interessert i
å lære om barnet. Ingen
kRONIkk birgiTs spalTe
barn er like, derfor lærer vi noe nytt for hvert
barn vi treffer. Å ha mye kunnskap om barns
utvikling, ulike personlighetsstiler og temperament
hjelper selvsagt, men vi må passe oss for å
ikke lage båser som ungene skal passe inn i. Hvis
vi gjør det vil forståelsen av barnet som menneske
bli svekket , og vi kan slett ikke hjelpe dem.
Jeg jobber i Familiehjelpa i Stange. Vi er opptatt
av å forstå hvordan unger funker. Vi kan mye
om barns utvikling og atferd, og har også kartleggingsverktøy
til å hjelpe oss med å forstå dem
bedre. Men ved å kun bruke disse kommer vi
som regel til kort. Vi må utforske og lytte. Både
til barnet og de som det omgås til daglig.
Utfordringen er at barn ikke gir oss de svar vi vil
ha på vårt voksenspråk. De gir oss små hint,
utsagn som bør sette oss på sporet, men som vi
ofte over hører. En enkelt setning fra et barn kan
være like viktig som en hel utredning fra en
ekspert.
«Ikke si at jeg er rar» er en slik setning. For
faktum var at de fleste syntes han var rar. Og det
plaget han. Eller en jente som sa til meg så lavt at
jeg nesten ikke hørt det: «jeg skulle ønske jeg var
mer sammen med pappa». Da jeg gjentok setningen
for pappaen ble øynene hans blanke og tiden
prioritert anner ledes. En annen gutt sa «hvorfor
gråter vi nesten aldri i vår familie, mamma?»
Dette var etter at familien hadde opplevd en stor
tragedie som de ikke greide å bearbeide.
ungers univers er annerledes en vårt
voksnes. Men de prøver å hjelpe oss til å forstå. Vi
må bare høre veldig godt etter når de gir oss små
hint på den måten de kan. Hvis vi har tålmodighet
og fantasi til å lytte, kan vi være så heldig å få
se hele dets verden i et lite sandkorn. Da kan vi
begynne å skjønne unger. l
15
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

tema åpenhet
Når MaMMa
er psykisk syk
– foreldres sykdom må ikke få overta barnas liv, sier aDriaN
tollefseN, geNeralsekretær i MeNtal helse uNgDoM. haN vokste
opp MeD eN psykisk syk MaMMa, og aDvarer Mot for Mye åpeNhet.
tekst marie laland ekeli foto bo mathisen
Sommeren har ikke helt fått tak i Hokksund i år, en frisk bris leker
i epletrærne når vi svinger inn foran en sliten sveitservilla ved jernbanelinjene.
Her bor Adrian Tollefsen (25) sammen med kjæresten
Truls Adolfsen (22). Trekkfullt om vinteren, og om sommeren har
de fem mål gress å klippe. De har vurdert sauer, spøker Truls. Han
ble tatt vel i mot av Adrians familie da han flyttet inn for tre måneder
siden. Bra er det, for paret deler tun med Adrians besteforeldrene.
På tomta ved siden av ligger det store gule huset til mora og
faren. Adrian serverer nykjøpt nougat-kake, og ler når han sier:
– Joa, det er litt som å bo midt i et slektsstevne. Jeg er nok en
familiekjær person.
Broren David (22) likeså. Han bor i kjelleren til foreldrene, og
stikker innom med et lånt nøkkelknippe. Stolt holder han opp
håndleddet og viser fram en tatovering med familiens fødselsdatoer.
En pulserende kjærlighetserklæring i sort blekk. Mot alle odds, vil
noen kanskje tenke. Brødrene Tollefsen kommer fra en familie som
fort kunne havnet på statistikken over mindre lykkelige. Adrian og
David vokste opp med en psykisk syk mamma. Store deler av barndommen
deres bodde hun på psykiatriske sykehus. Et par år på Lier,
noen år på rehabiliteringsinstitusjonen Bergfløtt, og så att og fram
til Kongsberg DPS. I gode perioder var hun hjemme, men i til
sammen tolv år var mora mer eller mindre fraværende. Adrian minnes
med gru alle de låste dørene de måtte gjennom da de besøkte
henne på sikkerhetsavdelingen på Lier, og hvordan de alltid ble
observert av en sykepleier.
– Spesielt husker jeg en gang da muttern ville hjem, og de gjorde
det helt klart at det ikke skulle skje – mens vi barna var der. Det var
skummelt, sier han.
en annerledes mamma Han kan ikke huske noe annet enn at
mora har vært syk. Første gang hun ble dårlig var han omkring fem
år. Adrian tenker lenge, men kommer ikke på øyeblikket da han
skjønte det. Heller ikke hvordan han reagerte. Det var en visshet
som bare lå der, i bakgrunnen: Mammaen deres var annerledes.
– Jeg var litt flau over mammaen min noen ganger, sier Adrian.
– Hvis du går ved siden av mora di, og hun har kraftige muskel-
16
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
sammentrekninger på grunn av heavy medisiner, skjønner du som
liten gutt at hun er annerledes enn andre mødre. Alle barn er flaue
over foreldrene sine på ulike stadier i livet, men det ble liksom noe
ekstra, sier han.
I begynnelsen av barneskolen hadde han det tøft.
– Det vanskeligste var å face overfor resten av verden at mora mi
var syk. For folk spør jo. Men at folk ikke spurte var nesten enda
verre. Da bare antok de, sier Adrian.
- En nabo har noen forhistoriske fordommer, så han forbød
barna sine å treffe oss. Etter en liten prat ble det ordnet opp i, men
det var noen sånne episoder. Om de møtte oss på gata tok de et par
skritt til side, for de hadde fått beskjed av faren om å ikke gå for
nærme.
– Fordi?
– Det er smittsomt, kanskje? Jeg aner ikke.
feildiagnostisert Diagnosen var schizofreni. Da Adrian var
atten år ble mora friskmeldt, men etter et par år fikk hun et kraftig
tilbakefall. Da hadde psykiateren hennes gått av med pensjon, og
den nye, ung og nyutdannet, landet raskt på en annen diagnose:
Posttraumatisk stresslidelse etter opplevelser i barndommen. De
sterke medisinene, som blant annet hadde ført med seg tapt muskelkontroll,
vektøkning og ødelagte tenner, ble tatt fra henne.
– Og siden har hun vært frisk, sier Adrian.
– Hun var feildiagnostisert?
Adrian nikker:
– Det er ganske grovt, og forsåvidt en fin pasientskadesak, hvis
man hadde gjort noe med det. Istedet har hun skrevet bok, som hun
har i skapet.
– Er dere bitre?
– Igrunn ikke. Noe av behandlingen må forsåvidt ha fungert, sier
han skjelmsk.
– Det er å sette det litt på spissen, men man må bare akseptere at
det var sånn det skjedde. De har erkjent at det var feil, og det holder.
Livet er for kort til å være bitter i noe særlig mer enn femten minutter.
v

Ønsker seg barn selv:
Sammen med samboer Truls
Adolfsen planlegger Adrian å
rive det gamle huset og sette
opp en enda større moderne
villa – med plass til barn. De
nyforelskede deler drømmen om
familie, og har tette bånd til
slekta på begge sider. En trygghet,
synes Adrian, for man har
aldri garanti mot sykdom.
17
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

tema åpenhet
åpenhet hjemme Familien har bestemt seg for å se videre. De
knuger seg ikke til det som har vært, og regner ikke tolv år med feil
diagnose om i kroner og ører. For hvordan erstatte en fraværende
mor? Samværet de gikk glipp av? Adrian ser ikke poenget. Han er
mer opptatt av at han tross alt fikk en fin barndom, fullstappa av
fotball, korps og andre aktiviteter. Mye takket være besteforeldrene.
Når mamma var innlagt og pappa jobbet lange dager i Oslo, var det
bestemor som hentet i barnehagen, fulgte til skolebussen og lagde
middag. Hun knuste drops og slikkepinner med en hammer så guttene
ikke skulle sette godteri i halsen, mens farfar rundet av alle
skarpe hjørner med saga. Fortsatt har besteforeldrene bare avrundede
møbler i huset, smiler Adrian. Vel var de i overkant omsorgsfulle,
men det var de som sørget for at det tross alt gikk greit med de
to gutta. Det er han overbevist om. Uten å dramatisere situasjonen
trådte de til når mora ble innlagt. Når hun kom hjem igjen, trakk de
seg like udramatisk tilbake.
– En rar dynamikk som funka bra for meg og broderen, konstaterer
Adrian.
– Ble det snakket mye om mammas sykdom?
– Ja, besteforeldrene mine er overraskende åpne i forhold til
alderen. Det har vært hverdagslig for oss å sitte ved kjøkkenbordet
og prate om det som skjedde med mamma. Klart jeg ble redd når
mamma plutselig forsvant, men pappa forklarte at nå er mamma
syk og skal være borte i så og så lang tid for å bli frisk igjen. Da var
det greit.
– Hvilke ord brukte han?
– Han brukte vel bare ordet syk. Sliten. Som gjorde at vi forsto.
18
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
lokalmilJØeT:
Å vokse opp på lille,
gjennomsiktige Hokksund
har både fordeler og ulemper.
Når Adrian konfirmerte
seg fikk han 5000 kroner av
kjøpmannen på hjørnet,
«fordi han hadde hatt sitt å
stri med». Og Adrian har
lyst til å fortelle om familiens
fastlege, Terje Engh.
– Han flyttet inn til oss fordi
sykehuset ikke ville legge
inn mamma på en fredag.
Fastlegen sov på sofaen,
lagde mat og leste eventyr
for meg og broderen. Et
medmenneske, sier Adrian.
Ettersom vi ble eldre fortalte han mer. Dessuten bygde vi oss erfaringer
underveis.
parkerte sykdommen hjemme Faren, en mann som i følge
Adrian snakker lite om følelser, greide med få ord å roe guttene sine.
Og ved å være det Adrian kaller «en vanskelig pårørende», klarte
han å opprettholde et familieliv – også for kona. Han stilte krav til
henne. Mora måtte møte dersom det skjedde noe spesielt på skolen,
og ved å alliere seg med fastlegen, tvang de sykehuset til å innvilge
perm så hun fikk bli med på ferie.
– Hvordan var det å få mamma hjem igjen?
– Det var selvfølgelig veldig deilig. Etter ti minutter var vi tilbake
i den gamle tralten.
– Gikk dere og kjente etter på sinnsstemningen hennes?
– Nei, det tror jeg vi dreit litt i. Muttern har alltid vært temperamentsfull.
På sykehuset ble det plutselig en del av sykdomsbildet,
men hjemme var det normalt. Vi er direkte i familien vår, og forteller
hverandre hvor skapet skal stå. Mamma hadde ikke noe brems
på den siden av seg selv om hun var syk, smiler han.
– Så hverdagen sirkulerte ikke rundt hennes sykdom?
– Ikke i det hele tatt. Og når jeg gikk ut døra om morgenen,
parkerte jeg sykdommen hjemme.
grenser for åpenhet En strategi som gjorde det mulig for
Adrian å konse på sitt eget. Det går en grense for hvor åpen man skal
være overfor barn, insisterer han. Man må passe på at ikke
sykdomspratet siver inn og legge seg som en suppe over familielivet.

– Sørg for at åpenheten ikke blir så åpen at det pusher barna vekk
fra deres normale hverdag. Det er viktig å opprettholde en hverdag
hvor de kan leve og utvikle seg, og holde på med det de driver med,
sier han.
Nå snakker han både som sønn og generalsekretær i Mental
Helse Ungdom. Etter fem år studier i siviløkonomi, ville Adrian
heller jobbe med mennesker enn tall.
– Hvor ofte drar du veksel på oppveksten i jobben?
– Ofte. Akkurat i vår organisasjon er mange opp og ned. Da er
det er en fordel at jeg gjenkjenner når folk er på vei ned, særlig hvis
de skal forplikte seg til noe. Samtidig stiller jeg krav til folk, og kan
sikkert oppleves som hard. Men jeg har noen opplevelser i bakhodet
som forteller meg at det er riktig, sier han.
tilbake til hverdagen Still krav. Ikke sykeliggjør det normale.
Pass på at sykdommen ikke får alt fokus. Det verste Adrian vet er
pårørende som ringer og videreformidler psykisk sykes opplevelser
uten at det er reelt.
– «Hva vet du om det?» sier jeg. Da kan de bli så støtt at de legger
på røret. Men hvis det kommer en i rullestol med støttekontakt, skal
du snakke til hun som står bak rullestolen? Eller til han som sitter?
Den unge generalsekretæren er absolutt ufravikelig:
– La sykdommen tilhøre den som er psykisk syk!
Tankegangen i norsk psykiatri har snudd fullstendig i løpet av
femten år, forteller han. Da mora ble syk, spurte de ikke om familieforhold.
Fokuset var på henne, pasienten. I dag skal mest mulig skje
lokalt, pasienten skal fort
hjem til hverdag – også med
barn. For Adrian blir det helt
feil. Han er glad han slapp å
se mora si på det sykeste. Der
er han på kollisjonskurs med
arbeidsgiveren i Mental
Helse Ungdom, han vet det.
Med Adrian sitter også i
kommune styret i Øvre Eiker,
og uttaler seg med skepsis
om Samhandlingsreformen,
som fortsetter å overføre tjenester
og omsorgsansvar til
kommunen – uten å følge
opp med penger.
– Min store frykt er rent
personlig på grunn av det jeg
har opplevd. Hva i huleste
skal vi gjøre når vi i desentralisert
behandling strør sand-
laget så tynt at plutselig har vi
ingenting? Plutselig er det
ikke en dritt?
Han snakker engasjert,
bruker politikerspråk om
erfaringer han har kjent på
kroppen.
– Desentralisert behand-
hardhudeT:
– Jeg møtte ikke
fordommer før jeg
gikk ut i verden.
Hadde jeg fått med
meg skamfølelse
hjemmefra, kunne
ting blitt annerledes.
ling kan være bra for mange med «lettere» lidelser, men for mamma
og de i hennes situasjon, er det ofte til det verre. Worst case scenario
kan være at vi har konstruert et system som vedlikeholder situasjonen
for den syke.
I et slikt system kan det rett og slett bli vanskelig å oppgi sykdommen,
mener Adrian.
– Noen av de som blir syke i ung alder, begynner å blogge om det,
forteller alle om det og gjør det til en så stor del av identiteten at de
har egentlig ikke lyst til å bli friske. Da har de ingenting igjen, sier
han.
– Jeg har opplevd det i egen organisasjon også, noen som blir der
forever, fordi det var det de hadde.
ville aldri byttet Hvor mye har fortiden preget ham? Ble det
forventet vel mye av ham? Var det derfor han testet noen grenser
som femtenåringer skal holde seg innenfor? Adrian vet ikke riktig,
opplevelsen er så integrert i livet. Men han er sikker på at drivkraften,
virkelysta, har sitt opphav i barndommen. Ved siden av seksti
timers arbeidsuker sitter han i kommunestyret og formannskapet
for Venstre, fører regnskap for en kanoforening, han har drevet
kiosk på flyplassen og kino i Hokksund, pusset opp et seilfly og tatt
flylappen. Tre dager ut i sommerferien måtte han slipe noen lister
og plante i hagen. Kanskje er det en strategi for ikke å ha så mye
grubletid? Han ser den. Det siste prosjektet var å pusse opp annen
etasje i foreldrenes hus sammen med faren. Boligen har stått halvferdig
siden mora ble dårlig i 1987. Siste spikerslaget var nesten
symbolsk, et løfte om at ting
kan bli bra. Moren ble frisk.
– Juridisk sett er hun fortsatt
syk, men i praksis vil jeg
si at hun er frisk. Hun kommer
nok aldri tilbake i full
jobb, men jobber deltid som
støttekontakt. Og det er
bedre enn ingenting, sier
Adrian.
Selv om de sjelden snakker
om fortiden, er mora stolt
over at Adrian bruker erfaringene
konstruktivt. Hun
har ingen problemer med at
han målbærer sine opplevelser
i offentligheten. Selv ville
han aldri byttet vekk barndommen
sin:
– Uten den er det ikke sikkert
jeg hadde brydd meg om
det jeg bryr meg om i dag. Og
jeg kan egentlig ikke se at det
noe annet som er viktigere.
Alle barn fortjener å ha det
best mulig. Hvis jeg kan være
med på å sørge for det, er det
veldig greit for meg. l
19
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

Mor ble alvorlig psykisk syk Når uNgeNe var velDig sMå. familien
gjorde det som var vanlig – De sNakket ikke oM Det.
Starten på livet var vanskelig for småjentene Hulda
Dòra og Hanna. Hulda var bare to og et halvt år og
søsteren Hanna var fire måneder da mammaen ble
syk. Pappa Styrmir Gunnarsson var travel redaktør
for en av de største avisene på Island, da konas
psyk iske sykdom rammet familien i 1968. Heldigvis
kunne besteforeldrene hjelpe, så barna bodde i
perioder hos dem.
– Vi ønsket å beskytte jentene, og da mente vi at
det var det beste ikke å snakke om sykdommen. Det
har tatt mange år før vi har forstått at det var veldig
feil, fortalte Styrmir Gunnarsson da hele familien
gjestet NoFoCif-konferansen (Nordic Forum – Children in Focus) i
Oslo i mai. Voksne for Barn var vertskap for den årlige, nordiske
nettverkssamlingen.
erfaringene i bokform – Vi skulle ha snakket med barna
tidligere, men vi gjorde bare det som var vanlig, sa Gunnarsson.
Han understreket at han ikke klandrer helsevesenet, fordi man
rett og slett ikke visste bedre på den tiden. Ingen forsto den gang at
også familien trengte hjelp når den ene forelderen ble så syk. Styrmir
Gunnarsson er klar i sitt budskap til dagens helsevesen: Barna bør
behandles som en del av den voksne pasientens behandling.
– Psykisk sykdom er et skjult, men stort problem i det islandske
samfunnet. Vi vil gjerne bidra med åpenhet for å hjelpe andre i
samme situasjon. Familien har gitt ut boka «Grenseløs fortid –
historie om psykisk sykdom» (Ómunatíð Saga um geðveiki) på
Island, om sine 40 år med psykisk sykdom i familien.
tok tidlig ansvar i familien – Jeg har to mødre, min mor og
min syke mor. Når noen dør, er det avsluttende, og en sorg som går
over. Å leve med sykdom er en evig sorg, fortalte eldstedatteren
Hulda Dóra.
– I 40 år har jeg levd med skam på grunn av samfunnets uvitenhet
om psykisk sykdom og hvordan det påvirker familien, sårene er
dype, innrømmet hun.
Hulda Dóra husker erting, og den alltid tilstedeværende følelsen
av å være ukomfortabel fordi noe var unormalt.
Hun tok tidlig ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet, som for
eksempel juleforberedelsene. Som eldst følte hun også mye ansvar
20
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
40 år
med forTielse
tekst heidi kristiansen foto birthe bratvold og visir.is
og omsorg overfor søsteren Hanna. Å ha venner
hjemme på besøk var hun aldri komfortabel med.
– Jeg skjønte jo at min mor ikke var som de
andres, hun var uforutsigbar og jeg visste aldri hvordan
hun ville reagere. Men ingen ga oss informasjon
om mors diagnoser schizofreni og bipolar lidelse, og
hva det innebærer. Eneste forklaring vi fikk var at
mor var syk i hodet.
var redd moren skulle dø Fra sykehusbesøkene
husker hun med glede ei dukke, og hvordan
den så ut. Ellers har hun ikke så mange minner
derfra, mer følelser. Som følelsen av redsel over at mor skulle dø.
– Jeg har mye sinne og sorg i meg mot helsevesenet og mot
sykdommen. Men jeg har akseptert det og jobber meg gjennom
disse følelsene. Jeg måtte velge ikke å la sykdommen ta kontroll og
påvirke mitt liv. Videre fortalte Hulda Dóra om tausheten som
skjulte usikkerhet, frykt og skam.
– Det er fortsatt vanskelig å gjøre det jeg gjør her i dag, men det
er min måte å avvise tausheten på. Hun var voksen før hun første
gang snakket med kjæresten og noen venner om morens sykdom.
familie og venner støttet opp Hulda Dòra fortalte at hun
har klart seg bra i livet, tross familiens utfordringer. Hun pekte på
storfamilien, gode venner og en støttende lærer som viktige faktorer
som har bidratt til det.
– Det har vært, og er et privilegium å få være mammas datter. Jeg
har utviklet styrker som jeg kanskje ellers ikke ville ha hatt.
Sykdommen har gjort meg mer tolerant, empatisk og vidsynt enn
mange andre. Det har riktignok vært en høy pris for disse ferdighetene,
erkjente eldstedatteren.
Hun forteller at hun også har mange gode familieminner, for
eksempel fra ferier. Det var gode stunder for familien som ga viktig
styrke til dem alle.
– Jeg er så glad for at mor ikke ga opp, at hun har overlevd sykdommen
i 40 år nå, tross alt det vanskelige. I gode perioder er mamma
en god støtte som bestemor for mine barn, fortalte Hulda Dòra.
Hun synes det islandske helsevesenet i dag gjør mer enn før for barn
som er pårørende, men det støttes fortsatt ikke nok opp om barna.
– Det er som at en familie faller i en elv og holder på å drukne,

uTfordringer: Familien Gunnarsson har levd med psykisk sykdom
i 40 år. Nå snakker de om det.
ved en virkelig ulykke ville man jo reddet barna også!
barn med spesielle behov Minstejenta Hanna ble født fem
måneder før mor ble diagnostisert. Hun har slitt mye med skyldfølelse
og spurt seg selv om det var hennes feil at moren ble syk,
siden det startet da hun ble født».
– I dag vet man mer om at det kan skade barnets utvikling
senere om det ikke får tilknytning til mor de første 18 månedene.
Ingen forsto den gangen at vi var barn som hadde spesielle behov.
Hun synes det har vært tøft å delta i familiens bokutgivelse, men
også veldig nyttig for bearbeiding av egne følelser.
Hanna mener det var et godt valg at barna fikk være hos besteforeldrene
når de var små.
– Når mor var syk, levde jeg med kronisk stress. Det var dramatisk
når hun ble veldig syk. Hun mistet seg selv, og behandlingene
den gangen var sjokkerende i seg selv. Noen ganger voldelige. Jeg
var konstant urolig for hva det neste skulle bli. Mors sykdom er hele
tiden uforutsigbar, man vet aldri.
– Pappa er uten tvil en mann som har sterk motstandskraft. Han har
gjort en utrolig innsats, under utrolige omstendigheter, fortalte Hanna.
Også Hanna har en klar melding til helsevesenet. – Det er i dag
opprettet krise- og rehabiliteringsteam til familier etter ulykker og
katastrofer. Det må komme et lignende apparat også til pårørende
av psykisk syke. l
RYGG & REHAB
naprapatklinikk
Vi hjelper deg med plager i muskler og ledd
grundig utredning
kort ventetid
akuttvakt
kveldsåpent hver dag
Avd. Røyken: 3128 0051 online booking
Avd. Sætre: 3279 0051 www.rygg-rehab.no
Avd. Heggedal (åpner i sommer) man-fre: 08-20
Søm & Idestua DA
Sentrumsvegen 120, 3550 Gol
Telefon: 32 07 42 29 • Mobil:908 23 581
Selskapsklær, Brudeklær, Bunad
21
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

aktuelt digital veiviser
du kaN hjelpe jesper!
husker du filmen om jesper? 12. septeMber koMMer opp følgereN –
soM app! DeN er MeNt soM eN digital vei viser for barnehage ansatte
til å kuNNe hjelpe barN soM har Det vaNskelig.
tekst bente haraldstad delmas foto bo mathisen, voksne for barn,
«du kan hjelpe jesper» er laget for
mobil og nett, og er relatert til et konkret
case – Jesper, sier idéinnehaver og fagkoordinator
Jan Steneby i Voksne for Barn.
– Vi starter der filmen om Jesper slutter
– i barnehagen. «Du kan hjelpe Jesper» er
et redskap som vi håper vil gi trygghet og
hjelp til å takle barnas endringer, forteller
idéinnehaver og fagkoordinator Jan
Steneby i Voksne for Barn.
– Når barn viser en endring som er
bekymringsfull, så er det viktig at vi
undersøker det, fortsetter han. App’en er
ment å skulle være noe en kan støtte seg
på.
Den er utviklet av Voksne for Barn
med støtte fra Helsedepartementet, og er
det første i sitt slag i landet.
gir trygghet Barnehager har prøvd ut
pionerprosjektet og kommet med respons
som viser at dette er et sårt tiltrengt
redskap. Undersøkelser viser at det er urovekkende
mange som lille Jesper. De er for
små til å sette ord på sin virkelighet, og
har ofte reaksjonsmønstre som lett kan
forveksles med trass.
– Barnehageansatte er sammen med
barna store deler av dagen. De har dermed
et stort ansvar for å bidra til at alle
«Jespere» blir sett, tatt hånd om og
forstått. De ser det kanskje ingen andre
ser, sier Steneby.
Den nye app’en om Jesper kan gi veiledning
på barns såre virkelighet.
– Vi knytter fenomenkunnskap om
barn i samme situasjon som Jesper opp i
små sekvenser. Hovedvekten ligger på det
konkrete man kan gjøre. Innbefattet
moren til Jesper. Hvordan forholde seg til
henne? Skal man konfrontere henne med
mistankene om rusproblemer? Hva skjer
om man gjør det? Hjelper det Jesper?
Dette og lignende spørsmål tas opp i
læringsverktøyet, forteller Steneby.
22
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
se meg og reager! Grafiker Camilla
Victoria Storm ved Colibri Design har
laget illustrasjonene. Det var også hun
som laget grafikk og animasjon til filmen
om Jesper.
– Jeg vil formidle sårbarheten til barn.
De barna som blitt sett, men ikke på
ordentlig, er alles ansvar, sier Camilla,
som selv er småbarnsmor.
Å se Jesper er essensielt. Uten å se han,
kan ingen hjelpe ham. Trinn for trinn
veileder app’en deg gjennom, og gir deg
kunnskap om å reflektere over situasjoner
og dilemmaer. Enkle situasjoner setter deg
i stand til å gjenkjenne barn som Jesper og
vite hva du skal se etter. Den viser også
hvordan du kan diskutere barnet med
dine kollegaer og foreldrene, samt når det
er på tide å varsle. l
➜
Hva har jeg sett?
Før Nå
gratis
lanseringsseminar!
Bli med på lanseringen av Jesper-app’en!
Voksne for Barn arrangerer gratis frokostseminar
i våre lokaler onsdag 12. september.
«Det er noe med det barnet»… kjenner du
følelsen? Voksne for Barn inviterer deg som
jobber i barnehage til frokostseminar om veien
fra bekymring til handling. Her vil
Fagkoordinator Jan Steneby presentere den
nye digitale veiviseren «Du kan hjelpe Jesper!»
og snakke om hvordan vi kan støtte barn til å
mestre vanskelige livssituasjoner. kom, kom!
tiD: 12. september 08:00-10:00
steD: Stortorvet 10, Voksne for Barns lokaler
Seminaret er gratis. Det vil bli enkel servering.
PåmelDiNg: www.vfb.no,
under kurs-foredrag-prosesser.
Jan sTeneby
er fagkoordinator og
idéinnehaver til «Jesper»
i Voksne for Barn.

Frivillig
1. hvorfor har du engasjert deg i
«voksne for barn»?
«Voksne for Barn» er for meg en helt spesiell
organisasjon som klarer både å samarbeide med og
å gi bredspektra tilbud til alle i målgruppen; barn og
unge, foreldre og omsorgspersoner, og alle de som
arbeider med barn og unge.
For meg startet det hele i 2002, da jeg som nyansatt
leder for FoU-enheten i Psykiatrien i Vestfold ble
invitert på et informasjonsmøte i regi av Voksne for
barn. Tema for møtet var oppstart av ARENAprosjektet.
Jeg ble umiddelbart interessert i
konseptet med å verve og lære opp talspersoner
som jobber aktivt for å få frem barn- og unges egne
meninger i saker som angår dem, så jeg meldte
meg på opplæring og ble selv talsperson i
Voksne for Barn.
2. hvilke saker er du spesielt opptatt av?
Først og fremst er jeg opptatt av den gode
barndommen og retten til å vokse opp i et trygt og
omsorgsfullt miljø. Ivaretakelse av barn og unges
psykiske helse er en svært viktig oppgave. Samtidig
brenner jeg for at barn og ungdom skal ha rett til
reell brukermedvirkning. Dette er spesielt viktig for
de som havner innenfor eller i kontakt med offentlige
omsorgsinstitusjoner. Jeg ønsker at alle voksne
som jobber med barn og ungdom skal ha kompetansen
de trenger for å kunne tilrettelegge for
reelle medvirkningsprosesser.
foto: privat
hvem: aNca yttri
hva: talspersoN
hvor: tøNsberg
3. hva gir det deg å være frivillig i
voksne for barn?
Å være frivillig er veldig givende. Jeg lærer noe
nytt hele tiden og får mange spennende erfaringer,
samtidig som jeg får være med på å skape noe
positivt. Jeg har også fått et bredere syn på flere av
sakene organisasjonen retter søkelyset mot, og ikke
minst har jeg blitt kjent med flotte, engasjerte og
kunnskapsrike frivillige.
4. kan du fortelle om noe du har gjort
i din rolle som frivillig?
Jeg er spesielt stolt av å være en del av Tønsberg
og omegn lokallag, og av arbeidet som gjøres. Vi
arrangerer kurs og seminarer for ansatte i skoler,
barnehager, barnevern og psykisk helsevern, står på
stands, samarbeider med Mental Helse og psykiatritjenesten
i Vestfold og arrangerer fagdager for
videregående elever. Akkurat nå planlegger vi også
det første «Løft for foreldre» kurset i Vestfold.
5. hva vil du si til andre som lurer på
å bli frivillige?
Et frivillig engasjement gir mye glede og energi – og
ikke minst verdifull lærdom! Man kan bidra med
veldig mye, og det er en perfekt måte å utvikle nye
ferdigheter og kompetanse på. kanskje oppdager
du også nye sider ved deg selv!
frivillig
23
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

tema åpenhet
huba.no
– såre eNkelt
fire koMMuNer i DalaNe i rogalaND har tatt tilgjengelighet på alvor.
Deres NettsteD: huba.No gir psykiatritjeNesteN i DalaNe et aNsikt på web,
og er eN iNterkoMMuNal inspirasjonskilde i all siN eNkelhet.
tekst bente haraldstad delmas foto colourbox
«Hva trenger du for å ha det godt? For noen er det godt å ha en
voksen å snakke med; om alt eller bare om enkelte ting som en er
opptatt av. Det kan være glade ting eller triste ting. Hvis du vil kan
du kontakte meg. Jeg heter Tom S. Nybø og jobber med psykisk
helse i forhold til ungdom og barn. Jeg holder til på Soknatun og har
kontor like ved siden av helsestasjonen. Du kan ringe eller sende en
SMS til meg»
fokus på tilgjengelighet Hvor finner man praktisk hjelp når
det gjør vondt inne i kroppen? Tilgjengelighet og praktisk info på
nett varierer sterkt fra kommune til kommune. Diverse søk på
mange nettsider, viser at for kommunene å omfavne ordet «tilgjengelighet»
trengs det litt inspirasjon. For barn og unge kan det å finne
hjelp være så gedigent at det i verste fall kan bli med tanken. Sånn
er det ikke i Dalane.
– Tilgjengelighet er stikkordet for lavterskeltilbud, sier Tom
Nybø.
Hovedintensjon med huba.no er å gi hjelpen et ansikt i form av
telefonnumre, adresser og bilder av ansatte innen psykiatritjenesten.
– Kanskje det blir litt lettere å ta det første steget og kontakte
hjelp når en vet hvem en ringer til på forhånd, sier han.
– Vi bruker et enkelt språk, korte, informative tekster og en ung
og kjønnsnøytralt layout.
Nettstedet koster et par hundrelapper
per kommune, og
noen timer hjelp i året fra en
IT-person, som redi gerer og
administrerer innholdet, sier
Nybø.
24
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
viktige temaer Huba.no ble født i 2006 og nettstedet snakker de
unges språk og er rett på sak. Spørsmål som: «Hva er psykisk helse?
Hva er normalt? Hvem kan jeg snakke med? Hvem arbeider med
dette? Hva gjør vi? Hvordan komme i kontakt?», blir enkelt, oversiktlig
og greit forklart. Med andre ord, såre enkelt og en modell for
andre.
Å ha psykiske vansker i ung alder – når livet er splitter nytt – er
overveldende. Folkehelseinstituttet antar at om lag 70 000 barn og
unge har psykiske lidelser som krever behandling. Et uhyre sårbart
område fullt av uvitenhet, tabuer og stigma. De unges arena er
nettet, og akkurat her er det mye å ta tak i. Råd om vanskelige ting
som angst eller selvskading er ofte umulige å snakke om. Huba.no
var et pionertiltak og et samarbeid mellom kommunene Eigersund,
Lund, Bjerkreim og Sokndal i Rogaland.
ny tankegang Nybø har vært med å etablere og vedlikeholde den
interkommunale nettsiden. Huba.no ble født med regjeringens
opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2008, hvor styrking av
psykisk helsearbeid med barn ble en prioritet.
– Psykisk helsearbeid har hatt «psykiatri-begrepet» tett knyttet
til seg og har primært vært forbeholdt voksne. Det var en ny tankegang
i mange kommuner å skulle hjelpe barn og unge med psykiske
vansker. Det var ikke lett for verken målgruppen eller foreldrene å
vite hvor de skulle henvende seg og helsestasjonen ble den eneste
døren inn når barnet eller ungdommen «hadde det vanskelig».
Opptrappingsplanen førte til at mange kommuner måtte lage en
splitter ny tjeneste; psykisk helsetjeneste for barn og ungdom, sier
Nybø.
«deT var en ny Tankegang i mange
kommuner å skulle hJelpe barn og
unge med psykiske vansker.» Tom S. Nybø

leTT TilgJengelig: Huba.no gjør det enkelt å finne praktisk info om psykisk helse. Tom S. Nybø, som har vært med å etablere
huba.no mener det styrker psykisk helsearbeid.
barn trenger oversikt Regjeringens visjon er klar som blekk.
Tidligere helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad skrev til åpningen
av konferansen «Psykisk helse for barn og unge i kommunene»
i 2006: «Jeg ønsker meg en situasjon der barn har oversikt over hva
slags tilbud som finnes. De skal ikke måtte ringe flere steder og forklare
seg til forskjellige personer før de får hjelp. Vi treffer de unge
på deres arena – nettet – så her ligger kommunenes muligheter.»
Mye har skjedd siden 2006, og mange kommuner har fulgt opp
og gjort maks ut av ordet tilgjengelighet.
På rangstigen av nettstedene bunner Moskenes kommune i
Lofoten.
– Vi er kåret til landets verste kommunale nettside, sier Vigdis
Pedersen, avdelingsleder for psykisk helsetjeneste i Moskenes.
– Døde politikere blir ikke engang oppdatert. Det er ingen
IT-person i kommunen vår. Å ha et nettsted som Huba.no, kan da
umulig være så vanskelig, men noen må ta tak, sier en oppgitt
Pedersen.
huba i bresjen – Vi har jevnlig drøftet diskusjonsforum, chat og
spørsmål/svar-tjeneste. Foreløpig ligger det på is. Det krever for mye
administrering og kontroll. Ungdom vil ha svar fortest mulig og vi
mener andre tjenester er bedre på dette. Utfordringen vår er at nettstedet
er så selvdrevet at vi glemmer å oppdatere, sier Nybø.
Tilgjengelighet og synlighet på nettet er i full blomstring over
hele landet. For Moskenes og andre som henger etter, myldrer det i
dag av gode løsninger. Huba.no var den første, og er regnet som en
av landets beste når det gjelder konkret informasjon. Initiativet er
en sann solskinnshistorie for barn og unge som lever med for store
spørsmål. Så er det for de andre kommunene å bruke den som
motivasjon. l
25
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

mind the gap flytting
uNDer eN
annen sol
familien spurkland har pakket ned rekkehuset
i asker, plassert katta hos noen snille
naboer og flyttet til Qatar. i to år skal De
leve aNNerleDes, i eN aNNeN kultur, oMgitt av
freMMeDe språk, uNDer eN sol soM skiNNer
sterkere eNN hjeMMe. MeN først og freMst
skal De Nyte hveraNDre.
tekst marie laland ekeli foto bo mathisen
– «Prosjekt familiesammensveising» er en viktig grunn til at vi gjør dette, smiler pappa
Simen (37) fra dypet av en bred lenestol. Andrea (10) og Matilde (7) ligger henslengt over
hver sin pute, mens mamma Hege (39) serverer nypresset kaffe. En ganske vanlig familie
er i ferd med å ta steget fra hverdagsrutiner og over i det ukjente. Hege og Simen er
lærere og har blitt ansatt ved Den norske skole i Qatar. Med på lasset følger to jenter – og
en klar målsetting:
– Vi reiser for å få mer tid til hverandre, sier Simen.
– I dag leverer vi barna på en skole, og så drar vi videre til skolene hvor vi jobber. Når
det står på som verst på jobben, har vi ikke overskudd til å være så gode foreldre som vi
vil. Det er paradokset: Jeg bruker så mye tid på å være flink med andres unger, at jeg ikke
får til å være flink med mine egne.
Hege nikker gjenkjennende:
– Jeg har en førsteklasse på jobben og en førsteklassing her, og jeg er mer tålmodig på
skolen.
– Elevene får de fine overskuddstimene?
– Ja, og så kommer jeg hjem og smeller: «Nå MÅ du bli ferdig med leksene!» I Qatar
får Matilde forhåpentligvis glede av en pedagogisk mamma, i stedet for bare en sliten
hjemmemamma.
Matilde skal ha mamma, mens Andrea får pappa som lærer. På Den norske skolen i
Qatar går det for tiden bare 22 elever, og med 4 lærere er det ikke til å unngå. «Rart», flirer
tiåringen. Pappa nikker «enig». Hege og Simen blir kolleger, og når skoledagen er slutt,
kan alle fire kjøre hjem til felles middag. Heldigvis er de en over gjennomsnittet sammensveiset
gjeng allerede:
– Vi sier gjerne nei når jentene vil sove borte fordi vi har lyst til å være sammen med
dem sjøl, sier Simen.
– Vi liker familie!
en nølende start I det koselige rekkehuset er det fortsatt lite som tyder på at de snart
skal emigrere utenlands. Lekne portretter pynter opp i stua og på kjøleskapet svever en
liste over jentenes arbeids oppgaver. Alt skal ned, for huset er leid ut. Hege sukker over
sjauen de har i vente, men sier det skal bli fint å få ryddet litt.
– Jeg kommer til å savne den hemmelige stien mest, sier Matilde, og peker mot buskene
i hagen. Gjennom den kan hun snike seg usett fram til lekeplassen. Andrea tvinner
26
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
evenTyrfamilien: Når dette bildet ble tatt
var Simen fortsatt ungdomsskolelærer i Bærum,
Hege jobbet på en barneskole i Asker, mens
Andrea (10) og Matilde (7) gikk på Blakstad
skole. I august begynte alle fire sin nye hverdag
på Den norske skole i Qatar.

«The fuTure›s so brighT, i´ve
goT To wear shades.»
Familien Spurkland før avreise til Qatar.
seg inn i et fleecepledd, og sier at det verste blir å dra fra vennene sine.
Og Dipsy, katta som er så gammel at hun fikk navn etter Andreas
favoritt-teletubbie.
– Da jeg fikk høre at Dipsy ikke kunne være med, holdt jeg på å
nekte, sier Andrea. Hege nikker:
– Jeg og.
Hun har ikke vært like overbevist som ektemannen. For det var
Simen som startet denne reisen som egentlig begynte for tre år siden.
Da søkte de seg for første gang til Qatar, men ble slått på målstreken.
Neste gang stillingene ble utlyst, var det Simen og Hege sin tur.
– Det har vært en interessant prosess, konkluderer Simen.
– Jentene begynte med moderat interesse, men etter hvert gled
frykten for det ukjente over i et håp om at reisen skulle bli noe av.
Men Heges utgangspunkt var tør ikke, kan ikke, vil ikke.
Hege nikker:
– Jeg er litt tregere enn Simen. Han vet hva han vil, og så bare gjør
27
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
v

mind the gap flytting
noen ganger
ser man liveT
besT på avsTand.
– Målet er at vi skal
komme hjem med det
noen kaller «luft
under vingene», og
rikere på opplevelser
som gjør at vi kan tar
fatt på NESTE
kapittel, filosoferer
pappa Simen.
eT bekvemT evenTyr: Qatar
er Midtøstens olje paradis, og et
av verdens rikeste land. For norske
arbeidsinnvandrere innebærer det
skattefri inntekt, bonuser og maid.
Familien Spurkland gleder seg!
han det. Jeg må gå noen runder. Og så må jeg snakke med mamma.
Og så må jeg snakke med en venninne. Og så må jeg ...
Hun ler:
– Et par kvelder var vi ganske steile begge to. Jeg hadde lyst til å si
NEI, han sa JO. Da satt vi opp pluss og minus, og gjennomgikk lista
grundig. I ettertid tror jeg den erfaringen er grei å ha med seg, istedet
for at jeg bare fløt viljeløst igjennom.
– Pappa har liksom villet dette her, sier Andrea ettertenksom.
– Første gang han fortalte at de hadde sendt inn en søknad, sa jeg:
«HÆ!!? Jeg har ikke lyst, jeg har ikke lyst!»
Simen ser skjevt på dattera:
– Du begynte med å gråte.
den store nyheten Så fikk de pratet om det, sett noen filmklipp
om det merkelige oljelandet på youtube og lest blogger av norske
familier som allerede var der nede. Etter hvert ble jentene overbevist
– og begynte å glede seg. Men ennå hadde de ikke fått jobbene.
Andrea forteller:
– Vi skulle i svømmehallen. Mens vi kjørte, snudde mamma seg og
sa: «Det er vi som har fått jobb i Qatar!» Da ble jeg sånn:
Hun lager et lydløst SKRIK. Hege overtar:
– Jeg ble så usikker: «Gråter du? Er du glad?»
– Jeg er GLAD! Roper Andrea. – Den dagen var jeg ekstra ivrig i
svømmehallen.
– Hvorfor valgte dere å involvere jentene tidlig?
– Jentene er såpass gamle at de hadde taklet et avslag. De fortjente
å være med på det, og de fortjente å ha en stemme. Og å nekte, sier
Hege bestemt.
– Hadde de stilt seg ettertrykkelig på bakbena, hadde vi hatt et
problem, erkjenner Simen.
Andrea myser mot pappaen sin:
– Jeg gruer meg litt til hvordan det blir, jeg kjenner jo ingen der.
Jeg vet ikke en gang hvordan det ser ut.
28
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
– Nei, bekrefter Simen.
– Vi vet ikke hva som venter oss.
eventyr med sikkerhetsnett I motsetning til hva en skulle tro
– «the Spurklands» er ingen globetrottere. Simen har ikke en gang
vært på interrail. Hege vil helst på hytta. Så, hvorfor?
– Dette er en måte å bruke lærerprofesjon til å få en opplevelse i
kontrollert form. Vi får eventyret innenfor trygge rammer, forklarer
Simen.
For det er ingen halsbrekkende reise de legger ut på. Ved ankomst
i hovedstaden Doha får de tildelt bil, bolig og medlemskap i Den
norske klubben. Om de vil, er det fullt mulig å tilbringe to år i et
ferieparadis med svømmebasseng, trimapparater og matservering.
Det gidder de ikke.
– Vi drar ikke ned dit for å snakke norsk, poengterer Hege.
Derfor har de lastet ned en «arabisk for dummies»-app som
allerede har lært Matilde at kamel heter «jemel».
– Jeg lurer på hvordan butikkene er, hva slags klær man kan kjøpe,
spekulerer Andrea.
– Det jeg lurer på, er hva slags leker de har, sier Matilde.
Pappa forteller om et kjøpesenter med innendørs gondolbane, og
lover dem i farta ikke bare én, men to nye mac›er. Det får de råd til.
Qatar er verdens rikeste land, og for Hege og Simen betyr det benefits.
Bonuser. Gratis hjemreiser. Skattefri inntekt. Ekteparet innrømmer at
det også ligger en økonomisk motivasjon bak utenlandsoppholdet.
– Da jeg støvsugde i stad hvisket jeg i øret til Andrea: «Dette gleder
jeg meg til å slippe.», smiler Hege.
– Vi skal ha maid.
Hushjelpen kommer fra Filippinene eller India. Fremmedarbeidere
fra Asia utgjør bunnsjikt på rangordningen i et samfunn som er særdeles
klassedelt. Qatarer på topp, deretter arabere og europeere.
Systematisk forskjellsbehandling strider med det vi liker å kalle «den
norske likhetstanken». Hvordan lose barna gjennom det?

– Vi kommer sikkert til å snakke mye om det, for vi vil ha tolerante
barn med de rette verdiene, sier Hege.
– Vi er forberedt på situasjoner som blir vanskelig å forklare.
Rasisme på en ny måte. Det blir utfordrende, vedgår hun.
– Men det er også noe vi er ute etter, poengterer Simen.
møte med det ukjente De vil utfordres, og vet at de må jobbe
med egne fordommer. Selv om Qatar består av åtti prosent innvandrere,
er det fortsatt et muslimsk land. Likestilte nordmenn må
finne seg i kjønnsdelte innganger på legekontoret. Hege har akkurat
sett et nyhetsinnslag om terror i islams navn, og sier hun er redd.
– Nettopp det er en del av prosjektet, sier Simen ivrig.
– Å få bukt med egen frykt og fordommer! Det lille jeg har hatt
med muslimske elever å gjøre, har gitt meg en innsikt jeg gleder meg
til å videreutvikle. Hvis vi gjør dette riktig, kommer vi til å bli styrket
og beriket på så mange måter. Som lærere driver vi oppdragelse av
både elever og foreldre, og oppholdet i Qatar vil være en enorm
ressurs.
Han har hatt mindreårige flyktninger på skolen, og sier respekten
for integreringsprosessen vokser.
– Det er jaggu ikke lett! Jeg skal ikke sitte på min høye hest og tre
mitt virkelighetsbilde ned over en sekstenåring som har vokst opp i
Mogadishu. Derfor må jeg lære å gå på akkord med noen av mine
norske beveggrunner.
Viktig lærdom, også for jentene, mener Simen.
– Alle jeg kjenner som har vært ute og reist med foreldrene sine,
kommer hjem med en fleksibilitet, kunnskap om verden og modning
som gagner dem. De opparbeider seg erfaringer kulturelt og språklig,
og forholder seg til verden på en annen måte.
kranglefri sone: Vi reiser ikke av gårde å redde ekteskapet, sier Hege.
– Jeg snakket med noen der nede, og de har ikke kranglet på tre år. Der nede
krangler du ikke om husarbeidet. – Bagatellene forsvinner. Hvis du krangler,
så er det viktig, ler Simen.
– Barndom i flere land skaper verdensborgere. Nyere forskning viser
at det kan være en utfordring å komme hjem etter å ha vært borte over
lengre tid. Har dere tenkt på det?
– Nei. Vi vet at unger er tilpasningsdyktige, sier Simen.
– I hvert fall disse her, tilføyer Hege.
– Jentene klarer seg uansett, det bekymrer oss ikke, fortsetter
Simen.
– Gjør lærerkompetansen dere rustet til å vurdere hva barn har godt av?
– Det gjør den vel?
Hege skotter bort på mannen.
– Lærererfaringen gir en trygghet i forhold til det vi ikke kan forutse,
mener han.
– I den menneskelige kompetansen vi har, ligger vissheten og
tryggheten om at unger finner en vei – i hvert fall så lenge de har
trygge voksne rundt seg. Og det har disse jentene. Så lenge vi fire er
sammen, går det bra. Så enkelt er det, sier han bestemt.
Topp at det ikke ble noe av Qatar for tre år siden, synes de i dag.
NÅ er perfekt. Jentene er store nok til å få med seg det som skjer, og
synes forsatt det er kult å henge med mamma og pappa.
– Om noen år er det ikke sikkert Andrea hadde hatt lyst til å være
med, smiler Hege, og stryker eldstedatteren over håret. Simen drar
Matilde tettere inn i armkroken, og sier:
– Vi merker at selvstendigheten stadig vokser, og vet at når det
bikker ungdomsskolen er veien kort til ...
– Frigjøring?
Han nikker:
– Med denne reisen kan vi sørge for at fundamentet i bunn blir
sterkere. Vi utnytter tiden med jentene maksimalt, og kan med bedre
samvittighet og større tilfredshet slippe dem fri – når de ønsker det. l
barn og flytting
Mange barn opplever flytting som både og skremmende og
fokuserer mest på det de mister: venner, barnehage eller
skole og miljøet de tilhører. Det er derfor viktig at foreldrene
er forståelsesfulle og tålmodige med barnet i denne sårbare
fasen og hjelper barnet med å finne seg til rette på nytt
sted. Flytting viser seg å være minst belastende for små
barn.
FlytteråD:
★ Forbered barnet på flyttingen. Fokuser på nye
muligheter der dere flytter, og besøk gjerne stedet på
forhånd dersom dette er mulig.
★ Gi barnet mye oppmerksomhet i flytteprosessen, og
husk at ditt humør i stor grad påvirker barnet.
★ Forklar barnet hva som blir med i flyttelasset og at
lekene skal være med.
★ Gi barnet tid til å ta avskjed med gamle venner
og steder og aksepter alle følelser.
★ For små barn: Utsett store forandringer som
pottetrening eller skifte av seng til dere har funnet dere
godt til rette på det nye stedet.
★ Innred barnerommet først.
★ Hjelp barnet med å treffe nye lekekamerater, og gjør
dere kjent i nabolaget sammen.
★ Hold fast ved vante rutiner, det skaper trygghet når det
ellers er mye nytt å forholde seg til.
★ Dersom barnet går i barnehage/skole, er det viktig å ha
tett dialog med barnehagepersonalet/kontaktlæreren
slik at dere sammen kan hjelpe barnet med å finne seg
til rette i barnegruppen. Kilde: vfb.no
29
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

aktuelt bøker
Bokomtaler
Det som
ikke
snakkes om
Den skammen jeg ikke har
klart å kvitte meg med,
ligger i begjæret mitt ... det
begjæret som ble vekket i
meg som 5-6 åring. Det
enorme begjæret det tok
meg flere år å stagge, det
begjæret som gjorde at jeg
oppsøkte det igjen og igjen,
for jeg ble aldri bedt om å
holde kjeft ... Det var ingen
tvang eller trusler i forhold
til det hele. Og ett sted inne
i meg misunner jeg dem
som «bare» har blitt utsatt
for vold, for der oppleves
skyldspørsmålet som så
åpenbart, mens i mitt tilfelle
føles det ikke åpenbart.
Dette kunne vært en roman.
Det er ikke det. Dette er
historien min, en historie om
hvordan man tilpasser seg.
Og overlever. Hegelill
Helleren (f. 1972) er oppvokst
i Sandefjord, men nå
bosatt i Valdres. Hun er en
kreativ sjel som bruker det
meste av tiden til å skrive,
male eller lese filosofi.
Hennes viktigste motto i
livet er at hver dag skal
inneholde noe å glede
seg over.
forfatter:
hegelill helleren
utgivelsesår: 2012
30
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
Barn som
pårørende
«Sykdom, ulykker og kriser
har alltid et familie perspektiv.
Det minner forfatterne av
denne kunnskapsrike boken
om på hver side. De stiller
det viktigste av alle spørsmål:
Er det barn der? Hvor du
enn befinner deg i kretsen
rundt en sorg- og kriserammet
familie, midt i
sentrum der hjemme, som
den som tar imot barnet i
barnehage eller skole, eller
som ansvarlig for behandling
og oppfølging av den syke,
trenger du denne boken.
Aldri før har noen så grundig
og rørende oppsummert
teoretisk og praksisbasert
kunnskap om pårørende
barns behov. Det kan ikke
sies for ofte, og det står med
store bokstaver i boken: Best
hjelper det barnet at mamma
eller pappa får all den støtte
de trenger. Når du har lest
denne boken, er du i
besittelse av noe helt unikt –
en oppdatert empati!»
Psykolog Magne Raundalen
forfatter:
bente storm moWatt
haugland, borgunn
ytterhus, kari
dyregrov
utgivelsesår: 2012
Barns møte
med psykisk
lidelse
en datters historie
Barns møte med psykisk
lidelse er en bok skrevet for
alle som skal jobbe med barn
som har pårørende med
psykisk lidelse. Den egner seg
for videreutdanninger innen
psykisk helse, barnevernspedagogutdanningen,helsesøsterutdanningene
og for
lærere som har elever med
psykisk syke pårørende.
Denne 2. utgaven inneholder
mer teori og forankring til
utdanningene.«Jeg ser på
mamma. Hun ber om en klem.
Ber forsiktig om at jeg må
gjøre henne frisk. Jeg kjenner
blodet fryse i kroppen. Jeg blir
kald og stiv. Vil ikke. klarer
ikke gi mamma klemmen hun
ber om. kan ikke gjøre henne
frisk. Svarer at jeg er på vei ut.
I døren hører jeg mammas
venninne si at de unge forstår
så lite.»Hvordan er det å vokse
opp med psykisk lidelse hos
en forelder? Hvordan er det
ikke å bli sett i møte med
hjelpeapparatet, å oppleve å
være usynlig? Forfatterens
ønske er å gjøre de usynlige
barna synlige ved å fortelle sin
historie og gjennom den vise
hva fagfolk kan gjøre i møte
med barn som vokser opp
med psykisk syke foreldre.
forfatter:
grete lillian moen
utgivelsesår: 2012
Bokanmeldelse
Aston
Martin
Ungdomsboken gir
en god leseropplevelse
til tross for
mange såre og
vanskelige temaer.
forfatter: MAgNus
BueN HALVorseN
utgivelsesår: 2012
Sverre, hovedpersonen i
boken mistet sin far for
4 år siden. Det er fortsatt
usikkert hva som egentlig
skjedde den gangen, men
han vet at pappa ble syk og
at medisiner ikke kunne
hjelpe ham. Under den siste
samtalen de hadde sammen
gav faren Sverre en lekebil
av merket Aston Martin,
denne får en symbolsk
betydning gjennom historien.
Mamma forandret seg og
ble lite tilgjengelig for Sverre
i årene fremover. Mors egen
sorg ser ut til å ha gjort det
vanskelig for henne å ivareta
Sverre sine behov på en god
nok måte, og Sverre får mye
ansvar for sin egen hverdag
og sine egne følelser. De
fremkommer ofte som uforståelige
for ham, og fører
ham inn i situasjoner han
vanskelig håndterer. Hver
dag, gjennom historien, sitter
han i vinduskarmen og noterer
bilene som kjører forbi.
Han skal lage et flott søylediagram
over bilmerkene.
Moren vil bli stolt. Eller i det
minste: Legge merke til at
han finnes…
Først og fremst skaper
forfatteren et inntrykk av
adekvat og god forståelse
rundt de mange og vanskelig
temaer som barn og unge
kan oppleve å måtte forholde
seg til. Dette gjør boken
troverdig, og kan nok av den
grunn være en vei viser for
mange av de som leser den.
Når det er sagt, blir det
kanskje for mange temaer å
forholde seg til, da spesielt

med fokus på den alvorlighetssgraden
temaene stort
sett har. Vi snakker her om;
Sorg etter dødsfall i nære
relasjoner, utilgjengelige
foreldre, mobbing, manglende
selvfølelse, kampen for
til vær elsen og dysfunksjonell
kommunikasjon i en trist
blanding med familiehemmeligheter
osv. Forfatteren har
mye viktig på hjertet, men
betydningen av de forskjellige
temaene får kanskje ikke helt
den annerkjennelsen de
fortjener.
Boken er lettlest, med et
meget billedlig språk. Dette
gjør det enkelt å leve seg inn i
historien som utfolder seg og
situsjonene som oppstår
underveis. Videre har den
som sagt mange såre temaer,
og man føler virkelige med
Sverre og hans ensomhet og
fortvilelse over en hverdag
som ble fullstendig snudd på
hodet den dagen faren døde.
Boken berører også med sine
innslag av ekte medmenneskelighet
og hvilken positiv
betydning gode ord og
handlinger kan ha når fortvilelsen
og usikkerheten
råder. Forfatteren har i tillegg
fått til en underliggende spenning
gjennom hele historien,
og alt dette utgjør til sammen
en bok det er vanskelig å
legge fra seg før den er
ferdig lest.
Line Johannessen
klinisk sosionom og familieterapeut
med spesialisering i
barne -og ungdomspsykiatri
Cornelia flytter i fosterhjem
Boken kan til en viss grad være en støtte for
barn som skal flytte i fosterhjem.
forfatter: ritVA FyHN-PetterseN
utgivelsesår: 2012
Cornelia er 4.5 år og bor sammen med
mammaen sin. Mammaen til Cornelia sover mye
og er mye lei seg. Da må Cornelia klare seg
selv. En dag kommer Tina på besøk. Hun jobber
i barnevernet og forteller at de har bestemt at
Cornelia skal flytte i fosterhjem fordi mammaen
er syk i følelsene sine. Selv om mammaen gjerne
vil passe på Cornelia, klarer hun det ikke.
Tina forteller at de nye fosterforeldrene heter
Lisa og Morten, de bor i et fint hus sammen
med barna sine, William og Rebecca. Cornelia
får besøke fosterfamilien og blir godt kjent med
dem før hun flytter. Og selv om hun skal bo hos
dem, skal hun ikke miste noen hun er glad i. Hun
skal få besøk av mamma og vennene sine selv
om hun bor et annet sted. Mamma er med
Cornelia for å hilse på de nye fosterforeldrene
og for å se det nye huset hvor hun skal bo.
«Cornelia flytter i fosterhjem» er en bok om
det å flytte i fosterhjem. Den beskriver på en
god måte hvordan barn kan oppleve det å bo
sammen med foreldre med psykisk lidelse.
I tillegg forsøker den å ivareta barnet som skal
flytte ved å forklare barnevernets rolle på en
aldersadekvat måte. Boken er skrevet fra
Cornelias perspektiv og tar ikke utgangspunkt
i de hendelser som har vært forut for omsorgsovertakelsen.
Cornelia presenteres først for
Tina etter at avgjørelsen om fosterhjemsplassering
er tatt. Dette ville for de fleste barn
oppleves som skremmende og uforutsigbart. I
en planlagt plassering skal barnevernsarbeideren
være kjent med familien og barnet før de
kommer for å fortelle at barnet skal flytte.
Forfatteren forsøker å skape en trygghet
rundt avgjørelsen ved å la Cornelia få en gradvis
tilnærming til fosterfamilien. Det nye hjemmet
beskrives som stort og fint, og forfatteren legger
mye i å skape en god og varm stemning i den
nye familien. For barn som skal flyttes fra biologiske
foreldre antar jeg at størrelse på hus og
antall katter ikke er det avgjørende for hvordan
følelsene rundt plasseringen er. Likevel
beskrives den nye fosterfamilien som varm og
omsorgsfull og med stor interesse for Cornelia.
Denne delen av flytteprosessen tror jeg de
fleste fosterbarn vil kunne kjenne seg igjen i; at
de er ønsket og velkomne i sitt nye hjem.
Boken er beregnet for barn i alderen 2-8 år,
og den er illustrert med duse og fine fargetegninger.
Den tar utgangspunkt i en svært
vellykket fosterhjemsplassering, hvor mor samarbeider
med barnevernet og fosterhjemmet.
De fleste fosterbarn vil ikke oppleve dette sam-
arbeidet. Jeg savner at forfatteren tar opp den
lojalitetskonflikten barn som flyttes i fosterhjem
står i overfor egne foreldre. Dette er et viktig
aspekt som disse barna må få hjelp til å sette
ord på. Ved å ha dette med i en slik bok kunne
det gjort forberedelsen for barnet lettere.
Dersom et barn får lest opp boken og ikke
klarer å kjenne seg igjen i Cornelias situasjon og
følelser, vil det kunne føre til undringer over hva
barnet selv gjør galt eller hvorfor det ikke
kjenner på forventning og glede ved en flytting.
For alle barn, og spesielt fosterbarn, er opprettholdelse
og videre utvikling av selvfølelse og
selvverd en svært viktig del av utviklingen. Ved å
berøre de vanskelige følelsene rundt en fosterhjemsplassering
ville forfatteren fått en større
troverdighet, både hos barna og fagpersoner.
Overgangen til et fosterhjem er en sår og vond
prosess for de involverte. Denne boken tar
utgangspunkt i Cornelias perspektiv og hva som
er viktig for henne i prosessen. Likevel vil jeg
anta det er vanskelig for majoriteten av fosterbarn
å kjenne seg igjen i Cornelias flytting, fordi
de i mye større grad vil oppleve lojalitetskonflikter,
sorg og sinne, både hos seg selv og
også hos biologiske foreldre og familie.
Boken kan til en viss grad være en støtte for
barn som skal flytte i fosterhjem. Dette vil kreve
at de voksne som leser boken for barnet har en
grunnleggende forståelse for fosterhjemsplasseringer
slik at de kan samtale med barnet
om de vanskelige følelsene som tross alt er
knyttet til dette.
Jeg vil likevel si at boken i større grad vil
kunne brukes av nettverket rundt barnet som
skal flytte, som blant annet venner og klassekamerater.
De vil da få en fin og distansert tilnærmelse
til hva det vil si å flytte i fosterhjem.
Mary-Ann Esperaas
Barnevernpedagog og psykisk helsearbeider
31
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

fagartikkel åpenhet
32
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

hvordan snakke med barn
om foreldre som har
psykiske helseproblemer
410 000 barN har forelDre MeD psykiske liDelser i Norge (torvik & rognmo 2011).
av Disse er Det beregNet at 115 000 har alvorlige lidelser. Det er 1,1 MillioNer
barN i Norge uNDer 18 år soM iNNebærer at 37,3 proseNt av alle
barN har eN eller begge forelDre MeD psykiske liDelser. konsekvensene
for barna kan være store.
illustrasjoNsFoto colourbox
vi vet at psykiske lidelser hos foreldrene
representerer en risikofaktor
for utvikling av psykiske lidelser hos
barna. Årsakene kan være av arvelig art,
at kvaliteten på samspillet mellom foreldrene
og barna forringes som følge av foreldrenes
sykdom eller kombinasjoner av disse to
årsaksfaktorene. I tillegg kan barnas opplevelse
av å ha psykisk syke foreldre påvirke
deres psykiske helse. Noen barn blir redde
når de ikke får informasjon om foreldrenes
psykiske sykdom. De observerer forandringer
i dagliglivet. De faste rutinene som
måltider, stell, innkjøp og at foreldrene går
og kommer tilbake fra jobb svikter. De blir
engstelige for om foreldrene noen gang blir
friske eller i verste fall kan dø. Reaksjonsmåtene
fra barna er ganske forskjellige.
Noen forsøker å ta ansvar, går inn i omsorgsrollen
og påtar seg et ansvar som barn ikke
skal ha. Andre trekker seg tilbake, deltar ikke
i det sosiale liv i familien og mister derved
familien som trygg base og nært nettverk.
Begge rollene kan bidra til psykiske helseplager,
ofte i form av depresjon og angst.
(Haugland, Ytterhus & Dyregrov, 2012).
helsepersonelloven fikk nye bestemmelser
i § 10a i 201, som trådte i kraft 1.1.
2010: Helsepersonells plikt til å bidra til å
ivareta barn som pårørende. Her lovfestes det
at helsepersonell skal bidra til å ivareta det
behovet for informasjon og nødvendig opp-
følging som mindreårige barn av pasient
med psykisk sykdom (samt rusavhengighet
og somatisk sykdom) kan ha som følge av
forelderens tilstand. Spesialisttjenestelovens
§ 3-7a møter denne bestemmelsen med å
pålegge alle helseinstitusjoner å ha barneansvarlig
personell med ansvar for å fremme
og koordinere oppfølging av mindreårige
barn med psykiske syke pasienter (samt
rusmiddelavhengige, somatisk sykdom og
skadde). Lovendringene tar hensyn til den
kunnskapen vi har om barns behov for
kunnskap. Barn har ikke forutsetninger for å
forstå sammenhenger de ikke blir forklart.
De konstruerer i stedet sammenhenger som
ikke er riktige. En ubetydelig krangel med
mor kan i barnets fantasiverden bli årsaken
til at mor ligger hele dagen og ikke vil snakke.
Krangelen blir årsaken til mors depresjon og
barnet får dårlig samvittighet og føler skyld.
Barnet trenger derfor hjelp til å se de reelle
sammenhengene mellom mors sykdom og
sine egne opplevelser og erfaringer.
i prinsippet kan man snakke med barn om
alt. Samtalene må tilpasses barnets alder og
utviklingsnivå. Det vil imidlertid kunne
være detaljer om en hendelse som barn ikke
trenger å vite. Det viktigste målet med å
snakke med barn om vanskelige tema er å
skape trygghet (Raundalen & Schultz 2008).
I samtaler om foreldres psykiske lidelser vil
det handle om at barnet kjenner igjen
v
Willy-Tore Mørch
er psykolog og professor i
barn og unges psykiske
helse. Han er ansatt ved
Universitetet i Tromsø, og
er ærestalsperson for
Voksne for Barn.
33
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

fagartikkel åpenhet
foreldrenes atferd gjennom samtalen, la
barnet få snakke om sine følelser og erfaringer
med sykdommen, la dem forklare de
sammenhengene de ser mellom sykdommen
og tidligere hendelser for derigjennom å
kunne bidra til å oppklare feilforståelser.
Små barn i førskole og tidlig skolealder trenger
noen «knagger» å henge inntrykkene
sine på. I denne alderen har barn lettere for
å forstå vanskelige opplevelser gjennom
bilder enn gjennom begreper. Når det er
åpenbart at foreldre har psykiske lidelser
bruker noen krisepsykologer uttrykket
tanke sykdommer. Det er bedre å snakke om
at mor har fått noen mørke tanker enn å
snakke om depressive tanker. Når man har
fått mange mørke tanker i hodet blir man
Tlf. 23 16 76 60 Fax. 23 16 76 52
34
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
sliten og orker ikke å gjøre så mye. Det er
bedre å snakke om at far har hatt så mange
sinte tanker inne i hodet at han har fått en
tankesykdom med feiltanker i stedet for å
snakke om aggresjon eller personlighetsforstyrrelse
hvis barnet har opplevd en
voldelig far. Eldre barn i sen skolealder og
ungdomsalder vil i større grad forstå
gjennom dagligtalens begreper. At mor er
lei seg og far er sliten og blir fort sint er
beskrivelser som de vil kjenne seg igjen i.
Disse beskrivelsene bør ikke skyves bort fra
bevisstheten, men heller lagres under trygge
rammer der de kan hentes frem for å
suppleres med ny informasjon etter hvert
som barnet blir eldre og har større forutsetninger
for å få dypere innsikt i den
psykiske lidelsen. De enkle og billedlige
forklaringene barnet fant når det var lite vil
ikke være uforenlig med de mer avanserte
forståelsen de vil få når de blir eldre slik at
det opplever at de har fått hensiktsmessig
informasjon og ikke løgn eller fortielse
gjennom oppveksten.
det er utviklet familiesamtaler der barne-
perspektivet er ivaretatt og som har vist seg
å kunne ha en forebyggende effekt på utvikling
av psykiske helseplager hos barn med
psykisk syke foreldre (Beardslee et al 2003,
Reedtz 2009). Det er viktig at foreldrene får
hjelp til å ta barnets perspektiv for å forstå
hvordan den psykiske lidelsen virker inn på
barna. Og det er viktig at samtalelederen
blir enig med foreldrene om hvordan
sykdommen skal forklares til barna.
Familiesamtaler med barn består som regel
av tre komponenter. Den første er med
foreldrene alene der man forbereder samtalen
med barna og foreldrene får gitt
utrykk for deres bekymring for barna. Den
andre komponenten kan være samtale med
barna alene der barna får tilpasset informasjon
om foreldrenes psykiske lidelse og at
barna får mulighet til å fortelle om sine
opplevelser og forståelse. Den tredje
kompo nenten vil som regel være å ha
samtale med barna og foreldrene sammen.
Foreldre og barn får hjelp til å snakke om
sin situasjon, hvordan den enkelte opplever
den og hva familien trenger hjelp til (Trovik
& Rognmo 2011).
barn avslører fortielser og usannheter
meget raskt, men de greier ikke alltid å forstå
hva som skjer og i hvilke sammenhenger
det skjer. Risikoen for at barnet utvikler
psykiske helseproblemer ligger i den
usikker heten og angsten som fortielsene
fører med seg. Samtidig er barn lojale overfor
sine foreldre. De søker derfor ikke trøst
hos andre når de er lei seg, og de vil forsøke
å dekke over det synlige i foreldrenes
psykiske lidelse. Angsten for det usikre i
foreldrenes tilstand i kombinasjon med
anstrengelsene med å dekke over problemene
som sykdommen skaper vil kunne
være mer belastende enn et barn kan tåle.
Åpenhet overfor barn som er pårørende om
foreldrenes sykdom er derfor viktig i
arbeidet med beskyttelse av barn. l
referanser
Beardslee, W.R., Gladstone, T.R.G., Wright, J.E., &
Cooper, A.G. (2003). A family-based approach to
the prevention of depressive symptoms in children
at risk: Evidence of parental and child change.
Pediatrics, Official Journal of the American Academy
of Pediatrics, 112 (2), 119-131
Haugland, B. S. M., Ytterhus, B., & Dyregrov, K.
(2012). Barn som pårørende. Oslo: Abstrakt forlag
AS.
Lov om Helsepersonell. § 10a. Helsepersonells plikt
til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende.
Reedtz, C. (2009). Barneperspektivsamtalen,
ungsinn.uit.no
Raundalen, M. & Schultz, J-H. (2008). Kan vi
snakke med barn om alt? Oslo: Pedagogisk Forum.
Spesialisthelsetjenesteloven. § 3-7a. Om barneansvarlig
personell mv.
Torvik, F. A. & Rognmo, K. (2011). Barn av foreldre
med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: Omfang
og konsekvenser. Folkehelseinstituttet. Rapport
2011:4.

I Bekymringstjenesten Voksne for Barn tilbyr vi en samtale med kvalifiserte fagper soner som har lang erfaring med barn og
unge, og som har taushetsplikt. Vi har også kompetanse på rettig heter og regler som berører barn og unges oppvekst og
psykiske helse. Du kan henvende deg skriftlig om du foretrekker det, via bekymring.no.
Sønnen vår har sosial angst
Vi har en gutt på snart 18 som har fått diagnosen sosial fobi/ sosial
angst. Han har vært inne hos BUP, men de har gitt han opp fordi
han selv ikke ønsker å gå der. Han vil ikke innrømme at han har et
problem, og det er vanskelig å få han til å snakke. Han svarer bare
«vet ikke» stort sett, uansett spørsmål. Han sliter med å komme seg
avgårde på skolen i perioder, og har stort fravær og fare for ikke å
få karakterer i flere fag. Han har så å si ikke sosial omgang med
andre, er fornøyd med å sitte på rommet og spille på pc eller se på
tv. Selv når vi begrenser dette foretrekker han å sitte alene på
rommet sitt. Han er en normal tenåring sammen med familien. Vi
har vært hos lege, og han får henvisning til psykolog, men spørsmålet
er om han vil gå. Det må være en person som har kompetanse
slik at en kan komme inn under skallet hans. Vi vet ikke helt
hvor vi skal søke hjelp, har prøvd det meste vi kan komme på, men
ser ut til at det ikke er mye å hente så lenge han ikke vil ha hjelp
selv. Trenger innspill, tips, ideer – hva som helst!!!
Hei, og takk for henvendelsen din! Jeg forstår godt at du er
bekymret for sønnen din som trekker seg tilbake fra sosial omgang
med jevnaldrende. Det er veldig uheldig at han også ser ut til å få
problemer med å fullføre videregående skole. Jeg vil råde dere til å ta
Hvordan hjelpe en som ikke vil ha hjelp?
God dag. Jeg trenger desperat hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal
gå frem. Hva kan jeg gjøre når jeg er pårørende til ungdom som
sliter veldig mye med alvorlig depresjon. Har sittet her på nett i
hele natt og prøvd å finne noen løsninger. Han har hatt forskjellige
vansker helt fra han var liten. Nå er han såpass stor at jeg har ikke
så mye jeg skulle ha sagt. Har vært innom Bup og hos psykologer
når han var mindre. Nå er han stor og nekter all hjelp!! Han nekter
også å ta medisiner. Hvordan kan jeg hjelpe en som ikke vil ha
hjelp? Jeg kan ikke bære ungen til lege, ikke kan jeg tvinge han til å
ta medisiner... det eneste jeg kan gjøre er å stå å se på han ha det
fryktelig vont. Jeg tok en MADRS-test som gir scoring på 40 og det
går under gruppa «alvorlig depresjon». Ikke at det skal tas så veldig
alvorlig, men jeg er desperat! Han kan ikke starte livet ute i samfunnet
på denne måten. Uff... jeg måtte bare få luftet tankene mine,
men håper inderlig at du som leser dette har fagkunnskap på dette
området og kan gi meg noen råd.
Hei, og takk for at du skriver til oss. Så fint at du tar kontakt og
ønsker hjelp til sønnen din. Jeg oppfatter at din hovedbekymring er
at du opplever at han har en alvorlig depresjon. Du sier imidlertid
ikke så mye om hva som er grunnen til at du opplever at ungdom­
bekymringsTJenesTen
kRONIkk
kontakt med skolens sosiallærer og at dere sammen med gutten kan
legge opp en plan slik at han møter opp på skolen eller delvis kan
jobbe hjemme med skolearbeid slik at han kan fullføre skolen
sammen med de andre. Lykkes dere med det, vil det gi gutten selvtillit
på mestring. Sosiallæret kan også bidra til å motivere ham til å
motta hjelp med sitt sosiale problem gjennom Bup. Du sier han er
diagnostisert sosial angst. Du kan lete opp mye selvhjelpslitteratur
om dette, for eksempel på www.kognitiv.no der vil du finne korte
artikler om hva sosial angst er, og hvordan en kan bli frisk av det og
hva som er den beste metoden for det, noe som kan være nyttig for
dere begge.. I dag er han nok veldig opptatt av hva andre tenker og
mener om hva han gjør og/eller sier – det er noe av det som gjør
sykdommen så vanskelig i forhold til sosial omgang. Fint at dere har
henvisning til psykolog, Prøv å få tak i en kognitiv terapeut og forsøk å
lage en avtale med sønnen din om å gå noen timer for å sjekke det ut.
Det er fullt mulig å få et bedre liv. Du kan og gå inn på www.vfb.no
og lete opp artikler om angst og panikk. Bruk gjerne fastlegen eller
eventuelt andre han stoler på til å motivere til å motta hjelp til å
komme ut av sitt problem.. Jeg håper dere lykkes i å få ham til å
erkjenne at han trenger hjelp
Vennlig hilsen Bekymringstjenesten Voksne for Barn
men er deprimert, bortsett fra at dere hadde kontakt med Bup og
psykologer når han var mindre og slet med ulike vansker. Er det
mulig at du kan ta kontakt med disse på nytt og be om råd om
situasjonen. Jeg forstår også av det du skriver at han har gått på
medisiner, men ikke ønsker å ta disse mer. Siden du ikke sier noe om
hva slags medisiner han tar og mot /for hva kan jeg ikke kommentere
dette. Men mange ungdommer kan naturlig nok selv ha et ønske
om å styre mere av sitt eget liv i den alderen, og vil motsette seg
voksne som prøver å bestemme over dem. Hvis han ikke opplever at
medisinen hjelper han, kan det forklare at han ikke ønsker å ta dem?
Hvis du ser at medisinen hjelper, kan du snakke med han om hva du
ser. Det er alltid vanskelig å hjelpe, når den andre nekter å ta imot
hjelp. Du kan kontakte sønnen din sin fastlege og be om råd for
hvordan du kan gå frem for å hjelpe. Voksen for Barn har en
brosjyre som du kan laste ned fra vår hjemmeside www.vfb.no i
serien Ta barn på alvor nr. 16 «Deppa?» for ungdom, som du kan
foreslå at sønnen din kikker på. Der står det også linker til andre
steder å få tak i hjelp som han kan oppsøke selv. Hvis du ønsker mer
inngående samtale om vanskene, kan du ta kontakt med vår
bekymringstelefon for videre drøfting på tlf. 810 03 940.
Vennlig hilsen Bekymringstjenesten Voksne for Barn
35
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

aktuelt verdensdagen for psykisk helse 2012
Fakta om VerDeNsDageN
For Psykisk Helse:
› Verdensdagen er landets største
dugnad for psykisk helse.
› Formålet er å øke kunnskapen
om og bedre holdningene til
psykisk helse.
› Verdensdagen er en grasrotkampanje
der tusenvis av lokale
arrangører og ildsjeler hver
høst setter psykisk helse på
dags orden i sitt lokalsamfunn.
› Verdensdagen virker.
Verdensdagen øker åpenheten
om psykisk helse og bygger
ned tabuer og fordommer.
Verdensdagen bidrar til at
enkeltmennesker og samfunnet
som helhet, blir flinkere til
å mestre psykiske vansker.
› Verdensdagen er finansiert av
Helsedirektoratet og koordinert
av Mental Helse Norge,
landets største bruker- og
interesse organisasjon for psykisk
helse.
› Det er i dag den størst kampanjen
for psykisk helse i verden
› Verdensdagen for psykisk
helse begynte i 1992 da World
Federation for Mental Health
(WFMH) satte den 10.oktober
som en dag for å fremme økt
bevissthet om psykisk helse
over hele kloden. Verdens
helseorganisasjon (WHO) ga
raskt sin tilslutning og det ble
en offisiell FN-dag.
rikke philippi er prosjektleder
for Verdensdagen.
36
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
HVa er Psykisk sykDom?
› Psykiske Plager er lettere former for angst og depresjon, alkoholmisbruk og enkle fobier
som ikke karakteriseres som diagnoser.
› Psykiske liDelser er når symptombelastningen er så stor at det kan stilles en diagnose som
for eksempel alvorlig depresjon, schizofreni og manisk-depressiv lidelse.
› DePresjoN – Alle mennesker vil fra tid til annen føle tristhet, ensomhet eller sorg, for eksempel
ved tap av noe eller noen man er glad i. Dette er en naturlig del av livet, og går som oftest over av
seg selv. Det er først når plager som nedstemthet, manglende lystfølelse og interesse, konsentrasjonsvansker
og skyldfølelse vedvarer og i vesentlig grad går utover vår hverdagsfungering, at det
er snakk om en depressiv lidelse.
› aNgster et naturlig og nødvendig signal om fare, og gjør at kropp og sinn raskt forbereder seg
på å møte en utfordring eller trussel. Hjertet slår raskere og pusten går fortere, noe som bringer
mer oksygen til muskulaturen slik at du kan løpe fortere eller slåss bedre i en flukt- eller kampsituasjon.
Angsten bør behandles hvis den blir for sterk, for langvarig, eller hvis den kommer
uten at det egentlig er fare på ferde.
› Psykose er ikke én bestemt lidelse, men en betegnelse som brukes når vi får inntrykk av at
mennesker mister kontakt med vår felles virkelighet. I dagligspråket kalles det ofte sinnssykdom.
› aDHD er oppmerksomhets- og konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet som varer
over lengre tid, har vist seg i ulike situasjoner, og skapt betydelige problemer for personen og/eller
omgivelsene.
› scHizoFreNi er en relativt sjelden tilstand og ca. en prosent av befolkningen vil ha den i løpet
av livet. Dette dreier seg om svært alvorlige psykotiske symptomer som varer en måned eller mer.
Symptomene dreier seg om vrangforestillinger, hallusinasjoner og tilbaketrukkethet.

verdensdagen
for psykisk helse
10. oktober er Det klart for verDeNsDageN for psykisk helse.
teMa i år er «bli med! spre kunnskap og snakk sammen.»
tekst birthe bratvold, verdensdagen.no foto verdensdagen.no, colourbox
Verdensdagen for psykisk helse er en årlig markering som holdes
over hele verden den 10. oktober. I Norge markeres dagen gjerne i
perioden fra 1. – 10. oktober hvert eneste år.
Det er World Federation for Mental Health (WFMH) som står
bak Verdens dagen for psykisk helse, og som hvert år setter et
verdensomspennende tema for Verdensdagen. En del land velger å
sette fokus på andre tema som er mer aktuelle i de gjeldende
landene, deriblant Irland, Spania og Norge. Tema for Verdensdagen
her i Norge blir bestemt av Helsedirektoratet i tråd med deres
priori teringer. I år er det altså «Bli med! Spre kunnskap og snakk
sammen.»
– I en tid der man jobber for at det er fokus på at man sammen
skal finne gode løsninger for enkeltmennesker på tvers av fagområder,
er det viktig å kunne snakke om forebygging og alminneliggjøring
av psykiske helseplager. Vi satser på at flest mulig blir med
og jobber for å spre kunnskap om hva som hjelper for å få, og
opprettholde en god psykisk helse i hverdagen. Og så mener vi at
mye kan læres og oppnås ved å snakke sammen, sier Rikke Philippi,
prosjektleder for Verdensdagen.
et steg videre Tilbakemeldinger viser at Verdensdagen er med
på å bidra til bedre samhandling og samarbeid mellom kommuner
og organisasjoner, og interkommunalt.
– I tillegg ser vi at i løpet av de 20 årene Verdensdagen for psykisk
helse har eksistert, har det skjedd store endringer i forhold til å
skape åpenhet og alminneliggjøre psykiske plager. I år ønsker vi å gå
ennå et steg videre, og få flere til å innse at psykisk helse er så mye
mer enn bare psykiske helseplager. Det er noe vi alle har, enten den
er god, dårlig eller midt i mellom, understreker Philippi.
Hun er overbevist om at hvis flere ble oppmerksomme på at de
har en psykisk helse før den blir dårlig, så ville vi i mye større grad
hatt anledning til å forebygge psykiske helseplager.
– I følge Folkehelseinstituttet koster psykiske plager det norske
samfunnet 77 millioner kroner i året. Tenk så mye det er å spare på
å forebygge mer. Og for å kunne forebygge i større grad må man
ikke bare begynne tidlig, men opprettholde det som gjør en godt
livet gjennom. Jeg mener at om vi blir bevisste på hva som gjør oss
godt i hverdagen, vil flere mestre opplevelser som ellers kunne
preget oss sterkt psykisk på en bedre måte, sier hun.
åpenhetspris Hvert år deles Åpenhetsprisen ut i forbindelse med
Verdensdagen. Prisen deles ut av Mental Helse i samarbeid med
Verdensdagen for psykisk helse.
Åpenhetsprisen er en hedersbetegnelse som gis til de som bidrar
til det viktige arbeidet for mer åpenhet og kunnskap om psykisk
helse. Overrekkingen og offentliggjøring av prisen skjer i tilknytning
til Verdensdagen for psykisk helse.
Tidligere har blant annet Simon Flem Devold, Paal Andre
Grinderud og Sarita Skagnes fått prisen. I fjor var det Fabian Stang
som fikk den.
«psykiske plager kosTer
deT norske samfunneT
77 millioner kroner
i åreT.» Folkehelseinstituttet
– Det er fortsatt en del utfordringer når det gjelder å snakke
ganske åpent om det som før var tabulagt. For eksempel er det å stå
åpent fram som homofil vesentlig lettere enn det var, men når det
gjelder psykisk sykdom er det fortsatt en del tabu og usikkerhet og
frykt. Jeg tenkte at jeg hvis jeg kunne bidra med å senke tersklene,
ville jeg gjerne det. Det var også særlig viktig for meg å få behandling
og bli frisk uten at jeg skulle slite med å skjule sykdommen i tillegg.
Hvis jeg hadde ødelagt kneet og i tillegg skulle late som om det var
greit, hadde det blitt dobbelt vanskelig, sa Fabian Stang i forbindelse
med fjorårets utdeling av prisen.
Frist for å nominere kandidater til årets pris var 1. september. l
ps! Voksne for Barns lokallag vil være med på noen av
arrangementene i forbindelse med Verdensdagen. Vi velger å
fokusere på Møteplass, hvor ungdom møtes og deler erfaringer.
Det kommer mer info om dette, følg med på vfb.no.
37
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

iNNspill sTrØmninger
mona­iren hauge Har en doktorgrad i psykologi, og har i mange år forsket på
barn og ungdom, med et særlig fokus på utviklingspsykologiske og kulturpsykologiske
aspekter. Hun har skrevet flere vitenskaplige artikler om betydningen av etnisitet,
kjønn og alder i unges utviklingsforløp.
jon­håkon schultz Utdannet allmennlærer og har en doktorgrad i spesialpedagogikk.
Han arbeider som forsker med temaer som ungdom og rusmidler,
kjønnslemlestelse og barn som er påvirket av krig. Han har skrevet flere fagbøker
om barn og ungdom i krise.
Begge ansatt som forskere i barneseksjonen ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold
og Traumatisk Stress (NKVTS). Senteret skal bidra til økt kunnskap om helsemessige
og sosiale konsekvensene som vold og traumatisk hendelser kan medføre for barn,
ungdommer og voksne.
En sommer er over – hvem vant?
NoeN av soMMereNs klare viNNere er åpeNbare. vi teNker Naturligvis på
De faNtastiske håNDballjeNteNe og DeN superraske paDlereN eirik veras
larseN soM sikret oss olyMpisk gull. MeN eN viNNer kaN ikke alltiD Måles
i gull. vi lot oss imponere mest av jentelaget i norWay cup som ikke
fikk inn ett eneste mål. kaNskje var Det De soM vaNt?
illustrasjoN meese illustrasjon & design
etter intense uker med 22. juli-rettssaken var det befriende og
stupe ut i sommerferien med Breivik-fri sone. Det fikk ikke hjelpe
at det regnet og at vannet var kaldt. Breivik var tilbake i fengselscellen
sin, der han bor og der han hører hjemme. Dommerne,
aktoratet, journalistene og alle oss andre kunne finne frem krimboka,
snorkel og svømmeføtter. Og regnfrakk. Og fjernkontrollen.
Vi slet oss gjennom etappene i Tour de France og fikk igjen pusten
rett før åpningsshowet på de olympiske leker og vi fikk med oss
avsparket på selveste Norway Cup der hissige og overivrige foreldre
langs sidelinjen fikk masse kritikk i mediene – i år også. Riktignok
fikk de ikke like mye kritikk som Romfolket i Oslo, men Norway
Cup-foreldrene fikk absolutt sine pass påskrevet. Og noen av dem
fortjener det nok. Men det de ivrige sommerferievikar- journalistene
glemmer i sin jakt på sommersensasjoner, er at Norway cup er en
internasjonal suksess. Dette er verdens største internasjonale
fotball turnering for barn og ungdom. Over 32 000 fotballspillere
fra 56 forskjellige nasjoner var i sving – og det for 40. gang. Det er
rett og slett imponerende.
38
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
ved første øyekast var et av jentelagene vi observerte kanskje
ikke like imponerende. Det skortet på teknikk, noe som også flere
av de som sto på sidelinjen av kampen snappet opp. Mens enkelte
foreldre nok ble i ivrigste laget og hoiet ut kommentarer som ga
avisjournalistene rett, bidro storparten av foreldrene med oppmuntrende,
anerkjennende og begeistrende tilrop. Og det på tross
av at jentelaget ikke klarte å skåre et eneste mål, og strengt tatt ikke
hadde en eneste målsjanse. Mer trening måtte til. Samtidig, av alt
de manglet så hadde de likevel noe de mestret bedre enn mange
andre lag. De ga seg ikke! Selv når de lå under fem-null så ga de ikke
opp. Etter første omgang på 15 minutter hadde treneren en peptalk
med jentene. Vi hørte ikke hva han sa, men vi observerte at
jentene i andre omgang lyste av kampvilje og pågangsmot. Det la
ingen demper på situasjonen at det begynte å regne. Jentene sto på
og kjempet innbitt og hindret motstanderne i å briljere med
opptrent og raffinert fotballteknikk. Jentene slapp inn ni mål før
dommeren blåste, men strengt tatt kunne det andre laget med de
raffinerte teknikkene ha skåret det dobbelte.

«deT å bli bedre er vikTigere enn å bli besT, og å bli
besT er mindre vikTig enn reTT og sleTT å ha deT gØy
med venner.»
et tilbakevendende spørsmål i barneidretten er hvorvidt
fokus er å vinne eller ha det gøy. Og hele tiden søke å bli en bedre
utøver, utvikle ferdighetene sine og å konkurrere for å vinne settes
gjerne opp som en motsetning til det å delta i idrett for å ha det gøy.
Denne motsetningen finnes blant barna, blant foreldre, og innad i
idrettsklubbene. «Det er ikke morsomt å drive med idrett når man
bare taper», er et ofte brukt argument, og det er sikkert mye rett i
det. Men kanskje er det sånn at det å vinne ikke er like viktig for alle
barn og unge. At det å bli bedre er viktigere enn å bli best, og å bli
best er mindre viktig enn rett og slett å ha det gøy med venner.
Nokså mange barn er faktisk helt fornøyde med kampen – både når
de vinner og taper. Utfordringen idretten har, i likhet med skolen, er
å gi et tilbud som ivaretar begge leirene – som kan gi utfordringer
både til de som sikter mot å bli blant de beste – og de som synes det
er gøy å spille ball med venner. Spørsmålet «hvem vant» kan noen
ganger være både trivielt og banalt og ikke være i nærheten av å
fange opp opplevelsen av det å delta. Andre ganger er spørsmålet
helt presist og nødvendig.
Men hvem var det egentlig som vant i sommer? Vel, det var
håndballjentene og Eirik Veras Larsen som vant norsk OL-gull og
engelskmannen Bradley Wiggins som vant Tour de France.
Romfolket i Oslo vant noen slag, men tapte nok mer enn de vant. På
Ekebergsletta ble det mange stolte cupmestre. Men vår klare vinnerfavoritt
er uten tvil det tapende jentelaget. Laget som enda hadde
mye å øve på, men som hadde viste frem mengder pågangsmot,
innsatsvilje, som aldri ga seg og som stort sett var i godt humør når
kampene ble blåst av. l
39
MagasiNet voksNe for barN
3/2012

Nyttige koNtakter:
barn som pårørende og/eller
rusavhengige foreldre
Fagkoordinator Jan Steneby
Tlf: 23 10 06 25
Fagkoordinator Gro Kristiansen
Tlf: 23 10 38 50
Foreldrestøttende arbeid
Fagkoordinator Thalita Blanck
Tlf: 23 10 06 23
areNa
Programleder Karin Källsmyr,
Tlf: 23 10 06 13
Prosjektmedarbeider Ina Nergård
Tlf: 23 10 06 12
Drømmeskolen og zippys venner
Programleder
Nina Grindheim
Tlf: 23 10 06 14
Programmedarbeider
Zippys venner
Hilde Elvevold Randgaard
Tlf: 23 10 38 52
kommunikasjon og marked
Kommunikasjonsrådgiver Birthe Bratvold
Tlf: 23 10 06 20
Markedssekretær Cecilie Palmstrøm
Tlf: 23 10 06 19
Webredaktør Heidi Kristiansen
Tlf: 23 10 06 29
kurs og foredrag
Adm. koordinator Ingrid Hillblom
Tlf: 23 10 06 20
landsforeningen for barnevernsbarn
Tlf: 23 10 06 15
www.barnevernsbarna.no
møteplass for tenåringsforeldre
Prosjektleder Vigdis Ersvik
Tlf: 23 10 06 27
Pårørende kompetanse
Fagkoordinator Merethe Toft
Tlf: 23 10 06 26
post@psenteret.no
salgskontor støtteannonser
Salgsleder Tor-Herluf Skjærvik
Tlf: 32 82 95 04
Faks: 32 82 95 07
Adresse: Voksne for Barn – Salg,
Boks 4099 • 3005 Drammen
www.vfb.no
www.godeforeldre.no
www.narbarnerparorende.no
Her er Vi:
HoVeDKoNtor
Stortorget 10 • 0155 OSLO
Tlf: 23 10 06 10 • Faks: 23 10 06 11
www.vfb.no
regioNKoNtor
Regionsekretær Norma Kaupang, Torvmyrveien 53 • 3170 SEM
Tlf: 33 33 26 34 • normakaupang@vfb.no
LoKALLAg rAKKestAD
Heidi Kjeve, Midtåsen • 1890 RAKKESTAD
Mob: 41 62 23 20 • rakkestad@vfb.no
LoKALLAg ØVre roMeriKe
Ann-Christin Borgersen, Granlunden 22 • 2055 NORDKISA
Tlf: 67 20 06 60 Mob: 45 03 20 56 • ovreromerike@vfb.no
LoKALLAg DrAMMeN
Lene Bakkeheim, Solbakken 44 • 3011 DRAMMEN
drammen@vfb.no
LoKALLAg sANDeFJorD
Kari Abrahamsen, Store Berganveien 61 • 3230 SANDEFJORD
Tlf: 97 61 15 20 • sandefjord@vfb.no
LoKALLAg tØNsBerg
Anka Yttri, Melsomvikvn 175 B • 3159 MELSOMVIK
Mob: 41 40 53 39 • tonsberg@vfb.no
LoKALLAg DrANgeDAL
Åse Teigen Hamre • 3753 TØRDAL
Tlf: 35 99 92 03 Mob: 91 36 99 38 • drangedal@vfb.no
LoKALLAg FArsuND og LyNgDAL
Margrethe Østhassel, Mellomveien 9 • 4560 VANSE
Tlf: 38 39 81 89 Mob: 40 47 99 08 • farsundlyngdal@vfb.no
LoKALLAg AreNDAL, griMstAD og oMegN
Inger Marie Espeland, Bråstad • 4848 ARENDAL
Tlf: 37 09 81 75 Mob: 90 75 01 32 • arendal@vfb.no
LoKALLAg stJØrDAL og MALViK
Inger Anne Kolsvik, Moan • 7560 VIKHAMMER
Mob: 93 20 58 84 • stjordalmalvik@vfb.no
LoKALLAg troNDHeiM
Kathrine Sand, Pb 18 • 7221 MELHUS
Tlf: 98 66 07 41 Mob: 90 80 70 74
trondheim@vfb.no
LoKALLAg LoFoteN
Kjell Amundsen, Hagveien 41 • 8370 LEKNES
Mob: 91 63 88 41 • lofoten@vfb.no
LoKALLAg HAugALANDet
Elin Thorsen, Solstrandvn, 27 • 4250 KOPERVIK
Mob: 90 14 54 85 • haugalandet@vfb.no
Returadresse:
Voksne for Barn
Stortorvet 10
0155 Oslo