Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

Mor ble alvorlig psykisk syk Når uNgeNe var velDig sMå. familien
gjorde det som var vanlig – De sNakket ikke oM Det.
Starten på livet var vanskelig for småjentene Hulda
Dòra og Hanna. Hulda var bare to og et halvt år og
søsteren Hanna var fire måneder da mammaen ble
syk. Pappa Styrmir Gunnarsson var travel redaktør
for en av de største avisene på Island, da konas
psyk iske sykdom rammet familien i 1968. Heldigvis
kunne besteforeldrene hjelpe, så barna bodde i
perioder hos dem.
– Vi ønsket å beskytte jentene, og da mente vi at
det var det beste ikke å snakke om sykdommen. Det
har tatt mange år før vi har forstått at det var veldig
feil, fortalte Styrmir Gunnarsson da hele familien
gjestet NoFoCif-konferansen (Nordic Forum – Children in Focus) i
Oslo i mai. Voksne for Barn var vertskap for den årlige, nordiske
nettverkssamlingen.
erfaringene i bokform – Vi skulle ha snakket med barna
tidligere, men vi gjorde bare det som var vanlig, sa Gunnarsson.
Han understreket at han ikke klandrer helsevesenet, fordi man
rett og slett ikke visste bedre på den tiden. Ingen forsto den gang at
også familien trengte hjelp når den ene forelderen ble så syk. Styrmir
Gunnarsson er klar i sitt budskap til dagens helsevesen: Barna bør
behandles som en del av den voksne pasientens behandling.
– Psykisk sykdom er et skjult, men stort problem i det islandske
samfunnet. Vi vil gjerne bidra med åpenhet for å hjelpe andre i
samme situasjon. Familien har gitt ut boka «Grenseløs fortid –
historie om psykisk sykdom» (Ómunatíð Saga um geðveiki) på
Island, om sine 40 år med psykisk sykdom i familien.
tok tidlig ansvar i familien – Jeg har to mødre, min mor og
min syke mor. Når noen dør, er det avsluttende, og en sorg som går
over. Å leve med sykdom er en evig sorg, fortalte eldstedatteren
Hulda Dóra.
– I 40 år har jeg levd med skam på grunn av samfunnets uvitenhet
om psykisk sykdom og hvordan det påvirker familien, sårene er
dype, innrømmet hun.
Hulda Dóra husker erting, og den alltid tilstedeværende følelsen
av å være ukomfortabel fordi noe var unormalt.
Hun tok tidlig ansvar for praktiske oppgaver i hjemmet, som for
eksempel juleforberedelsene. Som eldst følte hun også mye ansvar
20
MagasiNet voksNe for barN
3/2012
40 år
med forTielse
tekst heidi kristiansen foto birthe bratvold og visir.is
og omsorg overfor søsteren Hanna. Å ha venner
hjemme på besøk var hun aldri komfortabel med.
– Jeg skjønte jo at min mor ikke var som de
andres, hun var uforutsigbar og jeg visste aldri hvordan
hun ville reagere. Men ingen ga oss informasjon
om mors diagnoser schizofreni og bipolar lidelse, og
hva det innebærer. Eneste forklaring vi fikk var at
mor var syk i hodet.
var redd moren skulle dø Fra sykehusbesøkene
husker hun med glede ei dukke, og hvordan
den så ut. Ellers har hun ikke så mange minner
derfra, mer følelser. Som følelsen av redsel over at mor skulle dø.
– Jeg har mye sinne og sorg i meg mot helsevesenet og mot
sykdommen. Men jeg har akseptert det og jobber meg gjennom
disse følelsene. Jeg måtte velge ikke å la sykdommen ta kontroll og
påvirke mitt liv. Videre fortalte Hulda Dóra om tausheten som
skjulte usikkerhet, frykt og skam.
– Det er fortsatt vanskelig å gjøre det jeg gjør her i dag, men det
er min måte å avvise tausheten på. Hun var voksen før hun første
gang snakket med kjæresten og noen venner om morens sykdom.
familie og venner støttet opp Hulda Dòra fortalte at hun
har klart seg bra i livet, tross familiens utfordringer. Hun pekte på
storfamilien, gode venner og en støttende lærer som viktige faktorer
som har bidratt til det.
– Det har vært, og er et privilegium å få være mammas datter. Jeg
har utviklet styrker som jeg kanskje ellers ikke ville ha hatt.
Sykdommen har gjort meg mer tolerant, empatisk og vidsynt enn
mange andre. Det har riktignok vært en høy pris for disse ferdighetene,
erkjente eldstedatteren.
Hun forteller at hun også har mange gode familieminner, for
eksempel fra ferier. Det var gode stunder for familien som ga viktig
styrke til dem alle.
– Jeg er så glad for at mor ikke ga opp, at hun har overlevd sykdommen
i 40 år nå, tross alt det vanskelige. I gode perioder er mamma
en god støtte som bestemor for mine barn, fortalte Hulda Dòra.
Hun synes det islandske helsevesenet i dag gjør mer enn før for barn
som er pårørende, men det støttes fortsatt ikke nok opp om barna.
– Det er som at en familie faller i en elv og holder på å drukne,