Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

More documents

Recommendations

Info

tema åpenhet åpenhet hjemme Familien har bestemt seg for å se videre. De knuger seg ikke til det som har vært, og regner ikke tolv år med feil diagnose om i kroner og ører. For hvordan erstatte en fraværende mor? Samværet de gikk glipp av? Adrian ser ikke poenget. Han er mer opptatt av at han tross alt fikk en fin barndom, fullstappa av fotball, korps og andre aktiviteter. Mye takket være besteforeldrene. Når mamma var innlagt og pappa jobbet lange dager i Oslo, var det bestemor som hentet i barnehagen, fulgte til skolebussen og lagde middag. Hun knuste drops og slikkepinner med en hammer så guttene ikke skulle sette godteri i halsen, mens farfar rundet av alle skarpe hjørner med saga. Fortsatt har besteforeldrene bare avrundede møbler i huset, smiler Adrian. Vel var de i overkant omsorgsfulle, men det var de som sørget for at det tross alt gikk greit med de to gutta. Det er han overbevist om. Uten å dramatisere situasjonen trådte de til når mora ble innlagt. Når hun kom hjem igjen, trakk de seg like udramatisk tilbake. – En rar dynamikk som funka bra for meg og broderen, konstaterer Adrian. – Ble det snakket mye om mammas sykdom? – Ja, besteforeldrene mine er overraskende åpne i forhold til alderen. Det har vært hverdagslig for oss å sitte ved kjøkkenbordet og prate om det som skjedde med mamma. Klart jeg ble redd når mamma plutselig forsvant, men pappa forklarte at nå er mamma syk og skal være borte i så og så lang tid for å bli frisk igjen. Da var det greit. – Hvilke ord brukte han? – Han brukte vel bare ordet syk. Sliten. Som gjorde at vi forsto. 18 MagasiNet voksNe for barN 3/2012 lokalmilJØeT: Å vokse opp på lille, gjennomsiktige Hokksund har både fordeler og ulemper. Når Adrian konfirmerte seg fikk han 5000 kroner av kjøpmannen på hjørnet, «fordi han hadde hatt sitt å stri med». Og Adrian har lyst til å fortelle om familiens fastlege, Terje Engh. – Han flyttet inn til oss fordi sykehuset ikke ville legge inn mamma på en fredag. Fastlegen sov på sofaen, lagde mat og leste eventyr for meg og broderen. Et medmenneske, sier Adrian. Ettersom vi ble eldre fortalte han mer. Dessuten bygde vi oss erfaringer underveis. parkerte sykdommen hjemme Faren, en mann som i følge Adrian snakker lite om følelser, greide med få ord å roe guttene sine. Og ved å være det Adrian kaller «en vanskelig pårørende», klarte han å opprettholde et familieliv – også for kona. Han stilte krav til henne. Mora måtte møte dersom det skjedde noe spesielt på skolen, og ved å alliere seg med fastlegen, tvang de sykehuset til å innvilge perm så hun fikk bli med på ferie. – Hvordan var det å få mamma hjem igjen? – Det var selvfølgelig veldig deilig. Etter ti minutter var vi tilbake i den gamle tralten. – Gikk dere og kjente etter på sinnsstemningen hennes? – Nei, det tror jeg vi dreit litt i. Muttern har alltid vært temperamentsfull. På sykehuset ble det plutselig en del av sykdomsbildet, men hjemme var det normalt. Vi er direkte i familien vår, og forteller hverandre hvor skapet skal stå. Mamma hadde ikke noe brems på den siden av seg selv om hun var syk, smiler han. – Så hverdagen sirkulerte ikke rundt hennes sykdom? – Ikke i det hele tatt. Og når jeg gikk ut døra om morgenen, parkerte jeg sykdommen hjemme. grenser for åpenhet En strategi som gjorde det mulig for Adrian å konse på sitt eget. Det går en grense for hvor åpen man skal være overfor barn, insisterer han. Man må passe på at ikke sykdomspratet siver inn og legge seg som en suppe over familielivet.
– Sørg for at åpenheten ikke blir så åpen at det pusher barna vekk fra deres normale hverdag. Det er viktig å opprettholde en hverdag hvor de kan leve og utvikle seg, og holde på med det de driver med, sier han. Nå snakker han både som sønn og generalsekretær i Mental Helse Ungdom. Etter fem år studier i siviløkonomi, ville Adrian heller jobbe med mennesker enn tall. – Hvor ofte drar du veksel på oppveksten i jobben? – Ofte. Akkurat i vår organisasjon er mange opp og ned. Da er det er en fordel at jeg gjenkjenner når folk er på vei ned, særlig hvis de skal forplikte seg til noe. Samtidig stiller jeg krav til folk, og kan sikkert oppleves som hard. Men jeg har noen opplevelser i bakhodet som forteller meg at det er riktig, sier han. tilbake til hverdagen Still krav. Ikke sykeliggjør det normale. Pass på at sykdommen ikke får alt fokus. Det verste Adrian vet er pårørende som ringer og videreformidler psykisk sykes opplevelser uten at det er reelt. – «Hva vet du om det?» sier jeg. Da kan de bli så støtt at de legger på røret. Men hvis det kommer en i rullestol med støttekontakt, skal du snakke til hun som står bak rullestolen? Eller til han som sitter? Den unge generalsekretæren er absolutt ufravikelig: – La sykdommen tilhøre den som er psykisk syk! Tankegangen i norsk psykiatri har snudd fullstendig i løpet av femten år, forteller han. Da mora ble syk, spurte de ikke om familieforhold. Fokuset var på henne, pasienten. I dag skal mest mulig skje lokalt, pasienten skal fort hjem til hverdag – også med barn. For Adrian blir det helt feil. Han er glad han slapp å se mora si på det sykeste. Der er han på kollisjonskurs med arbeidsgiveren i Mental Helse Ungdom, han vet det. Med Adrian sitter også i kommune styret i Øvre Eiker, og uttaler seg med skepsis om Samhandlingsreformen, som fortsetter å overføre tjenester og omsorgsansvar til kommunen – uten å følge opp med penger. – Min store frykt er rent personlig på grunn av det jeg har opplevd. Hva i huleste skal vi gjøre når vi i desentralisert behandling strør sand- laget så tynt at plutselig har vi ingenting? Plutselig er det ikke en dritt? Han snakker engasjert, bruker politikerspråk om erfaringer han har kjent på kroppen. – Desentralisert behand- hardhudeT: – Jeg møtte ikke fordommer før jeg gikk ut i verden. Hadde jeg fått med meg skamfølelse hjemmefra, kunne ting blitt annerledes. ling kan være bra for mange med «lettere» lidelser, men for mamma og de i hennes situasjon, er det ofte til det verre. Worst case scenario kan være at vi har konstruert et system som vedlikeholder situasjonen for den syke. I et slikt system kan det rett og slett bli vanskelig å oppgi sykdommen, mener Adrian. – Noen av de som blir syke i ung alder, begynner å blogge om det, forteller alle om det og gjør det til en så stor del av identiteten at de har egentlig ikke lyst til å bli friske. Da har de ingenting igjen, sier han. – Jeg har opplevd det i egen organisasjon også, noen som blir der forever, fordi det var det de hadde. ville aldri byttet Hvor mye har fortiden preget ham? Ble det forventet vel mye av ham? Var det derfor han testet noen grenser som femtenåringer skal holde seg innenfor? Adrian vet ikke riktig, opplevelsen er så integrert i livet. Men han er sikker på at drivkraften, virkelysta, har sitt opphav i barndommen. Ved siden av seksti timers arbeidsuker sitter han i kommunestyret og formannskapet for Venstre, fører regnskap for en kanoforening, han har drevet kiosk på flyplassen og kino i Hokksund, pusset opp et seilfly og tatt flylappen. Tre dager ut i sommerferien måtte han slipe noen lister og plante i hagen. Kanskje er det en strategi for ikke å ha så mye grubletid? Han ser den. Det siste prosjektet var å pusse opp annen etasje i foreldrenes hus sammen med faren. Boligen har stått halvferdig siden mora ble dårlig i 1987. Siste spikerslaget var nesten symbolsk, et løfte om at ting kan bli bra. Moren ble frisk. – Juridisk sett er hun fortsatt syk, men i praksis vil jeg si at hun er frisk. Hun kommer nok aldri tilbake i full jobb, men jobber deltid som støttekontakt. Og det er bedre enn ingenting, sier Adrian. Selv om de sjelden snakker om fortiden, er mora stolt over at Adrian bruker erfaringene konstruktivt. Hun har ingen problemer med at han målbærer sine opplevelser i offentligheten. Selv ville han aldri byttet vekk barndommen sin: – Uten den er det ikke sikkert jeg hadde brydd meg om det jeg bryr meg om i dag. Og jeg kan egentlig ikke se at det noe annet som er viktigere. Alle barn fortjener å ha det best mulig. Hvis jeg kan være med på å sørge for det, er det veldig greit for meg. l 19 MagasiNet voksNe for barN 3/2012
Page 1 and 2: Tema Nr. 3 // 2012 91. årgaNg MAGA
Page 3 and 4: hva er egenTlig åpeNhet? 10. oktob
Page 5 and 6: de bryr seg i NitteDal Da NitteDal
Page 7 and 8: kort vei fra bunn til topp i kommun
Page 9 and 10: «drØmmevergen er en som har hJerT
Page 11 and 12: BILLEDTEKST:xxxxxxxxxx «Jeg Trenge
Page 13 and 14: likT fokus: Lindboe mener det er fi
Page 15 and 16: foto: thiNkstock Å skjønne unger
Page 17: Ønsker seg barn selv: Sammen med s
Page 21 and 22: uTfordringer: Familien Gunnarsson h
Page 23 and 24: Frivillig 1. hvorfor har du engasje
Page 25 and 26: leTT TilgJengelig: Huba.no gjør de
Page 27 and 28: «The fuTure›s so brighT, i´ve g
Page 29 and 30: - Vi kommer sikkert til å snakke m
Page 31 and 32: med fokus på den alvorlighetssgrad
Page 33 and 34: hvordan snakke med barn om foreldre
Page 35 and 36: I Bekymringstjenesten Voksne for Ba
Page 37 and 38: verdensdagen for psykisk helse 10.
Page 39 and 40: «deT å bli bedre er vikTigere enn

Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?