Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

More documents

Recommendations

Info

fagartikkel åpenhet foreldrenes atferd gjennom samtalen, la barnet få snakke om sine følelser og erfaringer med sykdommen, la dem forklare de sammenhengene de ser mellom sykdommen og tidligere hendelser for derigjennom å kunne bidra til å oppklare feilforståelser. Små barn i førskole og tidlig skolealder trenger noen «knagger» å henge inntrykkene sine på. I denne alderen har barn lettere for å forstå vanskelige opplevelser gjennom bilder enn gjennom begreper. Når det er åpenbart at foreldre har psykiske lidelser bruker noen krisepsykologer uttrykket tanke sykdommer. Det er bedre å snakke om at mor har fått noen mørke tanker enn å snakke om depressive tanker. Når man har fått mange mørke tanker i hodet blir man Tlf. 23 16 76 60 Fax. 23 16 76 52 34 MagasiNet voksNe for barN 3/2012 sliten og orker ikke å gjøre så mye. Det er bedre å snakke om at far har hatt så mange sinte tanker inne i hodet at han har fått en tankesykdom med feiltanker i stedet for å snakke om aggresjon eller personlighetsforstyrrelse hvis barnet har opplevd en voldelig far. Eldre barn i sen skolealder og ungdomsalder vil i større grad forstå gjennom dagligtalens begreper. At mor er lei seg og far er sliten og blir fort sint er beskrivelser som de vil kjenne seg igjen i. Disse beskrivelsene bør ikke skyves bort fra bevisstheten, men heller lagres under trygge rammer der de kan hentes frem for å suppleres med ny informasjon etter hvert som barnet blir eldre og har større forutsetninger for å få dypere innsikt i den psykiske lidelsen. De enkle og billedlige forklaringene barnet fant når det var lite vil ikke være uforenlig med de mer avanserte forståelsen de vil få når de blir eldre slik at det opplever at de har fått hensiktsmessig informasjon og ikke løgn eller fortielse gjennom oppveksten. det er utviklet familiesamtaler der barne- perspektivet er ivaretatt og som har vist seg å kunne ha en forebyggende effekt på utvikling av psykiske helseplager hos barn med psykisk syke foreldre (Beardslee et al 2003, Reedtz 2009). Det er viktig at foreldrene får hjelp til å ta barnets perspektiv for å forstå hvordan den psykiske lidelsen virker inn på barna. Og det er viktig at samtalelederen blir enig med foreldrene om hvordan sykdommen skal forklares til barna. Familiesamtaler med barn består som regel av tre komponenter. Den første er med foreldrene alene der man forbereder samtalen med barna og foreldrene får gitt utrykk for deres bekymring for barna. Den andre komponenten kan være samtale med barna alene der barna får tilpasset informasjon om foreldrenes psykiske lidelse og at barna får mulighet til å fortelle om sine opplevelser og forståelse. Den tredje kompo nenten vil som regel være å ha samtale med barna og foreldrene sammen. Foreldre og barn får hjelp til å snakke om sin situasjon, hvordan den enkelte opplever den og hva familien trenger hjelp til (Trovik & Rognmo 2011). barn avslører fortielser og usannheter meget raskt, men de greier ikke alltid å forstå hva som skjer og i hvilke sammenhenger det skjer. Risikoen for at barnet utvikler psykiske helseproblemer ligger i den usikker heten og angsten som fortielsene fører med seg. Samtidig er barn lojale overfor sine foreldre. De søker derfor ikke trøst hos andre når de er lei seg, og de vil forsøke å dekke over det synlige i foreldrenes psykiske lidelse. Angsten for det usikre i foreldrenes tilstand i kombinasjon med anstrengelsene med å dekke over problemene som sykdommen skaper vil kunne være mer belastende enn et barn kan tåle. Åpenhet overfor barn som er pårørende om foreldrenes sykdom er derfor viktig i arbeidet med beskyttelse av barn. l referanser Beardslee, W.R., Gladstone, T.R.G., Wright, J.E., & Cooper, A.G. (2003). A family-based approach to the prevention of depressive symptoms in children at risk: Evidence of parental and child change. Pediatrics, Official Journal of the American Academy of Pediatrics, 112 (2), 119-131 Haugland, B. S. M., Ytterhus, B., & Dyregrov, K. (2012). Barn som pårørende. Oslo: Abstrakt forlag AS. Lov om Helsepersonell. § 10a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som pårørende. Reedtz, C. (2009). Barneperspektivsamtalen, ungsinn.uit.no Raundalen, M. & Schultz, J-H. (2008). Kan vi snakke med barn om alt? Oslo: Pedagogisk Forum. Spesialisthelsetjenesteloven. § 3-7a. Om barneansvarlig personell mv. Torvik, F. A. & Rognmo, K. (2011). Barn av foreldre med psykiske lidelser eller alkoholmisbruk: Omfang og konsekvenser. Folkehelseinstituttet. Rapport 2011:4.
I Bekymringstjenesten Voksne for Barn tilbyr vi en samtale med kvalifiserte fagper soner som har lang erfaring med barn og unge, og som har taushetsplikt. Vi har også kompetanse på rettig heter og regler som berører barn og unges oppvekst og psykiske helse. Du kan henvende deg skriftlig om du foretrekker det, via bekymring.no. Sønnen vår har sosial angst Vi har en gutt på snart 18 som har fått diagnosen sosial fobi/ sosial angst. Han har vært inne hos BUP, men de har gitt han opp fordi han selv ikke ønsker å gå der. Han vil ikke innrømme at han har et problem, og det er vanskelig å få han til å snakke. Han svarer bare «vet ikke» stort sett, uansett spørsmål. Han sliter med å komme seg avgårde på skolen i perioder, og har stort fravær og fare for ikke å få karakterer i flere fag. Han har så å si ikke sosial omgang med andre, er fornøyd med å sitte på rommet og spille på pc eller se på tv. Selv når vi begrenser dette foretrekker han å sitte alene på rommet sitt. Han er en normal tenåring sammen med familien. Vi har vært hos lege, og han får henvisning til psykolog, men spørsmålet er om han vil gå. Det må være en person som har kompetanse slik at en kan komme inn under skallet hans. Vi vet ikke helt hvor vi skal søke hjelp, har prøvd det meste vi kan komme på, men ser ut til at det ikke er mye å hente så lenge han ikke vil ha hjelp selv. Trenger innspill, tips, ideer – hva som helst!!! Hei, og takk for henvendelsen din! Jeg forstår godt at du er bekymret for sønnen din som trekker seg tilbake fra sosial omgang med jevnaldrende. Det er veldig uheldig at han også ser ut til å få problemer med å fullføre videregående skole. Jeg vil råde dere til å ta Hvordan hjelpe en som ikke vil ha hjelp? God dag. Jeg trenger desperat hjelp, men vet ikke hvordan jeg skal gå frem. Hva kan jeg gjøre når jeg er pårørende til ungdom som sliter veldig mye med alvorlig depresjon. Har sittet her på nett i hele natt og prøvd å finne noen løsninger. Han har hatt forskjellige vansker helt fra han var liten. Nå er han såpass stor at jeg har ikke så mye jeg skulle ha sagt. Har vært innom Bup og hos psykologer når han var mindre. Nå er han stor og nekter all hjelp!! Han nekter også å ta medisiner. Hvordan kan jeg hjelpe en som ikke vil ha hjelp? Jeg kan ikke bære ungen til lege, ikke kan jeg tvinge han til å ta medisiner... det eneste jeg kan gjøre er å stå å se på han ha det fryktelig vont. Jeg tok en MADRS-test som gir scoring på 40 og det går under gruppa «alvorlig depresjon». Ikke at det skal tas så veldig alvorlig, men jeg er desperat! Han kan ikke starte livet ute i samfunnet på denne måten. Uff... jeg måtte bare få luftet tankene mine, men håper inderlig at du som leser dette har fagkunnskap på dette området og kan gi meg noen råd. Hei, og takk for at du skriver til oss. Så fint at du tar kontakt og ønsker hjelp til sønnen din. Jeg oppfatter at din hovedbekymring er at du opplever at han har en alvorlig depresjon. Du sier imidlertid ikke så mye om hva som er grunnen til at du opplever at ungdom bekymringsTJenesTen kRONIkk kontakt med skolens sosiallærer og at dere sammen med gutten kan legge opp en plan slik at han møter opp på skolen eller delvis kan jobbe hjemme med skolearbeid slik at han kan fullføre skolen sammen med de andre. Lykkes dere med det, vil det gi gutten selvtillit på mestring. Sosiallæret kan også bidra til å motivere ham til å motta hjelp med sitt sosiale problem gjennom Bup. Du sier han er diagnostisert sosial angst. Du kan lete opp mye selvhjelpslitteratur om dette, for eksempel på www.kognitiv.no der vil du finne korte artikler om hva sosial angst er, og hvordan en kan bli frisk av det og hva som er den beste metoden for det, noe som kan være nyttig for dere begge.. I dag er han nok veldig opptatt av hva andre tenker og mener om hva han gjør og/eller sier – det er noe av det som gjør sykdommen så vanskelig i forhold til sosial omgang. Fint at dere har henvisning til psykolog, Prøv å få tak i en kognitiv terapeut og forsøk å lage en avtale med sønnen din om å gå noen timer for å sjekke det ut. Det er fullt mulig å få et bedre liv. Du kan og gå inn på www.vfb.no og lete opp artikler om angst og panikk. Bruk gjerne fastlegen eller eventuelt andre han stoler på til å motivere til å motta hjelp til å komme ut av sitt problem.. Jeg håper dere lykkes i å få ham til å erkjenne at han trenger hjelp Vennlig hilsen Bekymringstjenesten Voksne for Barn men er deprimert, bortsett fra at dere hadde kontakt med Bup og psykologer når han var mindre og slet med ulike vansker. Er det mulig at du kan ta kontakt med disse på nytt og be om råd om situasjonen. Jeg forstår også av det du skriver at han har gått på medisiner, men ikke ønsker å ta disse mer. Siden du ikke sier noe om hva slags medisiner han tar og mot /for hva kan jeg ikke kommentere dette. Men mange ungdommer kan naturlig nok selv ha et ønske om å styre mere av sitt eget liv i den alderen, og vil motsette seg voksne som prøver å bestemme over dem. Hvis han ikke opplever at medisinen hjelper han, kan det forklare at han ikke ønsker å ta dem? Hvis du ser at medisinen hjelper, kan du snakke med han om hva du ser. Det er alltid vanskelig å hjelpe, når den andre nekter å ta imot hjelp. Du kan kontakte sønnen din sin fastlege og be om råd for hvordan du kan gå frem for å hjelpe. Voksen for Barn har en brosjyre som du kan laste ned fra vår hjemmeside www.vfb.no i serien Ta barn på alvor nr. 16 «Deppa?» for ungdom, som du kan foreslå at sønnen din kikker på. Der står det også linker til andre steder å få tak i hjelp som han kan oppsøke selv. Hvis du ønsker mer inngående samtale om vanskene, kan du ta kontakt med vår bekymringstelefon for videre drøfting på tlf. 810 03 940. Vennlig hilsen Bekymringstjenesten Voksne for Barn 35 MagasiNet voksNe for barN 3/2012
Page 1 and 2: Tema Nr. 3 // 2012 91. årgaNg MAGA
Page 3 and 4: hva er egenTlig åpeNhet? 10. oktob
Page 5 and 6: de bryr seg i NitteDal Da NitteDal
Page 7 and 8: kort vei fra bunn til topp i kommun
Page 9 and 10: «drØmmevergen er en som har hJerT
Page 11 and 12: BILLEDTEKST:xxxxxxxxxx «Jeg Trenge
Page 13 and 14: likT fokus: Lindboe mener det er fi
Page 15 and 16: foto: thiNkstock Å skjønne unger
Page 17 and 18: Ønsker seg barn selv: Sammen med s
Page 19 and 20: - Sørg for at åpenheten ikke blir
Page 21 and 22: uTfordringer: Familien Gunnarsson h
Page 23 and 24: Frivillig 1. hvorfor har du engasje
Page 25 and 26: leTT TilgJengelig: Huba.no gjør de
Page 27 and 28: «The fuTure›s so brighT, i´ve g
Page 29 and 30: - Vi kommer sikkert til å snakke m
Page 31 and 32: med fokus på den alvorlighetssgrad
Page 33: hvordan snakke med barn om foreldre
Page 37 and 38: verdensdagen for psykisk helse 10.
Page 39 and 40: «deT å bli bedre er vikTigere enn

Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?