Åpenhet om hvordan en har det - Mental Helse Ungdom

foto: thiNkstock
Å skjønne unger
Birgit Valla er kommunepsykolog og jobber med barn og unge i Familiehjelpa i
Stange kommune i Hedmark. Med fem års erfaring fra spesialisthelsetjenesten
i bagasjen, deler hun i denne spalten sine personlige tanker om hverdagen som
kommunepsykolog. Holdninger og meninger som uttrykkes i spalten er ikke
nødvendigvis sammenfallende med Voksne for Barns synspunkter.
jeg jobber med unger. Og så har jeg unger. Tre stykker
faktisk. Så jeg har innsett at unger er veldig forskjellige. Det som
fungerer for en unge, fungerer ikke nødvendigvis for en annen.
Unger gjør det i det hele tatt litt vanskelig for oss voksne
å forstå dem.
Men vi har jo alle vært barn en gang. Noen
ganger prøver jeg å huske hvordan jeg tenkte da
jeg var barn. Det er ikke så lett. Jeg har jo vært
voksen så lenge, og har løst problemer på
voksenmåten en god stund. Men de fleste
unger løser ikke problemer på voksenmåte,
det har jeg forstått. Så det er da jeg prøver
å huske hvordan jeg selv gjorde det da
jeg var barn.
«ikke si at jeg er rar» var det
første en gutt sa til meg en gang. Vi
hadde så vidt satt oss ned, og så så
han rett på meg og sa dette. Han
var en smart gutt som på en eller
annen måte visste at han var litt
annerledes. Og vanskelig å forstå.
Alle syntes det. Skolen,
foreldrene. Og jeg. Han gjorde så
mange rare ting. Etter hvert
forstod jeg at for han var dette
helt logiske måter å prøve å løse
problemene på. Når vi ble
interessert i å finne ut
hvordan han funket,
kunne vi også hjelpe
han.
Men for å forstå
hvordan barn funker
må vi se det unike ved
dem. Vi må være nysgjerrige
og interessert i
å lære om barnet. Ingen
kRONIkk birgiTs spalTe
barn er like, derfor lærer vi noe nytt for hvert
barn vi treffer. Å ha mye kunnskap om barns
utvikling, ulike personlighetsstiler og temperament
hjelper selvsagt, men vi må passe oss for å
ikke lage båser som ungene skal passe inn i. Hvis
vi gjør det vil forståelsen av barnet som menneske
bli svekket , og vi kan slett ikke hjelpe dem.
Jeg jobber i Familiehjelpa i Stange. Vi er opptatt
av å forstå hvordan unger funker. Vi kan mye
om barns utvikling og atferd, og har også kartleggingsverktøy
til å hjelpe oss med å forstå dem
bedre. Men ved å kun bruke disse kommer vi
som regel til kort. Vi må utforske og lytte. Både
til barnet og de som det omgås til daglig.
Utfordringen er at barn ikke gir oss de svar vi vil
ha på vårt voksenspråk. De gir oss små hint,
utsagn som bør sette oss på sporet, men som vi
ofte over hører. En enkelt setning fra et barn kan
være like viktig som en hel utredning fra en
ekspert.
«Ikke si at jeg er rar» er en slik setning. For
faktum var at de fleste syntes han var rar. Og det
plaget han. Eller en jente som sa til meg så lavt at
jeg nesten ikke hørt det: «jeg skulle ønske jeg var
mer sammen med pappa». Da jeg gjentok setningen
for pappaen ble øynene hans blanke og tiden
prioritert anner ledes. En annen gutt sa «hvorfor
gråter vi nesten aldri i vår familie, mamma?»
Dette var etter at familien hadde opplevd en stor
tragedie som de ikke greide å bearbeide.
ungers univers er annerledes en vårt
voksnes. Men de prøver å hjelpe oss til å forstå. Vi
må bare høre veldig godt etter når de gir oss små
hint på den måten de kan. Hvis vi har tålmodighet
og fantasi til å lytte, kan vi være så heldig å få
se hele dets verden i et lite sandkorn. Da kan vi
begynne å skjønne unger. l
15
MagasiNet voksNe for barN
3/2012