En radikal analyse av barnevernet

Edgar Marthinsen 

En radikal analyse av barnevernet 

Artikkelen bygger på forfatterens doktorgradsarbeid med søkelys på barnevernet. Her 

legges det vekt på å formidle en del av de mer forståelsesorienterte innfallsvinklene i 

arbeidet. Avhandlingen har også undersøkt en rekke forhold knyttet til oppfølgingen av et 

titalls familier over flere år, men denne delen omtales ikke her. I avhandlingen 

argumenterer forfatteren for at barnevernet har utviklet seg fra å fokusere på å beskytte 

barn mot overgrep til å ha sin hovedvekt på tilretteleggelse av barndommen. 

Barnevernets rolle har utviklet seg til å 

spille en stadig større rolle i siviliseringen 

av landets borgere, en oppgave som 

gradvis synes å ha sneket seg inn i de fleste 

offentlige tjenester. Denne forandringen 

kan illustreres ved at antallet barn som 

barnevernet tar hånd om er det samme i 

dag som for 50 år siden, mens antallet barn 

som mottar bistand i hjemmet har vokst 

dramatisk. I enkelte bydeler mottar i dag så 

mange som en av ti barn bistand i løpet av 

barndommen. Det er symptomatisk at disse 

barna bor i områder som regnes som 

ressursfattige. Et sentralt poeng er at våre 

såkalte ”fattigdomsproblem” ikke lenger 

handler om livsviktige ressurser som bolig, 

mat og klær, men om tilgang på ressurser 

som regnes som attraktive og allment 

nødvendige i det som kan omtales som det 

senmoderne samfunn. Ikke bare tilgangen 

på ressurser får symbolsk betydning, men 

også forekomsten av byrder som sosialt 

sett kan regnes som belastninger, blir 

symbolske. De får betydning for vår 

selvfølelse, selvrespekt og anseelse. Dette 

er ikke det hverdagsspråket som vi finner i 

barnevernet, da det vanligvis regnes som 

respektløst å nedvurdere den andres 

væremåter og livsstil – i sosialt arbeide 

generelt handler det om respekt og 

forståelse på tross av at den andres liv kan 

være byrdefullt og at det fordømmes av 

mange. For barnevernet har et negativt 

fokus vært nødvendig for å argumentere 

for og legitimere omsorgsovertakelser, 

men innen forebyggende arbeid har 

ressursfokuset blitt mer og mer 

framtredende. Avhandlingens diskusjon av 

symbolske ressurser og symbolske byrder 

søker å bidra til å gjøre det sosiale rommet 

barnevernet opererer i mer håndterbart. 

Begrepene hentes fra kultursosiologien, og 

selv om noen av dem – som 

kapitalbegrepet – kan være noe kjent, er 

lite av denne forståelseshorisonten allment 

kjent. Da det handler om samfunnskritikk 

og delvis om å legge bort forestillinger 

som de fleste ikke har hatt noe oppgjør 

med, kan det kanskje være vanskelig å nå 

gjennom med en kort artikkel – språket må 

nødvendigvis bli noe akademisk. For de 

som ønsker en grundigere redegjørelse 

vises det til avhandlingen (Marthinsen 

2003). Innlegget forsvarer sin radikale 

ambisjon ved at jeg søker etter et nytt 

begrepsapparat som lar oss se konflikter og 

utfordringer med et kritisk blikk på våre 

verdier og moralske ståsteder. 

Livsvalg og mulighetsrom 

Artikkelen introduserer en begrepsbruk 

som gjør det mulig å diskutere de 

symbolske sider ved selvdannelsen og 

forståelsen av våre medmennesker - den 

andre. Vår tid synes å framelske den 

individuelle friheten, mens avhandlingen 

tar utgangspunkt i at våre livsvalg ofte må 

foregå i et begrenset mulighetsrom – og 

inntar slik et mer materialistisk orientert 

historesyn. Vi vil gjerne være oss selv, 

men i livet generelt må vi innrette oss etter 

andre. Det gjelder ikke bare til mennesker 

som omgir oss til daglig, men også til de 

Norges Barnevern Nr. 2- 2004 3

historisk skapte andre som preger 

utformingen av våre livsstiler. Samtidig er 

det plass for utvikling, frihet og forandring 

med både nåtiden, framtiden og fortid som 

modellskapere. De kampene som dette 

avstedkommer oppleves ikke minst 

mellom generasjonene og mellom foreldre 

og barn. De sosiale relasjonene til andre er 

preget av at vi må passe inn, og forsøke å 

være i det rette hvis vi skal passe inn. De 

sosiale fellesskap har grenser for det sosialt 

anerkjente. Vi kan derfor risikere å tape 

vår tilknytning og tilhørighet til de vi 

ønsker skal være våre omsluttende 

relasjoner om vi går for langt eller oppfører 

oss for forskjelling. Denne omsluttende 

gruppen kan være vår familie, men ofte er 

det også andre vi hører til blant; våre 

venner, skolekamerater, arbeidskolleger 

o.a. Blir kampen i et av disse sosiale 

rommene for vanskelig kan vi trekke oss 

tilbake til et annet, men et barn har ikke 

slike utganger på samme måte som voksne. 

Barn kan også oppleve at de forventninger 

som hviler på dem, synes å være langt fra 

de muligheter som de har tilgang til 

gjennom ressursene i sin familie. Slike 

misforhold kan stresse barna og påvirke 

deres mestring sammenlignet med barn 

med bedre ressurstilgang. 

Symboler og magi 

La oss se nærmere på menneskets vilkår. 

Forholdet mellom autonomi og 

avhengighet er sentralt i forståelsen av 

menneskelige relasjoner. Kant omtalte 

mennesket som selvmotsigende 

(ungesellige geselligschaft) – ulydig og 

uregjerlig, men likevel et flokkdyr. Jeg tar 

utgangspunkt i det eksistensielle problem 

at hver og en av oss strever etter å finne 

seg til rette i verden – vi skaper vår egen 

verdensanskuelse (Weltanschaung). Freud 

(1933) var opptatt av at det var denne 

forestillingen som muliggjorde 

psykoanalysen ved at vi kunne retolke vårt 

eget liv og omskrive vår verdensanskuelse. 

I vårt vesen er vi også relasjonelle – vi må 

forholde oss til den andres livsprosjekt. 

Språket (slik det også omfatter våre 

væremåter – kroppens språk) springer ut av 

dette fellesskapet – vi kan ikke ha et privat 

språk. Alle tolkninger er likevel våre egne 

og vi kan ikke vite i hvilken grad de 

sammenfaller med andres forståelse. 

Bourdieu tar også utgangspunkt i 

fenomenologiens forestilling om 

verdensanskuelsen, og hevder at hver og en 

av oss utøver et agentskap 1 hvor vi med en 

viss autonomi tilpasser oss og samtidig 

påvirker fellesskap. Vi er som mennesker 

skapende, og verden vil således alltid være 

uferdig. Dette binder oss opp i vedvarende 

rekonstruksjoner omkring forståelse av 

verden, av hva som er viktig – hva som 

skal holdes tilbake og hva som er 

attråverdig. Jeg skaper meg selv for å 

passe inn, oppmerksomheten bør være 

positiv, gjerne uten at jeg skal dominere. I 

denne noe tilbakeholdne kampen om 

oppmerksomhet handler det like mye om 

ikke å bli lagt merke til på negative 

premisser. John Cleese uttrykte at målet for 

folk i den engelske middelklassen er å 

komme seg gjennom livet uten å være blitt 

lagt merke til. Dette målet hadde 

sannsynligvis ikke vært så dumt å ha i 

tankene i møtet med mange av klientene i 

helse- og sosialsektoren. Pierre Bourdieu 

(1930-2002), fransk sosiolog og 

sosialfilosof, har utviklet et begrepsapparat 

som lar oss synliggjøre det vi kan betegne 

som positive og negative 

identitetsmarkører. Disse markørene 

betegner han som distinksjonseffekter. Det 

distinkte er det som atskiller og gjør at noe 

merkes - forskjellen. Distinksjon kan også 

antyde det distingverte – at det utvises en 

god smak, da vanligvis underforstått at det 

har klasse, i betydningen høy. Da er vi med 

en gang inne på at det er noe mer vi må 

vite. Hvordan vet man at noe er av høy 

klasse – hvem bestemmer det og hvor 

stabile er slike vurderinger? Hvem har 

tilgang til klasse og er det klasse hvis for 

1 I Norge nyttes ofte oversettelsen aktør, mens 

Bourdieu selv fastholder agent som noe annet og 

forskjellig fra aktør – vi handler også på vegne av 

noe, vi spiller ikke. 


mange får tilgang? Slike og etikk. Det moralske i barnevernet 

distinksjonseffekter kan betraktes som vitenskapeliggjøres i stedet for å henvise til 

ressurser – de kan brukes i konkurransen det uvitenskapelige. 

om ærbare selvbilder. Den som ikler seg 

Hvis en tar i betraktning den 

dem, vil kunne høste anerkjennelse, populariteten ressursorientering og 

forutsatt at symbolene er tilegnet på empowerment har som betegnelse på 

anerkjent vis. De blir symboler på kapital – arbeidsmetoder, blir det åpenbart at et slikt 

symbolsk kapital. Uanstendige og uærlige analyseredskap gir mange muligheter. 

tilegnede symboler utløser vanære og Dette handler ikke om en ny terapi for å 

skam. Risikoen er derfor stor om løse problemer, men om en måte å forstå 

distinksjonene ikke er tilegnet på en ærbar den underliggende meningsdannelsen hos 

måte. 

oss selv som mennesker. 

Dette fører oss over i det negative – noe som er relevant i sosialt arbeid – det som rangeres som lavt, ua 

gjør livet lettere, mer behagelig og bidrar 

til helse. Slik sett er sult og mat ikke bare Symbolsk kapital og symbolske 

symboler eller språklige og sosiale byrder 

konstruksjoner – de er kjøtt og død. Det er Jeg vil nå gå over til å drøfte 

derfor viktig å ikke fortape seg i den hovedbegrepene knyttet til symbolsk 

symbolske diskusjon alene. 

kapital og symbolske byrder. Det er snakk 

Utgangspunktet for å diskutere symbolsk kapital om har et sett sitt utspring av begreper i det forhold som må at mennesket fungere har evnen ti 

Vi utsettes for en symbolsk magi med en sammen for at hvert av dem skal kunne gis 

sosial tilskrivelse av egenskaper som bare tilstrekkelig mening. For å illustrere 

er skapt i et relasjonelt perspektiv. Slik hvordan begrepene kan brukes innen 

framstår noe som vakrere, bedre, mer sosialt arbeid, har jeg utviklet en modell 

attraktivt enn noe annet, vi kan sole oss i (figur 1) hvor det senmoderne barnevernet 

glansen. 

forklares. Der akkumulering (opphopning) 

Selve kapitalbegrepet springer ut av av kapital skjer vil vanligvis både ære og 

det forhold at en gjenstand eller en selvfølelse ha gode vilkår, mens det i den 

handling i utgangspunktet har det Marx motsatte ”enden” akkumuleres byrder som 

betegnet som bruksverdi. Mennesket ser en kan lede til vanære, fordømmelse, skam og 

utbytteverdi i dette – at gjenstanden eller skyld. Tilskrivelse av ære løfter posisjonen 

handlingen kan byttes mot noe – at den kan loddrett i det bortre hjørnet, mens 

føre til et utbytte i møte med den andres skammen og fordømmelsen bidrar til å 

”blikk”. Marx skriver at vi oppfører oss synke i det nærmeste hjørnet. Disse 

overfor hverandre som bytteverdier – ikke posisjonene tilsvarer sosialt kjente 

som bruksverdier. Den symbolske hierarkier. I modellen plasseres den 

kapitalen forstås i utgangspunktet som attraktive symbolske kapitalen i øverste 

både skapt av og avhengig av en sosial venstre hjørne, og jo høyere den er rangert 

relasjon. At kapital senere er blitt dess høyere blir ”flaten” som løfter 

forbundet med økonomi i betydningen ”selvet” mot mer respekterte og anerkjente 

penger er en innsnevring av selve posisjoner. Motsatt trekker det nærmeste 

kapitalbegrepet. Også penger er i seg selv høyre hjørnet anseelsen nedover mot 

symbolske uttrykk for tillit. Mennesket har fordømte og lite anerkjente eller attraktive 

et økonomisk blikk i utvidet forstand – det posisjoner. Den ene siden i flaten 

bærer økonomiske masker, sier den baserer seg på medfødt og tilegnet 

fransk/algirske filosofen Derrida (1994). helse/psyke/intelligens etc. Forhold som 

Mitt avhandlingsarbeid handler altså om gjerne er personlige forutsetninger knyttet 

hvordan vi kan lære oss å arbeide med et til kroppen. Den kan gi oss et godt eller 

mer artikulert blikk på distinksjonene vi dårlig utgangspunkt. Den andre siden i 

omgir oss med; betegnet som smak, moral flaten er de kapitalformer som vi kan 


tilegne oss gjennom våre relasjoner 

(sosialt), dannelsesmessig (kultur) og 

materielt (økonomisk). Jo høyere denne 

kapitaltilgangen er, dess ”lettere” vil livet 

kunne fortone seg. Om vi skulle anvende 

modellen på ”samfunn”, vil det 

tradisjonelle barnevernet (dominant før 

1980 ca) operert i det lavere sjikt nede mot 

høyre i figuren. Min påstand er at 

ekspansjonen i det senmoderne strekker 

seg inn i felt for de med mindre symbolske 

byrder, og hvor det også vil være lettere å 

bygge videre på ressurser. Derfor blir 

”familiebevaring” relevant, slik Ogden 

(2001) framhever med det ”nye” 

barnevernet. Spørsmålet er om 

sosialarbeideren har innsikt i feltet hvor 

barnet kommer fra, og hva som skjer når 

en søker å bevege barnet fra en posisjon i 

denne strukturen til en annen – hva skjer 

da med tilhørigheten og tilknytningen til 

foreldrene og andre, om ikke de selv også 

omposisjoneres i verdihierarkiet? Sosial 

arbeid som livsstilspolitikk vil måtte 

håndtere slike problemer, og de vil ikke 

bare være av etiske karakter, men i seg selv 

politisk. Kan barnevernet opptre som om 

dette ikke er noe problem? 


Et av problemene for barnevernet synes å 

være at medarbeiderne opptrer som om det 

fantes en forestilling om ”det norske”. Tar 

vi derimot utgangspunkt i at vår 

livsanskuelse vil sammenfalle mer med 

noens enn med andres, kan det bli 

vanskelig å finne ett større felleskap som vi 

kan betegne som samfunn. Vi utvikler 

relasjoner med mer nærhet til noen som vi 

vil oppfatte som vår omsluttende gruppe – 

disse bryr seg om de samme tingene – de 

har de samme sterke verdiene og mange av 

de svake verdiene felles. Sterke verdier kan 

vi betrakte som prinsipper som vi ikke vil 

fravike, mens svake verdier avhenger av 

hvor vi er og hva som anses riktig for den 

enkelte. Også smaken deles i hovedsak, på 

samme måte som moral og etikk. En kan 

snakke om forkroppsliggjort væreformer, 

vi er blitt sosialisert slik og om vi gjør noe 

galt eller oppnår noe stort, er det innlærte 

følelser som bidrar til kroppslig opplevelse 

av glede, skam og skyld. Disse 

forkroppsliggjorte væreformene betegner 

Bourdieu med begrepet habitus. Slik 

dannes sosiale felt hvor det hersker sosial 

overenskomst eller en sosial kontrakt om 

utformingen av det sosiale rommet og også 

om hvordan det kan utvikle seg. Hvert felt 

har sine feltspesifikke distinksjoner 

(særtrekk) som vil kjennetegne feltet. Et 

slikt felt kan være en familie, gjerne i 

utvidet forstand. Denne modellen kan ikke 

generaliseres ved at en objektiverer 

universelle verdier og preferanser, men er 

ment som en modell som kan beskrive 

sosiale felt. Om vi opererer med 

forestillingen om et samfunn, vil det måtte 

ha feltets egenskaper. Det innebærer at en 

gruppe som tilslutter seg visse sterke 

verdier vil få et skjema som avviker fra 

dem som har andre verdier. Likevel kan vi 

snakke om dominante 

verdikategoriseringer, uten at vi 

nødvendigvis vil enes om ”det norske”. 

Her vil politiske skillelinjer synes godt. 

Å se barnevern med nye begreper 

La oss se nærmere på begrepet ”felt” 

og noen andre begrep som det relaterer seg 

til. Et felt aktiverer det Bourdieu betegner 

som habitus. Habitus forklares som: ..en 

sosialisert og strukturert kropp, en kropp 

som har innforlivet de inneboende 

strukturene i en verden eller i en viss 

sektor av denne verden, et felt, og som 

strukturerer hvordan agentene oppfatter 

og handler i denne verden (Bourdieu 

1999:131). Bourdieu brukte gjennom årene 

ulike betegnelser for habitus; hexis, 

atferdsskjema, system av valg som ingen 

gjør (Broady 1991:235). Mange andre 

forsøker å fange de samme fenomener som 

Bourdieu og ved å se på disse alternativene 

kan en utvide forståelsen. Searle (1997) 

bruker begrepet bakgrunnen. Bakgrunnen 

er historisk bestemt gjennom at 

oppdagelser av fenomen og tidligere 

tilskrevne forklaringer på dem blir 

institusjonaliserte fakta. Searle fremmer 

syv påstander om bakgrunnen. 

Den muliggjør språklig tolkning 

Den muliggjør tolkning av 

persepsjon - det framtrer som... 

Bakgrunnen strukturerer 

bevisstheten som utgjøres av de to 

første punktene. 

I tiden kommer utstrakte sekvenser 

av opplevelser til oss med en 

fortellende eller dramatisk form. 

Bakgrunnen gir oss et sett 

disposisjoner av 

motivasjonskarakter, og disse 

betinger våre opplevelsers struktur. 

Bakgrunnen fremmer visse former 

eller typer beredskap. 

Bakgrunnen gjør meg disponert for 

visst typer atferd. 

Habitus er et resultat av dannelsen, en 

sosial kondisjonering – kroppen og sinnet 

er pleiet slik at stimuli fører til bestemte 

responser tankemessig og kroppslig. Denne 

kondisjoneringen blir tydelig om to 

mennesker fra ulike steder, familie og 


kultur møtes – alle som har funnet seg en 

partner har opplevd synliggjøringen av 

disse detaljene i hverdagslivet, og hvordan 

de utløser ubevisste kroppslige reaksjoner 

– de kan komme av et ord som brukes feil, 

måten maten lages på, rekkefølgen i 

arbeidsprosesser i hjemmet. Også et kontor 

kan forstås som et sosialt felt, med sin egen 

habitus hvor den som er ny alltid må lære 

seg de uskrevne reglene så vel som 

institusjonens formelle liv. Den erfarne vil 

føle seg på plass, til stede, hjemme – mens 

den ukyndige vil føle seg mistilpass og 

fremmed. Dette vil være erfaringer som 

bl.a. barn i weekendhjem og fosterhjem vil 

føle. Habitus forsterkes når de objektive 

sjansene står i forhold til forventningene – 

ting blir som de blir fordi forholdene ligger 

til rette for å reetableres. I motsatt fall kan 

vi snakke om ustabile forhold – 

forventningene i et sosialt felt står ikke i 

forhold til de ressurser eller den kapital 

som er tilgjengelig for agentene. Særlig 

trekkes dette fram i diskusjonen om 

underklassens misere – de som er 

marginalisert i forhold til arbeid, utdanning 

og bolig og søker distinksjoner som de 

ikke når. Dette vil være et aktuelt scenario 

for barnevernbarn spesielt og de som 

preges av ulike typer fattigdom generelt. 

Bourdieu hevder dette skaper ustabile 

mennesker fordi habitus baseres på 

motsigelser, på spenning og ustabilitet – 

noe som gir gode vilkår for å utvikle 

psykisk lidelse og sosiale problemer. 

Habitus kan transformeres (forandres 

over tid) som et resultat av at vilkårene 

endres, nye sosiale baner, eller karrierer, 

leder til nye livsbetingelser. Gullestad 

(1996) betegner dette som klassereiser. 

Sosialt arbeid bærer i seg slike ambisjoner 

og inngår således i statens livspolitikk – en 

politikk for å legge livet til rette. Habitus 

kan til en viss grad også kontrolleres og 

utvikles ved bevisstgjøring og det 

Bourdieu betegner som sosioanalyse – at 

en lærer seg å forstå betingelsene for 

hvordan habitus skapes og spesifikt søker 

kritisk innsikt i sine egne væremåter. 

I stedet for å snakke om samfunn og 

det norske, det trønderske, overklasse, 

middelklasse og arbeiderklasse, taler vi her 

om sosiale felt som må forstås som sosiale 

univers kjennetegnet av en kulturell 

produksjon og reproduksjon av 

distinksjoner – styrt av en innarbeidet 

logikk hvor kamper for anerkjennelse 

inngår. En vet hva som gjøres galt ved å 

fatte de sosiale sanksjonene en møter. 

Ressursene eller kapitalen i feltet blir 

symbolsk, men kapitalen begaves med en 

spesifikk symbolsk kraft bare når den 

erkjennes og anerkjennes som legitim. Det 

hører med til logikken at det ikke tales om 

distinksjonen og distinksjonseffekten – 

man bare ikler seg den – det må ikke 

overspilles for da oppfattes man som 

instrumentell – dvs man ”kjøper” seg ære, 

eller forestiller seg. Det er et spørsmål om 

ikke Røkke rammes av en slik vanære. 

Derfor kreves det fintfølende sosiale 

antenner for ikke å dumme seg ut eller å 

stille seg i forlegenhet. Det handler på 

mange måter om et usynlig gaveutbytte 

hvor man verken ber om gaven eller sier 

fra når man gir den bort. Den må være det 

Bourdieu betegner som mis-erkjent. Den 

gjenkjennende kunnskapen trenger ikke å 

være uttrykt verken i tekst eller tale eller 

undervist om, den trenger ikke å være 

bevisst, eksplisitt eller at en må ha et 

reflektert forhold til dette – det sitter gjerne 

i kroppen og du reagerer rent 

følelsesmessig om noe ikke er helt som det 

skal være. Et barn som mangler dannelse 

for å møte visse sammenhenger på en 

spesiell måte, vil mangle denne 

”samvittigheten” eller disse 

forkroppsliggjorte grensedragningene, men 

vil sannsynligvis ha de samme 

mekanismene innarbeidet overfor andre 

atferdsskjema om en klarer å kartlegge 

dette. 

Kapitalformer og symbolsk makt 

Den symbolske makten kan også betraktes 

som symbolsk vold. Den kraften som 

ligger i distinksjonen kan for en være en 


ære og for en annen bety undertrykkelse og 

ydmykelse. Tilgangen på kapital vil være 

avgjørende for hvilke posisjoner en person 

kan ha mulighet for å tilegne seg. 

Kapitalens viktigste egenskap er den 

symbolske, men det er mulig å gruppere de 

ulike kapitalformene som økonomisk, 

kulturell og sosial kapital. Hva som er 

økonomisk kapital er vi vel fortrolig med, 

mens den kulturelle kapitalen er mer 

prisgitt det felt du opererer i og hva som 

anses som kulturelt anerkjent. Kulturelle 

preferanser er ikke et så påtakelig trekk i 

det norske egalitært pregede samfunnet. 

Kulturelle preferanser kan tydeligst 

diskuteres som foretrukken smak – mange 

diskusjoner kan gå om noe skal vurderes 

som et vakkert estetisk uttrykk eller som 

direkte smakløst. Hvordan har du det 

hjemme, og hvilke hjem føler du deg 

komfortabel i? Går du på utstillinger, i 

teater, eller foretrekker du kappkjøring på 

lade og video? Vil du gå på Bølgen og Moi 

når du skal ha det fint en kveld eller 

foretrekker du Kinamat eller Egon? 

Hvordan velger du å kle deg? Gjenspeiler 

smaken din at du har ”smak” og penger 

eller at du er en nøktern naturverner som 

tar vare på ressursene og gir pengene til 

Røde Kors? Dette er viktige forhold 

innenfor markedsføring og politisk strategi 

og kommunikasjon. Kjennetegnet ved den 

distingverte kulturelle smaken, er at den 

symbolske kraften ødelegges om den 

”folkeliggjøres”. Klassisk musikk som blir 

populær blir vulgær – det som ”alle” har, 

kaster ikke lenger glans over sin eier. Det 

er lenge siden noen sendte sine barn til 

fotografen for å ta bilde med den svarte 

studenterlua, og en mor som ser på det som 

noe stort at barnet har gått ”gymnaset” har 

ikke fulgt med i tiden. 

Ord og begreper kan også ikle seg 

kulturell kapital i den formen at de blir 

populære eller forbindes med å 

representere det nye og det rette – en 

rådende ideologi eller mote for eksempel. 

Dette betegnes i språkteori og retorikk som 

eufemismer – de vekker gode vibrasjoner, 

reduserer mottakerens forsvar og bidrar til 

overtalelse – en lar seg henføre. Andre 

ganger kan ord brukes nettopp fordi de 

vekker aversjon, de blir dysfemismer, 

skaper dårlige følelser og mobiliserer 

forsvar. Profesjoner bruker ofte ord som 

hos dem er ok, eller positiv, mens de 

samme kategorier vekker negative følelser 

hos de som utsettes for denne 

substantiveringen (kalling). Innen 

forskningen er det et metodisk knep å 

omgjøre substantiv til verb for å se 

hvordan kategorisering omskriver og 

forenkler og slik taper kompleksitet og 

mennesket selv av syne. Ved å gjøre 

substantivet til verb (selv om det kan høres 

rart ut) kan en bidra til en mer reflektert 

diskusjon om hvordan vi skaper myter og 

forestillinger. Å få ordet ”barnevern” 

knyttet til sitt selv, kan være fordømmende 

i seg, og påføre symbolske byrder som blir 

en belastning på familie og venner. 

Barnevernet opplever at mange gjør 

motstand – de forsvarer seg mot 

klientisering og navningen som følger – de 

vil ikke ikles belastende symboler. 

Den sosiale kapitalen som vanligvis 

rammes blir devaluert ved klientisering og 

kan slik ramme hele familien og 

omgivelsene. Posisjonene som ligger til 

grunn for selvbildet hos de barnevernet 

møter kan være vanskelige å få tak i. Den 

sosiale kapitalen de forstår seg selv i 

forhold til, kan være ukjent og ikke 

åpenbar for en sosialarbeider. Å avklare 

slike forhold kan være en konsekvens av å 

ta denne type kunnskap inn over seg. En 

familie eller en gruppe venner kan utgjøre 

et felt hvor det er utviklet rang, eller det er 

noen alle kjenner og bør kjenne og som de 

utviser respekt overfor – noe lignende som 

vi ser i TV-serien Sopranos. Jeg har sett 

hvordan barnevernet var uvitende om at et 

besøkshjem måtte anerkjennes av 

bestemoren for at barnet skulle kunne være 

der. Andre ganger er kapitalformene som 

gjelder fremmed for utenforstående. På et 

barnehjem konkurrerte noen av barna om 

hvem som hadde den verste mora (Olsen 

1991). Noen kaster mer glans over feltet 

enn andre, og de må da ha akkumulert 


distinksjonseffekter som agentene i 

gruppen setter pris på og holder høyt. De 

må være akkumulert på riktig måte – og 

ikke tilegnet for å forestille seg. I den 

sosiale kapitalen inngår at man innfrir 

vilkårene for at de andre skal inkludere 

deg. Du må ha en væremåte som gjør at du 

passer inn og tas vare på – at du forsvarer 

distinksjonene i feltet og sikrer feltets 

posisjon overfor andre felt. Den sosiale 

kapitalen utgjør i mange tilfeller et særlig 

grunnlag for selvdannelsen og selvfølelse. 

Den har alltid hatt betydning for 

makttilegnelse og posisjonering. Den 

økonomiske og kulturelle kapitalen kan 

opptre som materielle ressurser, i 

institusjoner, som teori og tekst, eksamener 

og titler. Disse kapitalformene kan inngå i 

oppskatningen av den sosiale kapitalen, 

men denne : 

…er så å si uoppløselig forankret i de bånd 

som forener individene i en gruppe med 

hverandre. Nærmere bestemt tenker 

Bourdieu seg att individene i en gruppe 

(familien, slekten, en krets av elever fra 

samme eliteskole etc.) hver og en på sin 

side inntar posisjoner, akkumulerer 

kulturell og økonomisk kapital og knytter 

kontakter, som til sammen utgjør en slags 

ressurs, den sosiale kapitalen, som alle 

medlemmene i gruppen kan dra fordeler av 

(Broady 1991:177). 

Bourdieu uttaler at den sosiale 

kapitalen består av den stadig potensielt 

mobiliserbare summen av kapital av ulike 

arter som innehas av hver av gruppens 

medlemmer 2 . Oppbyggingen av den sosiale 

kapitalen bygger på det gruppen/feltet har 

etablert av kapital, men også på den kapital 

som hvert enkelt medlem er i stand til å 

utvikle. På samme måte kan medlemme i 

gruppen/feltet belaste de andre med byrder, 

om de tilfører seg selv og gruppen denne 

form for distinksjoner. En familie kan 

velge å støte ut en som ikke etterlever 

familiens æreskode, men de blir ikke kvitt 

relasjonen. Innenfor profesjonenes 

virksomhetsfelt vil også en skandale hos en 

2 

Bourdieu 1989: Noblesse d’État:399 sitert av 

Broady 1991:177. 

utøver rammer de andre. Her er det ofte 

regler om eksklusjon, og i motsetning til en 

familie kan en kvitte seg med den som har 

kastet skam over feltet. Når ære tildeles, 

øker det verdien på den sosiale kapitalen 

slik at hele gruppen kan sole seg i heder – 

en mekanisme som ikke minst trøndere vet 

å sette pris på. 

En ikke uvanlig måte å forsøke å 

tilegne seg distinksjonseffekter på er å gå 

inn i det som betegnes som innbilte 

fellesskap (Danielsen 1998). En kan kjøpe 

eller stjele eller lyve på seg 

distinksjonseffekter, eller gi seg ut for og 

ikke avdekke sin sanne identitet. En kan 

forsøke å si at en besitter sosial kapital ved 

å utgi seg for å kjenne eller å omgås 

personer som har anseelse. Om du spurte 

den andre ikke ville vedkommende kanskje 

ikke omtale relasjonen på den måten, eller 

til og med benekte bekjentskapet. Dette 

synes å være en vanlig foreteelse hos 

mange fattige barn, ikke minst i 

barnvernet. Vi ser også at foreldre forsøker 

å simulere innehavelse av ærbare 

distinksjoner (Marthinsen 2003). 

Avsløringer fører til byrdefulle tap av ære. 

Det er en kjent sak at sjansen for å bli 

klient i barnevernet øker med omfanget av 

symbolske byrder, og reduseres ved 

akkumulering av symbolsk kapital i så stor 

grad at klientskapet opphører. Symbolske 

byrder erstatter ikke bare begrepet sosialt 

problem, men gir nytt innhold til 

fattigdomsbegrepet i et samfunn hvor den 

klassiske fattigdommen kan sies å ha 

opphørt. 

Handler det senmoderne barnevern 

mest om fattigdom? 

Om en ser på regjeringens tiltaksplan mot 

fattigdom, sies det at det er spesielt 

uakseptabelt at barn lever i fattigdom… 

det offentlige har ansvar for at alle får like 

muligheter og vilkår for å skaffe seg gode 

levekår. En skal videre hindre at sosial 

utstøting og fattigdom går i arv (St.meld. 

nr 6 2002-2003: 6). Utfordringene ligger i 

å håndtere barn i familier med dårlig 


tilknytning til arbeidslivet, med lav inntekt, 

lav utdanning, dårlige boforhold, 

helseproblemer, psykiske lidelser og 

rusproblemer. Alle disse vil være aktuelle 

for barnevernet, uavhengig av hvordan det 

forstås i relasjon til modernitet eller 

senmodernitet. Meldingen sier selv at 

barnevernet må utvikle kompetanse til å 

fange opp og iverksette tiltak for barn som 

lever i fattigdom (op.cit. s.30). Det påpekes 

også at forskningen har avdekket for lite 

om hvordan det er å leve i dagens 

fattigdom. Hvor sikkert er det at sosialt 

arbeid, uansett foregående forskning, i 

noen form kan forebygge den økende 

inntektsulikheten og den medfølgende 

skjevfordelingen i tilgang til symbolsk 

kapital, og det å måtte innfinne seg med 

symbolske byrder? Kan sosialt arbeid 

forhindre den såkalte ”underklassen” eller 

”filleproleatriatet” i å gjenoppstå (se 

Bourdieu 1999a, 2002 og Wikan 2002). 

Den utgjøres nettopp av de som har de 

kjennetegn fattigdomsmeldingen nevner 

som sitert overfor. Underklassen blir bærer 

av den forbannelse som ligger i en negativ 

symbolsk kapital, skriver Bourdieu 

(1999a:250). Nedbygging av velferdsstaten 

og økte ulikheter vil kunne virke dramatisk 

inn på barns vilkår. Unicef (2000) påpeker 

at den økonomiske barnefattigdommen i 

Norge ville vært firedoblet om vi ikke 

hadde en rekke velferdsordninger som i 

realiteten nedbygges, på tross av politiske 

forsikringer om at de dårligst stilte skal 

sikres (St.meld. nr 6). Det vil derfor være 

naivt å utdanne for eksempel 

sosialarbeidere i den tro at de skal kunne 

ha noen effekt på omfanget av strukturell 

økonomisk og symbolsk fattigdom. 

Avslutning 

Det nye barnevernet som inngår i 

livs(stils)politikken, griper om seg mht 

interessen for barna som vår framtidige 

symbolske kapital. I utgangspunktet 

kanskje et solidarisk prosjekt. Spørsmålet 

er om agentskapet som konsument skal gå 

foran agentskapet for å utøve omsorg for 

den andre? Det er kanskje ikke interessen 

for reduksjon av individuelle tragedier, 

kriminalitet og fattigdom som styrer 

barnevernet i så stor grad som tidligere, 

men ønsket om å styrke kapitaltilgangen 

som sådan i nasjonen. Barnevernet bør 

kanskje forstås som en del av et større 

dannelsesprosjekt som omfatter alt fra 

barnehage til voksenliv. Regjeringen 

uttrykker i Semerklæringen (2001) at 

utdanningspolitikken må oppfattes og 

behandles som en kunnskapspolitikk – å 

lære må forstås som en livslang prosess. 

Beveger vi oss mot et dannelsessamfunn 

hvor det å se barna som framtid kan 

forklare noe av det sterke fokuset på 

familiens allerede eksisterende ressurser? 

Hvor mye er vi villige til å investere i dette 

prosjektet og kommer vi noen vei med det? 

Barnevernet når flere steder mer enn ett av 

ti barn i løpet av barneårene, og skal 

barnevernet øke i omfang tåles det sikkert 

ikke at kostnadsveksten følger 

volumveksten. Det foreligger åpenbart 

ambisjoner i barnevernet om å bli like 

tilgjengelig som skolen og helsestasjonene 

(Adresseavisen 060203), men hvordan vil 

barnevernet overleve spørsmålene om hva 

som virker? Vi vet i dag svært lite om hva 

slags effekter hjelpetiltakene som 

iverksettes har. Det forskes lite på de 

områder som representerer volumet i 

barnevernet, mens det er stor innsats på 

marginale områder som barn med store 

atferdsavvik. 

Systemverden koloniserer 

privatsfæren og tvinger enhet på 

mangfoldet – kritisk sett med metoder så 

effektivt tilslørt med gode hensikter at det 

kanskje er uten historisk sidestykke. Ikke 

det at jeg vil hevde at dette skjer strategisk 

og bevisst, heller ikke at det er sikkert at 

det gjør skade, men det er forbausende at 

det ikke vekker mer debatt. Utfordringene 

for de som skal utføre arbeidet blir både å 

nå barna de mener kan trenge det, 

finansiere det hele og levere varer som 

legitimerer investeringene. Barnevern som 

livsstilspolitikk krever refleksiv 

handlekraft og politisk handling - 


stillingstaken. Medarbeiderne må kunne 

utvise en praktisk fornuft hvor ulike typer 

kunnskap og livsvisdom kan utfolde seg. 

Det synes å være behov for ny og utvidet 

kunnskap om hvordan mennesket finner 

seg til rette i dagens verden. Å fremme 

utviklingen av en kritisk praktisk fornuft i 

utdanninger som innretter seg mot arbeid i 

barnevernet, ville alene ikke føre til de 

store endringene. Det er heller ikke 

lengden på utdanningen som avgjør slikt, 

men det vil åpenbart være mye å hente på å 

utvide utdanningen til en mastergrad. Det 

kunne også bedre ivaretatt barnevernets 

behov for mer spesialisering for å kunne 

håndtere det mangfold av utfordringer det 

står overfor. 

Litteratur 

Adresseavisen 060203 

Baumann, Zygmunt 2003: Helping the 

other, or: what chances of social 

work in our liquid moderen society. 

I Levin, Irene (ed) 2003: Social 

work, research and development. 

HIO- No.2, 2003, s. 71-88 report 

3003 no 3 

Bourdieu, Pierre 1999: Praktiskt förnuft. 

Bidrag till en handlingsteori. 

Daidalos 

Bourdieu, Pierre 1999a: Meditasjoner. 

Méditations pascaliennes. Pax 

Bourdieu, Pierre 2002: The Weight of the 

World (La misere du monde). Polity 

press 

Broady, Donald 1991: Sociologi och 

epistemologi. Om Pierre Bourdieus 

författarskap och den historiska 

epistemologin. HLS Förlag, 

Stockholm 

Danielsen, Arild 1998: Kulturell kapital i 

Norge. Sosiologisk tidsskrift nr ½ 

1998 – 6. årgang 

Derrida, Jacques 1994: Spectres of Marx, 

the State of the Debt, the Work of 

Mourning, & the New 

International. Routledge (her 

anvendt fra www.marxist.org/) 

Fløtten, Tone 2003: Fattigdom i en 

velferdsstat. Tidsskrift for 

samfunnsforskning. Vol 6 

Foucault, Michel 1996: Tingenes orden. 

Aventura 

Freud, Sigmund 1933: A philosophy of life. 

I New Introductory lectures on 

Psycho-analysis. Hogarth Press 

Gadamer, Hans G. 1997: Sanning och 

metod – i urval. Daidalos 

Giddens, Anthony 1999: Modernitet och 

självidentitet. Daidalos 

Gullestad, Marianne 1994: From being of 

use to being oneself. Dilemmas of 

value transmission from parents to 

children in Norwegian families. 

Paper presented at “L’Europe des 

familles, parenté et perpetuation 

familiale”. Poitiers, June 9-11 

(NOSEB) 

Gullestad, Marianne 1996: 

Hverdagsfilosofer. 

Universitetsforlaget 

Margalit, Avishai 1998: Det anständiga 

samhället. Daidalos 

Marthinsen, Edgar 2003: Sosialt arbeid og 

symbolsk kapital i et senmoderne 

barnevern. Rapport nr 9. 

Barnevernets utviklingssenter i 

Midt-Norge 

Ogden, Terje 2001: Utfordringer for 

forskning og praksis. Foredrag på 

seminaret Fra mottaker til aktør, 

Folkets hus, Oslo 080201. 

Olsen, Ingrid 1991: Betraktninger over 

mine erfaringer fra 

barnevernsarbeidet i Trondheim i 

løpet av 15 år (1976-1991). Notat 

til Sør-Trøndelag fylkes 

barnevernkontor 1991 

Skeggs, Beverly 2000: Att bli respektabel. 

Daidalos 

SSB – www.ssb.no 

Taylor, Charles 1995: Identitet, frihet och 

gemenskap. Daidalos 

Taylor, Charles 1995b: Det mångkulturella 

samhället och erkännandets politik. 

Daidalos 

Unicef 2000: A league Table of Child 

Poverty in Rich Nations. Innocenti 


Report Card issue no. 1. UNICEF 

Innocenti Research Centre, Florence 

Italy 

Wikan, Unni 2002: Generous Betrayal. 

Politics of Culture in the New 

Europe. University of Chicago 

press

En radikal analyse av barnevernet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?