To pionerer i norsk ungdomspsykiatri

To pionerer i norsk
ungdomspsykiatri
Et faghistorisk essay om Per Nyhus og Finn Magnussen
Nils Johan Lavik
1

Forord
Da Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri ble åpnet 1 mars 1963 var det en
pionerinstitusjon i norsk psykiatri. Psykiske problemer i ungdomsårene hadde inntil da
ligget i et forsømt felt mellom voksenpsykiatriens nedre og barnepsykiatriens øvre
grense. Det var en institusjonell nydannelse innen et område i hvor helsevesen,
skolesystem, barnvern og kriminalomsorg tidligere hadde hatt hver sin flik. Men intet
blir en pionerinstitusjon på grunn av bygninger alene, selv om de er viktige nok. Det
avgjørende er de personer som tar plass i bygningene og fyller den med levende liv.
Det var det etter hvert mange som gjorde. Likevel var det ingen tvil om hvem som var
pionerene. Det var de to overlegene Per Nyhus og Finn Magnussen.
Den følgende fremstilling er basert på erfaringer fra samarbeid ved institusjonen
gjenom 14 år fra 1964 til 1978, samt skriftlig materiale.
Oslo oktober 2003
Nils Johan Lavik
Tilegnet
Kate Nyhus og Jorunn Magnussen
2

Faglig bakgrunn
For å forstå det bidrag og den profil som Per Nyhus og Finn Magnussen kom til å gi
ungdomspsykiatrien er det nødvendig å minne om deres faglige bakgrunn. De hadde
begger markert seg i det norske psykiatriske miljø på en spesiell måte forut for de
begynte i sine stillinger ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i mars
1963. Jeg hadde lagt merke til dem på møtene i Norsk psykiatrisk forening hvor jeg
gikk regelmessig for å høre på foredrag etter at jeg startet min spesialistutdannelse i
psykiatri i 1960.
Møtene i denne forening ble den gang avholdt i auditoriet på Universitetets Psykiatrisk
klinikk på Vinderen. Det var en tid da ”den gamle orden” hersket og hvor standens
autoritære struktur var godt synlig på foreningens møter. Professorene Langfelt og
Ødegård satt på første benkerad sammen med noen av de øvrige distingverte
overleger. På de neste rekker satt de som var midt i mellom og på de bakre rekker satt
assistent legene og kandidatene. For de sistnevnte var det forbundet med et visst
ubehag å komme for sent til møtene. Døren inn til auditoriet var nemlig helt foran og
da måtte man snike seg forbi granskende blikk fra første benk – et blikk som
signaliserte at unge leger burde ha lært seg punktlighet.
”Den gamle orden” hersket også i synet på hva psykiatri dreiet seg om. Det gjaldt å
kunne de diagnostiske kategorier som skapte orden i pasientenes store mangfoldighet
av symptomer. Gamle storheter som Kraepelin og Pinel burde omtales med
ærbødighet. Det fantes nok noen av medlemmene som satt inne med andre tanker,
som var interessert i psykoterapi og hadde lest Freud i det stille. De kunne nok også ta
ordet og komme med psykodynamiske betraktninger når ulike tilstander ble diskutert.
Men det skjedde alltid med en viss dannet forsiktighet. Så lenge innleggene holdt seg
innenfor slike rammer og ble fremført tilstrekkelig beskjedenhet truet det ikke den
gamle orden, hvor de gamle var eldst og at de yngre fortsatt hadde mye å lære.
3

Det fantes naturligvis den gang også opposisjonelle elementer som ikke passet inn i
dette mønsteret. Per Nyhus og Finn Magnussen hørte ikke den gang til de etablerte
overleger. Men like viktig var det at de heller ikke opptrådte som andre unge
opprørere. Det ble forsamlingen fort klar over når de tok ordet. Da viste de en
selvsikkerhet og et perspektiv på hva psykiatri dreiet seg om, som gjorde at det var
vanskelig å plassere dem innenfor foreningens vanlige hierarki. De hørte ikke til
verken blant de eldre eller yngre. De var begge den gang midt i tretti års alderen.
Faglig var deres fremtreden preget av meget store kunnskaper, et rikt ordforråd og
betydelige retoriske evner og med totalt fravær av forsiktighet og beskjedenhet.
Jeg hørte av andre at de begge hadde tre års utdannelse i psykiatri fra USA. Slikt
imponerte den gang de av oss som ennå ikke hadde ristet av seg den norske
husmannsånden. Dessuten befant vi oss ennå i epoken før Vietnam krigen – det var
den tiden Odd Børretzen synger om i ”vi som elsket Amerika”. Vi beundret fortsatt det
meste av det som kom fra USA.
Deres kunnskaper kom også raskt til gode for de av oss som var noe yngre, idet de
tok initiativet til å starte og utforme det første strukturerte undervisningsprogram for
leger som spesialiserte seg i psykiatri. Jeg visste ikke den gang at det var dem som
skulle fylle det tomrom som ungdomsårene inntil da hadde vært innen norsk psykiatri.
Men en dag hørte jeg rykter om at det skulle etableres en ny institusjon for ungdom
med psykiske problemer. Ryktene kom fra toppen av norsk helsevesen og den gang
var ingen i tvil om hva som var toppen innefor denne etat. Det var den mektige
helsedirektør Karl Evang. Ryktene sa videre at han hadde utpekt Per Nyhus til
stillingen. Da Per Nyhus fikk oppdraget var han på sin side ikke i tvil om hvem han
måtte ha med seg i det pionerprosjekt som nå åpnet seg forut. Det var hans venn fra
Amerika - oppholdet Finn Magnussen.
De skulle nå rykke inn i et felt som var svakt utbygget og institusjonelt nærmest befant
seg i et makt vakuum. For å løse denne oppgave var det behov for personer som
hadde sans både for å utøve organisatorisk makt og ta faglig styring. De to manglet
ingen av delene. I ettertid må man si at de var heldige som på det rette tidspunkt i sin
yrkesmessige karriere fikk sjansen til å lede en institusjonsbygging fra grunnen av.
4

Men minst likeså heldig var institusjonens øvrige ansatte som fikk slike kapasiteter til
ledere.
Visjoner ved pionertidens begynnelse
Innholdet i Stortingsproposisjon nr. 62 av 1961 om opprettelsens av Statens Senter for
barne- og ungdomspsykiatri var av generell karakter. Det var derfor opp til den nye
ledelse til å utvikle den faglige substans som skulle fylle institusjonen. Man kan fortsatt
lese seg hva denne substans bestod idet både Nyhus og Magnussen holdt hvert sitt
foredrag om ungdomspsykiatri i Norsk psykiatrisk forening 22.november 1963 - altså
bare noen få måneder etter at institusjonen ble åpnet. Det som da ble fremført må
derfor antas å reflektere de ideer og visjoner som gjorde seg gjeldende i den først fase
av pionertiden. Begge foredragene bl publisert i sin helhet i Nordisk psykiatrisk
tidsskrift i 1964
Når dette leses i dag vil sikkert reaksjonene være ulike og blant annet være avhengig
av alderen til leseren. For en som selv hørte foredragane den gang, og leser dem på
nytt i dag, melder det seg først en nostalgi over en hensvunnen tid da man våget å
tenke store tanker på fagets vegne. Jeg gjør ikke noe for å skjule at dette kan komme
til å prege den videre fremstilling hvor jeg vil gi noen kommentarer til enkelte utdrag av
foredragene.
Men jeg gjengir samtidig så mye av selve teksten at leserne selv kan kontrollere mine
eventuelle feiltolkninger. Dessuten kan jo leseren selv gå til de publiserte artiklene og
lese dem i sin helhet.
Innledningsvis er det min påstand at begge foredragene var gjennomsyret av en
nøktern realisme kombinert med entusiasme og pågangsmot. Det bekrefter som
allerede nevnt at de befant seg i den ideelle fase av en karriere for å ta fatt på et
pionerprosjekt. De var unge nok til fortsatt å være i besittelse av stor energi, åpenhet
og vitalitet. Men de var samtidig ikke så unge at visjonene var preget av umodenhet og
naivitet. De var erfarne nok til å vite at Rom ikke ble bygget på en dag, men de var
5

ikke så gamle at de hadde gitt opp å fremkaste nye ideer ut fra den forestiling at alle
gode tanker var utenkt fra før. Når man i dag leser de to bidragene etter hverandre
bekrefter de også hvordan de to foredragsholderne hadde en forskjellig faglig profil.
Men ulikhetene utfylte hverandre, slik at de til sammen dannet en komplementær
enhet som kom til å gi institusjonen dens bredde og styrke. Denne ulikhet mellom dem
festnet seg tidlig hos flere av deres medarbeidere. Man betraktet t Nyhus som
”sosialpolitiker”, organisator og den som oftest frontet ungdompsykiatrien utad i
samfunnet. Magnussen var den allsidige klinikeren, dyktige terapeuten og den som
hadde mest kontakter og fotfeste innad i det psykiatriske fagmiljø. Denne oppfatning
av rollefordelingen mellom de to har nok mye for seg, men det bør advares mot å tøye
den for langt. Begge var nemlig meget allsidige. Når det gjaldt Nyhus var han også en
skarpskodd kliniker som ikke minst hadde et godt grep på vanskelige tilfeller.
Magnussen på sin side hadde også parallelt med sin kliniske dyktighet et intuitivt blikk
for forholdet mellom psykiatri og samfunn. Hans store kunnskaper og
formuleringsevne gjorde at han etter hvert ble en ettertraktet kommentator og
dialogpartner i fora hvor psykiatriens rolle til ulike samfunnsspørsmål ble diskutert.
Per Nyhus har ordet
Psykiatrisk forening 22.11.1963
I foredraget som hadde tittelen - Synsmåter på ungdomspsykiatrisk arbeid – tar Nyhus
allerede fra starten av et for ham typisk grep på saken: Han plasserer sitt tema
ungdomstiden - innenfor en større sammenheng ved å minne om den historiske
tilbakevendende bekymring som denne periode i livet alltid har vært omfattet med fra
den eldre generasjon. Han støtter seg her på ingen mindre enn en av
verdenslitteraturens største menneskekjennere når han sier:
Når det røyner som verst på med ungdomsproblemer og problematisk ungdom kan vel noen
hver føle seg fristet til å utbryte med Shakespeare: ”Gid det ingen alder var imellom 10 og 23,
eller at ungdommen sov seg gjennom den, for imellom 10 og 23 hender det intet annet enn at
jentene blir med barn, øvrigheten krenkes og fornærmes og at det stadig er slagsmål og
tyveri.”
6

Slik satte Shakespeare fingeren på de evige ungdomsproblemer med ringeakt for autoritet og
destruktiv selvhevdelse, noe som vi jo heller ikke i dag er helt ukjente med.
Men samtidig som han minner om hvordan kloke hoder tidligere har understreket
ungdomsproblemenes ”tidløse” karakter, så vender han denne erkjennelse raskt til en
utfordring som man må man gjøre noe med. Han fortsetter – typisk for sin aktivistiske
holdning til problemer generelt - med å peke på hvorfor ungdomsalderen er noe
samfunnet i høyeste grad bør bry seg med. Det er fordi at samfunnets videre utvikling
er avhengig av at den oppvoksende slekt tar opp i seg og viderefører samfunnets
normer og verdier. Hans fortsettelse er som følger:
”Samfunnet har alltid av gode grunner omfattet ungdommen med en sterk og levende, om enn
ikke alltid like positiv og konstruktiv interesse. Dets fortsatte eksistens er avhengig av at det til
enhver tid er et tistrekkelig antall ungdommer som tar opp i seg det vesentligste av dets
åndelige og materielle kultur arv og tilegner seg dets viktigste verdinormer, konvensjoner og
mer alminnelige målsettinger. Det er derfor at det fra tid til annen, når det meldes om
ungdommens herjinger og utskeielser, gjør seg gjeldende en tildels betydelig engstelse og
bekymring for at dette ikke skal lykkes.
De unge på sin side har behov for å hevde sin selvstendighet og uavhengighet og for å markere
sin individuelle egenart. Innenfor vår kulturkrets hvor verdien av personlig frihet og
selvstendig aktivitet til stadighet blir fremhevet, gjør disse behov seg sterkt gjeldende. Denne
«instrumental activism » er ingen doktrine om en passiv tilpasning til det eksisterende. Den
forutsetter tvert imot en aktiv tilpasning som krever selvstendig initiativ og innsats for å
forandre det bestående til det bedre.”
Han utdyper dette videre gjennom en faghistorisk redegjørelse av hvordan samfunnet
ved ulike tiltak frem til nå har forsøkt å gripe fatt i de psykiatriske og atferdsmessige
problemer ungdom har representert. Fremstillingen bærer preg av hans store
kunnskaper både om norske og internasjonale forhold.
Nyhus var alltid opptatt av at ungdom som befant seg i institusjon, ikke måtte bli isolert
fra resten av samfunnet. Derfor ivret han for at det skulle være åpne dører fra
institusjonen ut til verden og at det også skulle være åpne kanaler fra samfunnet inn i
institusjonen av konstruktive verdier og påvirkninger Der er ikke overraskende at han i
7

et avsnitt i foredraget trekker den parallell at å gi ungdom behandling uten verdier og
normer er som å gi en somatisk pasient medisiner uten å gi ham mat og vitaminer.
I kampen for å få behandlingssynspunktet anerkjent har det imidlertid av og til skortet på
forståelsen av at det ikke er mulig å gjennomføre noen virkelig effektiv behandling av barn
eller ungdom i et normativt og pedagogisk vakuum. Å drive psykiatrisk-psykologisk behandling
av barn og ungdom i vekst og modning uten en klar markering av normer og en solid
pedagogisk grobunn i form av et allsidig og stimulerende aktivitetsunderlag er som å gi en
pasient medisiner uten å gi ham mat og sørge for at denne inneholder de nødvendige vitaminer.
Vi skal vokte oss vel for at våre nye psykiatriske undersøkelses- og behandlingsinstitusjoner
bare kommer til å bli preget av den nødvendige tolerante, forståelsesfulle, varme og givende
holdning pluss mer systematisk behandling. Tilværelsen i disse institusjonene må også ha
innhold og mening utover dette.
Hittil har våre psykiatriske institusjoner for barn og ungdom vært bygget uten særlig tanke på
å legge forholdene til rette for den pedagogiske virksomheten. Den plass som er avsatt til
undervisningsformål og det utstyr som er stillet til disposisjon ved de fleste av våre
behandlingsinstitusjoner tilfredsstiller ikke på langt nær de krav man stiller til skoler for
normale barn og ungdommer. Behovet er selvsagt langt større for de syke og av-vikende. Man
kan imidlertid i dag glede seg over at man ved planleggingen av nye institusjoner er begynt å
ta hensyn til de krav som må stilles til undervisningsrom og utstyr og spesialpedagogisk
bemanning.
Nyhus la stor vekt på å utvikle gode retningslinjer for det miljøterapeutiske arbeide.
Han var ikke minst klar over at dette satte store krav til dem som skulle omgås
ungdom med store atferdsvansker. Han påpekte særlig betydningen av en
kombinasjon mellom toleranse og grensesetting. På dette område er hans
oppfatninger fortsatt relevante, og derfor gjengis noen av hans formuleringer på disse
punkter:
Det stilles store krav til den psykiatriske sykepleier og miljøterapeut i arbeidet med det
ungdomspsykiatriske klientel.
Når det gjelder sykepleiepersonalet og miljøterapeuter, har vi fått en betydelig bedring i
situasjonen etter at vi fikk spesialskole i psykiatrisk sykepleie, og enda bedre vil vel situasjonen
bli når Statens miljøterapeutskole for alvor finner sin form.
8

Det kan ikke gjentas for ofte at arbeid med barn og ungdoms adferds- og tilpasningsvansker
stiller de aller største krav til menneskene som daglig skal omgås dem. Det er ikke bare viktig i
det rent ytre å skape et trivelig miljø som kan gi muligheter for vekst og modning. Det er enda
viktigere, og selvfølgelig uhyre meget vanskeligere å finne fram til mennesker, som kan sikre
denne trivsel og skape disse muligheter. En av hovedvanskene i arbeidet med å bygge opp
staben er at vi vet for lite sikkert om hvilke personlighetstyper som virkelig egner seg til
psykiatrisk og miljøterapeutisk arbeid med ungdom som er vanskelige å omgås med for andre
og som også selv har det vanskelig. Vi har kanskje klarere forestillinger om hvilke typer vi
helst vil unngå. 1 denne forbindelse er det blitt vanlig å fremheve den såkalte autoritære type
som særlig skadelig. Dersom vi med dette mener følelseskalde og hårde, stivbente, straffende
gjerrige sadister, kan det selvfølgelig ikke være tvil om deres skadelige innflytelse.
I denne vår antiautoritære æra er det imidlertid dukket opp en ny type i dette arbeid som etter
min mening kanskje er like uheldig som den autoritære sadist. Som det autoritære regime vil gi
muligheter for sadisten til tilfredsstillelse av syke tilbøyeligheter vil den ekstreme,
antiautoritære orientering gi den nevrotiske opprører mulighet for like destruktiv
tilfredsstillelse av egne syke behov gjennom stimulering av pasientene til fortsatt acting out. I
dag er det vel neppe noen som er uenig i at begge disse ytterligheter bør unngås.
Toleranse og selvbeherskelse er en nødvendig forutsetning for arbeidet .I utdanningen av
psykiatriske sykepleiere og miljøterapeuter har det med rette vært lagt stor vekt på toleranse og
selvbeherskelse. Det er forholdsvis lett å innta en tolerant holdning og vise selvbeherskelse
overfor symptomer på virkelig alvorlige sinnslidelser. Atskillig vanskeligere kan det bli å
bevare en rommelig toleranse- og beherskelsesmargin når man står overfor ungdom med
provoserende adferd. Her er det to fallgruver: At man reagerer med urimelig straff og
represalier; eller, og det er minst like skadelig, at man ikke reagerer og viker unna.
Det har med rette vært lagt vekt på viktigheten av å unngå å reagere med unødig hard straff og
represalier, mens det er blitt lagt mindre vekt på nødvendigheten av å sette grenser for
destruktiv adferd. I virkeligheten er dette å sette grenser for destruktiv adferd en overordentlig
vanskelig og krevende, men nødvendig terapeutisk oppgave overfor et klientell som ofte har lite
av organiserende struktur inne i seg. Den som kan sette en grense for destruksjonen, holde ut
denne kampens hete, uten å gripe til urimelige represalier, vil før eller senere oppdage at han
har lagt grunnen til en gjensidig respekt som kan utnyttes terapeutisk. Den som griper til
9

urimelige represalier, mister kontakten. Det samme gjør den som gir etter og på den måte
allierer seg med de destruktive kreftene i pasienten.
Nyhus var i besittelse av en meget sunn blanding av pågangsmot og realisme. Etter at han i sitt
foredrag har gjennomgått og konkretisert de utfordringer som moderne psykiatri må regne med
på dette område, understreker han igjen at forventningene ikke må skrus for høyt opp. Han sier
til og med like ut at man må regne med at det er en del som behandlingen ikke være i stand til å
hjelpe. I denne formuleringen utrykkes også implisitt en meget viktig komponent i det
pionerprosjekt som nå gikk av stabelen. De som skulle få tilbud om behandling var ikke først
og fremst stille og hemmede nevrotikere, men vel så meget de med grove atferdsforstyrrelse, de
som senere ofte ble kalt for ”værstinger” Den ”inntakspolitikk” Nyhus la opp til var preget av
hans ønske om at alle de interessante og fine teorier som var utviklet om ungdoms problemer
nå skulle konfronteres med den harde virkelighet i stor stil. Bare da kunne man lære hvor skoen
virkelig trykket Man bør her også legge merke til at han i denne forbindelse også sier ”som
ellers i medisinen og psykiatrien” Med rette garderer han seg også mot at ungdomspsykiatrien
skal bli bedømt strengere enn ande disipliner når man i ettertiden skal bedømme hva den
utrettet i en pionerfase. På tross av disse reservasjoner setter han som overskrift på sin
konklusjon at det er grunnlag for nøktern optimisme , men føyer klokelig til ”på lang sikt” .
Hans konkluderende betraktninger lød som følger og taler for seg selv.
Grunnlag for nøktern optimisme - på lang sikt.
Til avslutning vil jeg gjerne gi uttrykk for håpet om at forventningene til psyhiatrisk
undersøkelse og behandling av ungdom med adferds- og tilpasningsvansker ikke må bli skrudd
for høyt opp. Også her, som i medisinen og psykiatrien ellers, vi man stå overfor kasus med
dårlig prognose, som ikke blir bra av den behandling man kan by dem, eller for hvem det enda
ikke er noen behandling. La oss ikke underslå den viktige kjensgjerning at disse vil fortsette å
ha sine symptomer eller være preget av sin defekt og forbli sosialt invalidisert og hjelpeløse på
en eller annen måte.
Det er en meget farlig illusjon å nære at man idag rår over behandlingsmetoder som kan
helbrede alle slags forstyrrelser og avvik hos barn og ungdom. Det vil stadig være noen som
ikke blir bra. De vil fortsette å representere et menneskelig og sosialt problem, som angår oss
alle. Også de som ikke direkte yrkesmessig beskjeftiger seg med barn og ungdom med
tilpasningsvansker. Selv om vi må ha lov til å håpe at vi gjennom vårt arbeid kan bidra til å
10

edusere størrelsen av den gruppen som ikke kan hjelpes, betyr dette ikke at vi kan neglisjere
den.
Vi befinner oss enda på begynnerstadiet i dette arbeidet. De sikre, effektive
behandlingsmetoder hører fremtiden til. Men de erfaringer som er gjort til nå gjennem
anvendelse av psykiatriske arbeidsmetoder på ungdom med adferds- og tilpasningsvansker har
vært lovende og gir løfter for fremtiden.
Finn Magnussen har ordet
Psykiatrisk forening 22.11. 1963
I foredraget som hadde tittelen – Kliniske aspekter av ungdomspsykiatrien - fremheves det i
innledningen at når man står overfor ungdom med psykiske symptomer og atferdavvik, så står
man overfor et menneske hvis personlighet ennå ikke er ferdig utformet. En slik begynnelse
illustrerer Magnussens pedagogiske evne til å fange oppmerksomheten overfor de tilhørere han
til enhver tid har foran seg. I dette tilfelle bestod forsamlingen hovedsakelig av psykiatere hvor
nesten alle bare hadde erfaring fra diagnostikk og behandling av voksne mennesker. Nå gjaldt
det å skjerpe oppmerksomheten for det faktum at dersom man skal forstå ungdom, så man være
seg bevisst at man står over mennesker som er inne i en hektisk utviklingsfase av sin
personlighet.. Dette må en kliniker ta hensyn til både i den diagnostiske vurdering og når han
skal avgjøre hvilke terapeutiske intervensjoner som kan bli aktuelle. Han formulerer seg her
som følger:
Det er vanlig godtatt at det sentrale diagnostiske problem i ungdomsårene er å avgjøre hvilke
reaksjoner som er rent aldersbetinget og hvilke er uttrykk for en alvorligere lidelse.
Tilstandsbilder, som både klinisk og testmessig vurdert, kan synes meget dystre, målt med
vanlige voksne mål, glir tilsynelatende sporløst over. Bakgrunnen for denne tilsynelatende
patologi må vel søkes først og fremst i den uferdige personlighetsgtruktur som tillater større
margin, for de avvik vi observerer, i retning av regresjon, realitetsbristende fantasier,
utprøving av seksuelle funksjoner og roller, og kontrollsvikt. Personlighetsveksten, modningen,
både biologisk og psykologisk, er ennå ikke avsluttet, og kommer inn som en uberegnelig men
ofte positiv faktor i et hvert behandlingsforsøk.
11

Han fokuserer videre særlig på hvordan utagerende avvikende atferd kan være
vanskelig å bedømme diagnostisk,fordi det kan representere et meget bredt spektrum
av ulike tilstander. og fortsetter slik::
Et annet diagnostisk hovedproblem er at så mange forskjellige tilstander presenterer seg med
alderens typiske symptom, adferdsavviket. Generelt behøver jo ikke dette å bety annet enn at
evnen til å manifestere meninger og å gi uttrykk for dem i handling har økt i utakt med evnen til
å integrere og kontrollere. Bak ruteknusing, opposisjonell adferd, skoleskulk eller ute- og
utenlandsflying skjuler det seg imidlertid så forskjellige tilstander som manier, schizofrene
reaksjoner, oligofrenier, organiske syndromer, karakterdefekter eller rent ut sagt karakterløse
tilstander, samt klart nevrotiske pasienter som «acter out». Denne differensialdiagnostiske
vurdering oppfatter vi som en meget viktig oppgave.
Disse differensialdiagostiske problemer belyser han videre både ved egne eksempler og ved
referanser til internasjonal litteratur. Etter denne innlednede problematisering av
symptomatologien gir han så en kort diskurs om ungdomstidens psykologi. Han påpeker
betydningen av å skille mellom puberteten som omfatter selve den biologiske styrte
modningsfasen, og adolescensen som dekker hele den psykososiale utvikling frem mot 18 – 20
åres alderen. Han gir et perspektivrikt bilde av hva adolescensen består av ved å fremheve at
den utfordrer den unge til å mestre fire oppgaver, nemlig følgende:
1. Den endelige kjønnsidentifisering, ikke bare biologisk, men også med hensyn til alle de
andre sidene ved kjønnsrollen som samfunnet krever utformet.
2. Omformning av synet på foreldrene, fra allvidende og allmektige, magiske autoriteter, til
medmennesker. Denne devaluering av foreldrene går vanligvis ikke helt smertefritt, og som
ved ethvert fall av idealer, skjer det en viss tramping på dem. Dette henger nøye sammen med
neste punkt, kravet til
3. Internalisering av adferdsnormer, som jo er avhengig av et brukbart forhold til et annet
menneskesom man kan identifisere seg med.
4. Det skal skje vidtrekkende valg med hensyn til utdannelse og arbeide, og dette er ikke bare et
spørsmål om å velge skole og jobb, men om en integrering av hensyn og påvirkninger fra de
forskjelligste hold som foreldre, familie, jevnaldrende, samfunnet i sin alminnelighet, og
endelig egne drømmer og prestisjebehov.
12

Så følger et teoretisk interessant avsnitt hvor det gis en gjennomgang av ungdomsårenenes
psykodynamikk. Faghistorisk viser han til det perspektivskifte som i årene forut hadde skjedd
innen psykonalysen fra dens klassiske utforming med ensidig vekt på instinktteorien og
fokusering på de første leveår og frem til den såkalte ego - psykologien hvor man la større vekt
hvordan mestringsevnen kunne utvikles også senere i livet. Det følgende avsnitt bærer preg av
Magnussens omfattende kunnskaper om psykoanalysen og hans tendens til å anvende en
psykoanalytisk terminologi når kliniske problemer ble diskutert:
Tidligere betraktet man puberteten som den fase der seksualiteten oppstod. Så kom psykoanalysen
og flyttet interessen tilbake til de fem første leveår mens puberteten bare ble en slags
annen runde i livskampen, der de forskjellige drifter ble bedre integrert, og det genitale ble
sterkest investert med libido. Interessen for ungdomsårenes psykopatologi har opp gjennom
årene vært heller liten, av forskjellige grunner. Først med den økte interesse for og innsikt i
egopsykologi, har dette endret seg noe. Man er blitt mere klar over alderens sentrale betydning
for personIighetsutviklingen, og også for hvordan de aller fleste av de tilstandsbilder man
senere møter faktisk får sin utformning i disse årene, slik at ungdomstiden blir av strategisk
betydning for hele psykiatrien.
Analytisk formulert er puberteten betinget av en relativ id-overvekt, dels fordi instinktlivet
blusser biologisk og ubønnhørlig opp, dels fordi ego er svekket på grunn av temporære
vanskeligheter med omformning av jeg-bevissthet, med identitetsprobleme og med de økte krav
til erkjennelse og ydelse utad. Id-impulsene investeres med mer energi, ikke bare genitalt, vel
fordi det er mer energi tilgjengelig, og vi får den velkjente intensivering av alle følelser og de
raske svingninger mellom ytterligheter, som uttrykk for det ustabile ved tilstanden. Egos,
oppgave i alt dette er først og fremst å bevare det som måtte være etablert av faste relasjoner
mellom de forskjellige psykiske instanser, det som måtte være dannet av karakter opp gjennom
årene, og vi får i dette øyemed en sterk mobilisering av forsvarsmekanismene, som vel kan
studeres mer direkte hos ungdom enn noen andre. Ut av denne opptatthet av kontrollbehov og
forsvarsmekanismer, gror så interessen for de støttende, strukturerende sider ved
behandlingen.
Når det gjelder behandling går Magnussen særlig grundig inn på hvilke forhold man må ta
hensyn til ved psykoterapi. Han peker på hvordan individualterapi i sin klassiske form – som en
dialog som avdekker ubevisste problemer både er vanskelig å gjennomføre og endog kan være
direkte kontraindisert. fordi personligheten ikke er moden nok til å bearbeide konfliktstoff. Et
13

annet problem er at terapi i denne livsfase grenser opp mot det som skjer i den alminnelige
oppdragelse. Dersom det blir et sprik mellom det en terapeut signaliserer av holdninger og det
som de ansvarlige oppdragere står for, kan den unge bli betydelig forvirret. Det åpner opp for
atskillige manipuleringsforøk fra den unnges side. Dette dilemma kommer til syne på en
forsterket måte når man gir seg i kast med individuell psykoterapi hos ungdom som er innlagt i
en institusjon. Her er en viktig del av behandlingen miljøterapi som ikke minst omfatter både
grensesetting og omsorg. På mange måter er dette en slags re- oppdragelse av en person.
Dersom utagerende tenåringer er samlet i en institusjon blir den rette balansegang mellom
disse to ingredienser viktig. Faren og fristelsen for terapeuten til å innta bare en trøstende og
forstående rolle som operer uavhengig av miljøterapien og ikke tar belastningen ved å
identifisere seg med miljøterapiens grensesetting vil neppe være til noen hjelp. På dette punkt
levner Magnussen ingen tvil om sitt standpunkt. Det baserer seg ikke bare på teori, men bærer
tydelig preg av de erfaringer han har gjort de få måneder som er forløpet mellom institusjonen
åpnet sin virksomhet i mars 63 og til han holdt sitt foredrag i november samme år:
Likefullt vil man (terapeuten) langt på vei måtte identifisere seg med reglene. Forsøk på å
kjøpe seg tillit ved å gi konsesjoner, som i første omgang kan gi tilsynelatende tillit, er et farlig
spill, som lett fører til manipulering fra pasientens side. Det kan føre til forvirring i den
identifikasjonsprosess man tilstreber; det blir kanskje terapeuten som identifiserer seg med
pasienten mer enn omvendt. Pasienten kan oppleve det hele som falskt, og den videre
tilpassning til samfunnet vanskeliggjøres. Det vil kunne melde seg situasjoner der man synes
en tilpasning til samfunnet er urimelig. Terapeuten er jo ikke nødvendigvis identifisert med alle
sider ved det samfunn han lever i. Dette er vanskelig farvann og man bør være varsom med å
generalisere i, men det kan neppe være riktig å belaste en ustabil ungdom med sin egen
spesielle idéologi på dette punkt. Problemet med å distansere seg fra foreldrene er vanligvis
lettere, men teknisk iblant vanskelig. I en vedvarende terapiprosess vil det uvegerlig bli noe av
et hovedpunkt, at man makter å gjøre seg til noe annet enn den mor eller far pasienten kjenner.
Magnussen gir også et bilde av hvordan den gruppesitiuasjon som ble etablert i
avdelingene til enhver tid måtte følges med årvåkenhet. Både i de to
obsersvasjonsenhetene og på de to paviljongene var det til enhver tid 8 – 10 pasienter
som sammen men miljøarbeiderne utviklet en gruppedynamikk som kunne ha en
sterk innflytelse på pasientene. Dersom den kom ut av kontroll kunne den fort føre til
14

uheldige konsekvenser. På den annen side kunne nettopp innflytelsen fra gruppen
som helhet bidra til å øke kontaktevnen, lære å vise hensyn overfor andre og til å
artikulere ønsker og krav på en mer voksen måte. Her formulerer Magnussen seg som
følger:
Gruppesituasjonen i avdelingen er også verdt noen kommentarer. Den aggressive møter nye,
overraskende holdninger og blir kanskje nedstemt, den hemmende trekkes med i det aktive
tenåringslivet. Den tyranniserende , manipulerende eller bortskjemte, opplever at det ikke
nytter å manipulere, og på almannamøter, som vi kaller våre gruppemøter, blir både
motsetninger og likheter mellom de forskjellige hjulpet frem til formulering, og uenigheter
mellom personalet og pasienter stadig tatt opp. Dette er miljøbehandling, og en god del av det
skjer spontant mellom pasientene. I gruppesituasjoner sorterer ungdommen hverandre ut, vi
får ledere og kamp om lederplass, eller det blir kjernegrupper og outsidere. Alle de
gruppeprosesser vi kjenner fra voksne miljøer tydeligere og frem for alt raskere. Vi kan ha
forelskelsen om formiddagen og den skuffede kjærlighet om ettermiddagen. Vi møter sadistisk
erting som må dempes ned, men også rørende omsorg fra ellers nokså egosentriske tenåringer
overfor de åpenbart hemmede eller psykotisk hjelpeløse.
Etter å ha omtalt de tre psykoterapuetiske tilnærmingsmåter, individualterapi,
miljøterapi og gruppeterapi oppsummerer Magnussen sitt hovedsyn på de
diagnostiske og terpeutiske utfordringer overfor denne aldersgruppe på følgende
måte:
1. Modningsfaktoren, som setter så mange vanlige prognostiske holdepunkter ut av spillet, og
som også gjør det enda vanskeligere å stille indikasjoner for behandling og vurdere
resultater, enn ellers i psykiatrien.
2. Det større behov for grensesetting på grunn av den økte tendens til acting -out.
3. Behovet for avgrensning av arbeidsoppgaver overfor, men også samarbeide med de andre
sosiale systemer i samfunnet, spesielt skolesektoren.
Barnepsykiatri og generell psykiatri løper sammen i dette feltet som det er liten grunn til å
oppfatte som noen egen subspesialitet i formell forstand. Fra barnepsykiatrien tar vi med oss
visse arbeidsmåter blant annet evnen og viljen til å samarbeide med andre faggrupper, og
sansen for personlighetsformningens betydning, og fra den generelle psykiatri tar vi med oss en
faglig tradisjon som er god å ha når man skal gå opp grensene mot nabofelter i samfunnslivet;
dessuten det lange forløpsperspektivet og noen grad av nosologisk disiplin.
15

Det kliniske arbeidet i dette feltet har demonstrert enda tydeligere for meg hvordan psykiatri er
og bør være ett fag, og at subspesialisering er en praktisk videreutforming av noe som kommer
i tillegg.
Avslutningen bærer preg av et for Magnussen typisk helhetssyn på psykiatrien. Han
forente en på en usedvanlig måte evnen til å kombinere generalistens rolle, med en
forfriskende nysjerrighet overfor nye upløyede marker. Disse evner kom til å utgjøre en
fruktbar kombinsjon av ekspansive og integrerende faglige perspektiver. Det skapte en
dynamikk som bidrog til at institusjonen i årene som fulgte både befant seg i den
faglige frontlinje samtidig som den holdt en stø kurs innefor ”the mainstream” av
psykiatrien.
Visjonene i praksis
Jeg begynte i stilling som assistentlege ved SSBU i oktober 1964. Da hadde
institusjonen vært i drift i halvannet år og hadde på mange måter funnet sin form slik at
jeg kom til dekket bord. Jeg kunne observere hvordan de visjonene som jeg haddde
hørt om i foredragene et år forut, nå utfoldet seg i praksis. Det vil si ”observere” er i
beste fall en helt ufullstendig benevelse. Her var alle ansatte fra første stund
selvfølgelige deltagere når det gjaldt å ta ansvar for at institusjonens prinsipper for
undersøkelse og behandling ble satt ut i livet.
Grensesetting kombinet med omsorg
En hovedpillar i behandlingen var at de ungdommer som befant seg i institusjonen
skulle møtes med en kombinasjon av grensesetting og terapautisk intervensjon.
Grensesetting var ikke bare noe prat, men hadde et realistisk fysisk innhold. Voldelig
og destruktiv fysisk atferd inne i avdelingen ble stoppet og pasienten ble eventuelt tatt
med inn i et isolat og atskilt fra resten av avdelingen. Men i denne situasjon skulle
ikke pasienten etterlates til seg selv alene. Optimalt skulle en av mijøterapeutene være
hos pasienten og vise at man brydde seg. Den som hadde hovedansvaret for den
16

individualle psykoterapi skulle videre bringes inn i bildet så raskt som mulig. Tanken
var at man på denne måten skulle forsøke å bryte et destruktivt handlingsforløp ved at
grensene for akseptabel atfed ble fysisk markert samtidig som pasienten ved det
fortsatte nærvær av en annen person, skulle få anledning til å sette ord på sine
følelser. På den måten håpet man å åpne opp for et verbalt alternativ til den
destruktive utagering.
Grensesettingen innebar at pasienten hele tiden oppholdt seg i institusjonen og bare
gikk ut på egenhånd etter nærmere avtale. I prinsippet delte man pasientene inn i tre
fargekategorier rødt, gult og grønt. Å ”stå på rødt” var å ikke ha anledning til å gå ut i
det hele tatt. Fargen gult betydde at man kunne gå ut med følge, mens de som ”stod
på grønt” kunne gå ut alene etter nærmere avtale. Den store betydning som ble tillagt
grensesetting, innebar selvfølgelig at det ble oppfattet som en meget alvorlig situasjon
dersom en pasient rømte fra institusjonen. Det var et tegn på at grensesettingen ikke
hadde fungert og var derved et alvorlig slag mot en av institusjonens grunnpilarer.
Allerede den første kvelden jeg hadde vakt ble det klart for meg hvordan en slik
situasjon utløste en øyeblikkelig mobilisering av alle tilgjenglige resurser for å bringe
den som hadde rømt tilbake. Jeg satt på kontoret og skrev på en journal da det kom
en telefon fra en av paviljongene. Vaktahvende miljøarbeider ga beskjed om at en gutt
hadde rømt. Jeg ble intuitivt klar over at tiden ikke var inne for mer skrivning, men
krevde umiddelbar handling og skyndte meg bort til paviljongen. Der stod det to
miljøteraputer, men heldigvis i tillegg også den person som altid raskt dukket opp i
slike situasjoner - vaktmester Georg Hansen. Hans oppfatning av vaktmestertjenesten
gikk langt videre enn til å passe på at bygningene var i orden og at fyranlegget
fungerte. Han voktet på det meste og ikke minst at ungdommene ikke forsvant. Han
var dessuten til uunværlig hjelp dersom det ble uro og bråk i avdelingen. Når han
dukket opp med sin krafthge skikkelse, mørkeblå buserull og med nøkkelknippet som
var solid festet i beltet med et langt kjede var den fysiske autoritet sikret og situasjonen
roet seg ofte ned av seg selv. Men hans ansvarsfølelese stoppet ikke med det. De
som rømte så han som sin plikt å bringe tilbake og da gjaldt det ikke å la tiden løpe fra
seg. Umiddelbar handling måtte til. Selv om jeg som vakthavende lege hadde det
”medisinske ansvaret” om kvelden og natten, forstod jeg allerede på denne første
vakten at det var klokest å overlate til vaktmester Hansen det ”taktiske ”ansvaret” for
den videre leteaksjon. Etter en rask søkerunde bak noen trær i skogholtet var hans
17

konklusjon at den rømte var på full fart mot byens sentrum. Det førte øyeblikklig til at
neste fase ble iverksatt. Bilen med ham selv og en av miljøarbeiderne forsvant i full
fart rundt svingen for å innhente rømlingen. Selv om det ikke ga resultat i denne
omgang var handlingsforløpet en klar manifestasjon om hvordan prinsippet om
grensesetting var implementert i institusjonens liv på alle nivåer.
Tverrfaglig samarbeid mellom profesjoner
Institusjonens tverrfaglige modell ble gjort gjeldende fra og med den første dag
pasienten ble innlagt. En psykiater utførte kliniske intervjuer og somatiske
undersøkelse, en sosionom foretok en omfattende anamnese og var den sentrale
person i kontakten med foreldrene, psykologen foretok også intervju samt gjorde
omfattende undersøkelser både med kognitive og projektive tester, en lærer
gjennomførte en grundig kartlegging av det faglig nivå og tilpasning til skolen, en
ergoterapeut beskrev hvordan den unge mestret arbeidsoppgaver og en miljøterapeut
beskrev pasientens holdninger og atferd i avdelingen. Gjennomføringen av disse
omfattende prosedyrer kunne ta 3- 4 uker og ble avsluttet med en staff-konferanse
hvor rapporter fra alle de forannevnte ”observasjonsposter” ble fremlagt. Det sier seg
selv at uten en myndig ledelse kunne en slik mangslungen affære med mange
forskjellige bidrag ha endt i det rene kaos. Men nettopp her utviste både Nyhus og
Magnussen sine lederegeneskaper Ved å lytte, kommentere og noen ganger belære
og så til slutt trekke en konklusjon ble staffkonferansene en krumptapp når det gjaldt å
få innsikt i hva som feilte den unge, og for å få et grunnlag for det videre
behandlingsopplegg. På den måten ble staffkonferansen også et sentralt
opplæringsforum både for de ansatte og for det økende antall av praktikanter fra ulike
helsefaglige utdanningsinstitusjoner som det etter hvert ble en del av institusjonens liv.
Skolen
I sin programtale hadde Nyhus fremholdt sterkt at behandlingen av ungdom ikke
kunne skje i et pedagogisk og verdimessig vakuum. Fra første stund gikk han inn for å
overbevise myndighetene om at ungdom med pykiske problemer hadde den samme
rett til skolegang som andre. Undervisning var et uunværlig ledd for deres mentale
uvikling og måtte derfor opprettholdes under hele behandlingsforløpet. Det tok sin tid
å få reist selve skolebygningen Men undervisningen ventet ikke på at bygningen skulle
18

stå ferdig. Lærere ble ansatt slik at skolen snart dannet et pedagogisk tyngdepunkt
innenfor institusjonens ramme i tillegg til det kliniske. Dette skyldes ikke minst at dens
rekor Unni Riise fra første stund holdt en høy faglig og estetisk profil. Når hun med
sin høye ranke skikkelse kom skridende og med sine dobbeltbunnede bemerkninger
og elegante gester forklarte hva som foregikk på skolen, var man ikke lenger i tvil om
at pedagogikk var en uunværlig del av institusjonens liv som hevet dens status mange
grader oppover,
Verdienes nærvær
Skolen var en sentral bibringer av verdier til ungdommene ved at dens målsetting var
den samme som ved andre skoler, både når det gjaldt å formidle elevene kunnskaper
og gjøre dem til ”gangs menneske”. Men for Nyhus gikk ideen om at ungdom i
institusjon ikke måtte bli isolert fra samfunnet ennå et stykke lenger. Han gikk inn for
at store høytider som 17 mai, jul og påske skulle markeres og feires. Pasienter som
ønsket å bli konfirmert, gikk for presten og flere konfirmasjoner ble avholdt med fest på
avdelingene. Nyttårs aften måtte heller ikke glemmes, noe som blant annet ga
vaktmester Hansen en kjærkommen anledning til å avfyre atskillige serier av raketter.
Et vinter bestemte personalet på pikepaviljongen seg for at de skulle vise seg
sportsinterreserte og en gruppe på 6 –8 stykker la i vei på en tur til Holmenkollbakken
for å se på hopprennet. Det gikk bra helt til hjemturen. Trengselen i den store
menneskemengden førte til en slags overstimulering. Det ble endte med høyrøstet
krangling, slag og spark før hele gruppen endte skrålende inne i en hage foran en villa
i Holmenkollveien hvorfra man måtte tilkalle hjelp. Rapporten på neste dags
morgenmøte la ikke skjul på hvor vanskelig og problematisk denne situasjonen hadde
vært. Men Nyhus, som vanligvis ikke vek tilbake for å påpeke feil og mangler, ga
denne gang stor ros til de miljøterapeutene som hadde vært med på ”ekspedisjonen”
for deres tapre, energiske og utholdende innsats.
Den psykoterapeutiske innsats.
Den betydelige vektlegging av struktur, opplæring og nærvær av verdier må likevel
ikke skygge for hovedsaken at Statens senter for barne- og ungdosmpsykiatri var en
psykiatrisk institusjon hvor det ble utført en intensiv psykoterapi både på et
19

individuelt, gruppepsykologisk og miljøterapeutisk plan. For utviklingen og
gjennomføringen av dette var Finn Magnussens kliniske perspektiv som forente en
optimistisk tro på modningsfaktoren med aktiv terapeutisk holdning en betydningsfull
inspirasjonskilde.
Hver pasient gikk til sin individualterapeut ( psykiater eller psykolog) 2 –3 timer per
uke. For langtids-pasientene kunne dette vedvare 1 – 2 år. En slik intensiv terapi av
ungdom var til da lite utprøvd. Derfor hadde individualterapeutene tilbud om
regelmessig supervisjon av en ekstern erfaren psykoterapeut. I de to årene jeg hadde
dette tilbud var det til stor støtte. De fleste av pasientene hadde som symptomer
betydelige atferdsforstyrrelser i form av aggresjon, opposisjon mot foreldre, liten
toleranse for frustrasjoner og rømninger hjemmefra, noe som ofte fortsatte i form av
rømningsforsøk fra institusjonen. De kunne også utspille seg i timene. Men for
atskillige av pasientene var det likevel mulig å bygge opp gradvis et tillitsforhold slik at
dette atferdsmønsteret kunne forstås som uttrykk for konflikter og indre spenninger.
Gruppeterapien utspilte seg i de regelmessige morgenmøter eller separate
gruppemøter i avdelingen. Her var balansen mellom konfrontasjon og omsorg hårfin. I
tillegg til disse strukturerte terapeutiske intervensjoner kan man si at det foregikk en
løpende miljøterapi gjennom de holdninger og det samspill som utspant seg dagen i
gjennom i institusjonen.
For de pasientene som forble lenge i institusjonen var opprettholdelse av kontakten
med foreldre og familie avgjørende. Her spilte sosionomen en viktig rolle og bidro til å
opprettholde denne forbindelsen fra innleggelsen og frem til utskrivningen.
Tidene skifter - ungdomsopprør og politisering
Institusjonen hadde funnet sin form i midten av 1960 – årene i en tid da samfunnet
som helhet var preget av en relativ politisk og kulturell stabilitet. I 1968 skjedde det en
betydelig utvidelse av institusjonen ved at en ny bygning ble tatt i bruk. Den rommet
fire avdelinger samt rikelig med kontorplass. Parallelt med dette var det også en
tilsvarende økning av personell. Denne ekspansjon skjedde samtidig med at
20

samfunnet i disse årene gjennomgikk store forandringer.Tiden var kommet for
ungdomsopprør og ”seksti – åttere”.
Min personlige erfaring var at dette tidsskifte kunne merkes i institusjonen på to måter:
Den ene gjaldt pasientene hvor det skjedde en forandring både på godt og vondt i det
ytre ungdomsmiljø som påvirket dem. Man merket raskt hvordan det asosiale
ungdomsmiljø i Oslo skiftet katakter. Tidligere hadde dette hatt et slags sentrum på på
Youngs torvet med alkohol, skinnjakker og ”raggarbiler” og en slags røff ”action” stil
med fart og spenning. Nå kom i stedet Slottsparken med gjenger av hasj – røkende
ungdom som sank hen i passivitet og livsfjerne drømmerier. Det innevarslet et nytt og
stort ungdomsproblem i form av en tiltagende bruk av hasj og andre narkotika.
Diskusjonen om hvordan dettte problem skulle bekjempes blusset opp både i faglige
og politiske miljøer. Atskillige ”radikale” intellektuelle hadde et ganske liberalt syn i
dette spørsmål. Per Nyhus inntok tidlig et restriktivt standpunkt, og la ikke skjul på at
det måtte advares sterkt mot denne utvikling. I årene som fulgte utfoldet han sitt store
polemiske talent i avisspalter og på diskusjonsmøter for å forsvare sitt syn på dette
område og ble en etterspurt fordragsholder i tallrike fora i hele landet.
Den andre måten hvor man kunne merke at et tidsskifte var på gang, var gjennom den
tiltagende politiske interesse blant unge medarbeidere. Noen blant dem gikk også inn
for en slags ”politisering” av selve psykiatrien som fag. Unge psykologer og psykiatere
ble på nytt grepet av Wilhelm Reichs drøm fra 1930 – årene om å forene Freud og
Marx. På en del av seminarene - som det for øvrig i denne periode ble ganske mange
av – kunne man oppleve at unge studenter tok ordet og forsøkte å belære gamle
overleger. Deres budskap var at de psykiske lidelser ikke ville bli løst før den store
”hovedmotsetningen” i samfunnet mellom arbeid og kapital var opphevet. Jeg hadde
på den tid ansvaret for å tilrettelegge praktisk undervisning for medisinerstudenter i
psykiatri. Et semester ankom en gruppe med to særdeles taleføre studenter som etter
at jeg hadde gitt min introduksjon om klinikkens arbeidsoppgaver umiddelbart
nærmest stilte meg et anklagende spørsmålet: Hvorfor arbeider du ikke mer politisk for
å rette opp den urettferdighet som finnes i samfunnet og som fører til at det blir innlagt
så mange pasienter i din avdeling
21

”Politiseringen” av psykiatrien toppet seg under diskusjonen om hvorvidt Norge
skulle slutte seg til Fellesmarkedet sommeren og høsten 1972. Overalt ble spørsmålet
diskutert. I de siste dagene før avstemningen 25. september 1972 var spenningen til å
ta og føle på. En dag da jeg ankom et personalmøte kort tid før avstemningen skulle
finne sted, forkynte de tilstedeværende mijøarbeiderne ved min ankomst at dagens
personalmøte skulle benyttes i sin helhet skulle benyttes til å diskutere strategien mot
medlemskap i fellesmarkedet fordi det ”på lang sikt ville være av den aller største
betydning også for våre pasienter.”
Men den politiserende bølgen la seg etter hvert i løpet av 1970 – årene. Da ”Firerbanden”
mistet grepet i Kina forplantet ringvirkningene seg også til Statens senter for
barne og ungdomspsykiatri i Norge. I ettertid tror jeg den tiden stort sett kan betraktes
som en forfriskende periode i institusjonenes historie. Den var blitt robust nok til å tåle
slike politiske impulser. Det skyldes ikke minst de to pionerer. Per Nyhus var en så
erfaren politiker og debattant at han ikke ble skremt, men tvert i mot oppildnet av de
friske diskusjoner. Finn Magnussen på sin side lot uanfektet de unge politserende
medarbeidere drive med sitt. Med overbærenhet og stoisk ro sørget han for ”bussiness
as ususal”, det vil si at dens kliniske aktivitet fortsatte ufortrødent
Mere enn ungdomspsykiatere
Det er en gammel erfaring at det kan være en fordel både i sitt yrke og ellers i livet å
ha flere ben å stå på. Det var tilfellet også med Per Nyhus og Finn Magnussen.
Samtidig som de levet og åndet for Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri
hadde de også andre arenaer hvor de utfoldet sine evner og interesser. Konsskvensen
av deres mange eksterne gjøremål var nemlig ikke at det ble mindre oppmerksomhet
og enerigi til overs for instiusjonen. Tvert i mot kan man si at dette bidro til å bibeholde
og forsterke institusjonenes plass både i samfunnslivet og i det psykiatriske fagmiljø.
Per Nyhus andre arena var først og fremst innen sosialpolitikken. Han var med i
mange viktige komiteer og utredninger, Videre var han en flittig benyttet
foredragsholder og debattant. Han hadde en evne til å spissformulere sine
synspunkter på en utfordrende måte. Særlig hans engasjement i verdispørsmål virket
for noen provoserende og førte til at han pådro seg betegnelsen ”ny- moralist” Denne
22

etegnelse hadde hos mange en negativ biklang og ble gjerne oppfattet som en
”moralisering ovenfra”. Det er sant at Nyhus var engasjert i verdispørsmål, men det var
så visst ikke uttrykk for noen ”moralisering ovenfra”. Han hadde gjennom sin
profesjonelle og praktiske erfaring om ungdomsproblemer en større innsikt i hvor
skoen trykket enn de fleste og hans ideologiske grunnlag var tuftet på
arbeiderbevegelsens tradisjonelle verdier preget av solidaritet med de svake. Han
rakk også mer enn å være skribent og debattant. Da han ble statssekretær i Oddvar
Nordlis regjering viste han sin handlekraft ved å ta initiativ til å gjennomføre viktige
sosialpolitiske reformer. Det var derfor et stort savn både i faglige og sosialpolitiske
miljøer da han gikk bort så altfor tidlig 62 år gammel.
Finn Magnussen andre arena var innen norsk og internasjonal psykiatri. Han hadde
mange tillitsverv i Norsk Psykiatrisk forening hvor han var formann i to perioder og
ellers gjorde en stor innsats i mange av foreningens utvalg, ikke minst psykoterapi
utvalget. Hans omfattende kunskaper gjorde ham til en meget etterspurt
foredragsholder og møteleder. Han bidro videre til å forsterke det internasjonale
perspektiv i norsk psykiatri særlig ved sine posisjoner i International Federation of
Medical Psychotherapy. Han var den drivende kraft bak den store internasjonale
konferansen om psykoterapi i Oslo i 1973 hvor han trakk med seg et stort antall
norske kolleger i gjennomføringen. Da han senere ble generalsekretær og president i
den internajsonale forening var han en ledende person ved flere senere konferanser
blant annet i Paris, Rio de Janeiro og Lausanne.
På samme måte som Per Nyhus ved sitt sosialpoltiske engasjement gjorde at
institusjonen stadig stod i sentrum for offenlig interesse betydde Finn Magnussens
virksomhet på en bred farlig arena at Statens Senter for barne.og ungdomspsykiatri
hele tiden befant seg i en fruktbar strøm av internasjonale faglige impulser.
Epilog
Da jeg ble spurt om å være med i bedømmelseskomiteen for cand. med. Ellen
Kjellsbergs doktorgradsavhandling som var en etterundersøkelse av pasienter som
23

hadde vært innlagt på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i var jeg noe i tvil
om min habilitet fordi jeg følte at jeg var part i saken. Men etter nærmere overveielse
bestemte jeg meg likevel for å delta i dette ”gjensyn med fortiden”.
Avhandlingen er en kartlegging hvor mange av de tidligere innnlagte pasientene ved
Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri som senere i livet ble gjenfunnet i
kriminalitetsregisteret, dødsregisteret og trygderegisteret. Resultatet var dystert i den
forstand mange kunne gjennfinnes i disse registrene, noe som vitnet om mange
tragiske og dystre skjebner. Studien var dyktig og vel gjennomført og fortjente så
avgjort å bli forsvart for doktorgraden.
Men når det er sagt er det nødvendig å understreke at avhandlingen ikke må oppfattes
som noen evaluering av institusjonenes virksomhet – noe doktoranden selv var fullt
klar over. De dystre tallene var neppe overraskende for Finn Magnussen og hadde
heller ikke vært det for Per Nyhus om han hadde fått se dem. Det fremgår av den
nøkterne innstilling de begge la for dagen fra starten av. Det er klart dokumentert i de
utdrag som ble referert innledningsvis fra deres foredrag i november 1963 i Norsk
psykiatrisk forening Som en parallel fra den medisinske verden kan man si at dersom
man gjør en etterundersøkelse av pasienter behandlet for alvorlige infeksjoner, vil man
få dårligere resultater enn for om man bare hadde tatt for seg ”lettere forkjølelser”.
Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri tok mål av seg til å fremskaffe
kunnskap om årsaker og behandlingsmuligheter for de mest dårlige og hardest
belastede ungdommer. Visjonen var å oppsøke og trenge inn i problemene blant de
dårligste for å lære og forstå bedre og ikke for å få en ”god statistikk” i ettertid.
Erfaringene og den endelige evaluering fra denne omfattende innsats kan fortsatt
utforskes videre. Man vet for eksempel ikke hvor mange ungdommer som opplevde at
oppholdet førte til en kursendring i deres liv. Det var et hav av interessante
psykologiske prosesser som foregikk innenfor institusjonens rammer. Det skjedde
utallige interaksjoner, dialoger og samværsituasjoner hvor unge mennesker viste frem
”sine sår” om hva livet hadde gjort med dem, og hvor mange terapeuter av ulike
kategorier gjorde sitt ytterste for å reparere skadene.
For noen måneder siden gikk jeg gjennom noe etterlatt arkivmateriale fra Per Nyhus
sammen med Finn Magnussen og Cecilie Nyhus. Det var en ytterligere bekreftelse på
24

Per Nyhus allsidige faglige og sosialpolitiske virksomhet. I kjellerommet var det for
øvrig også samlet atskillige hyllemeter av arkivmateriale av ulik art. Jeg bladde blant
annet gjennom noen referater fra gruppemøter holdt om morgenen på en avdeling
hvor jeg arbeidet for over tretti år siden. Referatene var ført nøyaktig og detaljert
Lesningen frembragte atskillig personlig nostalgi, men i tillegg førte det til en ettertanke
som åpnet for et langt større perspektiv. Her ligger et materiale som viser hvordan
visjonene til Nyhus og Magnussen fra 1963 ble satt ut i livet. Det vitner om hvilken stor
innsats som ble nedlagt gjennom en hel generasjon for å forstå og hjelpe ungdom i
Norge som hadde fått en hard medfart av livets skyggesider. Her har et stort antall av
terapeuter av ulike kategorier etterlatt seg store mengder av taus kunnskap.
25