To pionerer i norsk ungdomspsykiatri

hadde vært innlagt på Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i var jeg noe i tvil
om min habilitet fordi jeg følte at jeg var part i saken. Men etter nærmere overveielse
bestemte jeg meg likevel for å delta i dette ”gjensyn med fortiden”.
Avhandlingen er en kartlegging hvor mange av de tidligere innnlagte pasientene ved
Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri som senere i livet ble gjenfunnet i
kriminalitetsregisteret, dødsregisteret og trygderegisteret. Resultatet var dystert i den
forstand mange kunne gjennfinnes i disse registrene, noe som vitnet om mange
tragiske og dystre skjebner. Studien var dyktig og vel gjennomført og fortjente så
avgjort å bli forsvart for doktorgraden.
Men når det er sagt er det nødvendig å understreke at avhandlingen ikke må oppfattes
som noen evaluering av institusjonenes virksomhet – noe doktoranden selv var fullt
klar over. De dystre tallene var neppe overraskende for Finn Magnussen og hadde
heller ikke vært det for Per Nyhus om han hadde fått se dem. Det fremgår av den
nøkterne innstilling de begge la for dagen fra starten av. Det er klart dokumentert i de
utdrag som ble referert innledningsvis fra deres foredrag i november 1963 i Norsk
psykiatrisk forening Som en parallel fra den medisinske verden kan man si at dersom
man gjør en etterundersøkelse av pasienter behandlet for alvorlige infeksjoner, vil man
få dårligere resultater enn for om man bare hadde tatt for seg ”lettere forkjølelser”.
Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri tok mål av seg til å fremskaffe
kunnskap om årsaker og behandlingsmuligheter for de mest dårlige og hardest
belastede ungdommer. Visjonen var å oppsøke og trenge inn i problemene blant de
dårligste for å lære og forstå bedre og ikke for å få en ”god statistikk” i ettertid.
Erfaringene og den endelige evaluering fra denne omfattende innsats kan fortsatt
utforskes videre. Man vet for eksempel ikke hvor mange ungdommer som opplevde at
oppholdet førte til en kursendring i deres liv. Det var et hav av interessante
psykologiske prosesser som foregikk innenfor institusjonens rammer. Det skjedde
utallige interaksjoner, dialoger og samværsituasjoner hvor unge mennesker viste frem
”sine sår” om hva livet hadde gjort med dem, og hvor mange terapeuter av ulike
kategorier gjorde sitt ytterste for å reparere skadene.
For noen måneder siden gikk jeg gjennom noe etterlatt arkivmateriale fra Per Nyhus
sammen med Finn Magnussen og Cecilie Nyhus. Det var en ytterligere bekreftelse på
24