To pionerer i norsk ungdomspsykiatri

Faglig bakgrunn
For å forstå det bidrag og den profil som Per Nyhus og Finn Magnussen kom til å gi
ungdomspsykiatrien er det nødvendig å minne om deres faglige bakgrunn. De hadde
begger markert seg i det norske psykiatriske miljø på en spesiell måte forut for de
begynte i sine stillinger ved Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri i mars
1963. Jeg hadde lagt merke til dem på møtene i Norsk psykiatrisk forening hvor jeg
gikk regelmessig for å høre på foredrag etter at jeg startet min spesialistutdannelse i
psykiatri i 1960.
Møtene i denne forening ble den gang avholdt i auditoriet på Universitetets Psykiatrisk
klinikk på Vinderen. Det var en tid da ”den gamle orden” hersket og hvor standens
autoritære struktur var godt synlig på foreningens møter. Professorene Langfelt og
Ødegård satt på første benkerad sammen med noen av de øvrige distingverte
overleger. På de neste rekker satt de som var midt i mellom og på de bakre rekker satt
assistent legene og kandidatene. For de sistnevnte var det forbundet med et visst
ubehag å komme for sent til møtene. Døren inn til auditoriet var nemlig helt foran og
da måtte man snike seg forbi granskende blikk fra første benk – et blikk som
signaliserte at unge leger burde ha lært seg punktlighet.
”Den gamle orden” hersket også i synet på hva psykiatri dreiet seg om. Det gjaldt å
kunne de diagnostiske kategorier som skapte orden i pasientenes store mangfoldighet
av symptomer. Gamle storheter som Kraepelin og Pinel burde omtales med
ærbødighet. Det fantes nok noen av medlemmene som satt inne med andre tanker,
som var interessert i psykoterapi og hadde lest Freud i det stille. De kunne nok også ta
ordet og komme med psykodynamiske betraktninger når ulike tilstander ble diskutert.
Men det skjedde alltid med en viss dannet forsiktighet. Så lenge innleggene holdt seg
innenfor slike rammer og ble fremført tilstrekkelig beskjedenhet truet det ikke den
gamle orden, hvor de gamle var eldst og at de yngre fortsatt hadde mye å lære.
3