To pionerer i norsk ungdomspsykiatri

Slik satte Shakespeare fingeren på de evige ungdomsproblemer med ringeakt for autoritet og
destruktiv selvhevdelse, noe som vi jo heller ikke i dag er helt ukjente med.
Men samtidig som han minner om hvordan kloke hoder tidligere har understreket
ungdomsproblemenes ”tidløse” karakter, så vender han denne erkjennelse raskt til en
utfordring som man må man gjøre noe med. Han fortsetter – typisk for sin aktivistiske
holdning til problemer generelt - med å peke på hvorfor ungdomsalderen er noe
samfunnet i høyeste grad bør bry seg med. Det er fordi at samfunnets videre utvikling
er avhengig av at den oppvoksende slekt tar opp i seg og viderefører samfunnets
normer og verdier. Hans fortsettelse er som følger:
”Samfunnet har alltid av gode grunner omfattet ungdommen med en sterk og levende, om enn
ikke alltid like positiv og konstruktiv interesse. Dets fortsatte eksistens er avhengig av at det til
enhver tid er et tistrekkelig antall ungdommer som tar opp i seg det vesentligste av dets
åndelige og materielle kultur arv og tilegner seg dets viktigste verdinormer, konvensjoner og
mer alminnelige målsettinger. Det er derfor at det fra tid til annen, når det meldes om
ungdommens herjinger og utskeielser, gjør seg gjeldende en tildels betydelig engstelse og
bekymring for at dette ikke skal lykkes.
De unge på sin side har behov for å hevde sin selvstendighet og uavhengighet og for å markere
sin individuelle egenart. Innenfor vår kulturkrets hvor verdien av personlig frihet og
selvstendig aktivitet til stadighet blir fremhevet, gjør disse behov seg sterkt gjeldende. Denne
«instrumental activism » er ingen doktrine om en passiv tilpasning til det eksisterende. Den
forutsetter tvert imot en aktiv tilpasning som krever selvstendig initiativ og innsats for å
forandre det bestående til det bedre.”
Han utdyper dette videre gjennom en faghistorisk redegjørelse av hvordan samfunnet
ved ulike tiltak frem til nå har forsøkt å gripe fatt i de psykiatriske og atferdsmessige
problemer ungdom har representert. Fremstillingen bærer preg av hans store
kunnskaper både om norske og internasjonale forhold.
Nyhus var alltid opptatt av at ungdom som befant seg i institusjon, ikke måtte bli isolert
fra resten av samfunnet. Derfor ivret han for at det skulle være åpne dører fra
institusjonen ut til verden og at det også skulle være åpne kanaler fra samfunnet inn i
institusjonen av konstruktive verdier og påvirkninger Der er ikke overraskende at han i
7