To pionerer i norsk ungdomspsykiatri

annet problem er at terapi i denne livsfase grenser opp mot det som skjer i den alminnelige
oppdragelse. Dersom det blir et sprik mellom det en terapeut signaliserer av holdninger og det
som de ansvarlige oppdragere står for, kan den unge bli betydelig forvirret. Det åpner opp for
atskillige manipuleringsforøk fra den unnges side. Dette dilemma kommer til syne på en
forsterket måte når man gir seg i kast med individuell psykoterapi hos ungdom som er innlagt i
en institusjon. Her er en viktig del av behandlingen miljøterapi som ikke minst omfatter både
grensesetting og omsorg. På mange måter er dette en slags re- oppdragelse av en person.
Dersom utagerende tenåringer er samlet i en institusjon blir den rette balansegang mellom
disse to ingredienser viktig. Faren og fristelsen for terapeuten til å innta bare en trøstende og
forstående rolle som operer uavhengig av miljøterapien og ikke tar belastningen ved å
identifisere seg med miljøterapiens grensesetting vil neppe være til noen hjelp. På dette punkt
levner Magnussen ingen tvil om sitt standpunkt. Det baserer seg ikke bare på teori, men bærer
tydelig preg av de erfaringer han har gjort de få måneder som er forløpet mellom institusjonen
åpnet sin virksomhet i mars 63 og til han holdt sitt foredrag i november samme år:
Likefullt vil man (terapeuten) langt på vei måtte identifisere seg med reglene. Forsøk på å
kjøpe seg tillit ved å gi konsesjoner, som i første omgang kan gi tilsynelatende tillit, er et farlig
spill, som lett fører til manipulering fra pasientens side. Det kan føre til forvirring i den
identifikasjonsprosess man tilstreber; det blir kanskje terapeuten som identifiserer seg med
pasienten mer enn omvendt. Pasienten kan oppleve det hele som falskt, og den videre
tilpassning til samfunnet vanskeliggjøres. Det vil kunne melde seg situasjoner der man synes
en tilpasning til samfunnet er urimelig. Terapeuten er jo ikke nødvendigvis identifisert med alle
sider ved det samfunn han lever i. Dette er vanskelig farvann og man bør være varsom med å
generalisere i, men det kan neppe være riktig å belaste en ustabil ungdom med sin egen
spesielle idéologi på dette punkt. Problemet med å distansere seg fra foreldrene er vanligvis
lettere, men teknisk iblant vanskelig. I en vedvarende terapiprosess vil det uvegerlig bli noe av
et hovedpunkt, at man makter å gjøre seg til noe annet enn den mor eller far pasienten kjenner.
Magnussen gir også et bilde av hvordan den gruppesitiuasjon som ble etablert i
avdelingene til enhver tid måtte følges med årvåkenhet. Både i de to
obsersvasjonsenhetene og på de to paviljongene var det til enhver tid 8 – 10 pasienter
som sammen men miljøarbeiderne utviklet en gruppedynamikk som kunne ha en
sterk innflytelse på pasientene. Dersom den kom ut av kontroll kunne den fort føre til
14