To pionerer i norsk ungdomspsykiatri

uheldige konsekvenser. På den annen side kunne nettopp innflytelsen fra gruppen
som helhet bidra til å øke kontaktevnen, lære å vise hensyn overfor andre og til å
artikulere ønsker og krav på en mer voksen måte. Her formulerer Magnussen seg som
følger:
Gruppesituasjonen i avdelingen er også verdt noen kommentarer. Den aggressive møter nye,
overraskende holdninger og blir kanskje nedstemt, den hemmende trekkes med i det aktive
tenåringslivet. Den tyranniserende , manipulerende eller bortskjemte, opplever at det ikke
nytter å manipulere, og på almannamøter, som vi kaller våre gruppemøter, blir både
motsetninger og likheter mellom de forskjellige hjulpet frem til formulering, og uenigheter
mellom personalet og pasienter stadig tatt opp. Dette er miljøbehandling, og en god del av det
skjer spontant mellom pasientene. I gruppesituasjoner sorterer ungdommen hverandre ut, vi
får ledere og kamp om lederplass, eller det blir kjernegrupper og outsidere. Alle de
gruppeprosesser vi kjenner fra voksne miljøer tydeligere og frem for alt raskere. Vi kan ha
forelskelsen om formiddagen og den skuffede kjærlighet om ettermiddagen. Vi møter sadistisk
erting som må dempes ned, men også rørende omsorg fra ellers nokså egosentriske tenåringer
overfor de åpenbart hemmede eller psykotisk hjelpeløse.
Etter å ha omtalt de tre psykoterapuetiske tilnærmingsmåter, individualterapi,
miljøterapi og gruppeterapi oppsummerer Magnussen sitt hovedsyn på de
diagnostiske og terpeutiske utfordringer overfor denne aldersgruppe på følgende
måte:
1. Modningsfaktoren, som setter så mange vanlige prognostiske holdepunkter ut av spillet, og
som også gjør det enda vanskeligere å stille indikasjoner for behandling og vurdere
resultater, enn ellers i psykiatrien.
2. Det større behov for grensesetting på grunn av den økte tendens til acting -out.
3. Behovet for avgrensning av arbeidsoppgaver overfor, men også samarbeide med de andre
sosiale systemer i samfunnet, spesielt skolesektoren.
Barnepsykiatri og generell psykiatri løper sammen i dette feltet som det er liten grunn til å
oppfatte som noen egen subspesialitet i formell forstand. Fra barnepsykiatrien tar vi med oss
visse arbeidsmåter blant annet evnen og viljen til å samarbeide med andre faggrupper, og
sansen for personlighetsformningens betydning, og fra den generelle psykiatri tar vi med oss en
faglig tradisjon som er god å ha når man skal gå opp grensene mot nabofelter i samfunnslivet;
dessuten det lange forløpsperspektivet og noen grad av nosologisk disiplin.
15