lof_1969.pdf

Norges Råfisklag måtte også denne driftsuken fortsette med regulering
av fisket. Juksafiskerne hadde forbud mot fiske torsdagen, mens snurre-
vadbåtene hadde fiskeforbud lørdagen. Linebåtene fikk forbud mot set-
ting av redskaper til over helgen fra Kjeøy til Henningsvær. Garnfiskerne
fikk totalforbud mot setting av garn til over helgen i hele Lofotens opp-
synsdistrikt. Denne regulering virket slik at mottaket av fangstene kunne
avvikles uten større komplikasjoner.
Ved driftsukens slutt var 73 nye båter med en besetning på 267 mann
kommet med i fisket, og deltakelsen var dermed kommet opp i 1 615
båter med 5 041 mann. Dette var 469 fiskefartøyer og 1 193 fiskere færre
enn til samme tid i 1968.
Det oppfiskede ukekvantum ble 4 573 tonn skrei, og totalpartiet var
dermed kommet opp i 21 806 tonn. Dette var 3 263 tonn mindre enn
fjorårets parti på samme tid.
8. drijtsuke, 16.-22. mars.
Vær- og driftsforholdene var forholdsvis gode i driftsuken som endte
22. mars. Når en ser bort fra reguleringene av fisket som Norges Råfisklag
fortsatt gjennomførte, var det full utror alle driftsdager, unntatt juksa
som hadde en delvis landliggedag.
Registreringene viste fortsatt de største og beste forekomster av skrei i
området fra Henningsværstraumen og østover til Raftsund-Kjeøyfeltene.
Det var der et jevnt godt fiske på samtlige brukstyper. Garnfangstene
var således oppe i 7 600 kg, med gjennomsnittsfangster på 3 000 kg for
enkelte fiskevær. Både line- og snurrevadfiskerne hadde gode fangstfor-
hold, og toppfangstene lå på henholdsvis 3 000 og 6 000 kg med riktig
pene gjennomsnittsfangster.
Regulering av fisket og dirigering av fangstene måtte fortsette. De
enkelte bruksklasser fikk i tur og orden innskrenkning av fisket, enten
ved å ligge i land en dag i uken eller ved forbud mot setting av redskaper
til over helgen. Det sa seg selv at med slike store fangster var det ikke
mulig å finne full avsetning i Øst-Lofoten. En betydelig del av det iland-
brakte ukeparti måtte derfor omsettes i Vest-Lofoten, Værøy og Røst.
Daglig ble således de store fiskebåtene dirigert til fiskevær i Vest-Lofoten,
mens føringsfartøy avviklet tilførselen til Værøy og Røst. En del store båter
omsatte dessuten sin fangst til mottakere utenfor Lofotens oppsyns-
distrikt.
I Risvær og Rinøy-Kjeøyområdet, hvor vanskene med omsetningen
var mest prekære og hvor det gjennomgående var små båter som driftet,
tilvirket fiskerne sin fangst selv i den utstrekning de hadde anledning til
det.
Det var en alminnelig oppfatning blant fiskerne at gytingen ikke var