Last ned i fulltekst - SIFO
Last ned i fulltekst - SIFO
Last ned i fulltekst - SIFO
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Annechen Bugge<br />
Paper levert ved forskerutdanningen ved universitetet i Oslo, 1998<br />
Vitenskapsteorikurs ved SV-fakultetet våren 1998:<br />
«Subjektive meningsstrukturer og vitenskapelige tolkninger»<br />
Levert av Annechen Bahr Bugge, dr.polit.-student ved Institutt for sosiologi og<br />
samfunnsgeografi (NTNU), Senter for bygdeforskning, Statens institutt for forbruks-<br />
forskning; p.b. 173, 1324 Lysaker, tel. 67 59 98 34. Veiledere: Reidar Almås, SFB og<br />
Margareta Wandel, <strong>SIFO</strong>. Innlevering: 15. august 1998<br />
Innledning<br />
I dette essayet vil jeg drøfte temaer som kan knyttes til disiplinen kunnskapssosiologi. Det er<br />
ulike oppfatninger om hva denne formen for sosiologi bør beskjeftige seg med. Jeg har valgt<br />
å ta utgangspunkt i den østerrisk-amerikanske sosiologen Alfred Schütz (1899-1959) sin<br />
generelle og systematiske gjennomgang av ulike kunnskapsformer i et samfunn og deres<br />
betydning. Han betegnet seg selv som en vitenskapsmann som forsket på hverdagslivets<br />
sosiologi. Denne hverdagssosiologien kan imidlertid også betegnes som en original<br />
kunnskapssosiologi (Schütz 1975).<br />
Schütz regnes som grunnleggeren av fenomenologisk sosiologi. Denne retningen blir gjerne<br />
oppfattet som en kritikk av positivistisk sosiologi. Schütz var blant annet helt sentral i<br />
mellomkrigstidens debatt om "Naturwissensscaften" og "Geisteswissensscaften" ("The<br />
Vienna Circle") og disses metoder. Han understreket særlig eksistensen av de forskjellige<br />
forutsetningene for naturvitenskapen og de vitenskapene som beskjeftiger seg med individer<br />
og samfunn. Hans mål ble å bygge opp den filosofiske grunnen for disse aspektene. Han<br />
mente det virkelige problem, som var spesielt for samfunnsvitenskapen, var det å utvikle<br />
1
metodologiske fremgangsmåter for å oppnå objektiv og verifiserbar viten om en subjektiv<br />
meningsstruktur. Et annet viktig poeng hos Schütz var at samfunnsforskeren måtte bygge<br />
sine konstruksjoner på de tolkninger som ble dannet at mennesker i hverdagslivet. Det var<br />
Max Weber som opprinnelig introduserte begrepet verstehen for sosiologien. Med dette<br />
begrepet ønsket han å poengtere at et viktig anliggende for sosiologien var å forstå hvilken<br />
mening (motiv) aktørene selv legger i sine handlinger. Weber problematiserte imidlertid ikke<br />
om aktørens forståelse atskiller seg fra sosiologens. Dette ble et viktig anliggende for Schütz.<br />
I hele sitt arbeide konsentrerte Schütz seg om strukturen i hverdagens commonsense-verden.<br />
På bakgrunn av disse arbeidene kom han også med en kritikk av den tradisjonelle<br />
kunnskapssosiologien, som han betegnet som en "feilbenevnt disiplin" (Schütz 1975). Hans<br />
to studenter Peter Berger og Thomas Luckmann (1996) videreførte på mange måter denne<br />
«omdefineringen» av kunnskapssosiologien. Etter deres oppfatning må kunnskaps-<br />
sosiologien være opptatt av «alt som er kunnskap i et samfunn», og ikke bare den<br />
vitenskapelige kunnskap. I likhet med Schütz mente de at det er av særlig betydning at<br />
kunnskapssosiologien fokuserer på menneskenes hverdagskunnskap. Det er bare en<br />
begrenset gruppe i samfunnet som bidrar til konstruksjonen av det vitenskapelige<br />
verdensbilde, mens alle på en eller annen måte har del i dets kunnskap. Det er hverdagslivets<br />
commonsense-kunnskap som skaper de betydningsstrukturer som ethvert samfunn bygger<br />
på. Deres analyser bygger for en stor del på Schütz sine arbeider 1<br />
, og de nevner spesielt den<br />
betydningen han har hatt for deres kunnskapssosiologiske syn.<br />
Schütz sine arbeider har hatt en relativt liten innflytelse på moderne sosiologi, og det er<br />
særlig takket være hans arvtakere Berger og Luckmann at hans teorier i det hele tatt har blitt<br />
kjent (Ritzer 1992). På bakgrunn av de siste tiårenes tilbakegang for den positivistiske<br />
retningen innenfor sosiologien har man imidlertid sett en forskyvning mot filosofiske<br />
tenkemåter<br />
virkelighetskonstruksjon 2<br />
blant annet i form av fenomenologiske beskrivelser av bevisstheten og sosial<br />
(Kvale 1997). Hvis det er slik at sosiologien først og fremst skal<br />
1 De forsøkte imidlertid å utvide det fenomenologiske perspektivet ved å integrere flere teoretikere (bl.a. Freud,<br />
Weber, Marx, Durkheim, Mead). Det er imidlertid delte meninger om hvorvidt deres forsøk på syntese har<br />
lyktes (Ritzer 1992).<br />
2 Den franske fenomenologen Merleau-Ponty (1994) blir ofte sett på som en av forløperne til postmoderne<br />
tenkning. Hans budskap er nettopp at kunnskap eksisterer i forholdet mellom aktørene og verden. I henhold til<br />
Merleau-Ponty var det viktig å beskrive aktørenes virkelighetskonstruksjoner så presist og fullstendig som<br />
mulig. Han vektla nettopp livsverdenens forrang; "all min kunnskap om verden, til og med den vitenskapelige,<br />
2
eskjeftige seg med subjektive meningsstrukturer er det (som Schütz, Berger og Luckmann<br />
påpekte) relevant å stille spørsmålet om hvordan det er mulig å fatte subjektive meninger<br />
vitenskapelig. I det følgende vil jeg forsøke å besvare dette ved hjelp av en redegjørelsen av<br />
fenomenologisk teori og metode. Denne tradisjonen blir gjerne knyttet til det såkalte<br />
"sosiale-definisjonsparadigme" og betegnelser som "fortolkende sosiologi", "hverdagslivets<br />
sosiologi" og "sosial konstruktivisme". Jeg vil også forsøke å vise hvordan dette har vært et<br />
spenningsfelt innenfor sosiologien - et felt som skjuler mange viktige vitenskapsteoretiske<br />
spørsmål.<br />
Den fenomenologisk sosiologiens historiske og filosofiske røtter<br />
Schütz var først og fremst inspirert av den europeiske fenomenologi, og dets representant<br />
Edmund Husserl (1859-1938). Husserl var slått av hvordan vitenskapen i stigende grad var<br />
blitt abstrakt, og han savnet en gjengivelse av virkeligheten slik den kom til syne for<br />
hverdagsmennesket. Han mente at den umiddelbare anskuelse hadde noe innlysende<br />
( evident ) ved seg, og dette ville han sette som forbilde for all sannhet (Østerberg 1982,<br />
Lübcke 1988). Østerberg definerer fenomenologi slik: ( ) en tankeretning som vil erstatte<br />
en formidlet kunnskap med en umiddelbar viten om det som gir seg til kjenne eller kommer<br />
til syne, dvs., med en anskuelse av fenomenene (op.cit.:43).<br />
Det er først i Husserls senere arbeider, Die Krisis der europäischen Wissenschaften und die<br />
transzendentale Phänomenologie (1936), at han kommer med en systematisk analyse av det<br />
viktige «livsverdensbegrepet» (før-vitenskapelig erkjennelsesverden) (Zahavi 1997). Dette<br />
begrepet har fått stor innflytelse på kultur- og samfunnsvitenskapen - også utenfor den<br />
fenomenologiske tradisjonen (Nørager 1985). Noen hevder at dette har ført til at begrepet har<br />
utviklet seg til å bli et innholdstomt motebegrep ("ubegrep") (Luckmann 1990).Vi kommer<br />
likevel ikke utenom at "oppdagelsen" av begrepet førte til en ny vitenskapsfilosofisk epoke<br />
(op.cit.).<br />
Husserl tar med livsverdensbegrepet utgangspunkt i enhvers umiddelbare opplevelser av<br />
verden, fremfor å beskrive den tenkende bevissthets (subjektets) møte med en gjenstand<br />
har jeg fått fra mitt eget særegne ståsted" (Kvale 1996:58). I det postmoderne perspektivet er nettopp sosiale<br />
fakta sosiale konstruksjoner som oppstår i speisifikt valgte teknologiske perspektiver på den sosiale verden.<br />
3
(objekt). Vi er omgitt av en verden som ikke er en sum av abstrakte emner (objekter), ingen<br />
verden av ting , men en verden av verdier og goder (Østerberg 1982).<br />
Livsverdensbegrepet er flertydig, og det er ikke lett å si eksakt hva begrepet faktisk skal<br />
dekke over. Helt overordnet kan det imidlertid skjelnes mellom et ontologisk og et<br />
transcendentalt livsverdensbegrep. Det ontologiske betegner den verden vi i dagliglivet tar<br />
for gitt, som vi er fortrolig med, og som vi ikke stiller spørsmål ved. Visse steder modifiserer<br />
Husserl denne beskrivelsen ved å vise hvordan livsverden også kan adoptere vitenskapelige<br />
teorier. Vitenskapen er fundert på livsverden, og den synker etterhvert <strong>ned</strong> i den grunn den<br />
står på: «Vi benytter til stadighed hjælpemidler hvis anvendelse er videnskabelig motiveret,<br />
f.eks. vitamin-piller eller sol-olie (Zahavi 1997:144). Livsverdensbegrepet er altså ikke<br />
statisk, men har en tilblivelseshistorie, og det er under stadig utvikling. Når det gjelder det<br />
transcendentale livsverdensbegrepet dreier dette seg om det intersubjektive verdens-<br />
bevissthetsliv . I følge Husserl er vår erfaring av intersubjektiv karakter, den er ikke bare for<br />
meg, men i prinsippet for enhver. Jeg erfarer altså gjenstander, begivenheter og handlinger<br />
som offentlige og ikke som private. Husserl mente altså at det fantes en universell<br />
vesensstruktur som gjaldt for enhver mulig livsverden, og det er nettopp denne universalitet<br />
som muliggjør transhistorisk og interkulturell forståelse (Zahavi 1997).<br />
Husserls grunnleggende intensjon med sin livsverdensanalyse var å oppnå en sannhets-<br />
filosofisk erkjennelse. Sannhet blir av Husserl definert som den fulle overensstemmelse<br />
mellom det mente og det gitte (Lübcke 1988). Zahavi (1997) argumenterer for at Husserl må<br />
forståes som en filosof som forfekter en koherensteori 3 for sannhet. Det koherensteoretiske<br />
sannhetskriteriet handler om utsagnets konsistens og indre logikk, og man fjerner seg fra<br />
troen på kunnskap som en avspeiling av virkeligheten (korrespondanseteori for sannhet)<br />
(Kvale 1997).<br />
Den ovennevnte boktittelen; Die Krisis<br />
4<br />
antyder at det eksisterer en krise i europeisk<br />
vitenskap. Hva slags krise er det Husserl tar utgangspunkt i, og som han altså hevder at den<br />
europeiske vitenskap har havnet i? Paradoksalt nok dreier dette seg om den suksessen som<br />
3 Koherensteorien for sannhet (lat. co-; med, og haere; henge fast) er en såkalt sammenhengs-teori. Man kan i<br />
denne teorien snakke om grader av sannhet, alt etter om teorien (mengden av sammenhengende utsagn) er mer<br />
eller mindre i nærheten av det altomfattende systemet av sanne utsagn. En vanlig kritikk av denne teorien er at<br />
den ikke kan redegjøre for hva som menes med «sammenheng» (Lübcke 1988).
de positivistiske vitenskapene og det objektivistiske vitenskapsparadigme har hatt. Det er<br />
kun de avanserte og tekniske problemene som undersøkes, mens grunnlagsproblemene har<br />
kommet i bakgrunnen. Det vil si at vitenskapen har blitt helt fremmedgjort i forhold til<br />
spørsmål om hva sannhet, kunnskap, virkelighet og et godt og meningsfullt liv egentlig er.<br />
Det er på bakgrunn av dette at Husserl mener vitenskapen har glemt sitt grunnlag og sin<br />
opprinnelse, og for derved å ha spilt falitt, både etisk og filosofisk. Det er en naiv myte i<br />
Vestens filosofi og vitenskap at det skulle være mulig å nå frem til en objektiv sannhet om<br />
virkeligheten. Da har man «glemt» at all objektivitet er fundert i det erfarende subjekt og<br />
dets konsentrisk oppbygde livsverden. Husserl hevder at ethvert velfundert teoretisk utsagn<br />
nettopp må støtte seg til erfaringen, også de vitenskapelig abstraherende erfaringer.<br />
Erfaringen av seg selv i denne verden er en forutsetning for alle andre erfaringer. Det er altså<br />
snakk om en feilslutning når man konkluderer med at; det kun er den vitenskapelige<br />
beskrivelse, som fanger inn den virkelige virkelighet. Selv den mest eksakte og abstrakte<br />
vitenskap forutsetter en anskuelse. Dette gjelder, i følge Husserl, også de mest forfi<strong>ned</strong>e<br />
målinger; når der skal ses i mikroskopet, når måleinstrumenterne skal aflæses, når<br />
resultaterne skal fortolkes, sammenlignes og diskuteres med andre forskere<br />
5<br />
(Zahavi<br />
1997:143). Den vitenskapelige virkelighet er altså ikke den opprinnelige virkelighet, men et<br />
resultat av en etterfølgende og fundert idealisering.<br />
Husserl ønsket å overvinne vitenskapens krise via en kritikk av den fremherskende<br />
objektivismen. Særlig viktig var det å kunne avklare forholdet mellom den vitenskapelige<br />
teori og den før-vitenskapelige praktiske orienterte erfaring. Mens livssverden er en verden<br />
av situerende, relative sannheter, søker vitenskapen å realisere et ideal om en streng og<br />
objektiv erkjennelse. Det er da særlig naturvitenskapens streben etter en subjektsuavhengig<br />
erkjennelse Husserl har i tankene. Det er viktig å understreke at han ikke oppfattet den<br />
naturvitenskapelige utforskningen av virkeligheten som falsk eller overflødig, men stilte seg<br />
kritisk til gyldigheten av den objektivistiske selvforståelsen som mye av den moderne<br />
vitenskapen er underlagt. Det dreier seg altså om et oppgjør med elementer i dens egen<br />
selvforståelse (Zahavi 1997).<br />
Husserl kunngjorde et såkalt paradigmeskifte med innføringen av begrepet livsverden<br />
(Luckmann 1990). Alfred Schütz grep fatt i Husserls idé og videreførte denne teorien om en<br />
felleskonstruert virkelighet, utviklet som en form for kunnskapssosiologi.
Den fenomenologiske sosiologi<br />
Alfred Schütz brukte altså den fenomenologiske filosofien som en klargjøring av<br />
sosiologiens analyse og objekt. For Schütz ble det stadig klarere at transcendental-<br />
fenomenologien med sin reduksjonsmetode og de eidetiske 4<br />
6<br />
variasjonene kunne klargjøre<br />
hvordan meningsstrukturene i livsverdenen hadde oppstått. Den kunne imidlertid ikke gjøre<br />
rede for hvordan de aktuelle eksistensstrukturene hos livsverden var og er. Disse strukturene<br />
frembringes i den sosiale samhandlingen. Slik Schütz ser det er handlingen altså<br />
"basiselementet" i livsverden. Dette synet blir gjerne omtalt som den schützianske vending<br />
(Luckmann 1990). I sitt arbeide med å forme en fenomenologisk sosiologi forsøkte Schütz å<br />
integrere Husserls filosofi med weberiansk teori. Han var særlig tiltrukket av Max Webers<br />
(1864-1920) arbeider om sosial handling og idealtyper. Han var også påvirket av den<br />
filosofisk pregede sosialpsykologien som G.H. Mead (1863-1931) representerte og William<br />
James 5<br />
sine perspektiver (Schütz 1975).<br />
Schütz var opptatt av hvordan forskjellige objekter viser seg for bevisstheten som<br />
bestanddeler av forskjellige virkelighetssfærer. Slik han ser det skaper de ulike objektene<br />
helt forskjellige spenninger i bevisstheten, og vi forholder oss til dem på vidt forskjellige<br />
måter. Av den bestemte bevissthetsspenningen følger også en bestemt epoché ( å sette i<br />
parentes ) 6<br />
, en overordnet spontanitetsform, en bestemt form for selvopplevelse, en bestemt<br />
form for sosialitet og et bestemt tidsperspektiv. Det eksisterer altså mangfoldige<br />
virkeligheter. Når vi beveger oss fra den ene virkelighet til den annen, opplever vi<br />
overgangen som et sjokk (Schütz refererer i denne sammenheng til Kierkegaards begrep om<br />
spring ). Det vil si en radikal endring i vår bevissthetsspenning som bunner i en annen<br />
attention à la vie (Schütz 1975). De forskjellige meningsprovinsene har alle en spesifikk<br />
kognitiv stil. Blant meningsprovinsene er det særlig hverdagsverdenen som fremheves;<br />
denne verden er den mest sanne virkelighet; the world of working in daily life is the<br />
archetype of our experience of reality<br />
(Schütz 1975:12). Så lenge våre opplevelser av<br />
4 Eidetike vil si en vitenskap om forestillinger (Lübcke 1988).<br />
5 William James (1842-1910) var en amerikansk psykolog og filosofiprofessor ved Harvard University. Hans<br />
hovedtema var en videreutvikling av C. S. Peirces pragmatisme, og dette utgjør hans kunnskapsteoretiske<br />
posisjon. Peirces blir gjerne ansett som en av USAs viktigste vitenskapsfilosofer (Lübcke 1988).<br />
6 Dette begrepet henter Schütz fra Husserl. Det karakteristiske ved den transcendentale reduksjon er at, vi i<br />
motsetning til naturvitenskapsmannen, bortser fra hele naturen, vi benekter ikke at den er der, men vi setter den<br />
i parentes, likesom vi under den eidetiske reduksjon setter alt "uvesentlig" i parentes (Føllesdal 1993).
verden, både de gyldige og de ugyldige, tilhører den bestemte kognitive stilen som tilhører<br />
hverdagsverdenen, kan vi altså betrakte denne meningsprovins som virkelig Den sosiale<br />
verden har altså en særlig mening og relevansstruktur for de menneskene som lever, tenker<br />
og handler i den.<br />
I likhet med Husserl har heller ikke Schütz et entydig (livs-)verdensbegrep. Han tar<br />
utgangspunkt i filosofen W. James sitt sub-universum-begrep ; each world whilst it is<br />
attended to is real in its own fashion; only the reality lapses with the attention<br />
7<br />
(Schütz<br />
1975:11). Schütz erstatter dette med begrepet provinser av mening . Han snakker altså om<br />
meningsprovinser fremfor underuniverser. Det er våre opplevelser av mening 7<br />
og ikke den<br />
ontologiske struktur, som konstituerer virkeligheten. Han gir en omfattende fremstilling av<br />
de forskjellige meningsprovinsene som til sammen utgjør vår livsverden<br />
kunnskaper<br />
forskjellig slags<br />
fra vitenskap til oppskrifter til sunn fornuft (Østerberg 1997). Hvordan er så<br />
den kognitive stil som kjennetegner henholdsvis de hverdagslige og vitenskapelige<br />
kunnskapsformene?<br />
Dagliglivets verdens virkelighet<br />
I dagliglivet har et mennesket som lever naivt kunnskapen om den sosiale og naturens<br />
verden automatisk for hånden. All tolkning av hverdagslivet er basert på et lager av tidligere<br />
opplevelser i form av det Schütz kaller «den forhåndenværende viten». I hverdagslivet<br />
orienterer vi oss ut fra vår «biografiske situasjon» («vårt liv»). Hverdagens virkelighet er<br />
organisert omkring min kropps «her» ( hic ) og min tilstedeværelse «nå». Dette «her» og<br />
«nå» er sentrum for min oppmerksomhet overfor hverdagens virkelighet. Nærmest meg er<br />
den hverdagssone som er tilgjengelig for min kroppslige manipulasjon.<br />
Det som kjennetegner hverdagskunnskapen er at den er naturlig, stabil og forhåndsgitt, og på<br />
mange måter den vitenskapelige kunnskapens motsats. Det er den rutinemessige kunnskapen<br />
vi er fortrolige med i dagliglivet. Vitenskap har i det hele tatt et nokså begrenset omfang i<br />
vårt hverdagslige liv; vi er bare delvis interessert og delvis klar over bakgrunnen for vår<br />
kunnskap om forskjellige livsområder (Schütz 1975). Vi er fornøyde fordi vi ikke blir syke<br />
av maten vi spiser, men spør ikke om hvordan eller hvorfor vi ikke blir det. Vi kjøper mat
uten å vite hvordan den er produsert, og vi tar det for gitt at vi får kjøpt mat i morgen. Slike<br />
oppfatninger er en del av hverdagslivets logikk. Uttrykkene er gyldige selv om de ikke er frie<br />
for motsetninger. Det er nok sammenheng, klarhet og konsistens til å forstå og bli forstått.<br />
Vår hverdagskunnskap er gitt til oss i kulturelle og historiske former, som vi oppfatter som<br />
universelt gyldige, men vi oversetter og fortolker dem på bakgrunn av erfaringene i vårt eget<br />
liv. Denne formen for kunnskap omfatter mange forskjellige former for viten; tydelige og<br />
presise erfaringer er sammenblandet med vage fragmenter. Antagelser og fordommer krysser<br />
veldokumenterte kjensgjerninger, motiver, midler og mål såvel som årsaker og virkninger<br />
spennes sammen uten klar forståelse av deres virkelige forbindelser. I hverdagskunnskapens<br />
repertoar er det alle steder huller, utelatelser og avbrytelser. Den organiseres tilsynelatende<br />
gjennom vaner, regler og prinsipper, som vi regelmessig anvender med hell. Våre vaners<br />
opprinnelse er imidlertid nesten hinsides vår kontroll; de regler vi anvender, er<br />
tommelfingerregler, og deres gyldighet er aldri blitt verifisert. De prinsipper som vi går ut fra<br />
er delvis overtatt ukritisk fra våre sosialiseringsagenter fra tilfeldige, bestemte situasjoner i<br />
vårt eller andres liv. Det er ikke foretatt noen videre undersøkelser av disse<br />
tommelfingerreglenes konsistens. Det finnes altså ingen garantier for påliteligheten av alle<br />
disse antakelsene som styrer oss i vårt dagligliv. På den annen side er nettopp slike<br />
tommelfingerregler tilstrekkelige for mestringen av vårt dagligliv. Ettersom vi normalt ikke<br />
må reflektere for å tilfredsstille øyeblikkets krav. Vår primære oppgave er å «mestre», og<br />
ikke en «søken etter visshet». Vi er tilfredse hvis vi har en rimelig sjanse for å virkeliggjøre<br />
våre formål, og det tror vi at vi har så lenge vi benytter vaner, regler og prinsipper som<br />
tidligere har stått sin prøve, og som stadig står sin prøve. Vår hverdagskunnskap er altså ikke<br />
uten hypoteser, induksjoner og prediksjoner. De har imidlertid alle karakteren av å være<br />
tilnærmelsesvise og typiske (typifiseringer). Hverdagens kunnskapsideal er sannsynlighet, og<br />
ikke visshet. Vi sier ikke at våre prediksjoner har gått i oppfyllelse eller er blitt tilbakevist,<br />
eller at vår hypotese har stått sin prøve, men at vårt håp eller vår frykt for noe ikke var<br />
«velbegrunnet».<br />
De fleste av våre daglige rutiner har, i følge Schütz, mange likheter med hvordan kokeboken<br />
formidler oppskrifter. Våre rutiner følger «oppskrifter» som er avledet fra kulturelle vaner<br />
7 Husserl henter idéer fra semantikken (meningsteori) i sin teori om intensjonalitet. Han innførte blant annet en<br />
tredeling mellom en akt, dens mening (noéma) og dens gjenstand (Føllesdal 1993).<br />
8
og erfaringer. Oppskriftskunnskap er noe vi tilegner oss gjennom hele vårt liv. Kokebokens<br />
retningslinjer er alt vi har bruk for å lage en eplekake eller å klare livets rutinesaker. Når vi<br />
spiser kaken spør vi ikke om denne oppskriften var den mest hensiktsmessige sett fra et<br />
ernæringsmessig synspunkt, den raskeste eller den mest økonomiske; «vi spiser den og nyter<br />
den!». De fleste av våre daglige aktiviteter fra vi står opp til vi går til sengs er av den slags.<br />
De utføres ved å følge oppskrifter, som er redusert til automatiske vaner eller uanfektede<br />
banaliteter. Regelmessighet og sosialisering er viktige stikkord. Ethvert medlem som er født<br />
eller oppdratt i den bestemte gruppen ( inngruppen ), aksepterer kulturmønsterets ferdige<br />
standardiserte skjemaer ( oppskrifter ). Den kunnskap som knyttes til et bestemt<br />
kulturmønster (vaner, etiketter, moter, språk, redskaper, symboler, forventninger, normer,<br />
lover, sosiale institusjoner osv.) bærer sin evidens i seg selv. Disse pålitelige<br />
tolkningsoppskriftene av den sosiale verden hjelper hverdagsmennesket slik at de kan<br />
orientere seg i sitt naturlige og sosio-kulturelle miljø, samt å finne seg til rette i det (Schütz<br />
1975).<br />
Den vitenskapelige verdenens virkelighet<br />
Vitenskapelig teoretisering er ikke ledet av slike praktiske formål som kjennetegner<br />
hverdagslivets verden. Den sikter ikke mot å beherske verden, men mot å iaktta og om mulig<br />
forstå den. Mange vil nok her innvende at beherskelse av verden nettopp er vitenskapens<br />
endelige mål; legevitenskapens bekjempelse av sykdom, rettsvitenskapens utøvelse av<br />
kontroll osv. I følge Schütz er selvfølgelig ønsket om å forbedre verden ett av menneskets<br />
sterkeste motiver til å beskjeftige seg med vitenskap, men hverken slike motiver eller<br />
anvendelsen av vitenskapens resultater til verdslige formål, er elementer i den vitenskapelige<br />
teoretiseringsprosess. Schütz sitt hovedproblem er å finne ut av hvorledes det blir mulig at<br />
alles livsverden kan gjøres til gjenstand for teoretiske betraktninger.<br />
Innenfor samfunnsvitenskapen vil man neppe være uenig om at dens gjenstand er<br />
menneskelig atferd, dens former, dens organisasjon og dens produkter. Det vil imidlertid<br />
være forskjellige meninger om hvorvidt denne atferden skal undersøkes på samme måte som<br />
naturvitenskapsmannen studerer sine gjenstander, eller om samfunnsviterens mål heller er å<br />
forklare den sosiale virkeligheten slik den oppleves av menneskene som lever sitt<br />
hverdagsliv i den sosiale verden. Schütz argumenterer for at en samfunnsvitenskapelig<br />
analyse som ønsker å fatte den sosiale virkeligheten, med nødvendighet, må referere til det<br />
9
subjektive synspunkt, nemlig fortolkningen av handlingen og dens omgivelser ut fra aktøren.<br />
Dette er et allment prinsipp; kravet om subjektiv tolkning. Ved første øyekast kan dette<br />
utsagnet se ut til å være motstridende med de mest avanserte samfunnsvitenskapelige<br />
metoder. Når man ser på samfunnsforskningen i sin helhet vil det være urimelig å benekte at<br />
det abstrakte begrepsskjemaet kan anvendes med hell når det gjelder en rekke (samfunns-)<br />
vitenskapelige problemstillinger. Statistikk har for eksempel vært gunstig når det gjelder<br />
innsamling av opplysninger om gruppers atferd. Schütz (1975) mener likevel at det er<br />
nødvendig å gå tilbake til det sosiale handlingsskjema og den individuelle aktør for å få tak i<br />
de subjektive elementene. Ved nærmere undersøkelser avsløres det nemlig at det abstrakte<br />
begrepsskjema som oftest vil være en slags intellektuell stenografi. Med dette mener han at<br />
de abstrakte begrepsskjemaene både tar de menneskelige handlinger og tilgrunnliggende<br />
subjektive elementer for gitt og gjerne anser dem som irrelevante i forhold til det<br />
foreliggende vitenskapelige problem.<br />
Korrekt forstått betyr kravet om subjektiv tolkning at vi alltid kan (og til visse formål skal)<br />
henvise til subjektive aktørers egne tolkninger. Det vil si at: «forskeren må spørge om,<br />
hvilken type individuel bevidsthed, der kan konstrueres, og hvilken type tanker, der kan<br />
tilægges den for at forklare den pågældende kendsgerning som et resultat af dens aktivitet i<br />
en forståelig relasjon» (Schütz 1975:126). Dette kravet finner sin komplettering i et uttrykk<br />
Schütz låner fra Max Weber; «krav om tilstrekkelighet». Det kan formuleres slik: «Ethvert<br />
udtryk, der anvendes i et videnskabelig system, der henviser til menneskelig handling, skal<br />
være således konstruert, at en menneskelig akt, udført i livsverdenen af en individuel aktør<br />
på den måde, der er angivet af den typiske konstruktion, er fornuftigt og forståeligt for<br />
aktøren selv, såvel som for hans medmennesker» (op.cit.:127). I følge Schütz kan disse<br />
kravene ( relevansprinsippet») anvendes på ethvert samfunnsvitenskapelig nivå.<br />
Schütz mente at objektivitetsproblemet var samfunnsforskningens hovedproblem. Dette kan<br />
imidlertid løses ved noen få og enkle overveielser. Først må vi ta hensyn til at alle<br />
vitenskaper må konstruere deres egne tankegjenstander som erstatter hverdagstenkningen.<br />
Dette gjøres ved å konstruere en modell av den sosiale verden som ikke refererer til unike<br />
begivenheter og hendelser, men til typifiserende begivenheter og hendelser. Den særlige<br />
struktur ved samfunnsvitenskapens konstruksjoner, er altså at de vitenskapelige<br />
konstruksjonene skal erstatte de hverdagslige konstruksjonene. Forskjellen mellom<br />
10
samfunnsvitenskap og naturvitenskap blir på bakgrunn av dette synet helt åpenbar:<br />
kendsgerninger, data og begivenheder, som naturvidenskabsmanden må beskæftige sig med,<br />
er blot kendsgerninger, data og begivenheder i hans observationsfelt, men det felt «betyder»<br />
intet som helst for molekylerne, atomerne og elektronerne deri» (Schütz 1975:22). Den<br />
sosiale verden er derimot ikke strukturløs i sitt vesen, men den har en særlig mening og<br />
relevansstruktur for de mennesker som lever, tenker og handler i den. Hverdagsmennesket<br />
har en rekke hverdagslige konstruksjoner om dagliglivets virkelighet, og samfunnsforskeren<br />
må av den grunn henvise til og bygge sin forskning på de tankegjenstander som er konstruert<br />
gjennom hverdagstenkningen.<br />
Samfunnsvitenskapen anvender altså konstruksjoner av konstruksjoner. Disse<br />
konstruksjonene er skapt av aktørene på den sosiale scene, og det er denne atferden<br />
forskeren observerer og søker å forklare i overensstemmelse med sin vitenskaps<br />
prosedyreregler ( vitenskapelig metode ). Forskeren velger ut gjenstanden for sin<br />
utforskning gjennom en formulering av det foreliggende problem. Avgrensningen av<br />
området vil deretter styre undersøkelsen. Den bestemmer først og fremst hva som hører til og<br />
ikke hører til problemet ( demarkasjonslinjen ). Det vil si at det er elementer av forskerens<br />
viten som han/hun tar for gitt fordi de er irrelevante for hans/hennes problem. Formuleringen<br />
av problemet er imidlertid på ingen måte tilfeldig, men styrt av personlig interesser osv.<br />
Videre vil forskeren operere i en forutkonstruert verden av vitenskapelig virksomhet.<br />
Forskeren deltar altså i et diskursunivers som omfatter resultater oppnådd av andre,<br />
problemer formulert av andre, løsninger som er foreslått av andre og ikke minst metoder som<br />
er utarbeidet av andre. Det regulerende prinsipp for konstitusjonen av en slik<br />
meningsprovins kalles altså en vitenskapelig gren. På bakgrunn av dette blir spillerrommet<br />
for forskerens forgodtbefinnende meget lite.<br />
Samfunnsforskeren betegner Schütz som en «uinteressert iakttaker». Det vil si at forskeren<br />
ikke er involvert i den iaktagne situasjon, den er ikke av praktisk, men kun av kognitiv<br />
interesse. Den er altså ikke scenen for forskerens aktiviteter, men kun en gjenstand for<br />
forskerens teoretiske betraktninger ( kontemplation ). Forskeren handler ikke med en vital<br />
interesse i resultatet av sine handlinger, men med den samme distanserte sinnsro som<br />
naturvitenskapsmannen iakttar begivenheter i sitt laboratorium. Dette betyr selvfølgelig ikke<br />
at samfunnsforskeren ikke er et menneske blant medmennesker, men ved å anta den<br />
11<br />
«De
uinteresserte innstillingen som vitenskapelig iakttaker atskiller samfunnsforskeren seg fra sin<br />
biografiske situasjon i den sosiale verdenen. Det som tas for gitt i dagliglivets biografiske<br />
situasjon, kan bli problematisk for forskeren og omvendt, det som synes å være ytterst<br />
relevant på et nivå, kan forekomme totalt irrelevant på et annet. Den vitenskapelige<br />
innstilling endrer altså orienterinssenteret radikalt, det samme gjelder hierarkiet av planer og<br />
prosjekter. Den som vil være samfunnsforsker må altså sette noe annet enn seg selv i<br />
sentrum for denne verden; den utforskede (Schütz 1975).<br />
Den fenomenologiske metode og vitenskapelige kvalitetskriterier<br />
Den fenomenologiske metode bygger på systematiske undersøkelser og beskrivelser av<br />
bevisste opplevelser (Schütz 1975, Berger og Lucmann 1996). Den husserliansk-baserte<br />
fenomenolgien baserer seg på å beskrive verden slik den blir erfart av aktøren. Dette er<br />
nettopp på bakgrunn av antagelsen om at den "viktige virkeligheten" er hva aktørene selv<br />
opplever den som.<br />
Fenomenologisk filosofi og sosiologi har vært sentrale bidragsytere til kvalitative metoder.<br />
Formålet med det kvalitative forskningsintervjuet er nettopp å forstå sider av den<br />
intervjuedes livsverden med henblikk på fortolkning av de beskrevne fenomenene.<br />
Intervjupersonen besvarer ikke bare spørsmål som er forberedt av en ekspert, men formulerer<br />
også sin egen virkelighetsforståelse. Det vil si at intervjueren er åpen for personens<br />
erfaringer og beskrivelser, og at det utveksles kunnskap mellom (inter) intervjuerens og den<br />
intervjuedes synspunkter (views). Det grunnleggende materialet blir ikke objektive data som<br />
skal kvantifiseres, men meningsfulle relasjoner som skal tolkes (Kvale 1997).<br />
Det har tradisjonelt vært lite fokusert på meningstolkninger i samfunnsvitenskapelig<br />
metodelære. Kvale (1997) mener dette må sees i sammenheng med den positivistiske<br />
vitenskapsfilosofiens dominans hvor altså kvantitative data vurderes som mer troverdige enn<br />
kvalitative deskripsjoner og tolkninger. Det er i det hele tatt liten tvil om at den kvalitative<br />
metoden som forskningsmetode innebærer en utfordring for samfunnsvitenskapens<br />
tradisjonelle oppfatninger om hva som er vitenskapelig kunnskap (og forskning). Dette må<br />
nok dette først og fremst settes i sammenheng med problematikken omkring verifisering.<br />
12
Verifisering knyttes gjerne til de tre begrepene reliabilitet, validitet og generalisering 8<br />
. Kvale<br />
(1997) hevder i sin bok at begrepene generaliserbarhet, validitet og reliabilitet innenfor<br />
moderne (positivistisk) samfunnsvitenskap nærmest har fått status som en hellig,<br />
vitenskapelig treenighet. Disse termene har blant annet blitt brukt av forskere for å<br />
diskvalifisere den kvalitative forskningen. Et eksempel på en slik kommentar er;<br />
«resultatene er ikke reliable, de er bare basert på subjektive tolkninger» (op.cit.:159). Det er<br />
imidlertid mange måter å vite noe på, og i de mer postmoderne perspektivene blir nettopp<br />
begreper som generaliserbarhet, reliabilitet og validitet sett på som rester av en modernistisk<br />
korrespondanseteori for sannhet 9 . Kvale representerer en såkalt «moderat post-<br />
modernisme». Det vil si at han ikke avviser de ovennevnte begrepene, men<br />
rekonseptualiserer dem slik at de blir relevante for intervjuforskningen. For som han selv<br />
sier: «Forståelsen for verifiseringsproblematikken begynner i menneskenes livsverden og i<br />
deres dagligspråk. Pålitelige observasjoner, generaliseringer fra ett tilfelle til et annet og<br />
gyldige argumenter er del av vår daglige, sosiale interaksjon» (op.cit.:160<br />
Det omtalte paradigmatiske skiftet henimot en mer subjektiv tilnærming har altså ført til en<br />
endring i den metodiske diskusjonen omkring generaliseringer . Antropologen Clifford<br />
Geertz (1973) hevder for eksempel at; .. "one cannot write a 'General Theory of Cultural<br />
Interpretation'. Or, rather, one can, but there appears to be little profit in it, because the<br />
essential task of theory building here is not to codify abstract regularities but to make thick<br />
description possible, not to generalize across cases but to generalize within them"<br />
(op.cit.:26). Antropologi dreier seg altså om såkalte "thick descriptions". Det er i denne<br />
sammenheng verdt å nevne den tsjekkiske antropologen Ladislav Holy (1987) som også<br />
poengterer viktigheten av deskripsjoner i samfunnsvitenskapelig forskning; nowadays, the<br />
8 En vanlig kritikk av kvalitative studier er at få antall enheter gjør dem ikke generaliserbare. Hvis man ser på<br />
psykologiens historie finner man imidlertid flere eksempler på intensive kasus-studier som nettopp har hatt til<br />
hensikt å hente inn signifikant kunnskap som siden har vist seg å være generaliserbar også for større grupper.<br />
Dette gjelder for eksempel Freuds studier om patologi og personlighet, og Piagets banebrytende studier om<br />
barns kognitive utvikling. Den kvalitative tilnærmingen gjorde det nettopp mulig å undersøke i detalj forholdet<br />
mellom en bestemt atferd og konteksten den forekom i, og å formulere logikken i forholdet mellom individet<br />
og situasjonen (Kvale 1997).<br />
9 Korrespondanseteori for sannhet (lat. co-; med og respondere; svare) vil si en overensstemmelsesteori om<br />
sannhet. Det dreier seg altså om at noe er sant hvis det stemmer overens med det som det sies noe om: En<br />
oppfatning er objektiv i den grad den fremstiller et fenomen slik det er i seg selv, uten at noe legges til eller<br />
trekkes fra" (Malnes 1997:37). Denne teorien føres tradisjonelt tilbake til Aristoteles, men den klassiske<br />
formuleringen har den først fått hos Thomas av Aquino; "sannheten består i en overensstemmelse mellom<br />
tingen og intellektet". Korrespondanseteori har vært sentral innenfor positivistisk samfunnsvitenskap (Lübcke<br />
1988).<br />
13
main question is whether description of particular societies is merely the means to<br />
generalization, or whether description itself is the key task" (op.cit:1).<br />
Spørsmålet om valid kunnskap knytter seg til det filosofiske spørsmålet; hva er sannhet ?<br />
Betydningen av validitet blir i lærebokpresentasjoner vanligvis også knyttet opp til den<br />
klassiske filosofiske sannhetserkjennelsen korrespondanseteori for sannhet . Et eksempel<br />
på dette er korrelasjonskoeffisienter som påviser korrespondanse<br />
14<br />
mellom<br />
undersøkelsesresultater og eksterne kriterier. Når det gjelder validering av kvalitative<br />
forskningsfunn vil det, som Popper påpekte, skje en endring fra verifisering mot falsifisering<br />
når man oppgir korrespondanseteorien for sannhet som grunnlag for en forståelse av<br />
validitet. Validering innebærer da at man velger mellom konkurrerende og falsifiserbare<br />
tolkninger, og en undersøkelse av alternative kunnskapsutsagns relative troverdighet. Ved<br />
kvalitativ forskning fjerner man seg altså fra troen på kunnskapen som en avspeiling av<br />
virkeligheten. Det vil si at en sosial virkelighetskonstruksjon med koherensteoretiske<br />
kriterier kommer i forgrunnen. Videre blir det mindre interessant å legitimere kunnskap ved<br />
å henvise til storslåtte systemer og metafortellinger (Kvale 1997).<br />
Når den objektivistiske vitenskapens forestillinger om verifisering blir avvist må man altså<br />
støtte seg til andre kunnskapsidealer og kvalitetskriterier. Husserl søkte å løse dette<br />
problemet med sin teori om hvordan vi lever i en livsverden, som utgjøres av oss alle i<br />
fellesskap (intersubjektiv). Verden har som livsverden allerede forut for all vitenskapelig-<br />
heten de samme strukturer som de objektive vitenskapene (Luckmann 1990).<br />
Intersubjektivitet er i det hele tatt et svært sentralt begrep når det gjelder vitenskapelige<br />
vurderingskriterier innenfor den subjektivistiske tilnærmingsmåten.. Fortolkningen av<br />
intersubjektivitet er imidlertid nokså forskjellig (f.eks. Husserl, Mead, Schütz, Gadamer,<br />
Taylor, Wittgenstein, Foucault osv.). De kommer likevel frem til vi må forstå oss selv og<br />
omgivelsene ut fra intersubjektive kontekster. En vanlig innvending mot dette<br />
kunnskapssynet om et mangfold av forklaringsmodeller er at dette fører til relativisme; det<br />
finnes ingen vurderingskriterer, og dermed blir ingen definisjoner eller tolkninger sannere<br />
enn noen annen. Andre vil imidlertid hevde at det vil finnes dominerende definisjoner og<br />
forståelsesformer. De dominerende oppfatningene kommer blant annet til uttrykk i<br />
lovgivning, vitenskapelig og hverdagslig praksis (Fauske 1997). Selv om noen oppfatninger<br />
dominerer betyr det ikke at de er de eneste riktige definisjonene og forståelsene. Dette er,
som vist, kontekstuelt, og vil av den grunn være knyttet til forskjellige paradigmer og<br />
sosiale diskurser. En sosiolog som har vært opptatt av hvordan enkelte tolkninger blir<br />
etablert som "mer sanne" er franskmannen Pierre Bourdieu (1984). I flere av sine arbeider<br />
drøfter han hvordan slike etablerte sannheter er noe som stadig må forsvares i den pågående<br />
samfunnskampen.<br />
Kritiske røster<br />
Den aktørorienterte fenomenologiske tilnærmingen innebærer altså en rekke utfordringer for<br />
de tradisjonelle oppfatningene omkring sannhet, kunnskap og vitenskapelighet . Under dette<br />
punktet vil jeg se nærmere på noen av de innvendingene som har vært reist mot<br />
aktørperspektivet. På bakgrunn av essayets begrensede omfang blir dette en relativt<br />
overfladisk gjennomgang.<br />
Blant de klassiske sosiologene, er det nok Emile Durkheim (1858-1917) som er mest<br />
avvisende til hverdagsforståelsen som utgangspunkt for vitenskapelig arbeide. Dette<br />
begrunner han med at hverdagslivet er preget av en mer eller mindre vag forståelse av<br />
fenomener. Dette drøfter han blant annet i åpningen av sitt klassiske verk «Selvmordet» fra<br />
1897: «Ettersom ordet selvmord stadig blir brukt i dagligtalen, skulle man tro at alle kjenner<br />
betydningen av det og at en definisjon derfor er overflødig» (op.cit., 1981 s. 23). Durkheim<br />
avviser dette, og mener løsningen ligger i å undersøke alle fenomener som objekter (sosiale<br />
fakta). Disse sammenliknbare faktaene kan ikke analyseres på bakgrunn av vanlig hverdags-<br />
terminologi. Forskerens emne kan således ikke være fakta som svarer til hverdagens språk.<br />
Douglas (1971) hevder at faren ved den tilnærmingen Durkheim forfekter er; the fallacy of<br />
treating society as if it is somehow a seperate level of existences, outside of the hearts and<br />
minds of live-and-breathing human beings; and constitutes the most extreme form of the<br />
absolutist perspective on society<br />
(Douglas 1971:9). I følge Douglas blir mange<br />
makroanalytikere forført til å tro at de «harde faktaene» som reproduseres i sosialstatistikk<br />
o.l. kan sees som uavhengige av forståelsen som finnes i hverdagslivet. I Durkheims tilfelle<br />
er imidlertid hans sosialstatistikk nettopp basert på embetsmannens vurderinger 10<br />
av hvilke<br />
«intensjoner» den involverte aktøren hadde. Douglas hevder i likhet med mange andre<br />
10 Christie (1997) advarer mot arkivforskning (f.eks. lesing av kriminal- og sosialstatistikk). Det uheldige er<br />
at forskeren da kun leser myndighetenes lesemåte av et fenomen. På denne måten får man dårlig forståelse av<br />
handlingens mening for den handlende aktør.<br />
15
fenomenologisk orienterte teoretikere at det er; «.. no way of getting at the social meanings<br />
from which one either implictly or explicitly infers the larger patterns except through som<br />
form of communication with the members of that society or group ..» (op.cit:9). Det er altså<br />
viktig å ha i mente at det er menneskelige handlinger som er basismaterialet for<br />
samfunnsvitenskapelig aktivitet. Schütz sin idé var, som vist, at sosiale fakta er et produkt av<br />
aktørens begrep og mening, det er av den grunn nødvendig å innlemme aktørens egne<br />
tolkninger for å fange inn den sosiale virkeligheten.<br />
Det er nok de færreste av dagens samfunnsforskere som deler Durkheims syn på<br />
hverdagsforståelsens (u-)holdbarhet i vitenskapelige analyser. Det er likevel liten tvil om at<br />
det også i dagens sosiologi finnes en rekke kritiske bemerkninger hva angår det<br />
aktørorienterte perspektivet.<br />
Den overord<strong>ned</strong>e innvendingen mot denne type tilnærming er om det overhodet er mulig å<br />
fatte aktørens hverdagslige tolkninger. Er det for meg som forsker mulig å sette meg inn i<br />
mine aktørers<br />
situasjon? Slik jeg forstår Schütz (1975) imøtegår han imidlertid denne<br />
innvendingen på flere måter. For det første ved hjelp av nøkkelbegrepet intersubjektivitet .<br />
Det viktigste er at vi vet at det finnes en overensstemmelse mellom vår egen og andres<br />
oppfattelse av verden; at vi deler en felles opplevelse av dens virkelighet. Han skiller videre<br />
mellom forståelsen av et annet mennesket og den abstrakte konseptualiseringen av et annet<br />
menneskes tenkning og handling som finner sted i vitenskapelig forskning. Schütz er i denne<br />
sammenheng særlig opptatt av den beskrivende analyse av typifikasjoner ( abstrakt<br />
konseptualisering ) (Schütz 1975).<br />
Schütz var også opptatt av hvordan intersubjektiviteten mellom forsker og aktør kunne bli<br />
mest mulig fullstendig: ( ) hvorledes er det muligt for den ensomme tænker med den<br />
uinteresserede, teoretiske indstilling og hans afstandtagen fra alle sociale forhold at nærme<br />
sig hverdagslivsverdenen, hvori mennesker arbejder blant deres medmennesker i den<br />
naturlige indstilling, ( ), som teoretikeren er tvunget til at forlade? (op.cit.:101). Løsningen<br />
på dette problemet ligger altså i at forskeren må danne konstruksjoner. Det vil si at han ikke<br />
kan gripe selve verdenen, men bare et bilde av den, et bilde hvor menneskets verden gjentar<br />
seg, men er frarøvet sitt liv, og hvor mennesket gjentar seg selv, men frarøvet sin<br />
menneskelighet. Denne idealtypen blir bare en modell ("homunculus"), og dens skjebne vil<br />
16
eguleres og bestemmes av dens skaper; samfunnsforskeren. Dette kalles den samfunns-<br />
vitenskapelige metode, og det er nettopp metoden som muliggjør en overskridelse av denne<br />
vanskelighet ved å erstatte den før-vitenskapelige erfaringsverden med en modell av denne<br />
verdenen.<br />
En annen type innvending er i hvilken grad den forståelsen som aktøren gir uttrykk for kan<br />
sies å være sann . Dette dreier seg altså om at aktøren kan ha en vridd forståelse<br />
17<br />
enten<br />
fordi han eller hun ikke vet bedre eller at de ønsker å gi et bestemt inntrykk av et fenomen. I<br />
samfunnsvitenskapen finner vi flere uttrykk for dette; Freuds fortrengningsmekanismer ,<br />
Marx sitt begrep falsk bevissthet , Goffmans begreper rolledistanse<br />
og impression<br />
management . Ved hjelp av disse begrepene, viser de ovennevnte samfunnsforskerne, at<br />
slike forvridninger ofte vil bli fornektet i den offisielle versjonen<br />
som aktøren gir<br />
(Syltevik 1993). Jeg synes imidlertid heller ikke denne innvendingen treffer særlig godt. Et<br />
viktig poeng hos Schütz er nettopp at det ikke bare er aktørens forståelse som kan være<br />
vridd, men også at forskerens forståelse kan være vridd. Som Schütz (1975) selv sier; Det<br />
er en misforståelse af videnskabens essentielle karakter at tro, at den beskæftiger sig med<br />
virkeligheden (op.cit. 1975:129). Vitenskapens verden er hverken mer eller mindre virkelig<br />
(sann) enn tenkningens verden i alminnelighet kan være.<br />
Som jeg nevnte innledningsvis blir fenomenologisk sosiologi ofte knyttet til det såkalte<br />
sosiale definisjons-paradigme . Dette reduserer ytterligere betydningen av innvendingen<br />
om forståelsesforvridning. I det kjente Thomas-teoremet 11<br />
(1928) kommer det nettopp frem<br />
at det ikke er viktig hvorvidt tolkningen er korrekt fremstilt, men definisjonen av<br />
situasjonen: If men define situations as real, they are real in their consequences<br />
1992:213).<br />
(Ritzer<br />
Med den sterke vektleggingen av aktørens egen forståelse og tolkninger, finnes det også<br />
kritikere som hevder at en slik forpliktelse overfor aktøren nærmest overflødiggjør<br />
forskning; hva er hensikten med forskning når aktøren likevel vet best!<br />
forbrukersamfunnets ideologi om at; kunden alltid har rett ). Dette oppfatter jeg som en<br />
misforståelse av hva Schütz faktisk legger i kravene om subjektiv tolkning og<br />
11 W.I. Thomas (1863-1947) var en av de tidligste teoretikerne innenfor den såkalte Chicago-skolen (symbolsk<br />
interaksjonisme).<br />
(j.fr.
tilstrekkelighet. Slik jeg forstår Schütz er det absolutt ikke slik at forskeren skal overlate de<br />
vitenskapelige tolkningene og verifiseringen<br />
18<br />
av disse til sine aktører (feltet). Forskeren<br />
forplikter imidlertid å beskrive aktørens perspektiv så korrekt som mulig i sine<br />
vitenskapelige tolkninger. Selv om de vitenskapelige konstruksjoner må være konsistente<br />
med de hverdagslige konstruksjonene, er det også slik at de med nødvendighet både må<br />
adskille seg fra og erstatte konstruksjonene som finnes i den før-vitenskapelige<br />
erfaringsverden 12<br />
.<br />
Schütz sitt ideal om at de vitenskapelige tolkningene må være forståelige for aktørene selv,<br />
vil nok også kunne oppleves som truende for hvordan mye av samfunnforskningen<br />
presenteres. I mange tilfeller blir (samfunns-)vitenskapelige arbeider presentert på en måte<br />
som kan sies å være både fremmedgjørende og kamuflerende. Ved å nærme seg hverdags-<br />
språket og den virkelighetsforståelsen som eksisterer i den før-vitenskapelige erkjennelses-<br />
verden, blir det lettere å avsløre kvaliteten på forskerens arbeid. I følge Christie (1997) er en<br />
oversosialisert<br />
forskers språk nettopp et ypperlig middel for å kunne tilsløre kjedelig og<br />
dårlig forskning. Den virkelige gode samfunnsforsker trenger vi ikke å skjule seg bak et<br />
språk som ingen andre enn den lille krets av fagfeller<br />
(bedømmelseskomitéer o.l.) forstår.<br />
Den spennende og gode forskningen bygger på at forskeren er i stand til å bryte <strong>ned</strong> doxaen<br />
ved at han eller hun leser noe om et fenomen på en mer sensitiv og kreativ måte enn andre<br />
lesere. Christie (1997) mener, i likhet med Schütz, at det å presentere sin forskning på en<br />
mest mulig forståelig måte nettopp bør være et ideal. Den oversosialiserte forskers<br />
utspjåking<br />
med vitenskapelige ord bidrar ikke til annet enn å gjøre forskningen<br />
utilgjengelig. Det er derfor viktig at forskeren har et reflektert forhold til hvilke ord som<br />
brukes og hvem han eller hun ønsker å skrive for. De ordene forskeren velger blir nettopp<br />
bærere av det budskap og den meningen som forskeren vil gi videre til leseren.<br />
I denne sammenheng er det verdt å nevne at en del kritikere mener det er lite relevant å rette<br />
forskningen i så stor grad mot feltet som det aktørorienterte teoretikere forfekter; forskeren<br />
skal først og fremst kommunisere med sine fagfeller . Schütz benekter imidlertid ikke<br />
betydningen av forskerfellesskapet. Forskere vil alltid delta i et diskursunivers med sine<br />
12 Schütz nevner blant annet krav om at de vitenskapelige påstandene må være konsistente og forenlige, videre<br />
må vitenskapelig tenkning være direkte eller indirekte avledet av avprøvde iakttagelser, og til slutt kravet om<br />
størst mulig klarhet og presisjon i alle anvendte uttrykk og begreper. Summen av disse kravene er altså
samtidige ( konsociater ) forskere. I tillegg til dette diskursuniverset arver enhver forsker<br />
også et lager av anerkjente metoder og teknikker fra sine faglige forgjengere. ( ) Ethvert<br />
problem, der opstår på det videnskabelige område må have del i dette felts universelle stil og<br />
være forenligt med de forudkonstituerede problemer og ders løsning gennem deres accept<br />
eller forkastelse af dem (Schütz, 1975:98).<br />
og fruktbar tilnærming til sosiale fenomener.<br />
På sporet av den sosiale virkelighet<br />
Som det har kommet frem av denne redegjørelsen er den sosiale virkeligheten ikke bare noe<br />
som "er", men også noe som er "konstruert" i den betydning at det er et menneskeskapt<br />
produkt. Schütz (1975) har i sine teorier vist at det forskeren kaller for data i virkeligheten er<br />
konstruksjoner av andre folks konstruksjoner. Det å bygge på aktørens egne konstruksjoner<br />
er altså en del av den vitenskapelige analysen. Geertz (1973) hevder for eksempel at<br />
antropologi er 2. og 3. ordens tolkninger; "they are thus, fictions, in the sense that they are<br />
"something made", "something fashio<strong>ned</strong>" - the original meaning of fictio - not that they are<br />
false, unfactual, or merely "as if" thought experiments" (op.cit.:15). Denne tankegangen er<br />
kompleks. I følge Geertz (op.cit) vil for eksempel Levi-Strauss sine teorier kunne sees på<br />
som 4. ordens tolkninger. Videre vil heller ikke aktørens tolkninger bare være 1. ordens<br />
tolkninger, men også 2. ordens tolkninger i form av "native models" (op.cit). Ricoeur<br />
beskriver for eksempel hvordan menneskene bygger seg opp en "annen" fiktiv verden over<br />
den verden som ser ut som umiddelbart gitt gjennom myter, litteratur, kunst, film osv. Det er<br />
i følge Ricouer den andre verdenen som er menneskets egen virkelighet, en kulturell verden<br />
hvor språket 13<br />
spiller en helt sentral rolle (Lübcke 1988, Ricoeur 1998).<br />
Menneskets virkelighet er i dette perspektivet altså en tolket virkelighet. Som nevnt var det i<br />
følge Schütz (1975) særdeles viktig at sosiologens tolkning av den sosiale virkeligheten var i<br />
samsvar med de tolkningene som ble dannet av mennesker i hverdagslivet. Den høyeste<br />
formen for virkelighet var nettopp hverdagslivet med alle dets trivialiteter - dette er den<br />
"viktige virkeligheten". Med dette kunnskapsidealet utfordret Schütz og hans meningsfeller<br />
den tradisjonelle oppfatningen om at vitenskapen står for den autorative fortolkningen av<br />
betingelsene som ligger til grunn for den vitenskapelige meningsprovinsens virkelighedsaccent (Schütz<br />
1975).<br />
13 Det finnes en rekke teoretikere som drøfter språkets betydning for vår virkelighetsforståelse. En viktig<br />
teoretiker i så henseende er den amerikanske språkfilosofen John R. Searle (1995).<br />
19
virkeligheten. Det er nettopp på bakgrunn av dette synet at forskerens viktigste oppgave blir<br />
å lage gode og konkurransedyktige tolkninger av dette hverdagslivet (Geertz 1973, Schütz<br />
1975). Avslutningsvis vil jeg kort si litt om hvordan dette synet kan knyttes til min egen<br />
forskning på det norske matvanemønsteret.<br />
En populær fremstilling av den sosiale virkeligheten er at "alt blir dårligere". Dette gjelder<br />
også den tradisjonelle forståelsen av det norske matvanemønsteret. Berger og Luckmann<br />
(1996) drøfter slike fremstillinger i lys av problemene omkring overføring av kulturelle<br />
mønstre både mellom generasjoner og kulturer. Et eksempel på det sistnevnte er innføringen<br />
av amerikanske spisevaner og matretter i Norge. Dette har gjerne blitt tolket av samtidens<br />
Kassandra'er (presse, opinionsledere, eksperter osv.) som at våre matvaner er i<br />
oppløsning ; den kokte poteten er på vei ut, vi sluker i oss American hamburgers og<br />
pizzaes! . På bakgrunn av slike utsagn konkluderes det gjerne med at norske matvaner har<br />
blitt dårligere. Dette er, slik jeg ser det, et uheldig utgangspunkt for et vitenskapelig arbeid.<br />
Jeg tror ikke det er mulig å kunne besvare denne type påstand vitenskapelig . For det første<br />
er det vanskelig å finne ut hva vi skal sammenligne med; i forhold til hva<br />
20<br />
har de norske<br />
matvanene blitt dårligere? For det annet er det vanskelig å velge ut matvanehandlinger<br />
som kan brukes som indikatorer på at matvanene faktisk har blitt dårligere. For å belyse<br />
påstander om en eventuell forringelse av norske matvaner kartlegges for eksempel<br />
hyppigheten av å hoppe over<br />
middagsmåltidet (MMI Spisefaktaundersøkelser). Hvilken<br />
mening har imidlertid denne handlingen ( å hoppe over middag ) for aktøren? Det sosiale<br />
liv er komplekst, og det er etter mitt skjønn svært usikkert om dårligere matvaner<br />
er den<br />
beste tolkningen ( nærmest sannheten ) av den økende tendensen til å hoppe over<br />
middag .<br />
Kriminologen Christie (1997) understreker betydningen av å ta på seg forskjellige briller<br />
i lesingen<br />
av det sosiale liv 14<br />
. Ved å lese<br />
virkeligheten på en bestemt måte ("alt blir<br />
dårligere"), står vi i fare for å miste myriaden av alternative mulige meninger. Dette<br />
illustrerer han slik: Crime has no ontological reality. Crime is not the object but the<br />
14 Pragmatismens grunnlegger C.S. Peirce (1839-1914) hevder at all kunnskap involverer bruk av tegn,<br />
tolkning og slutning. Det finnes alltid flere mulige alternativer å velge mellom, og alltid en mulighet for å gjøre<br />
feil. Vår kunnskap kommer derfor alltid til å være forsøksvis og provisorisk . Han avviser idéen om en fullt ut<br />
rasjonell og objektiv vitenskapelig metode. Den uryddige og personlige siden ved vitenskapen må hverken<br />
<strong>ned</strong>vurderes eller tilsløres. Peirces begrep abduksjon (lat. lede bort) handler nettopp om en mer kreativ måte å
product of criminal policy. Criminalisation is one of the many ways to construct social<br />
reality (op.cit.:10). Grunnen til at jeg nevner dette er nettopp for å poengtere at dårligere<br />
matvaner<br />
bare er en av mange mulige tolkninger når det gjelder utviklingen i det norske<br />
matvanemønsteret. Et bedre utgangspunkt for å forstå endringer i det norske<br />
matvanemønsteret kunne kanskje være: Hvorfor oppfattes kjøttkaker og poteter som en<br />
bedre middag enn hamburgere og pommes frites? . Denne type oppfatninger kan ikke bare<br />
forklares ut fra ernæringsmessige betraktninger. I den norske virkelighet gir kjøttkaker<br />
nettopp assosiasjoner til trygghet<br />
og god, gammeldags husmannskost , mens<br />
hamburgere gjerne vil assosieres med noe nytt og opprørsk . Den ene kaken av kjøtt vil<br />
høyst sannsynlig bli tolket som ordentlig middag , mens den andre snarere vil bli sett på<br />
som slurve-mat<br />
(fast food). Den meningen som vi legger i de to forskjellige kakene av<br />
kjøtt er altså sosial, det vil si at den bygger på sosial samhandling og erfaring fra våre<br />
medmennesker. Det er denne formen for kulturelle uttrykk som nettopp vil være viktige i<br />
forståelsen av matvaner som en meningsfull del av den sosial virkeligheten.<br />
Et lite sidespor<br />
En poets betraktninger om virkeligheten:<br />
"Si oss det"<br />
Alt er elektroner, sier de vise.<br />
Kraftfelt, hvirvlende atomkjerner<br />
i avsindige hastigheter<br />
i det fullstendig tomme rom.<br />
Da er det vi spør<br />
- hvor kommer så tannpinen fra<br />
eller gleden over den første softisen<br />
tidlig i mai?<br />
Si oss det. Rolf Jacobsen<br />
Litteratur<br />
tenke (vitenskapelig) på. Dette er, i tillegg til deduksjon og induksjon, også en måte å trekke slutninger på<br />
(Lübcke 1988).<br />
21
Berger P., Luckmann T. (1996): Den samfundsskabte virkelighed. En videnssociologisk<br />
afhandling, Lindhardt og Ringhof, København, Danmark.<br />
Christie N. (1997): Four Blocks against insight: notes on the oversocialization of<br />
criminologists. I: Theoretical Criminology, vol.1, s. 13-23.<br />
Douglas J. Eds. (1971): Understandig Everyday Life. Toward the reconstruction of<br />
sociological knowledge, Routledge & Kegan Paul, London, England.<br />
Durkheim, Emile (1981): Selvmordet, Gyldendal norsk forlag, Oslo.<br />
Fauske, H. (1997): Forståelse, forklaring og konstruksjon av sosiale problemer. I:Sosiologi i<br />
dag, nr. 4:97, s.5-23.<br />
Føllesdal D. (1993): Edmund Husserl. I: (Berg Eriksen red.):Vestens Tenkere, Bind III - fra<br />
Freud til Baudrillard. Aschehoug & Co., Oslo.<br />
Geertz C. (1973): Thick description: Toward an interpretive theory of culture. I: The<br />
Interpretation of cultures, s. 3-30, Basic Books, New York.<br />
Holy L. (1987): Introduction; Description, Generalization and Comparison: Two Paradigms.<br />
I: L. Holy (ed.) Comparative Anthropology, Basil Blackwell, Oxford.<br />
Jacobsen R. (1994): Alle mine dikt, Gyldendal norsk forlag, Oslo.<br />
Kvale, S. (1996): Interviews. An Introduction to Qualitative Research Interviewing. Sage<br />
Publications, Thousand Oaks, California.<br />
Kvale, S. (1997): Det kvalitative forskningsintervju, ad Notam Gyldendal, Oslo.<br />
Luckmann, Thomas (1990): Lebenswelt: Modebegriff oder Forschungsprogramm?<br />
I:Grundlagen der Weiterbildung, 1(1990), s.9-13.<br />
Lübcke P. red (1988): Filosofi lexikonet. Filosofer och filosofiska begrepp från A til Ö,<br />
Forum AB, Stockholm, Sverige.<br />
Malnes R. (1997): Filosofi for statsvitere. Tano Aschehoug, Oslo.<br />
Merleau-Ponty, M. (1994): Kroppens fenomenologi, Pax Forlag A/S, Oslo.<br />
Nørager T. (1985): System og livsverden, Anis, Århus, Danmark.<br />
Ricoeur P. (1998): Er erindringen etikk. I:Nytt norsk tidsskrift, nr. 1, s. 3-7.<br />
Ritzer, George (1992). Contemporary Sociological Theory, McGraw-Hill inc., USA.<br />
Schütz A. (1975): Hverdagslivets sociologi, Hans Reitzel, København, Danmark<br />
Searle, J.R. (1995): The Construction of Social Reality, The Free Press, New York.<br />
Syltevik L.J. (1993): Å ta de utforskedes perspektiv I:Sociologisk tidsskrift 1 (1993), 51-68.<br />
Zahavi D. (1997): Husserls fænomenologi, Gyldendal, København, Danmark<br />
Østerberg D. (1982): Sosial filosofi, Gyldendal, Oslo.<br />
Østerberg D. (1997): Fortolkende sosiologi II, Universitetsforlaget A/S, Oslo.<br />
22
This document was created with Win2PDF available at http://www.daneprairie.com.<br />
The unregistered version of Win2PDF is for evaluation or non-commercial use only.