Beijing duck

før hun satte seg i båten for å dra ut og fiske, merket hun at noe var galt.
Hun var helt nummen i fingrene. Som om de sov. Det var vanskelig å
lage mat og kle på seg. Etter frokost dro hun ut for å fiske som vanlig.
Det hadde nettopp nappet i snøret. Hun hadde trukket det opp men da
hun skulle gripe rundt fisken og knekke nakken på den spratt den ut av
hendene hennes. Hun bøyde seg ned og tok den opp igjen. Den ene
hånden holdt hun hardt over buken og den andre hadde to fingre under
gjellene. Hun brukte all sin kraft og forsøkte å brekke nakken med låret
som motstand slik hun alltid gjorde når hun hadde fått fisk, men det var
som om kreftene ikke nådde ut i hendene. Fisken spratt ut av grepet
hennes under gjellene. Som om kreftene ikke nådde ut til gjellene. Hun
forsøkte en tredje gang men det samme gjentok seg. Hun så ned på
hendene sine. Hun så på fisken som sprellet i bunnen av båten. Hun satt
helt stille mens hun så fra den sprellende fisken i bunnen av båten til
hendene som lå slapt i fanget. Nummenheten hadde bredt seg ut til
håndflatene. Hun bøyde seg ned for å ta opp fisken og forsøke igjen.
Denne gangen klarte hun ikke engang å holde den fast lenge nok til å
legge den over låret.
Fisken spreller i bunnen av båten. Den er fremdeles hektet fast i kroken
men det er ingenting hun kan gjøre med det. Hendene lystrer henne ikke.
Hun setter seg ned for å ro tilbake til land. Hun har nesten ikke følelse
igjen i fingrene og hun klarer ikke å gripe rundt årene. Hun vil ikke klare
å ro i land. Det er blikkstille rundt henne og ingen andre båter å se på
vannet. Hvis det kommer pålandsvind vil hun drive tilbake til land
igjen. Hvis det ikke kommer vind vil hun bare sitte stille her og hvis det
kommer fralandsvind vil hun drive lenger ut. Lammelsen vil ha spredt
seg innen hun kommer i land. Hvis hun kommer til land. Kanskje opp
til albuene. Solen skinner fra blå himmel og det er ikke en krusning på
overflaten. Fisken spreller i bunnen av båten.