Beijing duck

Madeleine kunne ikke fiske igjen. Hun forsøkte å ro båten ut på havet
uten hender men hun klarte det ikke. Hun forsøkte å kaste ut snøret av
båten uten hender men det endte bare med at fiskesnøret ble en stor
floke. Og hvis hun hadde fått fisk hadde hun ikke visst hvordan hun
skulle drepe den. Hun kunne ha hoppet på den, men hun hadde ikke
visst hvordan hun skulle ha hektet den av kroken og hadde hun klart det,
hvordan kunne hun ha sløyet den uten hender? Hun hadde ikke klart å
sette kniven inn i endetarmsåpningen og dra den gjennom skinnet i én
bevegelse opp til gjellene som spriker til hver sin side etter at nakken er
brukket slik at innvollene velter ut, kaste innvollene til måkene, legge
fileteringskniven langs ryggfinnen og stikke spissen inn i det seige
skinnet til den treffer toppen av ryggsøylen, la den gli dypt inn i
skrotten langs raden av bein til den treffer den tomme buken og så med
korte snitt løsne kjøttet fra ribbeina langs ryggraden først opp til
styrefinnene oppunder gjellene og så fra midten og ned, helt til hun kan
dra hele kniven med ett kutt forbi de siste beina mellom halefinnen og
ryggraden. Hun kan kanskje drepe den ved å legge fisken på
kjøkkenbordet med den ene underarmen over den slik at den ikke spreller
seg løs fra taket, den andre armstumpen over den første, lene
overkroppen over bordflaten og legge vekten av kroppen over
armstumpene og presse all luft ut av fiskekroppen. Det piper da luften
går ut av den. Det harde skjelettet punkterer magesekken og galleblæren,
innholdet siver ut av endetarmen. Skjelettet knekker under vekten fra
armene, buken sprekker med en spjærende lyd og en gråaktig masse
blandet med blod blir klemt ut fra revnen. Bare kjevebeinet og skallen er
for harde til å knuses.
Armstumpene er blitt klissete av blod. Hun kan tørke av blodet med
kjøkkenkluten som henger over kranen på vasken, eller hun kan gni dem
mot lårene. Det er blod på genseren hennes, det må ha sprutet. Hun
burde skifte til en ren genser og hun må huske på å ikke lene seg