Rød som blod

Salla Simukka
Rød som blod
Til norsk ved Merethe Eidstø Kristianse
Gyldendal

Det var midt på
vinteren
Det var midt på vinteren, og snøfnuggene falt som fjær
fra himmelen. En dronning satt ved vinduet, som hadde
en ramme av svart ibenholt, og sydde. Og mens hun
sydde og så drømmende ut på snøen, stakk hun seg i
fingeren med nålen. Tre dråper blod falt på snøen, og det
røde mot den hvite snøen var så vakkert at hun tenkte:
Tenk om jeg kunne få et barn med hud så hvit som snø,
lepper så røde som blod og hår så svart som ibenholt.

28. februar,
søndag

1
Snøen skinte hvit. For femten minutter siden hadde et
lag med ny, ren og myk snø lagt seg over den gamle. For
femten minutter siden hadde alt fortsatt vært mulig.
Verden hadde vært vakker, og en lysere, fredeligere og
friere framtid kunne skimtes et sted lenger framme. En
framtid som gjorde henne villig til å løpe en stor risiko,
satse alt på ett kort, forsøke å rive seg løs en gang for
alle.
For femten minutter siden hadde lett, dunbløt
puddersnø lagt et tynt fjærdekke over den gamle snøen.
Så hadde det holdt opp å snø like fort som det hadde
begynt, og mellom skyene hadde solskinnet tittet fram.
En så vakker dag var det knapt noen som hadde sett hele
vinteren.
Nå ble det hvite litt etter litt blandet med rødt. Det
spredte seg utover, vant terreng, smøg seg framover
langs snøkrystallene og farget dem på sin ferd. Noe av
det røde hadde havnet et stykke lenger borte som
flekker. Fargen var så rød at den sikkert ville skreket om
den hadde hatt stemme.
Natalia Smirnova stirret med de brune øynene sine på
den rødflekkede snøen, men hun så ingenting. Hun
tenkte ingenting. Hun håpet ingenting. Hun fryktet

ingenting.
Ti minutter tidligere hadde Natalia håpet og fryktet
mer enn noen gang. Med skjelvende hender hadde hun
stukket sedler ned i den ekte Louis Vuitton-veska si. Hele
tida hadde hun lyttet etter den minste lille lyd. Hun
hadde forsøkt å roe seg ned ved å si til seg selv at det
ikke var noe å være redd for. Hun hadde jo planlagt alt.
Samtidig visste hun at ingen plan var skråsikker. Hele
konstruksjonen som hun hadde brukt måneder på å tenke
ut, kunne kollapse og falle av et lite dytt.
I veska lå passet og flybilletten til Moskva. Mer skulle
hun ikke ta med seg. På flyplassen i Moskva skulle broren
stå og vente på henne med en leiebil. Han skulle kjøre
henne hundrevis av kilometer til en hytte som bare noen
få visste om. Der skulle moren og tre år gamle Olga sitte
og vente på henne. Olga, hennes egen lille jente som hun
ikke hadde sett på over et år. Kom hun i det hele tatt til å
huske henne? De ville få tid til å bli kjent med hverandre
når de gjemte seg i hytta en måned eller to. Helt til hun
kunne være sikker på at hun var trygg. Helt til hun var
glemt.
Natalia hadde undertrykket stemmen i hodet som
hardnakket insisterte på at hun ikke kom til å bli glemt.
At de ikke ville la henne forsvinne. Hun hadde beroliget
seg selv med at hun ikke var så viktig, og at en annen
ville ta plassen hennes umiddelbart. De ville ikke ta seg
bryet med å få henne fram fra skjulestedet.
I denne bransjen var det alltids noen som forsvant fra
tid til annen. Med penger. Det var en av risikoene i
denne bransjen. Det var som uunngåelig svinn, som den
råtne frukten i butikken som man var nødt til å kaste i

søpla.
Natalia hadde ikke talt pengene. Hun hadde bare
stappet så mye hun kunne ned i veska. Noen av sedlene
var krøllete, men det gjorde ingenting. En krøllete 500-
euroseddel dugde like bra som en slett. Med den kunne
hun kjøpe mat for tre, om ikke fire, måneder, hvis hun
var riktig nøye og passe sparsommelig. Det holdt til å få
en person til å holde kjeft lenge nok. For mange var fem
hundre euro prisen for en hemmelighet.
Natalia Smirnova, tjue år, lå på magen i snøfonna med
kinnet mot den kalde snøen. Hun kjente ikke hvordan
puddersnøen stakk mot huden. Hun kjente ikke de
tjuefem hutrende kuldegradene mot de bare øreflippene.
Landet er fremmed og våren kald.
Du fryser, Natalia.
Mannen hadde sunget for henne med grov stemme,
falskt. Hun hadde ikke likt sangen. Natalia i sangen kom
fra Ukraina, selv var hun fra Russland. Likevel hadde hun
likt at han hadde sunget og strøket henne over håret.
Hun hadde forsøkt å la være å lytte til teksten. Det hadde
heldigvis vært ganske lett. Hun kunne forstå noe finsk,
hadde forstått mye mer enn hun var i stand til å snakke,
men da hun sluttet å anstrenge seg og i stedet slappet av,
var ordene på det fremmede språket blitt til en grøt. De
mistet betydningen og ble bare til en sammensetning av
lyder som kom ut av munnen på mannen og summet mot
nakken hennes.
For fem minutter siden hadde Natalia tenkt på mannen
og de noe klønete hendene hans. Kom han til å savne
henne? Kanskje litt. Kanskje bitte litt. Men ikke nok, for
han hadde ikke vært glad i henne på ordentlig. Hvis han

virkelig hadde vært glad i henne, hadde han ordnet opp
for henne slik han hadde lovt mange ganger. Nå var hun
blitt nødt til å ordne opp i alt på egen hånd.
For to minutter siden hadde Natalia lukket veska med
et knepp. Den bulte på grunn av sedlene. Hun hadde
fjernet sporene etter seg kjapt og tatt en rask titt i
speilet. Bleket hår, brune øyne, smale øyebryn og
knallrøde lepper. Hun var blek. Mørke skygger under
øynene av alle de våkenettene. Hun hadde vært på vei til
å dra. Hun hadde kjent smaken av frihet og frykt i
munnen. Det hadde smakt jern.
For to minutter siden hadde hun sett inn i øynene i
speilbildet sitt og løftet opp haka. Hun skulle benytte seg
av muligheten til å dra fordel av dette.
Natalia hørte nøkkelen bli vridd i låsen. Hun ble
stående som fastfrosset. Hun hørte et par sko, så enda et
par, og så et tredje. Tre personer. Tre personer var på
vei inn. Hun hadde ingen annen mulighet enn å flykte.
For et minutt siden hadde Natalia styrtet gjennom
kjøkkenet mot terrassedøra. Hun hadde fomlet med
låsen. Hendene skalv så mye at hun nesten ikke fikk opp
døra. Omsider åpnet den seg på mirakuløst vis, og hun
sprang over den snødekte terrassen og ut på
gårdsplassen. Lærstøvlettene sank ned i snøen, men hun
bare fortsatte framover uten å se seg tilbake. Hun hadde
ikke hørt noe. Et øyeblikk hadde hun rukket å tenke at
hun kom til å overleve, klare det, flykte og vinne.
For tretti sekunder siden hadde den dumpe lyden av et
lyddempet våpen hørtes, og en kule trengt gjennom
ryggen på Natalia Smirnovas kåpe, så huden, for
deretter så vidt å sneie ryggraden, før den flerret de

indre organene og til slutt også hanken på Louis Vuittonveska
som hun presset mot magen. Hun falt forover i den
rene, urørte snøen.
Under henne bredte en rød dam seg stadig lenger
utover. Den åt av snøen rundt seg. Det røde var fortsatt
grådig og varmt, men ble kjøligere sekund for sekund. Et
par trege, tunge skritt nærmet seg Natalia Smirnova som
lå i snøen. Men dem hørte hun ikke.

29.
Februar, tidlig mand